Hva skjer når hele verdensbildet kollapser? Når troen, familien og fellesskapet man har levd for, plutselig forsvinner?

I sin masteroppgave fra 2021, beskriver Mika Meidell hvordan bruddet med Jehovas vitner ofte utvikler seg til en eksistensiell krise, ikke bare et sosialt tap. For noen blir bruddet en eksistensiell krise, der både mening, identitet og trygghet rives bort på én gang.

 Dette tapet skaper et dypt tomrom. Mange forteller at de føler seg som fremmede i verden, at alt som tidligere var trygt, nå er ukjent. De må lære seg å tenke selv, velge selv, og stole på egne vurderinger for første gang.

​Mellom to verdener
Oppgaven beskriver denne fasen som et mellomrom mellom to virkeligheter: den gamle troens univers, og det nye livet utenfor. I dette mellomrommet kan mange kjenne på forvirring, skyld og frykt. Hva er riktig og galt nå? Er jeg fortsatt et godt menneske? Hvordan skal jeg forstå meg selv når alt er snudd på hodet?

Forfatteren bruker begrepet identitetsovergang for å beskrive denne prosessen; en overgang som kan være både smertefull og frigjørende. Det handler ikke om å “slutte å tro”, men om å gjenoppbygge seg selv etter et sammenbrudd i mening og tilhørighet.

Et eksistensielt sammenbrudd
Gjennom intervjuer med tidligere medlemmer viser oppgaven hvordan mange opplever dette som et eksistensielt sammenbrudd.

Forfatteren peker på at denne smerten ikke kan forstås som vanlig sorg eller depresjon, men som en eksistensiell smerte. Den handler om selve grunnlaget for å være menneske: tro, mening, og opplevelsen av å ha en plass i verden.

Veien videre; å bygge seg selv på nytt
Heling handler derfor ikke bare om å få “avstand til troen”, men om å finne ny mening. For mange begynner dette i møte med andre som har gått samme vei. Å høre noen sette ord på erfaringer man trodde var unike, gir trygghet og håp.
 
Gjennom fellesskap, refleksjon og støtte kan man gradvis finne tilbake til seg selv. Ikke som et “tidligere Jehovas vitne”, men som et menneske med egne verdier, valg og drømmer. “Rehabiliteringen handler ikke om å bli frisk fra troen, men om å finne tilbake til en selv uten den.”

​Hva kan fagfolk lære av dette?
Forfatteren retter også en klar oppfordring til psykologer og behandlere:

• Å forlate et lukket trossamfunn er ikke bare et sosialt brudd, men et eksistensielt.
• Behandlingen bør derfor inkludere eksistensiell refleksjon, ikke bare symptomfokus.

Psykologer bør møte klienter med nysgjerrighet for troens betydning, forstå utstøtelse som et relasjonstraume, og støtte prosessen med å bygge en ny identitet.

Et viktig bidrag
Denne masteroppgaven er et viktig tilskudd til forskningen om religiøse bruddprosesser. Den gir et språk for den delen av opplevelsen som ofte er vanskeligst å beskrive: den eksistensielle.

For mange som har levd hele livet innenfor et trossamfunn, er veien ut ikke bare et valg om frihet, men også et møte med seg selv. I stillheten etter at alt man trodde på, er borte.

Men med tiden finner mange tilbake til seg selv, og oppdager at det faktisk går an å leve videre:

Les masteroppgaven her
​Oversikt over annen relevant forskning


For Hjelpekilden Norge
Hilde Langvann, 31/10-2025

Hva betyr det egentlig å bli fri?
 
For mange som forlater et trossamfunn, beskrives friheten som et øyeblikk: døren lukkes, og verden ligger plutselig åpen. Men Vilde Kristiane Wist Stordahl viser i sin masteroppgave «Å tro eller gå fortapt» (NTNU, 2019) at frihet sjelden føles slik i starten. Overgangen kan være smertefull, kaotisk og ensom.
 
Gjennom ni livshistorier fra personer som har forlatt kristne miljøer i Norge, undersøker Stordahl hva som egentlig skjer psykologisk når man bryter ut, og hva det vil si å bli et fritt menneske igjen.

​Frihet fra og frihet til
I oppgaven skiller hun mellom to former for frihet.

1. Frihet fra - å slippe regler, kontroll, frykt og krav om lydighet.
2. Frihet til - å kunne tenke selv, føle egne følelser, og velge retning for livet sitt.

 
Lettelsen mange opplever når de endelig får sin frihet fra, etterfølges ofte av en tomhet. Mange opplever en enorm lettelse over alt de får frihet fra, men snart følger tomheten. For det finnes ingen ferdige svar utenfor trossamfunnet. Den virkelige utfordringen ligger derfor i å utvikle frihet til; til å bære egne valg, til å finne mening på nye måter, og til å stole på sin egen dømmekraft.
 
Det indre selv gjenvinnes
I miljøer preget av sterk sosial og åndelig kontroll lærer man ofte å tvile på seg selv. Tanker, følelser og impulser blir sensurert for å tilpasses fellesskapets normer. Stordahl beskriver hvordan mange tidligere medlemmer må lære å stole på sin egen indre stemme på nytt.

Hun bruker begrepet det dialogiske selvet: et selv som ikke lenger er styrt av én autoritativ stemme, men som består av flere stemmer i dialog: den troende, den tvilende, den redde, den håpefulle.
 
Å finne psykologisk frihet handler dermed ikke om å kvitte seg med alt som var, men om å romme flere deler av seg selv samtidig, og la dem få snakke sammen.
 
Abstrahering – å tenke nytt om tro og mening
Et annet viktig funn i oppgaven er hvordan mange tidligere medlemmer gradvis lærer å abstrahere religiøse sannheter; å se dem som symboler, erfaringer og fortellinger, ikke som absolutte regler.

Denne evnen til å tenke mer fleksibelt gjør at troen ikke nødvendigvis må forkastes, men kan få ny form og betydning. Slik beskriver Stordahl en overgang fra doktrinær lydighet til psykologisk autonomi. Man går fra å leve i et system der sannheten er gitt, til å våge å leve i et liv der sannheten må utforskes.
 
Frihet som prosess, ikke tilstand
Stordahl viser at psykologisk frihet ikke oppstår i det øyeblikket man forlater menigheten. Frihet er en prosess av selvutvikling, et langsomt arbeid med å bygge opp indre trygghet der ytre kontroll tidligere sto.
 
For noen betyr det å finne en ny tro. For andre betyr det å gi slipp på troen helt.
Men for alle innebærer det å bli kjent med sitt eget jeg, uavhengig av hva andre mener det bør være.

 Et viktig budskap til fagfeltet
Stordahls forskning minner oss om at mennesker som forlater lukkede trossamfunn ikke bare trenger frihet, men også støtte i å lære å leve med friheten. Psykologisk frihet kan være overveldende etter mange år i strenge rammer. Derfor må fagpersoner møte disse prosessene med respekt, tålmodighet og forståelse for at frihet også kan gjøre vondt.
 
 «Den virkelige friheten», skriver Stordahl, «handler ikke bare om å bryte ut, men om å kunne stå støtt i seg selv når man ikke lenger har en autoritet som forteller hva som er rett.» 

Les hele masteroppgaven her
Hjelpekildens liste over faglitteratur


For Hjelpekilden Norge, 25/10-2025
Hilde Langvann

Når Den norske kirke denne uken ber om unnskyldning for sin behandling av homofile, markerer det et historisk oppgjør med fortiden. Det fortjener respekt. Men samtidig må vi tørre å stille et ubehagelig spørsmål: Hva med de homofile som vokser opp i kristne miljøer i dag?

Negativ sosial kontroll handler om mer enn regler og påbud. Det handler om hvordan fellesskap former menneskers frihet til å være seg selv. I mange religiøse miljøer kan man overleve kontrollen ved å tilpasse seg, ved å kle seg riktig, mene riktig, vise de rette følelsene. Men noen ganger forteller kontrollen at du er feil som menneske, gjennom den du er, og den kjærligheten du bærer i deg og har rett til å erfare for å kunne være hel. For barn og unge som oppdager at de er homofile i slike miljøer, handler dette ikke om valg, men om identitet. Å høre at du er skapt feil, at kjærligheten din er syndig, er ikke bare teologi. Det er eksistensiell undergraving.

En amerikansk studie publisert i Pediatrics (Ryan et al., 2009) viser at unge skeive som møtes med sterk avvisning fra familien, ofte religiøst begrunnet, har over åtte ganger høyere risiko for selvmordsforsøk enn dem som møtes med støtte. Dette er ikke abstrakte tall. Det handler om liv som står på spill, også her i Norge.

I sommer kom avgjørelsen til Statsforvalteren etter å ha vurdert om BCC bryter loven ved å ekskludere homofile som lever i parforhold. Først mente de ja; praksisen var diskriminerende og ulovlig. Men etter press fra BCCs advokater ble konklusjonen endret: diskrimineringen ble definert som et lærespørsmål, og dermed beskyttet av trosfriheten.

Men loven krever mer enn en teologisk begrunnelse. For at forskjellsbehandling skal være lovlig, må den ha en saklig grunn, være nødvendig og stå i rimelig forhold til konsekvensene. Denne vurderingen gjorde ikke Statsforvalteren.

Når trossamfunnets behov for eksklusjonsregler veies høyere enn konsekvensene for dem som rammes; barn og unge med åtte ganger høyere selvmordsrisiko, er det ikke forvaltningen som beskytter troen, men troen som misbrukes til å rettferdiggjøre skade.

Nylig kom en ny avgjørelse, denne gang om Menigheten Samfundet, som fortsatt lærer barn at homofili er synd. Også her mente staten at praksisen ikke krenker barns rettigheter nok til å miste støtte.

Til sammen danner disse sakene et mønster: Når diskriminering begrunnes teologisk, blir den lovlig. Når barn mister fellesskapet fordi de ikke passer inn i læren, blir det et spørsmål om doktrine, ikke om menneskerettigheter.

Dette er ikke et lovmessig hull, men et forvaltningsmessig svik. Loven inneholder vernet som skulle beskytte barn og unge, men Statsforvalteren anvendte det ikke. Når en økning i selvmordsrisiko på åtte ganger anses som et akseptabelt utslag av trosfrihet, er det ikke jussen som svikter, men dømmekraften. Det er en etisk blindflekk.

Samtidig som kirken nå beklager sin behandling av homofile, er den medlem av Norges Kristne Råd, som offentlig støttet BCC i diskrimineringssaken. Gjennom sitt medlemskap gir kirken og de øvrige medlemsorganisasjonene indirekte støtte til en praksis som fratar homofile retten til fullt fellesskap. Hvorfor tier de om dette? Hvorfor står ingen opp for de homofile barna i miljøer der kjærlighet fortsatt defineres som synd?

Denne tausheten er ikke nøytral. Den oppleves som et svik. En unnskyldning for fortiden mister troverdighet dersom man vender blikket bort fra nåtiden.

Vi trenger kirker og trossamfunn som viser at tro og kjærlighet ikke skal settes opp mot hverandre. Vi trenger voksne som tør å se de barna som vokser opp i religiøse fellesskap, og som allerede vet at de en dag vil miste alt, bare fordi de elsker feil person. Og vi trenger en forvaltning som forstår at trosfrihet ikke betyr frihet til å skade.

For religionsfrihet handler ikke om retten til å krenke andre, den handler om friheten til å tro uten å ødelegge for andres frihet til å leve.

​Historien om kirkens unnskyldning er ikke ferdig.

For Hjelpekilden Norge
Hilde Langvann, 17/10-25

​
Lenker:
Pressemelding fra BCC
Studie om homofile og risiko for selvmord

Når mennesker forlater et lukket trossamfunn, er fortellingene sjelden så enkle som “jeg ble fri”. Friheten er der, men ofte sammenvevd med smerte, savn og en dyp sorg som det ikke alltid finnes rom for å snakke om.

I masteroppgaven «Fengselet som blir kalt kjærlighet» (MF; 2015) analyserte Anne Kristine Nielsen fortellinger fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn. Funnene gir et nyansert bilde:

• Å bryte ut er ikke bare et valg om å forlate, men også et tap av hele livsgrunnlaget.
• Man mister en tro, et fellesskap, et språk, og ofte selve forståelsen av hvem man er.

En usynlig sorg
For mange som bryter ut, er sorgen vanskelig å sette ord på. Den handler ikke bare om vonde erfaringer, men også om alt som en gang ga mening. Fellesskapet, tryggheten, sangene, høytidene, alt som tidligere skapte identitet, blir plutselig noe man ikke lenger får være en del av. Selv mennesker som har opplevd kontroll og fordømmelse, kan savne den følelsen av tilhørighet som fantes mellom linjene.

