Ansvarliggjøring kan forebygge vold

"Jeg var redd for å dø og fikk ikke sove"
"Han vokste opp med å være redd for Satan og demoner."
"Det var en stor byrde å stadig tenke på at pappa snart skulle dø på dommedag."

Dette er sitater fra mediesaker om religiøse utbrytere fra strengt kontrollerende miljøer. De forteller om en oppvekst preget av utrygghet, som de selv knytter til trosopplæringen i menigheten. Trosopplæringen hadde gjerne et apokalyptisk preg, og med et sterkt fokus på synd, straff og onde krefter.

I slike mediesaker får alltid trossamfunnet anledning til å kommentere saken, og det er påfallende at det som oftest pekes på foreldrenes ansvar:

"Vi kan ikke ta et kollektivt ansvar for det enkeltmennesker kan ha gjort galt"
"Vi har tillit til at ansvarsbevisste og kjærlige foreldre vet hvordan og når de skal snakke med sine barn om livets realiteter, enten det gjelder moral eller det gjelder Bibelens budskap"
"Menigheten kan ikke stå ansvarlig for alt det som skjer i hjemmene til menighetens medlemmer"

Men er dette riktig? Mennesker i disse sakene kommer fra miljøer der trosopplæringen først og fremst skjedde på menighetens fellesmøter.

Vi ser på hva jussen som sier dette:

Masteroppgaven «Barns rett til beskyttelse mot psykisk vold i trossamfunn», av Julie Skjømming og Maria Holvik Høydal, ser nærmere på statens plikt til å beskytte barn, og hvorvidt den nye trossamfunnsloven er tilstrekkelig for å beskytte barn i henhold til Barnekonvensjonens artikkel 19. De foreslår også en rekke tiltak for at staten i større grad skal kunne oppfylle sine forpliktelser.

Barnekonvensjonens artikkel 19 sier at staten har en plikt til å sikre at barnet ikke blir utsatt for vold enten om det er i hjemmet sammen med foreldrene eller andre steder hvor andre personer blir ansett for å ha omsorgen for barnet.

Men hvem er egentlig omsorgspersoner?

Kan ungdomsledere, prester, pastorer eller andre ledere i trossamfunn også defineres som omsorgspersoner etter barnekonvensjonen?

Selv om foreldrene oftest er primære omsorgsgivere for barnet, så kan barna i løpet av en dag være hos andre enn foreldrene som da har et midlertidig omsorgsansvar for barnet. Det kan etter barnekomiteens oppfatning være for eksempel fritidsarbeidere og ungdomsledere.

En omsorgsomgivelse kan for eksempel være en kirke eller annet møtepunkt for et trossamfunn.

På bakgrunn av dette kan Skjømming og Høydal konkludere at dersom et barn deltar på søndagsskole eller på et ungdomsmøte i en menighet, uten foreldrene sine til stede, vil lederen av denne aktiviteten ha et midlertidig omsorgsansvar for barnet i denne omsorgsomgivelsen.

Hva så i situasjoner hvor foreldrene og barnet er sammen i trossamfunnet, og barnet blir utsatt for psykisk vold av andre enn foreldrene?

Skjømming og Høydal viser til at den store innflytelsen en leder av et trossamfunn kan ha overfor sin menighet, kan bidra til at foreldrene ikke opptrer selvstendig og uavhengig av den religiøse lederen. Dermed kan man si at den religiøse lederen de facto utøver omsorgen overfor barnet innad i det religiøse trossamfunnet. Dette taler for at lederne av trossamfunnet skal ha ansvar som omsorgsperson.
 
I avhandlingen blir det videre påpekt at man ved å legge ansvaret på personene som faktisk utøver den psykiske volden, så vil dette ha en forebyggende funksjon. Dette er også i tråd med formålet med bestemmelsen, å først og fremst forhindre vold mot barn.

Dette viser at et trossamfunn ikke kan skyve fra seg ansvaret på foreldrene. Trossamfunnet har altså ansvar når barn har opplevd psykisk vold i trossamfunnet. Og når man ansvarliggjør de, så kan man også bidra til å forebygge vold. Dette kan gjøres gjennom å skape en generell forbudsbestemmelse i den nye trossamfunnsloven, i tillegg til å lage en bedre definisjon på hva psykisk vold er. Les mer om forslagene i dette innlegget.


Les masteroppgaven her



​Hilde Langvann, 1/9-2021
Hjelpekilden Norge