Dommedagsangst - kan man bli kvitt den?

Inne på vår støttegruppe har vi en tråd som heter ”Hvordan blir man kvitt angsten for å brenne i et helvete”. En annen tråd heter ”Hvordan blir man kvitt Harmageddon-angst”

Helvete er forestillingen om et sted eller en tilstand med smertefull lidelse, som følge av onde gjerninger eller synder. Harmageddon er den kristne forestillingen over Guds dom over verden, der det skal skilles mellom de som er godkjent og de som ikke er godkjent av Gud. Dommedag er forestillingen om den dagen da Kristus kommer tilbake i endetiden for å dømme mellom de gode og onde. I noen forestillinger av dommedag blir de onde ført til Helvete, mens i andre forestillinger blir de onde ført til tilintetgjørelse. Summa summarum: Det handler om at mennesker blir straffet av Gud for å gjøre gale handlinger.

Det er ikke så lenge siden barn lærte om et brennende Helvete, dommedag og en straffende, overvåkene og dømmende Gud, både i regi av skole, kirke og hjem. Men etter andre verdenskrig ble demokrati og menneskerettigheter stadig mer anerkjent, og gradvis gjorde humanistiske idealer seg gjeldende i kristendommen. Det ble tatt et oppgjør med Helveteslæren som anses som skadelig for menneskesinnet, og det ble utviklet et mer positivt Gudsbilde med mindre vekt på straff og mer vekt på kjærlighet.

Humanistiske idealer har ikke nådd fram til lukkede trossamfunn, som holder på både et negativt gudsbilde i tillegg til å ha et endetidsfokus eller en forestilling om et brennende Helvete.

Derfor er det ikke uvanlig at vi hører historier som dette:

Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg.

Egentlig var det ikke Harmageddon som var verst, men tiden før, den store trengselen, da de sanne kristne skulle bli prøvd.

Jeg ble også skremt med at vi snart skulle bli forfulgt og torturert. Historier om vitner som hadde blitt pisket og, siden de bad, bare kjente de tre første slagene. Andre ble skutt og funnet med smil om munnen. Noen hadde fått neglene trekt sakte ut og andre fikk på satt strøm på kjønnsorganer. Alt dette husker jeg fra alder rundt 10 år og hvordan det føltes å skulle forholde meg til dette. Jeg bad mye.

Om Helvetesangst kan disse to fortelle følgende:

Det er nå gått en 7-8 år tror jeg siden jeg dro fra menigheten og jeg er fremdeles livredd for døden. Og desverre så er jeg store deler av tiden sikker på at jeg er dømt til evig fortapelse i helvete hvor jeg vil bli pint i all evighet. 

Jeg er også glad for at jeg ikke vokste opp i en lukket sekt, men en pinsemenighet er ikke langt ifra. Det er en menighet hvor jeg som 11 åring ble fortalt at dersom jeg ikke ble frelst, at jeg ikke var god nok for Gud ville jeg bli dømt til helvete og evig pining.

Diskusjonene viste at mange av de som hadde blitt med i trossamfunnet i voksen alder, ikke hadde slitt nevneverdig med dommedagsangst etter at de hadde forlatt trossamfunnet. For de som hadde vokst opp i trossamfunnet, hadde prosessen med å bli kvitt dommedagsangsten tatt lengre tid. 

Mange kunne fortelle at trusslen om dommedag ble flittig brukt i barneoppdragelsen for å få barna til å ha ønsket adferd:

Jeg husker at trusselen om å ikke bli med i opprykkelsen eller havne i helvete og ikke i himmelen lå som en klam hånd rundt hele barndommen min.

Husker en ungdomsleder i Sv sa en gang han mente det kom til å bli opprettet barnehjem for de som ikke ble med av bruden. Altså vi stod aleine igjen når foreldrene våre var blitt rykket opp. Hva skaper dette, jo angst!

En dag når broren min og jeg lekte i stuen fikk vi høre; "I dag må dere være ekstra snille for i dag kommer Harmageddon" Det skremte meg såpass som femåring at jeg husker det godt ennå.

Der skulle man brenne i evighet. Det ble så sterkt for med at jeg SÅ helvete som en plass med masse glør. Ikke flammer for da brant man opp. Bare glør, en sånn glostabbe. Og jeg hørte lyden av mennesker som ynket seg.