I materialet Nielsen analyserte, beskriver flere avhopperne følelsen av å stå midt i en eksistensiell tomhet. De har gjort noe riktig, de har tatt et nødvendig valg for å overleve, men likevel føles det som et nederlag.

«Jeg savner de jeg ikke lenger kan ha kontakt med», forteller en av kvinnene. En annen sier at det vanskeligste ikke var å miste troen, men å miste moren sin, selv om hun fortsatt lever.

Sorgen er også komplisert fordi omgivelsene ikke alltid forstår den. Mange møter kommentarer som:
“Du må jo være glad du er ute!” og “Du burde bare legge det bak deg.”

Men vi mennesker kan sørge over det som skadet dem. Sorg er ikke det samme som tvil, og den betyr ikke at man angrer. Den viser tvert imot at det som gikk tapt, en gang hadde betydning.

Mellom skam og verdighet
I oppgaven peker Nielsen på at skam og sorg ofte følger hverandre. Skammen kan handle om å ha trodd, om å ha blitt lurt, eller om å være den som forlot. Sorgen handler om å miste dem som fortsatt tror. Denne dobbeltheten gjør at mange holder stillhet om det som gjør vondt, for ikke å såre andre, eller for ikke å virke utakknemlige for friheten de har fått.

Noen finner etter hvert nye fellesskap, mens andre opplever at tilliten til både mennesker og Gud er brutt. Å bygge opp en ny identitet kan ta lang tid. Å erkjenne sorgen er en viktig del av denne prosessen, en vei mot å gjenvinne verdighet og eierskap til egen historie.

Et kall til fellesskap og samarbeid
Nielsen avslutter studien med et spørsmål til kirken: Hvordan kan diakonien møte mennesker som bærer denne typen sorg – en sorg over tro, fellesskap og identitet?

Hun foreslår at kirkelig diakoni, fagmiljøer innen psykisk helse og organisasjoner som Hjelpekilden kan ha mye å vinne på å samarbeide.

Hver av dem ser bare én del av bildet:

• Diakonien møter de åndelige og eksistensielle spørsmålene.
• Psykiatrien ser de psykiske konsekvensene av traumer, skam og tap.
• Hjelpekilden forstår den sosiale og relasjonelle virkeligheten som følger av brudd med religiøse miljøer.

Et samarbeid mellom disse tre perspektivene kunne skapt et helhetlig hjelpetilbud, der mennesket blir møtt både som troende, som pasient og som individ i sorg. Et sted hvor ingen tvinges til å velge mellom tro og tilfriskning, men får hjelp til å finne seg selv på nytt.

Å se sorgen som kjærlighet
For mange som forlater et trossamfunn, handler heling ikke om å forkaste alt, men om å samle trådene på nytt. Å finne tilbake til verdighet, selvstendighet og evnen til å tro, på en måte som ikke skader.

Kanskje er det nettopp her forståelsen bør begynne: Sorgen over troen er også kjærlighetens etterklang.
Å sørge etter et religiøst brudd er ikke svakhet, men et uttrykk for hvor sterkt mennesket lengter etter mening og tilhørighet.

Derfor trenger vi rom der denne sorgen kan snakkes om; i terapirom, i kirkens diakoni, og i fellesskap som Hjelpekilden.

For først når sorgen får språk, kan friheten kjennes hel.

Les Nielsens masteroppgave her
​Hjelpekildens liste over faglitteratur


For Hjelpekilden Norge
Hilde Langvann, 9. oktober 2025

Hvorfor oppleves kritikk av religion ofte så truende? Hvorfor ser vi gang på gang at religiøse miljøer reagerer sterkt når deres tro blir utfordret, selv i samfunn med lovfestet ytringsfrihet?

Religious Opposition to Freedom of Speech er den litt tørre tittelen til Trond Reidar Carlsens masteroppgave i psykologi fra 2015. Men bak tittelen ligger en ganske menneskelig erkjennelse: det er ikke alltid så lett å tåle frie ord når de treffer oss i hjertet.

Når Gud er som mamma (eller pappa)
Carlsen bruker tilknytningsteori til å forklare hvorfor kritikk av tro kan gjøre så vondt. For mange troende er Gud ikke bare en idé, men en trygg base, litt som en forelder for et barn. Gud er den som trøster, beskytter og alltid er der.
Så når noen kritiserer troen, er det som å høre noen snakke stygt om moren din. Du vet kanskje at det egentlig bare er ord, men følelsene protesterer likevel. Og akkurat som barnet som holder hardt i mamma når fremmede roper, klamrer vi oss til troen når den angripes.

Når du har stått opp klokka fem hver dag
Et annet poeng Carlsen trekker frem, er at religion ofte krever handlinger som er vanskelige å late som. Å faste, å be flere ganger om dagen, å gi av inntekten sin – det er ting som tydelig viser at du mener alvor.
Lojaliteten sitter dypt når du har gjort dette i årevis. Når naboen så kaller det meningsløst, oppleves det ikke bare som kritikk, men som et hån mot hele din investering. Litt som om noen skulle le av at du har trent til maraton i to år: «Hvorfor gidder du det der?» Da forsvarer du deg, for du har jo gitt alt.

Når hjernen tar snarveier
Carlsen peker også på at hjernen vår ikke alltid elsker analytisk tenkning. Ofte går den heller for snarveier og magefølelser. Det kan forklare hvorfor en enkel tegneseriestripe kan føles mer provoserende enn en 20-siders juridisk utredning om ytringsfrihet

Fra teori til virkelighet
Carlsen viser til både norske og internasjonale eksempler. Her hjemme hadde vi i mange år blasfemiparagrafen, som ble brukt som argument for å skjerme religion mot kritikk. Internasjonalt ser vi hvordan satire, kunst eller kritiske ytringer kan utløse sterke reaksjoner; fra politiske kampanjer til voldelige handlinger.

Hjelpekildens erfaring
Hos Hjelpekilden hører vi historier som bekrefter dette. Mange forteller at de ikke kunne stille spørsmål i menigheten. Ett feil ord kunne føre til skyldfølelse eller utestengelse. Andre beskriver frykten for å miste hele sitt nettverk dersom de sa noe kritisk. 

Det er en påminnelse om at ytringsfrihet ikke bare er et juridisk prinsipp. Den er vevd inn i følelser, tilhørighet og psykologiske mekanismer som går rett til kjernen av hvem vi er.

Hva kan vi lære av dette?
Å forstå disse mekanismene gjør det lettere å se hvorfor det kan være så vanskelig å bruke stemmen sin i lukkede religiøse miljøer. Når kritikk føles som et personlig angrep på Gud, familien eller fellesskapet, er prisen for å tale fritt høy.

Samtidig peker denne innsikten på hvorfor støtte utenfra er så viktig. Når noen våger å stille spørsmål, trenger de både kunnskap og fellesskap som bekrefter at de ikke står alene.

Samlet oversikt over psykologiske mekanismer

• Gruppefellesskap: Religion gir tilhørighet og identitet. Den skaper et tydelig skille mellom «oss» og «de andre». Når troen kritiseres utenfra, kan det oppleves som et direkte angrep på hele fellesskapet.
• Ritualer og lojalitet: I mange miljøer viser man tro gjennom handlinger og ritualer som koster tid, krefter eller ressurser. Slike «vanskelig-å-fake» signaler styrker samholdet, men gjør også at man forsvarer det som er hellig med ekstra styrke.
• Nevrobiologi: Forskning viser at bestemte hjerneområder aktiveres når religiøse forestillinger utfordres. Reaksjonen blir ofte mer emosjonell og intens enn når andre temaer står på spill.
• Relasjonen til Gud: For mange troende oppleves forholdet til Gud som personlig, nesten som en forelder–barn-relasjon. Da kan kritikk av religion oppleves som en trussel mot et nært og trygt bånd.
• Analytisk tenkning: Studier antyder at lavere grad av kritisk refleksjon kan henge sammen med større motstand mot ytringsfrihet. Når tradisjon og autoritet får forrang, blir egne tanker og spørsmål ofte underordnet.

Tre ting å huske:

• Motstand mot ytringsfrihet er menneskelig, og spesielt sterk når troen blir utfordret.
• Kritikk av religion føles personlig, som å angripe Gud, familien eller deg selv.
• Støtte utenfra er avgjørende for at folk skal våge å bruke stemmen sin, selv når prisen i fellesskapet er høy.
  
  

Les Trond Carlsens oppgave her
Hjelpekildens liste over faglitteratur

For Hjelpekilden Norge
Hilde Langvann

I debatten om trosfrihet og statlig tilsyn er det mye lyd. Voksne menn som hevder seg sensurert. Trossamfunn som mener de forfølges. Redaktører som advarer mot "tvang til å tro på den liberale måten".

I Harald Stanghelles kronikk i Aftenposten (24. juli 2025) løftes bekymringen for en stat som griper inn i kristne minoriteters rett til å holde fast ved "det klassiske synet på ekteskapet". Han advarer mot intolerant toleranse, mot at trossamfunn presses til å tilpasse seg "en liberal tidsånd".

Denne typen forsvarstale for tradisjonell trosfrihet er ikke ny. Den speiler et velkjent mønster vi også ser i svarene fra flere trossamfunn når de blir møtt med tilsyn, gransking eller kritikk: de går i offerposisjon. Staten blir overgriper. Det religiøse fellesskapet er det egentlige offeret.

Men de som faktisk trenger vern, barna, forsvinner fra synsfeltet, både i ytringer fra
trossamfunnene og fra samfunnets vaktbikkje: mediene.

Trosfrihet uten barnets beste?
Det er ingen som vil frata voksne mennesker retten til å tro. Det vi derimot må kunne diskutere, er hva som skjer når denne retten brukes til å forme barn gjennom kontroll og frykt, og begrense deres mulighet til å utvikle seg fritt.

Barnekonvensjonen er tydelig: barn har rett til å utvikle sin personlighet, danne egne meninger, og beskyttes mot psykisk press og skadelig praksis. Men hva skjer når religion brukes for å skape frykt? Når barn lærer at Gud blir sint om de tviler? Når kjærlighet for feil kjønn, feil person, feil liv, betyr evig adskillelse fra familie og fellesskap?
​
Vi i Hjelpekilden vet hva som skjer. Vi møter dem når de har blitt voksne.
 
En oppvekst på andres premisser
I vår rapport Hus uten grunnmur dokumenterer vi hvordan det er å vokse opp i trossamfunn der fellesskapet er alt, og individet ingenting. Vi har snakket med unge voksne som har vokst opp i miljøer hvor alt var definert på forhånd: troen, kjønnets betydning, fremtidsplanene, og hva som skjer med deg om du tviler.

"Jeg lærte å skjule den jeg var. Det var ikke plass til meg som barn, bare til versjonen av meg de voksne kunne akseptere."

Flere beskriver en oppvekst der identitetsutvikling ble et risikoprosjekt. Å stille spørsmål var et svik. Å være homofil var uforenlig med troen. Å forlate miljøet var å miste familien.

Dette handler ikke om teologiske nyanser, men om psykisk uhelse, selvmordstanker, angst og skam; alt skjedd i fellesskap hvor kjærlighetens språk ble brukt som kontrollens verktøy.

Staten har ikke en forpliktelse til å støtte kontroll
Trosfrihet betyr ikke automatisk rett til offentlig finansiering. Staten har rett og plikt til å stille vilkår for støtte, blant annet om at barn i slike fellesskap ikke skal utsettes for diskriminering, negativ sosial kontroll eller skadelig undervisning.

Det handler ikke om sensur. Det handler om ansvar. Det handler om barns rett til trygghet, selv om de er født inn i et fellesskap som ikke gir dem rom for å være hele seg.
 
Vi må høre på dem som ikke roper
Det paradoksale er dette: De voksne som hevder å være ofre, har makt. De har talerstoler, redaktører, advokater og støtteordninger og et fellesskap som står rundt dem.

Barna har ingen av delene.

​De har bare oss: storsamfunnet. Og hvis vi ikke evner å høre etter hva som ikke blir sagt, hvis vi lar oss distrahere av anklager om «liberal tvang» og «sensur», da svikter vi dem som trenger oss mest.

For konsekvensene av denne svikten er ikke abstrakte. Psykiatrien ser konsekvensene, og ber oss om hjelp for å forstå dem. Vi merker dem også, i hjerteskjærende henvendelser fra unge voksne med dype sår etter en oppvekst preget av kontroll, frykt og utenforskap.  

Det er prisen noen barn betaler for at fellesskapet rundt dem skulle få være i fred.
 
