Tanker om julen

Mange av brukere har vokst opp i en kultur i Norge der julen ikke skulle feires. Hvilke tanker gjør de seg når det nærmer seg jul? Har de tatt til seg alle julens tradisjoner, eller står de stadig på avstand og betrakter feiringen med undring og kanskje litt frykt? Dette forteller våre brukere i vårt diskusjonsforum:
​

Jeg gleder meg over å kjøpe julelys og stjerner og kribling over å kunne pynte juletre og gleden/kosen over å kunne se på hyggelige og morsomme juleserier og filmer. Jeg blir ikke trist over at det var noe jeg før ikke kunne, men gleder meg over det jeg har friheten til å velge selv.
​    

Det svir like jævelig i kroppen hvert år, selv om jeg gjør hva jeg kan for ikke å bringe min dårlige tradisjon vidrere på mine små. Det brygger seg opp alt i oktober da butikkene allerede da begynner med julepynt. Inne i meg vrenger det seg og jeg må stålsette meg for og virke så normal som mulig. Det går ikke. Kroppen stritter i mot med alle de kreftene den har og jeg får en dobbelkamp både med fortid, men samtidig være der for de små. Tror nok aldrig jeg klarer å ha en normaltilstand i forhold til det her, til det er det "rota" for mye i "kålen" min. Det er så forbanna urettferdig og skulle ha denne kampen hvert eneste år, det stjeler så utrolig mye energi.  Det er en kamp det her og arrene etter våre foredres fanatiske valg, vil vi nok måtte bære med oss så lenge vi lever.

​Jeg har altid med meg den lille jenta som sto i snøen utenfor vinduet til naboen, og så på den vakre advendtstjerna deres. Og lurte på hvordan noe såå vakkert kunne være djevelen verk..
Hun er en del av meg. Og jeg steller ekstra godt med henne i disse tider
​

Jeg synes det er vanskelig å "dyrke fram" gode følelser for en tradisjon jeg aldri har hatt gleden av. Heldigvis har jeg fått mye glede av å se at min egen datter som elsker alt med Jul og tradisjoner. Meg selv beskrev jeg som "ei med to tomme hender" i hele oppveksen. Var 30 år, før jeg fikk en gave med mitt navn på. Og det er ikke lett å få noe heller. Vil helst være "usynlig" i disse dager. Gjør så godt jeg kan, men trur ikke det blir "normalt" for meg - noen gang.. Husker godt en søndag, det var faktisk Julaften, og vi var selvfølgelig på Møtet. Vi hadde ikke egen Sal, så menigheten leide et lokale, som ellers fungerte som eldresenter. Bak talestolen sto det peneste Juletreet du kan tenke deg! Talen var selvfølgelig om hvor styggelig denne skikken var, osv. Jeg tenkte at "bare om min familie var vanlig"!

Vi feiret jul for første gang i fjor.  Juletre, gaver, nisse, pynt, ribbe.. alt som hører til. Men fikk en merkelig reaksjon på ettermiddagen julekvelden. Gikk rett i kjelleren. Varte to timer, så var det over. Hadde ikke forventet noe sånt.
​

​Har begynt mer og mer med julefeiring. Mest for ungenes skyld, men kjenner at det er litt kos også. Jula hos oss blir dog litt mer stille enn hos andre storfamilier. Det er jeg og mine to sønner. Men vi bruker tida på å være sammen og gjøre ting sammen.

​Julen er for meg bare noen ekstra fridager. Har ikke tatt inn noen tradisjoner, så verken nisse eller juletre er å se her i huset.  Spiste ribbe i går kveld, men det var mer tilfeldig enn tradisjon... Markerer solsnu et par dager før jula istedet. Da er det sjampis, venner og god mat!
​

Julen er jo en familiehøytid og det er klart at det er ekstra sårt å ikke ha sin familie rundt seg da. Uansett så har jeg etter mange år begynt å glede meg over julen og synes selv det er veldig koselig nå å pynte og gjøre i stand til jul.

​Det systemet jeg har vokst opp i har ødelagt mye for meg. Da jeg flytta inn i huset jeg bor i nå i høst gledet jeg meg masse til jul, men når desember kom og alt skulle være så fint og flott så endte jeg opp med å bare føle meg mislykka. Plasttreet ble liggende i eska si, og minimalt med julepynt ble dratt fram. Bare kjente at jeg ikke orket med så mye i år, og brukte energien min på å gjøre det mest mulig kos uten julestyr. Det ble pinnekjøtt, og ungene fikk sine vanlige gaver av meg. Men det blir så stusslig når det ikke er noe mer familie å dele høytiden med.

Jeg husker vi ble kaldt hedninger fordi vi ikke hadde julestjerne i vinduet, vi bodde i en veldig tradisjonsbundet by knytta til bygdene rundt. Jeg grudde til jul, mens alle andre barn gledet seg. Og jeg grudde til å begynne på skolen etter jul. Da var det store samtaleemnet om hvor mange julegaver vi hadde fått. En lærer yndet å la spørsmålet vandre fra elev til elev, så rakk de opp hånden og svarte hvor mange gaver de hadde fått.
​

​Har litt vanskelig for det med julefeiring... det föles mest merkelig å skulle gå fra en type "hjernevask" (ikke feire jul pga bla bla bla osv), til en annen type kollektiv "hjernevask" ..at "alle" feirer jul... ?? Feire hva, liksom?? Har vel blitt litt allergisk mot kollektivistiske handlinger og tradisjoner..at ting liksom går på automatikk fordi "alle andre" gjör d, og det som de aller fleste gjör, blir jo da sett på som "normen" i samfunnet.
​

Hvorfor smerter julen fortsatt ? Når jeg vandrer i bugnende gavebutikker og vader i glitter kommer en overveldende følelse av det tap jeg kjente på i barndommen ,alt vi ble fratatt, så uendelig mye glede. Slekningene våre gråt på trappen når de ble avvist med alle gavene til oss fattigbarna og ingen i menigheten gav aldri noe som helst, aldri ei krone....De gjemte seg i knakende bokpermer og følte seg trygge der. Foreldrene mine måtte på fattigkassa regelmessig for å dekke opp for utgifter de måtte hanskes med, samtidig som de fikk beskjed om å sende dyrebare gaver i retur, og også avvise dem. Vi fikk senere høre at de inneholdt både lusekofter, vintersko og ting vi barna trengte og leker til glede for oss. Vi hadde en streng og barnløs menighetstjener den tiden som mente ovenfor far, at hvis han sendte gavene i retur ville det bli slutt på avguderiet og en klar advarsel til de "hedenske" slektningene. 

​Det er tydelig at julen berører noe i mange. For noen er det en påminnelse om en barndom der man tydeligere enn ellers i året sto utenfor og var annerledes. Og for noen er dette stadig en feiring de ikke identifiserer seg med eller ønsker å delta i, noe som kanskje ikke er rart siden den aldri var en del av deres kultur når de vokste opp. Sorgen over familien de mistet kontakt med når de brøt med troen kan for mange bli ekstra forsterket i juletiden, det er noen som mer enn ellers mangler i deres liv akkurat da. Mens det for andre igjen er en tid de gradvis har begynt å feire, gradvis har begynt å glede seg over. Og ikke minst gleder mange seg over å få velge selv.  

Hilde Langvann, 8/12-2015
Hjelpekilden Norge