|
(Innlegget sto på trykk i Vårt Land 31/10-22) I debatten om trossamfunnet Jehovas vitner og statsstøtte er det kommet et par saksopplysninger fra trossamfunnet selv, som kan misforstås. Siden professor Dag Øistein Endsjø referer til saksopplysningene i innlegget «Religionsfinansiering og barns rettigheter» (VL 14/10-22), ønsker vi å komme med en viktig korrigering. «Ekskludering av mindreårige er samtidig ikke en utbredt praksis hos Jehovas vitner. Det er ifølge dem selv bare snakk om ett enkelttilfelle, med en 17-åring som fylte 18 kort tid etter. At reglene ellers hypotetisk åpner for ekskludering av mindreårige mellom 15-18 år som selv har valgt å bli døpt». Hjelpekilden er den eneste organisasjonen i Norge som har reell kompetanse på ekskluderte fra Jehovas vitner. Trossamfunnet har ingen nedre aldersgrense for å bli døpt. På trossamfunnets egen nettside kan man finne flere artikler med omtale av svært unge barn som er blitt døpt, og disse holdes fram som eksempler til etterfølgelse. Uten nedre aldersgrense er det kanskje ikke overraskende at de yngste utstøtte vi kjenner til, var 13 år. De aller fleste mindreårige som er utstøtt, jobber for å bli gjenopptatt i menigheten igjen, og flere går inn og ut av menigheten over flere år før de til slutt forlater menigheten for godt. Mange andre lykkes å forbli et medlem etter å ha vært utstøtt i en periode i tenårene. Det er såpass mange mindreårig utstøtte at vi har valgt å skrive en egen erfaringsrapport om gruppen, en rapport som fokuserer på de som i tillegg blir kastet ut hjemmefra, og de praktiske og helsemessige konsekvensene dette har fått for dem. Rapporten skal etter planen gis ut i desember i år. Vi kan derfor avvise at Jehovas vitners regelverk «hypotetisk åpner for ekskludering». Dette er regler som i aller høyeste grad blir fulgt, og som stadig rammer ungdommer i alderen 15–18. Vi ønsker også å problematisere påstanden «som selv har valgt å bli døpt». Trossamfunnets internasjonale ledelse er «Det styrende råd», lokalisert i USA. Det styrende råds ytringer er førende for hele verdens menigheter, og de har ved mange anledninger understreket at foreldrene har et ansvar for å få de mindreårige barna sine døpt. Som et eksempel kan det nevnes styremedlem David Splanes besøk til Malmø i 2013, der han stilte spørsmål ved at barn i 13–15-årsalderen ennå ikke var døpt. I talen, som kan søkes opp på YouTube, poengterer han hvor viktig det er at foreldre legger et tydelig press på barna. Talen viser samtidig hvilket press som legges på foreldrene, siden de kan bli holdt ansvarlige for barnas «manglende åndelige framgang». Når vi snakker med tidligere medlemmer av trossamfunnet, er det de færreste som formidler at de opplevde dåpen som et frivillig valg. Foreldrenes mål for barna har siden de ble født, vært at de skulle bli en integrert del av trossamfunnet. Trossamfunnet Jehovas vitner lærer barna sine at det i nær framtid vil komme en dommens dag, der de som ikke står på rett side, vil bli utslettet av Gud. Dette blir brukt som et argument for at barn skal døpe seg så tidlig som mulig, slik at de kan overleve. Er det virkelig et fritt valg å døpe seg når man helt fra barnsben har lært at medlemskap i menigheten er et spørsmål om liv eller død? I denne saken mener vi at det viktigste er at reglene om ekskludering faktisk eksisterer, og at dette gjør at medlemmer føler seg presset til å bli værende i trossamfunnet. Dette er særlig problematisk for de som må leve med konsekvensene av et løfte de ga som mindreårige. For Hjelpekilden Hilde Langvann, daglig leder 2/11-22 
0 Comments
Identitet. Dette lille ordet. Hva betyr det egentlig? Identitet handler om å vite noe om hvem man er som menneske. Hvem er jeg? Hva er viktig for meg? Hva liker jeg? Identitet er svaret på alle disse spørsmålene. Ordet identitet kommer av det latinske ordet «item», og betyr «den samme». Først og fremst har ordet identitet blitt benyttet i forbindelse med å gi oss innsikt i en ungdoms valg og utfordringer. Identiteten vår består av flere ulike deler, både personlig, sosialt, og emosjonelt, og den formes først og fremst gjennom vår ungdomstid. Viktige brikker i vår identitet handler om kjønn, hvilket land vi kommer fra, hva vi jobber med, politisk standpunkt, religion, legning, og interesser. Samtidig handler det også om holdninger, verdier, og måter å uttrykke seg på. Erfaringer og tilbakemeldinger fra utbrytere fra strenge, religiøse miljøer tyder på at vår identitet blir særlig påvirket av negativ sosial kontroll. Hvilke følger kan det egentlig få for et menneskes opplevelse av egen identitet når man vokser opp under streng religiøs og sosial kontroll og på et tidspunkt ønsker å forlate et slikt samfunn?  Vår identitet utvikles i et samspill med hvilken adferd andre mennesker forventer at vi skal ha, mener den kanadiske samfunnsforskeren Erwing Goffman. Han sier videre at vi alle “spiller rollespill”, i våre møter med andre mennesker. Vi har altså roller, som vi prøver å spille så troverdig som mulig, men også i samsvar med forventninger fra omgivelsene. Religion kan være en slik forventning knyttet opp mot vår identitet og vår oppførsel. Man kan også si at det å være religiøs er en kontinuerlig prosess som påvirker vår personlighet, og som på en god del områder påvirker vår utvikling av identitet, særlig dersom den følger med oss fra barndommen. At religion påvirker et menneskes identitet er ikke negativt i seg selv dersom denne påvirkningen skjer uten et usunt sosialt press, negativ kontroll, eller manipulering fra omgivelsene. Så lenge en person kan få være seg selv fullt ut på alle områder, og styre sine egne tanker og følelser, ved siden av sin tro, så kan en religiøs tro være svært verdifull for den som har den. Streng religiøs kontroll oppleves først og fremst i trossamfunn som er lukket for impulser fra storsamfunnet. Det finnes en rekke kriterier for at et trossamfunn kan betegnes som lukket, og noen trossamfunn er lukket på noen punkter og mer åpne på andre. Disse kriteriene handler blant annet om negativ sosial kontroll på flere områder, fiendebilde av verden, svart/hvit-tenkning, og en autoritær ledelse. Den sosiale kontrollen kan utspille seg ved at trossamfunnet kontrollerer medlemmenes fritid i større eller mindre grad ved å legge opp til mye dugnad/møtevirksomhet eller annen aktivitet innad i trossamfunnet. Det kan også være sånn at det ikke er tillat for ungdom og barn å delta på vanlige fritidsaktiviteter og fritidstilbud utenfor trossamfunnet. På denne måten begrenser trossamfunnet medlemmenes omgangskrets og man omgås dermed kun mennesker som mener og tenker det samme som en selv. Ofte er det også føringer når det kommer til ytringsfrihet, og trossamfunnet kontrollerer hva som er tillatt å si i offentligheten, og når og hvem som har lov å si noe. Kritikk blir vanligvis ikke godt mottatt. Noen ganger kontrollerer trossamfunnet, enten ved skrevne eller uskrevne regler, hvem medlemmene omgås av mennesker utenfor trossamfunnet. For eksempel ved utstøtelse av de som forlater troen og forbud mot å oppsøke disse. Trossamfunnet kan også legge føringer for hva som er lov å tenke, hvilke tanker som er syndige, hvilke følelser som er urene og så videre. Men hvorfor er det så farlig om alle svarene ligger klart for oss? Hvorfor er det så viktig at vi finner ut hvem vi er på egenhånd? Hvorfor er det et problem at et organ eller en myndighet større enn oss selv, forteller oss hva vi skal tenke og mene og tro?  Problemene oppstår ofte ikke før man begynner å tvile på det man er opplært til inne i trossamfunnet, og man ønsker å bryte ut. Den svenske psykologen Marianne Englund har behandlet personer som har forlatt lukkede trossamfunn i mange år. Hun erfarer at mange går igjennom ulike psykologiske utfordringer etter de har brutt ut, og ofte handler dette om forvirring rundt identitet. De tidligere medlemmene skal nå gå fra å identifisere seg med en gruppe, til å bli et selvstendig tenkende individ. De skal leve i en verden som er nyansert og ikke svart/hvit. De skal gå fra å være ufullkommen i guds øyne, til å bli menneskelig. Dette er prosesser som er vonde og kan ta lang tid for mange. På mange måter kan man si at et medlem i et lukket trossamfunn er en representant for en organisasjon, og identiteten til vedkommende er å være en del av denne. Ens egen identitet er blitt kvalt eller undertrykt slik at den samsvarer med trossamfunnets oppfatning av hva som er rett og galt. Å forlate et slikt samfunn kan altså gjøre at man opplever en identitetskrise. Mye av grunnen for dette handler om at man ikke er vant med å kjenne etter hva man selv ønsker, føler og tenker. Tvert imot er man kanskje blitt oppfordret hele livet til å fornekte følelser, ikke høre på fornuften, ofre seg for andre og så videre. Mange er ofte “uten språk” om sin egen identitet, lenge etter man har brutt ut, det vil si at man kan ikke lenger gjøre seg nytte av de innlærte setningene om hvem man er. Grunnlaget som fra barndommen var bygget opp rundt en, og som formet en videre i ungdomstiden, er revet bort, og man kjenner ikke seg selv. Man aner ikke hvilke holdninger, verdier, interesser som er viktig for en. Denne falske identiteten har også vært en del av personens selvbilde. Kanskje var han eller hun stolt av seg selv for å være en god personlig kristen og sterk i troen. Dermed kan også selvbilde oppleves som ødelagt. Den tyske psykologen Erik Erikson var svært opptatt av ungdom og identitet, og stilte spørsmål som: Hva skal til for at man kan leve et godt liv? Hvordan kan man utvikle seg fra barn til å bli en trygg voksen, og at livet senere kan leves i harmoni og balanse? Å være ungdom oppleves for mange som en krise i seg selv, når puberteten trår inn og man skal finne ut av hvem man egentlig er. Erikson beskriver i sin modell i stadium 5 at ungdomstiden handler om identitet versus rolleforvirring, men aller mest om å skape en relasjon til verden rundt seg, og til sin egen kropp, følelser og seksualitet. Barnets trygge, forutsigbare verden, blir til en ungdoms personlige utfordring med flere spørsmål enn svar. Utviklingsmulighetene som ungdomstiden byr på, med risiko for å feile eller bestå, kalte Erikson for erobringer på en reise til et godt liv. Han mente at hvert stadium på denne reisen hadde en risiko, og nettopp denne risikoen er sentral for å utvikle en trygg og stabil identitet etter ungdomsårene. Også senere tids forskning støtter det at en trygg identitet etter ungdomstiden henger samme med større tilfredshet i livet senere som voksen. Med denne kunnskapen forstår man altså at det er svært viktig at ungdom får finne svarene selv om hvem de er og hva som er viktig for en. Både i Norge, men også internasjonalt er forskning på ungdom og religion nokså nytt. I en norsk studie utført i 2020 så man på familiens og det muslimske samfunns betydning for ungdoms identitetsutvikling. Studiene ble utført på ungdom med muslimsk bakgrunn, men funnene er trolig relevant for ungdom fra lignende trossamfunn som er mer eller mindre lukket for omverdenen. I denne studien var et av funnene at det var svært viktig for ungdommen med autonomi, altså at de selv følte at de var selvstendige individer med lov til å styre sine egne tanker og følelser, og ikke minst at de selv var en uavhengig kilde til sine tanker og handlinger. Dette er altså i stor kontrast til å vokse opp å være og oppfatte seg selv som underordnet av autoriteter utenfra, slik man kan oppleve i mange lukkede, religiøse samfunn. Å vokse opp i et samfunn der det ikke er rom for kritisk refleksjon i sosialisering med andre, er ødeleggende for en ungdoms autonomi som beskrevet over. Oppsummert kan man trekke den konklusjonen at streng religiøs kontroll i lukkede samfunn kan påvirke et menneskes identitet på en usunn måte, og det er vanlig at man kan oppleve en identitets-forvirring dersom man velger å forlate et slikt samfunn. Både ny og gammel forskning konkluderer med at ungdom utvikler en trygg identitet når de selv får finne ut av hvem de er og når de opplever selvbestemmelse i miljøet de vokse opp. Religiøs tilhørighet skal ikke være en enveisprosess der foreldre eller en autoritær ledelse former en ungdoms identitet, men en prosess der ungdom selv kan aktivt finne svarene selv. Da vil forholdene ligge til rette for et trygt og harmonisk voksenliv selv om man skulle velge å bryte med sin personlige tro eller sin religiøse tilhørighet. Maria R Nilsen Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi.  Referanser:
Aronson, E. W. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited. Dignand, L. (2008). NDLA. Hentet fra ndla.no: https://ndla.no/subject:d1fe9d0a-a54d-49db-a4c2-fd5463a7c9e7/topic:3cdf9349-4593-498c-a899-9310133a4788/topic:45530d1b-134c-4fb4-94a0-7e26d118fa9c/topic:3127eeeb-a7c8-4f30-8cb1-aa8dde3d8884/resource:49047810-6891-4953-bddb-2cd486ac83a4 Englund, M. (2016). Urplay. Hentet fra Urplay.se: https://urplay.se/program/193546-ur-samtiden-sekter-och-livet-efter-sekters-psykologiska-konsekvenser Goffman, E. (1992). Vårt rollespill til daglig. Hansen, T. I. (2020). Familiens betydning for ungdoms religiøse identitetsutvikling. Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning. Holt, n. A. (2019). Psychology : the science of mind and behavior. New York: McGraw-Hill Education. https://www.hjelpekilden.no/usunn-sosial-kontroll.html Larsen, R. B. (2018). Personality Psychology: Domains of Knowledge About Human Nature. McGraw-Hill. Metcalfe, c. (2018, 07). Religion as a Social Control: A Longitudinal Study of Religious Involvement and Substance Use. Crime & Delinquency . Svært mye forskning er gjort på oss mennesker som sosiale vesener, vår utvikling av sosiale ferdigheter, og hvordan de forskjellige kulturer har utviklet seg. Så sosialiserte er vi at hver eneste lille forandring hos menneskene rundt oss, som spenningen i et øyenbryn, eller en krumning i munnviken, gir oss verdifull innsikt om den andre personens sinnstilstand. Pandemien som spredte seg verden rundt i 2020 gjorde at mange land innførte strenge innskrenkninger, som å stenge møtesteder, oppfordre til sosial isolasjon og pålegge karantene for alle som hadde vært på reise eller som hadde vært i kontakt med noen med påvist smitte. Denne nedstengingen gir oss verdifull innsikt i hvordan mangel på sosialisering raskt kan utvikle og forverre psykiske lidelser hos noen mennesker. Vi mennesker er sosiale vesener og trenger å eksistere i et fellesskap, i et samfunn med andre mennesker. Mye av vitenskapen som er gjort rundt tema mennesker og sosialisering stammer fra Darwins teorier om evolusjon og naturlig utvelgelse. Den viktigste teorien fra Darwin rundt dette tema handler om at dersom mennesket skulle overleve som art var det avgjørende å holde sammen i grupper. På den måten kunne man være flere når man skulle jage dyr og samle mat, og det var også nyttig med tanke på beskyttelse for rovdyr. Grunnprinsippene i Darwins naturlige utvelgelse var altså at de levende vesener på jorden som fant den mest fordelaktige måten å ordne vann, mat, husly, og beskyttelse på, ville overleve og reprodusere seg. Og de aktuelle ferdighetene ville utvikle seg og bli stadig bedre gjennom generasjoner.  