Å brenne for noe - eller å brenne ut?

​En kvinne henvendte seg nylig til Hjelpekilden for å snakke om sine utfordringer. Hun fortalte:

Det vanskeligste er at jeg ikke lenger har noe å brenne for. Før så brant jeg for troen, for misjoneringen og for menighetslivet. Alt som ga meg glede var knyttet til troen. Nå er det et tomrom der som jeg ikke vet hvordan jeg skal fylle.

​Ikke bare mistet hun sitt nettverk, sin status som Guds utvalgte og håp for framtiden. Men hun mistet også selve meningen med livet, sitt ståsted i tilværelsen. Fagfolk kaller dette for en "multitapssituasjon", og sidestiller dette med andre livskriser vi kan gå gjennom, som for eksempel tap av kjærlighet og når noen nære dør. 

Dette er en situasjon svært mange av våre brukere kunne kjenne seg igjen i:
​

Jeg oppfatter livet som grunnleggende meningsløst. Sliter med tomrom hver eneste dag. Uansett hvor man henvender seg, vil man møte tomhet, også i menighetene. Det første jeg måtte gjøre etter avhoppet var å finne meg selv.

Selv 13 år etter føler jeg på det samme tomrommet, dog det har blitt bedre med tiden.

Jeg savner et mål i livet, noe stort å arbeide mot.

Så hva gjør man da? Hva fyller man tomrommet med?

Mange kunne gi gode råd. Som å ta opp igjen hobbyer du drev med før du ble oppslukt av troen. Noen hadde engasjert seg kraftig i frivilllig arbeid, miljøvern eller partipolitisk arbeid. Andre fortalte at de hadde brent for en utdannelse, noe som nesten ble altoppslukende. Og e​n person hadde erfart at det å lese filosofi hadde erstattet hans åndelig tomrom.

Andre igjen stilte spørsmålstegn ved det å måtte brenne for noe. 
​

​Det er jo problemet med sekterismen at mennesker blir UTbrent. "Vet dere ikke at det viktigste er at vi brenner for Jesus!?" ropte en ungdom ut på et møte jeg var en gang. Det er en oppskrift på karismatisk utbrenthet, psykisk sykdom og slit. 

Og om man vil "brenne" ... så bruk nok tid til å finne ut av hva man absolutt "må" gjøre, hva som egentlig interesserer. Tror ellers det er lett å gå i fella - totalt oppslukt av noe/noen som stjeler livet ditt... Og den følelsen av tomrom... Det er jo ikke noe tomt rom, det er ditt og mitt rom - det har bare vært fylt opp av en organisasjon eller menighet - og det har fått oss til å glemme hvordan det er å leve på ordentlig... å fylle rommet med ting som gleder oss og andre ..

Disse to er inne på noe interessant. Det å brenne for noe, er dette det samme som å gi mening til livet? Eller kommer ønsket om å være fullt engasjert i noe fra et annet behov?

​Noen viste til trossamfunnets holdning til et høyt aktivitetsnivå:
​

Vi ble fortalt at lediggang er roten til alt ondt og at den late har djevelen til far.

Da jeg var JV tok jeg det aldri med ro, det var noen ting på timeplanen hele tiden. Og skippa man noe fikk man høre det og man fikk bare dårlig samvittighet. Enormt press på å være i farta med åndelige aktiviteter hele tiden. Jeg ble både fysisk og psykisk utmatta. 

Det var jo veldig mye sånt i Smiths at en skulle ta seg av de yngre på fritiden og med full jobb og møter 3 ganger i uken pluss aktivitetsklubb en dag i uken. Så ble det veldig travelt. Så skulle vi finne på noe for de yngre i helgene..kjenner bare stresset en skulle ofre seg for andre hele tiden..pluss at det stadig var dugnad.
​