Frihet er ikke å tvinge barn til taushet
Vi trenger ikke mindre debatt om trosfrihet. Vi trenger mer debatt om hva det faktisk betyr å vokse opp i et trossamfunn hvor retten til tro aldri følges av retten til tvil.
​
For det er ikke religionsfrihet som trues i Norge i dag. Det som trues, er barnas frihet til å være seg selv.
Og vi vil gjerne høre at flere stemmer hever seg for dem.


For Hjelpekilden
Hilde Langvann, 2/8-2025

Lenker:
Aftenposten 24/7-2025: "Tvang til å tro på liberalt vis"
​Hjelpekilden 2025: "Hus uten grunnmur"

Selv etter at man har forlatt et lukket religiøst miljø eller en karismatisk leder, kan følelsen av lojalitet leve videre. Mange bærer på varme følelser, respekt eller takknemlighet overfor en leder – selv når de samtidig vet at vedkommende har utøvd kontroll, utøvd makt, eller vært en del av et usunt system. Denne lojaliteten kan bli en indre konflikt. Hvorfor er det så vanskelig å gi slipp?

Lojalitet er ikke svakhet – det er et menneskelig bånd
Etter mange år i et trossamfunn preget av sterk kontroll, kan lojaliteten til en leder eller organisasjonen fortsette å prege tankene og følelsene dine. Kanskje du opplever at du fortsatt føler skyld hvis du snakker negativt om lederen eller menigheten. Kanskje du kjenner et stikk i magen hvis noen kritiserer dem. Kanskje du til og med savner dem – eller savner tryggheten de representerte.

Det er viktig å vite at slike følelser er vanlige. Lojalitet er ikke et tegn på svakhet. Tvert imot er det et uttrykk for hvor sterkt mennesker kan knytte seg til noen som har gitt dem svar, retning og fellesskap.

Steven Hassan: En forklaring på hvorfor båndene sitter så dypt
I boka Combatting Cult Mind Control forklarer Steven Hassan hvordan høykontrollmiljøer bruker psykologiske metoder for å skape lojalitet – gjennom "lovebombing", frykt, informasjonskontroll og en svart-hvitt virkelighetsforståelse.

Denne formen for mental kontroll kan gjøre det vanskelig å tenke kritisk om lederen, selv etter at man har forlatt miljøet. Lojaliteten har blitt en del av identiteten din. Og kanskje var lederen faktisk en som så deg, trøstet deg, eller fikk deg til å føle deg spesiell – på ekte.

Hassan anbefaler at man ikke undertrykker følelsene, men undersøker dem:

• Hva representerte denne lederen for meg?
• Var det personene i seg selv jeg var knyttet til – eller det de symboliserte?
• Får jeg fortsatt noe godt ut av å være lojal mot dem i dag?
  
  

Kognitiv dissonans: Når hodet og hjertet ikke er enige
Mange som kontakter oss beskriver en sterk indre konflikt:
«Jeg vet at dette miljøet skadet meg – men kommer aldri til å tenke dårlig om lederne.»
«Jeg savner det trygge – selv om jeg aldri kunne gå tilbake.»

Dette kalles kognitiv dissonans – når motstridende tanker og følelser lever side om side. Det er helt normalt. Det viktigste er ikke å «velge» en side, men å begynne å forstå hva som skjer – og hvorfor.

Hvordan komme videre
Å gi slipp på lojalitet betyr ikke å kaste alt på båten. Du kan ha ekte minner, takknemlighet og varme – samtidig som du erkjenner at forholdet ikke var sunt. Du kan tillate deg å si:
«Han betydde noe for meg. Og han utøvde kontroll. Begge deler er sant.»

Du kan også stille deg spørsmålet:

• Er denne lojaliteten fortsatt noe som beskytter meg – eller er det noe som holder meg tilbake?
  
  

Mange trenger tid til å bearbeide denne typen følelser. Det tar tid å hente hjem sin egen stemme, sitt eget kompass, og sin egen rett til å tolke virkeligheten.
​
Hos Hjelpekilden møter du andre som har kjent på det samme. Vi lytter, uten å dømme.
Ta gjerne kontakt med oss hvis du vil snakke mer om dette.
​

For Hjelpekilden, 9/6-25, H. Langvann.

Exit-kostnader
Exit fører til høyt nivå av psykososialt stress (redsel for avvisning, straff fra Gud eller trusler fra trossamfunnet). Både gudstro og nære relasjoner kan anses som beskyttende faktorer ved psykososialt stress og livskriser. Nær 1/6 del av deltagerne opplevde at exit også førte til tap av et kjerneforhold gjennom skilsmisse. Når exit både fører til tap av gudstro og tap av viktige relasjoner, så forsterkes utfordringene ved exit ved at man ikke har disse beskyttende faktorene til å hjelpe en gjennom krisen.

Helse påvirkes av metoden og årsak til brudd
Når det gjelder helse og livskvalitet, så viser dataene at det er stor variasjon blant utvalget i studien.  Noen opplever å få bedre helse og livskvalitet etter bruddet, mens andre opplever at den blir dårligere. Studien sier at årsaken til ulikhetene bør sees i sammenheng med måten de forlot trossamfunnet på, samt årsaken til bruddet. Personer som sluttet på grunn av opplevde traumer i trossamfunnet eller hadde blitt ekskludert, rapporterte flere psykologiske og psykosomatiske symptomer sammenlignet med de som hadde valgt å bli inaktive eller de som hadde gått ut av personlige grunner. De opplevde også mer stress og lavere livskvalitet.

Helse påvirkes av negative barndomsopplevelser
Studien viser at de som oppgir å ha opplevd seksuelle overgrep, vold eller omsorgssvikt som barn, også har større helseutfordringer. De representerer dermed en subgruppe innenfor avhoppere fra JV som kan ha behov for en mer skreddersydd støtte etter brudd.

Data som viser kjønnsforskjeller:

Kvinner har større helseutfordringer
Flere kvinner enn menn rapportere å ha litt utsatt for psykisk og fysisk vold i barndommen. Det samme gjaldt seksuelle overgrep. Det var ingen kjønnsforskjeller i opplevd omsorgssvikt. Kvinner rapporterte høyere stressnivå og lavere livskvalitet enn menn. Studien konkluderer med at blant avhoppere fra JV, så kan spesielt kvinner ha nytte av bedre medisinsk og psykoterapeutisk støtte etter bruddet. 

Større risiko for vold, overgrep og omsorgssvikt hos JV enn i majoritetsbefolkningen
Ved å sammenligne funn i denne undersøkelsen med tidligere undersøkelser av den tyske befolkningens livskvalitet og helse, kunne de finne tydelige forskjeller blant utvalget og majoritetsbefolkningen. Emosjonell omsorgssvikt og psykisk vold var rundt 6 ganger høyere i utvalget enn i den øvrige tyske befolkningen. Fysisk vold og seksuelle overgrep var rundt 3 ganger høyere i utvalget enn i den øvrige tyske befolkningen. Mens fysisk omsorgssvikt var mindre i utvalget enn i den tyske befolkningen ellers. 

Dårligere helse hos XJV enn i majoritetsbefolkningen
Dette gjorde det også mulig å sammenligne nåværende helse blant de tidligere medlemmene av Jehovas vitner med den tyske befolkningen som helhet.  

Sammenligningen viser at tidligere medlemmer oppgir å leve med mer stress, flere kroniske sykdommer, har dårligere livskvalitet og flere kliniske betydelige symptomer og plager enn den tyske befolkningen som helhet. Plagene er knyttet til exit (ekskludering, redsel for straff fra Gud etc) kombinert med tap av støttende relasjoner (familie, forholdet til Gud)

Sum: Behov for skreddersydd hjelpetilbud 
Ekskludering fra trossamfunnet, i tillegg til opplevelser av vold og omsorgssvikt i barndommen, er risikofaktorer for dårlig helse for tidligere medlemmer av Jehovas vitner. Disse personene kan derfor ha særlig behov for medisinsk og psykoterapeutisk behandling eller et annet skreddersydd hjelpetilbud. Det anbefales at det forskes videre på tematikken for å få bedre kunnskap om hva som vil være den beste behandlingen for denne gruppen. Likevel anbefales det at eksmedlemmer søker hjelp fra fagfolk som har noe kunnskap fundamentalistiske kristne trossamfunn. Profesjonelle hjelpere kan i møtet med avhoppere dra nytte av relevante behandlingsmanualer rettet mot barn som har opplevd overgrep og omsorgssvikt, komplekse traumer eller sosial ekskludering.
​

Lenke til artikkelen på engelsk

Høringsinnspill i Prop. 1 S (2023-2024) Statsbudsjettet 2024 – kapittel 840 post 70

Å vokse opp i et strengt religiøst miljø preget av truende og skremmende forkynnelse, er et eksempel på brudd på barns rettigheter, og er en del av psykisk vold. Å bryte med et religiøst miljø preget av denne formen for vold og kontroll kan være en tung, utfordrende og enkelte ganger dramatisk opplevelse. Man bryter ikke bare med et trossamfunn, men ofte også med familie, venner og hele sitt nettverk. Hjelpekilden er den eneste organisasjonen/instansen som spesifikt tilbyr hjelp og støtte til personer som tenker på, eller er i ferd med å løsrive seg fra et slikt miljø, og som i tillegg jobber for at hjelpeapparatet bedre skal se barn som vokser opp i disse miljøene. For de få som klarer å bryte med kontrollen og volden, trenges det også støtte i en prosess der de skal bearbeide volden de ble utsatt for og styrking av mental helse, slik at de kan integrere seg i et samfunn de har levd isolert fra.

Organisasjonen arbeider i tillegg med å bedre situasjonen for de som vokser opp i miljøer som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet, og i miljøer som er preget av en forkynnelse og praksis som utfordrer barns rettigheter. Dette gjøres gjennom rådgivning til fagpersoner som møter barn og unge i denne gruppen, og gjennom dialog med religiøse miljøer. Målet er å bidra til en positiv endring og kompetanseheving om problemer knyttet til exit-problematikk, vold i nære relasjoner, negativ sosial kontroll og psykisk uhelse.

Hjelpekilden gir råd til fagmiljøer og offentlige institusjoner som for eksempel barneverntjenesten, psykologer, minoritetsrådgivere, skoler og lærere, helsestasjoner, krisesentre og andre som gjennom sitt arbeid treffer mennesker i Hjelpekildens målgruppe.

I Norge har vi ideelle organisasjoner som hver på sin måte jobber for integrering og mot negativ sosial kontroll knyttet til flerkulturelle miljøer. Offentlige instanser som IMDI jobber også for å «styrke kommunenes, sektormyndighetenes og andre samarbeidspartneres kompetanse på integrering og mangfold». NKVTS har blant annet fokus på forskning og kunnskapsdeling om tvungen migrasjon, katastrofer og vold i nære relasjoner. Familievernkontorene har også en veiledningsrolle mot familier og barn som er utsatt for sosial kontroll og ekskludering av ulik art.

Felles for disse ideelle og offentlige institusjonene, er at de har fokus først og fremst rettet mot kulturelle spørsmål og problemstillinger knyttet til mangfold og inkludering.

Hjelpekildens tilbud tangerer flere av de overnevnte temaene, men skiller seg ut ved at hovedfokus er rettet mot negativ kontroll i religiøse sammenhenger. I Norge har vi et stort antall trossamfunn som får statsstøtte og praktiserer en åpen eller mer lukket holdning overfor samfunnet for øvrig. Hjelpekilden retter sitt arbeid mot, og besitter unik kunnskap om hvilke prosesser som påvirker mennesker tilknyttet mer eller mindre «lukkede» trossamfunn innenfor både kristne og andre tro- og livssynsorganisasjoner.
Hjelpekilden besvarer 400-500 henvendelser i året (inkl. pårørende, media, studenter, og fagfolk):

• De fleste private henvendelser kommer fra personer mellom 20 og 30 år
• 13 % av henvendelsene kommer fra fagfolk

Offentlige instanser som henvender seg til Hjelpekilden:

• Lærere
• Skolehelsetjenesten
• Helsestasjoner
• Kommunens Kriseteam
• BUP
• Psykologer
• Familievern
• Barnevern
• Minoritetsrådgivere
• Henvisning fra DPS
• Henvisning fra leger
• Henvisning psykologer

I en Prospera-rapport fra 2020 har en prosjektgruppe sett nærmere på Hjelpekildens samfunnsnytte. De skriver:

«Det er spesielt to funn som utpeker seg som unike ved organisasjonen. Det ene er at Hjelpekilden klarer det nesten umulige kunststykket å være både en ressurs for enkeltmennesker som trenger hjelp i en vanskelig religiøs bruddprosess, parallelt med å være et ressurssenter for fagpersonell fra ulike fagmiljøer. Dette er unikt fordi det ofte er store forskjeller i omfang og form på hva fagmiljøene trenger av kunnskap og veiledning, sett opp mot de behovene enkeltpersoner som opplever utfordringer knyttet til en bruddprosess, vil ha behov for av hjelp og støtte.

