Kan du huske den uroen som oppsto i tankene dine når du ble utfordret på det du trodde så sterkt på inni trossamfunnet? Du ble kanskje møtt med argumenter som virket veldig logiske, men som likevel var stikk i strid med slik du alltid hadde trodd at ting var.
​
Dette psykiske ubehaget er et vanlig fenomen som alle mennesker møter, mer eller mindre, i det man blir utfordret på ting man er overbevist om, og kalles kognitiv dissonans. Begrepet blir nok mest brukt når det gjelder ting vi blir utfordret på i hverdagen som trening, eller usunne vaner. Ta for eksempel kosthold. De fleste av oss vet at vi bør spise mindre sukker, likevel gjør vi det stadig vekk. Dersom vi har tatt en skikkelig bestemmelse om å spise sunnere, også likevel plutselig tar en sjokolade så kan det oppstå det en uro inni oss. Et ubehag. Vi vet vi ikke burde, likevel fortsetter vi. For å få bort uroen velger vi ofte å unnskylde atferden vår med at, det er ikke så farlig likevel. En sjokolade fra eller til liksom. Man har kunnskap om en ting, man vet at det er fakta, likevel handler man motsatt av det man burde. Det er altså når våre tanker, verdier og holdninger avviker fra våre handlinger at denne ubehagelige følelsen av spenning eller uro oppstår. Et psykologisk ubehag. Dette ubehaget kalles for kognitiv dissonans. 

Men kognitiv dissonans handler ikke kun om når våre handlinger strider imot våre verdier og overbevisning. Det kan også oppstå når vi befinner oss i en situasjon der vi sitter med to motstridende tanker i hodet på en gang. Dersom vi blir utfordret på vårt eget bilde av verden, hva vi tror på, hvordan vi forholder oss til samfunnet eller kulturen vi er en del av, så kan også denne dissonansen oppstå. Og jo sterkere overbevist vi er om noe, jo mer sikker vi er i en sak, jo større blir ubehaget når vi blir utfordret på vår overbevisning.
​
Leon Festinger var den første som studerte fenomenet kognitiv dissonans, og denne studien gjorde han, betegnende nok, av en dommedagssekt i USA i 1954. I studien fikk Festinger anledning til å se hvordan teorien om kognitiv dissonans fungerte i praksis. Sekten hadde fått en dommedagsprofeti om at jorda skulle gå under den 21. desember samme år. De som hadde funnet «sannheten» og den rette tro, skulle unngå dommedag ved å rømme jorden på UFO-er. Festinger intervjuet flere av sektmedlemmene både før og etter den 21. desember

Det store spørsmålet var: hvordan ville medlemmene håndtere ubehaget som oppsto, når deres «sannhet og overbevisning» ble satt på prøve i det dommedag likevel ikke kom? Hvordan håndterte de den kognitive dissonansen som oppsto når overbevisningen deres ikke stemte med det som faktisk skjedde? 

Det er lett å tenke at medlemmene ville oppgi sin tro når jorda allikevel ikke gikk under. Det er rein logikk og sunn fornuft for de fleste av oss. Men slik gikk det faktisk ikke. Lederen av sekten annonserte nemlig at han hadde fått beskjed fra høyere makter om at hele jorda var blitt spart, fordi medlemmene hadde holdt ut så sterkt i troen. Han la altså en ny historie og teori på bordet. Til og med en ny dato la han frem. Medlemmene jublet over dette og justerte nå sin overbevisning.

Ut ifra denne studien konkluderte Festinger med at det er lettere for et menneske å justere sin overbevisning i samsvar med slik man «alltid har trodd», enn å holde ut den kognitive dissonansen som oppstår. Når man må stå i to overbevisninger samtidig er det for de aller, aller fleste så slitsomt at man gjør alt man kan for å slippe unna. Så selv om det «verdensbilde» en velger å tro på skulle stride mot all logikk og sunn fornuft, så blir likevel den enkleste løsningen å fortsette å tro slik man alltid har trodd, da dette koster minst smerte og ubehag.
​
I Norge har vi mange trossamfunn. Noen av dem er mer lukket for impulser og tanker fra omverdenen enn andre. Å vokse opp i et strengt religiøst miljø betyr ofte at vedkommende har et verdensbilde som avviker fra resten av samfunnet. Slike ensporede overbevisninger kan man også finne i samfunnet ellers, i større eller mindre grad. Dette kan for eksempel være et sterkt politisk engasjement, en spesiell kostholdsteori, eller at man tror at jorda er flat med fire verdenshjørner.

​En person som er vokst opp med en sterk, ensporet religiøs overbevisning vil flere ganger i livet oppleve at troen blir utfordret, for eksempel at han eller hun møter argumenter som taler imot at ens egen tro er riktig. Man kan bli utfordret på bibelvers som ikke stemmer overens, eller at hendelser i bibelen er ulogiske, eller at vitenskapen viser til fakta som motstrider tekst fra bibelen. Mange vil da oppleve et kraftig psykisk ubehag, i form av uro og grubling, og en følelse av at noe ikke stemmer. Dette ubehaget kan oppleves så sterkt at man straks vil søke etter indre balanse og ro.

Denne indre balansen kan skje på hovedsakelig to måter. Den ene måten er at den religiøse forsøker å forklare ubehaget ved at de utenfor tar feil, har misforstått, eller at argumentene ikke har noen betydning. Man kan feie det hele bort med at de utenfor er kanskje påvirket av en demon er eller en dårlig ånd. Eller at de utenfor ikke forstår noe fordi de ikke selv har “sett sannheten”. Dette kan også passe med slik den religiøse har blitt fortalt at det fungerer, på møter i trossamfunnet sitt, eller blant sine trosfeller. Den religiøse vil fortsette å overbevise seg selv om at de utenfor tar feil av ulike årsaker, frem til han eller hun er helt overbevist i sitt syn, og det psykiske ubehaget forsvinner.

​Den andre måten å fjerne ubehaget på skjer når den religiøse opplever at tvilen på sin opprinnelige religiøse overbevisning blir for stor. Argumentene fra andre utenfra er for overbevisende, logiske ting som skjer i samfunnet er for overbevisende, man klarer rett og slett ikke å overbevise seg selv lenger. Den religiøse kan gjerne ha prøvd på dette over lang tid, og har gjerne oppnådd korte perioder med redusert ubehag, men klarer ikke å finne total balanse. Det er da det skjer at den religiøses tro og overbevisning må vike for argumentene eller opplevelsene utenfra. Denne prosessen kan være svært vond og tidkrevende for den som opplever den. Mange opplever en slik periode som psykisk utfordrende og slitsom.

Det oppstår altså en indre konflikt hos et menneske når det ikke er overensstemmelse og likevekt i tanker, holdninger, og bilde av hvordan verden henger sammen. Når det gjelder vanemessige tankemønstre, som er knyttet til en ensporet religiøs overbevisning, så er det ifølge Festinger, svært vanskelig å endre på disse. Grunnen til dette er at den indre konflikten er knyttet til en tro som er innlemmet i hans eller hennes identitet. Mange av de som er vokst opp i lukkede trossamfunn er så indoktrinert i trossamfunnets syn, holdninger og læresetninger at disse er blitt en del av vedkommendes identitet. Den religiøse vil identifisere seg med troen i svært stor grad, og å være en del av trossamfunnet kan være det viktigste i livet for vedkommende. Man kan da bli immun mot de klareste bevis og de mest rasjonelle argumenter. Mennesker kan gå veldig langt for å unngå denne typen kognitiv dissonans, siden det er en så sterk og ubehagelig følelse.
​
Kognitiv dissonans spiller altså en rolle i både verdivurderinger, beslutninger og evalueringer. Å være oppmerksom på hvordan to motstridende tanker kan påvirke vår beslutningsprosess, er en fin måte å forbedre egen evne til å gjøre raskere og ikke minst riktige valg. Misforhold mellom tro og handling, eller mellom tro og tanke, kan føre til ubehagelige følelser, men disse følelsene kan også noen ganger føre til stor forandring og vekst. Man kan få motivasjon til å endre tankene, oppførselen, eller til å ta et valg som over tid vil gi større frihet og mer innsikt i både vår egen person og ikke minst verden rundt oss.


Maria R. Nilsen, for Hjelpekilden
Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi.

ReferanserAronson, E., W. T., A. R., S. S. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited.
Burris, C., T. H-J., T. E., W.R. (1997). "By Faith Alone": Religious agitation and cognitive dissonance. Basic and Applied Social Psychology, ss. 17–31.
Festinger, L. (1957). A theory of cognitive dissonance. Stanford University Press.
Festinger, L., Carlsmith, J. (1959). Cognitive consequences of forced compliance. The Journal of Abnormal and Social Psychology.
 
 

​Sosiologen Robert K. Merton var den første som brukte begrepet "selvoppfyllende profeti" i 1948. Han beskriver en selvoppfyllende profeti som en spådom om noe som enda ikke har skjedd, men som ubevisst endrer en persons oppførsel og holdning slik at “spådommen” går i oppfyllelse. Den som kommer med profetien, vil oppfatte dette som at han eller hun hadde rett fra begynnelsen av. Vi modellerer altså våre handlinger og oppførsel ut ifra det resultatet vi ser for oss, slik vi er blitt fortalt at det vil bli, og dermed blir spådommen til slutt virkelig selv om det aldri var et snev av sannhet i den fra begynnelsen av. På en måte kan vi si at selvoppfyllende profetier er belyste ideer som til slutt blir oppfylt. De er som mentale verktøy som gjør enkle tanker om til fakta.

