|
I masteravhandlingen «A loving privision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises,» ser Julia Gutgsell nærmere på de langsiktige konsekvensene for de som har opplevd ekskludering fra trossamfunnet Jehovas Vitner. I oppgaven setter hun trossamfunnet Jehovas vitner i gruppen "High Control groups", som i dette innlegget er oversatt til høykontrollgrupper. I dette innlegget gjengis kapittel 3.2.1 i hennes avhandling, som ser på Steven Hassans BITE-modell og hvordan trossamfunnet Jehovas vitner passer inn i denne modellen. HøykontrollgrupperHøykontrollgrupper defineres som en gruppe uavhengig av ideologi, som målbevisst bruker sosiale innflytelsesteknikker for å rekruttering og beholde medlemmer, for å fremme sin egen sak, og der man ser bort fra medlemmenes beste eller trivsel. Det finnes ulike modeller og sjekklister som beskriver hva som kjennetegner slike miljøer. Bite-modellen har flere fordeler foran andre modeller. Akronymet BITE (Behaviour, Information, Thought and Emotions – på norsk Adferd, Informasjon, Tanke og Emosjoner) beskriver de fire viktigste metodene for å kontrollere individer i høykontrollgrupper. Vi skal gå gjennom de fire formene for kontroll i modellen, og se Jehovas vitner i lys av denne. 1. Adferdskontroll1.1 Adferdskontroll - genereltAtferdskontroll i høykontrollgrupper er preget av kontroll over folks miljø:
I noen grupper kan atferd være begrenset på grunn av økonomi. Andre grupper, særlig i forbindelse med menneskehandel, begrenser medlemmers frie bevegelse ved å ta bort pass og andre ID-dokumenter. Mange høykontrollgrupper vil be enkeltmedlemmer om å avbryte kontakten med tidligere venner og slektninger. Hvis de får lov til å fortsette forholdet, kan det hende de må be om tillatelse til å kommunisere med dem. Mange grupper skaper frykt for utenforstående ved å demonisere dem. (Hassan, 2013) Høykontrollgrupper opererer også med et system med belønning og straff, der lojalitet og streng overholdelse av interne regler blir belønnet, og uønsket oppførsel blir straffet for å styrke normens konformitet. (Parlementair onderzoek, 1997). Hver høykontrollgruppe har også sitt eget sett med spesielle ritualer og tradisjoner for å skape en følelse av enhet og spesiell bånd mellom medlemmene. Barker (2004) hevder at omfanget av isolasjon som finner sted i gruppen kan være et tegn på en potensielt farlig høykontrollgruppe. Jo mer isolerte medlemmene blir fra storsamfunnet, og jo mer de inntar en verdensavvisende holdning til fordel for gruppens ideologi, desto farligere blir en gruppe. Det meste prominente eksempler inkluderer gruppeselvmordene på medlemmer av Solar Temple i Europa og Canada, Aum Shinrikyo og sarin-gassfrigjøring i Tokyo, Heaven Gates kollektive selvmord i 1997 (Barker, 2014, s. 240) og Jonestown i 1978 (Hassan, 2015 , s. 226) 1.2 Adferskontroll - Jehovas vitnerI Jehovas vitner har adferdskontroll følgende former: Medlemmene blir diktert hvem de kan knytte seg til, hvem de kan være venner med eller ha som romantiske partnere. I henhold til Jehovas vitners lære oppfordres medlemmene til å være vennlige mot mennesker utenfor deres eget samfunn. Imidlertid frarådes de å knytte vennskap eller inngå romantiske forhold med mennesker som ikke er Jehovas vitner. Årsaken bak dette er at tilknytning til ikke-Jehovas vitner blir sett av Jehovas vitner som en fare for deres kristne integritet. Jehovas vitner frarådes også fra å omgås medlemmer som har forlatt samfunnet enten frivillig eller som er blitt ekskludert (Vakttårnet, 2015, s. 24). Jehovas vitners klesvalg er også begrenset av læren. Jehovas vitner er pålagt å bruke klær som gjør det mulig å skille kjønn. Kvinner frarådes å bruke klær som får dem til å se maskuline ut (for eksempel bukser), mens menn frarådes å bruke feminine klær. Begrunnelsen bak begrensningen i valg av klær er å gjøre det lettere for andre å forbli kysk og å opprettholde Guds standarder for hellighet. (Vakttårnet, 2016, n.p.). Seksualitet er en annen atferdskomponent som er doktrinalt regulert. Medlemmene frarådes å delta i eventuelle førekteskapelige seksuelle aktiviteter (Young People Ask, nd Hentet fra: https://www.jw.org/no/bible-teachings/family/teenagers/ask/explain- my-beliefs-sex / on 07/31/2017.) Masturbasjon blir også frarådet, ettersom det blir sett på som en 'åndelig usunn vane, som fremkaller holdninger som fremmer selvsentrering og ødelegger sinnet' (Gain the Victory over Masturbation, nd Hentet fra: https: / /www.jw.org/ase/publications/books/gods-love/stop-masturbation/ hentet 07/31/2017). Homoseksualitet er også ansett som noe som Jehova misliker (Våkn Opp!, 2016, s. 7). Medlemmene oppfordres til å gifte seg bare innenfor trossamfunnet, og romantiske forhold til utenforstående er forbudt (Vakttårnet, 2015, s.30). Karriereambisjoner og arbeidstid er områder som også reguleres av organisasjonen. Jehovas vitner er pålagt å delta i misjonering, og det er tre nivåer av misjonerings-forpliktelser man kan inngå: Det er hjelpepionerer, som er de som ikke er i stand til å forplikte seg til misjonering på heltid. Hjelpepionerer forkynner 30 til 50 timer i måneden. Vanlige pionerer engasjerer seg i 70 timer med forkynnelsesarbeid hver måned. Mens spesielle pionerer engasjerer seg i 130 eller flere timer forkynnelsesarbeid hver måned. Jehovas vitner blir oppfordret til å bruke så mye tid som mulig på forkynnelsesarbeid, som de tror er viktig for å redde vantro (What is a pioneer, nd Hentet fra https://wol.jw.org/no/wol/d/r1/lp-e/1102012154, 31.07.2017) Jehovas vitner er oppmuntret til å avvise 'verdslige' karriereambisjoner, og de lærer at karriereambisjoner fremmer konkurranseevne og et ønske om å kontrollere andre (Vakttårnet, 2017, s. 20). Hvor mye tid medlemmene bruker på forkynnelsesarbeid, har en direkte innvirkning på tiden som er tilgjengelig for andre fritidsaktiviteter. På grunn av tidsbegrensninger og på grunn av forkynnelseskrav, frarådes Jehovas vitner å delta i visse fritidsaktiviteter, for eksempel konkurrerende idretter, aktiviteter som innebærer overdreven risiko, og alt som involverer vold, sadisme, demonisme, homofili, pornografi eller annen umoralsk praksis. Jehovas vitner er pålagt å sette forkynnelsesarbeidet og annet menighetsarbeid først og drive fritidsaktiviteter sekundært (Vakttårnet, 2011, s. 8- 12). En annen begrensning på medlemstiden skyldes fellesskapets ritualistiske karakter. Jehovas vitner møtes to ganger i uken, i Rikets sal, for tilbedelsesmøter. På toppen av disse møtene blir det holdt ukentlige bibelstudier hjemme hos medlemmene, og medlemmene må forberede seg på gudstjenestemøter på forhånd ved å lese relevante skriftsteder i Bibelen og delta i misjonerende aktiviteter. De misjonerende aktivitetene har dessuten en sosial karakter siden medlemmene forkynner i grupper eller par. 2. Informasjonskontroll2.1 Informasjonskontroll - genereltInformasjonskontroll for medlemmer som rekrutteres, i motsetning til de som er født inn i gruppen, starter under rekrutteringen. Under rekrutteringsprosessen holder gruppemedlemmer (rekrutterere) tilbake eller forvrenger informasjon om gruppen. Rekrutterere blir opplært av gruppen til å vinne tillit hos fremmede og raskt finne ut personlige detaljer som skal brukes i et forsøk på å få kontakt med personen de prøver å rekruttere. Informasjonskontroll over etablerte medlemmer oppnås gjennom å begrense medlemmenes tilgang til media eller materiale som ikke er kontrollert eller produsert av gruppen selv. Avhengig av isolasjonsnivået til gruppen, kan det hende at dette mediet ganske enkelt ikke når gruppemiljøet, eller gruppemedlemmene kan bli frarådet å lese noe annet materiale som gruppen har stemplet som satanisk, ha dårlig innflytelse eller være litteratur fra "frafalne". Det oppfordres til at medlemmer overvåker hverandre, og medlemmene må rapportere eventuelle regelbrudd til lederne eller andre medlemmer høyere opp i gradene. Noen høykontrollgrupper har forskjellig informasjonsmateriell, avhengig av hvilken rangering eller nivå medlemmet er i. Nyere medlemmer har kanskje bare tilgang til materiale der doktriner presenteres som relativt ufarlige. Når medlemmer deler tvil eller problemer med ledere, blir de informert om at de ennå ikke har kommet langt nok til å forstå dette spesielle problemet (Hassan, 2013, s. 28). Medlemmer blir derved gradvis indoktrinert i gruppens tro. Høykontrollgrupper forsterker et bilde av verden som er svart og hvit, god kontra ond og gir forenklede svar på vanskelige og sammensatte livsspørsmål. Bruken av innsideuttrykk eller et ladet språ’ skaper en barriere mellom de innenfor og utenforstående. Grupper vil også forutse spørsmål ved å forklare og motbevise eksisterende kritiske argumenter. For å forhindre at medlemmene engasjerer seg i tidligere medlemmer og derved risikerer at nåværende medlemmer får tilgang til negativ informasjon om gruppen fra et tidligere medlem, bruker høykontrollgrupper shunning (utfrysning) for å unngå kontakt mellom nåværende medlemmer og eks-medlemmer. 