Dette må framheves når vi vet at denne frivillige organisasjonen ikke mottar støtte fra det offentlige. Driften av Hjelpekilden finansieres kun av medlemskontingent, gaver og søkbare prosjektmidler knyttet til konkrete prosjekter. Usikker finansiering må nødvendigvis gjøre det vanskelig å holde seg faglig oppdatert og ha ressurser nok til å møte et økende antall henvendelser.

Henvendelser fra fagmiljøene kan for eksempel være en psykolog, hvis klient strever i forbindelse med sin exit-prosess. Det kan være en lærer/minoritetsrådgiver som opplever at en eller flere av elevene ekskluderes i ulike sammenhenger, fordi de er underlagt streng religiøs kontroll. Det kan være offentlige instanser som har behov for råd eller høringsuttalelser, eller enkeltpersoner som har mistet familie og nettverk etter brudd med trossamfunnet de har vokst opp i.

Det andre funnet som må poengteres, er at Hjelpekilden besitter og formidler en unik kompetanse om mekanismer i lukkede religiøse miljøer og om barn, ungdom og voksne som finner sin vei ut av disse. Ut fra den kunnskapen prosjektet besitter, er det ingen andre organisasjoner eller offentlige instanser i Norge som tilbyr veiledning og kunnskap på dette området. Behovet for denne kompetansen aktualiseres i økende grad i den tiden vi lever i. Offentlige institusjoner og hjelpeapparat har derfor behov for kompetanse, erfaring og forståelse for tematikken. Derfor er det krevende å forstå nyanser ved ulike utfordringer når det gjelder å legge til rette for trosfrihet i norske institusjoner, samtidig som man skal ivareta grunnleggende menneskerettigheter, som for eksempel friheten til å tenke selvstendig og gjøre egne valg.

Hjelpekilden bistår både enkeltindivider i exit-prosesser over hele landet, samtidig som de også veileder/utruster hjelpeapparatet nasjonalt. Gruppeledere i likemannsarbeidet forteller at mennesker som bryter med religiøse miljøer ofte mister en stor del av sitt nettverk, og at de vanligvis er dårlig integrerte i storsamfunnet. De har behov for å møte og snakke med mennesker som forstår dem, og som ikke fordømmer eller mistror dem. De har et behov for å være i et forum der man utveksler opplevelser man kan speile seg i og se egne erfaringer i lys av. Samtaler med «likepersoner» fra ulike religiøse sammenhenger kan bidra til å hjelpe mennesker raskere gjennom prosessen med å finne et nytt «fotfeste» i livet. 

Ulike personer fra det offentlige som har vært i kontakt og/eller samarbeidet med Hjelpekilden forteller at organisasjonen besitter unik kunnskap som er viktig både for samfunnet som helhet, og for ulike institusjoner og hjelpeapparat som møter problematikken i særdeleshet. De vi har vært i kontakt med fra hjelpeapparatet, forteller at den veiledningen de får fra Hjelpekilden bidrar til at de kan gi viktig støtte og veiledning til individer eller grupper som er utsatt for religiøs kontroll. Det offentlige hjelpeapparatet opplever det som krevende å jobbe med dette feltet, og man har ofte liten eller ulik forståelse av problematikken. Gjennom å dele personlig erfaring og unik kunnskap kombinert med forskning på feltet, bidrar Hjelpekilden til økt kunnskap og faglig bevissthet hos hjelpeapparatet og offentlige instanser.

Sitat i rapporten:
«Det er ingen andre tjenester i Norge, meg bekjent, som har denne spesialiserte fagkompetansen, og som legger til rette for kunnskaps- og informasjonsdeling, hjelpetiltak for utbrytere, frivillige talspersoner som kan møte oss i hjelpetjenesten eller medlemmer/utbrytere, påvirkning og formidling. Det gjør Hjelpekilden til en svært viktig aktør og talsperson for noen av de mest sårbare, og kanskje litt glemte/oversette blant oss. Det vil være et tap for samfunnet som helhet dersom Hjelpekilden ikke består» ~Kristin Blomstrand Koch - Tidligere minoritetsrådgiver

Hjelpekilden søker om 500.000 kroner som driftstilskudd for 2024 over post 70, kap 840.

(Innlegget sto på trykk i Vårt Land 31/10-22)

​I debatten om trossamfunnet Jehovas vitner og statsstøtte er det kommet et par saksopplysninger fra trossamfunnet selv, som kan misforstås. Siden professor Dag Øistein Endsjø referer til saksopplysningene i innlegget «Religionsfinansiering og barns rettigheter» (VL 14/10-22), ønsker vi å komme med en viktig korrigering.

Hjelpekilden er den eneste organisasjonen i Norge som har reell kompetanse på ekskluderte fra Jehovas vitner. Trossamfunnet har ingen nedre aldersgrense for å bli døpt. På trossamfunnets egen nettside kan man finne flere artikler med omtale av svært unge barn som er blitt døpt, og disse holdes fram som eksempler til etterfølgelse. Uten nedre aldersgrense er det kanskje ikke overraskende at de yngste utstøtte vi kjenner til, var 13 år.

De aller fleste mindreårige som er utstøtt, jobber for å bli gjenopptatt i menigheten igjen, og flere går inn og ut av menigheten over flere år før de til slutt forlater menigheten for godt. Mange andre lykkes å forbli et medlem etter å ha vært utstøtt i en periode i tenårene. Det er såpass mange mindreårig utstøtte at vi har valgt å skrive en egen erfaringsrapport om gruppen, en rapport som fokuserer på de som i tillegg blir kastet ut hjemmefra, og de praktiske og helsemessige konsekvensene dette har fått for dem. Rapporten skal etter planen gis ut i desember i år.

Vi kan derfor avvise at Jehovas vitners regelverk «hypotetisk åpner for ekskludering». Dette er regler som i aller høyeste grad blir fulgt, og som stadig rammer ungdommer i alderen 15–18.

Vi ønsker også å problematisere påstanden «som selv har valgt å bli døpt».

Trossamfunnets internasjonale ledelse er «Det styrende råd», lokalisert i USA. Det styrende råds ytringer er førende for hele verdens menigheter, og de har ved mange anledninger understreket at foreldrene har et ansvar for å få de mindreårige barna sine døpt.

Som et eksempel kan det nevnes styremedlem David Splanes besøk til Malmø i 2013, der han stilte spørsmål ved at barn i 13–15-årsalderen ennå ikke var døpt. I talen, som kan søkes opp på YouTube, poengterer han hvor viktig det er at foreldre legger et tydelig press på barna. Talen viser samtidig hvilket press som legges på foreldrene, siden de kan bli holdt ansvarlige for barnas «manglende åndelige framgang».

Når vi snakker med tidligere medlemmer av trossamfunnet, er det de færreste som formidler at de opplevde dåpen som et frivillig valg. Foreldrenes mål for barna har siden de ble født, vært at de skulle bli en integrert del av trossamfunnet.

Trossamfunnet Jehovas vitner lærer barna sine at det i nær framtid vil komme en dommens dag, der de som ikke står på rett side, vil bli utslettet av Gud. Dette blir brukt som et argument for at barn skal døpe seg så tidlig som mulig, slik at de kan overleve. Er det virkelig et fritt valg å døpe seg når man helt fra barnsben har lært at medlemskap i menigheten er et spørsmål om liv eller død?
​
I denne saken mener vi at det viktigste er at reglene om ekskludering faktisk eksisterer, og at dette gjør at medlemmer føler seg presset til å bli værende i trossamfunnet. Dette er særlig problematisk for de som må leve med konsekvensene av et løfte de ga som mindreårige.

For Hjelpekilden
Hilde Langvann, daglig leder
​2/11-22

Referanser:
​Aronson, E. W. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited.
Dignand, L. (2008). NDLA. Hentet fra ndla.no: https://ndla.no/subject:d1fe9d0a-a54d-49db-a4c2-fd5463a7c9e7/topic:3cdf9349-4593-498c-a899-9310133a4788/topic:45530d1b-134c-4fb4-94a0-7e26d118fa9c/topic:3127eeeb-a7c8-4f30-8cb1-aa8dde3d8884/resource:49047810-6891-4953-bddb-2cd486ac83a4
Englund, M. (2016). Urplay. Hentet fra Urplay.se: https://urplay.se/program/193546-ur-samtiden-sekter-och-livet-efter-sekters-psykologiska-konsekvenser
Goffman, E. (1992). Vårt rollespill til daglig.
Hansen, T. I. (2020). Familiens betydning for ungdoms religiøse identitetsutvikling. Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning.
Holt, n. A. (2019). Psychology : the science of mind and behavior. New York: McGraw-Hill Education.
https://www.hjelpekilden.no/usunn-sosial-kontroll.html
Larsen, R. B. (2018). Personality Psychology: Domains of Knowledge About Human Nature. McGraw-Hill.
Metcalfe, c. (2018, 07). Religion as a Social Control: A Longitudinal Study of Religious Involvement and Substance Use. Crime & Delinquency .

​Svært mye forskning er gjort på oss mennesker som sosiale vesener, vår utvikling av sosiale ferdigheter, og hvordan de forskjellige kulturer har utviklet seg. Så sosialiserte er vi at hver eneste lille forandring hos menneskene rundt oss, som spenningen i et øyenbryn, eller en krumning i munnviken, gir oss verdifull innsikt om den andre personens sinnstilstand. Pandemien som spredte seg verden rundt i 2020 gjorde at mange land innførte strenge innskrenkninger, som å stenge møtesteder, oppfordre til sosial isolasjon og pålegge karantene for alle som hadde vært på reise eller som hadde vært i kontakt med noen med påvist smitte. Denne nedstengingen gir oss verdifull innsikt i hvordan mangel på sosialisering raskt kan utvikle og forverre psykiske lidelser hos noen mennesker.

Vi mennesker er sosiale vesener og trenger å eksistere i et fellesskap, i et samfunn med andre mennesker. Mye av vitenskapen som er gjort rundt tema mennesker og sosialisering stammer fra Darwins teorier om evolusjon og naturlig utvelgelse. Den viktigste teorien fra Darwin rundt dette tema handler om at dersom mennesket skulle overleve som art var det avgjørende å holde sammen i grupper. På den måten kunne man være flere når man skulle jage dyr og samle mat, og det var også nyttig med tanke på beskyttelse for rovdyr. Grunnprinsippene i Darwins naturlige utvelgelse var altså at de levende vesener på jorden som fant den mest fordelaktige måten å ordne vann, mat, husly, og beskyttelse på, ville overleve og reprodusere seg. Og de aktuelle ferdighetene ville utvikle seg og bli stadig bedre gjennom generasjoner.

​
​
Maria R Nilsen, prosjektleder "Ettertro"
https://www.instagram.com/ettertro/​ 

​13/6-2019 foreslo en rekke stortingsrepresentanter et forslag til regjeringen om å styrke LHBTI-politikken, blant annet gjennom et forbud mot konverteringsterapi.

2/7-2021 sendte Solberg-regjeringen et forslag om regulering av konverteringsterapi på høring. 

​Departementet mente blant annet:

​Vi er veldig fornøyde med at det nye lovforslaget i bedre grad forstår kompleksiteten av negativ sosial kontroll, at denne ikke forsvinner når man er 18 år, og at dette preger et eventuelt samtykke til å ta i mot såkalt konverteringsterapi.

Forslaget er nå ute på høring, med høringsfrist 10. oktober.


For Hjelpekilden
Hilde Langvann, daglig leder
​24/6-2022

14. juni gikk informasjonsavdelingen til Jehovas vitner v/ Jørgen Pettersen ut i avisen Dagen med en kommentar til avisens omtale av trossamfunnet i lederen «Forfølgelsen av Jehovas vitner angår oss alle», som ble publisert 27/5-22.

Trossamfunnet reagerer blant annet på avisens omtale av ekskluderingsordningen, og har valgt å vise til ekstern forskning og egne erfaringer. Pettersens innlegg "Unøyaktig og nedsettende om Jehovas vitner" kan leses her (bak mur)

Hjelpekilden har vurdert at ​Pettersens innlegg krever noe nyansering, og fikk følgende på trykk i Dagen 22. juni:

Lenke til kilde:
​The History of Credibility Attacks Against Former Cult Members», (2015) Kent & Swanson, University of Alberta.