​La oss si at du våkner i morgen og tenker at dagen din kommer til å bli forferdelig. Da er det svært sannsynlig at den blir slik, selv om det ikke er noen åpenbar grunn til at den skal bli det. Ubevisst vil du oppføre deg på en måte som bekrefter det du forventer, du vil ignorere det positive som skjer med deg, du vil forsterke alt det negative, og du vil ha en holdning som gjør at du ikke kan tillate deg å ha en trivelig dag.

Et annet typisk eksempel der man ofte ser selvoppfyllende profetier er i skolehverdagen. Når elev og lærer omgås over lengre tid, blir relasjonen etter hvert gjenkjennelig og presis. Det er svært sannsynlig at læreren forventer gode prestasjoner av en elev som han tror er faglig sterk, og dermed stiller han vanskeligere spørsmål til denne eleven enn til en elev som er mindre flink. På denne måten bidrar altså ulike forventninger også til å øke den skolefaglige avstanden mellom elevene i skolen. 

Konseptet med selvoppfyllende profetier henger sammen med positiv og negativ tankegang og kapasiteten til vårt menneskelige sinn. Det fungerer ut fra en enkel teori: måten vi tenker på påvirker vår oppførsel og våre handlinger, som til slutt påvirker hvem vi blir. 

På Hjelpekildens forum kan tidligere medlemmer av ulike trossamfunn fortelle om skremmende trusler om hvordan det skal gå med de som forlater. Mye av “profetiene” er forunderlig like, tross helt ulike trosretninger. 

• “Du er forblindet og ønsker å leve i synd. Du har ikke noe framtidshåp, ditt liv er uten innhold. Du er materialistisk og mangler moral”.
• “Du får det mye bedre i menigheten, verden er bare tom og trist. Du mister så utrolig mye godt”. 
• ​“Du kommer til å miste guds velsignelse og beskyttelse over livet ditt.”
• “Bare vent til det går galt med barna dine, da kommer du til å søke tilbake til gud.”

​Forskning har vist at vi ikke klarer å skjule våre oppfatninger og forventninger overfor andre mennesker. Ansiktsuttrykk, stemme, kroppsspråk, og øyekontakt fungerer som kanaler som sender tydelige meldinger til dem vi er sammen med. Vi lager oss forventninger om hva vi kan vente av andre. Disse forventningene styres av en blanding av tidligere erfaringer, nye kunnskaper og sosiale normer. Når forventningene kommuniseres videre til andre, påvirker det igjen deres atferd.
​
Når man vet hvordan noen lukkede trossamfunn “profeterer” om de som forlater, så kan det være nyttig både for den som selv har forlatt, men også for de i nær omgangskrets, å vite noe om hvordan disse profetiene kan manifestere seg. Deres fremtid utenfor trossamfunnet er malt dyster, mørk, og skremmende. For mange handler disse profetiene om liv eller død. Og for noen blir profetiene til slutt en virkelighet. Disse menneskene klarer aldri å stable på beina et nytt liv utenfor trossamfunnet. De klarer kanskje ikke å skaffe seg en ny omgangskrets. De er ofte fulle av skam og skyldfølelse ovenfor familie og venner som de føler de har sviktet, og de plages av en evig tomhetsfølelse, håpløshet og fortvilelse. Noen tyr til alkohol eller annen rus i desperasjon. Og sakte, men sikkert, går profetiene i oppfyllelse. Flere ender opp med å ta sitt eget liv. Og inne i trossamfunnet tenker ofte medlemmene at de fikk rett til slutt. «Hva var det vi sa? Slik går det når man forlater Gud og sannheten.»

​Maria R. Nilsen, 13.04.22
Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi.
Hjelpekilden

ReferanserAronson, E. W. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited.
Manger, T. W. (2015). Motivasjon og mestring: Utvikling av egne og andres ressurser. Fagbokforlaget.
 

Dette er manuset til Hjelpekildens innspill til høringsmøtet om lovforslaget mot konverteringsterapi, 21/9-2021. Se også sendingen her.

(Brith:) Hjelpekilden har i 9 år jobbet med å bistå mennesker i religiøse bruddprosesser, og har gjennom dette arbeidet opparbeidet en særskilt kompetanse på hvordan kontroll utøves i usunne religiøse miljøer.
 
Vi mener at det ikke er mulig å sette en aldersgrense for konverteringsterapi. Dette fordi den kontrollen medlemmer i disse miljøene lever med gjør det umulig å ta selvstendige valg, uansett alder.
 
Det er fordi det i disse miljøene blir utøvd en streng åndelig kontroll, der man lærer at en høyere makt vil straffe deg hvis du ikke lever på en spesiell måte.
 
Det er også en streng sosial kontroll for å hindre medlemmene blir påvirket av storsamfunnets verdier og holdninger. Kontrollen muliggjøres gjennom en lydighetskultur, der individet er underordna gruppa.
 
Seksualitet er et av mange områder denne kontrollen utøves. Det å bryte med denne kontrollen innebærer å bryte med trossamfunnet og hele ens nettverk.
  
(Maria:) Om vi er 16 år eller 19 vil avhengigheten til dette nettverket være sterkt. Det er her vi stort sett har familie og alle vennene våre. Å stadig høre at homofile er avskyelige, noe som er feil i skaperverket gjør at mange går langt for å passe inn og bli akseptert av Gud og menigheten, og det gjør det så å si umulig å si nei til konverteringsterapi om det blir satt som betingelse for å få være en del av dette fellesskapet.
 
På side 16. i høringsnotatet vises det til at over 50% av skeive mellom 18 og 24 år er lite tilfreds med egen psykiske helse. Dette er noe jeg og har kjent på. Jeg ville bare bli normal, få meg en livspartner. Det var en ekstra belastning å da få høre at homofili er en feil. Jeg ønsket å bli frisk, uten urene tanker, jeg ville være en god kristen. Og da fikk jeg beskjed om at jeg måtte be mer, lese mer i Bibelen, gå enda hardere inn troen og være enda mer helhjertet. Jeg klarte det ikke, og ville bare forsvinne. Først når forlot menigheten og jeg kunne å godta meg selv som skeiv, ble livet bra.
 
Hjelpekilden, 21/9-2021

For de fleste av oss er det en selvfølge at vi kan delta i demokratiet gjennom å stemme ved politiske valg. Men slik  er det ikke for alle. Enkelte religiøse miljøer krever at medlemmene holder seg unna politikk, og for noen kan det å delta i valg føre til eksklusjon fra miljøet. 

Så hvordan er det for religiøse utbrytere å stemme for første gang? Vi spurte, og dette er svarene vi fikk:

2. september 2021 lanserte IICSA rapporten "Child protection in religious organisations and settings). 

IICSA
Independent Inquriy Sexual Abuse er en statlig oppnevnt kommisjon fra 2015, som har som oppgave å undersøke hvordan landets institusjoner håndterer sin omsorgsplikt for å beskytte barn mot seksuelle overgrep. Undersøkelsen kan lastes ned her.

Bakgrunnen for undersøkelsen
Den globale finanskrisen i 2008 førte blant annet til at en rekke lovpålagte lokale tjenester har måttet prioritere annerledes. Der staten tidligere aktivt har levert tjenester til ungdom innen blant annet utdanning, kultur og fritidsaktiviteter, er det i dag primært frivillige og veldedige organisasjoner som styrer dette. Et betydelig antall aktiviteter tilbys av religiøse organisasjoner, som skoler, sommerleir, fotballtrening og språkundervisning.
Til tross for denne utviklingen har det vært liten forskning på hvordan religiøse organisasjoner og miljøer administrerer tilbudene, og liten fokus på hvordan de holder barn trygge.

Utvalg
Undersøkelsen er geografisk begrenset til England og Wales, og har sett på 38 religiøse organisasjoner i området. 

Konklusjoner og anbefalinger (fra side 110 i rapporten)

1. Underrapportering av overgrep
Faktorer som bidrar til manglende anmeldelser av seksuelle overgrep er:

"Victim-blaming", skam og ære:
Funn viser at i noen religiøse miljøer blir den overgrepsutsatte anklaget når et overgrep har skjedd, ved at det antydes at den overgrepsutsattes adferd forårsaket hendelsen. En konsekvens av dette er at de som har opplevd overgrep kjenner på skam overfor hendelsen og føler skyld for overgrepet. Dette kan gjøre det vanskelig å anmelde overgrep. I noen religiøse miljøer er taushet knyttet til overgrep forbundet med miljøets æresbegrep, der det å snakke om hendelsen kan påvirke overgrepsutsattes mulighet for ekteskap, påvirke familie, og trossamfunnets anseelse i samfunnet.

Mangel på dialog om seksualitet og overgrep:
I noen språk eksisterer ikke ord som beskriver seksuelle overgrep. I noen religiøse miljøer blir seksualitet aldri eller sjeldent omtalt. Når konservative religiøse miljøer ser på seksualitet utenom ekteskap som moralsk galt, kan dette gjøre det vanskelig å anmelde forholdet. Seksuell vold mot menn kan anses som skammelig og tabu innen noen religiøse miljøer, gitt deres holdninger og tilnærminger til seksuell orientering, og dette kan bidra til at det blir enda vanskeligere å anmelde overgrepet.

Bruk av religiøse tekster og tro
I noen tilfeller har overgripere utnyttet barnets tro for å kunne lettere gjennomføre overgrepet. Kommisjonen har hørt eksempler på gjerningsmenn som misbruker teologiske tekster eller tro, holdninger til autoriteter i menigheten, Guds navn, eller trusler om åndelig eller religiøse konsekvenser for å rettferdiggjøre overgrep eller forhindre å bli avslørt.