Det er flere nyttige fordeler ved å stå sammen som en gruppe. Forskjellige medlemmer av en gruppe har forskjellige styrker og evner noe som fører til at gruppen står sterkere samlet enn om man var hver for seg. Det var altså de mest sosiale gruppene som hadde størst sjanse til overlevelse. Det var viktig å kunne kommunisere godt, og organisere gruppen, samfunnet, og hvem som skulle ha de ulike ansvarsområdene. Ganske tidlig i de første siviliserte gruppene begynte vår menneskelige hjerne å utvikle evne til konfliktløsning. Gjennom toleranse og aksept for hverandre oppsto det videre følelser av omsorg og bekymring. Disse sterke sosiale bånd lever i beste velgående i vårt samfunn i dag. Vi sørger og gleder oss med hverandre, vi lener oss på hverandre i søken etter trygghet, og vi er stadig på jakt etter nye forbindelser. Vi er helt avhengig av det sosiale fundamentet som gir oss sikkerhet og mening i livet. Å ha et sosialt nettverk rundt seg er en viktig beskyttelse mot stress og traumer. Professor i nevropsykologi, Matthew Lieberman har gjort forskning som blant annet har gitt innsikt i de nevrale banene i hjernen, som er forbundet med kommunikasjon, sosialisering og menneskelig kontakt. Hans arbeid har gitt mange eksempler på hvordan hjernen er koblet sammen på en måte som gjør oss til sosiale skapninger. Ved hjelp av bilder av hjernen idet et menneske mottar ny informasjon, kan man se hvordan hjernen straks tenker igjennom hvordan den skal kommunisere denne informasjonen videre. Ut ifra dette har hjernen utviklet det som forskere kaller mentalisering. Mentalisering gjør det mulig for oss å lese andre mennesker, med den hensikt å skape en forbindelse, konkurrere, eller samarbeide. Man kan altså si med stor sikkerhet at hele hjernens struktur for en stor del er skapt som følge av sosiale samhandlinger. Hvor godt sosialiserte vi mennesker er har altså svært mye å si for vår livskvalitet. Å kunne føle trygghet sammen med andre mennesker er en av de beste beskyttelsene vi kan ha for psykisk velvære. Så hvordan reagerer vi mennesker, som er så avhengig av å leve i et sosialt fellesskap, når vi blir isolerte? Og hvilke konsekvenser kan dette få for vår psykiske helse? Korona-pandemien vi gikk igjennom i 2020 er et godt eksempel på hvordan mennesker kan bli ufrivillig isolert over tid, og hvilke konsekvenser dette fører til på svært kort tid. Pandemien førte til en klar økning i psykiske lidelser, sier Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse. Mange har i ettertid av pandemien rapportert om følelser som økt tap av mening og kontroll over livet, følelse av lavere egenverdi, maktesløshet og håpløshet. Gundersen peker også på de som allerede hadde utfordringer fra tidligere i form av selvmordstanker eller rusproblemer. Disse kan ha fått det betydelig verre i ettertid.  Selv om de fleste av oss klarte oss noenlunde greit igjennom pandemien viser forskning at isolasjon over lengre tid også kan føre til forvirring, aggresjon og i de verste tilfellene posttraumatisk stresslidelse. Faktorer som avgjør følgene av isolasjonen for den det gjelder er særlig lengden på isolasjonen, og i hvor stor grad vedkommende kjenner på ensomhet. Og nettopp ensomhet er en av de verste og mest gjennomgripende følelsen å forholde seg til når man blir isolert. Det finnes flere rapporter fra mennesker som har levd i et isolert miljø over lengre tid, for eksempel ved arbeid på baser i Antarktis, eller som overlevende etter ulykker i villmark. Disse menneskene forteller om en desperat følelse av ensomhet, og flere lagde fantasivenner undervegs for å få følelsen av sosialt selskap. Mennesker som kjenner på stor grad av ensomhet har lettere for å bli syke, og forskning viser at deres immunforsvar bekjemper virus dårligere enn andre. For å oppsummere viser altså forskning at vår utvikling av sosiale ferdigheter går langt tilbake i tid drevet av instinktet vårt for overlevelse. I dagens samfunn vil vår livskvalitet i stor grad avgjøres av hvor godt sosialiserte vi er. Isolasjon over tid kan derfor medføre store psykiske utfordringer for et menneske, og i verste fall kan man utvikle kroniske lidelser. Å systematisk praktisere sanksjoner i form av å avvise, utstøte, eller redusere sosial kontakt med et menneske grunnet valg av livssyn er inhumant i ordets verste betydning. Det er handlinger motsatt av det å behandle hverandre som et menneske. Det er handlinger som er på linje med de man utsetter fanger for i fengsler noen ganger, nemlig isolering. Konsekvenser av ufrivillig isolering så vi raskt resultater av både under og etter koronapandemien og er udiskutable. Det trengs et større kritisk blikk på enhver religiøs gruppe som driver systematisk praktisering av slike handlinger, enten disse er nedfelt skriftlig eller ikke. Maria R Nilsen, prosjektleder "Ettertro" https://www.instagram.com/ettertro/ 13/6-2019 foreslo en rekke stortingsrepresentanter et forslag til regjeringen om å styrke LHBTI-politikken, blant annet gjennom et forbud mot konverteringsterapi. 2/7-2021 sendte Solberg-regjeringen et forslag om regulering av konverteringsterapi på høring. Departementet mente blant annet:
Forslaget ble raskt kontroversielt, ikke bare hos de som støtter konverteringsterapi, men også den andre siden som så at lovforslaget gjennom å sette en aldersgrense legitimerte bruk av legitimeringsterapi. (Kronikk NRK: Tilbakeskritt for homokampen) Hjelpekilden valgte i sitt høringssvar, i likhet med flere andre aktører, å problematisere "samtykke". Vi mente at konverteringsterapi bør totalforbys, og grunnla det med at selv om samtykke gis av en person over 18 år, så kan den kontrollen vedkommende lever med gjøre det umulig å ta selvstendige valg. 23/6-2022 la Støre-regjeringen fram et nytt høringsnotat om forbud mot konverteringsterapi, basert på de rundt 300 høringssvarene som kom inn i september 2021. (Høringsnotat om forbud mot konverteringsterapi) Departementet ønsker å skjerpe bestemmelsen, og foreslår følgende lovendring:
Det vises til høringsinnspillene fra flere aktører, blant annet Hjelpekilden, som har problematisert "samtykke": (Side 84)
Vi er veldig fornøyde med at det nye lovforslaget i bedre grad forstår kompleksiteten av negativ sosial kontroll, at denne ikke forsvinner når man er 18 år, og at dette preger et eventuelt samtykke til å ta i mot såkalt konverteringsterapi. Forslaget er nå ute på høring, med høringsfrist 10. oktober. For Hjelpekilden Hilde Langvann, daglig leder 24/6-2022  14. juni gikk informasjonsavdelingen til Jehovas vitner v/ Jørgen Pettersen ut i avisen Dagen med en kommentar til avisens omtale av trossamfunnet i lederen «Forfølgelsen av Jehovas vitner angår oss alle», som ble publisert 27/5-22. Trossamfunnet reagerer blant annet på avisens omtale av ekskluderingsordningen, og har valgt å vise til ekstern forskning og egne erfaringer. Pettersens innlegg "Unøyaktig og nedsettende om Jehovas vitner" kan leses her (bak mur) Hjelpekilden har vurdert at Pettersens innlegg krever noe nyansering, og fikk følgende på trykk i Dagen 22. juni: I Jørgen Pedersens innlegg i Dagen 14/6-22 «Unøyaktig og nedsettende om Jehovas vitner», vises det blant annet til forskning som støtter eksklusjonspraksisen og som advarer mot bruk av «frafalne» som kilde til informasjon om eksklusjonsordningens praksis. Her velger Pedersen å sitere en av Scientologikirkens største støttespillere, den omstridte sosiologen Messimo Introvigne, direktør og grunnlegger av CESNUR, en kjent lobbygruppe for kontroversielle religioner. Hvis vi derimot går til litt mer oppdatert forskning, så er det ikke vanskelig å finne de faktiske konsekvensene av ekskludering, hvordan tap av familie og nære relasjoner kan føre til negative mestringsstrategier, psykisk uhelse og hvordan behovet for menneskelig fellesskap i noen tilfeller fører til inkludering i skadelige miljøer. For eksempel konkluderte en studie på ekskludering fra 2011 ved Universitetet i Purdue med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade: «Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse.» Men vi trenger ikke forskere for å fortelle oss dette. Teorien om at ekskludering er en «kjærlig ordning», er lett å tilbakevise gjennom fortellingene til de som har opplevd dette på kroppen. Hvis det var riktig som Jørgen Pedersen sier, at familiebånd ikke brytes, kunne Hjelpekilden ha lagt ned sitt arbeid øyeblikkelig. For det er nettopp tap av relasjoner i nær familie som er gjennomgående for de som tar kontakt med oss. Og dette var også vårt innspill til Bufdir når vi bidro til utviklingen av «Mentorfamilie», som er et tilbud driftet av Røde Kors, for de som har mistet forholdet til sin familie i forbindelse med bruddet med trossamfunnet. I en kommende erfaringsrapport fra Hjelpekilden om unge utstøtte, ser vi blant annet på mange eksempler der barnevernstjenesten har måttet bistå når foreldrene ikke ønsket å ha barna boende hos seg etter utstøtelsen. Likevel har veien inn i voksenlivet vært utfordrende. De måtte selv finne veien de skulle gå, og de snublet mye på veien når ingen kunne veilede eller sette grenser. De formidler en stor sorg over å ha mistet de nære familiebåndene, og dette er noe som preger deres relasjoner i voksen alder. En av våre frivillige uttrykte det slik: Eksklusjon er på en måte følelsesmessig utpressing man blir fratatt alle kjærlighetsbånd og satt i en fysisk, psykisk og mental «glattcelle» og den eneste måten å slippe ut på er å angre å komme tilbake. Eller å gå over i «verden» som man har lært snart skal bli ødelagt og brent opp. Men alle disse historiene forteller Jørgen Pedersen at vi ikke skal lytte på. Han viser til den gamle myten om den bitre og misfornøyde frafalne som bevisst driver feilinformasjon om trossamfunnet. Vi skal med andre ord ikke lytte til Anne, når hun forteller at moren brøt all kontakt og forklarte det slik: «Jeg elsker deg, men jeg elsker Jehova mer». Vi skal heller ikke lytte til Bente, som ble oppringt av sin niese som sa: «De sier jeg er nødt til å slette deg på FB, hvis jeg skal få lov til å bli gjenopptatt». Vi skal ikke vektlegge det Christian heller, som sier at faren ga han to timer på å pakke når han var 13. Så fikk han bare klare seg selv. David skal vi heller ikke tro når han forteller: «Jeg gikk fra å ha 600 venner på FB, til rundt 40». Emma lyver nok også, når hun forteller om sin fem år gamle sønn som tryglet mor om å bli JV igjen, for han savnet familien sånn. Vi kan også se bort fra alle interne spørreundersøkelser som ser nærmere på utfordringene etter bruddet, som utenforskap, ensomhet, selvmordstanker og forsøk på å avslutte sine liv. Våre historier har ingen verdi, forklarer Pedersen, ved å interessant nok vise til sektforskeren Bryan Wilsons sitat fra 1994, en forsker Messimo Introvigne ofte siterte fra selv. I dette sitatet advarer Wilson mot bruk av tidligere medlemmer som kilde i sektforskningen, noe som er i tråd med de rådende holdningene i denne forskningen på 80 og 90-tallet. Både Wilson og tradisjonen ble strengt kritisert av senere forskere, ikke minst når det viste seg at de var preget av egen bias: ønsket om å beskytte nye religiøse miljøer mot kritikk. Tradisjonen har forøvrig sitt opphav i analysen av Ann-Eliza Youngs memoarer fra 1879, en svært kritisk bok til mormonismen, en bok man på 60-tallet avdekket hadde flere feil. Mer om temaet kan leses i : «The History of Credibility Attacks Against Former Cult Members», (2015) Kent & Swanson, University of Alberta. I dag er det heldigvis ingen holdning i forskningen om at man skal diskreditere historiene til tidligere medlemmer, eller som Pedersen kaller dem: «de frafalne». Denne holdningen eksisterer kun i trossamfunn med et problematisk forhold til kritikk. Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge Lenke til kilde: The History of Credibility Attacks Against Former Cult Members», (2015) Kent & Swanson, University of Alberta.  Det har den siste måneden vært en debatt i avisen Vårt Land om kvinnens underordning i ekteskapet. Her følger Hjelpekildens innlegg, som sto på trykk i avisen 24/5-2022  «Gud har satt deg i denne situasjonen for at du skal lære noe» er tittelen på en erfaringsrapport om voldsutsatte fra strenge religiøse miljøer, utgitt av Hjelpekilden tidligere i år. Kvinnene som bidro til å skape rapporten kommer fra ulike kristne menigheter i Norge, der underordningssystemet ikke er et personlig valg eller frivillig, men en mal. Sitatet er fra en av deltagerne i en workshop vi arrangerte med kvinnene, og er et av rådene hun fikk når hun forsøkte å oppsøke hjelp internt i menigheten. Gjennom vårt arbeid med de voldsutsatte, ble det snart tydelig hvor sentral underordningssystemet hadde vært for at volden hadde oppstått og fikk fortsette. Fortellingene vi fikk høre, viste at voldsutøveren i enkelte tilfeller benyttet seg av hierarkiet for å rettferdiggjøre bruk av vold, eller har brukt vold som en reaksjon på manglende lydighet.  Når den voldsutsatte har henvendt seg til menighetens forstandere for sjelesorg og råd, har mange ofte fått høre at de bør bli mer ydmyke, lydige eller mindre provoserende. Men dette er farlig, for da pålegger man i praksis den voldsutsatte ansvaret for å ha blitt utsatt for vold. Og dette gjør veien ut av det skadelige samlivet vanskeligere. Andre råd de voldsutsatte har fått, har speilet trossamfunnets vektlegging av det å holde ut, å være lydig mot autoriteter og lojal overfor gruppen. Lydighetskulturen har vist seg å hindre de voldsutsatte i å oppsøke det eksterne hjelpeapparatet, og dermed har volden fått fortsette. Når lydighet og underordning i tillegg åndeliggjøres, ved å formidle at dette er noe Gud ønsker, blir det også enda vanskeligere å ta nødvendige steg for å bryte med voldsutøveren.  Pastor Gustavsen i Frisk-kirken skriver i Vårt Land 4/5-22: «Gjennom Skapelsen ble lederegenskapene lagt ned i mannens natur. Menn ble født med en evne til å mestre sitt ego, for at de skulle være utrustet til lederskap» Kvinnene vi har snakket med, er tvert imot tydelige på at det ikke har vært sunt for mennene å få tildelt rollen som kvinnenes overhode. De har sett at dette har vært et ansvar en ung nygift mann ikke har vært moden til å ha. Relasjonen ble preget av streng kontroll som begrenset kvinnens livsutfoldelse. Og når hun ikke underordnet seg nok, eller reagerte på kontrollen, var veien kort til psykisk eller fysisk vold.  Lydighetshierarkiet kvinnene vokste opp med, krevde at de lærte å utvise lydighet til foreldre, storfamilie, menighet, forstandere, skriftene og Gud. De hadde lært at det i ekteskapet var forventet at de skulle underordne seg mannen, og at mannen hadde det avgjørende ordet i familien. Når mennene ikke klarte å håndtere rollen de hadde fått, endte det til slutt ikke bare med at kvinnene forlot mennene, men også menigheten. Kvinnen som ble rådet til å adlyde sin ektemann for å hindre volden, forklarte: «Jeg hadde ikke blitt utsatt for volden hvis det ikke hadde vært for organisasjonen. Han ble dyrket fram i dette miljøet»  Kan du huske den uroen som oppsto i tankene dine når du ble utfordret på det du trodde så sterkt på inni trossamfunnet? Du ble kanskje møtt med argumenter som virket veldig logiske, men som likevel var stikk i strid med slik du alltid hadde trodd at ting var. Dette psykiske ubehaget er et vanlig fenomen som alle mennesker møter, mer eller mindre, i det man blir utfordret på ting man er overbevist om, og kalles kognitiv dissonans. Begrepet blir nok mest brukt når det gjelder ting vi blir utfordret på i hverdagen som trening, eller usunne vaner. Ta for eksempel kosthold. De fleste av oss vet at vi bør spise mindre sukker, likevel gjør vi det stadig vekk. Dersom vi har tatt en skikkelig bestemmelse om å spise sunnere, også likevel plutselig tar en sjokolade så kan det oppstå det en uro inni oss. Et ubehag. Vi vet vi ikke burde, likevel fortsetter vi. For å få bort uroen velger vi ofte å unnskylde atferden vår med at, det er ikke så farlig likevel. En sjokolade fra eller til liksom. Man har kunnskap om en ting, man vet at det er fakta, likevel handler man motsatt av det man burde. Det er altså når våre tanker, verdier og holdninger avviker fra våre handlinger at denne ubehagelige følelsen av spenning eller uro oppstår. Et psykologisk ubehag. Dette ubehaget kalles for kognitiv dissonans. Men kognitiv dissonans handler ikke kun om når våre handlinger strider imot våre verdier og overbevisning. Det kan også oppstå når vi befinner oss i en situasjon der vi sitter med to motstridende tanker i hodet på en gang. Dersom vi blir utfordret på vårt eget bilde av verden, hva vi tror på, hvordan vi forholder oss til samfunnet eller kulturen vi er en del av, så kan også denne dissonansen oppstå. Og jo sterkere overbevist vi er om noe, jo mer sikker vi er i en sak, jo større blir ubehaget når vi blir utfordret på vår overbevisning. Leon Festinger var den første som studerte fenomenet kognitiv dissonans, og denne studien gjorde han, betegnende nok, av en dommedagssekt i USA i 1954. I studien fikk Festinger anledning til å se hvordan teorien om kognitiv dissonans fungerte i praksis. Sekten hadde fått en dommedagsprofeti om at jorda skulle gå under den 21. desember samme år. De som hadde funnet «sannheten» og den rette tro, skulle unngå dommedag ved å rømme jorden på UFO-er. Festinger intervjuet flere av sektmedlemmene både før og etter den 21. desember Det store spørsmålet var: hvordan ville medlemmene håndtere ubehaget som oppsto, når deres «sannhet og overbevisning» ble satt på prøve i det dommedag likevel ikke kom? Hvordan håndterte de den kognitive dissonansen som oppsto når overbevisningen deres ikke stemte med det som faktisk skjedde?  