​
 
«Gud har satt deg i denne situasjonen for at du skal lære noe» er tittelen på en erfaringsrapport om voldsutsatte fra strenge religiøse miljøer, utgitt av Hjelpekilden tidligere i år. Kvinnene som bidro til å skape rapporten kommer fra ulike kristne menigheter i Norge, der underordningssystemet ikke er et personlig valg eller frivillig, men en mal. Sitatet er fra en av deltagerne i en workshop vi arrangerte med kvinnene, og er et av rådene hun fikk når hun forsøkte å oppsøke hjelp internt i menigheten.
 
Gjennom vårt arbeid med de voldsutsatte, ble det snart tydelig hvor sentral underordningssystemet hadde vært for at volden hadde oppstått og fikk fortsette. Fortellingene vi fikk høre, viste at voldsutøveren i enkelte tilfeller benyttet seg av hierarkiet for å rettferdiggjøre bruk av vold, eller har brukt vold som en reaksjon på manglende lydighet.

For Hjelpekilden Norge
Hilde Langvann, 27/5-2022

​Lenke til rapporten: voldogtro.no

Kan du huske den uroen som oppsto i tankene dine når du ble utfordret på det du trodde så sterkt på inni trossamfunnet? Du ble kanskje møtt med argumenter som virket veldig logiske, men som likevel var stikk i strid med slik du alltid hadde trodd at ting var.
​
Dette psykiske ubehaget er et vanlig fenomen som alle mennesker møter, mer eller mindre, i det man blir utfordret på ting man er overbevist om, og kalles kognitiv dissonans. Begrepet blir nok mest brukt når det gjelder ting vi blir utfordret på i hverdagen som trening, eller usunne vaner. Ta for eksempel kosthold. De fleste av oss vet at vi bør spise mindre sukker, likevel gjør vi det stadig vekk. Dersom vi har tatt en skikkelig bestemmelse om å spise sunnere, også likevel plutselig tar en sjokolade så kan det oppstå det en uro inni oss. Et ubehag. Vi vet vi ikke burde, likevel fortsetter vi. For å få bort uroen velger vi ofte å unnskylde atferden vår med at, det er ikke så farlig likevel. En sjokolade fra eller til liksom. Man har kunnskap om en ting, man vet at det er fakta, likevel handler man motsatt av det man burde. Det er altså når våre tanker, verdier og holdninger avviker fra våre handlinger at denne ubehagelige følelsen av spenning eller uro oppstår. Et psykologisk ubehag. Dette ubehaget kalles for kognitiv dissonans. 

Men kognitiv dissonans handler ikke kun om når våre handlinger strider imot våre verdier og overbevisning. Det kan også oppstå når vi befinner oss i en situasjon der vi sitter med to motstridende tanker i hodet på en gang. Dersom vi blir utfordret på vårt eget bilde av verden, hva vi tror på, hvordan vi forholder oss til samfunnet eller kulturen vi er en del av, så kan også denne dissonansen oppstå. Og jo sterkere overbevist vi er om noe, jo mer sikker vi er i en sak, jo større blir ubehaget når vi blir utfordret på vår overbevisning.
​
Leon Festinger var den første som studerte fenomenet kognitiv dissonans, og denne studien gjorde han, betegnende nok, av en dommedagssekt i USA i 1954. I studien fikk Festinger anledning til å se hvordan teorien om kognitiv dissonans fungerte i praksis. Sekten hadde fått en dommedagsprofeti om at jorda skulle gå under den 21. desember samme år. De som hadde funnet «sannheten» og den rette tro, skulle unngå dommedag ved å rømme jorden på UFO-er. Festinger intervjuet flere av sektmedlemmene både før og etter den 21. desember

Det store spørsmålet var: hvordan ville medlemmene håndtere ubehaget som oppsto, når deres «sannhet og overbevisning» ble satt på prøve i det dommedag likevel ikke kom? Hvordan håndterte de den kognitive dissonansen som oppsto når overbevisningen deres ikke stemte med det som faktisk skjedde? 

Det er lett å tenke at medlemmene ville oppgi sin tro når jorda allikevel ikke gikk under. Det er rein logikk og sunn fornuft for de fleste av oss. Men slik gikk det faktisk ikke. Lederen av sekten annonserte nemlig at han hadde fått beskjed fra høyere makter om at hele jorda var blitt spart, fordi medlemmene hadde holdt ut så sterkt i troen. Han la altså en ny historie og teori på bordet. Til og med en ny dato la han frem. Medlemmene jublet over dette og justerte nå sin overbevisning.

Ut ifra denne studien konkluderte Festinger med at det er lettere for et menneske å justere sin overbevisning i samsvar med slik man «alltid har trodd», enn å holde ut den kognitive dissonansen som oppstår. Når man må stå i to overbevisninger samtidig er det for de aller, aller fleste så slitsomt at man gjør alt man kan for å slippe unna. Så selv om det «verdensbilde» en velger å tro på skulle stride mot all logikk og sunn fornuft, så blir likevel den enkleste løsningen å fortsette å tro slik man alltid har trodd, da dette koster minst smerte og ubehag.
​
I Norge har vi mange trossamfunn. Noen av dem er mer lukket for impulser og tanker fra omverdenen enn andre. Å vokse opp i et strengt religiøst miljø betyr ofte at vedkommende har et verdensbilde som avviker fra resten av samfunnet. Slike ensporede overbevisninger kan man også finne i samfunnet ellers, i større eller mindre grad. Dette kan for eksempel være et sterkt politisk engasjement, en spesiell kostholdsteori, eller at man tror at jorda er flat med fire verdenshjørner.

​En person som er vokst opp med en sterk, ensporet religiøs overbevisning vil flere ganger i livet oppleve at troen blir utfordret, for eksempel at han eller hun møter argumenter som taler imot at ens egen tro er riktig. Man kan bli utfordret på bibelvers som ikke stemmer overens, eller at hendelser i bibelen er ulogiske, eller at vitenskapen viser til fakta som motstrider tekst fra bibelen. Mange vil da oppleve et kraftig psykisk ubehag, i form av uro og grubling, og en følelse av at noe ikke stemmer. Dette ubehaget kan oppleves så sterkt at man straks vil søke etter indre balanse og ro.

Denne indre balansen kan skje på hovedsakelig to måter. Den ene måten er at den religiøse forsøker å forklare ubehaget ved at de utenfor tar feil, har misforstått, eller at argumentene ikke har noen betydning. Man kan feie det hele bort med at de utenfor er kanskje påvirket av en demon er eller en dårlig ånd. Eller at de utenfor ikke forstår noe fordi de ikke selv har “sett sannheten”. Dette kan også passe med slik den religiøse har blitt fortalt at det fungerer, på møter i trossamfunnet sitt, eller blant sine trosfeller. Den religiøse vil fortsette å overbevise seg selv om at de utenfor tar feil av ulike årsaker, frem til han eller hun er helt overbevist i sitt syn, og det psykiske ubehaget forsvinner.

​Den andre måten å fjerne ubehaget på skjer når den religiøse opplever at tvilen på sin opprinnelige religiøse overbevisning blir for stor. Argumentene fra andre utenfra er for overbevisende, logiske ting som skjer i samfunnet er for overbevisende, man klarer rett og slett ikke å overbevise seg selv lenger. Den religiøse kan gjerne ha prøvd på dette over lang tid, og har gjerne oppnådd korte perioder med redusert ubehag, men klarer ikke å finne total balanse. Det er da det skjer at den religiøses tro og overbevisning må vike for argumentene eller opplevelsene utenfra. Denne prosessen kan være svært vond og tidkrevende for den som opplever den. Mange opplever en slik periode som psykisk utfordrende og slitsom.

Det oppstår altså en indre konflikt hos et menneske når det ikke er overensstemmelse og likevekt i tanker, holdninger, og bilde av hvordan verden henger sammen. Når det gjelder vanemessige tankemønstre, som er knyttet til en ensporet religiøs overbevisning, så er det ifølge Festinger, svært vanskelig å endre på disse. Grunnen til dette er at den indre konflikten er knyttet til en tro som er innlemmet i hans eller hennes identitet. Mange av de som er vokst opp i lukkede trossamfunn er så indoktrinert i trossamfunnets syn, holdninger og læresetninger at disse er blitt en del av vedkommendes identitet. Den religiøse vil identifisere seg med troen i svært stor grad, og å være en del av trossamfunnet kan være det viktigste i livet for vedkommende. Man kan da bli immun mot de klareste bevis og de mest rasjonelle argumenter. Mennesker kan gå veldig langt for å unngå denne typen kognitiv dissonans, siden det er en så sterk og ubehagelig følelse.
​
Kognitiv dissonans spiller altså en rolle i både verdivurderinger, beslutninger og evalueringer. Å være oppmerksom på hvordan to motstridende tanker kan påvirke vår beslutningsprosess, er en fin måte å forbedre egen evne til å gjøre raskere og ikke minst riktige valg. Misforhold mellom tro og handling, eller mellom tro og tanke, kan føre til ubehagelige følelser, men disse følelsene kan også noen ganger føre til stor forandring og vekst. Man kan få motivasjon til å endre tankene, oppførselen, eller til å ta et valg som over tid vil gi større frihet og mer innsikt i både vår egen person og ikke minst verden rundt oss.


Maria R. Nilsen, for Hjelpekilden
Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi.

ReferanserAronson, E., W. T., A. R., S. S. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited.
Burris, C., T. H-J., T. E., W.R. (1997). "By Faith Alone": Religious agitation and cognitive dissonance. Basic and Applied Social Psychology, ss. 17–31.
Festinger, L. (1957). A theory of cognitive dissonance. Stanford University Press.
Festinger, L., Carlsmith, J. (1959). Cognitive consequences of forced compliance. The Journal of Abnormal and Social Psychology.
 
 

​Sosiologen Robert K. Merton var den første som brukte begrepet "selvoppfyllende profeti" i 1948. Han beskriver en selvoppfyllende profeti som en spådom om noe som enda ikke har skjedd, men som ubevisst endrer en persons oppførsel og holdning slik at “spådommen” går i oppfyllelse. Den som kommer med profetien, vil oppfatte dette som at han eller hun hadde rett fra begynnelsen av. Vi modellerer altså våre handlinger og oppførsel ut ifra det resultatet vi ser for oss, slik vi er blitt fortalt at det vil bli, og dermed blir spådommen til slutt virkelig selv om det aldri var et snev av sannhet i den fra begynnelsen av. På en måte kan vi si at selvoppfyllende profetier er belyste ideer som til slutt blir oppfylt. De er som mentale verktøy som gjør enkle tanker om til fakta.

​La oss si at du våkner i morgen og tenker at dagen din kommer til å bli forferdelig. Da er det svært sannsynlig at den blir slik, selv om det ikke er noen åpenbar grunn til at den skal bli det. Ubevisst vil du oppføre deg på en måte som bekrefter det du forventer, du vil ignorere det positive som skjer med deg, du vil forsterke alt det negative, og du vil ha en holdning som gjør at du ikke kan tillate deg å ha en trivelig dag.

Et annet typisk eksempel der man ofte ser selvoppfyllende profetier er i skolehverdagen. Når elev og lærer omgås over lengre tid, blir relasjonen etter hvert gjenkjennelig og presis. Det er svært sannsynlig at læreren forventer gode prestasjoner av en elev som han tror er faglig sterk, og dermed stiller han vanskeligere spørsmål til denne eleven enn til en elev som er mindre flink. På denne måten bidrar altså ulike forventninger også til å øke den skolefaglige avstanden mellom elevene i skolen. 

Konseptet med selvoppfyllende profetier henger sammen med positiv og negativ tankegang og kapasiteten til vårt menneskelige sinn. Det fungerer ut fra en enkel teori: måten vi tenker på påvirker vår oppførsel og våre handlinger, som til slutt påvirker hvem vi blir. 

På Hjelpekildens forum kan tidligere medlemmer av ulike trossamfunn fortelle om skremmende trusler om hvordan det skal gå med de som forlater. Mye av “profetiene” er forunderlig like, tross helt ulike trosretninger. 

• “Du er forblindet og ønsker å leve i synd. Du har ikke noe framtidshåp, ditt liv er uten innhold. Du er materialistisk og mangler moral”.
• “Du får det mye bedre i menigheten, verden er bare tom og trist. Du mister så utrolig mye godt”. 
• ​“Du kommer til å miste guds velsignelse og beskyttelse over livet ditt.”
• “Bare vent til det går galt med barna dine, da kommer du til å søke tilbake til gud.”

