 2. september 2021 lanserte IICSA rapporten "Child protection in religious organisations and settings".
IICSA Independent Inquriy Sexual Abuse er en statlig oppnevnt kommisjon fra 2015, som har som oppgave å undersøke hvordan landets institusjoner håndterer sin omsorgsplikt for å beskytte barn mot seksuelle overgrep. Undersøkelsen kan lastes ned her. Bakgrunnen for undersøkelsen Den globale finanskrisen i 2008 førte blant annet til at en rekke lovpålagte lokale tjenester har måttet prioritere annerledes. Der staten tidligere aktivt har levert tjenester til ungdom innen blant annet utdanning, kultur og fritidsaktiviteter, er det i dag primært frivillige og veldedige organisasjoner som styrer dette. Et betydelig antall aktiviteter tilbys av religiøse organisasjoner, som skoler, sommerleir, fotballtrening og språkundervisning. Til tross for denne utviklingen har det vært liten forskning på hvordan religiøse organisasjoner og miljøer administrerer tilbudene, og liten fokus på hvordan de holder barn trygge. Utvalg Undersøkelsen er geografisk begrenset til England og Wales, og har sett på 38 religiøse organisasjoner i området. Konklusjoner og anbefalinger (fra side 110 i rapporten) 1. Underrapportering av overgrep Faktorer som bidrar til manglende anmeldelser av seksuelle overgrep er: "Victim-blaming", skam og ære: Funn viser at i noen religiøse miljøer blir den overgrepsutsatte anklaget når et overgrep har skjedd, ved at det antydes at den overgrepsutsattes adferd forårsaket hendelsen. En konsekvens av dette er at de som har opplevd overgrep kjenner på skam overfor hendelsen og føler skyld for overgrepet. Dette kan gjøre det vanskelig å anmelde overgrep. I noen religiøse miljøer er taushet knyttet til overgrep forbundet med miljøets æresbegrep, der det å snakke om hendelsen kan påvirke overgrepsutsattes mulighet for ekteskap, påvirke familie, og trossamfunnets anseelse i samfunnet. Mangel på dialog om seksualitet og overgrep: I noen språk eksisterer ikke ord som beskriver seksuelle overgrep. I noen religiøse miljøer blir seksualitet aldri eller sjeldent omtalt. Når konservative religiøse miljøer ser på seksualitet utenom ekteskap som moralsk galt, kan dette gjøre det vanskelig å anmelde forholdet. Seksuell vold mot menn kan anses som skammelig og tabu innen noen religiøse miljøer, gitt deres holdninger og tilnærminger til seksuell orientering, og dette kan bidra til at det blir enda vanskeligere å anmelde overgrepet. Bruk av religiøse tekster og tro I noen tilfeller har overgripere utnyttet barnets tro for å kunne lettere gjennomføre overgrepet. Kommisjonen har hørt eksempler på gjerningsmenn som misbruker teologiske tekster eller tro, holdninger til autoriteter i menigheten, Guds navn, eller trusler om åndelig eller religiøse konsekvenser for å rettferdiggjøre overgrep eller forhindre å bli avslørt. Kjønnsubalanse i ledelsen Mange religiøse organisasjoner anerkjenner bare menn som religiøse ledere i sin teologi og praksis. Kjønnsubalanse finnes i mange slike organisasjoner, slik at tillitsmenn, frivillige og administratorer ofte er menn. Å bare ha menn i maktposisjoner, og bare menn som man kan rapportere inn overgrep til, gjør det mindre sannsynlig at kvinner og barn ønsker å rapportere overgrep. Maktstrukturer i en rekke trossamfunn kan fortsatt gjøre kvinner underordnet menn, noe som kan utgjøre et hinder for å rapportere overgrep. Mange kvinner har formidlet at det var ekstremt vanskelig å snakke med menn om overgrep, seksualitet, kropp og følelser. Misbruk av makt fra åndelige ledere: I alle religiøse miljøer har lederne betydelig makt og innflytelse. Barn lærer å vise lederne lydighet og respekt. De som er i lederstillinger fungerer ofte som rådgivere, fortrolige, guider og hjelpere. Religiøse ledere kan misbruke sine tillitsposisjoner. Overdreven respekt eller ærbødighet for ledere i trossamfunn kan resultere i en følelse av at de kan handle ustraffet, og kan også bidra til at en overgrepsutsatt er motvillig til å rapportere overgrep. Mistillit til eksterne etater: En frykt for innblanding i religiøs eller kulturell praksis kan føre til motvilje mot å rapportere overgrep, da de kan være bekymret for fordommer, inkludert islamofobi eller antisemittisme. Religiøse minoriteter kan være engstelige for at rapportering av overgrep kan føre til et tilbakeslag. Frykt for omdømmeskade: Noen religiøse miljøer kan hevde at det er illojalt og et strid på religiøse prinsipper å anmelde en trosfelle. Religiøse miljøer kan velge å prioritere sitt omdømme framfor overgrepsutsattes behov, noe som kan motvirke ekstern rapportering. Internjustis Særlig religiøse miljøer som velger å distansere seg fra storsamfunnet, fremmer at overgrepssaker skal håndteres internt. Den religiøse gruppen kan velge å ikke sende inn rapport til politi, de vil oppmuntre til mekling og en løsning i regi av de religiøse lederne, og de kan også i noen tilfeller aktivt forhindre videre rapportering. Tilgivelse I noen religiøse miljøer kan tilgivelsesbegrepet bli misbrukt både for å legge press på ofre for å ikke anmelde saken, og for å rettferdiggjøre manglende tiltak ihht anklagene. Dette er noe som ikke bare svikter overgrepsutsatte, men også noe som kan sette andre barn i fare. 2. Beskyttelse av barn: Interne strategier og retningslinjer Seksuelle overgrep som ikke-eksisterende i eget miljø Religiøse ledere kan ha vanskelig for å tro at noen i ens menighet kan begå overgrep. En konsekvens av dette er at de kan mene at det ikke er nødvendig å ha spesifikke retningslinjer for å verne barn. Noen har klare retningslinjer, andre ingen. Det er betydelig variasjon i religiøse organisasjoner i både deres forståelse av seksuelle overgrep mot barn og implementering av tilstrekkelige organisatoriske prosesser og prosedyrer som bidrar til beskyttelse. Noen organisasjoner har en klar forståelse av disse problemene, og har både en praksis og nødvendige prosedyrer og retningslinjer som kan bidra til å holde barn trygge. Andre miljøer har ingen. Undersøkelsene fant at de som har klare retningslinjer, kan likevel ha latt være å følge dem, da de kanskje ikke kjente til dem. Etter at undersøkelsene til denne kommisjonen ble satt i gang, så har det skjedd noen endringer i flere religiøse miljøer. Manglende fokus på den overgrepsutsatte De interne retningslinjene og prosedyrene må fokusere på de som blir utsatt for overgrep. Miljøene må sikre at de som jobber i organisasjonen er bevisst barns barrierer for å rapportere om overgrep, og jobbe aktivt mot disse barrierene gjennom å skape endringer i praksis og kultur. Retningslinjene må inneholde tilstrekkelige bestemmelser knyttet til varsling. I forbindelse med varsling er det viktig at gjerningspersonens behov ikke overskygger overgrepsutsattes behov. Det bør ikke være et krav om at offer skal tilgi overgriper. 3. Bedre opplæring Ansatte og frivillige bør få opplæring som inneholder grunnleggende informasjon om barn og seksuelle overgrep, hvordan gjenkjenne og hva man skal gjøre i tilfelle overgrep blir avdekket. Undersøkelsen viser at dagens opplæring ikke er tilstrekkelig. De som jobber med barn og unge må pålegges å delta i vanlig opplæring i beskyttelse av barn tilpasset deres roller og ansvar. Dette gjelder både betalte lederer og frivillige. Det å få opplæring i religiøse tekster er ingen god erstatning for å lære om beskyttelse av barn, og vil trolig ikke bidra til å trygge barn. 4. Tryggere rekruttering Noen religiøse miljøer driver egne skoler og har fritidsaktiviteter for barn: Her må det inn bedre rutiner for å sile ut overgripere og voldsmenn i rekrutteringen. 5. Egne ansvarlige for barns sikkerhet Komiteen foreslår at hvert trossamfunn/ menighet har egne personer som skal jobbe med å håndtere bekymringer om overgrep og vold overfor barn. 6. Tilsyn Det er ingen krav om at religiøse organisasjoner skal ha et eget tilsyn fra et eksternt organ som ettersjekker om barn er blitt nødvendig beskyttet. Det anbefales at et slikt eksternt tilsyn opprettes. 7. Ledernes roller De som er i lederroller er viktige, fordi de gir føringer for medlemmene. Det er derfor også viktig at de understreker behovet for å beskytte barn. Flere ledere ser ut til å stadig være ukjent med sitt ansvar. Gjennom å være gode eksempler på bevissthet og forståelse, og gjennom å vise at man vil lære av tidligere feil, så kan man som ledere utvikle en robust kultur for vern av barn. 8. Vedrørende internjustis Bør ikke erstatte ekstern rapportering Intern behandling av overgrepssaker bør ikke brukes som erstatning for rapportering til eksterne myndigheter. Det er ikke akseptabelt for noen intern disiplinær prosess å stå som det eneste vurderingsverktøyet for å avgjøre om overgrep har skjedd. Slike prosesser kan ikke gi rettferdighet eller oppreisning for den overgrepsutsatte, og de er heller ikke de riktige virkemidlene for å vurdere risiko for andre. Jehova vitner og regelen om to vitner Trossamfunnet Jehovas vitner krever at det skal finnes to vitner for at å avgjøre om det er nok bevis i en påstand. Denne regelen har ingenting å gjøre i overgrepssaker mot barn. Den gjenspeiler ikke realiteten ved seksuelle overgrep, da disse ikke blir utført med vitner tilstede. Denne regelen bidrar til å skade overgrepsutsatte. Den interne disiplinære prosessen for ekskludering av medlemmer har ingenting med seksuelle overgrep å gjøre. Å fortsatt bruke denne regelen framover viser at trossamfunnet ignorerer alvorlighetsgraden ved disse kriminelle handlingene og hvordan disse påvirker de utsatte. Dette viser en mangel på medfølelse med den overgrepsutsatte, og bidrar til å beskytte overgriper. 9. Støtte til overgrepsutsatte Gi informasjon om ekstern hjelp Kommisjonen påpeker at få religiøse organisasjoner gir informasjon om profesjonelle tjenester eller støttetjenester for den overgrepsutsatte. Det ville være nyttig for religiøse organisasjoner å være klar over for eksempel rådgivning og støttetjenester som er tilgjengelige nasjonalt eller i lokalområdet Behovet for terapeutisk hjelp Selv om åndelig omsorg fra en religiøs leder er viktig, så erstatter ikke dette terapeutiske tilbud, og terapi gis sjeldent i trossamfunn. Religiøse ledere bør ha forståelse for behovet for terapi gitt av hjelpeapparatet. Lær av organisasjoner innen feltet Organisasjoner som bistår overgrepsutsatte formidler at religiøse miljøer ikke har tatt kontakt med dem. Dette forsterker bildet av mange religiøse ledere som lite villige til å lære fra overgrepsutsattes erfaringer. Til tross for at hjelpeorganisasjoner har lang erfaring og mye kompetanse på sitt felt, opplever de å bli ignorert eller «sett ned på» med omtale som «vanskelige» eller «konfronterende». 10. Risikovurdering av overgripere: - Tilgivelse er sentralt i mange religioners lære og praksis. En kultur som oppmuntrer til tilgivelse kan føre til at man overser sikkerheten til andre - Det er fremdeles religiøse organisasjoner som ikke har noen risikovurderingsprosess for dømte eller anklagede seksualforbrytere som ønsker å fortsette å delta i menigheten. - For å holde barna trygge trenger religiøse organisasjoner og miljøer noen form for mekanisme for vurdering av risiko når de har medlemmer som har blitt dømt eller anklaget for seksuelle overgrep. Det må også kunne utveksles informasjon mellom menigheter i tilfelle overgriper flytter til annet sted og søker medlemskap i ny menighet. Oversatt og forkortet av Hilde Langvann, 8/9-2021 Kilde: IICSA rapport september 2021 Les også: Nederlands studie om seksuelle overgrep i trossamfunnet Jehovas vitner Australsk rapport: Royal Comission into insitutional Responses to Child Abuse
0 Comments
Leave a Reply. |