Hvordan streng religiøs kontroll påvirker et menneskes identitet

Identitet. Dette lille ordet. Hva betyr det egentlig? Identitet handler om å vite noe om hvem man er som menneske. Hvem er jeg? Hva er viktig for meg? Hva liker jeg?  Identitet er svaret på alle disse spørsmålene. Ordet identitet kommer av det latinske ordet «item», og betyr «den samme».

Først og fremst har ordet identitet blitt benyttet i forbindelse med å gi oss innsikt i en ungdoms valg og utfordringer. Identiteten vår består av flere ulike deler, både personlig, sosialt, og emosjonelt, og den formes først og fremst gjennom vår ungdomstid. Viktige brikker i vår identitet handler om kjønn, hvilket land vi kommer fra, hva vi jobber med, politisk standpunkt, religion, legning, og interesser. Samtidig handler det også om holdninger, verdier, og måter å uttrykke seg på.

Erfaringer og tilbakemeldinger fra utbrytere fra strenge, religiøse miljøer tyder på at vår identitet blir særlig påvirket av negativ sosial kontroll. Hvilke følger kan det egentlig få for et menneskes opplevelse av egen identitet når man vokser opp under streng religiøs og sosial kontroll og på et tidspunkt ønsker å forlate et slikt samfunn?

Vår identitet utvikles i et samspill med hvilken adferd andre mennesker forventer at vi skal ha, mener den kanadiske samfunnsforskeren Erwing Goffman. Han sier videre at vi alle “spiller rollespill”, i våre møter med andre mennesker. Vi har altså roller, som vi prøver å spille så troverdig som mulig, men også i samsvar med forventninger fra omgivelsene.

Religion kan være en slik forventning knyttet opp mot vår identitet og vår oppførsel. Man kan også si at det å være religiøs er en kontinuerlig prosess som påvirker vår personlighet, og som på en god del områder påvirker vår utvikling av identitet, særlig dersom den følger med oss fra barndommen.

At religion påvirker et menneskes identitet er ikke negativt i seg selv dersom denne påvirkningen skjer uten et usunt sosialt press, negativ kontroll, eller manipulering fra omgivelsene. Så lenge en person kan få være seg selv fullt ut på alle områder, og styre sine egne tanker og følelser, ved siden av sin tro, så kan en religiøs tro være svært verdifull for den som har den.

Streng religiøs kontroll oppleves først og fremst i trossamfunn som er lukket for impulser fra storsamfunnet. Det finnes en rekke kriterier for at et trossamfunn kan betegnes som lukket, og noen trossamfunn er lukket på noen punkter og mer åpne på andre. Disse kriteriene handler blant annet om negativ sosial kontroll på flere områder, fiendebilde av verden, svart/hvit-tenkning, og en autoritær ledelse. Den sosiale kontrollen kan utspille seg ved at trossamfunnet kontrollerer medlemmenes fritid i større eller mindre grad ved å legge opp til mye dugnad/møtevirksomhet eller annen aktivitet innad i trossamfunnet. Det kan også være sånn at det ikke er tillat for ungdom og barn å delta på vanlige fritidsaktiviteter og fritidstilbud utenfor trossamfunnet. På denne måten begrenser trossamfunnet medlemmenes omgangskrets og man omgås dermed kun mennesker som mener og tenker det samme som en selv. Ofte er det også føringer når det kommer til ytringsfrihet, og trossamfunnet kontrollerer hva som er tillatt å si i offentligheten, og når og hvem som har lov å si noe. Kritikk blir vanligvis ikke godt mottatt. Noen ganger kontrollerer trossamfunnet, enten ved skrevne eller uskrevne regler, hvem medlemmene omgås av mennesker utenfor trossamfunnet. For eksempel ved utstøtelse av de som forlater troen og forbud mot å oppsøke disse. Trossamfunnet kan også legge føringer for hva som er lov å tenke, hvilke tanker som er syndige, hvilke følelser som er urene og så videre.
 
Men hvorfor er det så farlig om alle svarene ligger klart for oss? Hvorfor er det så viktig at vi finner ut hvem vi er på egenhånd? Hvorfor er det et problem at et organ eller en myndighet større enn oss selv, forteller oss hva vi skal tenke og mene og tro?

Problemene oppstår ofte ikke før man begynner å tvile på det man er opplært til inne i trossamfunnet, og man ønsker å bryte ut. Den svenske psykologen Marianne Englund har behandlet personer som har forlatt lukkede trossamfunn i mange år. Hun erfarer at mange går igjennom ulike psykologiske utfordringer etter de har brutt ut, og ofte handler dette om forvirring rundt identitet. De tidligere medlemmene skal nå gå fra å identifisere seg med en gruppe, til å bli et selvstendig tenkende individ. De skal leve i en verden som er nyansert og ikke svart/hvit. De skal gå fra å være ufullkommen i guds øyne, til å bli menneskelig. Dette er prosesser som er vonde og kan ta lang tid for mange. På mange måter kan man si at et medlem i et lukket trossamfunn er en representant for en organisasjon, og identiteten til vedkommende er å være en del av denne. Ens egen identitet er blitt kvalt eller undertrykt slik at den samsvarer med trossamfunnets oppfatning av hva som er rett og galt.

Å forlate et slikt samfunn kan altså gjøre at man opplever en identitetskrise. Mye av grunnen for dette handler om at man ikke er vant med å kjenne etter hva man selv ønsker, føler og tenker. Tvert imot er man kanskje blitt oppfordret hele livet til å fornekte følelser, ikke høre på fornuften, ofre seg for andre og så videre. Mange er ofte “uten språk” om sin egen identitet, lenge etter man har brutt ut, det vil si at man kan ikke lenger gjøre seg nytte av de innlærte setningene om hvem man er. Grunnlaget som fra barndommen var bygget opp rundt en, og som formet en videre i ungdomstiden, er revet bort, og man kjenner ikke seg selv. Man aner ikke hvilke holdninger, verdier, interesser som er viktig for en. Denne falske identiteten har også vært en del av personens selvbilde. Kanskje var han eller hun stolt av seg selv for å være en god personlig kristen og sterk i troen. Dermed kan også selvbilde oppleves som ødelagt.

Den tyske psykologen Erik Erikson var svært opptatt av ungdom og identitet, og stilte spørsmål som: Hva skal til for at man kan leve et godt liv? Hvordan kan man utvikle seg fra barn til å bli en trygg voksen, og at livet senere kan leves i harmoni og balanse? Å være ungdom oppleves for mange som en krise i seg selv, når puberteten trår inn og man skal finne ut av hvem man egentlig er. Erikson beskriver i sin modell i stadium 5 at ungdomstiden handler om identitet versus rolleforvirring, men aller mest om å skape en relasjon til verden rundt seg, og til sin egen kropp, følelser og seksualitet. Barnets trygge, forutsigbare verden, blir til en ungdoms personlige utfordring med flere spørsmål enn svar. Utviklingsmulighetene som ungdomstiden byr på, med risiko for å feile eller bestå, kalte Erikson for erobringer på en reise til et godt liv. Han mente at hvert stadium på denne reisen hadde en risiko, og nettopp denne risikoen er sentral for å utvikle en trygg og stabil identitet etter ungdomsårene. Også senere tids forskning støtter det at en trygg identitet etter ungdomstiden henger samme med større tilfredshet i livet senere som voksen. Med denne kunnskapen forstår man altså at det er svært viktig at ungdom får finne svarene selv om hvem de er og hva som er viktig for en.

Både i Norge, men også internasjonalt er forskning på ungdom og religion nokså nytt. I en norsk studie utført i 2020 så man på familiens og det muslimske samfunns betydning for ungdoms identitetsutvikling. Studiene ble utført på ungdom med muslimsk bakgrunn, men funnene er trolig relevant for ungdom fra lignende trossamfunn som er mer eller mindre lukket for omverdenen. I denne studien var et av funnene at det var svært viktig for ungdommen med autonomi, altså at de selv følte at de var selvstendige individer med lov til å styre sine egne tanker og følelser, og ikke minst at de selv var en uavhengig kilde til sine tanker og handlinger. Dette er altså i stor kontrast til å vokse opp å være og oppfatte seg selv som underordnet av autoriteter utenfra, slik man kan oppleve i mange lukkede, religiøse samfunn. Å vokse opp i et samfunn der det ikke er rom for kritisk refleksjon i sosialisering med andre, er ødeleggende for en ungdoms autonomi som beskrevet over.
​
Oppsummert kan man trekke den konklusjonen at streng religiøs kontroll i lukkede samfunn kan påvirke et menneskes identitet på en usunn måte, og det er vanlig at man kan oppleve en identitets-forvirring dersom man velger å forlate et slikt samfunn. Både ny og gammel forskning konkluderer med at ungdom utvikler en trygg identitet når de selv får finne ut av hvem de er og når de opplever selvbestemmelse i miljøet de vokse opp. Religiøs tilhørighet skal ikke være en enveisprosess der foreldre eller en autoritær ledelse former en ungdoms identitet, men en prosess der ungdom selv kan aktivt finne svarene selv. Da vil forholdene ligge til rette for et trygt og harmonisk voksenliv selv om man skulle velge å bryte med sin personlige tro eller sin religiøse tilhørighet.

Maria R Nilsen
​Student ved Høyskolen Kristiania, Bachelor i anvendt psykologi.

Referanser:
​Aronson, E. W. (2018). Social Psychology. Pearson Education Limited.
Dignand, L. (2008). NDLA. Hentet fra ndla.no: https://ndla.no/subject:d1fe9d0a-a54d-49db-a4c2-fd5463a7c9e7/topic:3cdf9349-4593-498c-a899-9310133a4788/topic:45530d1b-134c-4fb4-94a0-7e26d118fa9c/topic:3127eeeb-a7c8-4f30-8cb1-aa8dde3d8884/resource:49047810-6891-4953-bddb-2cd486ac83a4
Englund, M. (2016). Urplay. Hentet fra Urplay.se: https://urplay.se/program/193546-ur-samtiden-sekter-och-livet-efter-sekters-psykologiska-konsekvenser
Goffman, E. (1992). Vårt rollespill til daglig.
Hansen, T. I. (2020). Familiens betydning for ungdoms religiøse identitetsutvikling. Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning.
Holt, n. A. (2019). Psychology : the science of mind and behavior. New York: McGraw-Hill Education.
https://www.hjelpekilden.no/usunn-sosial-kontroll.html
Larsen, R. B. (2018). Personality Psychology: Domains of Knowledge About Human Nature. McGraw-Hill.
Metcalfe, c. (2018, 07). Religion as a Social Control: A Longitudinal Study of Religious Involvement and Substance Use. Crime & Delinquency .