​Forskning har vist at vi ikke klarer å skjule våre oppfatninger og forventninger overfor andre mennesker. Ansiktsuttrykk, stemme, kroppsspråk, og øyekontakt fungerer som kanaler som sender tydelige meldinger til dem vi er sammen med. Vi lager oss forventninger om hva vi kan vente av andre. Disse forventningene styres av en blanding av tidligere erfaringer, nye kunnskaper og sosiale normer. Når forventningene kommuniseres videre til andre, påvirker det igjen deres atferd.
​
Når man vet hvordan noen lukkede trossamfunn “profeterer” om de som forlater, så kan det være nyttig både for den som selv har forlatt, men også for de i nær omgangskrets, å vite noe om hvordan disse profetiene kan manifestere seg. Deres fremtid utenfor trossamfunnet er malt dyster, mørk, og skremmende. For mange handler disse profetiene om liv eller død. Og for noen blir profetiene til slutt en virkelighet. Disse menneskene klarer aldri å stable på beina et nytt liv utenfor trossamfunnet. De klarer kanskje ikke å skaffe seg en ny omgangskrets. De er ofte fulle av skam og skyldfølelse ovenfor familie og venner som de føler de har sviktet, og de plages av en evig tomhetsfølelse, håpløshet og fortvilelse. Noen tyr til alkohol eller annen rus i desperasjon. Og sakte, men sikkert, går profetiene i oppfyllelse. Flere ender opp med å ta sitt eget liv. Og inne i trossamfunnet tenker ofte medlemmene at de fikk rett til slutt. «Hva var det vi sa? Slik går det når man forlater Gud og sannheten.»

​Maria R. Nilsen, 13.04.22
Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi.
Hjelpekilden

ReferanserAronson, E. W. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited.
Manger, T. W. (2015). Motivasjon og mestring: Utvikling av egne og andres ressurser. Fagbokforlaget.
 

Dette er manuset til Hjelpekildens innspill til høringsmøtet om lovforslaget mot konverteringsterapi, 21/9-2021. Se også sendingen her.

(Brith:) Hjelpekilden har i 9 år jobbet med å bistå mennesker i religiøse bruddprosesser, og har gjennom dette arbeidet opparbeidet en særskilt kompetanse på hvordan kontroll utøves i usunne religiøse miljøer.
 
Vi mener at det ikke er mulig å sette en aldersgrense for konverteringsterapi. Dette fordi den kontrollen medlemmer i disse miljøene lever med gjør det umulig å ta selvstendige valg, uansett alder.
 
Det er fordi det i disse miljøene blir utøvd en streng åndelig kontroll, der man lærer at en høyere makt vil straffe deg hvis du ikke lever på en spesiell måte.
 
Det er også en streng sosial kontroll for å hindre medlemmene blir påvirket av storsamfunnets verdier og holdninger. Kontrollen muliggjøres gjennom en lydighetskultur, der individet er underordna gruppa.
 
Seksualitet er et av mange områder denne kontrollen utøves. Det å bryte med denne kontrollen innebærer å bryte med trossamfunnet og hele ens nettverk.
  
(Maria:) Om vi er 16 år eller 19 vil avhengigheten til dette nettverket være sterkt. Det er her vi stort sett har familie og alle vennene våre. Å stadig høre at homofile er avskyelige, noe som er feil i skaperverket gjør at mange går langt for å passe inn og bli akseptert av Gud og menigheten, og det gjør det så å si umulig å si nei til konverteringsterapi om det blir satt som betingelse for å få være en del av dette fellesskapet.
 
På side 16. i høringsnotatet vises det til at over 50% av skeive mellom 18 og 24 år er lite tilfreds med egen psykiske helse. Dette er noe jeg og har kjent på. Jeg ville bare bli normal, få meg en livspartner. Det var en ekstra belastning å da få høre at homofili er en feil. Jeg ønsket å bli frisk, uten urene tanker, jeg ville være en god kristen. Og da fikk jeg beskjed om at jeg måtte be mer, lese mer i Bibelen, gå enda hardere inn troen og være enda mer helhjertet. Jeg klarte det ikke, og ville bare forsvinne. Først når forlot menigheten og jeg kunne å godta meg selv som skeiv, ble livet bra.
 
Hjelpekilden, 21/9-2021

For de fleste av oss er det en selvfølge at vi kan delta i demokratiet gjennom å stemme ved politiske valg. Men slik  er det ikke for alle. Enkelte religiøse miljøer krever at medlemmene holder seg unna politikk, og for noen kan det å delta i valg føre til eksklusjon fra miljøet. 

Så hvordan er det for religiøse utbrytere å stemme for første gang? Vi spurte, og dette er svarene vi fikk:

2. september 2021 lanserte IICSA rapporten "Child protection in religious organisations and settings". 

IICSA
Independent Inquriy Sexual Abuse er en statlig oppnevnt kommisjon fra 2015, som har som oppgave å undersøke hvordan landets institusjoner håndterer sin omsorgsplikt for å beskytte barn mot seksuelle overgrep. Undersøkelsen kan lastes ned her.

Bakgrunnen for undersøkelsen
Den globale finanskrisen i 2008 førte blant annet til at en rekke lovpålagte lokale tjenester har måttet prioritere annerledes. Der staten tidligere aktivt har levert tjenester til ungdom innen blant annet utdanning, kultur og fritidsaktiviteter, er det i dag primært frivillige og veldedige organisasjoner som styrer dette. Et betydelig antall aktiviteter tilbys av religiøse organisasjoner, som skoler, sommerleir, fotballtrening og språkundervisning.
Til tross for denne utviklingen har det vært liten forskning på hvordan religiøse organisasjoner og miljøer administrerer tilbudene, og liten fokus på hvordan de holder barn trygge.

Utvalg
Undersøkelsen er geografisk begrenset til England og Wales, og har sett på 38 religiøse organisasjoner i området. 

Konklusjoner og anbefalinger (fra side 110 i rapporten)

1. Underrapportering av overgrep
Faktorer som bidrar til manglende anmeldelser av seksuelle overgrep er:

"Victim-blaming", skam og ære:
Funn viser at i noen religiøse miljøer blir den overgrepsutsatte anklaget når et overgrep har skjedd, ved at det antydes at den overgrepsutsattes adferd forårsaket hendelsen. En konsekvens av dette er at de som har opplevd overgrep kjenner på skam overfor hendelsen og føler skyld for overgrepet. Dette kan gjøre det vanskelig å anmelde overgrep. I noen religiøse miljøer er taushet knyttet til overgrep forbundet med miljøets æresbegrep, der det å snakke om hendelsen kan påvirke overgrepsutsattes mulighet for ekteskap, påvirke familie, og trossamfunnets anseelse i samfunnet.

Mangel på dialog om seksualitet og overgrep:
I noen språk eksisterer ikke ord som beskriver seksuelle overgrep. I noen religiøse miljøer blir seksualitet aldri eller sjeldent omtalt. Når konservative religiøse miljøer ser på seksualitet utenom ekteskap som moralsk galt, kan dette gjøre det vanskelig å anmelde forholdet. Seksuell vold mot menn kan anses som skammelig og tabu innen noen religiøse miljøer, gitt deres holdninger og tilnærminger til seksuell orientering, og dette kan bidra til at det blir enda vanskeligere å anmelde overgrepet.

Bruk av religiøse tekster og tro
I noen tilfeller har overgripere utnyttet barnets tro for å kunne lettere gjennomføre overgrepet. Kommisjonen har hørt eksempler på gjerningsmenn som misbruker teologiske tekster eller tro, holdninger til autoriteter i menigheten, Guds navn, eller trusler om åndelig eller religiøse konsekvenser for å rettferdiggjøre overgrep eller forhindre å bli avslørt.

Kjønnsubalanse i ledelsen
Mange religiøse organisasjoner anerkjenner bare menn som religiøse ledere i sin teologi og praksis. Kjønnsubalanse finnes i mange slike organisasjoner, slik at tillitsmenn, frivillige og administratorer ofte er menn. Å bare ha menn i maktposisjoner, og bare menn som man kan rapportere inn overgrep til, gjør det mindre sannsynlig at kvinner og barn ønsker å rapportere overgrep. Maktstrukturer i en rekke trossamfunn kan fortsatt gjøre kvinner underordnet menn, noe som kan utgjøre et hinder for å rapportere overgrep. Mange kvinner har formidlet at det var ekstremt vanskelig å snakke med menn om overgrep, seksualitet, kropp og følelser.

Misbruk av makt fra åndelige ledere:
I alle religiøse miljøer har lederne betydelig makt og innflytelse. Barn lærer å vise lederne lydighet og respekt. De som er i lederstillinger fungerer ofte som rådgivere, fortrolige, guider og hjelpere. Religiøse ledere kan misbruke sine tillitsposisjoner. Overdreven respekt eller ærbødighet for ledere i trossamfunn kan resultere i en følelse av at de kan handle ustraffet, og kan også bidra til at en overgrepsutsatt er motvillig til å rapportere overgrep.

Mistillit til eksterne etater:
En frykt for innblanding i religiøs eller kulturell praksis kan føre til motvilje mot å rapportere overgrep, da de kan være bekymret for fordommer, inkludert islamofobi eller antisemittisme. Religiøse minoriteter kan være engstelige for at rapportering av overgrep kan føre til et tilbakeslag.

Frykt for omdømmeskade:
Noen religiøse miljøer kan hevde at det er illojalt og et strid på religiøse prinsipper å anmelde en trosfelle. Religiøse miljøer kan velge å prioritere sitt omdømme framfor overgrepsutsattes behov, noe som kan motvirke ekstern rapportering.

Internjustis
Særlig religiøse miljøer som velger å distansere seg fra storsamfunnet, fremmer at overgrepssaker skal håndteres internt. Den religiøse gruppen kan velge å ikke sende inn rapport til politi, de vil oppmuntre til mekling og en løsning i regi av de religiøse lederne, og de kan også i noen tilfeller aktivt forhindre videre rapportering.

Tilgivelse
I noen religiøse miljøer kan tilgivelsesbegrepet bli misbrukt både for å legge press på ofre for å ikke anmelde saken, og for å rettferdiggjøre manglende tiltak ihht anklagene. Dette er noe som ikke bare svikter overgrepsutsatte, men også noe som kan sette andre barn i fare.

2. Beskyttelse av barn: Interne strategier og retningslinjer

Seksuelle overgrep som ikke-eksisterende i eget miljø
Religiøse ledere kan ha vanskelig for å tro at noen i ens menighet kan begå overgrep. En konsekvens av dette er at de kan mene at det ikke er nødvendig å ha spesifikke retningslinjer for å verne barn.

Noen har klare retningslinjer, andre ingen.
Det er betydelig variasjon i religiøse organisasjoner i både deres forståelse av seksuelle overgrep mot barn og implementering av tilstrekkelige organisatoriske prosesser og prosedyrer som bidrar til beskyttelse. Noen organisasjoner har en klar forståelse av disse problemene, og har både en praksis og nødvendige prosedyrer og retningslinjer som kan bidra til å holde barn trygge. Andre miljøer har ingen. Undersøkelsene fant at de som har klare retningslinjer, kan likevel ha latt være å følge dem, da de kanskje ikke kjente til dem. Etter at undersøkelsene til denne kommisjonen ble satt i gang, så har det skjedd noen endringer i flere religiøse miljøer.

Manglende fokus på den overgrepsutsatte
De interne retningslinjene og prosedyrene må fokusere på de som blir utsatt for overgrep. Miljøene må sikre at de som jobber i organisasjonen er bevisst barns barrierer for å rapportere om overgrep, og jobbe aktivt mot disse barrierene gjennom å skape endringer i praksis og kultur. Retningslinjene må inneholde tilstrekkelige bestemmelser knyttet til varsling. I forbindelse med varsling er det viktig at gjerningspersonens behov ikke overskygger overgrepsutsattes behov. Det bør ikke være et krav om at offer skal tilgi overgriper.

3. Bedre opplæring
Ansatte og frivillige bør få opplæring som inneholder grunnleggende informasjon om barn og seksuelle overgrep, hvordan gjenkjenne og hva man skal gjøre i tilfelle overgrep blir avdekket. Undersøkelsen viser at dagens opplæring ikke er tilstrekkelig.

De som jobber med barn og unge må pålegges å delta i vanlig opplæring i beskyttelse av barn tilpasset deres roller og ansvar. Dette gjelder både betalte lederer og frivillige.

Det å få opplæring i religiøse tekster er ingen god erstatning for å lære om beskyttelse av barn, og vil trolig ikke bidra til å trygge barn. 

