"Jeg finner det lettest å ha overfladiske relasjoner. For da risikerer jeg ikke å bli avvist igjen." (Deltager på samtalegruppe hos Hjelpekilden) Flere steder i landet driver Hjelpekilden samtalegrupper for mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser, noe vi har fått til takket være støtte fra Extrastiftelsen. Deltagerne bestemmer selv hvilke tema de ønsker tas opp, og et tema som en av Oslo-gruppene nylig tok opp var tillitsproblemer etter bruddet. Først: Hva er tillitt? Vi fant en definisjon på nettstedet "Dagens Perspektiv", som sikkert er ment i bedriftsøkonomisk sammenheng. Likevel, legg merke til hva som står om sårbarhet her:
I denne definisjonen er det altså en sammenheng mellom sårbarhet og tillit. Hvorfor er tillit en utfordring for mange religiøse utbrytere? Er det noe i utbryterens erfaring som gjør de mer sårbare enn andre? Når man har opplevd å bli eksludert Det å ha opplevd å bli ekskludert fra et religiøst miljø gjør noe med tilliten til andre mennesker. Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker: Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue. 5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade:
Les mer om undersøkelsen her. En av våre deltagere på en samtalegruppe hadde selv opplevd å bli ekskludert. Hun så selv at hun etter ekskluderingen hadde valgt å ha overfladiske relasjoner, for å unngå smerten det er å bli avvist i framtiden. I masteroppgave fra 2014, ”Troen som ble en byrde”, har Brith Dybing intervjuet 10 personer som har brutt ut fra ulike religiøse miljøer, for å se nærmere på hvilken hjelp mennesker i denne gruppen trenger etter bruddet. Hun fant også at flere hadde problemer med tillit, og så at det for mange hang sammen med det å miste venner og familie i bruddprosessen:
Når man har opplevd dobbeltmoral "Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit", fant Dybing i sin undersøkelse. Forskning om hvorfor man velger å forlate et religiøst miljø, har fremhevet opplevelsen av dobbeltmoral som en av flere grunner. Flere hadde opplevd at det ikke var samsvar mellom liv og lære i miljøet de tilhørte. Kanskje opplevde man at miljøet hengte seg opp i bagateller som gjaldt ytre forhold, og at mennesker ble behandlet dårlig, og derfor glemte de store temaene som kjærlighet, generøsitet, omsorg og åpenhet. En av våre brukere uttalte:
Når man ikke har opplevd at kjærlighet og vennskap var ekte, så er det forståelig at man blir skeptisk til å innlede vennskapforhold i fremtiden. Når man alltid har blitt advart mot omverdenen Noen har vokst opp med en ”oss og dem”-holdning til omverdenen, der mennesker utenfor det religiøse miljøet har vært sett på som farlige, umoralske og generelt dårlig omgang. Man ble kanskje advart mot å knytte vennskapsbånd i ”verden”, og isteden ha mest mulig samvær med menighetens medlemmer. Mange ble også advart mot å oppsøke profesjonelle hjelpetilbud i verden utenfor det religiøse miljøet. Tidligere var venner noe man fikk automatisk som følge av at man tilhørte samme trossamfunn. Flyttet man til et nytt sted fikk man med det samme et nytt sett venner. Man trengte ikke å jobbe for å få venner, gi av seg selv på noe vis, alt man trengte var å dele samme tro. Når man så bryter med det religiøse miljøet og mister nettverket man hadde, kan det være vanskelig å etablere et nytt nettverk, når man alltid har blitt advart mot mennesker utenfor menigheten. Det som går igjen hos flere utbrytere, er at de forteller at de ble overrasket over å finne at mennesker i ”verden” faktisk kunne være gode mennesker. Det ligger mye tid og mye skepsis i forkant av en slik oppdagelse. Dybing skriver også om dette i sin avhandling:
Når man har opplevd å bli manipulert En av våre brukere viste til den skepsis mange føler etter å ha vært utsatt for manipulasjon og tankekontroll i lengre tid. Hun skrev:
Opplevelse av manipulasjon, tankekontroll og frihetsberøvelse kan være traumatiserende for mange. I første omgang må man lære seg å stå på egne ben, stole på eget hode, noe som kan være vanskelig nok. I denne prosessen kan man kanskje være redde for å bli utsatt for manipulasjon igjen, og kan utvikle en sterk skepsis til andre mennesker for å beskytte seg selv. Å rive ned murveggen Så hvordan overkommer man sin skepsis, hvordan lærer man seg å ha tillitt til mennesker igjen? Vi stilte spørsmålet på våre gruppe på FB, og fikk blant annet disse svarene:
Det er naturlig og forståelig at vi bygger en mur rundt oss for å beskytte oss selv, men dette er ikke noe godt liv i lengden. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger å ha mennesker rundt oss, og vi har behov for å være en del av et fellesskap. Å fjerne muren vil på sikt gagne oss mer enn den beskytter oss. Men ting tar tid, og vi må tørre å gi av seg selv, våge å være sårbare, våge å bli glad i mennesker vi vet vi kan miste. For hvis vi ikke våger å bli glad i andre mennesker, våge å slippe folk inn på oss og la de bety noe for oss, så er sjansen også større for miste dem. Vi avslutter med noen kloke ord fra en av våre medlemmer:
0 Comments
Leave a Reply. |
Kategorier
All
Arkiv
September 2024
|