Kommentarer om offerrollen

Forrige blogginnlegg "Er du et offer" førte til en interessant utveksling av refleksjoner rundt offerrollen inne på vår FB-gruppe. Vi har valgt å gjengi de her slik at de kan være til inspirasjon for andre:

Beste måten å forlate offerrollen er å aldri tre inn i offerrollen i første omgang. Begynner man å tenke som et offer kommer man aldri noen vei. Hvis du vil være stor og stolt, aldri syns synd på deg selv. Vær en kjempe blant små mennesker.

Sympati er som opium for de aller svakeste. Det kan bli avhengighetsskapende i lengden.

Jeg er ikke et offer. Jeg er en overlevende!

Jeg har rett og slett tilgitt meg selv! For de kommer aldri til å be om tilgivelse for den knebling og smerte, fysisk og psykisk, som vi ble utsatt for i oppveksten. Hvis en klarer å tilgi seg selv, så er en fri fra "offerrollen" slik jeg ser det.

Nå det gjelder det med å gå inn i en offerrolle og bli der, så er det veldig uheldig. Det vil ikke gi deg noe godt liv. Om en ramler inn i offerrollen en kort periode etter å ha forlatt hele livet som en kjente det til da, er ikke så rart. Men en bør komme seg ut av den rollen så fort en har fått stablet seg litt på beina, og begynne å ta regien i sitt eget liv. Jobbe med seg selv. Jeg jobbet hardt med meg selv, for å ikke bli som et offer. I ettertid så jeg at det var de som ble igjen, som var de egentlige ofrene.

Det er jo lettere å bli et offer hvis man sliter med dårlig selvtillit og lav selvfølelse..vi skulle jo ikke være noe i oss selv..så vi har vel ikke all verden med selvtillit når man forlater en sekt!!Men veldig viktig å jobbe med seg selv...fortelle oss selv hver dag at vi er bra nok!!

Jeg har sikkert også vært i offerrollen, har vært mye sint og fortvilet inni meg for at vi ble hjernevasket som barn!!Ble nektet helt normale ting som å gå på kino osv..,det er klart at oppveksten har preget meg..mye frykt og sikkert til tider mye skyldsfølelse...men jeg har jobbet mye med meg selv og føler ikke at jeg er et offer i dag.

Det innebærer å vende seg av med å tenke, snakke og handle som et offer. Til syvende og sist er det en selv det står og faller på. Offerrollen kan jo også være behagelig å være i, fordi man får sympati. I det lange løp holder det ikke. Det bli slitsomt og hele tiden skulle jakte på sympati.

Jeg har aldri ansett meg selv som et offer. Selv når jeg var med. Var jeg aldri et offer. Jeg gjorde alltid ting på min måte, eneste forskjellen er at jeg ble mer frigjort da jeg gikk ut. Det var som en begrensing i bakhodet forsvant. 

Jeg var et offer, men nå som jeg ikke går islike trossamfunn betrakter jeg meg som frigjort og ikke lenger offer, selv om livet i trossamfunnet kan sitte lenge i, i både sinn og gjerning, men ta tiden til hjelp og gjøre mest mulig positive ting, kun for sin egen del, som en slags repareringsfase

På sett og vis er jo alle et "offer" for sin oppvekst, i den forstand at ingen kan velge hvordan den skal være. Mange, og ikke bare oss som vokste opp i en sekt, kunne ønske et og annet anderledes. En klok venn av meg, med tre nå voksne barn, sa engang: "Som forelder vet en at en kommer til å påføre sine barn sår, oppgaven er å påføre så små og få sår som mulig og håpe på at de kan oppveies med kjærlighet". Jeg mener det er viktig å adressere de sårene en måtte ha fra en var barn der de hører hjemme - hos de voksne. Det var ikke noe en valgte selv, de voksne valgte det for meg. De fleste tilgir sine foreldre for at de ikke var perfekte, da ingen er perfekte. Om en ikke kan tilgi saker fra barndommen, kan en alikevel legge det bak seg med en enkelt "det var ikke min skyld" - legge det bak seg og gå videre i livet. Med eller uten kontakt med foreldrene.

Jeg hadde en bok hvor jeg skrev opp dikt, sitater osv. som jeg så på som moralskt styrkende (eller noe deromkring). Har ikke denne boken lengre, men husker at dette var et av diktene som var med:

Amor Fati - elsk din skjebne

Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel til andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret
intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.

-André Bjerke

Takk for stadig gode innspill fra våre reflekterte og engasjerte brukere!


Hilde Langvann, 18/8-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge

Les også:
Blogginnlegg: Er du et offer?