Det blir bedre

Hun er 21 år, og har akkurat sendt inn utmeldingsbrevet. Hun føler seg så knust og alene akkurat nå, og trenger å vite at livet blir bedre. Her er en en liten oppmuntring fra andre som har gått gjennom det samme:

Min erfaring er at det kan være mye veldig frem og tilbake. Det er vanskelig å tilpasse seg «verden», og man må gi seg selv tid. De blir faktisk bra. Men det er mange «demoner» man må kjempe med. Min redning er å ta imot hjelp. Ikke bli fortvilt hvis du etter en stund der du har hatt det bra plutselig er tilbake i sorgen igjen. Ting tar tid, spesielt når en stor del av livet plutselig ikke er der lenger. Det er viktig å sosialisere seg, kanskje finne en hobby eller fullføre en drøm man innerst inne har hatt lenge.

​Bruk tiden til hjelp. Ikke stress med å ta viktige avgjørelser du strengt tatt ikke må ta med en gang.

​Hei og velkommen til livet utenfor. TTT Ting Tar Tid. Se på det som trening, det tar tid og mange repetisjoner før de nye musklene blir sterke, og kan ta over for de som er uhensiktsmessig.

Det kan ta tid og det kan være vanskelig, men du kan finne et godt fellesskap med mennesker i samme situasjon og erfaringer her i Hjelpekilden, slik at du ikke trenger føle seg ensom med tankene og følelsene dine. Et lite tips i de stundene du tviler på om du har gjort riktig valg: - Tenk på grunnen/e som gjorde at du ville ut? Tenk hardt på disse, og spør deg selv om du vil tilbake til dette? Svaret er oftest nei og i det svaret ligger det mye motivasjon til å stå på videre.​

Terapi - det trengs for bearbeiding. Klart det går bra! Du er jo så sterk at du klarte det! Velkommen til et liv i frihet!

​Man mister noe, men man vinner seg selv!

​Den første tiden kan være veldig vanskelig. Det kan ta flere år, for noen, før ting faller på plass. Viktig å huske at den tomheten du føler på ikke er en straff fra Gud for at du har gått ut, men en normal reaksjon på at du har mistet mye  Om du ikke har nettverk rundt deg på utsiden så prøv å finne deg et. Det kan hende du må jobbe selv for å få sekten og reaksjonsmønstre ut av hodet, det er ikke alltid dette går av seg selv. Prøv aktivt å skaffe deg nye venner, finn ut hva som interesser deg, og skaff deg nye hobbyer. Og ikke glem at med tiden så blir alt mye, mye bedre.

Jeg må bare innrømme at jeg har brukt veldig mye tid, men har det bra nå, sånn i stort. Jeg fikk fart i min prosess da jeg endelig skjønte at jeg måtte slutte i terapi! Alle har sin vei, men for meg var det full jobb, et barn og medisiner som til slutt fikk meg opp på bena. Nå er det til tider riktig fint å leve.

Jeg opplevde det første året når jeg gikk ut som ekstremt tøft, men så gikk det seg til og jeg utforsket og syns alt var nytt og spennende. Nå ( 7 år senere) så begynner jeg mer å kjenne på konsekvensene. Det jeg kjenner mest på er nettverket jeg har mistet. Selv om jeg har fått gode venner utenfra og har et sosialt liv, så tenker jeg mer nå over konsekvensene enn jeg gjorde for feks. 3 år siden. Jeg har aldri tvilt og aldri tenkt at nå er jeg dømt, jeg syns det var befriende og slippe den dårlige samvittigheten hele tiden og ikke føle at du er god nok. Men samtidig så kjenner jeg et savn etter folka. Men det kommer jeg sikkert alltid til å gjøre, så det må jeg neste bare leve med, tenker jeg. Men konklusjonen min er at det er verdt det.

Frihet til å følge sin egen magefølelse. Frihet til å lese og se hva du vil og tro hva du vil. Mister du familien din så er nye venner den familien du velger selv. Selvsagt tar ting tid men på den andre siden er det godt å være...

Det er verdt det, du får igjen så mye mer enn du taper...
Det er vanskelig og det skal det også være, det er når det er vanskelig og vi kommer oss igjennom at vi blir sterke og bygger oss opp igjen 
Hold fast, ett sekund om gangen om det er det som må til, du kommer ut på andre siden så lenge du bare puster...

Har du noen gode råd vi kan legge til her?

Hilde Langvann, Hjelpekilden
​18/11-2020