"...men kan du ta sekten ut av mannen?"

Å gå ut av lukkede trossamfunn krever mentale endringsprosesser som for enkelte kan ta mange tiår. Som mange sier «Du kan ta mannen ut av sekten, men kan du ta sekten ut av mannen?»

Forholdet til kritikk er spesielt i lukkede trossamfunn. Mens vi andre lærte på skole, på ex.phil og i vitenskapen å alltid stille spørsmål ved funn, alltid stille spørsmål ved etablerte sannheter, alltid være kritisk til alle påstander, så er kritikk et absolutt tabu i lukkede trossamfunn. Kritiserer du lederen, kritiserer du Gud. Kritiserer du troen, så er du åndelig svak. Kritikk kan føre til ekskludering, til utfrysning og ikke minst latterliggjøring.

Når man kommer fra et totalitært samfunn med et slikt forhold til kritikk, hvordan vil man forholde seg til en leder eller autoritet på andre steder i samfunnet?

En kvinne jeg kjenner deltok noen år etter å ha forlatt sitt trossamfunn på et vektreduksjonskurs via et treningssenter, der noen av metodene gikk ut på erstatte måltidene med treningssenterets proteinpulver i 6 uker. Da noen av deltagerne rettet kritiske røster mot dette og mente at dette kunne skade tarmsystemet, reagerte kvinnen med vantro, hvordan kunne noen våge å kritisere den som for henne i denne situasjonen var en autorietet; kursholderen? Først flere år senere forsto hun hvorfor hun hadde reagert så kraftig på dette.

Mer interessant er det å se på hvordan den innlærte lojalitetsplikten arter seg når tidligere sektmedlemmer blir medlem i en avhopperorganisasjon. Det finnes eksempler på hvordan tidligere sektmedlemmer ukritisk har flokket seg rundt en talsmann eller lederfigur for antisektarbeide, på en nærmest fanatisk måte som kan minne om idoldyrking og tilbedelse. Når noen har kritisert vedkommendes antisektarbeide har tilhengerne oppfattet dette som et personlig angrep, med tilsvarende aggressive sanksjoner. Lojalitetsplikten har her bare endret fokus. Hvis slike tendenser skjer, er det viktig at lederen selv ikke opptrår i tråd med tilhengernes ønsker, ved feks å skyve arbeidet fra å handle om sak til egen person.

Der har jeg lagt merke til at noen av disse organisasjoner, som bekjemper en eller flere nyreligiøse bevegelser, til forveksling ligner disse nyreligiøse bevegelsene. Noen grupper har en tendens til å opphøye en bestemt person til anfører, han eller hun blir så det nye idealbildet. (C. Malka, "Sekt og Selvaccept", 1997)

Mer alvorlig er det hvis forholdet til kritikk i lukkede trossamfunn tas med inn i avhopperbevegelser. Når den som er uenig med ledelsen blir kastet ut eller kritiske uttalelser på noe vis blir sensurert, så har man ikke lært demokratiets prinsipper ennå, og har i praksis med seg sektens lederfilosofi. Det finnes mange eksempler på hvordan ideen av viktigheten av konsensus har gjort stor skade. Det er med andre ord noe tidligere sektmedlemmer må lære seg, at det er greit å være uenig, og at det er uheldig å ekskludere de som mener annerledes. Uenighet og meningsutvekslinger er grunnstenene i et demokrati. Vil man virkelig ta med seg i avhopperorganisasjoner de samme trekkene man kritiserer sektene for? Når man går ut av et lukket trossamfunn kommer man til et samfunn som er fremmed, også vårt samfunns demokratiske prinsipper er fremmed. Kanskje burde alle som går ut av lukkede trossamfunn tilbys et demokrati-kurs? Kanskje burde Hjelpekilden tilby et slikt kurs?

I sekten hadde man et sort-hvitt verdensbilde, enten er du med eller så er du imot. Forskere på lukkede trossamfunn og religiøse avhoppere, mener at mange tar med seg også denne sort-hvitt tenkningen inn i avhopperbevegelser. Noen går så langt at de ikke bare kjemper aktivt mot trossamfunnet de var med i, de definerer andre som ikke vil være med på dette som fiender.

Noen drar med seg den ”kamp-mot-fienden-holdningen” de opplevde i Jehovas vitner og retter nå dette tilbake mot Selskapet vakttårnet og Jehovas vitner. Og nå er det trossamfunnet, og alle andre som ikke vil være med på å bekjempe det, som blir fienden (K. Totland, "Når noen slutter i Jehovas vitner", 2011). 

Many Sociologists have argued that the anti-cult movement has some of the negative features often ascribed to the new religions themselves. (J. Saliba, "Understanding New Religious Movements", 2003)

Hjelpekilden er ingen antisektbevegelse.  I henhold til vedtektene er vårt fokus støtte og hjelp til mennesker i religiøse bruddprosesser.  Dette fordi antisektarbeid er urealistisk og ikke minst respektløst overfor de tusener som har gode liv i lukkede trossamfunn. Slikt arbeid virker mot sin hensikt,  det gir ingen kredibilitet, det gir ingen politisk påvirkningskraft og vil aldri bli støttet av det offentlige. Det motsatte er tilfelle ved hjelpeorganisasjoner. Men selv om Hjelpekilden først og fremst er en organisasjon som driver hjelp og støtte gjennom likemannsarbeid,  har også vi potensiale til å utvikle oss til et usunt miljø. Vi bærer med oss en kulturarv fra ytterliggående religiøse miljøer som kan gjøre det vanskelig å drive en demokratisk organisasjon. Dette er svært viktig å være bevisst. Og om vi skulle oppdage slike tendenser er det derfor viktig å ta et oppgjør med dette snarest før det går utover arbeidet, selv om dette kan føre til støy og uroligheter.

Ofte starter kampen som en opplysningskampanje, men utvikler seg raskt til et forsøk på å nedkjempe sekten med alle midler. Ofte skjer det her en splittelse av bevegelsen, og det som opprinnelig var en, blir to, tre eller flere forskjellige grupperinger. Hver gruppe er sikker på å være i besittelse av  den eneste sannhet, og kan finne på å kjempe mot hverandre like vel som sektene. (C. Malka "Sekt og selcaccept", 1997)

25/8-2013
Hilde Langvann
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge


Kilder:
"Sekt og selvaksept", kronikk av C Malka, 1997
"Når noen slutter i Jehovas vitner", artikkel av K. Totland, 2011
"Understanding New Religious Movements", J. Saliba, 2003
"Ekskluderende demokrati", artikkel, UIO
Skepsis - Guide til kritisk tenkning