4. Tryggere rekruttering
Noen religiøse miljøer driver egne skoler og har fritidsaktiviteter for barn: Her må det inn bedre rutiner for å sile ut overgripere og voldsmenn i rekrutteringen. 

5. Egne ansvarlige for barns sikkerhet
Komiteen foreslår at hvert trossamfunn/ menighet har egne personer som skal jobbe med å håndtere bekymringer om overgrep og vold overfor barn. 

6. Tilsyn
Det er ingen krav om at religiøse organisasjoner skal ha et eget tilsyn fra et eksternt organ som ettersjekker om barn er blitt nødvendig beskyttet. Det anbefales at et slikt eksternt tilsyn opprettes.

7. Ledernes roller
De som er i lederroller er viktige, fordi de gir føringer for medlemmene. Det er derfor også viktig at de understreker behovet for å beskytte barn. Flere ledere ser ut til å stadig være ukjent med sitt ansvar.

Gjennom å være gode eksempler på bevissthet og forståelse, og gjennom å vise at man vil lære av tidligere feil, så kan man som ledere utvikle en robust kultur for vern av barn.

8. Vedrørende internjustis
Bør ikke erstatte ekstern rapportering
Intern behandling av overgrepssaker bør ikke brukes som erstatning for rapportering til eksterne myndigheter. Det er ikke akseptabelt for noen intern disiplinær prosess å stå som det eneste vurderingsverktøyet for å avgjøre om overgrep har skjedd. Slike prosesser kan ikke gi rettferdighet eller oppreisning for den overgrepsutsatte, og de er heller ikke de riktige virkemidlene for å vurdere risiko for andre. 

Jehova vitner og regelen om to vitner
Trossamfunnet Jehovas vitner krever at det skal finnes to vitner for at å avgjøre om det er nok bevis i en påstand. Denne regelen har ingenting å gjøre i overgrepssaker mot barn. Den gjenspeiler ikke realiteten ved seksuelle overgrep, da disse ikke blir utført med vitner tilstede. Denne regelen bidrar til å skade overgrepsutsatte. Den interne disiplinære prosessen for ekskludering av medlemmer har ingenting med seksuelle overgrep å gjøre. Å fortsatt bruke denne regelen framover viser at trossamfunnet ignorerer alvorlighetsgraden ved disse kriminelle handlingene og hvordan disse påvirker de utsatte. Dette viser en mangel på medfølelse med den overgrepsutsatte, og bidrar til å beskytte overgriper.

9. Støtte til overgrepsutsatte
Gi informasjon om ekstern hjelp
Kommisjonen påpeker at få religiøse organisasjoner gir informasjon om profesjonelle tjenester eller støttetjenester for den overgrepsutsatte. Det ville være nyttig for religiøse organisasjoner å være klar over for eksempel rådgivning og støttetjenester som er tilgjengelige nasjonalt eller i lokalområdet

Behovet for terapeutisk hjelp
Selv om åndelig omsorg fra en religiøs leder er viktig, så erstatter ikke dette terapeutiske tilbud, og terapi gis sjeldent i trossamfunn. Religiøse ledere bør ha forståelse for behovet for terapi gitt av hjelpeapparatet.

Lær av organisasjoner innen feltet
Organisasjoner som bistår overgrepsutsatte formidler at religiøse miljøer ikke har tatt kontakt med dem. Dette forsterker bildet av mange religiøse ledere som lite villige til å lære fra overgrepsutsattes erfaringer. Til tross for at hjelpeorganisasjoner har lang erfaring og mye kompetanse på sitt felt, opplever de å bli ignorert eller «sett ned på» med omtale som «vanskelige» eller «konfronterende».

10. Risikovurdering av overgripere:
- Tilgivelse er sentralt i mange religioners lære og praksis. En kultur som oppmuntrer til tilgivelse kan føre til at man overser sikkerheten til andre
- Det er fremdeles religiøse organisasjoner som ikke har noen risikovurderingsprosess for dømte eller anklagede seksualforbrytere som ønsker å fortsette å delta i menigheten.
- For å holde barna trygge trenger religiøse organisasjoner og miljøer noen form for mekanisme for vurdering av risiko når de har medlemmer som har blitt dømt eller anklaget for seksuelle overgrep. Det må også kunne utveksles informasjon mellom menigheter i tilfelle overgriper flytter til annet sted og søker medlemskap i ny menighet.


Oversatt og forkortet av
Hilde Langvann, 8/9-2021

Kilde: IICSA rapport september 2021

Les også:
Nederlands studie om seksuelle overgrep i trossamfunnet Jehovas vitner
Australsk rapport: Royal Comission into insitutional Responses to Child Abuse
​

"Jeg var redd for å dø og fikk ikke sove"
"Han vokste opp med å være redd for Satan og demoner."
"Det var en stor byrde å stadig tenke på at pappa snart skulle dø på dommedag."

Dette er sitater fra mediesaker om religiøse utbrytere fra strengt kontrollerende miljøer. De forteller om en oppvekst preget av utrygghet, som de selv knytter til trosopplæringen i menigheten. Trosopplæringen hadde gjerne et apokalyptisk preg, og med et sterkt fokus på synd, straff og onde krefter.

I slike mediesaker får alltid trossamfunnet anledning til å kommentere saken, og det er påfallende at det som oftest pekes på foreldrenes ansvar:

"Vi kan ikke ta et kollektivt ansvar for det enkeltmennesker kan ha gjort galt"
"Vi har tillit til at ansvarsbevisste og kjærlige foreldre vet hvordan og når de skal snakke med sine barn om livets realiteter, enten det gjelder moral eller det gjelder Bibelens budskap"
"Menigheten kan ikke stå ansvarlig for alt det som skjer i hjemmene til menighetens medlemmer"

Men er dette riktig? Mennesker i disse sakene kommer fra miljøer der trosopplæringen først og fremst skjedde på menighetens fellesmøter.

Vi ser på hva jussen som sier dette:

Masteroppgaven «Barns rett til beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn», av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal, ser nærmere på statens plikt til å beskytte barn, og hvorvidt den nye trossamfunnsloven er tilstrekkelig for å beskytte barn i henhold til Barnekonvensjonens artikkel 19. De foreslår også en rekke tiltak for at staten i større grad skal kunne oppfylle sine forpliktelser.

Barnekonvensjonens artikkel 19 sier at staten har en plikt til å sikre at barnet ikke blir utsatt for vold enten om det er i hjemmet sammen med foreldrene eller andre steder hvor andre personer blir ansett for å ha omsorgen for barnet.

Men hvem er egentlig omsorgspersoner?

Kan ungdomsledere, prester, pastorer eller andre ledere i trossamfunn også defineres som omsorgspersoner etter barnekonvensjonen?

Selv om foreldrene oftest er primære omsorgsgivere for barnet, så kan barna i løpet av en dag være hos andre enn foreldrene som da har et midlertidig omsorgsansvar for barnet. Det kan etter barnekomiteens oppfatning være for eksempel fritidsarbeidere og ungdomsledere.

En omsorgsomgivelse kan for eksempel være en kirke eller annet møtepunkt for et trossamfunn.

På bakgrunn av dette kan Skjømming og Høydal konkludere at dersom et barn deltar på søndagsskole eller på et ungdomsmøte i en menighet, uten foreldrene sine til stede, vil lederen av denne aktiviteten ha et midlertidig omsorgsansvar for barnet i denne omsorgsomgivelsen.

Hva så i situasjoner hvor foreldrene og barnet er sammen i trossamfunnet, og barnet blir utsatt for psykisk vold av andre enn foreldrene?

Skjømming og Høydal viser til at den store innflytelsen en leder av et trossamfunn kan ha overfor sin menighet, kan bidra til at foreldrene ikke opptrer selvstendig og uavhengig av den religiøse lederen. Dermed kan man si at den religiøse lederen de facto utøver omsorgen overfor barnet innad i det religiøse trossamfunnet. Dette taler for at lederne av trossamfunnet skal ha ansvar som omsorgsperson.
 
I avhandlingen blir det videre påpekt at man ved å legge ansvaret på personene som faktisk utøver den psykiske volden, så vil dette ha en forebyggende funksjon. Dette er også i tråd med formålet med bestemmelsen, å først og fremst forhindre vold mot barn.

Dette viser at et trossamfunn ikke kan skyve fra seg ansvaret på foreldrene. Trossamfunnet har altså ansvar når barn har opplevd psykisk vold i trossamfunnet. Og når man ansvarliggjør de, så kan man også bidra til å forebygge vold. Dette kan gjøres gjennom å skape en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven, i tillegg til å lage en bedre definisjon på hva psykisk vold er. Les mer om forslagene i dette innlegget.


Les masteroppgaven her



​Hilde Langvann, 1/9-2021
Hjelpekilden Norge

Tidligere i mars arrangerte vi i sammen med Bufdir og RVTS Vest webinaret: "Når religiøse fellesskap utfordrer barns rettigheter og psykiske helse". I etterkant av webinaret har vi mottatt flere spørsmål om religiøse utbryteres erfaringer med det profesjonelle hjelpeapparatet, og hva som skal til for at denne hjelpen skal være tilfredstillende. 

Det beste er å høre direkte med kilden. Så vi satte opp en enkel spørreundersøkelse som vi delte internt, og spurte blant annet:

Hvis hjelpen var vellykket for deg, hva tenker du er årsaken til det?

Her er svarene vi har fått hittil:

Fastlegen min gjorde en innsats for å finne en psykolog som hadde erfaring med religiøse traumer. Denne viste seg å være en sindig, klok, eldre herre, som jeg fikk tillit til, og som tydelig tok meg på alvor og forstod problemstillingene. Han hjalp meg å sette ord på ting, rydde opp i tanker osv. Det var utrolig godt å få snakke med noen som jeg kunne betale for å høre på meg, slik at jeg ikke følte at jeg slet ut de rundt meg.

At jeg fikk mulighet over tid og med mange former for terapi til å gjenvinne makten over eget liv.

Terapien var hos noen med egen erfaring fra en lignende bruddprosess. Hadde jeg ikke sett at vedkommende hadde uttalt seg om akkurat det i media hadde jeg nok ikke turt å bringe de mest komplekse sidene ved det opp i terapi. Det var så skamfult og jeg var så redd for at autoritet over hva sannheten er bare skulle gis over til en ny person - når jeg var åpen om tvil. Han satte ord på noen av måtene en slik bakgrunn kan påvirke hvordan en tenker om ting, men på en spørrende og åpen måte: «gir dette kanskje mening for deg, at det kan være slik?». Følte meg støttet og forstått, og fikk også verktøy til å forstå og beskrive en del av mekanismene og etterdønningene oppveksten i det miljøet og i den troen har skapt. Føler meg veldig heldig at jeg tilfeldigvis endte opp med denne terapauten. Skulle ønske flere fagfolk gikk hardere ut, jeg skjønner ikke hvorfor disse sektene skal behandles som «verneverdige» som om det bare handlet om voksne som valgte egen tro, uten hensyn til barna som vokser opp i dem.

Bygge opp og erfare ekte relasjon, tillit, hjelp til å leve i samfunnet idag, få kontakt med kroppen gjennom psykomotorisk fysioterapi, iopt traumeterapi

Etter flere mislykkede forsøk fikk jeg til slutt en psykolog som forstod seg på situasjonen.

Jeg møtte en reflektert behandler som hadde erfaring med problematikken. Som satte av mer tid enn forventet og med hyppig oppfølging gjennom flere år.

Jeg hadde mye angst for å si noe, men psykologen hjalp meg med å få mot til å få ting overstått.

Essensielt at psykiater hadde egen erfaring med lukket trossamfunn, spesielt pga alle de doble og triple betydningene i ord og uttrykk fra trossamfunn. Tungt å hele tiden måtte forklare hva den egentlige betydningen i utsagn betyr. Jeg måtte jo gjøre det noen ganger, men det var greit. Var helt uaktuelt for meg å ha en ‘vanlig’ psykolog/ psykiater uten erfaring med lukkede trosssamfunn. Da vet du at fagpersonen ikke har sjans til å skjønne halvparten. Da oppleves det dumt å betale for å ha opplæring på en fagperson.

Jeg kunne ha svart alle tre alternativene, da jeg har gått til flere psykologer med ulike erfaringer. Jeg skriver derfor her hva som har vært bra og mindre bra: Det fungerte best da psykologen forstod hva det ville si å ha (hatt) en tro. F.eks. at Gud i tillegg til mor og far også var en viktig autoritets- og omsorgsperson i barndommen, og at denne "personen" ser alt du gjør og tenker. Og dette er ikke noe rart barnet tenker, det er bare det man blir fortalt. At det å vokse opp i en religion medfører å vokse opp med et virkelighetsbilde som er helt naturlig for deg fordi alle voksne du kjenner og stoler på tror på det samme. Psykologen må også forstå hvor store spørsmål det handler om, at det er evigheten det står om.

