Er du et offer?

Du som har vokst opp i et lukket trossamfunn, er du et offer?

Noen har utvilsomt vært et offer. Kanskje har du hatt en vanskelig barndom som følge av den spesielle oppveksten i trossamfunnet, kanskje har du også  blitt utsatt for overgrep. Opplevelse av manipulasjon, tankekontroll og  frihetsberøvelse kan ha vært traumatiserende, og gjennom bruddet har du kanskje også opplevd å miste kontakt med venner og familiemedlemmer.

Men kan offerrollen være problematisk?

I en fase kan det kanskje være greit å være et offer, kjenne på hva du har gått gjennom, og utvise både sinne og sorg overfor det du har gått gjennom. Dette er naturlig reaksjoner i ”Reaksjonsfasen” i følge kriseteori. Men teorien sier også at det er viktig å komme videre i neste fase, bearbeidingsfasen, før man til slutt er i en nyorienteringsfase der man ikke lar tidligere erfaringer hindre utviklingen av livet.

Men for noen kan det være vanskelig å komme videre.

For offerrollen har unektelig mange fordeler. Den kan for eksempel gi deg et frikort til å oppføre deg som du vil. Du kan være sint, lunefull, vanskelig eller selvsenterert. Mennesker rundt deg kan gi deg fripass for din adferd som følge av at de kjenner til din vanskelige bakgrunn, og hvis noen konfronterer deg med din adferd kan du peke på din bakgrunn nettopp for å få dette frikortet.

I andre tilfeller kan din spesielle bakgrunn gjøre at omgivelsene setter deg i en offerrolle. Flere av våre medlemmer som vært i media for å belyse problemstillinger knyttet til lukkede trossamfunn, har erfart nettopp dette, når fokuset istedet ble rettet mot dem selv som person. De stadige sympatihenvendelsene utfordret synet de hadde på seg selv som en ressusterk person, offerrollen føltes krenkende og gjorde medieoppslaget ekstra belastende. 

Medieoppslagene har i noen tilfeller blitt svært annerledes enn hva de hadde planlagt, siden mediene er avhengige av leserklikk og seertall.  Historien kan derfor bli vinklet slik at den selger. Religiøse avhoppere har unektelig dramatiske historier, drama selger, og alle ønsker å høre offerets historie.

Andre igjen har reagert annerledes; oppmerksomheten de har fått når de er blitt framstilt som et offer eller når de selv framstiller seg som et offer, kan se ut til å bli avhengighetsskapende. Offerrollen er da blitt en krykke man drar fram i ny og ne når man trenger trøst, og man nærer på den oppmerksomheten andre gir ved formidling av den dramatiske historien.

Å la sitt eget følelsesliv bli avhengig av bestemte responser fra andre mennesker  er en uheldig utvikling.

Så hvordan kan man komme seg ut av offerrollen?

I boken "Det er ikke mer synd i deg enn andre" av Ingvard Wilhelmsen, forteller Berit om hvordan hun "lot seg marinere i sin egen offerrolle", og hvordan offerrollen føltes trygg og slik hindret henne i å komme seg videre.

Wilhelmsen skriver:

Dersom man har vært utsatt for noe fælt, er det avgjørende viktig hvordan du velger å takle dette. Dersom man etter et overgrep blir kronisk bitter og nekter å ta ansvar for eget liv, er man offer for et nytt overgrep, denne gangen fra en selv. Ved å fraskrive seg ansvar for egne holdninger og velbefinnende har man gitt overgriperen den endelige seier. 

Du har ansvar for eget liv. 

Det eneste som kan frita oss for dette ansvaret er alvorlige sinnslidelser, senil demens eller f.eks dyp depresjon som gjør man ikke klarer mer, aller minst å "ta seg sammen". I slike situasjoner begrenser ansvaret seg til å være villig til å ta imot behandling for sin depresjon, slik at man får tid til å ta seg inn igjen.

Men alle vi andre må ansvar for vårt eget liv, uansett hvor tunt og ensomt det føles.

Sorgreaksjonen skal gå sin gang, man skal tillate seg å være sint, bitter, lei seg og redd, men så skal hendelsene etter hvert komme på avstand. Da bør man jobbe seg fram til holdninger som demper både sinne, depresjon, angst og bitterhet. For ingen av disse følelsene er nyttige følelser som på lang sikt kan hjelpe en person til best mulig å holde ut en vanskelig livssituasjon. 

Wilhelmsen skriver:

Man høster som man sår, sår du bitterhet vil du høste bitterhet, sår du tilgivelse vil du høste tilgivelse, sår du glede vil du høste glede. 

Hvis det er avgjørende at den som har gjort utrett forstår hva de har gjort galt eller beklager det som har skjedd, kan man risikere å aldri komme seg videre. Frigjøringen ligger i å akseptere at du må ta ansvar for dine egne reaksjoner og eget liv. Du kan ikke hindre andre å gjøre urett mot deg, men de kan ikke styre ditt følelsesliv. Det er offeret som bestemmer hvor såret eller krenket man vil føle seg.

Istedenfor å fokusere på at man skal ta avstand fra dårlige holdninger, kan det være bedre å tilslutte seg til eller strebe etter gode holdninger. I denne prosessen er fint å ha gode forbilder og mennesker å se opp til. Mange har latt seg inspirere av Nelson Mandela som satt mange år i fangenskap, og som kunne forklare hvorfor han ikke følte sinne over sine tapte år:

Mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn er fremfor alt viktige ressurser for andre mennesker som går gjennom lignende kriser i sitt liv.  De usedvanlig sterke, modige og intelligente mennesker som har ofret mye for sin frihet, de innehar en kompetanse som mange fagfolk ikke har, og fortjener ikke et offerstempel verken av media, omverdenen eller seg selv.

Hilde Langvann, 16/08-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge


Kilder:
Wilhelmsen, Ingvar "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011)
Blogginnlegg: Etter bruddet: Hvordan komme seg videre?