Kjønnsubalanse i ledelsen
Mange religiøse organisasjoner anerkjenner bare menn som religiøse ledere i sin teologi og praksis. Kjønnsubalanse finnes i mange slike organisasjoner, slik at tillitsmenn, frivillige og administratorer ofte er menn. Å bare ha menn i maktposisjoner, og bare menn som man kan rapportere inn overgrep til, gjør det mindre sannsynlig at kvinner og barn ønsker å rapportere overgrep. Maktstrukturer i en rekke trossamfunn kan fortsatt gjøre kvinner underordnet menn, noe som kan utgjøre et hinder for å rapportere overgrep. Mange kvinner har formidlet at det var ekstremt vanskelig å snakke med menn om overgrep, seksualitet, kropp og følelser.

Misbruk av makt fra åndelige ledere:
I alle religiøse miljøer har lederne betydelig makt og innflytelse. Barn lærer å vise lederne lydighet og respekt. De som er i lederstillinger fungerer ofte som rådgivere, fortrolige, guider og hjelpere. Religiøse ledere kan misbruke sine tillitsposisjoner. Overdreven respekt eller ærbødighet for ledere i trossamfunn kan resultere i en følelse av at de kan handle ustraffet, og kan også bidra til at en overgrepsutsatt er motvillig til å rapportere overgrep.

Mistillit til eksterne etater:
En frykt for innblanding i religiøs eller kulturell praksis kan føre til motvilje mot å rapportere overgrep, da de kan være bekymret for fordommer, inkludert islamofobi eller antisemittisme. Religiøse minoriteter kan være engstelige for at rapportering av overgrep kan føre til et tilbakeslag.

Frykt for omdømmeskade:
Noen religiøse miljøer kan hevde at det er illojalt og et strid på religiøse prinsipper å anmelde en trosfelle. Religiøse miljøer kan velge å prioritere sitt omdømme framfor overgrepsutsattes behov, noe som kan motvirke ekstern rapportering.

Internjustis
Særlig religiøse miljøer som velger å distansere seg fra storsamfunnet, fremmer at overgrepssaker skal håndteres internt. Den religiøse gruppen kan velge å ikke sende inn rapport til politi, de vil oppmuntre til mekling og en løsning i regi av de religiøse lederne, og de kan også i noen tilfeller aktivt forhindre videre rapportering.

Tilgivelse
I noen religiøse miljøer kan tilgivelsesbegrepet bli misbrukt både for å legge press på ofre for å ikke anmelde saken, og for å rettferdiggjøre manglende tiltak ihht anklagene. Dette er noe som ikke bare svikter overgrepsutsatte, men også noe som kan sette andre barn i fare.

2. Beskyttelse av barn: Interne strategier og retningslinjer

Seksuelle overgrep som ikke-eksisterende i eget miljø
Religiøse ledere kan ha vanskelig for å tro at noen i ens menighet kan begå overgrep. En konsekvens av dette er at de kan mene at det ikke er nødvendig å ha spesifikke retningslinjer for å verne barn.

Noen har klare retningslinjer, andre ingen.
Det er betydelig variasjon i religiøse organisasjoner i både deres forståelse av seksuelle overgrep mot barn og implementering av tilstrekkelige organisatoriske prosesser og
prosedyrer som bidrar til beskyttelse. Noen organisasjoner har en klar forståelse av disse problemene, og har både en praksis og nødvendige prosedyrer og retningslinjer som kan bidra til å holde barn trygge. Andre miljøer har ingen. Undersøkelsene fant at de som har klare retningslinjer, kan likevel ha latt være å følge dem, da de kanskje ikke kjente til dem. Etter at undersøkelsene til denne kommisjonen ble satt i gang, så har det skjedd noen endringer i flere religiøse miljøer.

Manglende fokus på den overgrepsutsatte
De interne retningslinjene og prosedyrene må fokusere på de som blir utsatt for overgrep. Miljøene må sikre at de som jobber i organisasjonen er bevisst barns barrierer for å rapportere om overgrep, og jobbe aktivt mot disse barrierene gjennom å skape endringer i praksis og kultur. Retningslinjene må inneholde tilstrekkelige bestemmelser knyttet til varsling. I forbindelse med varsling er det viktig at gjerningspersonens behov ikke overskygger overgrepsutsattes behov. Det bør ikke være et krav om at offer skal tilgi overgriper.

3. Bedre opplæring
Ansatte og frivillige bør få opplæring som inneholder grunnleggende informasjon om barn og seksuelle overgrep, hvordan gjenkjenne og hva man skal gjøre i tilfelle overgrep blir avdekket. Undersøkelsen viser at dagens opplæring ikke er tilstrekkelig.

De som jobber med barn og unge må pålegges å delta i vanlig opplæring i beskyttelse av barn tilpasset deres roller og ansvar. Dette gjelder både betalte lederer og frivillige.

Det å få opplæring i religiøse tekster er ingen god erstatning for å lære om beskyttelse av barn, og vil trolig ikke bidra til å trygge barn. 

4. Tryggere rekruttering
Noen religiøse miljøer driver egne skoler og har fritidsaktiviteter for barn: Her må det inn bedre rutiner for å sile ut overgripere og voldsmenn i rekrutteringen. 

5. Egne ansvarlige for barns sikkerhet
Komiteen foreslår at hvert trossamfunn/ menighet har egne personer som skal jobbe med å håndtere bekymringer om overgrep og vold overfor barn. 

6. Tilsyn
Det er ingen krav om at religiøse organisasjoner skal ha et eget tilsyn fra et eksternt organ som ettersjekker om barn er blitt nødvendig beskyttet. Det anbefales at et slikt eksternt tilsyn opprettes.

7. Ledernes roller
De som er i lederroller er viktige, fordi de gir føringer for medlemmene. Det er derfor også viktig at de understreker behovet for å beskytte barn. Flere ledere ser ut til å stadig være ukjent med sitt ansvar.

Gjennom å være gode eksempler på bevissthet og forståelse, og gjennom å vise at man vil lære av tidligere feil, så kan man som ledere utvikle en robust kultur for vern av barn.

8. Vedrørende internjustis
Bør ikke erstatte ekstern rapportering
Intern behandling av overgrepssaker bør ikke brukes som erstatning for rapportering til eksterne myndigheter. Det er ikke akseptabelt for noen intern disiplinær prosess å stå som det eneste vurderingsverktøyet for å avgjøre om overgrep har skjedd. Slike prosesser kan ikke gi rettferdighet eller oppreisning for den overgrepsutsatte, og de er heller ikke de riktige virkemidlene for å vurdere risiko for andre. 

Jehova vitner og regelen om to vitner
Trossamfunnet Jehovas vitner krever at det skal finnes to vitner for at å avgjøre om det er nok bevis i en påstand. Denne regelen har ingenting å gjøre i overgrepssaker mot barn. Den gjenspeiler ikke realiteten ved seksuelle overgrep, da disse ikke blir utført med vitner tilstede. Denne regelen bidrar til å skade overgrepsutsatte. Den interne disiplinære prosessen for ekskludering av medlemmer har ingenting med seksuelle overgrep å gjøre. Å fortsatt bruke denne regelen framover viser at trossamfunnet ignorerer alvorlighetsgraden ved disse kriminelle handlingene og hvordan disse påvirker de utsatte. Dette viser en mangel på medfølelse med den overgrepsutsatte, og bidrar til å beskytte overgriper.

9. Støtte til overgrepsutsatte
Gi informasjon om ekstern hjelp
Kommisjonen påpeker at få religiøse organisasjoner gir informasjon om profesjonelle tjenester eller støttetjenester for den overgrepsutsatte. Det ville være nyttig for religiøse organisasjoner å være klar over for eksempel rådgivning og støttetjenester som er tilgjengelige nasjonalt eller i lokalområdet

Behovet for terapeutisk hjelp
Selv om åndelig omsorg fra en religiøs leder er viktig, så erstatter ikke dette terapeutiske tilbud, og terapi gis sjeldent i trossamfunn. Religiøse ledere bør ha forståelse for behovet for terapi gitt av hjelpeapparatet.

Lær av organisasjoner innen feltet
Organisasjoner som bistår overgrepsutsatte formidler at religiøse miljøer ikke har tatt kontakt med dem. Dette forsterker bildet av mange religiøse ledere som lite villige til å lære fra overgrepsutsattes erfaringer. Til tross for at hjelpeorganisasjoner har lang erfaring og mye kompetanse på sitt felt, opplever de å bli ignorert eller «sett ned på» med omtale som «vanskelige» eller «konfronterende».

10. Risikovurdering av overgripere:
- Tilgivelse er sentralt i mange religioners lære og praksis. En kultur som oppmuntrer til tilgivelse kan føre til at man overser sikkerheten til andre
- Det er fremdeles religiøse organisasjoner som ikke har noen risikovurderingsprosess for dømte eller anklagede seksualforbrytere som ønsker å fortsette å delta i menigheten.
- For å holde barna trygge trenger religiøse organisasjoner og miljøer noen form for mekanisme for vurdering av risiko når de har medlemmer som har blitt dømt eller anklaget for seksuelle overgrep. Det må også kunne utveksles informasjon mellom menigheter i tilfelle overgriper flytter til annet sted og søker medlemskap i ny menighet.


Oversatt og forkortet av
Hilde Langvann, 8/9-2021

Kilde: IICSA rapport september 2021

Les også:
Nederlands studie om seksuelle overgrep i trossamfunnet Jehovas vitner
Australsk rapport: Royal Comission into insitutional Responses to Child Abuse
​

"Jeg var redd for å dø og fikk ikke sove"
"Han vokste opp med å være redd for Satan og demoner."
"Det var en stor byrde å stadig tenke på at pappa snart skulle dø på dommedag."