2.2 Informasjonskontroll - Jehovas vitnerJehovas vitner gjør omfattende bruk av innside-materiale via distribusjonen av blad, bøker, videoer, nyhetsbrev, apper og deres nettsted. Jehovas vitner frarådes å lese stoff som ikke er godkjent av dem. Organisasjonen skaper et skille mellom medlemmer og ikke-medlemmer, og erklærer at medlemmene ikke er en del av verden og ikke bør delta i "verdslige" saker (Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania, 2008, s. 51). Denne strenge inndelingen av innsidere og utenforstående begrenser mengden informasjon medlemmer har tilgang til. Jehovas vitner benytter seg av overvåking mellom medlemmene, og medlemmene oppfordres til å rapportere andre medlemmers urett. Rapportering av andre medlemmers ugjerninger blir sett på som lojalitet mot Jehova og medlemmet, ettersom dette, i henhold til lærenormer, vil gi dem tilgang til hjelp for begåtte synder (Våkn Opp!, 2008, s. 19-21). Overvåkningen mellom medlemmene betyr også at enhver type forhold er betinget og underordnet gruppen og dens ledere. 3. Tankekontroll3.1 Tankekontroll - genereltHøykontrollgrupper mener at deres gruppe besitter den ultimate sannheten. Disse gruppene har enkle svar på vanskelige spørsmål. Gruppemedlemmene vil mene at gruppelederen alltid har rett og at medlemmenes tvil er forårsaket av deres egne svakheter. De lærer å bruke ulike teknikker for å stoppe eventuelle kritiske tanker, som tankestopp, meditasjon og chanting (Hassan, 2013, s. 29). 3.2 Tankekontroll - Jehovas vitnerJehovas vitner lærer medlemmene sine at de har den endelige sannheten, basert på deres revisjon av Bibelen. Jehovas vitner bruker Bibelen som en definitiv guide (Vakttårnet, 2007, s. 32). Tvilen til Bibelen eller læresetningsreglene blir sett på som åndelig svakhet, åndelig ustøhet eller åndelig tretthet. Medlemmer som innrømmer å ha tvil, får råd fra menighetens eldste for å forhindre at åndelig svakhet utvikler seg til alvorlige synder (The Watch Tower Bible and Tract Society, 2010, s. 48). Imidlertid, hvis medlemmene reiser tvil åpenlyst i menigheten, eller sprer informasjon som er i strid med Jehovas vitners bibellære, kan de bli utsatt for disiplinære handlinger, for eksempel å bli fjernet fra menigheten. Disiplinær handling når det gjelder spredning av informasjon i strid med Jehovas vitners lære er både en måte å kontrollere enkeltmedlemmers oppførsel, i tillegg til å begrense den typen informasjon medlemmer har tilgang til (informasjonskontroll). 4. Emosjonskontroll4.1 Emosjonskontroll - genereltEmosjonskontroll er en annen sentral strategi for høykontrollgrupper. Dette kontrollnivået forsøker å begrense medlemmenes rekke emosjoner og proaktivt skape følelser som skam og skyld, for å påvirke medlemmers oppførsel. Emosjoner og følelser deles opp i gode og dårlige følelser. For eksempel bruker mange grupper en rekke tilståelsesritualer, der medlemmene blir tvunget til å tilstå pinlige og skammelige hendelser i livet sitt. Disse tvungne tilståelsene kan brukes senere for å kontrollere medlemmenes oppførsel eller gjøre dem redde for å forlate gruppen fordi deres hemmeligheter kan bli eksponert (Hassan, 2013, 29 - 30). Frykt er en annen sentral følelse som skapes gjennom introduksjonen av en fiende. Fiender, i disse gruppene, er mennesker som ikke er en del av gruppen eller personer som underviser eller sprer informasjon som er i strid med gruppen. Innføringen av en utenforstående fiende tjener til å gi mistillit til omverdenen, og ved å gjøre det forhindrer gruppen medlemmer fra å forlate gruppen. Frykt i gruppen skapes ved hjelp av medlemmenes overvåkning av hverandre, noe som fremkaller frykt for å bli avslørt av andre medlemmer. Emosjonskontroll oppnås i tillegg gjennom kontroll av forhold. Som nevnt tidligere ber noen grupper medlemmene sine om å kutte bånd med mennesker i deres tidligere liv, andre bestemmer hvem deres nye venner kan være, hvem de kan gifte seg med eller ha seksuelle forhold til (Hassan, 2013, s. 29-30). Gitt at andre og påfølgende generasjons medlemmer er født inn i disse gruppene, kan det være lettere for gruppen å utøve makt og følelsesmessig kontroll over dem. Dette fordi de ikke har tidligere bånd til storsamfunnet og ikke trenger å bruke krefter på å behøver å bryte bånd med dette fellesskapet. I tillegg vil de da heller ikke trenge å tilpasse sin identitet for å matche gruppens ideologi, siden de er sosialisert direkte av gruppen. De som er født inn i trossamfunnet vil bare kjenne til livet i gruppen og tar det for gitt. Det kan også være vanskeligere for andregenerasjonen og etterfølgende generasjons medlemmer å forlate gruppen, ettersom de har veldig begrenset, om noen, kunnskap om storsamfunnet og hvordan de skal oppføre seg i den, ofte ledsaget av gruppens tillærete frykt for omverdenen. De som konverterer til gruppen, derimot, har en pre-gruppe identitet og i noen tilfeller pre-gruppe bånd som. Dette er bånd og identitet som de kan være i stand til å gå tilbake til, hvis de bestemmer seg for å forlate (Barker, 2014, p 247). 4.2 Emosjonskontroll - Jehovas vitnerI Jehovas vitner oppnås emosjonell kontroll gjennom å snakke om akseptabel og uakseptabel / syndig atferd. Medlemmer, som opptrer på en uakseptabel måte, blir oppfordret til å vurdere hvordan Jehova ville sett på deres oppførsel og blir informert om at syndig oppførsel opprører Jehova. Medlemmene lærer også at Jehovas ser alt og at ingen synd går upåaktet hen, noe som fremkaller en følelse av å bli kontinuerlig overvåket (Vakttårnet, 2008, s. 3-7). Som nevnt ovenfor, bruker Jehovas vitner også overvåking mellom medlemmen, noe som kan skape frykt for å bli oppdaget av andre. Dette skaper også mistillit mellom medlemmene. Forbudet mot vennskap og forhold til ikke-Jehovas vitner, som diskutert tidligere, er dessuten en del av Jehovas vitners bruk av emosjonell kontroll. Kilde: Gutgsell, Julia "A loving privision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises» Vrije Universiteit Brussel Oversatt av Hilde Langvann, Hjelpekilden 27/3-2020 Litteratur brukt i denne delen av masteravhandlingen: Hassan, S. (2013). Freedom of Mind. Helping Loved Ones Leave Controlling People, Cults, and Beliefs. Newton, MA: Freedom of Mind Press. Hassan, S. (2015). Combating Cult Mind Control. Newton, MA: Freedom of Mind Press Barker, E. (2014). The not-so-new religious movements: changes in ‘the cult scene’ over the past forty years. Temenos, 50 (2), 235-256. Parlementair onderzoek met het oog op de beleidsvorming ter bestijding van de onwettige praktijken van de sekten en van de gevaren ervan voor de samenleving en voor het individu, inzonderheid voor minderjarigen, Gedr. St., Deel I, Kamer,1997, nr. 313/8.