Det er lett å tenke at medlemmene ville oppgi sin tro når jorda allikevel ikke gikk under. Det er rein logikk og sunn fornuft for de fleste av oss. Men slik gikk det faktisk ikke. Lederen av sekten annonserte nemlig at han hadde fått beskjed fra høyere makter om at hele jorda var blitt spart, fordi medlemmene hadde holdt ut så sterkt i troen. Han la altså en ny historie og teori på bordet. Til og med en ny dato la han frem. Medlemmene jublet over dette og justerte nå sin overbevisning. Ut ifra denne studien konkluderte Festinger med at det er lettere for et menneske å justere sin overbevisning i samsvar med slik man «alltid har trodd», enn å holde ut den kognitive dissonansen som oppstår. Når man må stå i to overbevisninger samtidig er det for de aller, aller fleste så slitsomt at man gjør alt man kan for å slippe unna. Så selv om det «verdensbilde» en velger å tro på skulle stride mot all logikk og sunn fornuft, så blir likevel den enkleste løsningen å fortsette å tro slik man alltid har trodd, da dette koster minst smerte og ubehag. I Norge har vi mange trossamfunn. Noen av dem er mer lukket for impulser og tanker fra omverdenen enn andre. Å vokse opp i et strengt religiøst miljø betyr ofte at vedkommende har et verdensbilde som avviker fra resten av samfunnet. Slike ensporede overbevisninger kan man også finne i samfunnet ellers, i større eller mindre grad. Dette kan for eksempel være et sterkt politisk engasjement, en spesiell kostholdsteori, eller at man tror at jorda er flat med fire verdenshjørner. En person som er vokst opp med en sterk, ensporet religiøs overbevisning vil flere ganger i livet oppleve at troen blir utfordret, for eksempel at han eller hun møter argumenter som taler imot at ens egen tro er riktig. Man kan bli utfordret på bibelvers som ikke stemmer overens, eller at hendelser i bibelen er ulogiske, eller at vitenskapen viser til fakta som motstrider tekst fra bibelen. Mange vil da oppleve et kraftig psykisk ubehag, i form av uro og grubling, og en følelse av at noe ikke stemmer. Dette ubehaget kan oppleves så sterkt at man straks vil søke etter indre balanse og ro. Denne indre balansen kan skje på hovedsakelig to måter. Den ene måten er at den religiøse forsøker å forklare ubehaget ved at de utenfor tar feil, har misforstått, eller at argumentene ikke har noen betydning. Man kan feie det hele bort med at de utenfor er kanskje påvirket av en demon er eller en dårlig ånd. Eller at de utenfor ikke forstår noe fordi de ikke selv har “sett sannheten”. Dette kan også passe med slik den religiøse har blitt fortalt at det fungerer, på møter i trossamfunnet sitt, eller blant sine trosfeller. Den religiøse vil fortsette å overbevise seg selv om at de utenfor tar feil av ulike årsaker, frem til han eller hun er helt overbevist i sitt syn, og det psykiske ubehaget forsvinner. Den andre måten å fjerne ubehaget på skjer når den religiøse opplever at tvilen på sin opprinnelige religiøse overbevisning blir for stor. Argumentene fra andre utenfra er for overbevisende, logiske ting som skjer i samfunnet er for overbevisende, man klarer rett og slett ikke å overbevise seg selv lenger. Den religiøse kan gjerne ha prøvd på dette over lang tid, og har gjerne oppnådd korte perioder med redusert ubehag, men klarer ikke å finne total balanse. Det er da det skjer at den religiøses tro og overbevisning må vike for argumentene eller opplevelsene utenfra. Denne prosessen kan være svært vond og tidkrevende for den som opplever den. Mange opplever en slik periode som psykisk utfordrende og slitsom.  Det oppstår altså en indre konflikt hos et menneske når det ikke er overensstemmelse og likevekt i tanker, holdninger, og bilde av hvordan verden henger sammen. Når det gjelder vanemessige tankemønstre, som er knyttet til en ensporet religiøs overbevisning, så er det ifølge Festinger, svært vanskelig å endre på disse. Grunnen til dette er at den indre konflikten er knyttet til en tro som er innlemmet i hans eller hennes identitet. Mange av de som er vokst opp i lukkede trossamfunn er så indoktrinert i trossamfunnets syn, holdninger og læresetninger at disse er blitt en del av vedkommendes identitet. Den religiøse vil identifisere seg med troen i svært stor grad, og å være en del av trossamfunnet kan være det viktigste i livet for vedkommende. Man kan da bli immun mot de klareste bevis og de mest rasjonelle argumenter. Mennesker kan gå veldig langt for å unngå denne typen kognitiv dissonans, siden det er en så sterk og ubehagelig følelse. Kognitiv dissonans spiller altså en rolle i både verdivurderinger, beslutninger og evalueringer. Å være oppmerksom på hvordan to motstridende tanker kan påvirke vår beslutningsprosess, er en fin måte å forbedre egen evne til å gjøre raskere og ikke minst riktige valg. Misforhold mellom tro og handling, eller mellom tro og tanke, kan føre til ubehagelige følelser, men disse følelsene kan også noen ganger føre til stor forandring og vekst. Man kan få motivasjon til å endre tankene, oppførselen, eller til å ta et valg som over tid vil gi større frihet og mer innsikt i både vår egen person og ikke minst verden rundt oss. Maria R. Nilsen, for Hjelpekilden Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi. ReferanserAronson, E., W. T., A. R., S. S. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited.
Burris, C., T. H-J., T. E., W.R. (1997). "By Faith Alone": Religious agitation and cognitive dissonance. Basic and Applied Social Psychology, ss. 17–31. Festinger, L. (1957). A theory of cognitive dissonance. Stanford University Press. Festinger, L., Carlsmith, J. (1959). Cognitive consequences of forced compliance. The Journal of Abnormal and Social Psychology. Å vite noe om hvordan andres forventninger kan påvirke oss kan være ekstra viktig når man har forlatt et lukket trossamfunn. Mange strenge religiøse miljøer har et svart-hvitt bilde av seg selv og verden utenfor. Innenfor blir man lykkelig, der er det bare fred og harmoni. Utenfor blir man ulykkelig, der er det bare mørke og elendighet. Det blir også ofte advart om den skjebnen man går i møte dersom man forlater trossamfunnet. Man blir da forespeilet tomhet, ensomhet, håpløshet, fortvilelse, og en vil aldri finne ro i livet. Sosiologen Robert K. Merton var den første som brukte begrepet "selvoppfyllende profeti" i 1948. Han beskriver en selvoppfyllende profeti som en spådom om noe som enda ikke har skjedd, men som ubevisst endrer en persons oppførsel og holdning slik at “spådommen” går i oppfyllelse. Den som kommer med profetien, vil oppfatte dette som at han eller hun hadde rett fra begynnelsen av. Vi modellerer altså våre handlinger og oppførsel ut ifra det resultatet vi ser for oss, slik vi er blitt fortalt at det vil bli, og dermed blir spådommen til slutt virkelig selv om det aldri var et snev av sannhet i den fra begynnelsen av. På en måte kan vi si at selvoppfyllende profetier er belyste ideer som til slutt blir oppfylt. De er som mentale verktøy som gjør enkle tanker om til fakta. La oss si at du våkner i morgen og tenker at dagen din kommer til å bli forferdelig. Da er det svært sannsynlig at den blir slik, selv om det ikke er noen åpenbar grunn til at den skal bli det. Ubevisst vil du oppføre deg på en måte som bekrefter det du forventer, du vil ignorere det positive som skjer med deg, du vil forsterke alt det negative, og du vil ha en holdning som gjør at du ikke kan tillate deg å ha en trivelig dag. Et annet typisk eksempel der man ofte ser selvoppfyllende profetier er i skolehverdagen. Når elev og lærer omgås over lengre tid, blir relasjonen etter hvert gjenkjennelig og presis. Det er svært sannsynlig at læreren forventer gode prestasjoner av en elev som han tror er faglig sterk, og dermed stiller han vanskeligere spørsmål til denne eleven enn til en elev som er mindre flink. På denne måten bidrar altså ulike forventninger også til å øke den skolefaglige avstanden mellom elevene i skolen. Konseptet med selvoppfyllende profetier henger sammen med positiv og negativ tankegang og kapasiteten til vårt menneskelige sinn. Det fungerer ut fra en enkel teori: måten vi tenker på påvirker vår oppførsel og våre handlinger, som til slutt påvirker hvem vi blir. På Hjelpekildens forum kan tidligere medlemmer av ulike trossamfunn fortelle om skremmende trusler om hvordan det skal gå med de som forlater. Mye av “profetiene” er forunderlig like, tross helt ulike trosretninger.
 Forskning har vist at vi ikke klarer å skjule våre oppfatninger og forventninger overfor andre mennesker. Ansiktsuttrykk, stemme, kroppsspråk, og øyekontakt fungerer som kanaler som sender tydelige meldinger til dem vi er sammen med. Vi lager oss forventninger om hva vi kan vente av andre. Disse forventningene styres av en blanding av tidligere erfaringer, nye kunnskaper og sosiale normer. Når forventningene kommuniseres videre til andre, påvirker det igjen deres atferd. Når man vet hvordan noen lukkede trossamfunn “profeterer” om de som forlater, så kan det være nyttig både for den som selv har forlatt, men også for de i nær omgangskrets, å vite noe om hvordan disse profetiene kan manifestere seg. Deres fremtid utenfor trossamfunnet er malt dyster, mørk, og skremmende. For mange handler disse profetiene om liv eller død. Og for noen blir profetiene til slutt en virkelighet. Disse menneskene klarer aldri å stable på beina et nytt liv utenfor trossamfunnet. De klarer kanskje ikke å skaffe seg en ny omgangskrets. De er ofte fulle av skam og skyldfølelse ovenfor familie og venner som de føler de har sviktet, og de plages av en evig tomhetsfølelse, håpløshet og fortvilelse. Noen tyr til alkohol eller annen rus i desperasjon. Og sakte, men sikkert, går profetiene i oppfyllelse. Flere ender opp med å ta sitt eget liv. Og inne i trossamfunnet tenker ofte medlemmene at de fikk rett til slutt. «Hva var det vi sa? Slik går det når man forlater Gud og sannheten.» Barn og unges selvbilde bygges opp gjennom at de føler at de strekker til og duger til noe. Forventninger som leder til selvoppfyllende profetier, trenger ikke være voldsomme eller dramatiske. Det kan være små enkelthendelser eller antydninger. Men dersom de gjentas over tid, kan de ha en kraftig effekt både på atferd, prestasjoner og motivasjon. Den totale virkningen kan gi klare meldinger til personen det gjelder om at de fortjener mindre enn andre, uansett hvor feilaktig informasjonen som førte til den aktuelle profetien var fra begynnelsen. Mennesker som vokser opp i lukkede trossamfunn har rett til et harmonisk og godt liv uten trossamfunnet dersom de ønsker det. Lukkede trossamfunn og tilhørende medlemmer bør tenke over at man kan ødelegge mennesker ved å profetere grusomme spådommer over deres mulige fremtid, slik det er praksis mange steder i dag. Å systematisk over tid, forkynne et skremme- og trusselbilde om verden utenfor trossamfunnet og profetere om hvor ille det kan gå de som forlater, kan i verste fall forårsake et tapt menneskeliv. Også de som jobber med barn og unge fra lukkede trossamfunn kan ha nytte av å vite hvilke profetier disse bærer med seg enten det er bevisst eller ubevisst for dem. All forskning som er gjort om selvoppfyllende profetier tilsier at de forventningene en møter andre mennesker med, er med på å gjøre dem til den de er. En lærer eller en leders positive forventninger til eleven eller kollegaer kan virke til å få frem det beste i dem. På samme måte kan negative forventninger øke sjansen for at de samme menneskene presterer dårligere. Kunnskap om hvordan forventninger påvirker min egen og andres tanker og atferd, er derfor svært nyttig i ethvert miljø hvor fremtid og utvikling er målet. Men viktigst og kanskje aller mest nyttig, er det for deg som har forlatt et lukket trossamfunn å være klar over, at noen feilaktig har profetert om din fremtid, der profetiene ikke har annen rot i virkeligheten en eldre menns illusjoner bygget på fanatismens grunnpilarer. Maria R. Nilsen, 13.04.22
Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi. Hjelpekilden ReferanserAronson, E. W. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited. Manger, T. W. (2015). Motivasjon og mestring: Utvikling av egne og andres ressurser. Fagbokforlaget. Dette er manuset til Hjelpekildens innspill til høringsmøtet om lovforslaget mot konverteringsterapi, 21/9-2021. Se også sendingen her. (Brith:) Hjelpekilden har i 9 år jobbet med å bistå mennesker i religiøse bruddprosesser, og har gjennom dette arbeidet opparbeidet en særskilt kompetanse på hvordan kontroll utøves i usunne religiøse miljøer. Vi mener at det ikke er mulig å sette en aldersgrense for konverteringsterapi. Dette fordi den kontrollen medlemmer i disse miljøene lever med gjør det umulig å ta selvstendige valg, uansett alder. Det er fordi det i disse miljøene blir utøvd en streng åndelig kontroll, der man lærer at en høyere makt vil straffe deg hvis du ikke lever på en spesiell måte. Det er også en streng sosial kontroll for å hindre medlemmene blir påvirket av storsamfunnets verdier og holdninger. Kontrollen muliggjøres gjennom en lydighetskultur, der individet er underordna gruppa. Seksualitet er et av mange områder denne kontrollen utøves. Det å bryte med denne kontrollen innebærer å bryte med trossamfunnet og hele ens nettverk. (Maria:) Om vi er 16 år eller 19 vil avhengigheten til dette nettverket være sterkt. Det er her vi stort sett har familie og alle vennene våre. Å stadig høre at homofile er avskyelige, noe som er feil i skaperverket gjør at mange går langt for å passe inn og bli akseptert av Gud og menigheten, og det gjør det så å si umulig å si nei til konverteringsterapi om det blir satt som betingelse for å få være en del av dette fellesskapet. På side 16. i høringsnotatet vises det til at over 50% av skeive mellom 18 og 24 år er lite tilfreds med egen psykiske helse. Dette er noe jeg og har kjent på. Jeg ville bare bli normal, få meg en livspartner. Det var en ekstra belastning å da få høre at homofili er en feil. Jeg ønsket å bli frisk, uten urene tanker, jeg ville være en god kristen. Og da fikk jeg beskjed om at jeg måtte be mer, lese mer i Bibelen, gå enda hardere inn troen og være enda mer helhjertet. Jeg klarte det ikke, og ville bare forsvinne. Først når forlot menigheten og jeg kunne å godta meg selv som skeiv, ble livet bra. Hjelpekilden, 21/9-2021  For de fleste av oss er det en selvfølge at vi kan delta i demokratiet gjennom å stemme ved politiske valg. Men slik er det ikke for alle. Enkelte religiøse miljøer krever at medlemmene holder seg unna politikk, og for noen kan det å delta i valg føre til eksklusjon fra miljøet. Så hvordan er det for religiøse utbrytere å stemme for første gang? Vi spurte, og dette er svarene vi fikk: "Jeg stemte for første gang i mitt liv på fredag. Fikk panikkangst inne i det lille avlukket og friket helt ut. Katastrofetanker og hysterisk i mange timer etterpå. Roet meg først ned når jeg valgte å være åpen med en veninne som klarte å få meg tilbake til virkeligheten. Utrolig skremmende opplevelse. Utrolig stolt av meg selv etterpå."
"Deilig å kunne gjøre hva man vil som å stemme og være politisk engasjert!" "Jeg stemte for første gang i dag, etter å ha vært ute i 10 år og bare sittet på gjerdet og betraktet opplegget. Har kjent mye på at jeg henger litt etter i modenhet pga den skjermede tilværelsen jeg vokste opp i, og dette føltes som en ny "voksenting" jeg kunne krysse av på lista." "Jeg har stemt i dag, da for tredje gang. Første gang var i skjul, fire år siden. Så offentlig på valgdagen lokalt for to år siden, og da i dag." "Jeg stemte første gang da jeg var 20. Jeg var fremdeles medlem, så jeg måtte stemme i hemmelighet, men det gikk helt greit for den gangen måtte man forhåndsstemme på posten. Jeg gikk på et postkontor langt unna der jeg bodde så ingen i menigheten skulle se meg. Det var en befriende ting å avlegge stemme, og jeg følte jeg hadde gjort noe viktig og riktig." "Stemt for første gang i dag!" "Jeg har stemt for andre gang i dag. Syns det var litt lettere å stemme i år enn for 4 år siden. Da følte jeg meg som en stor forbryter og var redd for å "bli tatt" for det enda det var over 20 år siden jeg gikk ut av JV .Har fortsatt en følelse av det jeg gjorde noe galt idag men mye mildere nå." "Vi lærte at partier var av Djevelen. Men jeg var en engasjert tenåring, veldig glad for å være fri fra tvang!" "Er på vei for å stemme nå, sitter på bussen å googler hvordan jeg skal gjøre det :)" "Jeg har stemt i veldig mange år nå. Stemte i dag også og det føltes bra. Så oppfordrer alle her inne til å bruke sin stemmerett. Det er ikke en rettighet vi alltid har kunnet ta for gitt. Så bruk den nå :)" Godt valg! Hilde Langvann, 13/9-2021 Hjelpekilden  2. september 2021 lanserte IICSA rapporten "Child protection in religious organisations and settings".
IICSA Independent Inquriy Sexual Abuse er en statlig oppnevnt kommisjon fra 2015, som har som oppgave å undersøke hvordan landets institusjoner håndterer sin omsorgsplikt for å beskytte barn mot seksuelle overgrep. Undersøkelsen kan lastes ned her. Bakgrunnen for undersøkelsen Den globale finanskrisen i 2008 førte blant annet til at en rekke lovpålagte lokale tjenester har måttet prioritere annerledes. Der staten tidligere aktivt har levert tjenester til ungdom innen blant annet utdanning, kultur og fritidsaktiviteter, er det i dag primært frivillige og veldedige organisasjoner som styrer dette. Et betydelig antall aktiviteter tilbys av religiøse organisasjoner, som skoler, sommerleir, fotballtrening og språkundervisning. Til tross for denne utviklingen har det vært liten forskning på hvordan religiøse organisasjoner og miljøer administrerer tilbudene, og liten fokus på hvordan de holder barn trygge. Utvalg Undersøkelsen er geografisk begrenset til England og Wales, og har sett på 38 religiøse organisasjoner i området. Konklusjoner og anbefalinger (fra side 110 i rapporten) 1. Underrapportering av overgrep Faktorer som bidrar til manglende anmeldelser av seksuelle overgrep er: "Victim-blaming", skam og ære: Funn viser at i noen religiøse miljøer blir den overgrepsutsatte anklaget når et overgrep har skjedd, ved at det antydes at den overgrepsutsattes adferd forårsaket hendelsen. En konsekvens av dette er at de som har opplevd overgrep kjenner på skam overfor hendelsen og føler skyld for overgrepet. Dette kan gjøre det vanskelig å anmelde overgrep. I noen religiøse miljøer er taushet knyttet til overgrep forbundet med miljøets æresbegrep, der det å snakke om hendelsen kan påvirke overgrepsutsattes mulighet for ekteskap, påvirke familie, og trossamfunnets anseelse i samfunnet. Mangel på dialog om seksualitet og overgrep: I noen språk eksisterer ikke ord som beskriver seksuelle overgrep. I noen religiøse miljøer blir seksualitet aldri eller sjeldent omtalt. Når konservative religiøse miljøer ser på seksualitet utenom ekteskap som moralsk galt, kan dette gjøre det vanskelig å anmelde forholdet. Seksuell vold mot menn kan anses som skammelig og tabu innen noen religiøse miljøer, gitt deres holdninger og tilnærminger til seksuell orientering, og dette kan bidra til at det blir enda vanskeligere å anmelde overgrepet. Bruk av religiøse tekster og tro I noen tilfeller har overgripere utnyttet barnets tro for å kunne lettere gjennomføre overgrepet. Kommisjonen har hørt eksempler på gjerningsmenn som misbruker teologiske tekster eller tro, holdninger til autoriteter i menigheten, Guds navn, eller trusler om åndelig eller religiøse konsekvenser for å rettferdiggjøre overgrep eller forhindre å bli avslørt. Kjønnsubalanse i ledelsen Mange religiøse organisasjoner anerkjenner bare menn som religiøse ledere i sin teologi og praksis. Kjønnsubalanse finnes i mange slike organisasjoner, slik at tillitsmenn, frivillige og administratorer ofte er menn. Å bare ha menn i maktposisjoner, og bare menn som man kan rapportere inn overgrep til, gjør det mindre sannsynlig at kvinner og barn ønsker å rapportere overgrep. Maktstrukturer i en rekke trossamfunn kan fortsatt gjøre kvinner underordnet menn, noe som kan utgjøre et hinder for å rapportere overgrep. Mange kvinner har formidlet at det var ekstremt vanskelig å snakke med menn om overgrep, seksualitet, kropp og følelser. Misbruk av makt fra åndelige ledere: I alle religiøse miljøer har lederne betydelig makt og innflytelse. Barn lærer å vise lederne lydighet og respekt. De som er i lederstillinger fungerer ofte som rådgivere, fortrolige, guider og hjelpere. Religiøse ledere kan misbruke sine tillitsposisjoner. Overdreven respekt eller ærbødighet for ledere i trossamfunn kan resultere i en følelse av at de kan handle ustraffet, og kan også bidra til at en overgrepsutsatt er motvillig til å rapportere overgrep. Mistillit til eksterne etater: En frykt for innblanding i religiøs eller kulturell praksis kan føre til motvilje mot å rapportere overgrep, da de kan være bekymret for fordommer, inkludert islamofobi eller antisemittisme. Religiøse minoriteter kan være engstelige for at rapportering av overgrep kan føre til et tilbakeslag. Frykt for omdømmeskade: Noen religiøse miljøer kan hevde at det er illojalt og et strid på religiøse prinsipper å anmelde en trosfelle. Religiøse miljøer kan velge å prioritere sitt omdømme framfor overgrepsutsattes behov, noe som kan motvirke ekstern rapportering. Internjustis Særlig religiøse miljøer som velger å distansere seg fra storsamfunnet, fremmer at overgrepssaker skal håndteres internt. Den religiøse gruppen kan velge å ikke sende inn rapport til politi, de vil oppmuntre til mekling og en løsning i regi av de religiøse lederne, og de kan også i noen tilfeller aktivt forhindre videre rapportering. Tilgivelse I noen religiøse miljøer kan tilgivelsesbegrepet bli misbrukt både for å legge press på ofre for å ikke anmelde saken, og for å rettferdiggjøre manglende tiltak ihht anklagene. Dette er noe som ikke bare svikter overgrepsutsatte, men også noe som kan sette andre barn i fare. 2. Beskyttelse av barn: Interne strategier og retningslinjer Seksuelle overgrep som ikke-eksisterende i eget miljø Religiøse ledere kan ha vanskelig for å tro at noen i ens menighet kan begå overgrep. En konsekvens av dette er at de kan mene at det ikke er nødvendig å ha spesifikke retningslinjer for å verne barn. Noen har klare retningslinjer, andre ingen. Det er betydelig variasjon i religiøse organisasjoner i både deres forståelse av seksuelle overgrep mot barn og implementering av tilstrekkelige organisatoriske prosesser og prosedyrer som bidrar til beskyttelse. Noen organisasjoner har en klar forståelse av disse problemene, og har både en praksis og nødvendige prosedyrer og retningslinjer som kan bidra til å holde barn trygge. Andre miljøer har ingen. Undersøkelsene fant at de som har klare retningslinjer, kan likevel ha latt være å følge dem, da de kanskje ikke kjente til dem. Etter at undersøkelsene til denne kommisjonen ble satt i gang, så har det skjedd noen endringer i flere religiøse miljøer. Manglende fokus på den overgrepsutsatte De interne retningslinjene og prosedyrene må fokusere på de som blir utsatt for overgrep. Miljøene må sikre at de som jobber i organisasjonen er bevisst barns barrierer for å rapportere om overgrep, og jobbe aktivt mot disse barrierene gjennom å skape endringer i praksis og kultur. Retningslinjene må inneholde tilstrekkelige bestemmelser knyttet til varsling. I forbindelse med varsling er det viktig at gjerningspersonens behov ikke overskygger overgrepsutsattes behov. Det bør ikke være et krav om at offer skal tilgi overgriper. 3. Bedre opplæring Ansatte og frivillige bør få opplæring som inneholder grunnleggende informasjon om barn og seksuelle overgrep, hvordan gjenkjenne og hva man skal gjøre i tilfelle overgrep blir avdekket. Undersøkelsen viser at dagens opplæring ikke er tilstrekkelig. De som jobber med barn og unge må pålegges å delta i vanlig opplæring i beskyttelse av barn tilpasset deres roller og ansvar. Dette gjelder både betalte lederer og frivillige. Det å få opplæring i religiøse tekster er ingen god erstatning for å lære om beskyttelse av barn, og vil trolig ikke bidra til å trygge barn. 4. Tryggere rekruttering Noen religiøse miljøer driver egne skoler og har fritidsaktiviteter for barn: Her må det inn bedre rutiner for å sile ut overgripere og voldsmenn i rekrutteringen. 5. Egne ansvarlige for barns sikkerhet Komiteen foreslår at hvert trossamfunn/ menighet har egne personer som skal jobbe med å håndtere bekymringer om overgrep og vold overfor barn. 6. Tilsyn Det er ingen krav om at religiøse organisasjoner skal ha et eget tilsyn fra et eksternt organ som ettersjekker om barn er blitt nødvendig beskyttet. Det anbefales at et slikt eksternt tilsyn opprettes. 7. Ledernes roller De som er i lederroller er viktige, fordi de gir føringer for medlemmene. Det er derfor også viktig at de understreker behovet for å beskytte barn. Flere ledere ser ut til å stadig være ukjent med sitt ansvar. Gjennom å være gode eksempler på bevissthet og forståelse, og gjennom å vise at man vil lære av tidligere feil, så kan man som ledere utvikle en robust kultur for vern av barn. 8. Vedrørende internjustis Bør ikke erstatte ekstern rapportering Intern behandling av overgrepssaker bør ikke brukes som erstatning for rapportering til eksterne myndigheter. Det er ikke akseptabelt for noen intern disiplinær prosess å stå som det eneste vurderingsverktøyet for å avgjøre om overgrep har skjedd. Slike prosesser kan ikke gi rettferdighet eller oppreisning for den overgrepsutsatte, og de er heller ikke de riktige virkemidlene for å vurdere risiko for andre. Jehova vitner og regelen om to vitner Trossamfunnet Jehovas vitner krever at det skal finnes to vitner for at å avgjøre om det er nok bevis i en påstand. Denne regelen har ingenting å gjøre i overgrepssaker mot barn. Den gjenspeiler ikke realiteten ved seksuelle overgrep, da disse ikke blir utført med vitner tilstede. Denne regelen bidrar til å skade overgrepsutsatte. Den interne disiplinære prosessen for ekskludering av medlemmer har ingenting med seksuelle overgrep å gjøre. Å fortsatt bruke denne regelen framover viser at trossamfunnet ignorerer alvorlighetsgraden ved disse kriminelle handlingene og hvordan disse påvirker de utsatte. Dette viser en mangel på medfølelse med den overgrepsutsatte, og bidrar til å beskytte overgriper. 9. Støtte til overgrepsutsatte Gi informasjon om ekstern hjelp Kommisjonen påpeker at få religiøse organisasjoner gir informasjon om profesjonelle tjenester eller støttetjenester for den overgrepsutsatte. Det ville være nyttig for religiøse organisasjoner å være klar over for eksempel rådgivning og støttetjenester som er tilgjengelige nasjonalt eller i lokalområdet Behovet for terapeutisk hjelp Selv om åndelig omsorg fra en religiøs leder er viktig, så erstatter ikke dette terapeutiske tilbud, og terapi gis sjeldent i trossamfunn. Religiøse ledere bør ha forståelse for behovet for terapi gitt av hjelpeapparatet. Lær av organisasjoner innen feltet Organisasjoner som bistår overgrepsutsatte formidler at religiøse miljøer ikke har tatt kontakt med dem. Dette forsterker bildet av mange religiøse ledere som lite villige til å lære fra overgrepsutsattes erfaringer. Til tross for at hjelpeorganisasjoner har lang erfaring og mye kompetanse på sitt felt, opplever de å bli ignorert eller «sett ned på» med omtale som «vanskelige» eller «konfronterende». 10. Risikovurdering av overgripere: - Tilgivelse er sentralt i mange religioners lære og praksis. En kultur som oppmuntrer til tilgivelse kan føre til at man overser sikkerheten til andre - Det er fremdeles religiøse organisasjoner som ikke har noen risikovurderingsprosess for dømte eller anklagede seksualforbrytere som ønsker å fortsette å delta i menigheten. - For å holde barna trygge trenger religiøse organisasjoner og miljøer noen form for mekanisme for vurdering av risiko når de har medlemmer som har blitt dømt eller anklaget for seksuelle overgrep. Det må også kunne utveksles informasjon mellom menigheter i tilfelle overgriper flytter til annet sted og søker medlemskap i ny menighet. Oversatt og forkortet av Hilde Langvann, 8/9-2021 Kilde: IICSA rapport september 2021 Les også: Nederlands studie om seksuelle overgrep i trossamfunnet Jehovas vitner Australsk rapport: Royal Comission into insitutional Responses to Child Abuse  "Jeg var redd for å dø og fikk ikke sove" "Han vokste opp med å være redd for Satan og demoner." "Det var en stor byrde å stadig tenke på at pappa snart skulle dø på dommedag." Dette er sitater fra mediesaker om religiøse utbrytere fra strengt kontrollerende miljøer. De forteller om en oppvekst preget av utrygghet, som de selv knytter til trosopplæringen i menigheten. Trosopplæringen hadde gjerne et apokalyptisk preg, og med et sterkt fokus på synd, straff og onde krefter. I slike mediesaker får alltid trossamfunnet anledning til å kommentere saken, og det er påfallende at det som oftest pekes på foreldrenes ansvar: "Vi kan ikke ta et kollektivt ansvar for det enkeltmennesker kan ha gjort galt" "Vi har tillit til at ansvarsbevisste og kjærlige foreldre vet hvordan og når de skal snakke med sine barn om livets realiteter, enten det gjelder moral eller det gjelder Bibelens budskap" "Menigheten kan ikke stå ansvarlig for alt det som skjer i hjemmene til menighetens medlemmer" Men er dette riktig? Mennesker i disse sakene kommer fra miljøer der trosopplæringen først og fremst skjedde på menighetens fellesmøter. Vi ser på hva jussen som sier dette: Masteroppgaven «Barns rett til beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn», av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal, ser nærmere på statens plikt til å beskytte barn, og hvorvidt den nye trossamfunnsloven er tilstrekkelig for å beskytte barn i henhold til Barnekonvensjonens artikkel 19. De foreslår også en rekke tiltak for at staten i større grad skal kunne oppfylle sine forpliktelser. Barnekonvensjonens artikkel 19 sier at staten har en plikt til å sikre at barnet ikke blir utsatt for vold enten om det er i hjemmet sammen med foreldrene eller andre steder hvor andre personer blir ansett for å ha omsorgen for barnet. Men hvem er egentlig omsorgspersoner? Kan ungdomsledere, prester, pastorer eller andre ledere i trossamfunn også defineres som omsorgspersoner etter barnekonvensjonen? Selv om foreldrene oftest er primære omsorgsgivere for barnet, så kan barna i løpet av en dag være hos andre enn foreldrene som da har et midlertidig omsorgsansvar for barnet. Det kan etter barnekomiteens oppfatning være for eksempel fritidsarbeidere og ungdomsledere. En omsorgsomgivelse kan for eksempel være en kirke eller annet møtepunkt for et trossamfunn. På bakgrunn av dette kan Skjømming og Høydal konkludere at dersom et barn deltar på søndagsskole eller på et ungdomsmøte i en menighet, uten foreldrene sine til stede, vil lederen av denne aktiviteten ha et midlertidig omsorgsansvar for barnet i denne omsorgsomgivelsen. Hva så i situasjoner hvor foreldrene og barnet er sammen i trossamfunnet, og barnet blir utsatt for psykisk vold av andre enn foreldrene? Skjømming og Høydal viser til at den store innflytelsen en leder av et trossamfunn kan ha overfor sin menighet, kan bidra til at foreldrene ikke opptrer selvstendig og uavhengig av den religiøse lederen. Dermed kan man si at den religiøse lederen de facto utøver omsorgen overfor barnet innad i det religiøse trossamfunnet. Dette taler for at lederne av trossamfunnet skal ha ansvar som omsorgsperson. I avhandlingen blir det videre påpekt at man ved å legge ansvaret på personene som faktisk utøver den psykiske volden, så vil dette ha en forebyggende funksjon. Dette er også i tråd med formålet med bestemmelsen, å først og fremst forhindre vold mot barn. Dette viser at et trossamfunn ikke kan skyve fra seg ansvaret på foreldrene. Trossamfunnet har altså ansvar når barn har opplevd psykisk vold i trossamfunnet. Og når man ansvarliggjør de, så kan man også bidra til å forebygge vold. Dette kan gjøres gjennom å skape en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven, i tillegg til å lage en bedre definisjon på hva psykisk vold er. Les mer om forslagene i dette innlegget. Les masteroppgaven her Hilde Langvann, 1/9-2021 Hjelpekilden Norge Tidligere i mars arrangerte vi i sammen med Bufdir og RVTS Vest webinaret: "Når religiøse fellesskap utfordrer barns rettigheter og psykiske helse". I etterkant av webinaret har vi mottatt flere spørsmål om religiøse utbryteres erfaringer med det profesjonelle hjelpeapparatet, og hva som skal til for at denne hjelpen skal være tilfredstillende.
Det beste er å høre direkte med kilden. Så vi satte opp en enkel spørreundersøkelse som vi delte internt, og spurte blant annet: Hvis hjelpen var vellykket for deg, hva tenker du er årsaken til det? Her er svarene vi har fått hittil: Fastlegen min gjorde en innsats for å finne en psykolog som hadde erfaring med religiøse traumer. Denne viste seg å være en sindig, klok, eldre herre, som jeg fikk tillit til, og som tydelig tok meg på alvor og forstod problemstillingene. Han hjalp meg å sette ord på ting, rydde opp i tanker osv. Det var utrolig godt å få snakke med noen som jeg kunne betale for å høre på meg, slik at jeg ikke følte at jeg slet ut de rundt meg. At jeg fikk mulighet over tid og med mange former for terapi til å gjenvinne makten over eget liv. Terapien var hos noen med egen erfaring fra en lignende bruddprosess. Hadde jeg ikke sett at vedkommende hadde uttalt seg om akkurat det i media hadde jeg nok ikke turt å bringe de mest komplekse sidene ved det opp i terapi. Det var så skamfult og jeg var så redd for at autoritet over hva sannheten er bare skulle gis over til en ny person - når jeg var åpen om tvil. Han satte ord på noen av måtene en slik bakgrunn kan påvirke hvordan en tenker om ting, men på en spørrende og åpen måte: «gir dette kanskje mening for deg, at det kan være slik?». Følte meg støttet og forstått, og fikk også verktøy til å forstå og beskrive en del av mekanismene og etterdønningene oppveksten i det miljøet og i den troen har skapt. Føler meg veldig heldig at jeg tilfeldigvis endte opp med denne terapauten. Skulle ønske flere fagfolk gikk hardere ut, jeg skjønner ikke hvorfor disse sektene skal behandles som «verneverdige» som om det bare handlet om voksne som valgte egen tro, uten hensyn til barna som vokser opp i dem. Bygge opp og erfare ekte relasjon, tillit, hjelp til å leve i samfunnet idag, få kontakt med kroppen gjennom psykomotorisk fysioterapi, iopt traumeterapi Etter flere mislykkede forsøk fikk jeg til slutt en psykolog som forstod seg på situasjonen. Jeg møtte en reflektert behandler som hadde erfaring med problematikken. Som satte av mer tid enn forventet og med hyppig oppfølging gjennom flere år. Jeg hadde mye angst for å si noe, men psykologen hjalp meg med å få mot til å få ting overstått. Essensielt at psykiater hadde egen erfaring med lukket trossamfunn, spesielt pga alle de doble og triple betydningene i ord og uttrykk fra trossamfunn. Tungt å hele tiden måtte forklare hva den egentlige betydningen i utsagn betyr. Jeg måtte jo gjøre det noen ganger, men det var greit. Var helt uaktuelt for meg å ha en ‘vanlig’ psykolog/ psykiater uten erfaring med lukkede trosssamfunn. Da vet du at fagpersonen ikke har sjans til å skjønne halvparten. Da oppleves det dumt å betale for å ha opplæring på en fagperson. Jeg kunne ha svart alle tre alternativene, da jeg har gått til flere psykologer med ulike erfaringer. Jeg skriver derfor her hva som har vært bra og mindre bra: Det fungerte best da psykologen forstod hva det ville si å ha (hatt) en tro. F.eks. at Gud i tillegg til mor og far også var en viktig autoritets- og omsorgsperson i barndommen, og at denne "personen" ser alt du gjør og tenker. Og dette er ikke noe rart barnet tenker, det er bare det man blir fortalt. At det å vokse opp i en religion medfører å vokse opp med et virkelighetsbilde som er helt naturlig for deg fordi alle voksne du kjenner og stoler på tror på det samme. Psykologen må også forstå hvor store spørsmål det handler om, at det er evigheten det står om. Oppsummert:
Vi spurte også: Hvis hjelpen ikke var tilfredsstillende, hvor mener du utfordringene ligger? Hva kan gjøres for at man får bedre hjelp? Her er svarene vi har fått hittil: Min erfaring var at hjelpeapperatet var altfor "rundt", livredde for å kritisere og snakke om religion. Også om forholdet jeg hadde til Gud. De hadde ingen kompetanse på dette. Da jeg som oppegående arbeider flere år senere søkte Modum, var jeg "for syk" til å være der. Veldig vanskelig å forstå. Manglende kompetanse, overmedisinering, selv av mindreårige. Kompetansen om hvor stor rolle temaene har for noen som har fått vite at dette skal livet og døden dedikeres til og alt som gjøres skal gjøres med hensyn til tro. Jeg var veldig heldig og kom inn på Modum Bad tidlig i min prosess, der kom jeg til de ypperste i landet. Jeg gjorde noen tidlige forsøk med en psykolog i samme fellesskap som min fastlege, men hun ville sende meg til Blå kors siden jeg brukte litt alkohol for å få litt ro. Følte meg som en alkis noe jeg overhodet ikke var. Var vanskelig å få forståelse for at jeg strevde veldig med eksistensielle utfordringer. Hadde en negativ erfaring med den første jeg prøvde å gå i terapi hos. Var i utgangspunktet livredd for å møte noen som var «frelst» og som følte de hadde alle svarene. Ble istedet møtt med at det var et «ikke-tema». Opplevde at det var helt uforståelig for den jeg snakket med, jeg klarte ikke å sette ord på ting presist nok og vedkommende virket ikke å være enig eller ense at et slikt oppvekstmiljø kunne ha negative konsekvenser. Få mer kunnskap om lukkete trossamfunn, særlig de positive sidene. Mer fokus på lukkete trossamfunn i utdannelsen. Forstå alvoret, tørre møte/anerkjenne de smertefulle følelsene, svikene, raseriet, traumeterapi iopt Mer kunnskap om emnet. Mange terapeuter og leger kan ingenting om dette. De psykologene jeg brukte innen BUP og DPS hadde ingen kunnskaper om det. Så fikk ikke hjelpen jeg trengte. Det tok veldig lang tid å forklare hvordan miljøet fungerte, og det som var viktig og en virkelighet, når du var i den bobla, det mente psykologen at en måtte da bare blåse i, og gjøre som en vill. Kronisk syk, folk ber, du er fortsatt syk. Gud vil at du skal bli frisk, hva er det da med deg? Dette er enormt krevende for den syke, og psykologen tror ofte ikke på Gud i det hele tatt, og foreslår fort at det er bare å blåse det fullt. Der har du venner gjennom førti år, barna er inngifta , osv Psykologen hadde ingen kunnskap om lukkede miljøer Mange psykologer som har behov for å prate om seg selv og sine meninger om tro. Jeg mener at man ikke burde vite hva psykologen tror da dette vil påvirke behandlingen. Oppsummert:
Det er tydelig at kompetanse om oppvekst i religiøse miljøer og kompetanse om eksistensielle utfordringer etter en religiøs bruddprosess er svært viktig for at religiøse utbrytere skal oppleve at de får tilfredstillende psykologhjelp. Hjelpekilden har som mål at innen 2035 skal kunnskapsformidling om lukkede trossamfunn og religiøse bruddprosesser være integrert i utdannelsen til alle yrkesgrupper som møter denne problemstillingen. Vil du hjelpe oss å nå målet? Her er lenke for medlemskap i Hjelpekilden. Hilde Langvann, 16/3-2021 Hjelpekilden  En rykende fersk masteroppgave fra Det juridiske fakultetet i Universitetet i Oslo av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal har sett nærmere på den nye trossamfunnsloven i forbindelse med statens plikt til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn og statens plikt til å sikre trossamfunns rett til religionsfrihet.
Oppgaven viser til en rekke eksempler fra Hjelpekildens rapport «Små sko, stor tro», arbeidet til Barneombudet og Bufdirs Kompetanseteam, og at disse eksemplene kan defineres som psykisk vold etter Barnekonvensjonens artikkel 19. I denne oppsummeringen vil vi først se litt nærmere på statens ansvar, den nye trossamfunnsloven, og så på selve drøftelsen av loven i forhold til dette ansvaret. Statens ansvar:
Drøftingen viser at når barn blir utsatt for krenkelser av rettigheter i et trossamfunn, så kan man også ansvarliggjøre trossamfunnet selv. Dermed er det riktig at det fra statens side lages lovverk og planlegges opplæring rettet mot trossamfunn, for å beskytte barn mot psykisk vold. Ny trossamfunnslov Den nye trossamfunnsloven som trådte i kraft 1. januar i år, skiller seg positivt ut ved at man i forarbeidene har vurdert ny lov opp mot menneskerettighetene, herunder Barnekonvensjonen. Dette betyr en klar forbedring, og at loven har enkelte bestemmelser som kan gi økt beskyttelse mot psykisk vold mot barn i trossamfunn. Den nye loven gir mulighet til å nekte tilskudd til trossamfunn som krenker barns rettigheter. Det kan være mulig å vurdere om trossamfunnenes praksis, herunder deres arbeid og lære, kan krenke barns rettigheter etter denne bestemmelsen. Man kan vurdere om for eksempel læren om helvete eller læren om dommedag krenker rettighetene til barna i trossamfunnet. Andre områder som kan bli berørt:
Gjør staten nok? Dette leder fram til hovedproblemstillingen: Gir den nye trossamfunnsloven barn tilstrekkelig beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn? Dette vil avhenge av flere faktorer.
Likevel så kan man allerede nå se hvorvidt bestemmelsene er tilstrekkelig egnet til å oppfylle statens forpliktelser til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn etter barnekonvensjonen art. 19. Svakhet i lovteksten: Loven sier at barnets rettigheter ikke skal krenkes. Men hva betyr dette? Hva forstår trossamfunnene selv? En tydeliggjøring i lovteksten om hva som ligger i begrepet ville vært nyttig, både for trossamfunnene som skal forholde seg til denne bestemmelsen og de som skal føre tilsyn. En forskrift anbefales. Svakhet: Sanksjon som virkemiddel:
I lys av problemstillingen så ser vi at loven mangler en bestemmelse som sikrer staten mulighet til å føre tilsyn med alle barn i trossamfunn. Konklusjonen er at den nye trossamfunnsloven ikke i tilstrekkelig grad ivaretar statens forpliktelse til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn. Forslag til forbedringer Til tross for ny lov, så oppfyller staten fremdeles ikke sine forpliktelser fullt ut eller godt nok etter Barnekonvensjonen art. 19 og Grunnloven §104 tredje ledd. For å sikre et formålstjenlig vern mot psykisk vold i trossamfunn bør flere tiltak iverksettes. For eksempel bør staten ha en annen mulighet til å føre tilsyn med barn i trossamfunn enn gjennom nekting av statstilskudd. 1. Forslag om forbud mot psykisk vold i trossamfunn Barnekonvensjonen tillater ikke at barn skal utsettes for vold. Derfor har vi et lovverk som forbyr foreldre å utøve psykisk vold mot barn. MEN: Det finnes ikke et lignende forbud for representanter for trossamfunn. For å kunne føre tilsyn med trossamfunn som ikke velger å benytte seg av tilskuddsordningen eller ønsker å være registrert, kan det være hensiktsmessig å utforme en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven. Forslag til ordlyd: "Barn i trossamfunnet må ikke bli utsatt for fysisk eller psykisk vold. Bruk av vold eller skremmende og plagsom oppførsel eller annen hensynsløs atferd overfor barnet er forbudt." Det bør samtidig gis en bedre forklaring på hva psykisk vold er, og det bør listes opp relevante eksempler, som feks negativ sosial kontroll. Man må også vise til hvordan slik vold berøres av straffeloven. Oppgaven drøfter en slik forbudsbestemmelse opp mot trosfriheten, og konkluderer med at den vil være et lovlig inngrep i religionsfriheten. Andre tiltak som kursing kan være nyttig for å oppnå samme mål, men dette vil være avhengig av trossamfunnenes frivillighet, og dermed er det usikkert hvorvidt man vil oppnå formål på den måten. Dette tilsier at det er nødvendig med et klart forbud i dette tilfelle. 2. Legaldefinisjon av psykisk vold Det er en svakhet ved lovverket i dag at det ikke finnes en god definisjon av hva psykisk vold er. Det kan by på problemer å få alle parter til å enes om en definisjon. Staten bør derfor invitere både representanter for barn og trossamfunn til en slik samtale og skape en legaldefinisjon av psykisk vold. 3. Øke fokus på psykisk vold i trossamfunn Til slutt bemerkes det: «Gjennom arbeidet med å innhente informasjon om situasjonen for barn i trossamfunn i dag, har vi oppdaget at det er lite fokus på psykisk vold mot barn i trossamfunn.» "Selv om både kompetanseteamet og barneombudet får inn saker om dette, ser det ikke ut til at myndighetene har satt inn særlige tiltak for å verken undersøke eller forebygge dette. Det er viktig at staten tar tak i dette som et faktisk problem og ikke overser denne utsatte gruppen." Det konkluderes med at det er behov for et bedre hjelpeapparat, både i møte med barn som blir utsatt for psykisk vold i trossamfunn, men også for unge voksne og voksne som opplever vanskelige bruddprosesser med trossamfunn. Å satse på hjelpeapparatet er også i tråd med Barnekonvensjonens artikkel 19. andre ledd, hvor det anbefales at staten iverksetter beskyttelsestiltak i form av sosiale programmer som gir nødvendig støtte, oppfølging og behandling av barn utsatt for vold. Les hele masteroppgaven her oppsummert av Hilde Langvann, Hjelpekilden 13/1-2021 Nrk Brennpunkts serie "Guds utvalde" satte blant annet søkelys på trossamfunnet Jehovas vitners praksis med internjustis, noe som førte til mange reaksjoner. Blant annet har stortingsrepresentant Petter Eide (SV) stilt spørsmål til justis- og beredskapsministeren om denne praksisen. Vi bet oss merke i det følgende fra statsrådens svar: Ellers vil jeg påpeke at en ordning hvor en organisasjon knytter negative sanksjoner til handlinger som ellers er lovlige i Norge, ikke i seg selv er ulovlig. Selv om en strafferettsterminologi benyttes, er dette etter hva jeg forstår grunnleggende sett basert på frivillighet, og eventuelle sanksjoner kan ikke håndheves som alminnelig idømt straff. Premisset for vurderingen til statsråden ser ut til å være at medlemskap i trossamfunnet Jehovas vitner er frivillig. I dette ligger det at man kan melde seg ut hvis man ikke er komfortabel med praksisen med internjustis. Men er det virkelig så enkelt? Kloke mennesker som har gått gjennom religiøse bruddprosesser fra ulike religiøse miljøer forklarer: Barn som vokser opp i slike trossamfunn blir fortalt at «du kan tro og gjøre hva du vil, men det blir egentlig feil og du vil miste alt det som gir deg trygghet og kjærlighet i livet». Dette er ikke å gi noen er valg, og kan kalles dobbeltkommunikasjon. Et barn vil aldri velge å forlate foreldrene sine, noe som selvsagt vil påvirke «valg» en tar senere i livet. For meg er det forskjell på å som voksen gå inn i et trossamfunn med den grunnmur man har fått i seg fra oppveksten, og det å bli født inn i et trossamfunn. Et barn er prisgitt de voksne rundt for å lære å navigere i verden. Jeg lærte at det var satan som hvisket i øret mitt når det egentlig bare var snakk om helt vanlige menneskelige tanker eller følelser. Vi får tusenvis av tanker og impulser i løpet av en dag og mange av dem reflekterer ikke deg som person, det er bare tanker. Men jeg vokste opp og trodde jeg var en forferdelig person som kom til å brenne i helvete. Grunnmuren min ble bygd på skam, frykt, dødsangst, sosial kontroll og fasade. Som barn har du ikke nødvendigvis mulighet til å verne deg mot omverdenen og vite hva som er rett og galt. Jeg ble lært at du skal hedre din far og din mor, og at du som barn kan volde uopprettelig skade på dine foreldre. Synd ble sammenliknet med å slå spiker i en planke og å be om unnskyldning var å dra spikeren ut igjen. Men da var det fortsatt sår igjen i planken. Hvordan skal et barn vite hva som er rett og galt når det ikke får et nyansert bilde av verdenen? Et barns sinn er mer formelig enn en voksen. Og barn ser til sine voksenpersoner hva de sier og gjør og tar etter. Lojaliteten til barnet vil også fra naturen ligge hos sine foreldre da de er prisgitt foreldrene for overlevelse. Det er også verdt å spørre om frivilligheten er reell dersom den innebærer å miste kontakten med egne barn, eller med søsken. Barn har åpenbart liten frivillighet, men eksklusjon gjør det vanskeligere for voksne også. Etter hvert som årene gikk og jeg gradvis fant ut at jeg ikke ønsket å være medlem av Jv, ble jeg også gradvis klar over konsekvensene av å melde seg ut. Når jeg nå ser tilbake husker jeg at jeg tidlig var klar over hvordan utstøtte skulle behandles, men ikke hvilke sanksjoner de som selv meldte seg ut ville bli møtt med. Jeg minner også om at reglene for behandling av utstøtte og utmeldte ble betydelig innskjerpet omkring 1981 - og det var det ingen som varslet meg om i 1973. Vi kan si at jeg var i kategorien PIMO (=Physically In, Mentally Out) i mange år, fordi jeg hadde sluttet å tro, men ikke turte å melde meg ut. Foran nevnte jeg sanksjonene mot dem som melder seg ut eller blir utstøtt. Dette er reelle sanksjoner. I tillegg har vi jo det at Jv truer deg med at Jehova vil drepe deg i Harmageddon om du ikke følger deres regler. Denne trusselen hindrer nok mange i å forlate bevegelsen. I tillegg er det dessverre mange utmeldte og utstøtte som fortsatt ser på Harmageddon som en overhengende eller mulig trussel og derfor vurderer å søke om gjenopptakelse. Disse faller i kategorien POMI (=Physically Out, Mentally In.) Forsøkte å være et frivillig medlem i Guds Menighet etter å ha funnet ut at det fantes en verden og et liv utenfor menigheten og troen. Hvor frivillig blir det egentlig å bli værende når det ikke legges frem noen valg? Eller - det valget du får er å være i menigheten eller følge verden/Satan, og dømmes til evig pine? Det tok sin tid å jobbe seg gjennom tanken om at det ikke var sikkert jeg kom til helvete hvis jeg valgte en annen vei. Mange blir også fanget i syklus da det er så mange ambivalente følelser. Du ønsker på ene siden aksept, kjærlighet, varme og trygghet fra familien og menigheten. På den andre siden har du den åndelige irettesettelsen, tukten og mye negative følelser. Det gjelder både voksne og barn, at de kan få en frys-respons der de blir stående midt imellom og ikke vet hvordan de skal reagere. "Jeg vil ha varme, gode ord, trygghet og kjærlighet men jeg vil ikke bli tuktet/utstøtt eller få vreden kanalisert mot meg. Jeg vil ikke være det dårlige eksemplet som tas opp foran hele forsamlingen i en prediken." Det gjør at man blir fanget og det blir vanskelig å komme ut av det. Selv når jeg fikk direkte spørsmål om det fra helsevesenet når jeg var 16 år kunne jeg ikke åpne meg. Kroppen var i full beredskap og jeg klarte ikke si ifra. Det var livsfarlig. Som menneske rent biologisk er det også i ryggraden vår at utestengning fra samfunnet = den sikre død. Vi er flokkdyr. Så det er mange og komplekse ting som gjør det ekstremt vanskelig å navigere. Psykisk vold blir normalen for et barn som har vær utsatt hele livet sitt. Hvordan skal det barnet vite at det ikke er rett hvis ingen forteller dem at det er unormalt? At det ikke er vanlig å bli behandlet på den måten? Hvordan skal det barnet lære sine rettigheter hvis ingen forteller dem det? Det er ikke normalt at en far prøver å rive ned døren for at "hele familien skal på samling" slik at fasaden kunne holdes. Barn er prisgitt de voksne og trenger hjelp for å beskyttes mot urett. Jeg husker jeg fikk en aha-opplevelse da jeg skjønte at jeg faktisk hadde et valg. At jeg kunne velge selv hva jeg ville mene, tenke, tro og gjøre. Det var magisk. Jeg synes det er vanskelig å sette ord på hva det er som gjør at man ikke er der frivillig. Nå ble jo jeg født inn i det, men man blir aldri fortalt at nå er det din tur til å velge. Alle samtaler og spørsmål handler ikke om "Hva tror du på? Hva vil du gjøre nå?" Det er heller spørsmål som "Hvorfor tror du?" og en forventning og selvfølgelighet at du skal følge med videre og gjøre og tro og tenke som man alltid har gjort. Man blir aldri utfordret på spørsmål utenfor boksen. Husker en gang jeg traff ei som var mormoner. Hun var fra USA. Målet mitt med henne var å få henne til å være personlig og ærlig med seg selv i samtalen med meg. Ikke en sånn religiøs robot. Hun hatet å gå i skjørt og gledet seg til å bli ferdig med den delen. Hun snakket også om at det var helt frivillig å dra på misjonering, samtidig som hun sa at hun egentlig ikke ville. Man har alltid med seg det der barnet inni seg. Man vil så gjerne at foreldrene skal være stolte av en, like en, være glad i en osv. Når ungene blir fortalt/indoktrinert med at andre trosretninger, andre kristne miljøer, andre religioner er feil og fører til både villfarelse, evig fortapelse og utestenging fra det sosiale livet innad i menigheten så er der da ingen egentlig frihet. Det sier seg jo selv. Selv om de lærer litt om andre religioner og trosretninger så er ikke det på en nøytral nok måte. Foreldre og lærere som lever med ideen om straff eller frelse etter døden tenker at hvis de ikke klarer få ungene til å delta som forventet med f.eks møte-gåing/ andakter, søndagsskole osv så havner de selv i helvete. De er redde for konsekvensene både i dette livet og etter døden hvis de ikke klarer oppdra ungene til å kun holde seg innafor miljøet, til å følge troen deres og til å delta i de religiøse møtene. Det er da ingen frihet for noen. Det er da mer et psykisk og mentalt fengsel enn det er noen form for valgfrihet. Dette gjelder helt til barna er 18 år. Da får de «bestemme selv», vel vitende om at foreldrene og samfunnet de vokste opp i vil se på dem som «noen det gikk galt med». Men noen reelle valgmuligheter blir ikke gitt mens de er barn i det hele tatt. Mora mi gråt hysterisk og sa det var hun som ble straffet med evig fortapelse hvis vi ikke ble med på de religiøse søndagsmøtene. Og «hva ville folk/ lederen og menigheten si?! Det ville bli folkesnakk, spekulasjoner og irettesettelser og det ene med det andre om vi ikke ble med på møtene omtrent hver bidige søndag. Ikke noe for barn å være med på i det hele tatt. Lange ubegripelige taler, alvorlige sanger og streng beskjed om å sitte helt stille så lenge det varte ( rundt 3 timer). Det var også forventet at vi unger skulle delta i begravelser til og med til folk vi ikke kjente men bare fordi dette var noen som tilhørte menigheten. Samme med brylluper. Barndommen var fylt opp med søndager som ble stjålet fra oss unger. Der var ingen valgfrihet etter at man ble 12-15 år heller. Nei presset om oppmøte og deltakelse økte enda mer i den alderen for da «skulle vi ha blitt store nok til å forstå hva som ble sagt og til å oppføre oss». Dessuten er 12-18 år en alder der det å bli utestengt fra vennemijøet en ekstra stor trussel. Beskjeden etter 18 år er at hvis du fortsatt vil være med vennene dine fra menigheten så må du delta på møtene der det blir holdt prekener og fortsette tilhøre menigheten. Nå er det godt mulig ting har løsnet litt opp siden jeg var tenåring for snart 30 år siden. Akkurat hvordan det er nå og hvordan det har utviklet siden da vet jeg lite om. Men at slikt skjer i troens navn innafor mange ulike trossamfunn fremdeles det er nok ganske sikkert. Ingen tros og religionsfrihet for barna nei. Det er vanskelig å kalle noe et fritt valg, hvis det ikke er tilbudt flere alternativer. Informasjon og transparens er en kjerneverdi i demokratiet. Men selv i demokratiet; hvordan kan noen velge jordbær-is hvis de bare vet om sjokoladesmak hele livet? Hvordan formidle til et barn hva sjokolade-is er, uten å vise bilder, tegne, fortelle om osv. Erfaring og informasjon er viktige prinsipper her. Informasjon for den abstrakte innsikten av hva sjokolade-is kan være, som først blir tydeliggjort til helhetlig læring igjennom praksisen av å smake på den. Nettopp derfor kan man hevde, at et barn født inn i et menighetssamfunn som stilles utenfor storsamfunnet, ikke kan være et fritt valg, før barnet har fått prøve et alternativ uten fordømmelse eller skyld. Ingen foreldre som tror storsamfunnet bedriver synd vil la et barn risikere sjela for å prøve ut et av demokratiets lovlige rettigheter hvis det er i strid med deres tro. Tro er grunnleggende hos alle mennesker. Det kan sidestilles med at jeg, f.eks. foreslår for noen foreldre, å la unga reise til utlandet alene med fly, uten at noen av foreldrene har reist med fly før og ingen av dem, verken foreldre eller barn, kan språket. Det er bare det, at det er snakk om her, en så stor begrensning av informasjon og muligheter, som hindrer barn i å bli likestilt i relasjoner og det sosiale samspillet. Barn mister ikke bare noen få erfaringer de kan ta igjen i voksenlivet, men svært mange grunnleggende. Lange, lange lister med erfaringer som ikke er bra for mental utvikling og trygghet. Slik kan barnet miste tilknytning og tillit ( epistemisk tillit ) til storsamfunnet det lever i og som følger: Helhetlig kunnskap om hva kan demokratiet tilby på et grunnleggende plan, basert på erfaringer, som at man kan være uenig med andre, man er trygg selv om man feiler, osv... og det blir vanskelig å bryte ut av. Vel talt fra mange kloke mennesker! Da tenker jeg at vi legger'n død. Hilde Langvann, 4/12-2020 Hjelpekilden  I andre episode av NRK Brennpunkts serie «Guds utvalde», fikk vi se nærmere på Jehovas vitners internjustis-system. Trossamfunnet har en egen intern disiplinærnemnd, der alvorlige regelbrudd blir undersøkt og konsekvenser for den som har brutt reglene blir vurdert. Religiøs synd eller juridisk straffbar handling? I reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april 2018, om intern håndtering av overgrepssaker i Jehovas vitner, uttalte en representant for trossamfunnet: ”Ifølge Bibelen er seksuelle overgrep en alvorlig synd, noe avskyelig.” Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling. Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse". Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, «Når ord mangler» Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt. Mangelen på kompetanse I Julia Gutgsells masteroppgave om Jehovas vitners utstøtelsespraksis «A loving provision?», ble det blant annet adressert at forstanderne i menigheten mangler utdanning til å håndtere komplekse og sensitive temaer som seksuelle overgrep, noe som NRK Brennpunkts dokumentar illustrerte godt gjennom forstandernes uttalelser i scenene fra Follo Tingrett. Den fornærmede hadde ikke umiddelbart forstått at hun hadde opplevd et overgrep, og uttalte «Jeg tenkte først og fremst på min egen skyld». Disiplinærnemnda valgte derfor å se på hendelsen som villet fra hennes side. Det er ikke uvanlig i overgrepssituasjoner å ikke forstå hva man har opplevd før etter en tid. Men når man i tillegg kommer fra et miljø som hovedsakelig forbinder seksualitet med synd, kan det også være vanskelig for den utsatte å skille mellom synd og overgrep. Saken illustrer hvor problematisk det er når en som er utsatt for overgrep ikke møter tilstrekkelig kompetanse. Tillært mistro og gjentagelsesfare Det skjer også at interne domstoler behandler seksuelle overgrep mot barn. Erfaringene her viser også at man ser på seksuelt misbruk i en bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd. Man framholder tilgivelse som en viktig løsning. I 2016 undersøkte australske «Royal Comission» seksuelle overgrep i trossamfunnet Jehovas vitner. Ingen av de over 1000 overgrepssakene som hadde blitt rapportert inn til trossamfunnet i løpet av 60 år hadde blitt overbragt til politi eller myndigheter, til tross for tilståelser i over halvparten av sakene. I dommen sto det at trossamfunnet gjennom sin omtale av verden utenfor trossamfunnet hadde skapt mistro til myndighetene. Dette hadde skapt en uheldig situasjon for barna som er blitt utsatt for overgrep, der internjustis i praksis har ført til at overgrep i mange tilfeller har kunnet fortsette. Overgrepsutsattes behov for hjelp I en voldtektssak tidligere i år hadde en ung jente blitt utstøtt fordi de mente at hun hadde medvirket til situasjonen gjennom å ha drukket for mye og vært uforsiktig. Den samme argumentasjonen hadde blitt brukt i forbindelse med en sovevoldtekt. En annen kvinne ble spurt om hun hadde kjempet imot overgrepet. I tillegg til at noen av de overgrepsutsatte har blitt utstøtt fra fellesskapet, så er det en annen problematisk side ved dette: Mangelen på oppfølging av den overgrepsutsatte. En nederlandsk studie (www.wodcl.nl) har sett nærmere på hvordan regler, kultur og strukturer i trossamfunnet Jehovas vitner påvirker håndtering av seksuelle overgrep, samt viljen til å anmelde overgrep til myndighetene. Et av de viktigste funnene i studien var at måten overgrepet ble håndtert på i menigheten, førte til at ofrene følte mangel på forståelse og støtte. Flere oppga å være mer fornøyd med det offentlige rettsapparatets håndtering enn den interne håndteringen. Noe også den overgrepsutsatte i NRK Brennpunkts illustrer i sin uttalelse om dommen som gikk i hennes favør: «Det var en lettelse å føle at jeg er et menneske som har rettigheter, noen hører på meg» Den nederlandske studien kom med gode råd til trossamfunnet, og jeg vil gjengi disse avslutningsvis:
Hilde Langvann, Hjelpekilden
24/11-2020 Hun er 21 år, og har akkurat sendt inn utmeldingsbrevet. Hun føler seg så knust og alene akkurat nå, og trenger å vite at livet blir bedre. Her er en en liten oppmuntring fra andre som har gått gjennom det samme: Min erfaring er at det kan være mye veldig frem og tilbake. Det er vanskelig å tilpasse seg «verden», og man må gi seg selv tid. De blir faktisk bra. Men det er mange «demoner» man må kjempe med. Min redning er å ta imot hjelp. Ikke bli fortvilt hvis du etter en stund der du har hatt det bra plutselig er tilbake i sorgen igjen. Ting tar tid, spesielt når en stor del av livet plutselig ikke er der lenger. Det er viktig å sosialisere seg, kanskje finne en hobby eller fullføre en drøm man innerst inne har hatt lenge. Bruk tiden til hjelp. Ikke stress med å ta viktige avgjørelser du strengt tatt ikke må ta med en gang. Hei og velkommen til livet utenfor. TTT Ting Tar Tid. Se på det som trening, det tar tid og mange repetisjoner før de nye musklene blir sterke, og kan ta over for de som er uhensiktsmessig. Det kan ta tid og det kan være vanskelig, men du kan finne et godt fellesskap med mennesker i samme situasjon og erfaringer her i Hjelpekilden, slik at du ikke trenger føle seg ensom med tankene og følelsene dine. Et lite tips i de stundene du tviler på om du har gjort riktig valg: - Tenk på grunnen/e som gjorde at du ville ut? Tenk hardt på disse, og spør deg selv om du vil tilbake til dette? Svaret er oftest nei og i det svaret ligger det mye motivasjon til å stå på videre. Terapi - det trengs for bearbeiding. Klart det går bra! Du er jo så sterk at du klarte det! Velkommen til et liv i frihet! Man mister noe, men man vinner seg selv! Den første tiden kan være veldig vanskelig. Det kan ta flere år, for noen, før ting faller på plass. Viktig å huske at den tomheten du føler på ikke er en straff fra Gud for at du har gått ut, men en normal reaksjon på at du har mistet mye Om du ikke har nettverk rundt deg på utsiden så prøv å finne deg et. Det kan hende du må jobbe selv for å få sekten og reaksjonsmønstre ut av hodet, det er ikke alltid dette går av seg selv. Prøv aktivt å skaffe deg nye venner, finn ut hva som interesser deg, og skaff deg nye hobbyer. Og ikke glem at med tiden så blir alt mye, mye bedre. Jeg må bare innrømme at jeg har brukt veldig mye tid, men har det bra nå, sånn i stort. Jeg fikk fart i min prosess da jeg endelig skjønte at jeg måtte slutte i terapi! Alle har sin vei, men for meg var det full jobb, et barn og medisiner som til slutt fikk meg opp på bena. Nå er det til tider riktig fint å leve. Jeg opplevde det første året når jeg gikk ut som ekstremt tøft, men så gikk det seg til og jeg utforsket og syns alt var nytt og spennende. Nå ( 7 år senere) så begynner jeg mer å kjenne på konsekvensene. Det jeg kjenner mest på er nettverket jeg har mistet. Selv om jeg har fått gode venner utenfra og har et sosialt liv, så tenker jeg mer nå over konsekvensene enn jeg gjorde for feks. 3 år siden. Jeg har aldri tvilt og aldri tenkt at nå er jeg dømt, jeg syns det var befriende og slippe den dårlige samvittigheten hele tiden og ikke føle at du er god nok. Men samtidig så kjenner jeg et savn etter folka. Men det kommer jeg sikkert alltid til å gjøre, så det må jeg neste bare leve med, tenker jeg. Men konklusjonen min er at det er verdt det. Frihet til å følge sin egen magefølelse. Frihet til å lese og se hva du vil og tro hva du vil. Mister du familien din så er nye venner den familien du velger selv. Selvsagt tar ting tid men på den andre siden er det godt å være... Det er verdt det, du får igjen så mye mer enn du taper... Det er vanskelig og det skal det også være, det er når det er vanskelig og vi kommer oss igjennom at vi blir sterke og bygger oss opp igjen Hold fast, ett sekund om gangen om det er det som må til, du kommer ut på andre siden så lenge du bare puster... Har du noen gode råd vi kan legge til her? Hilde Langvann, Hjelpekilden 18/11-2020  Når man skal forsøke å forklare mekanismer i et trossamfunn som skaper utfordringer for den som bryter ut, så kommer vi dessverre ikke unna merkelapper. Det kan oppleves feil av de som er medlem av trossamfunnet, og det kan føles feil av oss som i hovedsak ønsker å fokusere på de menneskelige erfaringene med bruddet, og ikke ønsker å ha fokus på trossamfunnet. Noen har beskrevet sitt miljø som autoritært, andre har brukt ord som konservativt, ytterliggående eller kontrollerende. Ordet lukket går ofte igjen, og defineres som et miljø som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. Hjelpekilden bruker definisjonen "Religiøse miljøer som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet" for å forklare dette med lukkethet, og vi viser til "oss og dem"-holdningen, fiendebilder av storsamfunnet og dette "godet" som kan oppnås i framtiden hvis man holder seg nært menigheten og som man kan miste hvis man har for mye med storsamfunnet å gjøre. Redd Barna hadde en fin forklaring i rapporten "Til tross for tro" i 2005: "De opplever sterke begrensninger både knyttet til hvilken informasjon de får, og til hva de får lov til å gi uttrykk for. De fratas retten til å hevde egne meninger og har ikke samme valg som andre når det gjelder skole, venner og fritid. De murene som er bygget rundt menigheten gjør det like vanskelig for omverdenen å se inn, som for dem å se ut." Men hva opplever det enkelte medlemmet selv? Vi spurte: Hva er det som skaper følelsen av at miljøet du var en del av var lukket? Her er svarene vi fikk: Vi mot dem. Ble opplært i at storsamfunnet var feil, og at satan var lederen til alle som ikke var med. Det ble sagt ting inne i menigheten som ikke kunne sies offentlig. «Dette er bare for de innvidde». Alt man ikke har lært så mye om den virkelige verden. Føler på å ikke kunne eller vite nok om samfunnet fordi man var lukket inne i menigheten Svart - hvitt tenkning. Fiendebilde av de utenfor. Vanskelig for å ta i mot kritikk. Både fra innsiden og utsiden. Uskrevne regler om å ikke lese hva de som har gått ut har skrevet og lignende. Tanken om at vi er de hellige, de utvalgte. Ingen andre forstår vår hemmelighet, sannheten. Nedsnakkingen av de verdslige, og andre kristne. Nedsnakking av "vår fornuft", at vi ikke skal "tenke selv". Min følelse av dette har hatt mange sider: I gruppen tenkte vi at forståelsen for evangeliet var lukket for alle ikke-troende. Samtidig var det en egen visjon som var lukket for de i gruppa som ikke enda hadde fått denne visjonen. Noen mente også at denne visjonen var lukket for kristne fra andre grupper. Og da jeg forlot gruppa, forstod jeg at jeg hadde lukket meg selv ute fra samfunnet jeg selv var en del av og livet i en vid forstand. Jeg har vokst opp som Jv. Jv selv hevder at de ikke er et lukket samfunn, siden alle vanlige menighetsmøter er åpne for alle og siden de forkynner sitt budskap for alle. Men merkelappen "lukket samfunn" er dekkende av flere grunner: - Overbevisningen om at "vi har sannheten, de andre er i mørket og er ledet av Satan". - At man taler med to tunger, dvs. en pyntelig versjon av læren presenteres for de utenfor, mens de harde realiteter fortelles internt. - At man oppfordrerer medlemmene til å ha minst mulig å gjøre med "denne verden". - At eldstemøter, møter i avdelingsutvalget, møter i Det styrende råd er hemmelige for dem som er nedenfor i hierakiet. Tilsvarende at det finnes guide-bøker som ikke skal deles med noen lavere i hierarkiet (f.eks. "eldsteboken"). Jeg tenkte aldri på at det var lukket. På en måte var det ikke lukket, hvem som helst var jo velkommen inn. Det jeg i ettertid kan beskrive som en slags lukkethet var at vi holdt oss unna de delene av «verden» som vi hadde lært kunne være skadelige for troen/Gudsforholdet. Og så var det viktig å framstå på en positiv måte for de utenfor, slik at de ikke skulle være kritiske, og for at de i beste fall skulle komme inn. Selv om menighetene er åpen, er det usynlige vegger som skjermer menneskene fra verden. Begge veier. Derfor blir det lukket. Det er ikke så lett å bryte ut av disse usynlige veggene og veien inn igjen er heller ikke så enkel å komme gjennom. Men veggene er der, for alle parter. Og for oss som nå er ute så er det store, svarte vegger som det er umulig å nå gjennom. Derfor vil jeg si at det er lukket. Men ikke alle har problemer med disse veggene, for mange er det en beskyttelse. Men for oss som en dag fikk et behov for å tenke våre egne tanker og eie våre egne meninger, så er de usynlige veggene, ja, helt lukket. Noen opplever det strengt og lukket, andre trives i menigheten og har ingen følelse av å være stengt inne. På innsiden trodde jeg at jeg var i frihet. "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." Så tilstanden jeg var i på innsiden var frihet, på utsiden var slaveriet. Når jeg i etterkant kommer meg ut og innser at jeg er direkte dårlig integrert i samfunnet så forstår jeg jo at det var omvendt. Vi skulle stå imot verden. Vi skulle kunne nok (lese våkn opp bl. annet) slik at vi skulle presentere artiklene som handlet om endetiden på feltet. Følge med for å bruke det som skjedde i verden godt nok til å snakke løst med folk. Men ikke nok til til selv å forstå for eks. hvordan landets regjering og styre er lagt opp. Ikke vite hva de forskjellige partiene står for. Alt dette er verdens visdom. Vi levde i en lukket boble. Ble bobla for trang for oss var det eks; fordi vi hadde latt oss bli påvirket av verden. Min mening er at JW er en lukket fundamentalistisk organisasjon. De påberoper seg å eie den eneste sannheten. Lukket i forhold til den lille eliten som ( ved Guds ånd) skal veilede menigheten. Lukket i forhold til sin behandling / måte å involvere kvinner i menigheten på. Ja i hele sitt styresett. Det finnes ikke åpenhet innen JW. De som har det godt i denne organisasjon kan ikke ønske å « tenke sjøl». De må være enige med organisasjon for å passe inn. Lukket, for som jente/kvinne er man nedgradert som menneske i mormonkirken. Som 12-åring har gutter mer status enn sin mor og alle andre av hunkjønn. Kvinner kan aldri komme høyere på egenhånd enn leder for andre damer, og selv da er det menn som egentlig styrer. Menn har egne møter og bøker som jenter og hvinner ikke har tilgang til. Kvinners oppgave er å gifte seg med en verdig mann, og så føde og oppdra barn. Man må også følge formen mann+kvinne, ellers er man lukket ute fra kjærlighet. Som en som kommer utenfra blir man fortalt de snille/søte/lett tyggbare læresetningene. Så bygger det på seg, til du svelger alt de serverer deg. Det er mye fokus på familier, men om ditt barn skal gifte seg i tempelet og du ikke har tempelambefaling, så er du faktisk fysisk utelukket fra seremonien. Du får da lov å være på et besøksrom, men ikke i de "hellige" delene der de innvidde er. Det er mange ting som gjør at man ikke får komme inn i templene (noe man må komme inn i for å delta i seremonier som sikrer deg til øverste himmel), som drikke alkohol, kaffe eller andre varme drikker, røyke og ikke betale nok tiende. Mormonerne er en sekt som dyrker eliten, og ellers er du en dritt som følger med på lasset. Hva som definerer et lukket trossamfunn vet jeg ikke. Det jeg vet er at mennesker kan se på samme ting og ha ulik oppfatning av hva som er sant. Det er ikke alltid en som må ha feil og den andre riktig. For eksempel kan en person oppleve at trossamfunnet er åpent/fritt, og det vil være sant for den personen. Samtidig kan en annen person oppleve det samme trossamfunnet som lukket, det vil da være sant for den personen. For å illustrere dette syntes jeg bilde som er lagt ved passer bra. Når jeg var medlem at trossamfunnet opplevde jeg det ikke som lukket. Nå som jeg er meldt ut ser jeg en del ting som var med på å gjøre at trossamfunnet kan oppleves lukket. Noe jeg tenker er sentralt er det bilde av at det er oss og de andre, vi har sannheten mens det har ikke de andre. Jeg ble fortalt at hvis noen søker sannheten så vil de komme til «oss», det var ikke en mulighet at det kanskje var noen andre som hadde sannheten, i så fall ville de vært enige med «oss». Det ble malt et forferdelig bilde av hvordan verden fungerer utenfor vår gruppe/menighet. En annen ting er at det ble talt om å bryte med gamle venner og familie som kan ha dårlig påvirkning på deg. Sånn som jeg forstod det da, var at jeg skal prøve å være mest mulig med de i menigheten. Det var jo naturligvis de som hadde best påvirkning på meg, det er noe som igjen førte til at hele min sosiale omgangskrets var i menigheten samt familie. På ungdomsskolen førte det til at jeg unngikk å skaffe meg nye venner utenfor menigheten. Det førte til at jeg ble mer og mer distansert fra "verden", noe som jeg nå opplever som trekk for et lukket trossamfunn. Som medlem tenkte jeg at alt var fritt og åpent, jeg hadde jo hørt at hvis man ikke tror eller er enig så er man helt fri til å forlate. Og det er jo delvis sant. Det førte til at så lenge jeg var enig med retningslinjene til menigheten, føltes det ut som om alt var helt fritt. Det samme gjald for tanker og ideer, når jeg var enig med menighetens lære følte jeg meg helt fri til å mene noe annet. Men hvorfor skal jeg være så dum å mene noe annet når menigheten har selve sannheten og hemmeligheten? Problemene kom først når jeg begynte å stille spørsmål og ble uenig. Da så jeg fort hvor lite rom det var for å stille kritiske spørsmål. Det ble plutselig klart for meg at det ikke var så fritt som jeg hadde trodd. Deretter når jeg var på vei for å forlate menigheten fikk jeg oppleve enda en gang at den friheten jeg trodde jeg hadde var falsk, det var ikke bare å forlate. Det førte med seg en haug av problemer i forhold til sosial omgangskrets og familie. I tillegg kommer tanker om alle de skrekkhistoriene som har blitt fortalt på møter om hvor dårlig det går med de som forlater menigheten, både her på jorda og i all evighet. Lukketheten for vår del (Menigheten Samfundet) lå mye i at vi - barna - gikk på egen privatskole, eid av menigheten. De tilbyr nemlig grunnskole 1-10, har eget kor, korps, sport og idretts-tilbud, kjøreskole, og kulturskole-tilbud - ALT innafor menighetens lokaler og ledelse. Det er rett og slett ikke behov for å mingle med noe som helst substans utenfor menigheten, med unntak av statlige saker og diverse sånt. Politikk får medlemmene sterkt beskjed om å ta avstand fra - fordi det er feil uansett hvem man stemmer på (for alle er helt krise). Offentlige tilstelninger er egentlig ikke attraktive, for man har all sin sosiale krets innafor menigheten, og de gjør et vanvittig bra arbeid med ungdomsforeningen og de ukentlige møtene. Jeg vil si at Menigheten Samfundet er en lukket menighet i den forstand at jeg har vokst opp i et eget lite samfunn, eller en egen koloni, om jeg får kalle det såpass. Det handler med andre ord ikke om definisjonsmakt eller et ønske om å stemple et trossamfunn. Det handler om hvilken følelse mennesker selv sitter igjen med, og det er disse fortellingene vi skal lytte til. For Hjelpekilden Hilde Langvann, 10/11-2020  Bagatellisering av religiøse bruddprosesser er ikke uvanlig. Ofte handler det om mangel på kunnskap, andre ganger handler det om et ønske om å forsvare noe man føler er under angrep. Det kan være vondt å høre at en tro som er så viktig for en selv, har vært negativt for andre. I en sak i avisen Vårt Land lørdag 19. september som i utgangspunktet handlet om å true barn med fortapelse, uttalte pressetalsmann i Jehovas vitner følgende om det problematiske knyttet til å bryte med trossamfunnet: Et samlivsbrudd er ofte krevende, men kan det sammenlignes med en religiøs bruddprosess? "Idas" familie trakk seg unna trossamfunnet for noen år siden. Likevel fortsatte et av menighetens medlemmer å følge opp jenta direkte med bibelstudium i flere år, uten at foreldrene fikk vite om det. I dag er "Ida" 14 år og blir fulgt opp av helsetjenesten for barn og unge. Terapeutene har vært tydelige på at angsten jenta sliter med i hovedsak er knyttet til hennes bakgrunn fra Jehovas vitner, til teologien hun lærte og bruddet med miljøet. Fremover vil hun derfor bli behandlet med traumebehandling. Smak på den. Traumebehandling. Et slikt brudd kan altså ha helsemessige konsekvenser. Dette bekreftes av interne spørreundersøkelser, der nær 70% oppgir å ha hatt selvmordstanker etter bruddet med trossamfunnet, og der hele 20% har gjort forsøk på å ta sitt eget liv. I en annen undersøkelse av mestringsstrategier fant vi at 40% oppgir å ha brukt rusmidler for å mestre livet og følelser etter bruddet med trossamfunnet, mens andre oppgir spiseforstyrrelser, sosial isolasjon, overdreven jobbing som andre strategier. En tredje undersøkelse om deltagelse i arbeidsliv og utdannelse, viste at utenforskap er en stor utfordring etter bruddet, og at mange fortsetter å leve på siden av storsamfunnet i mange år etter bruddet. Hele 20% oppgir å ha vært eller å være arbeidsuføre som følge bruddet med trossamfunnet. Det er kanskje unødvendig å si at det er de færreste samlivsbrudd som fører til uførhet. Men poenget er at slike bruddprosesser er kompliserte og kan ikke avvises med enkle forklaringsmodeller. Kan utsagn fra mennesker som selv har gjennomgått slike brudd forklare hvorfor dette er så krevende? To unge jenter forteller her om foreldrenes reaksjon: I helga fortalte jeg til foreldrene mine at jeg kommer til å forlate trossamfunnet, og deres respons var "nå har du ingenting å leve for, det eneste du har å se fram til er å dø" Når jeg fortalte at jeg kom til å trekke meg sa mamma at "Jeg er veldig glad i deg, men jeg elsker Jehova mer" For å forklare hvorfor vi ikke kan ha kontakt. En annen kvinne minnes hvordan alternativet til menigheten ble formidlet: "I en gammel notatbok fra et stevne hadde jeg skrevet "Husk at denne verden er et fly som er i ferd med å styrte". Når jeg senere bestemte meg for å ikke være med på møter, sa mine foreldre at de følte at jeg balanserte på kanten av et stup." Samlivsbrudd og brudd med trossamfunnet, hva er det viktigste forskjellene? En kvinne forklarer treffende: Andre utdyper: Mange ektefeller som går fra hverandre klarer fortsatt å samarbeide greit i hverdagen, om barna og om det praktiske ellers. Noen er til og med gode venner - og blir gjerne venner med exens nye kjæreste eller ektefelle. Men når man forlater Jv blir man møtt med en mur av taushet og ignorans - man blir behandlet som en ikke-person om man tilfeldigvis møtes". Når man bryter med en ektefelle, er det kun én person. Noen ganger en person som man ikke engang trives å bo sammen med. Når man går ut av et trossamfunn, eller blir utstøtt, mister man "alle". Man mister det eneste livet man kjenner til, dersom man er oppvokst i menigheten. Det er umulig å finne en erstatning for tap av foreldre, søsken og venner man har kjent hele livet. Spesielt når man blir tvunget ut på grunn av en "liten feil". Dersom man skiller seg finner mange en bedre erstatning enn det man "mistet". Eksklusjon er på en måte følelsesmessig utpressing man blir fratatt alle kjærlighetsbånd og satt i en fysisk, psykisk og mental "glattcelle" og den eneste måten å slippe ut er å angre å komme tilbake. Eller å gå over i "verden" som man har lært snart skal bli ødelagt og brent opp. Det å gå ut av Jehovas Vitner er det mest smertefulle jeg noen gang har gjort. Det føltes som jeg druknet i et hav av sorg. Det tok meg ti år å karre meg til overflaten for å begynne å svømme. Ti år til før jeg nådde land. Og jeg er en av de aller heldigste. Jeg mistet bare alle mine barndomsvenner, min aller beste og næreste venn hittil i livet, og hele min utvidete omgangskrets, og sosiale relasjoner utover det, samt den større familien rundt meg. Foreldrene mine og broren min beholdt en viss kontakt. Jeg fikk terapi da jeg trengte det, og har nå gått til samme psykolog i snart 11 år. Jeg hadde økonomisk hjelp, og et nettverk utenfor selv om jeg var 15 år og i puberteten, og flyttet for meg selv. Jeg ble voksen fort, men gjorde også mange feil som jeg skulle vært foruten. Jeg klarte mange år ikke å gå ut av huset ved en ekstra sterk, rød solnedgang, for jeg var sikker på at Harmageddon kom. Da skulle jeg og alle rundt meg dø. Da jeg var liten var jeg også sikker på at syndene ville utveie det gode, så jeg hadde en ryggsekk med appelsin, et pledd og Donald Duck da jeg var fem år, i tilfelle jeg måtte flykte. Sånn sett har jeg alltid følt meg utenfor. Det var ingen lettelse å gå ut av troen. Det var verdens største sorg. Det er en sosial adskillelse som jeg tror man skal torturere hardt fysisk for å overgå. Skilte meg ifjor. Det var en liten vandring gjennom parken i forhold. Andre poengterer at hvis man i tillegg er vokst opp med menigheten, er oppveksten og forkynnelsen en helt sentral del av hele din identitet og tett sammenvevd med din personlighetsutvikling, hvilket naturligvis gjør bruddet til noe mye mer enn et samlivsbrudd. Det virker som at det undervurderes hvilken kraft en religiøs oppdragelse har, der livsførsel og valg, alle tanker og følelser veves inn i et narrativ med paradis eller dommedag, alt eller ingenting, Gud eller Satan. Når man bruker en slik retorikk kan man ikke etterpå si at å velge bort menigheten er en enkel sak. Ansvarsfraskrivelse og bagatellisering fører ikke noen vei. Det øker gapet mellom menigheten og den som har forlatt, og saboterer mulighet for forsoning. Hvis man oppfatter kritikk som et angrep på trossamfunnet, har man en holdning som hindrer enn i å kunne lytte til hva som egentlig blir sagt. Trossamfunn har alt å vinne på å lytte til mennesker som har dårlige erfaringer, og på å granske sin egen praksis med nye øyne. Hilde Langvann, Hjelpekilden 1/10-2020
I desember 2019 ble frivillige organisasjoner invitert til et innspillsmøte hos Justisdepartementet i forbindelse med ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner. I omtalen på Regjeringens sider av den nye handlingsplanen står det: "Nyere forskning og overgrepssakene i Tysfjord har synliggjort vold og overgrep også i samiske miljøer. Den nye handlingsplanen vil ha en egen del om vold og overgrep i samiske samfunn." Hjelpekilden mener at det blir feil å fokusere på samiske miljøer, men at det isteden må utvides fokus på religiøse miljøer preget av kollektivistisk kultur eller taushetskultur. Her følger vårt innspill til møtet, og vi håper disse perspektivene blir tatt med videre i arbeidet med en ny handlingsplan:
Hjelpekilden ved Brith Dybing og Hilde Langvann hadde et møte med statsråd Ropstad mandag 4. mai 2020, der vi informerte kort om vårt arbeid og hvilke utfordringer vi som organisasjon står overfor, og hvilke utfordringer religiøse utbrytere har i møte med hjelpeapparatet. Her er punktliste fra møtet vi hadde:     Hilde Langvann og Brith Dybing, Hjelpekilden 4/5-2020
Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll? Dette var spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) til statsråd Kjell Ingolf Ropstad i forrige uke. 22. april tikket det inn et svar fra statsråden. I sitt svar valgte statsråden blant annet å vise til hvordan ny trossamfunnslov skal legge grunnlag for å forhindre at negativ sosial kontroll skal finne sted i tros- og livssynssamfunn. Ropstad skriver:  Statsråden fremhever: Tros- eller livssynssamfunn som ikke tillater utmelding, vil kunne nektes statstilskudd. Hjelpekilden kjenner ikke til at noe trossamfunn i Norge nekter medlemmer å melde seg ut. Men vi kjenner til at det er knyttet sanksjoner til utmelding. Å melde seg ut kan føre til sosial ekskludering, til fordømmelse og dermed ensomhet, skyld og depresjon. I andre tilfeller er utgangspunktet at noen ufrivillig er blitt utstøtt fra en menighet, men påfølgende konsekvenser av ulik art for den det gjelder. Å kunne melde seg ut er altså ikke noen relevant problemstilling for denne gruppen. Det er konsekvensene av å melde seg ut som er utfordringen. Å gå gjennom en multitapssituasjon, der man mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden kan sidestilles med en livskrise. Å stå alene i denne situasjonen gjør veien kort til depresjon og en psykisk uhelse, derfor er det viktig at det finnes et godt hjelpeapparat for denne gruppen. Ropstad fortsetter:  Den nye trossamfunnsloven gir en viktig anerkjennelse av barns rettigheter gjennom sine krav til trossamfunn som mottar støtte. Vi mener at loven kan bli holdningsskapende på sikt, noe vi kan få merke i de kommende tiår. Men kan handlingsplaner og lovverk fjerne negativ sosial kontroll i lukkede trossamfunn? For å svare på dette, må vi først og fremst forstå mekanismene bak negativ sosial kontroll i disse miljøene, forklart her visuelt gjennom en powerpoint-presentasjon tidligere i år: For å oppsummere: Lukkede trossamfunn har en skepsis til storsamfunnet, denne skepsisen fører til at trossamfunnet ønsker å beskytte medlemmene mot påvirkning fra storsamfunnet. Dette er motivasjonen bak negativ sosial kontroll. Det finnes ikke en handlingsplan i verden som kan fjerne denne formen for kontroll i denne typen religiøse miljøer. For at det skulle vært mulig må man endre trossamfunnenes teologiske forståelse og verdensoppfatning. For at det skulle være mulig må man kunne lykkes i å åpne det lukkede, slik at vi ikke lenger har et lukket trossamfunn. Det viktigste er å satse på informasjonsarbeid overfor ungdommer som vokser opp i slike miljøer, gi kunnskap om rettigheter og hjelpetilbud, og ikke minst satse på et hjelpeapparat som har god kompetanse på negativ sosial kontroll i også lukkede trossamfunn, slik at de i bedre grad kan møte mennesker som bryter med disse miljøene. Et lukket religiøst miljø vil ikke slutte å utøve negativ sosial kontroll som følge av trusselen om å miste statsstøtte, men vi kan vente at unge som lærer om faren ved denne formen for kontroll gjennom holdningsskapende arbeid kan gjøre andre valg når de selv får en familie. I sum: loven er viktig, men den forandre ikke situasjonen til mennesker som vokser opp i disse miljøene her og nå. Med andre ord: Lovverk og handlingsplaner er ikke nok. Så da gjentar vi spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal: Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll? 14. april i år ble den nye trossamfunnsloven lagt fram for Stortinget. Vi har lagt merke til en av Kulturkomiteens merknader i Innstilling 208 L i kapittel 3.2: Flertallet merket seg i høringen at det kan knyttes utfordringer til brudd med spesielt lukkede religiøse miljøer, og mener det er viktig å sikre ivaretagelsen av mennesker som bryter ut fra slike miljøer. Hjelpekilden øyner her en endelig anerkjennelse fra det offentlige for arbeidet vi gjør, gjennom sikring av varig drift av virksomheten slik at vi kan fortsette å være en ressurs for mennesker i religiøse bruddprosesser. Stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) fulgte opp dette ved å spørre statsråden følgende: Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll? Svaret som kom 22. april var nedslående lesning, og kan leses i sin helhet her. Mens vi forventet å høre hvordan det offentlige vil svare på hvordan de planlegger å bidra til å sikre Hjelpekildens drift eller hvordan kompetansen om religiøse bruddprosesser i hjelpeapparatet skal økes i hjelpeapparatet, fikk vi isteden vite at tilbudet til religiøse utbrytere er bra nok. Under er de siste to avsnittene i statsrådens svar:  Fungerer virkelig det profesjonelle hjelpeapparatet? Vi har sett kopi av en rekke avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har kunnskap om tematikken, og der de isteden henviser til organisasjoner som Hjelpekilden. I sum anerkjennes ikke religiøse bruddprosesser som noe som fortjener behandling. Når det offentlige hjelpeapparatet henviser videre til Hjelpekilden, så lener de seg i praksis mot en frivillig organisasjon uten driftsstøtte, og som årlig må vurdere mulighetene for fortsatt drift. Forskning har allerede understreket at det er et mangelfullt tilbud til denne gruppen. Hjelpeapparatet selv etterlyser kunnskap, og Hjelpekilden mottar stadig henvendelser fra BUPP, DPS, helsesøstre og RVTS om foredrag for å bidra til kompetanseheving. Hjelpekilden har selv tatt initiativ for å skape et prosjekt som skal utvikle kunnskap om hvilken hjelp mennesker i religiøse bruddprosesser kan trenge, og å spre denne i behandlingsmiljøet. Hvis mennesker i denne gruppen blir møtt med kunnskap fra hjelpeapparatet, vil dette være rehabiliterende og forebygge alvorlige psykiske helsereaksjoner. Dette prosjektet ble avvist av RVTS-sentrene i foreberedelsesprosessen, da de mente denne tematikken var utenfor deres arbeidsområde. Statsrådens uttalelse om hvordan han tror mennesker i religiøse bruddprosesser vil bli møtt gjennom å henvise til kunnskapen som ligger hos DPS, BUP og RVTS gjenspeiler dessverre ikke virkeligheten. Hvis vi går 12-13 år tilbake så var dette en kunnskap som var høyst levende hos daværende BLD. Det var på denne tiden blitt en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og avhopperproblematikk. RVTS Vest fikk derfor i 2009 oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet med å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser. Helse- og omsorgsdepartementet var oppdragsgiver i dette prosjektet. Arbeidet resulterte i en rapport i 2011, som inneholdt en rekke forslag til tiltak for å øke kompetansen. Dessverre mottok aldri RVTS Vest nytt oppdragsbrev fra myndighetene, og arbeidet ble derfor lagt på is. Så nå har vi rykket tilbake til start igjen. Vi noterer oss at Ropstad gjennom sitt svar til stortingsrepresentant Hjemdal anser Hjelpekildens arbeid som overflødig gjennom sitt fokus på lovverk, kommende handlingsplaner og et eksisterende hjelpeapparat. Dette står i stor kontrast til antall henvendelser hos Hjelpekilden, og antall arbeidstimer som nedlegges hos oss årlig. Dette står også i stor kontrast til holdningene i hjelpeapparatet. Hjelpekilden mottar ukentlig henvendelser fra det offentlige hjelpeapparatet, der det bes om gratis opplæring for offentlig ansatte for at de skal øke sin kompetanse og der det bes om rådgivning i spesifikke saker. Statsrådens svar vitner også om manglende forståelse for kompleksiteten i religiøse bruddprosesser, og hvilket hjelpebehov mennesker i denne gruppen i realiteten har. Reaksjonene har ikke latt vente seg på blant våre medlemmer:
I en intern undersøkelse blant religiøse utbrytere fant vi at 70% i denne gruppen har hatt selvmordstanker etter bruddet, og at over 20% har forsøkt å ta sitt eget liv. 52% kjente til andre utbrytere som hadde tatt sitt eget liv etter bruddet. 57% har brukt medisiner for å mestre livet etterpå, som antidepressiva og sovemedisin. 42% har brukt rusmidler for å håndtere livet etter bruddet. 67% har i perioder slitt med å delta i arbeidslivet som følge av bruddet, og 24% har vært eller er arbeidsuføre av samme grunn. Den gjennomgående tilbakemeldingen fra religiøse utbrytere er at utenforskapet de vokste opp med i trossamfunnet, er noe som fortsetter også etter bruddet. Fra å ha vært i et trossamfunn som advarte dem mot å bli for integrert i storsamfunnet, står de nå i et storsamfunn de er fremmedgjort fra, et storsamfunn som ikke forstår dem og som dermed ikke kan gi dem hjelp. Veien blir da kort til bruk av skadelige mestringsstrategier. Når det hevdes at hjelpeapparatet er bra nok, er det ikke rart at vi blir motløse. Hilde Langvann, 24/4-2020 Hjelpekilden Norge Skriftlig spørsmål til statsråd Ropstad Innstilling 208 L (2019-2020) Ny trossamfunnslov, saksgang Dette innlegget er et sammendrag av kapittel 2.1.1 i masteravhandlingen «A loving provision?» av Julia Gutgsell. Alle kilder til forskningen som det er referert til i dette innlegget finnes på denne lenken, fra side 14, og i denne oversettelsen.
I følge sosiologiske teorier går man gjennom tre faser etter å ha opplevd ekskludering fra et trossamfunn.
I den første fasen handler det om de umiddelbare reaksjonen etter å ha blitt ekskludert. Den universelle responsen på sosial ekskludering har vist seg å være angst, sosiale smerter og trussel mot fire grunnleggende behov:
Dette er de samme utfordringene man opplever, uavhengig av personlighet og sosial kontekst. Eksempler fra eksperimenter En studie gjennomførte et eksperiment via et virtuelt ballspill - 'cyberball' - der deltakerne ville motta penger for å bli utfryst fra spillet og ville tape penger hvis de var inkludert i spillet. De fant ut at selv i situasjoner der ekskludering førte til økonomisk gevinst, så rapporterte deltakerne fortsatt at det var sårende å bli utfryst. I et annet eksperiment fant man at selv når utspringskilden er en foraktet gruppe på siden av samfunnet (forskerne valgte Ku Klux Klan (KKK) som referanse), så opplevdes konsekvensene av å bli utfryst like vondt som om det hadde vært fra en gruppe som de sympatiserte med. Smerten er den samme uansett kilde Studier har vist at smerten man opplever etter å ha blitt utfryst er like smertefullt om kilden er fremmed, skjer i en ansikt til ansikt-interaksjon eller skjer i et fjernt og virtuelt miljø, feks chatterom eller onlinespill. Utfrysning skaper fysisk smerte Man har også funnet at det å oppleve sosial utfrysning vil aktivere deler av hjernen som er assosiert med prosessering av fysisk smerte. I et eksperimentelt forsøk ga man deltagerne smertelindringsmedisiner, og disse opplevde mindre smerte etter utstøtelsen enn de som mottok placebo-medisin. Å gjennopppleve den sosiale smerten Det er også funnet at det å reflektere over hendelsen med sosial utfrysning som ligger bak i tid, er noe som fremkalle den samme smerten, noe man ikke kan gjøre ved å tenke på fysisk smerte. Hilde Langvann, Hjelpekilden 31/3-2020 Kilder Gutgsell, Julia "A loving provision?" Oversatt kapittel om modell for ostrakisme Les også: What Happens in Your Mind and Brain When You Are Excluded from a Social Activity? Dette innlegget er et sammendrag av kapittel 2.1.2 i masteravhandlingen «A loving provision?» av Julia Gutgsell. Alle kilder til forskningen som det er referert til i dette innlegget finnes på denne lenken, fra side 15, og i denne oversettelsen.
I følge sosiologiske teorier går man gjennom tre faser etter å ha opplevd sosial utfrysning. Dette innlegget skal handle om fase 2, reaksjonsfasen. I denne fasen skal man reflektere over hendelsen, årsaker og konsekvenser, og man går gjennom ulike mestringsstrategier. Hvilke mestringsstrategier vi velger etter å ha blitt utfryst, avhenger av hvilke av de fire grunnleggende behovene våre som er blitt mest påvirket, og av individuelle forskjeller Dette er de fire grunnleggende behovene vi har, og som kan bli utfordret etter å ha blitt sosialt utfryst:
De vanligste mestringsstrategiene er
Prososial adferd De som har kjent på at behovet for å høre til og behovet for selvtillit er det som har blitt mest påvirket av utfrysningen, har større sannsynlighet for å svare med en prososial adferd. De vil ønske å reparere forholdet og å bli gjennopptatt gruppen som har fryst de ut. Personer som følte at kostandene ved å miste en relasjon er større en fordelene, vil være tilbøyelig for å reparere relasjonen. De som vurderte sannsynligheten for å bli gjenopptatt i gruppen var stor, ville med større sannsynlighet velge en prososial adferd. Antisosial adferd De som har opplevd at behovene for kontroll og en meningsfull tilværelse er blitt skadet av utfrysningen, kan ha en tendens til å vise antisosial oppførsel overfor de som sto bak utfrysningen. Dette tolkes som et middel for å gjenopprette og styrke sin følelse av kontroll. Antisosial respons vil med større sannsynlighet oppstå hvis individet vurderte utfrysningen som urettferdig, eller hvis forholdet til den som utstøtte ikke var viktig. De som vurderer at de ikke kommer til å bli gjenopptatt i gruppen, var mer tilbøyelige til å svare på en antisosial måte enn individer som trodde at de ville bli med i gruppen igjen i framtiden. En form for antisosial adferd kan være forventingen om å bli avvist i fremtiden. De kan ha en egen følsomhet for avvisning, noe som igjen øker risikoen for fremtidig avvisning. Sosial tilbaketrekning/ sosialt unngående oppførsel Denne responsen kan være
Andre faktorer som påvirker hvordan man takler utfrysningen Forskning fant at opplevelsen av utfrysning kan være påvirket av individuelle forskjeller som alder, kjønn, sosial angst, ensomhet og selvtillit.
Hilde Langvann, Hjelpekilden 31/3-2020 Kilde: A loving provision? Julia Gutgsell, 2017 Oversatt kapittel 2.1 A MODEL OF OSTRACISM |