Dette er sitater fra mediesaker om religiøse utbrytere fra strengt kontrollerende miljøer. De forteller om en oppvekst preget av utrygghet, som de selv knytter til trosopplæringen i menigheten. Trosopplæringen hadde gjerne et apokalyptisk preg, og med et sterkt fokus på synd, straff og onde krefter.

I slike mediesaker får alltid trossamfunnet anledning til å kommentere saken, og det er påfallende at det som oftest pekes på foreldrenes ansvar:

"Vi kan ikke ta et kollektivt ansvar for det enkeltmennesker kan ha gjort galt"
"Vi har tillit til at ansvarsbevisste og kjærlige foreldre vet hvordan og når de skal snakke med sine barn om livets realiteter, enten det gjelder moral eller det gjelder Bibelens budskap"
"Menigheten kan ikke stå ansvarlig for alt det som skjer i hjemmene til menighetens medlemmer"

Men er dette riktig? Mennesker i disse sakene kommer fra miljøer der trosopplæringen først og fremst skjedde på menighetens fellesmøter.

Vi ser på hva jussen som sier dette:

Masteroppgaven «Barns rett til beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn», av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal, ser nærmere på statens plikt til å beskytte barn, og hvorvidt den nye trossamfunnsloven er tilstrekkelig for å beskytte barn i henhold til Barnekonvensjonens artikkel 19. De foreslår også en rekke tiltak for at staten i større grad skal kunne oppfylle sine forpliktelser.

Barnekonvensjonens artikkel 19 sier at staten har en plikt til å sikre at barnet ikke blir utsatt for vold enten om det er i hjemmet sammen med foreldrene eller andre steder hvor andre personer blir ansett for å ha omsorgen for barnet.

Men hvem er egentlig omsorgspersoner?

Kan ungdomsledere, prester, pastorer eller andre ledere i trossamfunn også defineres som omsorgspersoner etter barnekonvensjonen?

Selv om foreldrene oftest er primære omsorgsgivere for barnet, så kan barna i løpet av en dag være hos andre enn foreldrene som da har et midlertidig omsorgsansvar for barnet. Det kan etter barnekomiteens oppfatning være for eksempel fritidsarbeidere og ungdomsledere.

En omsorgsomgivelse kan for eksempel være en kirke eller annet møtepunkt for et trossamfunn.

På bakgrunn av dette kan Skjømming og Høydal konkludere at dersom et barn deltar på søndagsskole eller på et ungdomsmøte i en menighet, uten foreldrene sine til stede, vil lederen av denne aktiviteten ha et midlertidig omsorgsansvar for barnet i denne omsorgsomgivelsen.

Hva så i situasjoner hvor foreldrene og barnet er sammen i trossamfunnet, og barnet blir utsatt for psykisk vold av andre enn foreldrene?

Skjømming og Høydal viser til at den store innflytelsen en leder av et trossamfunn kan ha overfor sin menighet, kan bidra til at foreldrene ikke opptrer selvstendig og uavhengig av den religiøse lederen. Dermed kan man si at den religiøse lederen de facto utøver omsorgen overfor barnet innad i det religiøse trossamfunnet. Dette taler for at lederne av trossamfunnet skal ha ansvar som omsorgsperson.
 
I avhandlingen blir det videre påpekt at man ved å legge ansvaret på personene som faktisk utøver den psykiske volden, så vil dette ha en forebyggende funksjon. Dette er også i tråd med formålet med bestemmelsen, å først og fremst forhindre vold mot barn.

Dette viser at et trossamfunn ikke kan skyve fra seg ansvaret på foreldrene. Trossamfunnet har altså ansvar når barn har opplevd psykisk vold i trossamfunnet. Og når man ansvarliggjør de, så kan man også bidra til å forebygge vold. Dette kan gjøres gjennom å skape en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven, i tillegg til å lage en bedre definisjon på hva psykisk vold er. Les mer om forslagene i dette innlegget.


Les masteroppgaven her



​Hilde Langvann, 1/9-2021
Hjelpekilden Norge

Tidligere i mars arrangerte vi i sammen med Bufdir og RVTS Vest webinaret: "Når religiøse fellesskap utfordrer barns rettigheter og psykiske helse". I etterkant av webinaret har vi mottatt flere spørsmål om religiøse utbryteres erfaringer med det profesjonelle hjelpeapparatet, og hva som skal til for at denne hjelpen skal være tilfredstillende. 

Det beste er å høre direkte med kilden. Så vi satte opp en enkel spørreundersøkelse som vi delte internt, og spurte blant annet:

Hvis hjelpen var vellykket for deg, hva tenker du er årsaken til det?

Her er svarene vi har fått hittil:

Fastlegen min gjorde en innsats for å finne en psykolog som hadde erfaring med religiøse traumer. Denne viste seg å være en sindig, klok, eldre herre, som jeg fikk tillit til, og som tydelig tok meg på alvor og forstod problemstillingene. Han hjalp meg å sette ord på ting, rydde opp i tanker osv. Det var utrolig godt å få snakke med noen som jeg kunne betale for å høre på meg, slik at jeg ikke følte at jeg slet ut de rundt meg.

At jeg fikk mulighet over tid og med mange former for terapi til å gjenvinne makten over eget liv.

Terapien var hos noen med egen erfaring fra en lignende bruddprosess. Hadde jeg ikke sett at vedkommende hadde uttalt seg om akkurat det i media hadde jeg nok ikke turt å bringe de mest komplekse sidene ved det opp i terapi. Det var så skamfult og jeg var så redd for at autoritet over hva sannheten er bare skulle gis over til en ny person - når jeg var åpen om tvil. Han satte ord på noen av måtene en slik bakgrunn kan påvirke hvordan en tenker om ting, men på en spørrende og åpen måte: «gir dette kanskje mening for deg, at det kan være slik?». Følte meg støttet og forstått, og fikk også verktøy til å forstå og beskrive en del av mekanismene og etterdønningene oppveksten i det miljøet og i den troen har skapt. Føler meg veldig heldig at jeg tilfeldigvis endte opp med denne terapauten. Skulle ønske flere fagfolk gikk hardere ut, jeg skjønner ikke hvorfor disse sektene skal behandles som «verneverdige» som om det bare handlet om voksne som valgte egen tro, uten hensyn til barna som vokser opp i dem.

Bygge opp og erfare ekte relasjon, tillit, hjelp til å leve i samfunnet idag, få kontakt med kroppen gjennom psykomotorisk fysioterapi, iopt traumeterapi

Etter flere mislykkede forsøk fikk jeg til slutt en psykolog som forstod seg på situasjonen.

Jeg møtte en reflektert behandler som hadde erfaring med problematikken. Som satte av mer tid enn forventet og med hyppig oppfølging gjennom flere år.

Jeg hadde mye angst for å si noe, men psykologen hjalp meg med å få mot til å få ting overstått.

Essensielt at psykiater hadde egen erfaring med lukket trossamfunn, spesielt pga alle de doble og triple betydningene i ord og uttrykk fra trossamfunn. Tungt å hele tiden måtte forklare hva den egentlige betydningen i utsagn betyr. Jeg måtte jo gjøre det noen ganger, men det var greit. Var helt uaktuelt for meg å ha en ‘vanlig’ psykolog/ psykiater uten erfaring med lukkede trosssamfunn. Da vet du at fagpersonen ikke har sjans til å skjønne halvparten. Da oppleves det dumt å betale for å ha opplæring på en fagperson.

Jeg kunne ha svart alle tre alternativene, da jeg har gått til flere psykologer med ulike erfaringer. Jeg skriver derfor her hva som har vært bra og mindre bra: Det fungerte best da psykologen forstod hva det ville si å ha (hatt) en tro. F.eks. at Gud i tillegg til mor og far også var en viktig autoritets- og omsorgsperson i barndommen, og at denne "personen" ser alt du gjør og tenker. Og dette er ikke noe rart barnet tenker, det er bare det man blir fortalt. At det å vokse opp i en religion medfører å vokse opp med et virkelighetsbilde som er helt naturlig for deg fordi alle voksne du kjenner og stoler på tror på det samme. Psykologen må også forstå hvor store spørsmål det handler om, at det er evigheten det står om.

Oppsummert:

• Erfaring med problematikken
• Bli tatt på alvor
• Hjelp til å sette ord på det, verktøy til å forstå mekanismene
• Hjelp til å leve i samfunnet i dag

​Vi spurte også:

Hvis hjelpen ikke var tilfredsstillende, hvor mener du utfordringene ligger? Hva kan gjøres for at man får bedre hjelp?

Her er svarene vi har fått hittil:

Min erfaring var at hjelpeapperatet var altfor "rundt", livredde for å kritisere og snakke om religion. Også om forholdet jeg hadde til Gud. De hadde ingen kompetanse på dette. Da jeg som oppegående arbeider flere år senere søkte Modum, var jeg "for syk" til å være der. Veldig vanskelig å forstå.

Manglende kompetanse, overmedisinering, selv av mindreårige.

Kompetansen om hvor stor rolle temaene har for noen som har fått vite at dette skal livet og døden dedikeres til og alt som gjøres skal gjøres med hensyn til tro.

Jeg var veldig heldig og kom inn på Modum Bad tidlig i min prosess, der kom jeg til de ypperste i landet. Jeg gjorde noen tidlige forsøk med en psykolog i samme fellesskap som min fastlege, men hun ville sende meg til Blå kors siden jeg brukte litt alkohol for å få litt ro. Følte meg som en alkis noe jeg overhodet ikke var. Var vanskelig å få forståelse for at jeg strevde veldig med eksistensielle utfordringer.