0 Comments
«Noen kaller det dommedagangst. Jeg kaller det nostalgiske minner fra barndommen» «Jeg har forberedt meg til dette hele livet» Dette skrev noen i en statusoppdatering på Facebook for noen dager siden, med et lite glimt i øyet. Dette er en referanse til dommedagspanikken mange føler på i denne usikre tiden med pandemien som herjer over hele verden. For det er nok slik, at i et trossamfunn som har et særlig fokus på dommedag, der har man virkelig forberedt seg på dommedag hele livet. For de som har vokst opp i et slikt trossamfunn, og som har valgt å forlate, har de fleste en nøktern reaksjon til begivenhetene i dag. For andre er det mer problematisk, og de kan kjenne på dommedagsangsten som de vokste opp med. Hvorfor er det slik? Ifølge trossamfunnet Jehovas vitners lære lever vi nå i endetiden før dommedag vil inntreffe. De operer med en rekke kjennetegn på at vi lever i de siste dager; det skulle være en økning i jordskjelv, krig, pest, matmangel og vold. I det siste har trossamfunnet pekt på pandemien som en bekreftelse på at vi lever i endetiden, som vist her i en skjermdump fra trossamfunnets hjemmeside:  I tillegg skulle endetidens siste periode, "den store trengselen", kjennetegnes blant annet av en erklæring om fred og sikkerhet. Når media varsler om våpenstillstand i væpnede konflikter pga pandemien, har dette for noen blitt tolket som nok et tegn på at vi nærmer oss slutten. Andre kjennetegn skulle være at FN forbyr all religion. En kvinne skrev i en av Hjelpekildens grupper på FB: Tenk om de har rett? Dette er noe jeg av og til kjenner på... En gnagende uro som dukker opp, som sier at det kan være sant likevel. Fornuften holder meg heldigvis i ørene, men det er ikke alltid at den klarer å ta bort alt som tvinger seg fram av gamle innlærte tankebaner. Andre har fått henvendelser fra troende familiemedlemmer, som naturlignok ønsker tilbake søskenet eller barnet som har valgt å forlate troen, nå som de føler at dommedag nærmer seg. De forklarer at det som skjer nå med pandemien er trosstyrkende, og leser hendelsene i verden i lys av bibelens profetier. Det er forståelig at noen kan kjenne på tvilen i slike stunder, men heldigvis er det råd å få fra tidligere medlemmer. Mange viste til hvordan kunnskap kan hjelpe: Dette er en pandemi som forsåvidt er ventet, de kommer med jevne mellomrom, og forskere har lenge visst at det bare var et spørsmål om tid. Denne gangen har vi å gjøre med et litt hissigere virus, men vi kommer til å ri dette av - på samme måte som tidligere. Pust med magen folkens, det er helt natrulig å føle på disse tingene - da mange har vært indoktrinert i mange, mange år. Dette kommer til å gå veldig bra, så lenge vi har dopapir! Så fort denne pandemien roer seg, så kommer vi til å se nye konflikter, kriger osv - grunnet en svekket økonomi. Da holder ikke lenger "fred og sikkerhet"-kortet lenger. Slik jeg husker det, så var det først og fremst et angrep på all relgion som skulle være tegnet på "starten på slutten". Relgion står faktiskt sterkere enn noensinne. Jeg husker (selv om jeg var 8 år) da FN utropte 1986 til "Fredsår" at vi trodde NÅ skjer det! I ettertid viste det seg at JV var NGO-medlem i nettopp FN. Jeg er så gammel at jeg fikk med meg 1975-hysteriet. Og ved hver store eller lille krise etter det har jeg hørt den samme leksa. Da jeg gikk ut av JV, leste jeg meg opp på historien deres. Det viste seg jo at dette ikke bare hadde foregått i vår tid, men helt fra 1800-tallet da JV oppsto. Noe de selvsagt unngår å opplyse medlemmene om. JV lever av skremselspropaganda, og når man konfronterer dem med det i ettertid, sier de bare "Det har vi aldri sagt". Dette kommer til å skje denne gangen også. Verden kommer til å vende tilbake til det normale før eller siden, og JV kommer til å si "Det har vi aldri sagt". Så slapp av, alle sammen. Verden har opplevd mange kriser og kommer til å oppleve flere, men JV kommer aldri til å få rett i sine spådommer. Kjennetegn på "de siste dager" er nevnt i for eksempel Matteus 24 og i Åpenbaringens fire ryttere. Det er Jordskjelv, Krig, Pest, Matmangel, Vold og slike ting. Men det er viktig å forstå at dette gjelder HELE perioden fra 1914 av. Dette har alltid vært WT sin lære. Når de nå snakker om det som kalles "Avslutningen på Tingenes Ordning" eller "Den Store Trengsel" er dette noe annet. Det er en del av endetiden, men det er ikke det samme som endetiden. Vi snakker her om selve oppladningen til Harmageddon, selve crescendoet før det smeller. WT har ALDRI profetert at sykdom/epidemi skal være blant de tingene som skjer her. FN skal forby religion. (Babylon den store skal kastes av Dyret), Kongen i Nord skal gå til angrep (litt vagt definert), Erklæringen av "Fred og Sikkerhet" (merk at denne erklæringen skal komme som en kontrast til verdenssituasjonen, den skal komme i et øyeblikk da verden egentlig er fredelig og rolig, den gjelder ikke i situasjonen vi har nå), Gog av Magog skal angripe Guds Folk (Tidligere definert som Satan, Gog er nå definert som verdensmaktene som angriper JV), Menneskesønnens tegn på himmelen (litt vagt definert), Jesus går til angrep for å beskytte sitt folk og starter da Harmageddon. Uansett hva JV/WT nå spinner av historier kan man vise til deres egen doktrine. De har jo gitt en oppskrift på opptakten til Den Store Trengsel. Og den er helt annerledes enn det som skjer nå. Andre viste til logikk: Dommedag og Jesu gjenkomst har vært spådd i snart 2000 år. Hvor mange har hatt rett? Her er statistikken helt klar. 0% har hatt rett. Ingen! Hvor mange har tatt feil? 100%! Det er mange. Flere kan det faktisk ikke bli. Kva med dei som aldri har høyrt om jv? Kva med dei stakkars kristne frå midt østen, som er blitt forfulgt gjennom mange år? Skal dei drepes berre fordi dei ikkje visste om dei åtte karar i det styrende rådet? Våpenhviler har det vært til alle tider. Pandemier også. Derfor KAN de ikke være et tegn på dommedag. De som bor i fattige land og opplever krig/sykdommer hver dag, tenker de også at dette kan vare «slutten»? Plutselig når ting går utover skandinaver så blir de tolket som at de er de siste dagene. Hele verden levde nærmest i hunger og krig i tusen år. Det er først de siste 150-200 år og knapt nok det at vi vet at vi kan gå mett til sengs hver dag. Også i vår del av verden. Utrolig å tenke på. Vi har vært igjennom pandemier før, de fleste var sannsynligvis mye verre enn denne. Svartedøden, Spanskesyken etc. Vi vet at dette ikke kommer til å være i nærheten av like dødelig. Verden overlevde de pandemiene også, da er det liten grunn til å tro at dette vil være verdens undergang. Tenk på at 1. verdenskrig og spanskesyken kom samtidig. Det sies at den endte 1. verdenskrig. Verden gikk videre etterpå. Livet vil gå videre men vanskelige tider nå <3 vær rolig <3 det vil gå over <3 Fra et filosofisk perspektiv: Litt eksistensiell filosofi kan være greit å ta med: Vi lever i et bitte lite tidsvindu på tidens strøm, dvs. 80-100 år hvis vi er heldige. Et mikroskopisk lite blaff i ett evighetsperspektiv. Hvor logisk, rimelig og rettferdig ville det være hvis det var slik at det vi måtte ha gjort og ikke gjort- i løpet av vårt korte liv innenfor dette tidsvinduet - skulle avgjøre og forsegle vår EVIGE skjebne??? Det er jo enormt mange tilfeldige faktorer som avgjør hva som skjer i et menneskes liv, og som - mer eller mindre - bidrar til å påvirke våre liv i den ene eller andre retningen. Er det logisk, rimelig og rettferdig at vår EVIGE skjebne skal avgjøres bl. a. på grunnlag av tilfeldigheter??? Hvis det virkelig finnes en Gud, burde h*n være mye større enn oss mennesker, både i barmhjertighet og rettferdighet, m.a.o. så bør ikke menneskers evige skjebne avgjøres på et så skralt grunnlag som jeg skisserte ovenfor. Og hvis h*n mot formodning skulle være så urimelig og urettferdig at h*n baserte "dommen" sin på det lille "tidsvinduet", tviler jeg på at jeg har så stor lyst til å være med videre uansett.... Noen viste til at de ulike profetiene kolliderte med hverandre. I de siste dagene skulle kjærligheten mellom menneskene kjølne, men hva ser vi i dag? En annen ting er læren om at "verden» er styrt av «den onde» og at alt utenom menigheta/organisasjonen var skadelig: Verdens mennesker» står på for å beskytte, ta vare på, oppmuntre med sang, musikk og gode ord. Denne verdens regjering gjør store tiltak for å beskytte og hjelpe alle til å komme seg gjennom dette på best mulig måte. Generelt blir det mindre hungersnød, fattigdom og krig i verden. Om hvorfor det er vanskelig å bryte slike tankemønstre: Når man lever alltid i forventning om noko stoooort som skal skje, pluss presset om å yte og produsere og levere heile tiden (møter og møteforberedelse, felte, frammøter, stevner i alle størelser, personlig studium og meditasjon, broadcasting å sjå på, timelevering kvar måned etc...), det er veldig liten sjanse for å tenke annerledes Andre benyttet anledningen til å vise omsorg for de som er fanget i disse tankemønstrene: En annen ting, for oss som er ute, og har fått dette på avstand og deprogrammert hodet vårt - og har skjønt at JV-tar feil - tenk litt på hvordan familiemedlemmer og venner som fremdeles er indoktrinert har det akkurat nå! De er livredd for om "de har gjort nok", om de kommer til å overleve, ikke minst en ekstrem sorg de føler for en utstøtt sønn eller datter - som ikke vil overleve dette. Det er faktisk slik de tenker akkurat nå, og jeg tror mange av dem har det ekstremt tøft. De av dere som får kontakt med familie disse dagene - vær ekstremt medfølende, og husk at de kanskje har det verre enn deg akkurat nå. Tilslutt en oppfordring om fokus: Det er å rette fokus utover. Gjøre noe for andre. Ringe en venn. Hjelpe med å handle mat for noen. Sende gode tanker til de som sitter isolert. Hjelp en nabo med å lufte hunden. Eller som Jesus sa: gi en av disse minste et glass vann. Det holdt i lange baner. Meld deg inn i Røde Kors. Støtt en konsert som sendes online. Listen er uendelig. Det er forståelig at gamle tankemønstre kan ta tid å bli kvitt. Men gjennom å studere trossamfunnets lære, gjennom å bruke logikk og fakta, gjennom å snakke med andre som har blitt kvitt et slikt tankemønster, er det mulig å komme seg videre. Ta gjerne kontakt med Hjelpekilden hvis du trenger noen å snakke med.
En fryktbasert tro kan skape en livshemmende angst. Hilde Langvann, Hjelpekilden 27. mars 2020 En nederlandsk studie har sett nærmere på hvordan regler, kultur og strukturer i trossamfunnet Jehovas vitner påvirker håndtering av seksuelle overgrep, samt viljen til å anmelde overgrep til myndighetene. Et av de viktigste funnene i studien var at måten overgrepet ble håndtert på i menigheten, førte til at ofrene følte mangel på forståelse og støtte. Studien viste at publikasjoner fra trossamfunnet understreker at man skal ta hensyn til ofrene for seksuelle overgrep. Imidlertid bemerket de at det i praksis blir mye oppmerksomhet rettet mot gjerningspersonen, på hvorvidt denne personen skal fortsatt være en del av trossamfunnet eller hvorvidt de skal få lov til å gjenopptas i trossamfunnet. Resultater i tall:
Spørreundersøkelse: «Hvordan opplevde du å bli møtt av trossamfunnet, etter å ha rapportert om overgrepet» Informantene i undersøkelsen ble bedt om å angi på en skala fra 1 til 10 hvor fornøyde de var med hvordan de ble møtt av trossamfunnet etter å ha rapportert om overgrepet.
Spørreundersøkelse «Hvordan opplevde du å bli møtt av politiet, etter å ha rapportert om overgrepet?»