Oppsummert:

• Erfaring med problematikken
• Bli tatt på alvor
• Hjelp til å sette ord på det, verktøy til å forstå mekanismene
• Hjelp til å leve i samfunnet i dag

​Vi spurte også:

Hvis hjelpen ikke var tilfredsstillende, hvor mener du utfordringene ligger? Hva kan gjøres for at man får bedre hjelp?

Her er svarene vi har fått hittil:

Min erfaring var at hjelpeapperatet var altfor "rundt", livredde for å kritisere og snakke om religion. Også om forholdet jeg hadde til Gud. De hadde ingen kompetanse på dette. Da jeg som oppegående arbeider flere år senere søkte Modum, var jeg "for syk" til å være der. Veldig vanskelig å forstå.

Manglende kompetanse, overmedisinering, selv av mindreårige.

Kompetansen om hvor stor rolle temaene har for noen som har fått vite at dette skal livet og døden dedikeres til og alt som gjøres skal gjøres med hensyn til tro.

Jeg var veldig heldig og kom inn på Modum Bad tidlig i min prosess, der kom jeg til de ypperste i landet. Jeg gjorde noen tidlige forsøk med en psykolog i samme fellesskap som min fastlege, men hun ville sende meg til Blå kors siden jeg brukte litt alkohol for å få litt ro. Følte meg som en alkis noe jeg overhodet ikke var. Var vanskelig å få forståelse for at jeg strevde veldig med eksistensielle utfordringer.

Hadde en negativ erfaring med den første jeg prøvde å gå i terapi hos. Var i utgangspunktet livredd for å møte noen som var «frelst» og som følte de hadde alle svarene. Ble istedet møtt med at det var et «ikke-tema». Opplevde at det var helt uforståelig for den jeg snakket med, jeg klarte ikke å sette ord på ting presist nok og vedkommende virket ikke å være enig eller ense at et slikt oppvekstmiljø kunne ha negative konsekvenser.

Få mer kunnskap om lukkete trossamfunn, særlig de positive sidene. Mer fokus på lukkete trossamfunn i utdannelsen.

Forstå alvoret, tørre møte/anerkjenne de smertefulle følelsene, svikene, raseriet, traumeterapi iopt

Mer kunnskap om emnet. Mange terapeuter og leger kan ingenting om dette.

De psykologene jeg brukte innen BUP og DPS hadde ingen kunnskaper om det. Så fikk ikke hjelpen jeg trengte.

Det tok veldig lang tid å forklare hvordan miljøet fungerte, og det som var viktig og en virkelighet, når du var i den bobla, det mente psykologen at en måtte da bare blåse i, og gjøre som en vill. Kronisk syk, folk ber, du er fortsatt syk. Gud vil at du skal bli frisk, hva er det da med deg? Dette er enormt krevende for den syke, og psykologen tror ofte ikke på Gud i det hele tatt, og foreslår fort at det er bare å blåse det fullt. Der har du venner gjennom førti år, barna er inngifta , osv

Psykologen hadde ingen kunnskap om lukkede miljøer

Mange psykologer som har behov for å prate om seg selv og sine meninger om tro. Jeg mener at man ikke burde vite hva psykologen tror da dette vil påvirke behandlingen.

Oppsummert:

• Redselen for å snakke om religion
• Manglende kompetanse om oppvekst i lukkede religiøse miljøer
• Manglende kompetanse på eksistensielle utfordringer
• Forsto ikke alvoret

Det er tydelig at kompetanse om oppvekst i religiøse miljøer og kompetanse om eksistensielle utfordringer etter en religiøs bruddprosess er svært viktig for at religiøse utbrytere skal oppleve at de får tilfredstillende psykologhjelp.

Hjelpekilden har som mål at innen 2035 skal kunnskapsformidling om lukkede trossamfunn og religiøse bruddprosesser være integrert i utdannelsen til alle yrkesgrupper som møter denne problemstillingen. Vil du hjelpe oss å nå målet? Her er lenke for medlemskap i Hjelpekilden.


Hilde Langvann, 16/3-2021
Hjelpekilden

En rykende fersk masteroppgave fra Det juridiske fakultetet i Universitetet i Oslo av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal har sett nærmere på den nye trossamfunnsloven i forbindelse med statens plikt til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn og statens plikt til å sikre trossamfunns rett til religionsfrihet.

Oppgaven viser til en rekke eksempler fra Hjelpekildens rapport «Små sko, stor tro», arbeidet til Barneombudet og Bufdirs Kompetanseteam, og at disse eksemplene kan defineres som psykisk vold etter Barnekonvensjonens artikkel 19.

I denne oppsummeringen vil vi først se litt nærmere på statens ansvar, den nye trossamfunnsloven, og så på selve drøftelsen av loven i forhold til dette ansvaret.

Statens ansvar:

• Barnekonvensjonen forteller at barn skal beskyttes mot psykisk vold. 
• Staten er pliktig til å sørge for at bestemmelsene i Barnekonvensjonen blir gjennomført. 
• For å beskytte barn mot psykisk vold, skal staten bruke lovverk, opplæring og andre relevante tiltak. 
• Staten har en plikt til å sikre at barnet ikke blir utsatt for vold enten om det er i hjemmet sammen med foreldrene eller andre steder hvor andre personer blir ansett for å ha omsorgen for barnet. 

Drøftingen viser at når barn blir utsatt for krenkelser av rettigheter i et trossamfunn, så kan man også ansvarliggjøre trossamfunnet selv. Dermed er det riktig at det fra statens side lages lovverk og planlegges opplæring rettet mot trossamfunn, for å beskytte barn mot psykisk vold.
 
Ny trossamfunnslov
Den nye trossamfunnsloven som trådte i kraft 1. januar i år, skiller seg positivt ut ved at man i forarbeidene har vurdert ny lov opp mot menneskerettighetene, herunder Barnekonvensjonen. Dette betyr en klar forbedring, og at loven har enkelte bestemmelser som kan gi økt beskyttelse mot psykisk vold mot barn i trossamfunn.
 
Den nye loven gir mulighet til å nekte tilskudd til trossamfunn som krenker barns rettigheter.
 
Det kan være mulig å vurdere om trossamfunnenes praksis, herunder deres arbeid og lære, kan krenke barns rettigheter etter denne bestemmelsen. Man kan vurdere om for eksempel læren om helvete eller læren om dommedag krenker rettighetene til barna i trossamfunnet.
 
Andre områder som kan bli berørt:

• Å ikke gripe inn hvis man vet at det skjer krenkelser  

• Å oppfordre medlemmer til å utøve vold som ledd i oppdragelsen i forkynnelsen
• Fraråde barn til å ta utdanning
• Negativ sosial kontroll
• Oppfordrer til demonutdrivelse av barn
• Vet at demonutdrivelse på barn foregår uten at trossamfunnet aktivt tar avstand fra det.

Gjør staten nok?
Dette leder fram til hovedproblemstillingen:
Gir den nye trossamfunnsloven barn tilstrekkelig beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn?
 
Dette vil avhenge av flere faktorer. 

1. Hvordan vil trossamfunnene motta, tolke og ta til seg de nye lovbestemmelsene? Oppfatter de og har kunnskap om hva som kan være skadelig for barna?
2. Vil den nye loven føre til at de som har tilsynsmyndighet benytter seg av kontrollmuligheter slik at de forsikrer seg om at barn ikke blir utsatt for psykisk vold?

 
Likevel så kan man allerede nå se hvorvidt bestemmelsene er tilstrekkelig egnet til å oppfylle statens forpliktelser til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn etter barnekonvensjonen art. 19.
 
Svakhet i lovteksten: Loven sier at barnets rettigheter ikke skal krenkes. Men hva betyr dette? Hva forstår trossamfunnene selv?  En tydeliggjøring i lovteksten om hva som ligger i begrepet ville vært nyttig, både for trossamfunnene som skal forholde seg til denne bestemmelsen og de som skal føre tilsyn. En forskrift anbefales.
 
Svakhet: Sanksjon som virkemiddel:

• Det er frivillig for et trossamfunn å kreve støtte. Et trossamfunn kan dermed unndra seg kontroll om de ønsker. Bestemmelsen vil dermed ikke kunne følge opp disse barna.
• Mange menigheter mottar 80-90 prosent av det økonomiske grunnlaget deres fra andre steder enn offentlig tilskudd. Det er altså heller ikke livsnødvendig for virksomheten deres å motta støtte. Dette medfører at sanksjonene i realiteten er svake.
• Tilskudd skal kunne nektes hvis et trossamfunn krenker barns rettigheter. Men når tilskuddet eventuelt fjernes, oppstår det et problem.  Uten tilskudd kan ikke staten kreve rapportering eller utføre tilsyn av trossamfunnet videre. Dette går ut over barna i disse trossamfunnene. 

 
I lys av problemstillingen så ser vi at loven mangler en bestemmelse som sikrer staten mulighet til å føre tilsyn med alle barn i trossamfunn. 
Konklusjonen er at den nye trossamfunnsloven ikke i tilstrekkelig grad ivaretar statens forpliktelse til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn. 

Forslag til forbedringer
Til tross for ny lov, så oppfyller staten fremdeles ikke sine forpliktelser fullt ut eller godt nok etter Barnekonvensjonen art. 19 og Grunnloven §104 tredje ledd. For å sikre et formålstjenlig vern mot psykisk vold i trossamfunn bør flere tiltak iverksettes. For eksempel bør staten ha en annen mulighet til å føre tilsyn med barn i trossamfunn enn gjennom nekting av statstilskudd.

1. Forslag om forbud mot psykisk vold i trossamfunn 
Barnekonvensjonen tillater ikke at barn skal utsettes for vold. Derfor har vi et lovverk som forbyr foreldre å utøve psykisk vold mot barn. MEN: Det finnes ikke et lignende forbud for representanter for trossamfunn.

For å kunne føre tilsyn med trossamfunn som ikke velger å benytte seg av tilskuddsordningen eller ønsker å være registrert, kan det være hensiktsmessig å utforme en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven. 

Forslag til ordlyd:

"Barn i trossamfunnet må ikke bli utsatt for fysisk eller psykisk vold. Bruk av vold eller skremmende og plagsom oppførsel eller annen hensynsløs atferd overfor barnet er forbudt."

Det bør samtidig gis en bedre forklaring på hva psykisk vold er, og det bør listes opp relevante eksempler, som feks negativ sosial kontroll. Man må også vise til hvordan slik vold berøres av straffeloven. 

Oppgaven drøfter en slik forbudsbestemmelse opp mot trosfriheten, og konkluderer med at den vil være et lovlig inngrep i religionsfriheten.

Andre tiltak som kursing kan være nyttig for å oppnå samme mål, men dette vil være avhengig av trossamfunnenes frivillighet, og dermed er det usikkert hvorvidt man vil oppnå formål på den måten. Dette tilsier at det er nødvendig med et klart forbud i dette tilfelle. 

2. Legaldefinisjon av psykisk vold
Det er en svakhet ved lovverket i dag at det ikke finnes en god definisjon av hva psykisk vold er. Det kan by på problemer å få alle parter til å enes om en definisjon. Staten bør derfor invitere både representanter for barn og trossamfunn til en slik samtale og skape en legaldefinisjon av psykisk vold.

3. Øke fokus på psykisk vold i trossamfunn
Til slutt bemerkes det:
«Gjennom arbeidet med å innhente informasjon om situasjonen for barn i trossamfunn i dag, har vi oppdaget at det er lite fokus på psykisk vold mot barn i trossamfunn.» 
 
"Selv om både kompetanseteamet og barneombudet får inn saker om dette, ser det ikke ut til at myndighetene har satt inn særlige tiltak for å verken undersøke eller forebygge dette. Det er viktig at staten tar tak i dette som et faktisk problem og ikke overser denne utsatte gruppen."
 
Det konkluderes med at det er behov for et bedre hjelpeapparat, både i møte med barn som blir utsatt for psykisk vold i trossamfunn, men også for unge voksne og voksne som opplever vanskelige bruddprosesser med trossamfunn.

Å satse på hjelpeapparatet er også i tråd med Barnekonvensjonens artikkel 19. andre ledd, hvor det anbefales at staten iverksetter beskyttelsestiltak i form av sosiale programmer som gir nødvendig støtte, oppfølging og behandling av barn utsatt for vold.

​Les hele masteroppgaven her

oppsummert av
Hilde Langvann, Hjelpekilden
​13/1-2021