Hadde en negativ erfaring med den første jeg prøvde å gå i terapi hos. Var i utgangspunktet livredd for å møte noen som var «frelst» og som følte de hadde alle svarene. Ble istedet møtt med at det var et «ikke-tema». Opplevde at det var helt uforståelig for den jeg snakket med, jeg klarte ikke å sette ord på ting presist nok og vedkommende virket ikke å være enig eller ense at et slikt oppvekstmiljø kunne ha negative konsekvenser.

Få mer kunnskap om lukkete trossamfunn, særlig de positive sidene. Mer fokus på lukkete trossamfunn i utdannelsen.

Forstå alvoret, tørre møte/anerkjenne de smertefulle følelsene, svikene, raseriet, traumeterapi iopt

Mer kunnskap om emnet. Mange terapeuter og leger kan ingenting om dette.

De psykologene jeg brukte innen BUP og DPS hadde ingen kunnskaper om det. Så fikk ikke hjelpen jeg trengte.

Det tok veldig lang tid å forklare hvordan miljøet fungerte, og det som var viktig og en virkelighet, når du var i den bobla, det mente psykologen at en måtte da bare blåse i, og gjøre som en vill. Kronisk syk, folk ber, du er fortsatt syk. Gud vil at du skal bli frisk, hva er det da med deg? Dette er enormt krevende for den syke, og psykologen tror ofte ikke på Gud i det hele tatt, og foreslår fort at det er bare å blåse det fullt. Der har du venner gjennom førti år, barna er inngifta , osv

Psykologen hadde ingen kunnskap om lukkede miljøer

Mange psykologer som har behov for å prate om seg selv og sine meninger om tro. Jeg mener at man ikke burde vite hva psykologen tror da dette vil påvirke behandlingen.

Oppsummert:

• Redselen for å snakke om religion
• Manglende kompetanse om oppvekst i lukkede religiøse miljøer
• Manglende kompetanse på eksistensielle utfordringer
• Forsto ikke alvoret

Det er tydelig at kompetanse om oppvekst i religiøse miljøer og kompetanse om eksistensielle utfordringer etter en religiøs bruddprosess er svært viktig for at religiøse utbrytere skal oppleve at de får tilfredstillende psykologhjelp.

Hjelpekilden har som mål at innen 2035 skal kunnskapsformidling om lukkede trossamfunn og religiøse bruddprosesser være integrert i utdannelsen til alle yrkesgrupper som møter denne problemstillingen. Vil du hjelpe oss å nå målet? Her er lenke for medlemskap i Hjelpekilden.


Hilde Langvann, 16/3-2021
Hjelpekilden

En rykende fersk masteroppgave fra Det juridiske fakultetet i Universitetet i Oslo av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal har sett nærmere på den nye trossamfunnsloven i forbindelse med statens plikt til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn og statens plikt til å sikre trossamfunns rett til religionsfrihet.

Oppgaven viser til en rekke eksempler fra Hjelpekildens rapport «Små sko, stor tro», arbeidet til Barneombudet og Bufdirs Kompetanseteam, og at disse eksemplene kan defineres som psykisk vold etter Barnekonvensjonens artikkel 19.

I denne oppsummeringen vil vi først se litt nærmere på statens ansvar, den nye trossamfunnsloven, og så på selve drøftelsen av loven i forhold til dette ansvaret.

Statens ansvar:

• Barnekonvensjonen forteller at barn skal beskyttes mot psykisk vold. 
• Staten er pliktig til å sørge for at bestemmelsene i Barnekonvensjonen blir gjennomført. 
• For å beskytte barn mot psykisk vold, skal staten bruke lovverk, opplæring og andre relevante tiltak. 
• Staten har en plikt til å sikre at barnet ikke blir utsatt for vold enten om det er i hjemmet sammen med foreldrene eller andre steder hvor andre personer blir ansett for å ha omsorgen for barnet. 

Drøftingen viser at når barn blir utsatt for krenkelser av rettigheter i et trossamfunn, så kan man også ansvarliggjøre trossamfunnet selv. Dermed er det riktig at det fra statens side lages lovverk og planlegges opplæring rettet mot trossamfunn, for å beskytte barn mot psykisk vold.
 
Ny trossamfunnslov
Den nye trossamfunnsloven som trådte i kraft 1. januar i år, skiller seg positivt ut ved at man i forarbeidene har vurdert ny lov opp mot menneskerettighetene, herunder Barnekonvensjonen. Dette betyr en klar forbedring, og at loven har enkelte bestemmelser som kan gi økt beskyttelse mot psykisk vold mot barn i trossamfunn.
 
Den nye loven gir mulighet til å nekte tilskudd til trossamfunn som krenker barns rettigheter.
 
Det kan være mulig å vurdere om trossamfunnenes praksis, herunder deres arbeid og lære, kan krenke barns rettigheter etter denne bestemmelsen. Man kan vurdere om for eksempel læren om helvete eller læren om dommedag krenker rettighetene til barna i trossamfunnet.
 
Andre områder som kan bli berørt:

• Å ikke gripe inn hvis man vet at det skjer krenkelser  

• Å oppfordre medlemmer til å utøve vold som ledd i oppdragelsen i forkynnelsen
• Fraråde barn til å ta utdanning
• Negativ sosial kontroll
• Oppfordrer til demonutdrivelse av barn
• Vet at demonutdrivelse på barn foregår uten at trossamfunnet aktivt tar avstand fra det.

Gjør staten nok?
Dette leder fram til hovedproblemstillingen:
Gir den nye trossamfunnsloven barn tilstrekkelig beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn?
 
Dette vil avhenge av flere faktorer. 

1. Hvordan vil trossamfunnene motta, tolke og ta til seg de nye lovbestemmelsene? Oppfatter de og har kunnskap om hva som kan være skadelig for barna?
2. Vil den nye loven føre til at de som har tilsynsmyndighet benytter seg av kontrollmuligheter slik at de forsikrer seg om at barn ikke blir utsatt for psykisk vold?

 
Likevel så kan man allerede nå se hvorvidt bestemmelsene er tilstrekkelig egnet til å oppfylle statens forpliktelser til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn etter barnekonvensjonen art. 19.
 
Svakhet i lovteksten: Loven sier at barnets rettigheter ikke skal krenkes. Men hva betyr dette? Hva forstår trossamfunnene selv?  En tydeliggjøring i lovteksten om hva som ligger i begrepet ville vært nyttig, både for trossamfunnene som skal forholde seg til denne bestemmelsen og de som skal føre tilsyn. En forskrift anbefales.
 
Svakhet: Sanksjon som virkemiddel:

• Det er frivillig for et trossamfunn å kreve støtte. Et trossamfunn kan dermed unndra seg kontroll om de ønsker. Bestemmelsen vil dermed ikke kunne følge opp disse barna.
• Mange menigheter mottar 80-90 prosent av det økonomiske grunnlaget deres fra andre steder enn offentlig tilskudd. Det er altså heller ikke livsnødvendig for virksomheten deres å motta støtte. Dette medfører at sanksjonene i realiteten er svake.
• Tilskudd skal kunne nektes hvis et trossamfunn krenker barns rettigheter. Men når tilskuddet eventuelt fjernes, oppstår det et problem.  Uten tilskudd kan ikke staten kreve rapportering eller utføre tilsyn av trossamfunnet videre. Dette går ut over barna i disse trossamfunnene. 

 
I lys av problemstillingen så ser vi at loven mangler en bestemmelse som sikrer staten mulighet til å føre tilsyn med alle barn i trossamfunn. 
Konklusjonen er at den nye trossamfunnsloven ikke i tilstrekkelig grad ivaretar statens forpliktelse til å beskytte barn mot psykisk vold i trossamfunn. 

Forslag til forbedringer
Til tross for ny lov, så oppfyller staten fremdeles ikke sine forpliktelser fullt ut eller godt nok etter Barnekonvensjonen art. 19 og Grunnloven §104 tredje ledd. For å sikre et formålstjenlig vern mot psykisk vold i trossamfunn bør flere tiltak iverksettes. For eksempel bør staten ha en annen mulighet til å føre tilsyn med barn i trossamfunn enn gjennom nekting av statstilskudd.

1. Forslag om forbud mot psykisk vold i trossamfunn 
Barnekonvensjonen tillater ikke at barn skal utsettes for vold. Derfor har vi et lovverk som forbyr foreldre å utøve psykisk vold mot barn. MEN: Det finnes ikke et lignende forbud for representanter for trossamfunn.

For å kunne føre tilsyn med trossamfunn som ikke velger å benytte seg av tilskuddsordningen eller ønsker å være registrert, kan det være hensiktsmessig å utforme en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven. 

Forslag til ordlyd:

"Barn i trossamfunnet må ikke bli utsatt for fysisk eller psykisk vold. Bruk av vold eller skremmende og plagsom oppførsel eller annen hensynsløs atferd overfor barnet er forbudt."

Det bør samtidig gis en bedre forklaring på hva psykisk vold er, og det bør listes opp relevante eksempler, som feks negativ sosial kontroll. Man må også vise til hvordan slik vold berøres av straffeloven. 

Oppgaven drøfter en slik forbudsbestemmelse opp mot trosfriheten, og konkluderer med at den vil være et lovlig inngrep i religionsfriheten.

Andre tiltak som kursing kan være nyttig for å oppnå samme mål, men dette vil være avhengig av trossamfunnenes frivillighet, og dermed er det usikkert hvorvidt man vil oppnå formål på den måten. Dette tilsier at det er nødvendig med et klart forbud i dette tilfelle. 

