Hvilken hjelp trenger religiøse avhoppere?

Hvilken hjelp trenger mennesker som har vært i usunne religiøse miljøer?

Dette spør Brith Dybing i en fersk masteroppgave med tittelen ”Troen som ble en byrde” (2014). Undersøkelsen viser at få av de som har forlatt usunne religiøse miljøer har opplevd å få adekvat hjelp.

​”Hva er bra hjelp”, spurte Dybing, og selv om det var vanskelig for intervjuobjektene å foreslå konkrete forslag, så var de atskillig mer tydelig på hvilke klare forventninger de hadde til et hjelpetilbud. Tilbudet måtte være lett tilgjengelig, og de som skulle hjelpe måtte ha god kompetanse om religiøse bruddprosesser og forståelser for hvordan tro kan bli en byrde og et helseproblem, og det var helt vesentlig for dem å bli møtt på en lyttende og ikke-fordømmende måte.

Dybing foreslår følgende: Det bør opprettes et kompetansesenter / religionspsykologisk poliklinikk på et større sted i landet, tilknyttet et større fagmiljø, for eksempel et universitetssykehus eller Religionspsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet (Rps). Kompetansesenteret bør ha et klinisk tilbud, da mange i religiøse bruddprosesser har uavklarte helseproblemer, som utmattelse og kroppslige smerter. Med en tverrfaglig kompetanse som kan utrede og initiere behandling, vil det kliniske tilbudet kunne danne grunnlag for erfaringsbasert forskning, som igjen kan føre til utvikling av gode behandlingsmodeller. I tillegg bør det eksistere gode fagpersoner spredt på forskjellige steder i landet. Disse ressurspersonene bør ha et nettverk, og kompetansesenteret bør ha en koordinerende funksjon for et slikt nettverk. Videre bør det tas initiativ fra ledelsesnivå i både helseforetak og kommuner til at fagpersoner med interesse for feltet får muligheten til å øke sin kompetanse og at det legges til rette for de kan bruke denne kompetansen.

Dybing er ikke den første som foreslår et slikt kompetansesenter. Etter Redd Barnas Go-On prosjekt la de fram rapporten ”Til tross for tro” i 2005. Med henvisning til rapporten skrev Redd Barna til daværende statsminister Kjell Magne Bondevik der de ba om hjelp til bygge opp et kompetansemiljø for kunnskap om oppvekst i isolerte religiøse miljøer samt religiøse bruddprosesser, uten positivt svar. I 2008 kom NKVTS-rapporten "Religiøse bruddprosesser" som blant annet foreslo kompetanseheving i helseapparatet i tillegg til etablering av et sentralt kompetansesenter. Det var klare signaler i 2008 på at det nå ville jobbes med å etablere et slikt senter. Bortsett fra en kompetansekartlegging via RVTS i 2011 så har det vært alarmerende stille i dette arbeidet. Ved forespørsel til de ulike RVTS-sentrene har vi fått vite at det mangler oppdragsbrev fra Helsedepartementet for å følge opp arbeidet, og ved henvendelser til departementet har vi fått vite at de skal ”drøfte videre oppfølging av dette arbeidet”.

Hvorfor haster dette arbeidet? Som både henvendelser til oss og eksisterende forskning bekrefter, svært mange unge og voksne som har vokst opp i lukkede trossamfunn sliter med traumer knyttet til trosopplæringen i tidlig alder. Dette skyldes i hovedsak en virkelighetsforståelse med et trusselbilde bestående av en endetid man aldri kan være sikker på å overleve, og en forståelse av at Satan og demoner er virkelige skikkelser som er en reell trussel også for barn. Videre innebærer regelbrudd eller uenighet med trossamfunnets doktriner at man kan bli ekskludert, med konsekvenser som sosial isolasjon og fordømmelse, noe som for svært mange fører til store psykiske utfordringer.

Hjelpekilden mottar i snitt 30 henvendelser i måneden, og vi har dessverre ofte mottatt flere henvendelser fra unge mennesker i denne situasjonen som har forsøkt å avslutte sitt liv eller går med slike tanker. Vi har dessverre også erfart at mennesker har valgt å avslutte sitt liv, siste kjente tilfelle er nå i vinter. Som følge av alvorlighetsgraden i henvendelsene til oss, er det av avgjørende betydning at kompetansen i hjelpeapparatet øker. Vi vil også understreke at det er av samfunnsøkonomisk interesse å ha et bedre hjelpetilbud til religiøse avhoppere, da interne undersøkelser viser at det er overraskende mange som er varig arbeidsuføre som manglende hjelp.

Hjelpeapparatets håndtering av mennesker i religiøse bruddprossesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Det er nå på høy tid at regjeringen følger opp rapporter i form av handling. Kompetansen må opp, og etablering av et kompetansesenter er veien å gå.



Hilde Langvann, 21/7-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge