Religiøs diagnostikk

I nettleksikonet Store norske leksikon (snl.no) kan vi lese dette om Medisinens historie: 

Det forhistoriske menneske betraktet kanskje sykdom som demoners verk, de gamle grekere så på sykdom som en disharmoni i kroppen, middelaldermennesket oppfattet sykdom som Guds straffedom, mens vi i vår tid oftest ser på sykdom som et resultat av biologiske prosesser som kan forklares dersom våre naturvitenskapelige og medisinske kunnskaper er gode nok.

I vår moderne tid har vi leger og psykologer som kan hjelpe oss med å diagnostisere våre problemer. Og i motsetning til tidligere tider, der man fant årsaksforklaringer i ens persons forhold til gudene, så har vi dag en mer vitenskapelig orientert forklaringsmodell. Men i en del religiøse miljøer henger troen på det guddommelige som en forklaringsmodell stadig igjen. Og da snakker vi ikke om små isolerte kulturer langt borte fra vestlig sivilisasjon, men i vårt eget land.

En av våre medlemmer forlot sitt trossamfunn for noen år siden. Kort tid etter var hun involvert i en trafikkulykke som har ført til at hun den dag i dag sliter med kroniske plager. Et familiemedlem med bakgrunn fra karismatiske trossamfunn konfronterte henne med følgende påstand:

”Ulykken var Guds måte å advare deg på, for å få deg bort fra den stien du har valgt, og for å gjøre deg ydmyk igjen”

Smertene hun derfor daglig erfarer er i denne virkelighetsforståelsen Guds straff for at hun ikke har vendt tilbake til et liv i gudstro.

Svært mange kan fortelle om en lignende holdning til psykiske lidelser.

En ung jente son tok kontakt med oss i fjor hadde slitt med psykiske lidelser i årevis, og ble tett fulgt opp av psykiatrien som følge av dette. Langt nede, og på leting etter en mening med tilværelsen, ble hun 18 år gammel med i en frikirke i misjonsforbundet. Pastoren fortalte henne her at hennes problemer kunne bli borte ved å fjerne onde ånder, og motarbeidet slik den behandlingsprosessen hun var i gang med i psykiatrien. I dag har hun forlatt trossamfunnet, men trenger mer oppfølging enn noensinne fra psykiatrien, noe som kompliseres ytterligere ved at psykologene ikke forstår hva hun har vært gjennom av religiøse traumer i menigheten.

En annen jente med bakgrunn fra Smiths venner kan fortelle om en venninne som sluttet på antidepressiva da hennes far fortalte at ”depresjon er fra Djevelen”. Dette kan forklare hvorfor en annen jente fra samme menighet opplevde på bibelundervisningen i regi av menigheten å bli sterkt advart mot å gå til psykolog og andre hjelpemottak, da dette var en synd. Psykiske lidelser har her og i andre menigheter ofte blitt ansett som et tegn på at man har syndet, ikke har bedt nok eller ikke er åndelig sterk nok. Selv om mange lukkede trossamfunn nå i de siste årene offisielt har åpnet for at medlemmene kan få hjelp hos det offentlige hjelpeapparatet, så henger troen igjen i både menigheter og familier, som uttalelsen fra denne damen illustrerer:

Søsknene mine har gitt beskjed til alle om å si til andre at hun sliter med ryggen hvis de spør, ikke at hun er på psykiatrisk. For da vil folk tro at hun ikke har god nok tro, tenk for en skam.

Denne middelalderske forklaringsmodellen på lidelser er sterkt kompliserende for mennesker med sterkt tro, når den i tillegg spiller på skyld, som disse nybakte foreldrene erfarte:

Jeg vet om noen som fikk et handikappet barn som ble unnfanget utenfor ekteskap. En av lederne i menigheten (pinsemenighet) mente at barnet ble født handikappet fordi det var Guds straff for at foreldrene hadde hatt sex utenfor ekteskapet. Som om det ikke er ille nok å få et barn som har smerter og ikke er friskt, men så skal man også bli påført skyldfølelse, og tenke at man kan takke seg selv.

I denne forklaringsmodellen er loven om årsak og virkning erstattet med Gud, og religiøse retorikere har slik satt seg over naturen. Når man har en virkelighetsforståelse som sier at alt er fra Gud, så vil selv medgang og god helse forklares med at man har seiret over det onde. 

Men hvilken gudstro er sunnest, troen på en tilgivende og kjærlig Gud eller en dømmende og straffende Gud? Som en av våre medlemmer påpekte: 

Hvis noe hendte deg, hvilken forklaring ville motivert deg til å reise deg og komme deg videre? At Gud har straffet deg, eller fordi du har vært uheldig? Hva ville føltes urettferdig? 

Hvis du er troende, vil jeg anbefale deg å lese hva Gatepresten sier i sitt blogginnlegg "Straff fra Gud?" Her viser han til at selv Bibelen avkrefter at sykdom er Guds straff. Det er likevel forståelig at redselen man har blitt indusert med fra barnsben sitter i lenge, særlig med bakgrunn i slike uttalelser:

"Bare vent til det begynner å skje noe med barna dine" fikk jeg beskjed om da jeg gikk ut fra Sv. "Da kommer du nok tilbake." Er det rart jeg fortsatt har angst for at det skal skje dem noe?    

Hilde Langvann, 4/3-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden


Les også:
Aftenposten: "Sviktet av alle"