2. Legaldefinisjon av psykisk vold
Det er en svakhet ved lovverket i dag at det ikke finnes en god definisjon av hva psykisk vold er. Det kan by på problemer å få alle parter til å enes om en definisjon. Staten bør derfor invitere både representanter for barn og trossamfunn til en slik samtale og skape en legaldefinisjon av psykisk vold.

3. Øke fokus på psykisk vold i trossamfunn
Til slutt bemerkes det:
«Gjennom arbeidet med å innhente informasjon om situasjonen for barn i trossamfunn i dag, har vi oppdaget at det er lite fokus på psykisk vold mot barn i trossamfunn.» 
 
"Selv om både kompetanseteamet og barneombudet får inn saker om dette, ser det ikke ut til at myndighetene har satt inn særlige tiltak for å verken undersøke eller forebygge dette. Det er viktig at staten tar tak i dette som et faktisk problem og ikke overser denne utsatte gruppen."
 
Det konkluderes med at det er behov for et bedre hjelpeapparat, både i møte med barn som blir utsatt for psykisk vold i trossamfunn, men også for unge voksne og voksne som opplever vanskelige bruddprosesser med trossamfunn.

Å satse på hjelpeapparatet er også i tråd med Barnekonvensjonens artikkel 19. andre ledd, hvor det anbefales at staten iverksetter beskyttelsestiltak i form av sosiale programmer som gir nødvendig støtte, oppfølging og behandling av barn utsatt for vold.

​Les hele masteroppgaven her

oppsummert av
Hilde Langvann, Hjelpekilden
​13/1-2021
 

Vel talt fra mange kloke mennesker!
Da tenker jeg at vi legger'n død.


Hilde Langvann, 4/12-2020
​Hjelpekilden

Hilde Langvann, Hjelpekilden
​24/11-2020

Hun er 21 år, og har akkurat sendt inn utmeldingsbrevet. Hun føler seg så knust og alene akkurat nå, og trenger å vite at livet blir bedre. Her er en en liten oppmuntring fra andre som har gått gjennom det samme:

Har du noen gode råd vi kan legge til her?

Hilde Langvann, Hjelpekilden
​18/11-2020

Et samlivsbrudd er ofte krevende, men kan det sammenlignes med en religiøs bruddprosess?

"Idas" familie trakk seg unna trossamfunnet for noen år siden. Likevel fortsatte et av menighetens medlemmer å følge opp jenta direkte med bibelstudium i flere år, uten at foreldrene fikk vite om det. I dag er "Ida" 14 år og blir fulgt opp av helsetjenesten for barn og unge. Terapeutene har vært tydelige på at angsten jenta sliter med i hovedsak er knyttet til hennes bakgrunn fra Jehovas vitner, til teologien hun lærte og bruddet med miljøet. Fremover vil hun derfor bli behandlet med traumebehandling.

Smak på den. Traumebehandling. Et slikt brudd kan altså ha helsemessige konsekvenser.

Dette bekreftes av interne spørreundersøkelser, der nær 70% oppgir å ha hatt selvmordstanker etter bruddet med trossamfunnet, og der hele 20% har gjort forsøk på å ta sitt eget liv. I en annen undersøkelse av mestringsstrategier fant vi at 40% oppgir å ha brukt rusmidler for å mestre livet og følelser etter bruddet med trossamfunnet, mens andre oppgir spiseforstyrrelser, sosial isolasjon, overdreven jobbing som andre strategier. En tredje undersøkelse om deltagelse i arbeidsliv og utdannelse, viste at utenforskap er en stor utfordring etter bruddet, og at mange fortsetter å leve på siden av storsamfunnet i mange år etter bruddet. Hele 20% oppgir å ha vært eller å være arbeidsuføre som følge bruddet med trossamfunnet.

Det er kanskje unødvendig å si at det er de færreste samlivsbrudd som fører til uførhet. Men poenget er at slike bruddprosesser er kompliserte og kan ikke avvises med enkle forklaringsmodeller. Kan utsagn fra mennesker som selv har gjennomgått slike brudd forklare hvorfor dette er så krevende?

Dette innlegget er et sammendrag av kapittel 2.1.1 i masteravhandlingen «A loving provision?» av Julia Gutgsell. Alle kilder til forskningen som det er referert til i dette innlegget finnes på denne lenken, fra side 14, og i denne oversettelsen.


I følge sosiologiske teorier går man gjennom tre faser etter å ha opplevd ekskludering fra et trossamfunn.

1. fase:   Reaksjonsfase
2. fase:   Reflekterende fase
3. fase:  Langsiktige effekter

 
I den første fasen handler det om de umiddelbare reaksjonen etter å ha blitt ekskludert.
 
Den universelle responsen på sosial ekskludering har vist seg å være angst, sosiale smerter og trussel mot fire grunnleggende behov:

• Behovet for å høre til
• Behovet for kontroll
• Behovet for selvtillit
• Behovet for en meningsfull tilværelse

Dette er de samme utfordringene man opplever, uavhengig av personlighet og sosial kontekst.  

Eksempler fra eksperimenter
En studie gjennomførte et eksperiment via et virtuelt ballspill - 'cyberball' - der deltakerne ville motta penger for å bli utfryst fra spillet og ville tape penger hvis de var inkludert i spillet. De fant ut at selv i situasjoner der ekskludering førte til økonomisk gevinst, så rapporterte deltakerne fortsatt at det var sårende å bli utfryst. 
 
I et annet eksperiment fant man at selv når utspringskilden er en foraktet gruppe på siden av samfunnet (forskerne valgte Ku Klux Klan (KKK) som referanse), så opplevdes konsekvensene av å bli utfryst like vondt som om det hadde vært fra en gruppe som de sympatiserte med. 
 
Smerten er den samme uansett kilde
Studier har vist at smerten man opplever etter å ha blitt utfryst er like smertefullt om kilden er fremmed, skjer i en ansikt til ansikt-interaksjon eller skjer i et fjernt og virtuelt miljø, feks chatterom eller onlinespill.
 
Utfrysning skaper fysisk smerte
Man har også funnet at det å oppleve sosial utfrysning vil aktivere deler av hjernen som er assosiert med prosessering av fysisk smerte. I et eksperimentelt forsøk ga man deltagerne smertelindringsmedisiner, og disse opplevde mindre smerte etter utstøtelsen enn de som mottok placebo-medisin.

Å gjennopppleve den sosiale smerten
Det er også funnet at det å reflektere over hendelsen med sosial utfrysning som ligger bak i tid, er noe som fremkalle den samme smerten, noe man ikke kan gjøre ved å tenke på fysisk smerte.


Hilde Langvann, Hjelpekilden
​31/3-2020

Kilder
Gutgsell, Julia "A loving provision?" 
Oversatt kapittel om modell for ostrakisme 

Les også:
What Happens in Your Mind and Brain When You Are Excluded from a Social Activity?

Dette innlegget er et sammendrag av kapittel 2.1.2 i masteravhandlingen «A loving provision?» av Julia Gutgsell. Alle kilder til forskningen som det er referert til i dette innlegget finnes på denne lenken, fra side 15, og i denne oversettelsen.


I følge sosiologiske teorier går man gjennom tre faser etter å ha opplevd sosial utfrysning. Dette innlegget skal handle om fase 2, reaksjonsfasen. I denne fasen skal man reflektere over hendelsen, årsaker og konsekvenser, og man går gjennom ulike mestringsstrategier.

Hvilke mestringsstrategier vi velger etter å ha blitt utfryst, avhenger av hvilke av de fire grunnleggende behovene våre som er blitt mest påvirket, og av individuelle forskjeller
 
Dette er de fire grunnleggende behovene vi har, og som kan bli utfordret etter å ha blitt sosialt utfryst:

• Behovet for å høre til
• Behovet for kontroll
• Behovet for selvtillit
• Behovet for en meningsfull tilværelse

 
De vanligste mestringsstrategiene er

• Prososial adferd
• Antisosial adferd
• Sosial unngåelse

 
 
Prososial adferd
De som har kjent på at behovet for å høre til og behovet for selvtillit er det som har blitt mest påvirket av utfrysningen, har større sannsynlighet for å svare med en prososial adferd. De vil ønske å reparere forholdet og å bli gjennopptatt gruppen som har fryst de ut.  Personer som følte at kostandene ved å miste en relasjon er større en fordelene, vil være tilbøyelig for å reparere relasjonen.

​De som vurderte sannsynligheten for å bli gjenopptatt i gruppen var stor, ville med større sannsynlighet velge en prososial adferd.


Antisosial adferd
De som har opplevd at behovene for kontroll og en meningsfull tilværelse er blitt skadet av utfrysningen, kan ha en tendens til å vise antisosial oppførsel overfor de som sto bak utfrysningen. Dette tolkes som et middel for å gjenopprette og styrke sin følelse av kontroll. 
 
Antisosial respons vil med større sannsynlighet oppstå hvis individet vurderte utfrysningen som urettferdig, eller hvis forholdet til den som utstøtte ikke var viktig.
 
De som vurderer at de ikke kommer til å bli gjenopptatt i gruppen, var mer tilbøyelige til å svare på en antisosial måte enn individer som trodde at de ville bli med i gruppen igjen i framtiden.
 
En form for antisosial adferd kan være forventingen om å bli avvist i fremtiden. De kan ha en egen følsomhet for avvisning, noe som igjen øker risikoen for fremtidig avvisning.


Sosial tilbaketrekning/ sosialt unngående oppførsel
Denne responsen kan være

1. Fysisk:  man trekker seg fysisk fra sosiale møter
2. Psykologisk: man er fysisk tilstede men er psykisk fjern og unngår å inngå meningsfulle forhold med andre.