Intervjuer: Håndtering av seksuelle overgrep i trossamfunnet Studien utførte i tillegg til spørreundersøkelsen 10 intervjuer med tidligere og nåværende Jehovas vitner. Studien fant at intervjuobjektene kun hadde orientert foreldre og eldste i trossamfunnet om overgrepene, ingen av dem hadde kontaktet politiet. I følge informantene skyldes dette hovedsakelig den indre orienterte kulturen i Jehovas vitner og det bibelske prinsippet om at du ikke skulle ta din bror til retten. De intervjuede uttrykte at de ikke var fornøyd med måten saken deres ble håndtert på. Denne misnøyen skyldtes den manglende forståelsen de opplevde og de eldstes sterke ønske om å holde fellesskapet sammen, helst ved å forene gjerningsmann og offer. Saken blir vanligvis håndtert i nøye samsvar med gjeldende prosedyrer. Prosedyrene har, i følge de intervjuede, sterkt fokus på å holde felleskapet sammen, og handler i liten grad om å vie ofrene oppmerksomhet. Måten de ble møtt på etter å ha fortalt om overgrepet, opplevdes av ofrene som et nytt form for overgrep. De føler seg utilstrekkelig lyttet til, de føler seg ignorert, og i noen tilfeller føler de seg stigmatiserte og isolerte. Egenskapene ved trossamfunnet Jehvovas vitner - for eksempel det sterke og mannsdominerte hierarkiet, felleskapets lukkede natur og de strenge føringene for seksuell moral – forsterker etter informantenes mening de vonde erfaringene. Vilje til å rapportere seksuelle overgrep 80% av deltakerne i studien hadde opplevd de seksuelle overgrepene i trossamfunnet. Nesten alle disse overgrepene hadde blitt rapportert til trossamfunnet eldste. 30% hadde også varslet politiet, 27% hadde lagt inn formell anmeldelse. Dette er en lav prosentandel. Nesten tre fjerdedeler av deltakerne i studien rapporterte ikke politiet til tross for at 80% rapporterte misbruket internt. Basert på studien og tidligere utførte internasjonale studier, kan det ikke fastslås noen solide årsaksfaktorer som påvirker viljen til å anmelde lovbrudd. For å få innsikt i disse faktorene, kreves det videre vitenskapelig forskning som gjør bruk av andre forskningsmetoder. Reaksjoner og forslag Det nederlandske styret for Jehovas vitner har etablert en rekke tiltak, for eksempel har trossamfunnet i økende grad begynte å drøfte problemet internt. Respondentene på spørreskjemaet og intervjuobjektene kjenner seg igjen i denne utviklingen, selv om de fleste av intervjuobjektene rapporterer at det kun er gjort minimale justeringer, og at disse justeringene hovedsakelig er prosessuelle. De føler at måten seksuelle overgrep håndteres i praksis, ikke er bra nok. Respondentene kom med en rekke forslag til forbedringer for hvordan trossamfunnet håndterer overgrepssaker, for eksempel større åpenhet om problemet og en større anerkjennelse av ofrene. De nevnte også behovet for profesjonell hjelp til offeret, støtte og hjelp fra trosssamfunnet og veiledning i forbindelse med politianmeldelser. Andre forslag inkluderte opplæring og utdanning av eldste for å hjelpe dem med å håndtere rapporter om seksuelle overgrep og å anerkjenne problemets kompleksitet. Det mest konkrete forslag for forbedring er en juridisk plikt til å varsle politiet: et tiltak som det kan forventes bred støtte om. Det nederlandske styret for Jehovas vitner sier at alle gjeldende lover vil bli overholdt i landene der de er etablert. Resultater i kontekst Internasjonale studier utført i Australia, Belgia og Storbritannia viser at spørsmålet om seksuelle overgrep i Jehovas vitner ikke er begrenset til Nederland. Denne studien og de internasjonale studiene viser at trossamfunnet kan karakteriseres som et lukket trossamfunn. Alle de internasjonale studiene viste at trossamfunnet ikke håndterer seksuelle overgrep mot mindreårige bra nok, og at ofrene befinner seg i en sårbar posisjon. Studiene antydet også at fellesskapets lukkede natur hindrer transparens i håndteringen av overgrepssaker. Ved første øyekast ser det ut til at denne lukkede naturen også har en negativ innflytelse på viljen til å anmelde saken til politi. Internasjonale studier har funnet at det er svært få muligheter til å føre slike saker utenfor trossamfunnet, og at det å gjøre det innebærer en veldig høy risiko for utenforskap. Ofrestøttemekanismene i trossamfunnet ser ut til å være utilstrekkelige, det gis ingen støtte for å muliggjøre ekstern anmeldelse av seksuelle overgrep, og ifølge mange respondenter frarådes dette. Plikten til å varsle myndighetene om mistenkt eller faktisk seksuelt misbruk er et viktig tiltak som er truffet eller anbefalt til Jehovas vitner i Australia og Belgia. Den romersk-katolske kirke i Nederland har også blitt anbefalt å innføre en varslingsplikt. Siden studiene i Australia og Storbritannia ble gjennomført, har Jehovas vitner laget en veiledning til eldste for hvordan de skal håndtere påstander om overgrep mot barn. Effektene av tiltakene som Jehovas vitner i Australia, Storbritannia og Belgia har tatt for å forbedre barnesikkerheten er ikke kjent ennå. Når vi ser på de tre nederlandske studiene som undersøker lukkede trossamfunn, registrerer vi at det å være i et lukket samfunn hindrer folk fra rapportering om en rekke lovbrudd. Foreslåtte tiltak Studien hadde følgende anbefalinger til trossamfunnet i Nederland og den nederlandske regjeringen: "Vi appellerer til trossamfunnet Jehovas vitners for å sikre bedre støtte til og anerkjennelse av overgrepsofre ved tiltak som følgende:
Videre kan resultatene av denne studien bidra til at sikre relevante instanser - for eksempel kommunale helsetjenester og politiet - blir bedre informert om påvirkningen av lukkede lokalsamfunn om ofre for overgrep. Videre er det ønskelig at resultatene fra studien kan gi bedre kunnskap til instanser som helseapparatet og politi om hvordan mekanismene i lukkede trossamfunn påvirker overgrepsofre." Kilde: www.wodc.nl Studien er oversatt (og noe forkortet av) Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge 24/1-2020  Jehovas vitners publikasjoner omtaler seksuelle overgrep som særdeles motbydelige og ond gjerninger. Foto: Hearts Television
Når religiøse utbrytere står fram med sin historie for å fronte mangelen på et profesjonelt hjelpetilbud eller for å adressere negativ sosial kontroll i religiøse miljøer, kommer gjerne følgende reaksjoner:
Vi så mange eksempler på slike reaksjoner etter premieren på den kritikerroste filmen Disco, og nå sist i desember etter tredje episode av Tv2s Norge Bak Fasaden: I Guds navn. Og det er den kristne dagspressen som leder an, som Vebjørn Selbekk i avisen Dagen illustrerer i sin leder fra 16/12-19: "Litt mer research, Tv2". Vårt Land følger opp med overskrifter som 1-0 til Smiths venner. Et godt eksempel på det samme kan vi høre i en paneldebatt om Disco, som ligger tilgjengelig på Vårt Lands Podcast. «Det miljøet du tilhørte er et ekstremt marginalt lite miljø, Christine, det er få som har opplevd det du har opplevd,» sier Vårt Lands religionsredaktør «Dette er en generalisering og en stigmatisering av frikirkeligheten som ikke stemmer», sier en pastor etterpå. Det er tydelig at ingen av disse to har forstått filmens budskap om det å miste sin stemme i et kontrollerende miljø, og hvordan veien blir kort til radikalisering. Det viktigste her er likevel de ubehagelige teknikkene som brukes for å avvise debatten. Jeg tenker det er nok nå. Jeg er lei av å høre fra religiøse som går i offerrollen, og jeg er lei av en kristen dagspresse som kveler en viktig debatt i fødselen. Jeg er lei av manglende empati, unnvikende svar, bagatellisering og likegyldighet. Denne gangen ønsker jeg at vi adresserer det som er kjernen her: Menneskene som har det vanskelig. Et trossamfunn må gjerne lage fine videoer om hvor fint de har det, men når en 16-åring fra det samme trossamfunnet tar kontakt med oss samme uke og forteller at hun ikke lenger har lyst til å leve pga det presset hun blir utsatt for, så er det noe som er feil. Hva med å fokusere på dette? Hva kan vi forandre på i vår kultur som gjør at 16-åringer ikke ønsker å ta sitt eget liv? Jeg vil at alle trossamfunn som mottar statlig støtte i Norge skal ha en egen strategiplan om negativ sosial kontroll. Jeg vil at alle trossamfunn skal reflektere over tematikken, ha kunnskap om hva denne kontrollen er og hvorfor den er skadelig, og jeg vil at de skal motarbeide slike tendenser i sitt eget miljø. Jeg vil at myndighetene skal følge opp arbeidet de startet for 12 år siden, da det var en helsepolitisk målsetting at det ordinære hjelpeapparatet skulle få økt kunnskap om denne tematikken. Jeg vil ikke se flere avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har nok kunnskap om tematikken for å kunne hjelpe. Jeg vil at noe skal gjøres. Jeg vil ikke høre mer om tenåringer som sier at selvmord er deres eneste vei ut. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som blir uføre av psykiske grunner etter å ha gjennomgått en religiøs bruddprosess. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som har hatt det vondt hele livet. Jeg vil at det skal finnes et godt hjelpeapparat som har kunnskap og kompetanse. Kan vi snakke om dette denne gangen? Ellers skal vi nok en gang snakke om hvor urettferdig behandlet et trossamfunn er? (Fra innlegg i VL 18/12-19) Hilde Langvann, Hjelpekilden 30/12-2019 En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet. Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling. I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader. Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere. Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid. Skrevet av: Bente Sandvig, Human Etisk Forbund Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019  Hjelpekildens innspill på høring i Familie- og kulturkomiteen, 12. desember 2019, i forbindelse med Prop. 130 L (2018-2019) Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven):
I den utvidede regjeringsplattformen fra januar i år ble det lagt til følgende punkt: «Regjeringen vil anerkjenne barns trosfrihet og rett til å tilhøre og være medlem av et tros- eller livssynssamfunn». Hjelpekilden ønsker å understreke at barns trosfrihet også innebærer retten til å ikke tro, og retten til å ikke være medlem av et trossamfunn. Noen religiøse miljøer distanserer seg aktivt fra storsamfunnet, slik at man utvikler skepsis til samfunnet og ikke får muligheten til å bygge opp et nettverk utenfor miljøet. Når man bryter med et slikt miljø så blir dette svært synlig og skaper et handikap for den det gjelder. Brått står man uten nettverk, familie og venner, og må reorientere seg og integrere seg inn i et samfunn man alltid er blitt advart mot. Ensomhet blir derfor resultatet, og med ensomheten følger ofte andre psykiske etterreaksjoner. Andre bryter med et miljø preget av en ubalansert forkynnelse, der hovedfokuset har vært fortapelse, Helvete, dommedag og troen på demoner som kan skade mennesker. Dette har vært spesielt utfordrende for barn, og mange kan slite med angst som følge av en slik lære, lenge etter at de har brutt med miljøet. Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som mottar mellom 400 og 500 henvendelser i året. Halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv. De søker også å treffe andre i samme situasjoner for å bearbeide erfaringer og få hjelp til utfordringer etter bruddet. Tilbud gjennom likepersonsarbeid som samtalegrupper og mentorordning har for mange vært avgjørende. Hjelpekilden skaper også prosjekter som tar sikte på kompetanseheving i hjelpeapparatet, og prosjekter som har et særlig fokus på å hjelpe ungdommer i religiøse bruddprosesser for å forebygge utvikling av alvorlige psykiske etterreaksjoner. For religiøse utbrytere er det uforståelig at et religiøst miljø som har bidratt til psykisk uhelse for noen og som har brutt barns rettigheter i andre tilfeller, skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at kirkeskatten, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal vi ha en rettferdig tros og livssynspolitikk, så må det jobbes for å sikre en trygg exit-prosess og et godt liv etterpå for de som ikke lenger ønsker å tilhøre et trossamfunn. Dette må gjøres gjennom å støtte organisasjoner som ønsker å ivareta menneskene i religiøse bruddprosesser, og som er en pådriver for kompetanseheving og forskning på tematikken. Hilde Langvann, daglig leder Hjelpekilden Norge 12/12-2019 Ser norsk ut, snakker norsk, men er likevel ikke norsk i det hele tatt. Slik omtaler mange religiøse utbrytere seg selv. Hvordan er dette mulig? Hvordan kan noen som er født og oppvokst i norsk kultur kjenne seg fremmedgjort fra storsamfunnet? Årsaken ligger i enkelte trossamfunns fiendebilde av storsamfunnet. Når man ser på samfunnet utenfor som styrt av onde krefter, og at trygghet bare kan oppnås ved å holde seg nær menigheten, vil dette gå ut over integreringen. Så lenge man holder seg i trossamfunnet vil dette oppleves som et sterkt indre samhold. I det øyeblikket man står utenfor miljøet oppstår utfordringene. Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet, og noen har brukt lang tid på å bli integrert i samfunnet.
Det er kanskje ingen lett løsning på disse utfordringene mange kan oppleve. Så lenge et trossamfunn skaper en barriere mellom medlemmet og storsamfunnet, og ser på integrering som en onde, vil det alltid være utfordrende når man plutselig står utenfor trossamfunnet. Men det hjelper mye at samfunnet utenfor forstår at man kan ha utfordringer med å føle seg integrert, selv om man ser norsk ut og snakker norsk. Og for oss andre kan det kanskje hjelpe at andre også føler ensomhet og mangel på et sosialt nettverk, som denne personen satte fingeren på.
Kanskje er det greieste å ikke kjempe for å bli integrert, men å akseptere seg selv som litt annerledes?
Hilde Langvann
Hjelpekilden Norge, 10/12-2019 En ung mann i begynnelsen på en bruddprosess tok kontakt med Hjelpekilden tidligere i år. Vi har fulgt han fra han fortalte om sin tvil og fram til han nå fortalte sine foreldre og menigheten at han ikke lenger ønsker å være medlem. Denne uke vil de opplyse på den lokale menigheten at han er å regne som ekskludert. Dette er en tøff situasjon, så vi hørte i gruppa vår om det var noen som hadde noen oppmuntrende ord. På få timer fikk vi inn så mange omsorgsfulle ord at vi fikk lyst til å dele dem med dere utenfor. For det er kjærlighet i disse meldingene, og kjærligheten står i sterk kontrast til den hjerteløse ekskluderingen han opplever nå. Samtidig tenker vi at det kan gi håp til dere som selv står i en tidlig bruddprosess. Du er virkelig ikke alene.
Hvordan er det med deg? Har du tilhørighet til en tro, men føler tvil? Kjenner du på redselen for å miste alle du er glad i hvis du bestemmer deg for å bryte med menigheten? Da skal du vite at du kan ta kontakt med oss. For du er ikke alene. Hilde Langvann, 22/10-2019 Hjelpekilden Norge Lenke til vårt Kontaktskjema Nær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
|
| Jeg fant ut at tilgivelse er en bevisst handling jeg måtte gjøre for meg selv, for å komme videre. Et valg om å forsone seg med hvordan ting har vært, og ble. De en tilgir, behøver ikke vite om det engang.. Tilgivelse forandrer ikke fortiden ,men den kan forandre fremtiden. Jeg tok et oppgjør med trangsynt oppvekst i lukket trosamfunn for 13 år siden. Siden den gang har frustrasjon gått mer og mer over i å bare synes synd på de som utsatte oss for vranglære og læren om en straffede Gud samt flammer i helvetet . Som du skriver, tror jeg også at for å komme seg videre må man først kunne tilgi seg selv - så tilgi de rundt deg. Hat og hevn-tanker gjør pent lite mot de man er bitter på, men de gjør meget mye med en selv. Om en ikke klarer å tilgi, kan man i hvert fall gjøre det man kan for å ta vare på psyken på den måten at man ikke holder inne det vonde, men er åpen om det, og kan komme inn i en helbredelsesprosess! |
Andre igjen var klare på at de ikke ønsket å tilgi, og hadde gode grunner for det:
| Men jeg har bestemt meg for IKKE å tilgi min mor for de overgrep hun påførte oss barna, og det hun lot andre gjøre mot oss. Jeg har rett og slett bruk for å sette opp en grense, å si til meg selv at det var ikke greit, det skal ikke skje, og må ikke skje. Min far (ikke JV)har vært sorgtung for at han ikke forsto hvordan vi hadde det og har bedt om tilgivelse for at han ikke "grep inn". Jeg har tilgitt ham, og det var ikke vanskelig. Men min Jvmor vil ikke/aldri innse at hun har gjort vonde ting mot oss, hun ville gjort det samme i dag. Jeg lever godt med tanken, for nå har jeg overtaket. En psykolog jeg var borti sammenlignet oppveksten min med det å ha overlevd en ulykke. Med tiden lærte man å leve med skadene. Men man ble aldri helt ferdig med det. Man ville aldri klare det samme som mange andre. Og jeg har ikke mulighet for å tilgi noen som den dag i dag gjør alt som står i deres makt for å få meg tilbake dit jeg var. Men jeg prøver å ikke klandre meg selv, prøver å komme videre i livet. Noen ganger tar jeg meg fortsatt i å ønske at foreldrene mine ville anerkjenne meg for den jeg er. Jeg vet veldig godt at det aldri kommer til å skje, at jeg bare må legge det bak meg og komme meg videre. Likevel tror jeg at det for alltid vil være en liten gutt der inne et sted som står med tegningen i hånden og håper på at en eller annen dag får han skryt for den. |
Noen understrekte at tilgivelse slettes ikke er nødvendig:
| For meg har det ikke nødvendigvis vært nødvendig å tilgi for å gå videre. Man MÅ ikke tilgi. En kan plassere skyld og ferdig med det. Tilgivelse er ikke nødvendig, men å akseptere at ting har skjedd og at det har gjort meg til den jeg er. Være stolt av de sterke sidene mine, og fortsette å jobbe med de svake sidene. Man trenger ikke gå rundt og være sinna eller bitter selv om man ikke tilgir. Og, det er IKKE sant at man får det bedre med seg selv ved å på død og liv skal tilgi alt mulig. Det er faktisk bare tull spør du meg Jeg tror med sikkerhet at tilgivelse er ikke det samme som tillit. Når et samfunn har gjort en mye ondt så er det slik, da har man ikke tillit til det og skal ikke ha det!! Man kan dog i sitt indre akseptere at man selv gikk inn der en gang og at de er som de er og man kan la gå hatet, men utover det er det ikke sunt å «tilgi» |
For flere var ordet «tilgivelse» ubehagelig i seg selv, noe vi fant bunnet i hvordan dette ble omtalt i de religiøse miljøene de kom fra. Ordet "tilgivelse" hadde for enkelte blitt synonymt med det å akseptere å bli krenket:
| Som barn av Jv ble det terpet mye på tilgivelse / snu det andre kinnet til osv. Man skulle liksom være immun mot krenkelser, for det var aldri personlig det var "sannheten" som var i fare. Så lærer man seg til å ikke la noe gå inn på seg, lærer seg at hva jeg føler ikke har noen betydning. Folk kan nærmest gjøre hva som helst mot deg uten at du skal føle deg krenket eller har behov for oppreisning. Har man da en tilgivende natur i tillegg, blir man en dott av en person uten ordentlige grenser. (Man blir jo et lett offer for overgrep, og man blir i tillegg lært at man skal tilgi sin egen overgriper) Måtte gå mange runder med meg selv etter at jeg forlot sekten. Øvde meg på å ta plass. Gi beskjed når noen gjorde overtramp. Lovet meg selv å aldri mer ha dårlig samvittighet for noe (tilgi meg selv) "Å snu det andre kinnet til" betyr å godta krenkelser, dette har fint lite med tilgivelse å gjøre. Krenkelser er noe som ikke under noen omstendigheter burde godtas. JV har en pervertert forståelse av kjærlighet. De plukker ut definisjoner eller deler av dette for at det skal passe med praksis, som igjen handler om å ha kontroll. Antar vi som har hoppet av har mange ubevisste forståelser av begreper som ikke harmonerer med hva ordene egentlig betyr. Jeg tror at den der tanken med å absolutt MÅ tilgi for å få det bedre med seg selv er noe som henger fast fra tiden vår i forhold til religion...Det går helt fint an å ha et nydelig liv SELV om man ikke har tilgitt alt. Jeg har jobbet hardt med dette å godta krenkelser. Da jeg innså at jeg hadde et usunt forhold til dette bestemte jeg meg for å hevde meg selv. Det kan være vanskelig å finne balansen. Men i hverdagen kan det være småting, som f eks at noen sniker i køen. Det krever et visst mot å si fra, men det absolutt verd det. Når man hevder seg selv blir det mindre å tilgi. |
Å bruke andre ord ble løsning for flere, eller å definere tilgivelse på en annen måte enn hva trossamfunnet hadde gjort.
| Jeg har brukt mange år av mitt liv på å forsøke å forstå hvorfor ordet tilgivelse og bitterhet gjør meg urolig også sint. Jeg fant at dette hadde med hvordan menigheten brukte de ordene, så for meg har det derfor vært viktig å finne nye ord. Forsoning og gjennopprettelse av det som gikk galt inni meg er bedre ord for meg. Det har tatt meg årevis i terapi og studier. Jeg har slått meg til ro med å forsone meg med det som er blitt gjort mot meg. Det kjennes lettere enn å tilgi. Jeg vet godt noen tilgir, om det er mest "rett"? Vet ikke, jeg gjør det som er rett for meg. Å tilgi er ikke det samme som å godta, men mer å kvitte seg med vonde plagsomme følelser. Jeg tror på en måte at tilgivelse er en form for selverkjennelse på at man ikke får gjort noe mere med det, selv om man aldri får glemt det. Selverkjennelse gjør at man minsker faren for og utsette seg for psyko somatiske lidelser Å tilgi behøver ikke være en følelsessak. Man kan bestemme seg for å tilgi. Det betyr heller ikke at man har akseptert den uretten som er begått mot en Man kan ikke tving frem tilgivelse. Det hjelper heller ikke å pushe. Man kan heller med fordel ha en intensjon om å en gang kunne tilgi. Tilgivelse er også en gradvis og pågående prosess, og jo mer man øver, jo «flinkere» kan man bli. For meg personlig har tilgivelse dreid seg om forsoning, fordi "de andre" ikke har bedt om tilgivelse. Derimot har det vært til hjelp for meg å forstå mer av bakgrunnen og forutsetningene til de som har krenket meg og da fått et glimt inn i deres historie, tragedie og begrensninger. For meg har da forsoning også dreid seg om prosesser som har vart over flere år, og disse prosessene tror jeg for min del varer livet ut, samtidig som "byrden" hele tiden gradvis blir lettere, ev. "to skritt fram og ett tilbake", eller "ett skritt fram og to tilbake". I "tunge perioder" kommer depresjonen, men den varer heldigvis ikke lenge. Vi har alle våre ulike historier og ulike livsløp. For øvrig har jeg funnet det mest hensiktsmessig å tilgi enkeltmennesker og ikke bevegelser eller organisasjoner. Da blir det hele for meg mye mer konkret og håndterlig, fordi systemer i seg selv for meg blir noe upersonlig. Hadde tidligere en forestilling om at tilgivelse var en bølge som slo inn over en, og alt ble bra etterpå. Men slik er det dessverre ikke. Jeg klarte heldigvis å snu tankegangen min, og forsone meg. Betyr ikke at jeg glemmer, eller at " alt er bra". Min mamma lot det få grobunn i hat, og ble fryktelig bitter. Og det igjen ødela hennes liv. Jeg ser framover, og tar med meg kunnskapen. På godt og vondt. Slik de fleste mennesker gjør, uansett bakgrunn. Menigheten og trua tok i fra meg ... alt. Men jeg har tatt kontrollen over mitt eget liv tilbake, og er takknemlig for at framtiden er min! Den er for verdifull til å brukes på hat. Egentlig kan man si det så enkelt at tilgivelse er å la bitterhet og hevn fare, og bli fri selv fra de negative bindingene til det som har vært. |
Hilde Langvann, 19/10-2018
Hjelpekilden Norge
I den siste uken har det i avisene Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad vært mye fokus på Jehovas vitners praksis med internjustis. Et leserinnlegg i den forbindelse rettet 12. juni kritikk mot avisens reportasjer, ikke på tematikken interjustis, men avisens omtale av trossamfunnets praksis med ekskludering.