Med dette aktivitetsnivået og koblingen mellom samvittighet og aktivitet, så er det kanskje ikke så rart at mange fortsetter i samme mønster. Når "Britt" var med i trossamfunnet, var hun en travel dame. Hun forberedte seg til menighetens fem ukentlige møter som hun svarte aktivt på, hun deltok ofte i felttjenesten, hun var jevnlig hjelpepioner, og holdt bibelstudium for andre interesserte hun hadde møtt på feltet. Hun følte ansvar for familiens åndelige framgang og hjalp sin mann med hans taler, hun var pådriver for familiens studier i skriften, og passet på at de hver dag leste dagsteksten etter middag. I tillegg måtte familiens hjem alltid være renere og ryddigere enn andres, siden de var av Guds folk og måtte være representative. Så når "Britt" og hennes familie brøt med menigheten, burde hun i teorien ha mye mer fritid. Det som isteden skjedde, var at hun engasjerte seg barnas idrettslag, hun ble foreldrerepresentant i FAU på skole og i barnehage, hun  ble opptatt med fagforeningsarbeid og begynte også med etterutdannelse. Som hun selv sa: "Jeg engasjerte meg i det jeg kunne engasjere meg i". Slappet hun av fikk hun dårlig samvittighet, og forsto et par år senere hvorfor. Hun hadde altså brutt med trossamfunnet, men tempoet var uforandret.

​Vi diskuterte våre erfaringer med dette tempoet inne på vårt forum, og mange kunne nikke gjenkjennende:

Jeg opplever et indre stress som presser meg til høy aktivitet. Kanskje jeg ikke er helt overbevist om meningen med livet, siden jeg ikke lengre ser noen mening utover den jeg skaper selv. Det indre stresset jeg opplever kan sikkert adresseres flere forhold, har ikke tenkt over den muligheten før.

​Et høyt tempo kan også være en paradoksal måte å legitimitere at man fortsatt ikke har tid til å tenke gjennom hvordan man "egentlig" har det. Den fellen har jeg selv gått i flere ganger på jobben, og vet om andre kollegaer som har gjort det samme.
 
Jeg skulle ønske jeg var foruten stresset, kunne sette meg ned å ganske enkelt ha det godt. Men har mye stein i ryggsekken jeg ikke helt vet hvordan jeg får lempet ut. Jeg kjenner meg igjen
​

Andre igjen fortalte at de med tiden hadde klart å finne balansen:
​

Jeg har måtte lære meg å slappe av

​Nå som jeg er ute nyter jeg at jeg kan slappe av uten å ha dårlig samvittighet for det. Men det er enda uvant å ha plass til så mye gjøremål og faktisk oppleve å kjede seg

Selv synes jeg det var befriende å slippe å "brenne i begge ender". Vidunderlig å ha tid til å tenke, trene, gjøre ting med barna og faktisk kjenne at det er nok å være normal. Å kjenne at man ikke trenger å være "fantastisk flink og engasjert" for å være lykkelig og tilfreds.

Kan på det varmeste anbefale boken 'When Things Falls Apart' av Pema Chödrön. Den har hjulpet meg til å gi litt slipp på trangen til hele tiden skulle oppnå noe, utføre noe, eller henge fast ved en idé. Boken hjalp meg til å innse at jeg er god nok som er ER, uavhengig av hva jeg GJØR. Det å bare eksistere er faktisk god nok!... Jeg sier det til meg selv flere ganger i uken. Sakte men sikkert aksepterer jeg det mer og mer. Den aksepten fører til en enorm frihet, hvor en kan velge å gjøre akkurat det man vil, bare fordi man har lyst og glede av det, og ikke fordi man må.

Det blir utvilsomt et tomrom når man forlater troen. Noen strever etter å finne noe å brenne for, og det kan man absolutt finne utenfor et trossamfunn. Men det er viktig å ikke brenne i begge ender, som noen sa. Hvis aktiviteten har fortsatt i turbofart og det er knyttet ubehag til det å stå stille, så kan det være viktig å stille seg spørsmål om hvorfor. Kan det skyldes at jeg fortsetter i samme mønster som i trossamfunnet? Kan det være at jeg fremdeles har dårlig samvittighet for å slappe av, dårlig samvittighet for å bruke tid på meg selv? Kanskje må jeg også rett og slett lære meg å slappe av?

Hilde Langvann, 5/11-2015
Leder, Hjelpekilden Norge

Alle sitater er hentet fra vårt forum.
Er du selv religiøs utbryter kan du få tilgang til vårt forum ved å sende en forespørsel via vårt kontaktskjema