De som oftest tyr til denne mestringsmekanismen er menensker som frykter smerten ved fremtidig avvisning, og føler seg usikre på hvordan andre mennesker vil verdsette dem eller akseptere dem. De kan ha følt skyld for utfrysningen, følt at de har gjort noe feil, eller ha opplevd det som førte til utfrysningen som pinlig eller skammelig.

 
Andre faktorer som påvirker hvordan man takler utfrysningen
Forskning fant at opplevelsen av utfrysning kan være påvirket av individuelle forskjeller som alder, kjønn, sosial angst, ensomhet og selvtillit.

• Høy alder: Større sjanse til å takle avvisningen bedre. Folk kan bli mer vant til å oppleve utstøtelse over tid, og som et resultat ble de mindre følsomme for det. 

 

• Kjønn: Kvinner jobbet hadere og satset mer på sosiale oppgaver enn menn.

 

• Ensomme: ensomme og sosialt engstelige individer kan komme seg saktere etter utstøtelse enn individer som viste normale nivåer av sosial angst og ensomhet. 

 

• Selvtillit: Tilsvarende ble deltakere som målte lav selvtillit mer negativt påvirket av utstøtelse, enn deltakere som hadde høy selvtillit.

 
 


Hilde Langvann, Hjelpekilden
31/3-2020

Kilde:
A loving provision? Julia Gutgsell, 2017
Oversatt kapittel 2.1 A MODEL OF OSTRACISM

Kilde: Gutgsell, Julia "A loving privision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises» Vrije Universiteit Brussel

Oversatt av
Hilde Langvann, Hjelpekilden
27/3-2020

Litteratur brukt i denne delen av masteravhandlingen:
Hassan, S. (2013). Freedom of Mind. Helping Loved Ones Leave Controlling People, Cults,
and Beliefs. Newton, MA: Freedom of Mind Press.

Hassan, S. (2015). Combating Cult Mind Control. Newton, MA: Freedom of Mind Press

Barker, E. (2014). The not-so-new religious movements: changes in ‘the cult scene’ over
the past forty years. Temenos, 50 (2), 235-256.

Parlementair onderzoek met het oog op de beleidsvorming ter bestijding van de onwettige praktijken van de sekten en van de gevaren ervan voor de samenleving en voor het individu, inzonderheid voor minderjarigen, Gedr. St., Deel I, Kamer,1997, nr. 313/8.
​

Fra et filosofisk perspektiv:
​

 
En annen ting, for oss som er ute, og har fått dette på avstand og deprogrammert hodet vårt - og har skjønt at JV-tar feil - tenk litt på hvordan familiemedlemmer og venner som fremdeles er indoktrinert har det akkurat nå! De er livredd for om "de har gjort nok", om de kommer til å overleve, ikke minst en ekstrem sorg de føler for en utstøtt sønn eller datter - som ikke vil overleve dette. Det er faktisk slik de tenker akkurat nå, og jeg tror mange av dem har det ekstremt tøft. De av dere som får kontakt med familie disse dagene - vær ekstremt medfølende, og husk at de kanskje har det verre enn deg akkurat nå.
​

En nederlandsk studie har sett nærmere på hvordan regler, kultur og strukturer i trossamfunnet Jehovas vitner påvirker håndtering av seksuelle overgrep, samt viljen til å anmelde overgrep til myndighetene.
 
Et av de viktigste funnene i studien var at måten overgrepet ble håndtert på i menigheten, førte til at ofrene følte mangel på forståelse og støtte.
 
Studien viste at publikasjoner fra trossamfunnet understreker at man skal ta hensyn til ofrene for seksuelle overgrep. Imidlertid bemerket de at det i praksis blir mye oppmerksomhet rettet mot gjerningspersonen, på hvorvidt denne personen skal fortsatt være en del av trossamfunnet eller hvorvidt de skal få lov til å gjenopptas i trossamfunnet. 
 
Resultater i tall:

• Undersøkelsen hadde 751 deltagere.
• 292 hadde egne erfaringer
• 459 fortalte om overgrep opplevd av en annen person. 
• I 98% av sakene var overgrepene sluttet på tidspunktet til undersøkelsen.
• 53% av sakene skjedde i perioden 1980-1999
• 32 saker skjedde i perioden fra 2010 og fremover. 
• I 9 av sakene var overgrepene pågående mens undersøkelsen skjedde. (Studien bemerket at de mistenker at dette er relativt lavt fordi det sannsynligvis tar litt tid før ofrene blir psykisk i stand til å dele sine erfaringer, spesielt hvis de er unge)
• Omtrent halvparten (48%) av deltakerne i studien var fortsatt medlemmer av Jehovas vitner når de deltok i studien
• 56% av deltakerne var kvinner og 44% var menn
• Deltakernes alder varierte fra 18 til 79 år, med en gjennomsnittsalder på 49 år.
• Det rapporterte overgrepet skjedde ofte i kjernefamilien (far / bror, 34%), av Jehovas vitner (27%), eller av slektninger som onkler eller bestefedre (16%).
• 48% av de spurte som rapporterte om en bestemt type seksuelle overgrep, indikerte at de hadde opplevd incest.
• 34% rapporterte at de hadde opplevd seksuelle krenkelser og 21% oppga at de ble voldtatt.
• 6% hadde opplevd seksuelle overgrep i et forhold, og 9% rapporterte andre opplevelser.  (Fordi mange respondenter rapporterte flere opplevelser, overstiger summen av disse prosentene 100%.)
• Nesten halvparten (47%) av de spurte rapporterte om flere opplevelser, det vil si en kombinasjon av seksuelle overgrep, voldtekt og incest.
• 80% av deltakerne i studien hadde opplevd de seksuelle overgrepene i trossamfunnet.
• Nesten alle disse overgrepene hadde blitt rapportert til trossamfunnet eldste. 
• 30% hadde også varslet politiet, 27% hadde lagt inn formell anmeldelse.

 
Spørreundersøkelse: «Hvordan opplevde du å bli møtt av trossamfunnet, etter å ha rapportert om overgrepet»
Informantene i undersøkelsen ble bedt om å angi på en skala fra 1 til 10 hvor fornøyde de var med hvordan de ble møtt av trossamfunnet etter å ha rapportert om overgrepet. 

• Tre fjerdedeler av ofrene (75%) ga en score på 5 eller laver, noe som indikerte en misnøye med hvordan saken deres ble håndtert av trossamfunnet.
• Hyppigst tildelt poeng var 1, da 57 % oppga dette som score.
• Gjennomsnittlig score: 3,3.
• Nåværende Jehovas vitner var tydeligvis mer fornøyde med håndteringen av saken fra samfunnet enn eks-Jehovas vitner.

 
Spørreundersøkelse «Hvordan opplevde du å bli møtt av politiet, etter å ha rapportert om overgrepet?»

• Nesten to tredjedeler (63%) av ofrene ga en poengsum på 6 eller høyere på politiet håndtering, noe som indikerer at de i større grad var fornøyd med politiets håndtering.
• Den hyppigst tildelte poengsummen denne forbindelse er 10, 18% av de spurte ga denne poengsummen.
• Gjennomsnittlig poengsum var 6,4 for politiets håndtering.
• I gjennomsnitt var nåværende Jehovas vitner noe mer fornøyde med håndteringen av rapporter fra politiet enn eks-Jehovas vitner.

 
Intervjuer: Håndtering av seksuelle overgrep i trossamfunnet
Studien utførte i tillegg til spørreundersøkelsen 10 intervjuer med tidligere og nåværende Jehovas vitner. Studien fant at intervjuobjektene kun hadde orientert foreldre og eldste i trossamfunnet om overgrepene, ingen av dem hadde kontaktet politiet. 

I følge informantene skyldes dette hovedsakelig den indre orienterte kulturen i Jehovas vitner og det bibelske prinsippet om at du ikke skulle ta din bror til retten.

De intervjuede uttrykte at de ikke var fornøyd med måten saken deres ble håndtert på. Denne misnøyen skyldtes den manglende forståelsen de opplevde og de eldstes sterke ønske om å holde fellesskapet sammen, helst ved å forene gjerningsmann og offer.
 
Saken blir vanligvis håndtert i nøye samsvar med gjeldende prosedyrer. Prosedyrene har, i følge de intervjuede, sterkt fokus på å holde felleskapet sammen, og handler i liten grad om å vie ofrene oppmerksomhet.
 
Måten de ble møtt på etter å ha fortalt om overgrepet, opplevdes av ofrene som et nytt form for overgrep. De føler seg utilstrekkelig lyttet til, de føler seg ignorert, og i noen tilfeller føler de seg stigmatiserte og isolerte. 
 
Egenskapene ved trossamfunnet Jehvovas vitner - for eksempel det sterke og mannsdominerte hierarkiet, felleskapets lukkede natur og de strenge føringene for seksuell moral – forsterker etter informantenes mening de vonde erfaringene.
 
Vilje til å rapportere seksuelle overgrep
80% av deltakerne i studien hadde opplevd de seksuelle overgrepene i trossamfunnet.
Nesten alle disse overgrepene hadde blitt rapportert til trossamfunnet eldste. 30% hadde også varslet politiet, 27% hadde lagt inn formell anmeldelse.

​Dette er en lav prosentandel. Nesten tre fjerdedeler av deltakerne i studien rapporterte ikke politiet til tross for at 80% rapporterte misbruket internt.

Basert på studien og tidligere utførte internasjonale studier, kan det ikke fastslås noen solide årsaksfaktorer som påvirker viljen til å anmelde lovbrudd. For å få innsikt i disse faktorene, kreves det videre vitenskapelig forskning som gjør bruk av andre forskningsmetoder.
 
Reaksjoner og forslag
Det nederlandske styret for Jehovas vitner har etablert en rekke tiltak, for eksempel har trossamfunnet i økende grad begynte å drøfte problemet internt.
 