De truer med tilintetgjørelse med ild mens du er i live. Den kroppslige smerten er derfor helt reell. Barna har fått høre at øynene skal råtne i sine øyehuler mens du ennå står på føttene, kroppen din skal råtne mens du lever. De har malt bilder av det i undervisningsbøkene, som også barna må være med å studere. Slik vil det gå med dem som vender seg bort fra Jehova eller "motarbeider" organisasjonen.

Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at den virkelighetsforståelsen man lærer som barn og da spesielt det trusselbildet man gjentatte ganger må forholde seg, ikke forsvinner samtidig som man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går. Å endre virkelighetsoppfatning tar tid, for mange tar det mange år.

Så hvordan kan man bli kvitt angst for å brenne i Helvete, angst for å dø i Harmageddon eller angst for prøvelser i endetiden?

Dette er brukernes egne råd til hverandre:

Dette er skremselspropaganda som brukes til å holde oss nede. Og det brukes til å holde på medlemmer som ellers ville forlate JV. Så kan man jo spørre seg da: Hvis det finnes en gud, vil han da bruke skremsel og hersketeknikker for å få folk til å tro på ham? Det tror jeg ikke.

Vil du anbefale andre å tenke slik du gjør? Hvis ikke, ikke gjør det selv heller. Lettere sagt enn gjort, men det kan hjelpe deg å tenke at dette bare er tanker som overført til deg fra andre. Hvor stor vekt vil du legge på det? Er det sant eller nyttig for deg, det som ble fortalt deg

Fornuften hører galskapen i det . Men sjel og følelser er ikkje alltid samstemt

Når jeg lærte at Norrøn mytologi også hadde et tilsvarende "helvete" bare at på dette stedet var det smertelig kaldt, forstod jeg at slike historier MÅ være menneskeskapt.

Siden det er de lavkirkelige miljøene som er opptatt av endetidsprofetier og helvetet, tror jeg også det kan være nyttig å skaffe seg kunnskap om hvordan og hvorfor de lavkirkelige miljøene (pietisme) fikk så stor oppslutning i en viss periode her i Norge. Det har ofte med samfunnsforhold å gjøre. I tillegg mener jeg det er nyttig å skaffe seg kunnskap om hva angst er og om nødvendig få hjelp til å takle den.

Der ble også likene av henrettede forbrytere brent, også mordere. Det lå i Hinnomdalen og ble kalt Gehenna, det evige ilds sted, engelsk oversatt til Hell, eller kald det bare helvetes ild. Så da Jesus advarte om å frykte ham som kunne ødelegge sjelen i Gehenna, var det et symbolsk uttrykk. 

Angst og verdensbilder som er tatovert inn i sinnet tar sin tid å få vekk. Mange erfarer at kunnskap hjelper. Kunnskap gir nøkkelen til å frigjøre seg fra forestillingen om et brennende Helvete eller en endetid der en hevnende gud skal dømme menneskene til liv død eller evig pine. Flere har søkt det som er tabubelagt hos trossamfunnene; "verdslig visdom" og "kritisk litteratur", og ser at kunnskap har endret alt.

Men kunnskap i seg selv kan ikke fjerne angst. Mange kan vite at forestillingene er overtro, og at redselen er ubegrunnet, men likevel forsvinner ikke angsten. Det blir som i et tilbakevendende mareritt der man blir jaget av et monster, og der det aldri ser ut til å synke inn at monsteret ikke er virkelig.

I noen tilfeller har skrekkbildene blitt et traume, og da kan traumebehandling hos profesjonelle terapeuter være nødvendig. Denne spesielle angsten for dommedag er en egen lidelse med benevnelsen "Armageddonfobi" (Armageddonphobia). Fobien er ikke en offentlig godkjent benevnelse, men er ihverfall svært beskrivende for lidelsen, og noe mange av våre brukere kan nikke gjenkjennende til. En slik kraftig angst for dommedag kan bearbeides ved regionale kompetansesenter for angstlidelser gjennom terapi. En slik type traumebehandling kan man også få ved både Modum Bad og hos en rekke psykologer, både private og gjennom distrikspsykiatriske sentra. En vanlig behandlingsmetode er kognitiv adferdsterapi, som har som mål å erstatte det negative tankemønsteret med et positivt tankemønster.

Uansett hvilken metode man velger, så er det viktig å bli kvitt dommedagsangsten. For som denne brukeren sier:

Hvis du hele livet fokuserer på verdens undergang, da glemmer du å sette pris på det livet du har.  

Hilde Langvann, 23/11-2013
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge