|
For de fleste av oss er det en selvfølge at vi kan delta i demokratiet gjennom å stemme ved politiske valg. Men slik er det ikke for alle. Enkelte religiøse miljøer krever at medlemmene holder seg unna politikk, og for noen kan det å delta i valg føre til eksklusjon fra miljøet. Så hvordan er det for religiøse utbrytere å stemme for første gang? Vi spurte, og dette er svarene vi fikk: "Jeg stemte for første gang i mitt liv på fredag. Fikk panikkangst inne i det lille avlukket og friket helt ut. Katastrofetanker og hysterisk i mange timer etterpå. Roet meg først ned når jeg valgte å være åpen med en veninne som klarte å få meg tilbake til virkeligheten. Utrolig skremmende opplevelse. Utrolig stolt av meg selv etterpå." "Deilig å kunne gjøre hva man vil som å stemme og være politisk engasjert!" "Jeg stemte for første gang i dag, etter å ha vært ute i 10 år og bare sittet på gjerdet og betraktet opplegget. Har kjent mye på at jeg henger litt etter i modenhet pga den skjermede tilværelsen jeg vokste opp i, og dette føltes som en ny "voksenting" jeg kunne krysse av på lista." "Jeg har stemt i dag, da for tredje gang. Første gang var i skjul, fire år siden. Så offentlig på valgdagen lokalt for to år siden, og da i dag." "Jeg stemte første gang da jeg var 20. Jeg var fremdeles medlem, så jeg måtte stemme i hemmelighet, men det gikk helt greit for den gangen måtte man forhåndsstemme på posten. Jeg gikk på et postkontor langt unna der jeg bodde så ingen i menigheten skulle se meg. Det var en befriende ting å avlegge stemme, og jeg følte jeg hadde gjort noe viktig og riktig." "Stemt for første gang i dag!" "Jeg har stemt for andre gang i dag. Syns det var litt lettere å stemme i år enn for 4 år siden. Da følte jeg meg som en stor forbryter og var redd for å "bli tatt" for det enda det var over 20 år siden jeg gikk ut av JV .Har fortsatt en følelse av det jeg gjorde noe galt idag men mye mildere nå." "Vi lærte at partier var av Djevelen. Men jeg var en engasjert tenåring, veldig glad for å være fri fra tvang!" "Er på vei for å stemme nå, sitter på bussen å googler hvordan jeg skal gjøre det :)" "Jeg har stemt i veldig mange år nå. Stemte i dag også og det føltes bra. Så oppfordrer alle her inne til å bruke sin stemmerett. Det er ikke en rettighet vi alltid har kunnet ta for gitt. Så bruk den nå :)" Godt valg! Hilde Langvann, 13/9-2021 Hjelpekilden 
0 Comments
 2. september 2021 lanserte IICSA rapporten "Child protection in religious organisations and settings).
IICSA Independent Inquriy Sexual Abuse er en statlig oppnevnt kommisjon fra 2015, som har som oppgave å undersøke hvordan landets institusjoner håndterer sin omsorgsplikt for å beskytte barn mot seksuelle overgrep. Undersøkelsen kan lastes ned her. Bakgrunnen for undersøkelsen Den globale finanskrisen i 2008 førte blant annet til at en rekke lovpålagte lokale tjenester har måttet prioritere annerledes. Der staten tidligere aktivt har levert tjenester til ungdom innen blant annet utdanning, kultur og fritidsaktiviteter, er det i dag primært frivillige og veldedige organisasjoner som styrer dette. Et betydelig antall aktiviteter tilbys av religiøse organisasjoner, som skoler, sommerleir, fotballtrening og språkundervisning. Til tross for denne utviklingen har det vært liten forskning på hvordan religiøse organisasjoner og miljøer administrerer tilbudene, og liten fokus på hvordan de holder barn trygge. Utvalg Undersøkelsen er geografisk begrenset til England og Wales, og har sett på 38 religiøse organisasjoner i området. Konklusjoner og anbefalinger (fra side 110 i rapporten) 1. Underrapportering av overgrep Faktorer som bidrar til manglende anmeldelser av seksuelle overgrep er: "Victim-blaming", skam og ære: Funn viser at i noen religiøse miljøer blir den overgrepsutsatte anklaget når et overgrep har skjedd, ved at det antydes at den overgrepsutsattes adferd forårsaket hendelsen. En konsekvens av dette er at de som har opplevd overgrep kjenner på skam overfor hendelsen og føler skyld for overgrepet. Dette kan gjøre det vanskelig å anmelde overgrep. I noen religiøse miljøer er taushet knyttet til overgrep forbundet med miljøets æresbegrep, der det å snakke om hendelsen kan påvirke overgrepsutsattes mulighet for ekteskap, påvirke familie, og trossamfunnets anseelse i samfunnet. Mangel på dialog om seksualitet og overgrep: I noen språk eksisterer ikke ord som beskriver seksuelle overgrep. I noen religiøse miljøer blir seksualitet aldri eller sjeldent omtalt. Når konservative religiøse miljøer ser på seksualitet utenom ekteskap som moralsk galt, kan dette gjøre det vanskelig å anmelde forholdet. Seksuell vold mot menn kan anses som skammelig og tabu innen noen religiøse miljøer, gitt deres holdninger og tilnærminger til seksuell orientering, og dette kan bidra til at det blir enda vanskeligere å anmelde overgrepet. Bruk av religiøse tekster og tro I noen tilfeller har overgripere utnyttet barnets tro for å kunne lettere gjennomføre overgrepet. Kommisjonen har hørt eksempler på gjerningsmenn som misbruker teologiske tekster eller tro, holdninger til autoriteter i menigheten, Guds navn, eller trusler om åndelig eller religiøse konsekvenser for å rettferdiggjøre overgrep eller forhindre å bli avslørt. Kjønnsubalanse i ledelsen Mange religiøse organisasjoner anerkjenner bare menn som religiøse ledere i sin teologi og praksis. Kjønnsubalanse finnes i mange slike organisasjoner, slik at tillitsmenn, frivillige og administratorer ofte er menn. Å bare ha menn i maktposisjoner, og bare menn som man kan rapportere inn overgrep til, gjør det mindre sannsynlig at kvinner og barn ønsker å rapportere overgrep. Maktstrukturer i en rekke trossamfunn kan fortsatt gjøre kvinner underordnet menn, noe som kan utgjøre et hinder for å rapportere overgrep. Mange kvinner har formidlet at det var ekstremt vanskelig å snakke med menn om overgrep, seksualitet, kropp og følelser. Misbruk av makt fra åndelige ledere: I alle religiøse miljøer har lederne betydelig makt og innflytelse. Barn lærer å vise lederne lydighet og respekt. De som er i lederstillinger fungerer ofte som rådgivere, fortrolige, guider og hjelpere. Religiøse ledere kan misbruke sine tillitsposisjoner. Overdreven respekt eller ærbødighet for ledere i trossamfunn kan resultere i en følelse av at de kan handle ustraffet, og kan også bidra til at en overgrepsutsatt er motvillig til å rapportere overgrep. Mistillit til eksterne etater: En frykt for innblanding i religiøs eller kulturell praksis kan føre til motvilje mot å rapportere overgrep, da de kan være bekymret for fordommer, inkludert islamofobi eller antisemittisme. Religiøse minoriteter kan være engstelige for at rapportering av overgrep kan føre til et tilbakeslag. Frykt for omdømmeskade: Noen religiøse miljøer kan hevde at det er illojalt og et strid på religiøse prinsipper å anmelde en trosfelle. Religiøse miljøer kan velge å prioritere sitt omdømme framfor overgrepsutsattes behov, noe som kan motvirke ekstern rapportering. Internjustis Særlig religiøse miljøer som velger å distansere seg fra storsamfunnet, fremmer at overgrepssaker skal håndteres internt. Den religiøse gruppen kan velge å ikke sende inn rapport til politi, de vil oppmuntre til mekling og en løsning i regi av de religiøse lederne, og de kan også i noen tilfeller aktivt forhindre videre rapportering. Tilgivelse I noen religiøse miljøer kan tilgivelsesbegrepet bli misbrukt både for å legge press på ofre for å ikke anmelde saken, og for å rettferdiggjøre manglende tiltak ihht anklagene. Dette er noe som ikke bare svikter overgrepsutsatte, men også noe som kan sette andre barn i fare. 2. Beskyttelse av barn: Interne strategier og retningslinjer Seksuelle overgrep som ikke-eksisterende i eget miljø Religiøse ledere kan ha vanskelig for å tro at noen i ens menighet kan begå overgrep. En konsekvens av dette er at de kan mene at det ikke er nødvendig å ha spesifikke retningslinjer for å verne barn. Noen har klare retningslinjer, andre ingen. Det er betydelig variasjon i religiøse organisasjoner i både deres forståelse av seksuelle overgrep mot barn og implementering av tilstrekkelige organisatoriske prosesser og prosedyrer som bidrar til beskyttelse. Noen organisasjoner har en klar forståelse av disse problemene, og har både en praksis og nødvendige prosedyrer og retningslinjer som kan bidra til å holde barn trygge. Andre miljøer har ingen. Undersøkelsene fant at de som har klare retningslinjer, kan likevel ha latt være å følge dem, da de kanskje ikke kjente til dem. Etter at undersøkelsene til denne kommisjonen ble satt i gang, så har det skjedd noen endringer i flere religiøse miljøer. Manglende fokus på den overgrepsutsatte De interne retningslinjene og prosedyrene må fokusere på de som blir utsatt for overgrep. Miljøene må sikre at de som jobber i organisasjonen er bevisst barns barrierer for å rapportere om overgrep, og jobbe aktivt mot disse barrierene gjennom å skape endringer i praksis og kultur. Retningslinjene må inneholde tilstrekkelige bestemmelser knyttet til varsling. I forbindelse med varsling er det viktig at gjerningspersonens behov ikke overskygger overgrepsutsattes behov. Det bør ikke være et krav om at offer skal tilgi overgriper. 3. Bedre opplæring Ansatte og frivillige bør få opplæring som inneholder grunnleggende informasjon om barn og seksuelle overgrep, hvordan gjenkjenne og hva man skal gjøre i tilfelle overgrep blir avdekket. Undersøkelsen viser at dagens opplæring ikke er tilstrekkelig. De som jobber med barn og unge må pålegges å delta i vanlig opplæring i beskyttelse av barn tilpasset deres roller og ansvar. Dette gjelder både betalte lederer og frivillige. Det å få opplæring i religiøse tekster er ingen god erstatning for å lære om beskyttelse av barn, og vil trolig ikke bidra til å trygge barn. 4. Tryggere rekruttering Noen religiøse miljøer driver egne skoler og har fritidsaktiviteter for barn: Her må det inn bedre rutiner for å sile ut overgripere og voldsmenn i rekrutteringen. 5. Egne ansvarlige for barns sikkerhet Komiteen foreslår at hvert trossamfunn/ menighet har egne personer som skal jobbe med å håndtere bekymringer om overgrep og vold overfor barn. 6. Tilsyn Det er ingen krav om at religiøse organisasjoner skal ha et eget tilsyn fra et eksternt organ som ettersjekker om barn er blitt nødvendig beskyttet. Det anbefales at et slikt eksternt tilsyn opprettes. 7. Ledernes roller De som er i lederroller er viktige, fordi de gir føringer for medlemmene. Det er derfor også viktig at de understreker behovet for å beskytte barn. Flere ledere ser ut til å stadig være ukjent med sitt ansvar. Gjennom å være gode eksempler på bevissthet og forståelse, og gjennom å vise at man vil lære av tidligere feil, så kan man som ledere utvikle en robust kultur for vern av barn. 8. Vedrørende internjustis Bør ikke erstatte ekstern rapportering Intern behandling av overgrepssaker bør ikke brukes som erstatning for rapportering til eksterne myndigheter. Det er ikke akseptabelt for noen intern disiplinær prosess å stå som det eneste vurderingsverktøyet for å avgjøre om overgrep har skjedd. Slike prosesser kan ikke gi rettferdighet eller oppreisning for den overgrepsutsatte, og de er heller ikke de riktige virkemidlene for å vurdere risiko for andre. Jehova vitner og regelen om to vitner Trossamfunnet Jehovas vitner krever at det skal finnes to vitner for at å avgjøre om det er nok bevis i en påstand. Denne regelen har ingenting å gjøre i overgrepssaker mot barn. Den gjenspeiler ikke realiteten ved seksuelle overgrep, da disse ikke blir utført med vitner tilstede. Denne regelen bidrar til å skade overgrepsutsatte. Den interne disiplinære prosessen for ekskludering av medlemmer har ingenting med seksuelle overgrep å gjøre. Å fortsatt bruke denne regelen framover viser at trossamfunnet ignorerer alvorlighetsgraden ved disse kriminelle handlingene og hvordan disse påvirker de utsatte. Dette viser en mangel på medfølelse med den overgrepsutsatte, og bidrar til å beskytte overgriper. 9. Støtte til overgrepsutsatte Gi informasjon om ekstern hjelp Kommisjonen påpeker at få religiøse organisasjoner gir informasjon om profesjonelle tjenester eller støttetjenester for den overgrepsutsatte. Det ville være nyttig for religiøse organisasjoner å være klar over for eksempel rådgivning og støttetjenester som er tilgjengelige nasjonalt eller i lokalområdet Behovet for terapeutisk hjelp Selv om åndelig omsorg fra en religiøs leder er viktig, så erstatter ikke dette terapeutiske tilbud, og terapi gis sjeldent i trossamfunn. Religiøse ledere bør ha forståelse for behovet for terapi gitt av hjelpeapparatet. Lær av organisasjoner innen feltet Organisasjoner som bistår overgrepsutsatte formidler at religiøse miljøer ikke har tatt kontakt med dem. Dette forsterker bildet av mange religiøse ledere som lite villige til å lære fra overgrepsutsattes erfaringer. Til tross for at hjelpeorganisasjoner har lang erfaring og mye kompetanse på sitt felt, opplever de å bli ignorert eller «sett ned på» med omtale som «vanskelige» eller «konfronterende». 10. Risikovurdering av overgripere: - Tilgivelse er sentralt i mange religioners lære og praksis. En kultur som oppmuntrer til tilgivelse kan føre til at man overser sikkerheten til andre - Det er fremdeles religiøse organisasjoner som ikke har noen risikovurderingsprosess for dømte eller anklagede seksualforbrytere som ønsker å fortsette å delta i menigheten. - For å holde barna trygge trenger religiøse organisasjoner og miljøer noen form for mekanisme for vurdering av risiko når de har medlemmer som har blitt dømt eller anklaget for seksuelle overgrep. Det må også kunne utveksles informasjon mellom menigheter i tilfelle overgriper flytter til annet sted og søker medlemskap i ny menighet. Oversatt og forkortet av Hilde Langvann, 8/9-2021 Kilde: IICSA rapport september 2021 Les også: Nederlands studie om seksuelle overgrep i trossamfunnet Jehovas vitner Australsk rapport: Royal Comission into insitutional Responses to Child Abuse  "Jeg var redd for å dø og fikk ikke sove" "Han vokste opp med å være redd for Satan og demoner." "Det var en stor byrde å stadig tenke på at pappa snart skulle dø på dommedag." Dette er sitater fra mediesaker om religiøse utbrytere fra strengt kontrollerende miljøer. De forteller om en oppvekst preget av utrygghet, som de selv knytter til trosopplæringen i menigheten. Trosopplæringen hadde gjerne et apokalyptisk preg, og med et sterkt fokus på synd, straff og onde krefter. I slike mediesaker får alltid trossamfunnet anledning til å kommentere saken, og det er påfallende at det som oftest pekes på foreldrenes ansvar: "Vi kan ikke ta et kollektivt ansvar for det enkeltmennesker kan ha gjort galt" "Vi har tillit til at ansvarsbevisste og kjærlige foreldre vet hvordan og når de skal snakke med sine barn om livets realiteter, enten det gjelder moral eller det gjelder Bibelens budskap" "Menigheten kan ikke stå ansvarlig for alt det som skjer i hjemmene til menighetens medlemmer" Men er dette riktig? Mennesker i disse sakene kommer fra miljøer der trosopplæringen først og fremst skjedde på menighetens fellesmøter. Vi ser på hva jussen som sier dette: Masteroppgaven «Barns rett til beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn», av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal, ser nærmere på statens plikt til å beskytte barn, og hvorvidt den nye trossamfunnsloven er tilstrekkelig for å beskytte barn i henhold til Barnekonvensjonens artikkel 19. De foreslår også en rekke tiltak for at staten i større grad skal kunne oppfylle sine forpliktelser. Barnekonvensjonens artikkel 19 sier at staten har en plikt til å sikre at barnet ikke blir utsatt for vold enten om det er i hjemmet sammen med foreldrene eller andre steder hvor andre personer blir ansett for å ha omsorgen for barnet. Men hvem er egentlig omsorgspersoner? Kan ungdomsledere, prester, pastorer eller andre ledere i trossamfunn også defineres som omsorgspersoner etter barnekonvensjonen? Selv om foreldrene oftest er primære omsorgsgivere for barnet, så kan barna i løpet av en dag være hos andre enn foreldrene som da har et midlertidig omsorgsansvar for barnet. Det kan etter barnekomiteens oppfatning være for eksempel fritidsarbeidere og ungdomsledere. En omsorgsomgivelse kan for eksempel være en kirke eller annet møtepunkt for et trossamfunn. På bakgrunn av dette kan Skjømming og Høydal konkludere at dersom et barn deltar på søndagsskole eller på et ungdomsmøte i en menighet, uten foreldrene sine til stede, vil lederen av denne aktiviteten ha et midlertidig omsorgsansvar for barnet i denne omsorgsomgivelsen. Hva så i situasjoner hvor foreldrene og barnet er sammen i trossamfunnet, og barnet blir utsatt for psykisk vold av andre enn foreldrene? Skjømming og Høydal viser til at den store innflytelsen en leder av et trossamfunn kan ha overfor sin menighet, kan bidra til at foreldrene ikke opptrer selvstendig og uavhengig av den religiøse lederen. Dermed kan man si at den religiøse lederen de facto utøver omsorgen overfor barnet innad i det religiøse trossamfunnet. Dette taler for at lederne av trossamfunnet skal ha ansvar som omsorgsperson. I avhandlingen blir det videre påpekt at man ved å legge ansvaret på personene som faktisk utøver den psykiske volden, så vil dette ha en forebyggende funksjon. Dette er også i tråd med formålet med bestemmelsen, å først og fremst forhindre vold mot barn. Dette viser at et trossamfunn ikke kan skyve fra seg ansvaret på foreldrene. Trossamfunnet har altså ansvar når barn har opplevd psykisk vold i trossamfunnet. Og når man ansvarliggjør de, så kan man også bidra til å forebygge vold. Dette kan gjøres gjennom å skape en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven, i tillegg til å lage en bedre definisjon på hva psykisk vold er. Les mer om forslagene i dette innlegget. Les masteroppgaven her Hilde Langvann, 1/9-2021 Hjelpekilden Norge Tidligere i mars arrangerte vi i sammen med Bufdir og RVTS Vest webinaret: "Når religiøse fellesskap utfordrer barns rettigheter og psykiske helse". I etterkant av webinaret har vi mottatt flere spørsmål om religiøse utbryteres erfaringer med det profesjonelle hjelpeapparatet, og hva som skal til for at denne hjelpen skal være tilfredstillende. Det beste er å høre direkte med kilden. Så vi satte opp en enkel spørreundersøkelse som vi delte internt, og spurte blant annet: Hvis hjelpen var vellykket for deg, hva tenker du er årsaken til det? Her er svarene vi har fått hittil: Fastlegen min gjorde en innsats for å finne en psykolog som hadde erfaring med religiøse traumer. Denne viste seg å være en sindig, klok, eldre herre, som jeg fikk tillit til, og som tydelig tok meg på alvor og forstod problemstillingene. Han hjalp meg å sette ord på ting, rydde opp i tanker osv. Det var utrolig godt å få snakke med noen som jeg kunne betale for å høre på meg, slik at jeg ikke følte at jeg slet ut de rundt meg. At jeg fikk mulighet over tid og med mange former for terapi til å gjenvinne makten over eget liv. Terapien var hos noen med egen erfaring fra en lignende bruddprosess. Hadde jeg ikke sett at vedkommende hadde uttalt seg om akkurat det i media hadde jeg nok ikke turt å bringe de mest komplekse sidene ved det opp i terapi. Det var så skamfult og jeg var så redd for at autoritet over hva sannheten er bare skulle gis over til en ny person - når jeg var åpen om tvil. Han satte ord på noen av måtene en slik bakgrunn kan påvirke hvordan en tenker om ting, men på en spørrende og åpen måte: «gir dette kanskje mening for deg, at det kan være slik?». Følte meg støttet og forstått, og fikk også verktøy til å forstå og beskrive en del av mekanismene og etterdønningene oppveksten i det miljøet og i den troen har skapt. Føler meg veldig heldig at jeg tilfeldigvis endte opp med denne terapauten. Skulle ønske flere fagfolk gikk hardere ut, jeg skjønner ikke hvorfor disse sektene skal behandles som «verneverdige» som om det bare handlet om voksne som valgte egen tro, uten hensyn til barna som vokser opp i dem. Bygge opp og erfare ekte relasjon, tillit, hjelp til å leve i samfunnet idag, få kontakt med kroppen gjennom psykomotorisk fysioterapi, iopt traumeterapi Etter flere mislykkede forsøk fikk jeg til slutt en psykolog som forstod seg på situasjonen. Jeg møtte en reflektert behandler som hadde erfaring med problematikken. Som satte av mer tid enn forventet og med hyppig oppfølging gjennom flere år. Jeg hadde mye angst for å si noe, men psykologen hjalp meg med å få mot til å få ting overstått. Essensielt at psykiater hadde egen erfaring med lukket trossamfunn, spesielt pga alle de doble og triple betydningene i ord og uttrykk fra trossamfunn. Tungt å hele tiden måtte forklare hva den egentlige betydningen i utsagn betyr. Jeg måtte jo gjøre det noen ganger, men det var greit. Var helt uaktuelt for meg å ha en ‘vanlig’ psykolog/ psykiater uten erfaring med lukkede trosssamfunn. Da vet du at fagpersonen ikke har sjans til å skjønne halvparten. Da oppleves det dumt å betale for å ha opplæring på en fagperson. Jeg kunne ha svart alle tre alternativene, da jeg har gått til flere psykologer med ulike erfaringer. Jeg skriver derfor her hva som har vært bra og mindre bra: Det fungerte best da psykologen forstod hva det ville si å ha (hatt) en tro. F.eks. at Gud i tillegg til mor og far også var en viktig autoritets- og omsorgsperson i barndommen, og at denne "personen" ser alt du gjør og tenker. Og dette er ikke noe rart barnet tenker, det er bare det man blir fortalt. At det å vokse opp i en religion medfører å vokse opp med et virkelighetsbilde som er helt naturlig for deg fordi alle voksne du kjenner og stoler på tror på det samme. Psykologen må også forstå hvor store spørsmål det handler om, at det er evigheten det står om. Oppsummert:
Vi spurte også: Hvis hjelpen ikke var tilfredsstillende, hvor mener du utfordringene ligger? Hva kan gjøres for at man får bedre hjelp? Her er svarene vi har fått hittil: Min erfaring var at hjelpeapperatet var altfor "rundt", livredde for å kritisere og snakke om religion. Også om forholdet jeg hadde til Gud. De hadde ingen kompetanse på dette. Da jeg som oppegående arbeider flere år senere søkte Modum, var jeg "for syk" til å være der. Veldig vanskelig å forstå. Manglende kompetanse, overmedisinering, selv av mindreårige. Kompetansen om hvor stor rolle temaene har for noen som har fått vite at dette skal livet og døden dedikeres til og alt som gjøres skal gjøres med hensyn til tro. Jeg var veldig heldig og kom inn på Modum Bad tidlig i min prosess, der kom jeg til de ypperste i landet. Jeg gjorde noen tidlige forsøk med en psykolog i samme fellesskap som min fastlege, men hun ville sende meg til Blå kors siden jeg brukte litt alkohol for å få litt ro. Følte meg som en alkis noe jeg overhodet ikke var. Var vanskelig å få forståelse for at jeg strevde veldig med eksistensielle utfordringer. Hadde en negativ erfaring med den første jeg prøvde å gå i terapi hos. Var i utgangspunktet livredd for å møte noen som var «frelst» og som følte de hadde alle svarene. Ble istedet møtt med at det var et «ikke-tema». Opplevde at det var helt uforståelig for den jeg snakket med, jeg klarte ikke å sette ord på ting presist nok og vedkommende virket ikke å være enig eller ense at et slikt oppvekstmiljø kunne ha negative konsekvenser. Få mer kunnskap om lukkete trossamfunn, særlig de positive sidene. Mer fokus på lukkete trossamfunn i utdannelsen. Forstå alvoret, tørre møte/anerkjenne de smertefulle følelsene, svikene, raseriet, traumeterapi iopt Mer kunnskap om emnet. Mange terapeuter og leger kan ingenting om dette. De psykologene jeg brukte innen BUP og DPS hadde ingen kunnskaper om det. Så fikk ikke hjelpen jeg trengte. Det tok veldig lang tid å forklare hvordan miljøet fungerte, og det som var viktig og en virkelighet, når du var i den bobla, det mente psykologen at en måtte da bare blåse i, og gjøre som en vill. Kronisk syk, folk ber, du er fortsatt syk. Gud vil at du skal bli frisk, hva er det da med deg? Dette er enormt krevende for den syke, og psykologen tror ofte ikke på Gud i det hele tatt, og foreslår fort at det er bare å blåse det fullt. Der har du venner gjennom førti år, barna er inngifta , osv Psykologen hadde ingen kunnskap om lukkede miljøer Mange psykologer som har behov for å prate om seg selv og sine meninger om tro. Jeg mener at man ikke burde vite hva psykologen tror da dette vil påvirke behandlingen. Oppsummert:
Det er tydelig at kompetanse om oppvekst i religiøse miljøer og kompetanse om eksistensielle utfordringer etter en religiøs bruddprosess er svært viktig for at religiøse utbrytere skal oppleve at de får tilfredstillende psykologhjelp. Hjelpekilden har som mål at innen 2035 skal kunnskapsformidling om lukkede trossamfunn og religiøse bruddprosesser være integrert i utdannelsen til alle yrkesgrupper som møter denne problemstillingen. Vil du hjelpe oss å nå målet? Her er lenke for medlemskap i Hjelpekilden. Hilde Langvann, 16/3-2021 Hjelpekilden   En rykende fersk masteroppgave fra Det juridiske fakultetet i Universitetet i Oslo av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal har sett nærmere på den nye trossamfunnsloven i forbindelse med statens plikt til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn og statens plikt til å sikre trossamfunns rett til religionsfrihet.
Oppgaven viser til en rekke eksempler fra Hjelpekildens rapport «Små sko, stor tro», arbeidet til Barneombudet og Bufdirs Kompetanseteam, og at disse eksemplene kan defineres som psykisk vold etter Barnekonvensjonens artikkel 19. I denne oppsummeringen vil vi først se litt nærmere på statens ansvar, den nye trossamfunnsloven, og så på selve drøftelsen av loven i forhold til dette ansvaret. Statens ansvar:
Drøftingen viser at når barn blir utsatt for krenkelser av rettigheter i et trossamfunn, så kan man også ansvarliggjøre trossamfunnet selv. Dermed er det riktig at det fra statens side lages lovverk og planlegges opplæring rettet mot trossamfunn, for å beskytte barn mot psykisk vold. Ny trossamfunnslov Den nye trossamfunnsloven som trådte i kraft 1. januar i år, skiller seg positivt ut ved at man i forarbeidene har vurdert ny lov opp mot menneskerettighetene, herunder Barnekonvensjonen. Dette betyr en klar forbedring, og at loven har enkelte bestemmelser som kan gi økt beskyttelse mot psykisk vold mot barn i trossamfunn. Den nye loven gir mulighet til å nekte tilskudd til trossamfunn som krenker barns rettigheter. Det kan være mulig å vurdere om trossamfunnenes praksis, herunder deres arbeid og lære, kan krenke barns rettigheter etter denne bestemmelsen. Man kan vurdere om for eksempel læren om helvete eller læren om dommedag krenker rettighetene til barna i trossamfunnet. Andre områder som kan bli berørt:
Gjør staten nok? Dette leder fram til hovedproblemstillingen: Gir den nye trossamfunnsloven barn tilstrekkelig beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn? Dette vil avhenge av flere faktorer.
Likevel så kan man allerede nå se hvorvidt bestemmelsene er tilstrekkelig egnet til å oppfylle statens forpliktelser til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn etter barnekonvensjonen art. 19. Svakhet i lovteksten: Loven sier at barnets rettigheter ikke skal krenkes. Men hva betyr dette? Hva forstår trossamfunnene selv? En tydeliggjøring i lovteksten om hva som ligger i begrepet ville vært nyttig, både for trossamfunnene som skal forholde seg til denne bestemmelsen og de som skal føre tilsyn. En forskrift anbefales. Svakhet: Sanksjon som virkemiddel:
I lys av problemstillingen så ser vi at loven mangler en bestemmelse som sikrer staten mulighet til å føre tilsyn med alle barn i trossamfunn. Konklusjonen er at den nye trossamfunnsloven ikke i tilstrekkelig grad ivaretar statens forpliktelse til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn. Forslag til forbedringer Til tross for ny lov, så oppfyller staten fremdeles ikke sine forpliktelser fullt ut eller godt nok etter Barnekonvensjonen art. 19 og Grunnloven §104 tredje ledd. For å sikre et formålstjenlig vern mot psykisk vold i trossamfunn bør flere tiltak iverksettes. For eksempel bør staten ha en annen mulighet til å føre tilsyn med barn i trossamfunn enn gjennom nekting av statstilskudd. 1. Forslag om forbud mot psykisk vold i trossamfunn Barnekonvensjonen tillater ikke at barn skal utsettes for vold. Derfor har vi et lovverk som forbyr foreldre å utøve psykisk vold mot barn. MEN: Det finnes ikke et lignende forbud for representanter for trossamfunn. For å kunne føre tilsyn med trossamfunn som ikke velger å benytte seg av tilskuddsordningen eller ønsker å være registrert, kan det være hensiktsmessig å utforme en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven. Forslag til ordlyd: "Barn i trossamfunnet må ikke bli utsatt for fysisk eller psykisk vold. Bruk av vold eller skremmende og plagsom oppførsel eller annen hensynsløs atferd overfor barnet er forbudt." Det bør samtidig gis en bedre forklaring på hva psykisk vold er, og det bør listes opp relevante eksempler, som feks negativ sosial kontroll. Man må også vise til hvordan slik vold berøres av straffeloven. Oppgaven drøfter en slik forbudsbestemmelse opp mot trosfriheten, og konkluderer med at den vil være et lovlig inngrep i religionsfriheten. Andre tiltak som kursing kan være nyttig for å oppnå samme mål, men dette vil være avhengig av trossamfunnenes frivillighet, og dermed er det usikkert hvorvidt man vil oppnå formål på den måten. Dette tilsier at det er nødvendig med et klart forbud i dette tilfelle. 2. Legaldefinisjon av psykisk vold Det er en svakhet ved lovverket i dag at det ikke finnes en god definisjon av hva psykisk vold er. Det kan by på problemer å få alle parter til å enes om en definisjon. Staten bør derfor invitere både representanter for barn og trossamfunn til en slik samtale og skape en legaldefinisjon av psykisk vold. 3. Øke fokus på psykisk vold i trossamfunn Til slutt bemerkes det: «Gjennom arbeidet med å innhente informasjon om situasjonen for barn i trossamfunn i dag, har vi oppdaget at det er lite fokus på psykisk vold mot barn i trossamfunn.» "Selv om både kompetanseteamet og barneombudet får inn saker om dette, ser det ikke ut til at myndighetene har satt inn særlige tiltak for å verken undersøke eller forebygge dette. Det er viktig at staten tar tak i dette som et faktisk problem og ikke overser denne utsatte gruppen." Det konkluderes med at det er behov for et bedre hjelpeapparat, både i møte med barn som blir utsatt for psykisk vold i trossamfunn, men også for unge voksne og voksne som opplever vanskelige bruddprosesser med trossamfunn. Å satse på hjelpeapparatet er også i tråd med Barnekonvensjonens artikkel 19. andre ledd, hvor det anbefales at staten iverksetter beskyttelsestiltak i form av sosiale programmer som gir nødvendig støtte, oppfølging og behandling av barn utsatt for vold. Les hele masteroppgaven her oppsummert av Hilde Langvann, Hjelpekilden 13/1-2021 Nrk Brennpunkts serie "Guds utvalde" satte blant annet søkelys på trossamfunnet Jehovas vitners praksis med internjustis, noe som førte til mange reaksjoner. Blant annet har stortingsrepresentant Petter Eide (SV) stilt spørsmål til justis- og beredskapsministeren om denne praksisen. Vi bet oss merke i det følgende fra statsrådens svar: Ellers vil jeg påpeke at en ordning hvor en organisasjon knytter negative sanksjoner til handlinger som ellers er lovlige i Norge, ikke i seg selv er ulovlig. Selv om en strafferettsterminologi benyttes, er dette etter hva jeg forstår grunnleggende sett basert på frivillighet, og eventuelle sanksjoner kan ikke håndheves som alminnelig idømt straff. Premisset for vurderingen til statsråden ser ut til å være at medlemskap i trossamfunnet Jehovas vitner er frivillig. I dette ligger det at man kan melde seg ut hvis man ikke er komfortabel med praksisen med internjustis.  Men er det virkelig så enkelt? Kloke mennesker som har gått gjennom religiøse bruddprosesser fra ulike religiøse miljøer forklarer: Barn som vokser opp i slike trossamfunn blir fortalt at «du kan tro og gjøre hva du vil, men det blir egentlig feil og du vil miste alt det som gir deg trygghet og kjærlighet i livet». Dette er ikke å gi noen er valg, og kan kalles dobbeltkommunikasjon. Et barn vil aldri velge å forlate foreldrene sine, noe som selvsagt vil påvirke «valg» en tar senere i livet. For meg er det forskjell på å som voksen gå inn i et trossamfunn med den grunnmur man har fått i seg fra oppveksten, og det å bli født inn i et trossamfunn. Et barn er prisgitt de voksne rundt for å lære å navigere i verden. Jeg lærte at det var satan som hvisket i øret mitt når det egentlig bare var snakk om helt vanlige menneskelige tanker eller følelser. Vi får tusenvis av tanker og impulser i løpet av en dag og mange av dem reflekterer ikke deg som person, det er bare tanker. Men jeg vokste opp og trodde jeg var en forferdelig person som kom til å brenne i helvete. Grunnmuren min ble bygd på skam, frykt, dødsangst, sosial kontroll og fasade. Som barn har du ikke nødvendigvis mulighet til å verne deg mot omverdenen og vite hva som er rett og galt. Jeg ble lært at du skal hedre din far og din mor, og at du som barn kan volde uopprettelig skade på dine foreldre. Synd ble sammenliknet med å slå spiker i en planke og å be om unnskyldning var å dra spikeren ut igjen. Men da var det fortsatt sår igjen i planken. Hvordan skal et barn vite hva som er rett og galt når det ikke får et nyansert bilde av verdenen? Et barns sinn er mer formelig enn en voksen. Og barn ser til sine voksenpersoner hva de sier og gjør og tar etter. Lojaliteten til barnet vil også fra naturen ligge hos sine foreldre da de er prisgitt foreldrene for overlevelse.  Det er også verdt å spørre om frivilligheten er reell dersom den innebærer å miste kontakten med egne barn, eller med søsken. Barn har åpenbart liten frivillighet, men eksklusjon gjør det vanskeligere for voksne også. Etter hvert som årene gikk og jeg gradvis fant ut at jeg ikke ønsket å være medlem av Jv, ble jeg også gradvis klar over konsekvensene av å melde seg ut. Når jeg nå ser tilbake husker jeg at jeg tidlig var klar over hvordan utstøtte skulle behandles, men ikke hvilke sanksjoner de som selv meldte seg ut ville bli møtt med. Jeg minner også om at reglene for behandling av utstøtte og utmeldte ble betydelig innskjerpet omkring 1981 - og det var det ingen som varslet meg om i 1973. Vi kan si at jeg var i kategorien PIMO (=Physically In, Mentally Out) i mange år, fordi jeg hadde sluttet å tro, men ikke turte å melde meg ut. Foran nevnte jeg sanksjonene mot dem som melder seg ut eller blir utstøtt. Dette er reelle sanksjoner. I tillegg har vi jo det at Jv truer deg med at Jehova vil drepe deg i Harmageddon om du ikke følger deres regler. Denne trusselen hindrer nok mange i å forlate bevegelsen. I tillegg er det dessverre mange utmeldte og utstøtte som fortsatt ser på Harmageddon som en overhengende eller mulig trussel og derfor vurderer å søke om gjenopptakelse. Disse faller i kategorien POMI (=Physically Out, Mentally In.)  Forsøkte å være et frivillig medlem i Guds Menighet etter å ha funnet ut at det fantes en verden og et liv utenfor menigheten og troen. Hvor frivillig blir det egentlig å bli værende når det ikke legges frem noen valg? Eller - det valget du får er å være i menigheten eller følge verden/Satan, og dømmes til evig pine? Det tok sin tid å jobbe seg gjennom tanken om at det ikke var sikkert jeg kom til helvete hvis jeg valgte en annen vei. Mange blir også fanget i syklus da det er så mange ambivalente følelser. Du ønsker på ene siden aksept, kjærlighet, varme og trygghet fra familien og menigheten. På den andre siden har du den åndelige irettesettelsen, tukten og mye negative følelser. Det gjelder både voksne og barn, at de kan få en frys-respons der de blir stående midt imellom og ikke vet hvordan de skal reagere. "Jeg vil ha varme, gode ord, trygghet og kjærlighet men jeg vil ikke bli tuktet/utstøtt eller få vreden kanalisert mot meg. Jeg vil ikke være det dårlige eksemplet som tas opp foran hele forsamlingen i en prediken." Det gjør at man blir fanget og det blir vanskelig å komme ut av det. Selv når jeg fikk direkte spørsmål om det fra helsevesenet når jeg var 16 år kunne jeg ikke åpne meg. Kroppen var i full beredskap og jeg klarte ikke si ifra. Det var livsfarlig. Som menneske rent biologisk er det også i ryggraden vår at utestengning fra samfunnet = den sikre død. Vi er flokkdyr. Så det er mange og komplekse ting som gjør det ekstremt vanskelig å navigere. Psykisk vold blir normalen for et barn som har vær utsatt hele livet sitt. Hvordan skal det barnet vite at det ikke er rett hvis ingen forteller dem at det er unormalt? At det ikke er vanlig å bli behandlet på den måten? Hvordan skal det barnet lære sine rettigheter hvis ingen forteller dem det? Det er ikke normalt at en far prøver å rive ned døren for at "hele familien skal på samling" slik at fasaden kunne holdes. Barn er prisgitt de voksne og trenger hjelp for å beskyttes mot urett.  Jeg husker jeg fikk en aha-opplevelse da jeg skjønte at jeg faktisk hadde et valg. At jeg kunne velge selv hva jeg ville mene, tenke, tro og gjøre. Det var magisk. Jeg synes det er vanskelig å sette ord på hva det er som gjør at man ikke er der frivillig. Nå ble jo jeg født inn i det, men man blir aldri fortalt at nå er det din tur til å velge. Alle samtaler og spørsmål handler ikke om "Hva tror du på? Hva vil du gjøre nå?" Det er heller spørsmål som "Hvorfor tror du?" og en forventning og selvfølgelighet at du skal følge med videre og gjøre og tro og tenke som man alltid har gjort. Man blir aldri utfordret på spørsmål utenfor boksen. Husker en gang jeg traff ei som var mormoner. Hun var fra USA. Målet mitt med henne var å få henne til å være personlig og ærlig med seg selv i samtalen med meg. Ikke en sånn religiøs robot. Hun hatet å gå i skjørt og gledet seg til å bli ferdig med den delen. Hun snakket også om at det var helt frivillig å dra på misjonering, samtidig som hun sa at hun egentlig ikke ville. Man har alltid med seg det der barnet inni seg. Man vil så gjerne at foreldrene skal være stolte av en, like en, være glad i en osv.  Når ungene blir fortalt/indoktrinert med at andre trosretninger, andre kristne miljøer, andre religioner er feil og fører til både villfarelse, evig fortapelse og utestenging fra det sosiale livet innad i menigheten så er der da ingen egentlig frihet. Det sier seg jo selv. Selv om de lærer litt om andre religioner og trosretninger så er ikke det på en nøytral nok måte. Foreldre og lærere som lever med ideen om straff eller frelse etter døden tenker at hvis de ikke klarer få ungene til å delta som forventet med f.eks møte-gåing/ andakter, søndagsskole osv så havner de selv i helvete. De er redde for konsekvensene både i dette livet og etter døden hvis de ikke klarer oppdra ungene til å kun holde seg innafor miljøet, til å følge troen deres og til å delta i de religiøse møtene. Det er da ingen frihet for noen. Det er da mer et psykisk og mentalt fengsel enn det er noen form for valgfrihet. Dette gjelder helt til barna er 18 år. Da får de «bestemme selv», vel vitende om at foreldrene og samfunnet de vokste opp i vil se på dem som «noen det gikk galt med». Men noen reelle valgmuligheter blir ikke gitt mens de er barn i det hele tatt. Mora mi gråt hysterisk og sa det var hun som ble straffet med evig fortapelse hvis vi ikke ble med på de religiøse søndagsmøtene. Og «hva ville folk/ lederen og menigheten si?! Det ville bli folkesnakk, spekulasjoner og irettesettelser og det ene med det andre om vi ikke ble med på møtene omtrent hver bidige søndag. Ikke noe for barn å være med på i det hele tatt. Lange ubegripelige taler, alvorlige sanger og streng beskjed om å sitte helt stille så lenge det varte ( rundt 3 timer). Det var også forventet at vi unger skulle delta i begravelser til og med til folk vi ikke kjente men bare fordi dette var noen som tilhørte menigheten. Samme med brylluper. Barndommen var fylt opp med søndager som ble stjålet fra oss unger. Der var ingen valgfrihet etter at man ble 12-15 år heller. Nei presset om oppmøte og deltakelse økte enda mer i den alderen for da «skulle vi ha blitt store nok til å forstå hva som ble sagt og til å oppføre oss». Dessuten er 12-18 år en alder der det å bli utestengt fra vennemijøet en ekstra stor trussel. Beskjeden etter 18 år er at hvis du fortsatt vil være med vennene dine fra menigheten så må du delta på møtene der det blir holdt prekener og fortsette tilhøre menigheten. Nå er det godt mulig ting har løsnet litt opp siden jeg var tenåring for snart 30 år siden. Akkurat hvordan det er nå og hvordan det har utviklet siden da vet jeg lite om. Men at slikt skjer i troens navn innafor mange ulike trossamfunn fremdeles det er nok ganske sikkert. Ingen tros og religionsfrihet for barna nei.  Det er vanskelig å kalle noe et fritt valg, hvis det ikke er tilbudt flere alternativer. Informasjon og transparens er en kjerneverdi i demokratiet. Men selv i demokratiet; hvordan kan noen velge jordbær-is hvis de bare vet om sjokoladesmak hele livet? Hvordan formidle til et barn hva sjokolade-is er, uten å vise bilder, tegne, fortelle om osv. Erfaring og informasjon er viktige prinsipper her. Informasjon for den abstrakte innsikten av hva sjokolade-is kan være, som først blir tydeliggjort til helhetlig læring igjennom praksisen av å smake på den. Nettopp derfor kan man hevde, at et barn født inn i et menighetssamfunn som stilles utenfor storsamfunnet, ikke kan være et fritt valg, før barnet har fått prøve et alternativ uten fordømmelse eller skyld. Ingen foreldre som tror storsamfunnet bedriver synd vil la et barn risikere sjela for å prøve ut et av demokratiets lovlige rettigheter hvis det er i strid med deres tro. Tro er grunnleggende hos alle mennesker. Det kan sidestilles med at jeg, f.eks. foreslår for noen foreldre, å la unga reise til utlandet alene med fly, uten at noen av foreldrene har reist med fly før og ingen av dem, verken foreldre eller barn, kan språket. Det er bare det, at det er snakk om her, en så stor begrensning av informasjon og muligheter, som hindrer barn i å bli likestilt i relasjoner og det sosiale samspillet. Barn mister ikke bare noen få erfaringer de kan ta igjen i voksenlivet, men svært mange grunnleggende. Lange, lange lister med erfaringer som ikke er bra for mental utvikling og trygghet. Slik kan barnet miste tilknytning og tillit ( epistemisk tillit ) til storsamfunnet det lever i og som følger: Helhetlig kunnskap om hva kan demokratiet tilby på et grunnleggende plan, basert på erfaringer, som at man kan være uenig med andre, man er trygg selv om man feiler, osv... og det blir vanskelig å bryte ut av.  Vel talt fra mange kloke mennesker!
Da tenker jeg at vi legger'n død. Hilde Langvann, 4/12-2020 Hjelpekilden I andre episode av NRK Brennpunkts serie «Guds utvalde», fikk vi se nærmere på Jehovas vitners internjustis-system. Trossamfunnet har en egen intern disiplinærnemnd, der alvorlige regelbrudd blir undersøkt og konsekvenser for den som har brutt reglene blir vurdert. Religiøs synd eller juridisk straffbar handling? I reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april 2018, om intern håndtering av overgrepssaker i Jehovas vitner, uttalte en representant for trossamfunnet: ”Ifølge Bibelen er seksuelle overgrep en alvorlig synd, noe avskyelig.” Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling. Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse". Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, «Når ord mangler» Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt. Mangelen på kompetanse I Julia Gutgsells masteroppgave om Jehovas vitners utstøtelsespraksis «A loving provision?», ble det blant annet adressert at forstanderne i menigheten mangler utdanning til å håndtere komplekse og sensitive temaer som seksuelle overgrep, noe som NRK Brennpunkts dokumentar illustrerte godt gjennom forstandernes uttalelser i scenene fra Follo Tingrett. Den fornærmede hadde ikke umiddelbart forstått at hun hadde opplevd et overgrep, og uttalte «Jeg tenkte først og fremst på min egen skyld». Disiplinærnemnda valgte derfor å se på hendelsen som villet fra hennes side. Det er ikke uvanlig i overgrepssituasjoner å ikke forstå hva man har opplevd før etter en tid. Men når man i tillegg kommer fra et miljø som hovedsakelig forbinder seksualitet med synd, kan det også være vanskelig for den utsatte å skille mellom synd og overgrep. Saken illustrer hvor problematisk det er når en som er utsatt for overgrep ikke møter tilstrekkelig kompetanse. Tillært mistro og gjentagelsesfare Det skjer også at interne domstoler behandler seksuelle overgrep mot barn. Erfaringene her viser også at man ser på seksuelt misbruk i en bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd. Man framholder tilgivelse som en viktig løsning. I 2016 undersøkte australske «Royal Comission» seksuelle overgrep i trossamfunnet Jehovas vitner. Ingen av de over 1000 overgrepssakene som hadde blitt rapportert inn til trossamfunnet i løpet av 60 år hadde blitt overbragt til politi eller myndigheter, til tross for tilståelser i over halvparten av sakene. I dommen sto det at trossamfunnet gjennom sin omtale av verden utenfor trossamfunnet hadde skapt mistro til myndighetene. Dette hadde skapt en uheldig situasjon for barna som er blitt utsatt for overgrep, der internjustis i praksis har ført til at overgrep i mange tilfeller har kunnet fortsette. Overgrepsutsattes behov for hjelp I en voldtektssak tidligere i år hadde en ung jente blitt utstøtt fordi de mente at hun hadde medvirket til situasjonen gjennom å ha drukket for mye og vært uforsiktig. Den samme argumentasjonen hadde blitt brukt i forbindelse med en sovevoldtekt. En annen kvinne ble spurt om hun hadde kjempet imot overgrepet. I tillegg til at noen av de overgrepsutsatte har blitt utstøtt fra fellesskapet, så er det en annen problematisk side ved dette: Mangelen på oppfølging av den overgrepsutsatte. En nederlandsk studie (www.wodcl.nl) har sett nærmere på hvordan regler, kultur og strukturer i trossamfunnet Jehovas vitner påvirker håndtering av seksuelle overgrep, samt viljen til å anmelde overgrep til myndighetene. Et av de viktigste funnene i studien var at måten overgrepet ble håndtert på i menigheten, førte til at ofrene følte mangel på forståelse og støtte. Flere oppga å være mer fornøyd med det offentlige rettsapparatets håndtering enn den interne håndteringen. Noe også den overgrepsutsatte i NRK Brennpunkts illustrer i sin uttalelse om dommen som gikk i hennes favør: «Det var en lettelse å føle at jeg er et menneske som har rettigheter, noen hører på meg» Den nederlandske studien kom med gode råd til trossamfunnet, og jeg vil gjengi disse avslutningsvis:
 Hilde Langvann, Hjelpekilden
24/11-2020 Hun er 21 år, og har akkurat sendt inn utmeldingsbrevet. Hun føler seg så knust og alene akkurat nå, og trenger å vite at livet blir bedre. Her er en en liten oppmuntring fra andre som har gått gjennom det samme:  Min erfaring er at det kan være mye veldig frem og tilbake. Det er vanskelig å tilpasse seg «verden», og man må gi seg selv tid. De blir faktisk bra. Men det er mange «demoner» man må kjempe med. Min redning er å ta imot hjelp. Ikke bli fortvilt hvis du etter en stund der du har hatt det bra plutselig er tilbake i sorgen igjen. Ting tar tid, spesielt når en stor del av livet plutselig ikke er der lenger. Det er viktig å sosialisere seg, kanskje finne en hobby eller fullføre en drøm man innerst inne har hatt lenge. Bruk tiden til hjelp. Ikke stress med å ta viktige avgjørelser du strengt tatt ikke må ta med en gang. Hei og velkommen til livet utenfor. TTT Ting Tar Tid. Se på det som trening, det tar tid og mange repetisjoner før de nye musklene blir sterke, og kan ta over for de som er uhensiktsmessig. Det kan ta tid og det kan være vanskelig, men du kan finne et godt fellesskap med mennesker i samme situasjon og erfaringer her i Hjelpekilden, slik at du ikke trenger føle seg ensom med tankene og følelsene dine. Et lite tips i de stundene du tviler på om du har gjort riktig valg: - Tenk på grunnen/e som gjorde at du ville ut? Tenk hardt på disse, og spør deg selv om du vil tilbake til dette? Svaret er oftest nei og i det svaret ligger det mye motivasjon til å stå på videre.  Terapi - det trengs for bearbeiding. Klart det går bra! Du er jo så sterk at du klarte det! Velkommen til et liv i frihet! Man mister noe, men man vinner seg selv! Den første tiden kan være veldig vanskelig. Det kan ta flere år, for noen, før ting faller på plass. Viktig å huske at den tomheten du føler på ikke er en straff fra Gud for at du har gått ut, men en normal reaksjon på at du har mistet mye Om du ikke har nettverk rundt deg på utsiden så prøv å finne deg et. Det kan hende du må jobbe selv for å få sekten og reaksjonsmønstre ut av hodet, det er ikke alltid dette går av seg selv. Prøv aktivt å skaffe deg nye venner, finn ut hva som interesser deg, og skaff deg nye hobbyer. Og ikke glem at med tiden så blir alt mye, mye bedre.  Jeg må bare innrømme at jeg har brukt veldig mye tid, men har det bra nå, sånn i stort. Jeg fikk fart i min prosess da jeg endelig skjønte at jeg måtte slutte i terapi! Alle har sin vei, men for meg var det full jobb, et barn og medisiner som til slutt fikk meg opp på bena. Nå er det til tider riktig fint å leve. Jeg opplevde det første året når jeg gikk ut som ekstremt tøft, men så gikk det seg til og jeg utforsket og syns alt var nytt og spennende. Nå ( 7 år senere) så begynner jeg mer å kjenne på konsekvensene. Det jeg kjenner mest på er nettverket jeg har mistet. Selv om jeg har fått gode venner utenfra og har et sosialt liv, så tenker jeg mer nå over konsekvensene enn jeg gjorde for feks. 3 år siden. Jeg har aldri tvilt og aldri tenkt at nå er jeg dømt, jeg syns det var befriende og slippe den dårlige samvittigheten hele tiden og ikke føle at du er god nok. Men samtidig så kjenner jeg et savn etter folka. Men det kommer jeg sikkert alltid til å gjøre, så det må jeg neste bare leve med, tenker jeg. Men konklusjonen min er at det er verdt det. Frihet til å følge sin egen magefølelse. Frihet til å lese og se hva du vil og tro hva du vil. Mister du familien din så er nye venner den familien du velger selv. Selvsagt tar ting tid men på den andre siden er det godt å være...  Det er verdt det, du får igjen så mye mer enn du taper... Det er vanskelig og det skal det også være, det er når det er vanskelig og vi kommer oss igjennom at vi blir sterke og bygger oss opp igjen Hold fast, ett sekund om gangen om det er det som må til, du kommer ut på andre siden så lenge du bare puster... Har du noen gode råd vi kan legge til her?
Hilde Langvann, Hjelpekilden 18/11-2020 Når man skal forsøke å forklare mekanismer i et trossamfunn som skaper utfordringer for den som bryter ut, så kommer vi dessverre ikke unna merkelapper. Det kan oppleves feil av de som er medlem av trossamfunnet, og det kan føles feil av oss som i hovedsak ønsker å fokusere på de menneskelige erfaringene med bruddet, og ikke ønsker å ha fokus på trossamfunnet. Noen har beskrevet sitt miljø som autoritært, andre har brukt ord som konservativt, ytterliggående eller kontrollerende. Ordet lukket går ofte igjen, og defineres som et miljø som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. Hjelpekilden bruker definisjonen "Religiøse miljøer som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet" for å forklare dette med lukkethet, og vi viser til "oss og dem"-holdningen, fiendebilder av storsamfunnet og dette "godet" som kan oppnås i framtiden hvis man holder seg nært menigheten og som man kan miste hvis man har for mye med storsamfunnet å gjøre. Redd Barna hadde en fin forklaring i rapporten "Til tross for tro" i 2005: "De opplever sterke begrensninger både knyttet til hvilken informasjon de får, og til hva de får lov til å gi uttrykk for. De fratas retten til å hevde egne meninger og har ikke samme valg som andre når det gjelder skole, venner og fritid. De murene som er bygget rundt menigheten gjør det like vanskelig for omverdenen å se inn, som for dem å se ut." Men hva opplever det enkelte medlemmet selv? Vi spurte: Hva er det som skaper følelsen av at miljøet du var en del av var lukket? Her er svarene vi fikk:  Vi mot dem. Ble opplært i at storsamfunnet var feil, og at satan var lederen til alle som ikke var med. Det ble sagt ting inne i menigheten som ikke kunne sies offentlig. «Dette er bare for de innvidde». Alt man ikke har lært så mye om den virkelige verden. Føler på å ikke kunne eller vite nok om samfunnet fordi man var lukket inne i menigheten Svart - hvitt tenkning. Fiendebilde av de utenfor. Vanskelig for å ta i mot kritikk. Både fra innsiden og utsiden. Uskrevne regler om å ikke lese hva de som har gått ut har skrevet og lignende. Tanken om at vi er de hellige, de utvalgte. Ingen andre forstår vår hemmelighet, sannheten. Nedsnakkingen av de verdslige, og andre kristne. Nedsnakking av "vår fornuft", at vi ikke skal "tenke selv". Min følelse av dette har hatt mange sider: I gruppen tenkte vi at forståelsen for evangeliet var lukket for alle ikke-troende. Samtidig var det en egen visjon som var lukket for de i gruppa som ikke enda hadde fått denne visjonen. Noen mente også at denne visjonen var lukket for kristne fra andre grupper. Og da jeg forlot gruppa, forstod jeg at jeg hadde lukket meg selv ute fra samfunnet jeg selv var en del av og livet i en vid forstand.  Jeg har vokst opp som Jv. Jv selv hevder at de ikke er et lukket samfunn, siden alle vanlige menighetsmøter er åpne for alle og siden de forkynner sitt budskap for alle. Men merkelappen "lukket samfunn" er dekkende av flere grunner: - Overbevisningen om at "vi har sannheten, de andre er i mørket og er ledet av Satan". - At man taler med to tunger, dvs. en pyntelig versjon av læren presenteres for de utenfor, mens de harde realiteter fortelles internt. - At man oppfordrerer medlemmene til å ha minst mulig å gjøre med "denne verden". - At eldstemøter, møter i avdelingsutvalget, møter i Det styrende råd er hemmelige for dem som er nedenfor i hierakiet. Tilsvarende at det finnes guide-bøker som ikke skal deles med noen lavere i hierarkiet (f.eks. "eldsteboken"). Jeg tenkte aldri på at det var lukket. På en måte var det ikke lukket, hvem som helst var jo velkommen inn. Det jeg i ettertid kan beskrive som en slags lukkethet var at vi holdt oss unna de delene av «verden» som vi hadde lært kunne være skadelige for troen/Gudsforholdet. Og så var det viktig å framstå på en positiv måte for de utenfor, slik at de ikke skulle være kritiske, og for at de i beste fall skulle komme inn. Selv om menighetene er åpen, er det usynlige vegger som skjermer menneskene fra verden. Begge veier. Derfor blir det lukket. Det er ikke så lett å bryte ut av disse usynlige veggene og veien inn igjen er heller ikke så enkel å komme gjennom. Men veggene er der, for alle parter. Og for oss som nå er ute så er det store, svarte vegger som det er umulig å nå gjennom. Derfor vil jeg si at det er lukket. Men ikke alle har problemer med disse veggene, for mange er det en beskyttelse. Men for oss som en dag fikk et behov for å tenke våre egne tanker og eie våre egne meninger, så er de usynlige veggene, ja, helt lukket.  Noen opplever det strengt og lukket, andre trives i menigheten og har ingen følelse av å være stengt inne. På innsiden trodde jeg at jeg var i frihet. "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." Så tilstanden jeg var i på innsiden var frihet, på utsiden var slaveriet. Når jeg i etterkant kommer meg ut og innser at jeg er direkte dårlig integrert i samfunnet så forstår jeg jo at det var omvendt. Vi skulle stå imot verden. Vi skulle kunne nok (lese våkn opp bl. annet) slik at vi skulle presentere artiklene som handlet om endetiden på feltet. Følge med for å bruke det som skjedde i verden godt nok til å snakke løst med folk. Men ikke nok til til selv å forstå for eks. hvordan landets regjering og styre er lagt opp. Ikke vite hva de forskjellige partiene står for. Alt dette er verdens visdom. Vi levde i en lukket boble. Ble bobla for trang for oss var det eks; fordi vi hadde latt oss bli påvirket av verden. Min mening er at JW er en lukket fundamentalistisk organisasjon. De påberoper seg å eie den eneste sannheten. Lukket i forhold til den lille eliten som ( ved Guds ånd) skal veilede menigheten. Lukket i forhold til sin behandling / måte å involvere kvinner i menigheten på. Ja i hele sitt styresett. Det finnes ikke åpenhet innen JW. De som har det godt i denne organisasjon kan ikke ønske å « tenke sjøl». De må være enige med organisasjon for å passe inn.  Lukket, for som jente/kvinne er man nedgradert som menneske i mormonkirken. Som 12-åring har gutter mer status enn sin mor og alle andre av hunkjønn. Kvinner kan aldri komme høyere på egenhånd enn leder for andre damer, og selv da er det menn som egentlig styrer. Menn har egne møter og bøker som jenter og hvinner ikke har tilgang til. Kvinners oppgave er å gifte seg med en verdig mann, og så føde og oppdra barn. Man må også følge formen mann+kvinne, ellers er man lukket ute fra kjærlighet. Som en som kommer utenfra blir man fortalt de snille/søte/lett tyggbare læresetningene. Så bygger det på seg, til du svelger alt de serverer deg. Det er mye fokus på familier, men om ditt barn skal gifte seg i tempelet og du ikke har tempelambefaling, så er du faktisk fysisk utelukket fra seremonien. Du får da lov å være på et besøksrom, men ikke i de "hellige" delene der de innvidde er. Det er mange ting som gjør at man ikke får komme inn i templene (noe man må komme inn i for å delta i seremonier som sikrer deg til øverste himmel), som drikke alkohol, kaffe eller andre varme drikker, røyke og ikke betale nok tiende. Mormonerne er en sekt som dyrker eliten, og ellers er du en dritt som følger med på lasset. Hva som definerer et lukket trossamfunn vet jeg ikke. Det jeg vet er at mennesker kan se på samme ting og ha ulik oppfatning av hva som er sant. Det er ikke alltid en som må ha feil og den andre riktig. For eksempel kan en person oppleve at trossamfunnet er åpent/fritt, og det vil være sant for den personen. Samtidig kan en annen person oppleve det samme trossamfunnet som lukket, det vil da være sant for den personen. For å illustrere dette syntes jeg bilde som er lagt ved passer bra. Når jeg var medlem at trossamfunnet opplevde jeg det ikke som lukket. Nå som jeg er meldt ut ser jeg en del ting som var med på å gjøre at trossamfunnet kan oppleves lukket. Noe jeg tenker er sentralt er det bilde av at det er oss og de andre, vi har sannheten mens det har ikke de andre. Jeg ble fortalt at hvis noen søker sannheten så vil de komme til «oss», det var ikke en mulighet at det kanskje var noen andre som hadde sannheten, i så fall ville de vært enige med «oss». Det ble malt et forferdelig bilde av hvordan verden fungerer utenfor vår gruppe/menighet. En annen ting er at det ble talt om å bryte med gamle venner og familie som kan ha dårlig påvirkning på deg. Sånn som jeg forstod det da, var at jeg skal prøve å være mest mulig med de i menigheten. Det var jo naturligvis de som hadde best påvirkning på meg, det er noe som igjen førte til at hele min sosiale omgangskrets var i menigheten samt familie. På ungdomsskolen førte det til at jeg unngikk å skaffe meg nye venner utenfor menigheten. Det førte til at jeg ble mer og mer distansert fra "verden", noe som jeg nå opplever som trekk for et lukket trossamfunn. Som medlem tenkte jeg at alt var fritt og åpent, jeg hadde jo hørt at hvis man ikke tror eller er enig så er man helt fri til å forlate. Og det er jo delvis sant. Det førte til at så lenge jeg var enig med retningslinjene til menigheten, føltes det ut som om alt var helt fritt. Det samme gjald for tanker og ideer, når jeg var enig med menighetens lære følte jeg meg helt fri til å mene noe annet. Men hvorfor skal jeg være så dum å mene noe annet når menigheten har selve sannheten og hemmeligheten? Problemene kom først når jeg begynte å stille spørsmål og ble uenig. Da så jeg fort hvor lite rom det var for å stille kritiske spørsmål. Det ble plutselig klart for meg at det ikke var så fritt som jeg hadde trodd. Deretter når jeg var på vei for å forlate menigheten fikk jeg oppleve enda en gang at den friheten jeg trodde jeg hadde var falsk, det var ikke bare å forlate. Det førte med seg en haug av problemer i forhold til sosial omgangskrets og familie. I tillegg kommer tanker om alle de skrekkhistoriene som har blitt fortalt på møter om hvor dårlig det går med de som forlater menigheten, både her på jorda og i all evighet.  Lukketheten for vår del (Menigheten Samfundet) lå mye i at vi - barna - gikk på egen privatskole, eid av menigheten. De tilbyr nemlig grunnskole 1-10, har eget kor, korps, sport og idretts-tilbud, kjøreskole, og kulturskole-tilbud - ALT innafor menighetens lokaler og ledelse. Det er rett og slett ikke behov for å mingle med noe som helst substans utenfor menigheten, med unntak av statlige saker og diverse sånt. Politikk får medlemmene sterkt beskjed om å ta avstand fra - fordi det er feil uansett hvem man stemmer på (for alle er helt krise). Offentlige tilstelninger er egentlig ikke attraktive, for man har all sin sosiale krets innafor menigheten, og de gjør et vanvittig bra arbeid med ungdomsforeningen og de ukentlige møtene. Jeg vil si at Menigheten Samfundet er en lukket menighet i den forstand at jeg har vokst opp i et eget lite samfunn, eller en egen koloni, om jeg får kalle det såpass. Det handler med andre ord ikke om definisjonsmakt eller et ønske om å stemple et trossamfunn. Det handler om hvilken følelse mennesker selv sitter igjen med, og det er disse fortellingene vi skal lytte til.
For Hjelpekilden Hilde Langvann, 10/11-2020 Bagatellisering av religiøse bruddprosesser er ikke uvanlig. Ofte handler det om mangel på kunnskap, andre ganger handler det om et ønske om å forsvare noe man føler er under angrep. Det kan være vondt å høre at en tro som er så viktig for en selv, har vært negativt for andre. I en sak i avisen Vårt Land lørdag 19. september som i utgangspunktet handlet om å true barn med fortapelse, uttalte pressetalsmann i Jehovas vitner følgende om det problematiske knyttet til å bryte med trossamfunnet:  Et samlivsbrudd er ofte krevende, men kan det sammenlignes med en religiøs bruddprosess? "Idas" familie trakk seg unna trossamfunnet for noen år siden. Likevel fortsatte et av menighetens medlemmer å følge opp jenta direkte med bibelstudium i flere år, uten at foreldrene fikk vite om det. I dag er "Ida" 14 år og blir fulgt opp av helsetjenesten for barn og unge. Terapeutene har vært tydelige på at angsten jenta sliter med i hovedsak er knyttet til hennes bakgrunn fra Jehovas vitner, til teologien hun lærte og bruddet med miljøet. Fremover vil hun derfor bli behandlet med traumebehandling. Smak på den. Traumebehandling. Et slikt brudd kan altså ha helsemessige konsekvenser. Dette bekreftes av interne spørreundersøkelser, der nær 70% oppgir å ha hatt selvmordstanker etter bruddet med trossamfunnet, og der hele 20% har gjort forsøk på å ta sitt eget liv. I en annen undersøkelse av mestringsstrategier fant vi at 40% oppgir å ha brukt rusmidler for å mestre livet og følelser etter bruddet med trossamfunnet, mens andre oppgir spiseforstyrrelser, sosial isolasjon, overdreven jobbing som andre strategier. En tredje undersøkelse om deltagelse i arbeidsliv og utdannelse, viste at utenforskap er en stor utfordring etter bruddet, og at mange fortsetter å leve på siden av storsamfunnet i mange år etter bruddet. Hele 20% oppgir å ha vært eller å være arbeidsuføre som følge bruddet med trossamfunnet. Det er kanskje unødvendig å si at det er de færreste samlivsbrudd som fører til uførhet. Men poenget er at slike bruddprosesser er kompliserte og kan ikke avvises med enkle forklaringsmodeller. Kan utsagn fra mennesker som selv har gjennomgått slike brudd forklare hvorfor dette er så krevende? To unge jenter forteller her om foreldrenes reaksjon: I helga fortalte jeg til foreldrene mine at jeg kommer til å forlate trossamfunnet, og deres respons var "nå har du ingenting å leve for, det eneste du har å se fram til er å dø" Når jeg fortalte at jeg kom til å trekke meg sa mamma at "Jeg er veldig glad i deg, men jeg elsker Jehova mer" For å forklare hvorfor vi ikke kan ha kontakt.  En annen kvinne minnes hvordan alternativet til menigheten ble formidlet: "I en gammel notatbok fra et stevne hadde jeg skrevet "Husk at denne verden er et fly som er i ferd med å styrte". Når jeg senere bestemte meg for å ikke være med på møter, sa mine foreldre at de følte at jeg balanserte på kanten av et stup." Samlivsbrudd og brudd med trossamfunnet, hva er det viktigste forskjellene? En kvinne forklarer treffende:  Andre utdyper: Mange ektefeller som går fra hverandre klarer fortsatt å samarbeide greit i hverdagen, om barna og om det praktiske ellers. Noen er til og med gode venner - og blir gjerne venner med exens nye kjæreste eller ektefelle. Men når man forlater Jv blir man møtt med en mur av taushet og ignorans - man blir behandlet som en ikke-person om man tilfeldigvis møtes". Når man bryter med en ektefelle, er det kun én person. Noen ganger en person som man ikke engang trives å bo sammen med. Når man går ut av et trossamfunn, eller blir utstøtt, mister man "alle". Man mister det eneste livet man kjenner til, dersom man er oppvokst i menigheten. Det er umulig å finne en erstatning for tap av foreldre, søsken og venner man har kjent hele livet. Spesielt når man blir tvunget ut på grunn av en "liten feil". Dersom man skiller seg finner mange en bedre erstatning enn det man "mistet". Eksklusjon er på en måte følelsesmessig utpressing man blir fratatt alle kjærlighetsbånd og satt i en fysisk, psykisk og mental "glattcelle" og den eneste måten å slippe ut er å angre å komme tilbake. Eller å gå over i "verden" som man har lært snart skal bli ødelagt og brent opp. Det å gå ut av Jehovas Vitner er det mest smertefulle jeg noen gang har gjort. Det føltes som jeg druknet i et hav av sorg. Det tok meg ti år å karre meg til overflaten for å begynne å svømme. Ti år til før jeg nådde land. Og jeg er en av de aller heldigste. Jeg mistet bare alle mine barndomsvenner, min aller beste og næreste venn hittil i livet, og hele min utvidete omgangskrets, og sosiale relasjoner utover det, samt den større familien rundt meg. Foreldrene mine og broren min beholdt en viss kontakt. Jeg fikk terapi da jeg trengte det, og har nå gått til samme psykolog i snart 11 år. Jeg hadde økonomisk hjelp, og et nettverk utenfor selv om jeg var 15 år og i puberteten, og flyttet for meg selv. Jeg ble voksen fort, men gjorde også mange feil som jeg skulle vært foruten. Jeg klarte mange år ikke å gå ut av huset ved en ekstra sterk, rød solnedgang, for jeg var sikker på at Harmageddon kom. Da skulle jeg og alle rundt meg dø. Da jeg var liten var jeg også sikker på at syndene ville utveie det gode, så jeg hadde en ryggsekk med appelsin, et pledd og Donald Duck da jeg var fem år, i tilfelle jeg måtte flykte. Sånn sett har jeg alltid følt meg utenfor. Det var ingen lettelse å gå ut av troen. Det var verdens største sorg. Det er en sosial adskillelse som jeg tror man skal torturere hardt fysisk for å overgå. Skilte meg ifjor. Det var en liten vandring gjennom parken i forhold.  Andre poengterer at hvis man i tillegg er vokst opp med menigheten, er oppveksten og forkynnelsen en helt sentral del av hele din identitet og tett sammenvevd med din personlighetsutvikling, hvilket naturligvis gjør bruddet til noe mye mer enn et samlivsbrudd. Det virker som at det undervurderes hvilken kraft en religiøs oppdragelse har, der livsførsel og valg, alle tanker og følelser veves inn i et narrativ med paradis eller dommedag, alt eller ingenting, Gud eller Satan. Når man bruker en slik retorikk kan man ikke etterpå si at å velge bort menigheten er en enkel sak. Ansvarsfraskrivelse og bagatellisering fører ikke noen vei. Det øker gapet mellom menigheten og den som har forlatt, og saboterer mulighet for forsoning. Hvis man oppfatter kritikk som et angrep på trossamfunnet, har man en holdning som hindrer enn i å kunne lytte til hva som egentlig blir sagt. Trossamfunn har alt å vinne på å lytte til mennesker som har dårlige erfaringer, og på å granske sin egen praksis med nye øyne. Hilde Langvann, Hjelpekilden 1/10-2020
I desember 2019 ble frivillige organisasjoner invitert til et innspillsmøte hos Justisdepartementet i forbindelse med ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner. I omtalen på Regjeringens sider av den nye handlingsplanen står det: "Nyere forskning og overgrepssakene i Tysfjord har synliggjort vold og overgrep også i samiske miljøer. Den nye handlingsplanen vil ha en egen del om vold og overgrep i samiske samfunn." Hjelpekilden mener at det blir feil å fokusere på samiske miljøer, men at det isteden må utvides fokus på religiøse miljøer preget av kollektivistisk kultur eller taushetskultur. Her følger vårt innspill til møtet, og vi håper disse perspektivene blir tatt med videre i arbeidet med en ny handlingsplan:
 Hjelpekilden ved Brith Dybing og Hilde Langvann hadde et møte med statsråd Ropstad mandag 4. mai 2020, der vi informerte kort om vårt arbeid og hvilke utfordringer vi som organisasjon står overfor, og hvilke utfordringer religiøse utbrytere har i møte med hjelpeapparatet. Her er punktliste fra møtet vi hadde:     Hilde Langvann og Brith Dybing, Hjelpekilden 4/5-2020  Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll? Dette var spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) til statsråd Kjell Ingolf Ropstad i forrige uke. 22. april tikket det inn et svar fra statsråden. I sitt svar valgte statsråden blant annet å vise til hvordan ny trossamfunnslov skal legge grunnlag for å forhindre at negativ sosial kontroll skal finne sted i tros- og livssynssamfunn. Ropstad skriver:  Statsråden fremhever: Tros- eller livssynssamfunn som ikke tillater utmelding, vil kunne nektes statstilskudd. Hjelpekilden kjenner ikke til at noe trossamfunn i Norge nekter medlemmer å melde seg ut. Men vi kjenner til at det er knyttet sanksjoner til utmelding. Å melde seg ut kan føre til sosial ekskludering, til fordømmelse og dermed ensomhet, skyld og depresjon. I andre tilfeller er utgangspunktet at noen ufrivillig er blitt utstøtt fra en menighet, men påfølgende konsekvenser av ulik art for den det gjelder. Å kunne melde seg ut er altså ikke noen relevant problemstilling for denne gruppen. Det er konsekvensene av å melde seg ut som er utfordringen. Å gå gjennom en multitapssituasjon, der man mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden kan sidestilles med en livskrise. Å stå alene i denne situasjonen gjør veien kort til depresjon og en psykisk uhelse, derfor er det viktig at det finnes et godt hjelpeapparat for denne gruppen. Ropstad fortsetter:  Den nye trossamfunnsloven gir en viktig anerkjennelse av barns rettigheter gjennom sine krav til trossamfunn som mottar støtte. Vi mener at loven kan bli holdningsskapende på sikt, noe vi kan få merke i de kommende tiår. Men kan handlingsplaner og lovverk fjerne negativ sosial kontroll i lukkede trossamfunn? For å svare på dette, må vi først og fremst forstå mekanismene bak negativ sosial kontroll i disse miljøene, forklart her visuelt gjennom en powerpoint-presentasjon tidligere i år:            For å oppsummere: Lukkede trossamfunn har en skepsis til storsamfunnet, denne skepsisen fører til at trossamfunnet ønsker å beskytte medlemmene mot påvirkning fra storsamfunnet. Dette er motivasjonen bak negativ sosial kontroll. Det finnes ikke en handlingsplan i verden som kan fjerne denne formen for kontroll i denne typen religiøse miljøer. For at det skulle vært mulig må man endre trossamfunnenes teologiske forståelse og verdensoppfatning. For at det skulle være mulig må man kunne lykkes i å åpne det lukkede, slik at vi ikke lenger har et lukket trossamfunn. Det viktigste er å satse på informasjonsarbeid overfor ungdommer som vokser opp i slike miljøer, gi kunnskap om rettigheter og hjelpetilbud, og ikke minst satse på et hjelpeapparat som har god kompetanse på negativ sosial kontroll i også lukkede trossamfunn, slik at de i bedre grad kan møte mennesker som bryter med disse miljøene. Et lukket religiøst miljø vil ikke slutte å utøve negativ sosial kontroll som følge av trusselen om å miste statsstøtte, men vi kan vente at unge som lærer om faren ved denne formen for kontroll gjennom holdningsskapende arbeid kan gjøre andre valg når de selv får en familie. I sum: loven er viktig, men den forandre ikke situasjonen til mennesker som vokser opp i disse miljøene her og nå. Med andre ord: Lovverk og handlingsplaner er ikke nok. Så da gjentar vi spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal: Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll?  14. april i år ble den nye trossamfunnsloven lagt fram for Stortinget. Vi har lagt merke til en av Kulturkomiteens merknader i Innstilling 208 L i kapittel 3.2: Flertallet merket seg i høringen at det kan knyttes utfordringer til brudd med spesielt lukkede religiøse miljøer, og mener det er viktig å sikre ivaretagelsen av mennesker som bryter ut fra slike miljøer. Hjelpekilden øyner her en endelig anerkjennelse fra det offentlige for arbeidet vi gjør, gjennom sikring av varig drift av virksomheten slik at vi kan fortsette å være en ressurs for mennesker i religiøse bruddprosesser. Stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) fulgte opp dette ved å spørre statsråden følgende: Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll? Svaret som kom 22. april var nedslående lesning, og kan leses i sin helhet her. Mens vi forventet å høre hvordan det offentlige vil svare på hvordan de planlegger å bidra til å sikre Hjelpekildens drift eller hvordan kompetansen om religiøse bruddprosesser i hjelpeapparatet skal økes i hjelpeapparatet, fikk vi isteden vite at tilbudet til religiøse utbrytere er bra nok. Under er de siste to avsnittene i statsrådens svar:  Fungerer virkelig det profesjonelle hjelpeapparatet? Vi har sett kopi av en rekke avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har kunnskap om tematikken, og der de isteden henviser til organisasjoner som Hjelpekilden. I sum anerkjennes ikke religiøse bruddprosesser som noe som fortjener behandling. Når det offentlige hjelpeapparatet henviser videre til Hjelpekilden, så lener de seg i praksis mot en frivillig organisasjon uten driftsstøtte, og som årlig må vurdere mulighetene for fortsatt drift. Forskning har allerede understreket at det er et mangelfullt tilbud til denne gruppen. Hjelpeapparatet selv etterlyser kunnskap, og Hjelpekilden mottar stadig henvendelser fra BUPP, DPS, helsesøstre og RVTS om foredrag for å bidra til kompetanseheving. Hjelpekilden har selv tatt initiativ for å skape et prosjekt som skal utvikle kunnskap om hvilken hjelp mennesker i religiøse bruddprosesser kan trenge, og å spre denne i behandlingsmiljøet. Hvis mennesker i denne gruppen blir møtt med kunnskap fra hjelpeapparatet, vil dette være rehabiliterende og forebygge alvorlige psykiske helsereaksjoner. Dette prosjektet ble avvist av RVTS-sentrene i foreberedelsesprosessen, da de mente denne tematikken var utenfor deres arbeidsområde. Statsrådens uttalelse om hvordan han tror mennesker i religiøse bruddprosesser vil bli møtt gjennom å henvise til kunnskapen som ligger hos DPS, BUP og RVTS gjenspeiler dessverre ikke virkeligheten. Hvis vi går 12-13 år tilbake så var dette en kunnskap som var høyst levende hos daværende BLD. Det var på denne tiden blitt en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og avhopperproblematikk. RVTS Vest fikk derfor i 2009 oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet med å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser. Helse- og omsorgsdepartementet var oppdragsgiver i dette prosjektet. Arbeidet resulterte i en rapport i 2011, som inneholdt en rekke forslag til tiltak for å øke kompetansen. Dessverre mottok aldri RVTS Vest nytt oppdragsbrev fra myndighetene, og arbeidet ble derfor lagt på is. Så nå har vi rykket tilbake til start igjen. Vi noterer oss at Ropstad gjennom sitt svar til stortingsrepresentant Hjemdal anser Hjelpekildens arbeid som overflødig gjennom sitt fokus på lovverk, kommende handlingsplaner og et eksisterende hjelpeapparat. Dette står i stor kontrast til antall henvendelser hos Hjelpekilden, og antall arbeidstimer som nedlegges hos oss årlig. Dette står også i stor kontrast til holdningene i hjelpeapparatet. Hjelpekilden mottar ukentlig henvendelser fra det offentlige hjelpeapparatet, der det bes om gratis opplæring for offentlig ansatte for at de skal øke sin kompetanse og der det bes om rådgivning i spesifikke saker. Statsrådens svar vitner også om manglende forståelse for kompleksiteten i religiøse bruddprosesser, og hvilket hjelpebehov mennesker i denne gruppen i realiteten har. Reaksjonene har ikke latt vente seg på blant våre medlemmer:
I en intern undersøkelse blant religiøse utbrytere fant vi at 70% i denne gruppen har hatt selvmordstanker etter bruddet, og at over 20% har forsøkt å ta sitt eget liv. 52% kjente til andre utbrytere som hadde tatt sitt eget liv etter bruddet. 57% har brukt medisiner for å mestre livet etterpå, som antidepressiva og sovemedisin. 42% har brukt rusmidler for å håndtere livet etter bruddet. 67% har i perioder slitt med å delta i arbeidslivet som følge av bruddet, og 24% har vært eller er arbeidsuføre av samme grunn. Den gjennomgående tilbakemeldingen fra religiøse utbrytere er at utenforskapet de vokste opp med i trossamfunnet, er noe som fortsetter også etter bruddet. Fra å ha vært i et trossamfunn som advarte dem mot å bli for integrert i storsamfunnet, står de nå i et storsamfunn de er fremmedgjort fra, et storsamfunn som ikke forstår dem og som dermed ikke kan gi dem hjelp. Veien blir da kort til bruk av skadelige mestringsstrategier. Når det hevdes at hjelpeapparatet er bra nok, er det ikke rart at vi blir motløse. Hilde Langvann, 24/4-2020 Hjelpekilden Norge Skriftlig spørsmål til statsråd Ropstad Innstilling 208 L (2019-2020) Ny trossamfunnslov, saksgang  Dette innlegget er et sammendrag av kapittel 2.1.1 i masteravhandlingen «A loving provision?» av Julia Gutgsell. Alle kilder til forskningen som det er referert til i dette innlegget finnes på denne lenken, fra side 14, og i denne oversettelsen. I følge sosiologiske teorier går man gjennom tre faser etter å ha opplevd ekskludering fra et trossamfunn.
I den første fasen handler det om de umiddelbare reaksjonen etter å ha blitt ekskludert. Den universelle responsen på sosial ekskludering har vist seg å være angst, sosiale smerter og trussel mot fire grunnleggende behov:
Dette er de samme utfordringene man opplever, uavhengig av personlighet og sosial kontekst. Eksempler fra eksperimenter En studie gjennomførte et eksperiment via et virtuelt ballspill - 'cyberball' - der deltakerne ville motta penger for å bli utfryst fra spillet og ville tape penger hvis de var inkludert i spillet. De fant ut at selv i situasjoner der ekskludering førte til økonomisk gevinst, så rapporterte deltakerne fortsatt at det var sårende å bli utfryst. I et annet eksperiment fant man at selv når utspringskilden er en foraktet gruppe på siden av samfunnet (forskerne valgte Ku Klux Klan (KKK) som referanse), så opplevdes konsekvensene av å bli utfryst like vondt som om det hadde vært fra en gruppe som de sympatiserte med. Smerten er den samme uansett kilde Studier har vist at smerten man opplever etter å ha blitt utfryst er like smertefullt om kilden er fremmed, skjer i en ansikt til ansikt-interaksjon eller skjer i et fjernt og virtuelt miljø, feks chatterom eller onlinespill. Utfrysning skaper fysisk smerte Man har også funnet at det å oppleve sosial utfrysning vil aktivere deler av hjernen som er assosiert med prosessering av fysisk smerte. I et eksperimentelt forsøk ga man deltagerne smertelindringsmedisiner, og disse opplevde mindre smerte etter utstøtelsen enn de som mottok placebo-medisin. Å gjennopppleve den sosiale smerten Det er også funnet at det å reflektere over hendelsen med sosial utfrysning som ligger bak i tid, er noe som fremkalle den samme smerten, noe man ikke kan gjøre ved å tenke på fysisk smerte. Hilde Langvann, Hjelpekilden 31/3-2020 Kilder Gutgsell, Julia "A loving provision?" Oversatt kapittel om modell for ostrakisme Les også: What Happens in Your Mind and Brain When You Are Excluded from a Social Activity?  Dette innlegget er et sammendrag av kapittel 2.1.2 i masteravhandlingen «A loving provision?» av Julia Gutgsell. Alle kilder til forskningen som det er referert til i dette innlegget finnes på denne lenken, fra side 15, og i denne oversettelsen. I følge sosiologiske teorier går man gjennom tre faser etter å ha opplevd sosial utfrysning. Dette innlegget skal handle om fase 2, reaksjonsfasen. I denne fasen skal man reflektere over hendelsen, årsaker og konsekvenser, og man går gjennom ulike mestringsstrategier. Hvilke mestringsstrategier vi velger etter å ha blitt utfryst, avhenger av hvilke av de fire grunnleggende behovene våre som er blitt mest påvirket, og av individuelle forskjeller Dette er de fire grunnleggende behovene vi har, og som kan bli utfordret etter å ha blitt sosialt utfryst:
De vanligste mestringsstrategiene er
Prososial adferd De som har kjent på at behovet for å høre til og behovet for selvtillit er det som har blitt mest påvirket av utfrysningen, har større sannsynlighet for å svare med en prososial adferd. De vil ønske å reparere forholdet og å bli gjennopptatt gruppen som har fryst de ut. Personer som følte at kostandene ved å miste en relasjon er større en fordelene, vil være tilbøyelig for å reparere relasjonen. De som vurderte sannsynligheten for å bli gjenopptatt i gruppen var stor, ville med større sannsynlighet velge en prososial adferd. Antisosial adferd De som har opplevd at behovene for kontroll og en meningsfull tilværelse er blitt skadet av utfrysningen, kan ha en tendens til å vise antisosial oppførsel overfor de som sto bak utfrysningen. Dette tolkes som et middel for å gjenopprette og styrke sin følelse av kontroll. Antisosial respons vil med større sannsynlighet oppstå hvis individet vurderte utfrysningen som urettferdig, eller hvis forholdet til den som utstøtte ikke var viktig. De som vurderer at de ikke kommer til å bli gjenopptatt i gruppen, var mer tilbøyelige til å svare på en antisosial måte enn individer som trodde at de ville bli med i gruppen igjen i framtiden. En form for antisosial adferd kan være forventingen om å bli avvist i fremtiden. De kan ha en egen følsomhet for avvisning, noe som igjen øker risikoen for fremtidig avvisning. Sosial tilbaketrekning/ sosialt unngående oppførsel Denne responsen kan være
Andre faktorer som påvirker hvordan man takler utfrysningen Forskning fant at opplevelsen av utfrysning kan være påvirket av individuelle forskjeller som alder, kjønn, sosial angst, ensomhet og selvtillit.
Hilde Langvann, Hjelpekilden 31/3-2020 Kilde: A loving provision? Julia Gutgsell, 2017 Oversatt kapittel 2.1 A MODEL OF OSTRACISM  I masteravhandlingen «A loving privision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises,» ser Julia Gutgsell nærmere på de langsiktige konsekvensene for de som har opplevd ekskludering fra trossamfunnet Jehovas Vitner. I oppgaven setter hun trossamfunnet Jehovas vitner i gruppen "High Control groups", som i dette innlegget er oversatt til høykontrollgrupper. I dette innlegget gjengis kapittel 3.2.1 i hennes avhandling, som ser på Steven Hassans BITE-modell og hvordan trossamfunnet Jehovas vitner passer inn i denne modellen. HøykontrollgrupperHøykontrollgrupper defineres som en gruppe uavhengig av ideologi, som målbevisst bruker sosiale innflytelsesteknikker for å rekruttering og beholde medlemmer, for å fremme sin egen sak, og der man ser bort fra medlemmenes beste eller trivsel. Det finnes ulike modeller og sjekklister som beskriver hva som kjennetegner slike miljøer. Bite-modellen har flere fordeler foran andre modeller. Akronymet BITE (Behaviour, Information, Thought and Emotions – på norsk Adferd, Informasjon, Tanke og Emosjoner) beskriver de fire viktigste metodene for å kontrollere individer i høykontrollgrupper. Vi skal gå gjennom de fire formene for kontroll i modellen, og se Jehovas vitner i lys av denne. 1. Adferdskontroll1.1 Adferdskontroll - genereltAtferdskontroll i høykontrollgrupper er preget av kontroll over folks miljø:
I noen grupper kan atferd være begrenset på grunn av økonomi. Andre grupper, særlig i forbindelse med menneskehandel, begrenser medlemmers frie bevegelse ved å ta bort pass og andre ID-dokumenter. Mange høykontrollgrupper vil be enkeltmedlemmer om å avbryte kontakten med tidligere venner og slektninger. Hvis de får lov til å fortsette forholdet, kan det hende de må be om tillatelse til å kommunisere med dem. Mange grupper skaper frykt for utenforstående ved å demonisere dem. (Hassan, 2013) Høykontrollgrupper opererer også med et system med belønning og straff, der lojalitet og streng overholdelse av interne regler blir belønnet, og uønsket oppførsel blir straffet for å styrke normens konformitet. (Parlementair onderzoek, 1997). Hver høykontrollgruppe har også sitt eget sett med spesielle ritualer og tradisjoner for å skape en følelse av enhet og spesiell bånd mellom medlemmene. Barker (2004) hevder at omfanget av isolasjon som finner sted i gruppen kan være et tegn på en potensielt farlig høykontrollgruppe. Jo mer isolerte medlemmene blir fra storsamfunnet, og jo mer de inntar en verdensavvisende holdning til fordel for gruppens ideologi, desto farligere blir en gruppe. Det meste prominente eksempler inkluderer gruppeselvmordene på medlemmer av Solar Temple i Europa og Canada, Aum Shinrikyo og sarin-gassfrigjøring i Tokyo, Heaven Gates kollektive selvmord i 1997 (Barker, 2014, s. 240) og Jonestown i 1978 (Hassan, 2015 , s. 226) 1.2 Adferskontroll - Jehovas vitnerI Jehovas vitner har adferdskontroll følgende former: Medlemmene blir diktert hvem de kan knytte seg til, hvem de kan være venner med eller ha som romantiske partnere. I henhold til Jehovas vitners lære oppfordres medlemmene til å være vennlige mot mennesker utenfor deres eget samfunn. Imidlertid frarådes de å knytte vennskap eller inngå romantiske forhold med mennesker som ikke er Jehovas vitner. Årsaken bak dette er at tilknytning til ikke-Jehovas vitner blir sett av Jehovas vitner som en fare for deres kristne integritet. Jehovas vitner frarådes også fra å omgås medlemmer som har forlatt samfunnet enten frivillig eller som er blitt ekskludert (Vakttårnet, 2015, s. 24). Jehovas vitners klesvalg er også begrenset av læren. Jehovas vitner er pålagt å bruke klær som gjør det mulig å skille kjønn. Kvinner frarådes å bruke klær som får dem til å se maskuline ut (for eksempel bukser), mens menn frarådes å bruke feminine klær. Begrunnelsen bak begrensningen i valg av klær er å gjøre det lettere for andre å forbli kysk og å opprettholde Guds standarder for hellighet. (Vakttårnet, 2016, n.p.). Seksualitet er en annen atferdskomponent som er doktrinalt regulert. Medlemmene frarådes å delta i eventuelle førekteskapelige seksuelle aktiviteter (Young People Ask, nd Hentet fra: https://www.jw.org/no/bible-teachings/family/teenagers/ask/explain- my-beliefs-sex / on 07/31/2017.) Masturbasjon blir også frarådet, ettersom det blir sett på som en 'åndelig usunn vane, som fremkaller holdninger som fremmer selvsentrering og ødelegger sinnet' (Gain the Victory over Masturbation, nd Hentet fra: https: / /www.jw.org/ase/publications/books/gods-love/stop-masturbation/ hentet 07/31/2017). Homoseksualitet er også ansett som noe som Jehova misliker (Våkn Opp!, 2016, s. 7). Medlemmene oppfordres til å gifte seg bare innenfor trossamfunnet, og romantiske forhold til utenforstående er forbudt (Vakttårnet, 2015, s.30). Karriereambisjoner og arbeidstid er områder som også reguleres av organisasjonen. Jehovas vitner er pålagt å delta i misjonering, og det er tre nivåer av misjonerings-forpliktelser man kan inngå: Det er hjelpepionerer, som er de som ikke er i stand til å forplikte seg til misjonering på heltid. Hjelpepionerer forkynner 30 til 50 timer i måneden. Vanlige pionerer engasjerer seg i 70 timer med forkynnelsesarbeid hver måned. Mens spesielle pionerer engasjerer seg i 130 eller flere timer forkynnelsesarbeid hver måned. Jehovas vitner blir oppfordret til å bruke så mye tid som mulig på forkynnelsesarbeid, som de tror er viktig for å redde vantro (What is a pioneer, nd Hentet fra https://wol.jw.org/no/wol/d/r1/lp-e/1102012154, 31.07.2017) Jehovas vitner er oppmuntret til å avvise 'verdslige' karriereambisjoner, og de lærer at karriereambisjoner fremmer konkurranseevne og et ønske om å kontrollere andre (Vakttårnet, 2017, s. 20). Hvor mye tid medlemmene bruker på forkynnelsesarbeid, har en direkte innvirkning på tiden som er tilgjengelig for andre fritidsaktiviteter. På grunn av tidsbegrensninger og på grunn av forkynnelseskrav, frarådes Jehovas vitner å delta i visse fritidsaktiviteter, for eksempel konkurrerende idretter, aktiviteter som innebærer overdreven risiko, og alt som involverer vold, sadisme, demonisme, homofili, pornografi eller annen umoralsk praksis. Jehovas vitner er pålagt å sette forkynnelsesarbeidet og annet menighetsarbeid først og drive fritidsaktiviteter sekundært (Vakttårnet, 2011, s. 8- 12). En annen begrensning på medlemstiden skyldes fellesskapets ritualistiske karakter. Jehovas vitner møtes to ganger i uken, i Rikets sal, for tilbedelsesmøter. På toppen av disse møtene blir det holdt ukentlige bibelstudier hjemme hos medlemmene, og medlemmene må forberede seg på gudstjenestemøter på forhånd ved å lese relevante skriftsteder i Bibelen og delta i misjonerende aktiviteter. De misjonerende aktivitetene har dessuten en sosial karakter siden medlemmene forkynner i grupper eller par. 2. Informasjonskontroll2.1 Informasjonskontroll - genereltInformasjonskontroll for medlemmer som rekrutteres, i motsetning til de som er født inn i gruppen, starter under rekrutteringen. Under rekrutteringsprosessen holder gruppemedlemmer (rekrutterere) tilbake eller forvrenger informasjon om gruppen. Rekrutterere blir opplært av gruppen til å vinne tillit hos fremmede og raskt finne ut personlige detaljer som skal brukes i et forsøk på å få kontakt med personen de prøver å rekruttere. Informasjonskontroll over etablerte medlemmer oppnås gjennom å begrense medlemmenes tilgang til media eller materiale som ikke er kontrollert eller produsert av gruppen selv. Avhengig av isolasjonsnivået til gruppen, kan det hende at dette mediet ganske enkelt ikke når gruppemiljøet, eller gruppemedlemmene kan bli frarådet å lese noe annet materiale som gruppen har stemplet som satanisk, ha dårlig innflytelse eller være litteratur fra "frafalne". Det oppfordres til at medlemmer overvåker hverandre, og medlemmene må rapportere eventuelle regelbrudd til lederne eller andre medlemmer høyere opp i gradene. Noen høykontrollgrupper har forskjellig informasjonsmateriell, avhengig av hvilken rangering eller nivå medlemmet er i. Nyere medlemmer har kanskje bare tilgang til materiale der doktriner presenteres som relativt ufarlige. Når medlemmer deler tvil eller problemer med ledere, blir de informert om at de ennå ikke har kommet langt nok til å forstå dette spesielle problemet (Hassan, 2013, s. 28). Medlemmer blir derved gradvis indoktrinert i gruppens tro. Høykontrollgrupper forsterker et bilde av verden som er svart og hvit, god kontra ond og gir forenklede svar på vanskelige og sammensatte livsspørsmål. Bruken av innsideuttrykk eller et ladet språ’ skaper en barriere mellom de innenfor og utenforstående. Grupper vil også forutse spørsmål ved å forklare og motbevise eksisterende kritiske argumenter. For å forhindre at medlemmene engasjerer seg i tidligere medlemmer og derved risikerer at nåværende medlemmer får tilgang til negativ informasjon om gruppen fra et tidligere medlem, bruker høykontrollgrupper shunning (utfrysning) for å unngå kontakt mellom nåværende medlemmer og eks-medlemmer. 2.2 Informasjonskontroll - Jehovas vitnerJehovas vitner gjør omfattende bruk av innside-materiale via distribusjonen av blad, bøker, videoer, nyhetsbrev, apper og deres nettsted. Jehovas vitner frarådes å lese stoff som ikke er godkjent av dem. Organisasjonen skaper et skille mellom medlemmer og ikke-medlemmer, og erklærer at medlemmene ikke er en del av verden og ikke bør delta i "verdslige" saker (Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania, 2008, s. 51). Denne strenge inndelingen av innsidere og utenforstående begrenser mengden informasjon medlemmer har tilgang til. Jehovas vitner benytter seg av overvåking mellom medlemmene, og medlemmene oppfordres til å rapportere andre medlemmers urett. Rapportering av andre medlemmers ugjerninger blir sett på som lojalitet mot Jehova og medlemmet, ettersom dette, i henhold til lærenormer, vil gi dem tilgang til hjelp for begåtte synder (Våkn Opp!, 2008, s. 19-21). Overvåkningen mellom medlemmene betyr også at enhver type forhold er betinget og underordnet gruppen og dens ledere. 3. Tankekontroll3.1 Tankekontroll - genereltHøykontrollgrupper mener at deres gruppe besitter den ultimate sannheten. Disse gruppene har enkle svar på vanskelige spørsmål. Gruppemedlemmene vil mene at gruppelederen alltid har rett og at medlemmenes tvil er forårsaket av deres egne svakheter. De lærer å bruke ulike teknikker for å stoppe eventuelle kritiske tanker, som tankestopp, meditasjon og chanting (Hassan, 2013, s. 29). 3.2 Tankekontroll - Jehovas vitnerJehovas vitner lærer medlemmene sine at de har den endelige sannheten, basert på deres revisjon av Bibelen. Jehovas vitner bruker Bibelen som en definitiv guide (Vakttårnet, 2007, s. 32). Tvilen til Bibelen eller læresetningsreglene blir sett på som åndelig svakhet, åndelig ustøhet eller åndelig tretthet. Medlemmer som innrømmer å ha tvil, får råd fra menighetens eldste for å forhindre at åndelig svakhet utvikler seg til alvorlige synder (The Watch Tower Bible and Tract Society, 2010, s. 48). Imidlertid, hvis medlemmene reiser tvil åpenlyst i menigheten, eller sprer informasjon som er i strid med Jehovas vitners bibellære, kan de bli utsatt for disiplinære handlinger, for eksempel å bli fjernet fra menigheten. Disiplinær handling når det gjelder spredning av informasjon i strid med Jehovas vitners lære er både en måte å kontrollere enkeltmedlemmers oppførsel, i tillegg til å begrense den typen informasjon medlemmer har tilgang til (informasjonskontroll). 4. Emosjonskontroll4.1 Emosjonskontroll - genereltEmosjonskontroll er en annen sentral strategi for høykontrollgrupper. Dette kontrollnivået forsøker å begrense medlemmenes rekke emosjoner og proaktivt skape følelser som skam og skyld, for å påvirke medlemmers oppførsel. Emosjoner og følelser deles opp i gode og dårlige følelser. For eksempel bruker mange grupper en rekke tilståelsesritualer, der medlemmene blir tvunget til å tilstå pinlige og skammelige hendelser i livet sitt. Disse tvungne tilståelsene kan brukes senere for å kontrollere medlemmenes oppførsel eller gjøre dem redde for å forlate gruppen fordi deres hemmeligheter kan bli eksponert (Hassan, 2013, 29 - 30). Frykt er en annen sentral følelse som skapes gjennom introduksjonen av en fiende. Fiender, i disse gruppene, er mennesker som ikke er en del av gruppen eller personer som underviser eller sprer informasjon som er i strid med gruppen. Innføringen av en utenforstående fiende tjener til å gi mistillit til omverdenen, og ved å gjøre det forhindrer gruppen medlemmer fra å forlate gruppen. Frykt i gruppen skapes ved hjelp av medlemmenes overvåkning av hverandre, noe som fremkaller frykt for å bli avslørt av andre medlemmer. Emosjonskontroll oppnås i tillegg gjennom kontroll av forhold. Som nevnt tidligere ber noen grupper medlemmene sine om å kutte bånd med mennesker i deres tidligere liv, andre bestemmer hvem deres nye venner kan være, hvem de kan gifte seg med eller ha seksuelle forhold til (Hassan, 2013, s. 29-30). Gitt at andre og påfølgende generasjons medlemmer er født inn i disse gruppene, kan det være lettere for gruppen å utøve makt og følelsesmessig kontroll over dem. Dette fordi de ikke har tidligere bånd til storsamfunnet og ikke trenger å bruke krefter på å behøver å bryte bånd med dette fellesskapet. I tillegg vil de da heller ikke trenge å tilpasse sin identitet for å matche gruppens ideologi, siden de er sosialisert direkte av gruppen. De som er født inn i trossamfunnet vil bare kjenne til livet i gruppen og tar det for gitt. Det kan også være vanskeligere for andregenerasjonen og etterfølgende generasjons medlemmer å forlate gruppen, ettersom de har veldig begrenset, om noen, kunnskap om storsamfunnet og hvordan de skal oppføre seg i den, ofte ledsaget av gruppens tillærete frykt for omverdenen. De som konverterer til gruppen, derimot, har en pre-gruppe identitet og i noen tilfeller pre-gruppe bånd som. Dette er bånd og identitet som de kan være i stand til å gå tilbake til, hvis de bestemmer seg for å forlate (Barker, 2014, p 247). 4.2 Emosjonskontroll - Jehovas vitnerI Jehovas vitner oppnås emosjonell kontroll gjennom å snakke om akseptabel og uakseptabel / syndig atferd. Medlemmer, som opptrer på en uakseptabel måte, blir oppfordret til å vurdere hvordan Jehova ville sett på deres oppførsel og blir informert om at syndig oppførsel opprører Jehova. Medlemmene lærer også at Jehovas ser alt og at ingen synd går upåaktet hen, noe som fremkaller en følelse av å bli kontinuerlig overvåket (Vakttårnet, 2008, s. 3-7). Som nevnt ovenfor, bruker Jehovas vitner også overvåking mellom medlemmen, noe som kan skape frykt for å bli oppdaget av andre. Dette skaper også mistillit mellom medlemmene. Forbudet mot vennskap og forhold til ikke-Jehovas vitner, som diskutert tidligere, er dessuten en del av Jehovas vitners bruk av emosjonell kontroll. Kilde: Gutgsell, Julia "A loving privision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises» Vrije Universiteit Brussel Oversatt av Hilde Langvann, Hjelpekilden 27/3-2020 Litteratur brukt i denne delen av masteravhandlingen: Hassan, S. (2013). Freedom of Mind. Helping Loved Ones Leave Controlling People, Cults, and Beliefs. Newton, MA: Freedom of Mind Press. Hassan, S. (2015). Combating Cult Mind Control. Newton, MA: Freedom of Mind Press Barker, E. (2014). The not-so-new religious movements: changes in ‘the cult scene’ over the past forty years. Temenos, 50 (2), 235-256. Parlementair onderzoek met het oog op de beleidsvorming ter bestijding van de onwettige praktijken van de sekten en van de gevaren ervan voor de samenleving en voor het individu, inzonderheid voor minderjarigen, Gedr. St., Deel I, Kamer,1997, nr. 313/8.
«Noen kaller det dommedagangst. Jeg kaller det nostalgiske minner fra barndommen» «Jeg har forberedt meg til dette hele livet»
For de som har vokst opp i et slikt trossamfunn, og som har valgt å forlate, har de fleste en nøktern reaksjon til begivenhetene i dag. For andre er det mer problematisk, og de kan kjenne på dommedagsangsten som de vokste opp med. Hvorfor er det slik? Ifølge trossamfunnet Jehovas vitners lære lever vi nå i endetiden før dommedag vil inntreffe. De operer med en rekke kjennetegn på at vi lever i de siste dager; det skulle være en økning i jordskjelv, krig, pest, matmangel og vold. I det siste har trossamfunnet pekt på pandemien som en bekreftelse på at vi lever i endetiden, som vist her i en skjermdump fra trossamfunnets hjemmeside:  I tillegg skulle endetidens siste periode, "den store trengselen", kjennetegnes blant annet av en erklæring om fred og sikkerhet. Når media varsler om våpenstillstand i væpnede konflikter pga pandemien, har dette for noen blitt tolket som nok et tegn på at vi nærmer oss slutten. Andre kjennetegn skulle være at FN forbyr all religion. En kvinne skrev i en av Hjelpekildens grupper på FB: Tenk om de har rett? Dette er noe jeg av og til kjenner på... En gnagende uro som dukker opp, som sier at det kan være sant likevel. Fornuften holder meg heldigvis i ørene, men det er ikke alltid at den klarer å ta bort alt som tvinger seg fram av gamle innlærte tankebaner. Andre har fått henvendelser fra troende familiemedlemmer, som naturlignok ønsker tilbake søskenet eller barnet som har valgt å forlate troen, nå som de føler at dommedag nærmer seg. De forklarer at det som skjer nå med pandemien er trosstyrkende, og leser hendelsene i verden i lys av bibelens profetier. Det er forståelig at noen kan kjenne på tvilen i slike stunder, men heldigvis er det råd å få fra tidligere medlemmer. Mange viste til hvordan kunnskap kan hjelpe: Dette er en pandemi som forsåvidt er ventet, de kommer med jevne mellomrom, og forskere har lenge visst at det bare var et spørsmål om tid. Denne gangen har vi å gjøre med et litt hissigere virus, men vi kommer til å ri dette av - på samme måte som tidligere. Pust med magen folkens, det er helt natrulig å føle på disse tingene - da mange har vært indoktrinert i mange, mange år. Dette kommer til å gå veldig bra, så lenge vi har dopapir! Så fort denne pandemien roer seg, så kommer vi til å se nye konflikter, kriger osv - grunnet en svekket økonomi. Da holder ikke lenger "fred og sikkerhet"-kortet lenger. Slik jeg husker det, så var det først og fremst et angrep på all relgion som skulle være tegnet på "starten på slutten". Relgion står faktiskt sterkere enn noensinne. Jeg husker (selv om jeg var 8 år) da FN utropte 1986 til "Fredsår" at vi trodde NÅ skjer det! I ettertid viste det seg at JV var NGO-medlem i nettopp FN. Jeg er så gammel at jeg fikk med meg 1975-hysteriet. Og ved hver store eller lille krise etter det har jeg hørt den samme leksa. Da jeg gikk ut av JV, leste jeg meg opp på historien deres. Det viste seg jo at dette ikke bare hadde foregått i vår tid, men helt fra 1800-tallet da JV oppsto. Noe de selvsagt unngår å opplyse medlemmene om. JV lever av skremselspropaganda, og når man konfronterer dem med det i ettertid, sier de bare "Det har vi aldri sagt". Dette kommer til å skje denne gangen også. Verden kommer til å vende tilbake til det normale før eller siden, og JV kommer til å si "Det har vi aldri sagt". Så slapp av, alle sammen. Verden har opplevd mange kriser og kommer til å oppleve flere, men JV kommer aldri til å få rett i sine spådommer. Kjennetegn på "de siste dager" er nevnt i for eksempel Matteus 24 og i Åpenbaringens fire ryttere. Det er Jordskjelv, Krig, Pest, Matmangel, Vold og slike ting. Men det er viktig å forstå at dette gjelder HELE perioden fra 1914 av. Dette har alltid vært WT sin lære. Når de nå snakker om det som kalles "Avslutningen på Tingenes Ordning" eller "Den Store Trengsel" er dette noe annet. Det er en del av endetiden, men det er ikke det samme som endetiden. Vi snakker her om selve oppladningen til Harmageddon, selve crescendoet før det smeller. WT har ALDRI profetert at sykdom/epidemi skal være blant de tingene som skjer her. FN skal forby religion. (Babylon den store skal kastes av Dyret), Kongen i Nord skal gå til angrep (litt vagt definert), Erklæringen av "Fred og Sikkerhet" (merk at denne erklæringen skal komme som en kontrast til verdenssituasjonen, den skal komme i et øyeblikk da verden egentlig er fredelig og rolig, den gjelder ikke i situasjonen vi har nå), Gog av Magog skal angripe Guds Folk (Tidligere definert som Satan, Gog er nå definert som verdensmaktene som angriper JV), Menneskesønnens tegn på himmelen (litt vagt definert), Jesus går til angrep for å beskytte sitt folk og starter da Harmageddon. Uansett hva JV/WT nå spinner av historier kan man vise til deres egen doktrine. De har jo gitt en oppskrift på opptakten til Den Store Trengsel. Og den er helt annerledes enn det som skjer nå. Andre viste til logikk: Dommedag og Jesu gjenkomst har vært spådd i snart 2000 år. Hvor mange har hatt rett? Her er statistikken helt klar. 0% har hatt rett. Ingen! Hvor mange har tatt feil? 100%! Det er mange. Flere kan det faktisk ikke bli. Kva med dei som aldri har høyrt om jv? Kva med dei stakkars kristne frå midt østen, som er blitt forfulgt gjennom mange år? Skal dei drepes berre fordi dei ikkje visste om dei åtte karar i det styrende rådet? Våpenhviler har det vært til alle tider. Pandemier også. Derfor KAN de ikke være et tegn på dommedag. De som bor i fattige land og opplever krig/sykdommer hver dag, tenker de også at dette kan vare «slutten»? Plutselig når ting går utover skandinaver så blir de tolket som at de er de siste dagene. Hele verden levde nærmest i hunger og krig i tusen år. Det er først de siste 150-200 år og knapt nok det at vi vet at vi kan gå mett til sengs hver dag. Også i vår del av verden. Utrolig å tenke på. Vi har vært igjennom pandemier før, de fleste var sannsynligvis mye verre enn denne. Svartedøden, Spanskesyken etc. Vi vet at dette ikke kommer til å være i nærheten av like dødelig. Verden overlevde de pandemiene også, da er det liten grunn til å tro at dette vil være verdens undergang. Tenk på at 1. verdenskrig og spanskesyken kom samtidig. Det sies at den endte 1. verdenskrig. Verden gikk videre etterpå. Livet vil gå videre men vanskelige tider nå <3 vær rolig <3 det vil gå over <3 Fra et filosofisk perspektiv: Litt eksistensiell filosofi kan være greit å ta med: Vi lever i et bitte lite tidsvindu på tidens strøm, dvs. 80-100 år hvis vi er heldige. Et mikroskopisk lite blaff i ett evighetsperspektiv. Hvor logisk, rimelig og rettferdig ville det være hvis det var slik at det vi måtte ha gjort og ikke gjort- i løpet av vårt korte liv innenfor dette tidsvinduet - skulle avgjøre og forsegle vår EVIGE skjebne??? Det er jo enormt mange tilfeldige faktorer som avgjør hva som skjer i et menneskes liv, og som - mer eller mindre - bidrar til å påvirke våre liv i den ene eller andre retningen. Er det logisk, rimelig og rettferdig at vår EVIGE skjebne skal avgjøres bl. a. på grunnlag av tilfeldigheter??? Hvis det virkelig finnes en Gud, burde h*n være mye større enn oss mennesker, både i barmhjertighet og rettferdighet, m.a.o. så bør ikke menneskers evige skjebne avgjøres på et så skralt grunnlag som jeg skisserte ovenfor. Og hvis h*n mot formodning skulle være så urimelig og urettferdig at h*n baserte "dommen" sin på det lille "tidsvinduet", tviler jeg på at jeg har så stor lyst til å være med videre uansett.... Noen viste til at de ulike profetiene kolliderte med hverandre. I de siste dagene skulle kjærligheten mellom menneskene kjølne, men hva ser vi i dag? En annen ting er læren om at "verden» er styrt av «den onde» og at alt utenom menigheta/organisasjonen var skadelig: Verdens mennesker» står på for å beskytte, ta vare på, oppmuntre med sang, musikk og gode ord. Denne verdens regjering gjør store tiltak for å beskytte og hjelpe alle til å komme seg gjennom dette på best mulig måte. Generelt blir det mindre hungersnød, fattigdom og krig i verden. Om hvorfor det er vanskelig å bryte slike tankemønstre: Når man lever alltid i forventning om noko stoooort som skal skje, pluss presset om å yte og produsere og levere heile tiden (møter og møteforberedelse, felte, frammøter, stevner i alle størelser, personlig studium og meditasjon, broadcasting å sjå på, timelevering kvar måned etc...), det er veldig liten sjanse for å tenke annerledes Andre benyttet anledningen til å vise omsorg for de som er fanget i disse tankemønstrene: En annen ting, for oss som er ute, og har fått dette på avstand og deprogrammert hodet vårt - og har skjønt at JV-tar feil - tenk litt på hvordan familiemedlemmer og venner som fremdeles er indoktrinert har det akkurat nå! De er livredd for om "de har gjort nok", om de kommer til å overleve, ikke minst en ekstrem sorg de føler for en utstøtt sønn eller datter - som ikke vil overleve dette. Det er faktisk slik de tenker akkurat nå, og jeg tror mange av dem har det ekstremt tøft. De av dere som får kontakt med familie disse dagene - vær ekstremt medfølende, og husk at de kanskje har det verre enn deg akkurat nå. Tilslutt en oppfordring om fokus: Det er å rette fokus utover. Gjøre noe for andre. Ringe en venn. Hjelpe med å handle mat for noen. Sende gode tanker til de som sitter isolert. Hjelp en nabo med å lufte hunden. Eller som Jesus sa: gi en av disse minste et glass vann. Det holdt i lange baner. Meld deg inn i Røde Kors. Støtt en konsert som sendes online. Listen er uendelig. Det er forståelig at gamle tankemønstre kan ta tid å bli kvitt. Men gjennom å studere trossamfunnets lære, gjennom å bruke logikk og fakta, gjennom å snakke med andre som har blitt kvitt et slikt tankemønster, er det mulig å komme seg videre. Ta gjerne kontakt med Hjelpekilden hvis du trenger noen å snakke med.
En fryktbasert tro kan skape en livshemmende angst. Hilde Langvann, Hjelpekilden 27. mars 2020 En nederlandsk studie har sett nærmere på hvordan regler, kultur og strukturer i trossamfunnet Jehovas vitner påvirker håndtering av seksuelle overgrep, samt viljen til å anmelde overgrep til myndighetene. Et av de viktigste funnene i studien var at måten overgrepet ble håndtert på i menigheten, førte til at ofrene følte mangel på forståelse og støtte. Studien viste at publikasjoner fra trossamfunnet understreker at man skal ta hensyn til ofrene for seksuelle overgrep. Imidlertid bemerket de at det i praksis blir mye oppmerksomhet rettet mot gjerningspersonen, på hvorvidt denne personen skal fortsatt være en del av trossamfunnet eller hvorvidt de skal få lov til å gjenopptas i trossamfunnet. Resultater i tall:
Spørreundersøkelse: «Hvordan opplevde du å bli møtt av trossamfunnet, etter å ha rapportert om overgrepet» Informantene i undersøkelsen ble bedt om å angi på en skala fra 1 til 10 hvor fornøyde de var med hvordan de ble møtt av trossamfunnet etter å ha rapportert om overgrepet.
Spørreundersøkelse «Hvordan opplevde du å bli møtt av politiet, etter å ha rapportert om overgrepet?»
Intervjuer: Håndtering av seksuelle overgrep i trossamfunnet Studien utførte i tillegg til spørreundersøkelsen 10 intervjuer med tidligere og nåværende Jehovas vitner. Studien fant at intervjuobjektene kun hadde orientert foreldre og eldste i trossamfunnet om overgrepene, ingen av dem hadde kontaktet politiet. I følge informantene skyldes dette hovedsakelig den indre orienterte kulturen i Jehovas vitner og det bibelske prinsippet om at du ikke skulle ta din bror til retten. De intervjuede uttrykte at de ikke var fornøyd med måten saken deres ble håndtert på. Denne misnøyen skyldtes den manglende forståelsen de opplevde og de eldstes sterke ønske om å holde fellesskapet sammen, helst ved å forene gjerningsmann og offer. Saken blir vanligvis håndtert i nøye samsvar med gjeldende prosedyrer. Prosedyrene har, i følge de intervjuede, sterkt fokus på å holde felleskapet sammen, og handler i liten grad om å vie ofrene oppmerksomhet. Måten de ble møtt på etter å ha fortalt om overgrepet, opplevdes av ofrene som et nytt form for overgrep. De føler seg utilstrekkelig lyttet til, de føler seg ignorert, og i noen tilfeller føler de seg stigmatiserte og isolerte. Egenskapene ved trossamfunnet Jehvovas vitner - for eksempel det sterke og mannsdominerte hierarkiet, felleskapets lukkede natur og de strenge føringene for seksuell moral – forsterker etter informantenes mening de vonde erfaringene. Vilje til å rapportere seksuelle overgrep 80% av deltakerne i studien hadde opplevd de seksuelle overgrepene i trossamfunnet. Nesten alle disse overgrepene hadde blitt rapportert til trossamfunnet eldste. 30% hadde også varslet politiet, 27% hadde lagt inn formell anmeldelse. Dette er en lav prosentandel. Nesten tre fjerdedeler av deltakerne i studien rapporterte ikke politiet til tross for at 80% rapporterte misbruket internt. Basert på studien og tidligere utførte internasjonale studier, kan det ikke fastslås noen solide årsaksfaktorer som påvirker viljen til å anmelde lovbrudd. For å få innsikt i disse faktorene, kreves det videre vitenskapelig forskning som gjør bruk av andre forskningsmetoder. Reaksjoner og forslag Det nederlandske styret for Jehovas vitner har etablert en rekke tiltak, for eksempel har trossamfunnet i økende grad begynte å drøfte problemet internt. Respondentene på spørreskjemaet og intervjuobjektene kjenner seg igjen i denne utviklingen, selv om de fleste av intervjuobjektene rapporterer at det kun er gjort minimale justeringer, og at disse justeringene hovedsakelig er prosessuelle. De føler at måten seksuelle overgrep håndteres i praksis, ikke er bra nok. Respondentene kom med en rekke forslag til forbedringer for hvordan trossamfunnet håndterer overgrepssaker, for eksempel større åpenhet om problemet og en større anerkjennelse av ofrene. De nevnte også behovet for profesjonell hjelp til offeret, støtte og hjelp fra trosssamfunnet og veiledning i forbindelse med politianmeldelser. Andre forslag inkluderte opplæring og utdanning av eldste for å hjelpe dem med å håndtere rapporter om seksuelle overgrep og å anerkjenne problemets kompleksitet. Det mest konkrete forslag for forbedring er en juridisk plikt til å varsle politiet: et tiltak som det kan forventes bred støtte om. Det nederlandske styret for Jehovas vitner sier at alle gjeldende lover vil bli overholdt i landene der de er etablert. Resultater i kontekst Internasjonale studier utført i Australia, Belgia og Storbritannia viser at spørsmålet om seksuelle overgrep i Jehovas vitner ikke er begrenset til Nederland. Denne studien og de internasjonale studiene viser at trossamfunnet kan karakteriseres som et lukket trossamfunn. Alle de internasjonale studiene viste at trossamfunnet ikke håndterer seksuelle overgrep mot mindreårige bra nok, og at ofrene befinner seg i en sårbar posisjon. Studiene antydet også at fellesskapets lukkede natur hindrer transparens i håndteringen av overgrepssaker. Ved første øyekast ser det ut til at denne lukkede naturen også har en negativ innflytelse på viljen til å anmelde saken til politi. Internasjonale studier har funnet at det er svært få muligheter til å føre slike saker utenfor trossamfunnet, og at det å gjøre det innebærer en veldig høy risiko for utenforskap. Ofrestøttemekanismene i trossamfunnet ser ut til å være utilstrekkelige, det gis ingen støtte for å muliggjøre ekstern anmeldelse av seksuelle overgrep, og ifølge mange respondenter frarådes dette. Plikten til å varsle myndighetene om mistenkt eller faktisk seksuelt misbruk er et viktig tiltak som er truffet eller anbefalt til Jehovas vitner i Australia og Belgia. Den romersk-katolske kirke i Nederland har også blitt anbefalt å innføre en varslingsplikt. Siden studiene i Australia og Storbritannia ble gjennomført, har Jehovas vitner laget en veiledning til eldste for hvordan de skal håndtere påstander om overgrep mot barn. Effektene av tiltakene som Jehovas vitner i Australia, Storbritannia og Belgia har tatt for å forbedre barnesikkerheten er ikke kjent ennå. Når vi ser på de tre nederlandske studiene som undersøker lukkede trossamfunn, registrerer vi at det å være i et lukket samfunn hindrer folk fra rapportering om en rekke lovbrudd. Foreslåtte tiltak Studien hadde følgende anbefalinger til trossamfunnet i Nederland og den nederlandske regjeringen: "Vi appellerer til trossamfunnet Jehovas vitners for å sikre bedre støtte til og anerkjennelse av overgrepsofre ved tiltak som følgende:
Videre kan resultatene av denne studien bidra til at sikre relevante instanser - for eksempel kommunale helsetjenester og politiet - blir bedre informert om påvirkningen av lukkede lokalsamfunn om ofre for overgrep. Videre er det ønskelig at resultatene fra studien kan gi bedre kunnskap til instanser som helseapparatet og politi om hvordan mekanismene i lukkede trossamfunn påvirker overgrepsofre." Kilde: www.wodc.nl Studien er oversatt (og noe forkortet av) Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge 24/1-2020  Jehovas vitners publikasjoner omtaler seksuelle overgrep som særdeles motbydelige og ond gjerninger. Foto: Hearts Television
Når religiøse utbrytere står fram med sin historie for å fronte mangelen på et profesjonelt hjelpetilbud eller for å adressere negativ sosial kontroll i religiøse miljøer, kommer gjerne følgende reaksjoner:
Vi så mange eksempler på slike reaksjoner etter premieren på den kritikerroste filmen Disco, og nå sist i desember etter tredje episode av Tv2s Norge Bak Fasaden: I Guds navn. Og det er den kristne dagspressen som leder an, som Vebjørn Selbekk i avisen Dagen illustrerer i sin leder fra 16/12-19: "Litt mer research, Tv2". Vårt Land følger opp med overskrifter som 1-0 til Smiths venner. Et godt eksempel på det samme kan vi høre i en paneldebatt om Disco, som ligger tilgjengelig på Vårt Lands Podcast. «Det miljøet du tilhørte er et ekstremt marginalt lite miljø, Christine, det er få som har opplevd det du har opplevd,» sier Vårt Lands religionsredaktør «Dette er en generalisering og en stigmatisering av frikirkeligheten som ikke stemmer», sier en pastor etterpå. Det er tydelig at ingen av disse to har forstått filmens budskap om det å miste sin stemme i et kontrollerende miljø, og hvordan veien blir kort til radikalisering. Det viktigste her er likevel de ubehagelige teknikkene som brukes for å avvise debatten. Jeg tenker det er nok nå. Jeg er lei av å høre fra religiøse som går i offerrollen, og jeg er lei av en kristen dagspresse som kveler en viktig debatt i fødselen. Jeg er lei av manglende empati, unnvikende svar, bagatellisering og likegyldighet. Denne gangen ønsker jeg at vi adresserer det som er kjernen her: Menneskene som har det vanskelig. Et trossamfunn må gjerne lage fine videoer om hvor fint de har det, men når en 16-åring fra det samme trossamfunnet tar kontakt med oss samme uke og forteller at hun ikke lenger har lyst til å leve pga det presset hun blir utsatt for, så er det noe som er feil. Hva med å fokusere på dette? Hva kan vi forandre på i vår kultur som gjør at 16-åringer ikke ønsker å ta sitt eget liv? Jeg vil at alle trossamfunn som mottar statlig støtte i Norge skal ha en egen strategiplan om negativ sosial kontroll. Jeg vil at alle trossamfunn skal reflektere over tematikken, ha kunnskap om hva denne kontrollen er og hvorfor den er skadelig, og jeg vil at de skal motarbeide slike tendenser i sitt eget miljø. Jeg vil at myndighetene skal følge opp arbeidet de startet for 12 år siden, da det var en helsepolitisk målsetting at det ordinære hjelpeapparatet skulle få økt kunnskap om denne tematikken. Jeg vil ikke se flere avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har nok kunnskap om tematikken for å kunne hjelpe. Jeg vil at noe skal gjøres. Jeg vil ikke høre mer om tenåringer som sier at selvmord er deres eneste vei ut. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som blir uføre av psykiske grunner etter å ha gjennomgått en religiøs bruddprosess. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som har hatt det vondt hele livet. Jeg vil at det skal finnes et godt hjelpeapparat som har kunnskap og kompetanse. Kan vi snakke om dette denne gangen? Ellers skal vi nok en gang snakke om hvor urettferdig behandlet et trossamfunn er? (Fra innlegg i VL 18/12-19) Hilde Langvann, Hjelpekilden 30/12-2019  En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet. Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling. I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader. Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere. Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid. Skrevet av: Bente Sandvig, Human Etisk Forbund Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019  Hjelpekildens innspill på høring i Familie- og kulturkomiteen, 12. desember 2019, i forbindelse med Prop. 130 L (2018-2019) Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven):
I den utvidede regjeringsplattformen fra januar i år ble det lagt til følgende punkt: «Regjeringen vil anerkjenne barns trosfrihet og rett til å tilhøre og være medlem av et tros- eller livssynssamfunn». Hjelpekilden ønsker å understreke at barns trosfrihet også innebærer retten til å ikke tro, og retten til å ikke være medlem av et trossamfunn. Noen religiøse miljøer distanserer seg aktivt fra storsamfunnet, slik at man utvikler skepsis til samfunnet og ikke får muligheten til å bygge opp et nettverk utenfor miljøet. Når man bryter med et slikt miljø så blir dette svært synlig og skaper et handikap for den det gjelder. Brått står man uten nettverk, familie og venner, og må reorientere seg og integrere seg inn i et samfunn man alltid er blitt advart mot. Ensomhet blir derfor resultatet, og med ensomheten følger ofte andre psykiske etterreaksjoner. Andre bryter med et miljø preget av en ubalansert forkynnelse, der hovedfokuset har vært fortapelse, Helvete, dommedag og troen på demoner som kan skade mennesker. Dette har vært spesielt utfordrende for barn, og mange kan slite med angst som følge av en slik lære, lenge etter at de har brutt med miljøet. Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som mottar mellom 400 og 500 henvendelser i året. Halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv. De søker også å treffe andre i samme situasjoner for å bearbeide erfaringer og få hjelp til utfordringer etter bruddet. Tilbud gjennom likepersonsarbeid som samtalegrupper og mentorordning har for mange vært avgjørende. Hjelpekilden skaper også prosjekter som tar sikte på kompetanseheving i hjelpeapparatet, og prosjekter som har et særlig fokus på å hjelpe ungdommer i religiøse bruddprosesser for å forebygge utvikling av alvorlige psykiske etterreaksjoner. For religiøse utbrytere er det uforståelig at et religiøst miljø som har bidratt til psykisk uhelse for noen og som har brutt barns rettigheter i andre tilfeller, skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at kirkeskatten, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal vi ha en rettferdig tros og livssynspolitikk, så må det jobbes for å sikre en trygg exit-prosess og et godt liv etterpå for de som ikke lenger ønsker å tilhøre et trossamfunn. Dette må gjøres gjennom å støtte organisasjoner som ønsker å ivareta menneskene i religiøse bruddprosesser, og som er en pådriver for kompetanseheving og forskning på tematikken. Hilde Langvann, daglig leder Hjelpekilden Norge 12/12-2019 Ser norsk ut, snakker norsk, men er likevel ikke norsk i det hele tatt. Slik omtaler mange religiøse utbrytere seg selv. Hvordan er dette mulig? Hvordan kan noen som er født og oppvokst i norsk kultur kjenne seg fremmedgjort fra storsamfunnet? Årsaken ligger i enkelte trossamfunns fiendebilde av storsamfunnet. Når man ser på samfunnet utenfor som styrt av onde krefter, og at trygghet bare kan oppnås ved å holde seg nær menigheten, vil dette gå ut over integreringen. Så lenge man holder seg i trossamfunnet vil dette oppleves som et sterkt indre samhold. I det øyeblikket man står utenfor miljøet oppstår utfordringene. Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet, og noen har brukt lang tid på å bli integrert i samfunnet.
Det er kanskje ingen lett løsning på disse utfordringene mange kan oppleve. Så lenge et trossamfunn skaper en barriere mellom medlemmet og storsamfunnet, og ser på integrering som en onde, vil det alltid være utfordrende når man plutselig står utenfor trossamfunnet. Men det hjelper mye at samfunnet utenfor forstår at man kan ha utfordringer med å føle seg integrert, selv om man ser norsk ut og snakker norsk. Og for oss andre kan det kanskje hjelpe at andre også føler ensomhet og mangel på et sosialt nettverk, som denne personen satte fingeren på.
Kanskje er det greieste å ikke kjempe for å bli integrert, men å akseptere seg selv som litt annerledes?
Hilde Langvann Hjelpekilden Norge, 10/12-2019  En ung mann i begynnelsen på en bruddprosess tok kontakt med Hjelpekilden tidligere i år. Vi har fulgt han fra han fortalte om sin tvil og fram til han nå fortalte sine foreldre og menigheten at han ikke lenger ønsker å være medlem. Denne uke vil de opplyse på den lokale menigheten at han er å regne som ekskludert. Dette er en tøff situasjon, så vi hørte i gruppa vår om det var noen som hadde noen oppmuntrende ord. På få timer fikk vi inn så mange omsorgsfulle ord at vi fikk lyst til å dele dem med dere utenfor. For det er kjærlighet i disse meldingene, og kjærligheten står i sterk kontrast til den hjerteløse ekskluderingen han opplever nå. Samtidig tenker vi at det kan gi håp til dere som selv står i en tidlig bruddprosess. Du er virkelig ikke alene.
Hvordan er det med deg? Har du tilhørighet til en tro, men føler tvil? Kjenner du på redselen for å miste alle du er glad i hvis du bestemmer deg for å bryte med menigheten? Da skal du vite at du kan ta kontakt med oss. For du er ikke alene. Hilde Langvann, 22/10-2019 Hjelpekilden Norge Lenke til vårt Kontaktskjema  Nær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv. |
SkribentBloggen skrives av Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden Norge. Følg Hilde på FB. 
Kategorier
All
Arkiv
March 2021
|