Respondentene på spørreskjemaet og intervjuobjektene kjenner seg igjen i denne utviklingen, selv om de fleste av intervjuobjektene rapporterer at det kun er gjort minimale justeringer, og at disse justeringene hovedsakelig er prosessuelle. De føler at måten seksuelle overgrep håndteres i praksis, ikke er bra nok.
 
Respondentene kom med en rekke forslag til forbedringer for hvordan trossamfunnet
håndterer overgrepssaker, for eksempel større åpenhet om problemet og en større anerkjennelse av ofrene.
 
De nevnte også behovet for profesjonell hjelp til offeret, støtte og hjelp fra trosssamfunnet og veiledning i forbindelse med politianmeldelser.
 
Andre forslag inkluderte opplæring og utdanning av eldste for å hjelpe dem med å håndtere rapporter om seksuelle overgrep og å anerkjenne problemets kompleksitet.
 
Det mest konkrete forslag for forbedring er en juridisk plikt til å varsle politiet: et tiltak som det kan forventes bred støtte om. Det nederlandske styret for Jehovas vitner sier at alle gjeldende lover vil bli overholdt i landene der de er etablert.
 
Resultater i kontekst
Internasjonale studier utført i Australia, Belgia og Storbritannia viser at spørsmålet om seksuelle overgrep i Jehovas vitner ikke er begrenset til Nederland. Denne studien og de internasjonale studiene viser at trossamfunnet kan karakteriseres som et lukket trossamfunn. Alle de internasjonale studiene viste at trossamfunnet ikke håndterer seksuelle overgrep mot mindreårige bra nok, og at ofrene befinner seg i en sårbar posisjon.
 
Studiene antydet også at fellesskapets lukkede natur hindrer transparens i håndteringen av overgrepssaker. Ved første øyekast ser det ut til at denne lukkede naturen også har en negativ innflytelse på viljen til å anmelde saken til politi. Internasjonale studier har funnet at det er svært få muligheter til å føre slike saker utenfor trossamfunnet, og at det å gjøre det innebærer en veldig høy risiko for utenforskap. Ofrestøttemekanismene i trossamfunnet ser ut til å være utilstrekkelige, det gis ingen støtte for å muliggjøre ekstern anmeldelse av seksuelle overgrep, og ifølge mange respondenter frarådes dette.
 
Plikten til å varsle myndighetene om mistenkt eller faktisk seksuelt misbruk er et viktig tiltak som er truffet eller anbefalt til Jehovas vitner i Australia og Belgia. Den romersk-katolske kirke i Nederland har også blitt anbefalt å innføre en varslingsplikt. Siden studiene i Australia og Storbritannia ble gjennomført, har Jehovas vitner laget en veiledning til eldste for hvordan de skal håndtere påstander om overgrep mot barn. Effektene av tiltakene som Jehovas vitner i Australia, Storbritannia og Belgia har tatt for å forbedre barnesikkerheten er ikke kjent ennå.
 
Når vi ser på de tre nederlandske studiene som undersøker lukkede trossamfunn, registrerer vi at det å være i et lukket samfunn hindrer folk fra rapportering om en rekke lovbrudd.
 
Foreslåtte tiltak
Studien hadde følgende anbefalinger til trossamfunnet i Nederland og den nederlandske regjeringen:

"Vi appellerer til trossamfunnet Jehovas vitners for å sikre bedre støtte til og
anerkjennelse av overgrepsofre ved tiltak som følgende:

• Gi tydelig informasjon om muligheten for politianmeldelse og om hjelpeapparat utenfor trossamfunnet, samt gi assistanse for å nå disse kanalene.
• Opprett et internt rapporteringssenter for ofre for seksuelle overgrep, med tilstrekkelig kunnskap om tematikken samt kunnskap om hvilke interne og eksterne tilbud som finnes for ofrene. Det må etableres klare føringer innen dette rapporteringssenteret for når man skal involvere ekstern hjelp.
• Utarbeide årlige rapporter om virksomheten til det interne rapporteringssenteret gjennom egen webside, trosfeller og publikum.
• Opplæring og utdanning av eldste i hvordan de skal håndtere saker om seksuelle overgrep, for å gjøre de bedre rustet til å gi støtte til ofrene.
• Investere i åpenhet om seksuelle overgrep og hvordan de skal håndteres.
• Å sette i gang kulturendring som etablerer en bedre posisjon for kvinner.
• Ha debatter internt, og eksternt med som politikere, politi, myndighetene og stiftelser om hvordan du kan forhindre og håndtere seksuelle overgrep.

 
Videre kan resultatene av denne studien bidra til at sikre relevante instanser - for eksempel
kommunale helsetjenester og politiet - blir bedre informert om påvirkningen av lukkede
lokalsamfunn om ofre for overgrep.

Videre er det ønskelig at resultatene fra studien kan gi bedre kunnskap til instanser som helseapparatet og politi om hvordan mekanismene i lukkede trossamfunn påvirker overgrepsofre."
 
Kilde:
www.wodc.nl


Studien er oversatt (og noe forkortet av)
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
​24/1-2020

Når religiøse utbrytere står fram med sin historie for å fronte mangelen på et profesjonelt hjelpetilbud eller for å adressere negativ sosial kontroll i religiøse miljøer, kommer gjerne følgende reaksjoner:
 

1. Historiene oppleves som et angrep på kristne trossamfunn. Media kritiseres for å bidra til stigmatisering. Noen hevder seg forfulgt. Det reageres på at deres trossamfunn er nevnt i samme setning som et trossamfunn de selv mener er en sekt. 
2. Historiene fra utbryterne avvises siden de ikke er representative pga: a) Trossamfunnene de kommer fra er egentlig ikke kristne. b) Miljøet de kommer fra et lite og spesielt c) Utbryternes utfordringer skyldes umodne foreldre, ikke trossamfunnet d) Hendelsene ligger langt bak i tid
3. Historiene er fortalt av misfornøyde eks-medlemmer som gis en talerstol de ikke burde hatt. Det hevdes at kristne miljøer tiltrekker seg folk med psykiske problemer, og at slike sårbare mennesker lett misforstår. Det vises til at alle de andre medlemmene er lykkelige og fornøyde med sitt medlemskap, og de stiller seg uforstående til fortellingene fra tidligere medlemmer. De forteller implisitt at «det er ikke oss, det er deg»
4. Whataboutism. Hvorfor snakker dere ikke heller om (sett inn det som passer). 

Vi så mange eksempler på slike reaksjoner etter premieren på den kritikerroste filmen Disco, og nå sist i desember etter tredje episode av Tv2s Norge Bak Fasaden: I Guds navn.

Og det er den kristne dagspressen som leder an, som Vebjørn Selbekk i avisen Dagen illustrerer i sin leder fra 16/12-19: "Litt mer research, Tv2". Vårt Land følger opp med overskrifter som 1-0 til Smiths venner. 

Et godt eksempel på det samme kan vi høre i en paneldebatt om Disco, som ligger tilgjengelig på Vårt Lands Podcast. «Det miljøet du tilhørte er et ekstremt marginalt lite miljø, Christine, det er få som har opplevd det du har opplevd,» sier Vårt Lands religionsredaktør «Dette er en generalisering og en stigmatisering av frikirkeligheten som ikke stemmer», sier en pastor etterpå. Det er tydelig at ingen av disse to har forstått filmens budskap om det å miste sin stemme i et kontrollerende miljø, og hvordan veien blir kort til radikalisering. Det viktigste her er likevel de ubehagelige teknikkene som brukes for å avvise debatten.

Jeg tenker det er nok nå. Jeg er lei av å høre fra religiøse som går i offerrollen, og jeg er lei av en kristen dagspresse som kveler en viktig debatt i fødselen. Jeg er lei av manglende empati, unnvikende svar, bagatellisering og likegyldighet.

Denne gangen ønsker jeg at vi adresserer det som er kjernen her: Menneskene som har det vanskelig. Et trossamfunn må gjerne lage fine videoer om hvor fint de har det, men når en 16-åring fra det samme trossamfunnet tar kontakt med oss samme uke og forteller at hun ikke lenger har lyst til å leve pga det presset hun blir utsatt for, så er det noe som er feil. Hva med å fokusere på dette? Hva kan vi forandre på i vår kultur som gjør at 16-åringer ikke ønsker å ta sitt eget liv?

Jeg vil at alle trossamfunn som mottar statlig støtte i Norge skal ha en egen strategiplan om negativ sosial kontroll. Jeg vil at alle trossamfunn skal reflektere over tematikken, ha kunnskap om hva denne kontrollen er og hvorfor den er skadelig, og jeg vil at de skal motarbeide slike tendenser i sitt eget miljø.

Jeg vil at myndighetene skal følge opp arbeidet de startet for 12 år siden, da det var en helsepolitisk målsetting at det ordinære hjelpeapparatet skulle få økt kunnskap om denne tematikken. Jeg vil ikke se flere avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har nok kunnskap om tematikken for å kunne hjelpe.

 Jeg vil at noe skal gjøres. Jeg vil ikke høre mer om tenåringer som sier at selvmord er deres eneste vei ut. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som blir uføre av psykiske grunner etter å ha gjennomgått en religiøs bruddprosess. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som har hatt det vondt hele livet. Jeg vil at det skal finnes et godt hjelpeapparat som har kunnskap og kompetanse.

Kan vi snakke om dette denne gangen? Ellers skal vi nok en gang snakke om hvor urettferdig behandlet et trossamfunn er?


(Fra innlegg i VL 18/12-19)

Hilde Langvann, Hjelpekilden 
​30/12-2019