I leserinnlegget står det følgende om praksisen:
Eksklusjon er et virkemiddel som eksisterer i det norske samfunn. Eksklusjon fra politiske partier er allerede prøvd juridisk, og retten har vært svært tilbakeholden med å overprøve indre anliggender.
I leserinnlegget står det følgende om årsaken til at mange vender tilbake til trossamfunnet:
Redaktøren er overrasket over at «mennesker som har opplevd … overgrep og rettsløshet, ønsker seg tilbake til menigheten». Tja – kan det være at disse menneskene egentlig ikke oppfattet sin tid i menigheten som rettsløs og undertrykkende? Kan det være at de etter hvert ikke fant seg så godt til rette der ute i det sekulariserte storsamfunnet, hvor Bibelen og Gud betraktes som utdaterte anakronismer (slik avisens redaktør gir uttrykk for) og hvor det pedagogiske pensum fra grunnskolen av definerer menneskerasen som en dyreart hvis fremgang beror på at de sterke overlever på bekostning av de svake. Kan det være at de faktisk ønsker seg tilbake til et miljø som fremdeles erkjenner grunnleggende etiske normer, som f.eks. at utroskap er et feiltrinn, og at sex utenom ekteskap er ugunstig, blant annet fordi det lett fører til uønskede svangerskap og traumer i forbindelse med abort-problematikken.
Kanskje de rett og slett var lykkeligere den gang de var i menigheten og levde etter de prinsipper de innerst inne alltid har trodd på.
Holdningene som presenteres i leserinnlegget er godt kjente for våre frivillige som selv har bakgrunn fra Jehovas vitner. Dette var holdninger de selv hadde når de var aktive i miljøet, og holdninger de ble møtt med når de valgte å forlate miljøet.
Dette er Hjelpekildens oppfølgende leserinnlegg i avisen 14. juni:
Et leserinnlegget i FVN 12. Juni ”Jehovas vitner – hva er egentlig anklagen” rettes det spørsmålstegn ved avisens reportasje om internjustis i Jehovas vitner. Påstandene om ekskludering i leserinnlegget mener jeg må nyanseres:
Trossamfunnets praksis med ekskludering rettferdiggjøres i innlegget ved å vise til etablerte praksiser i det norske samfunn. Det er viktige vesensforsjeller som må påpekes: Å bli ekskludert fra et politisk parti er ikke det samme som å bli ekskludert fra ens familie og totale nettverk. Å bli ekskludert fra et politisk parti skjer sjeldent med tenåringer og unge voksne i en sårbar fase av sitt liv.
Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. En studie på eksludering fra 2011 ved Universitetet i Purdue konluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse."
Hvorfor vender mange tilbake til trossamfunnet Jehovas vitner etter å ha blitt ekskludert? I trossamfunnet selv er det en kollektiv holdning at de fleste ikke finner seg til rette i det sekulære samfunnet, de savner ”Sannheten”, og det å leve i et miljø med moral og nærhet til Gud.
Hjelpekilden Norge yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi har jobbet med utbryter fra Jehovas vitner i mange år, og har gjennom dette arbeidet et mer nyansert bilde av årsaken til at mange går inn og ut av miljøet før de tar en endelig avgjørelse.
Først og fremst er det savnet etter kontakten med familien som er drivende kraft til å vende tilbake. Særlig for ungdommer og unge voksne, er det å ha en mamma og pappa i livet viktig, et behov som ikke minst melder seg når disse unge selv blir foreldre. ”Jeg ville at min datter skulle ha kontakt med sin mormor”, fortalte en.
Jehovas vitner er et av flere trossamfunn som forkynner om en dommedag i nær framtid. På dommedag skal Gud gripe inn og drepe alle som ikke står på hans side, før han oppretter et paradis. For den som har fått denne troen inn med morsmelken, kan angsten for å dø i dommedag være en viktig drivkraft til at mange vender tilbake.
Å vokse opp i et trossamfunn som alltid har advart mot å knytte vennskap i ”verden” skaper ofte en utfordrende situasjon for de som blir ekskludert. De står nå alene i et samfunn de alltid er blitt advart mot, de kjenner ingen her, de kan ikke de sosiale kodene, og har ofte fremdeles en frykt i seg mot de ”verdslige” menneskene. Ensomhet og angst er derfor ofte en årsak til at mange vender tilbake. ”Menneskene i verden er jo styrt av Satan, så jeg kunne jo ikke bli kjent med dem,” fortalte en.
På våre hjemmesider ligger det mange brukerhistorier, der utbrytere forteller om sin vei ut av trossamfunnet. ”May” skrev treffende om sin vei ut og inn av menigheten: ”Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen.” Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd, følte hun seg fortapt og alene. Å dra tilbake til trossamfunnet ville føre til at hun var en del av noe, var hennes argument.
Vi bør ikke undervurdere menneskers behov for tilhørighet og selvfølelse. Å oppleve ekskludering kan gi langvarige emosjonelle skader. Problemer med relasjoner og tillitt er en av dem. Ensomhet og depresjon er dessverre også en naturlig konsekvens når du mister kontakten med alle dine kjære. Da er det kanskje ikke så rart at noen drar tilbake, uansett hvor trangt miljøet opplevdes.
Hilde Langvann
Hjelpekilden Norge, 14/6-18
I leserinnlegget står det følgende om praksisen:
Eksklusjon er et virkemiddel som eksisterer i det norske samfunn. Eksklusjon fra politiske partier er allerede prøvd juridisk, og retten har vært svært tilbakeholden med å overprøve indre anliggender.
I leserinnlegget står det følgende om årsaken til at mange vender tilbake til trossamfunnet:
Redaktøren er overrasket over at «mennesker som har opplevd … overgrep og rettsløshet, ønsker seg tilbake til menigheten». Tja – kan det være at disse menneskene egentlig ikke oppfattet sin tid i menigheten som rettsløs og undertrykkende? Kan det være at de etter hvert ikke fant seg så godt til rette der ute i det sekulariserte storsamfunnet, hvor Bibelen og Gud betraktes som utdaterte anakronismer (slik avisens redaktør gir uttrykk for) og hvor det pedagogiske pensum fra grunnskolen av definerer menneskerasen som en dyreart hvis fremgang beror på at de sterke overlever på bekostning av de svake. Kan det være at de faktisk ønsker seg tilbake til et miljø som fremdeles erkjenner grunnleggende etiske normer, som f.eks. at utroskap er et feiltrinn, og at sex utenom ekteskap er ugunstig, blant annet fordi det lett fører til uønskede svangerskap og traumer i forbindelse med abort-problematikken.
Kanskje de rett og slett var lykkeligere den gang de var i menigheten og levde etter de prinsipper de innerst inne alltid har trodd på.
Holdningene som presenteres i leserinnlegget er godt kjente for våre frivillige som selv har bakgrunn fra Jehovas vitner. Dette var holdninger de selv hadde når de var aktive i miljøet, og holdninger de ble møtt med når de valgte å forlate miljøet.
Dette er Hjelpekildens oppfølgende leserinnlegg i avisen 14. juni:
Et leserinnlegget i FVN 12. Juni ”Jehovas vitner – hva er egentlig anklagen” rettes det spørsmålstegn ved avisens reportasje om internjustis i Jehovas vitner. Påstandene om ekskludering i leserinnlegget mener jeg må nyanseres:
Trossamfunnets praksis med ekskludering rettferdiggjøres i innlegget ved å vise til etablerte praksiser i det norske samfunn. Det er viktige vesensforsjeller som må påpekes: Å bli ekskludert fra et politisk parti er ikke det samme som å bli ekskludert fra ens familie og totale nettverk. Å bli ekskludert fra et politisk parti skjer sjeldent med tenåringer og unge voksne i en sårbar fase av sitt liv.
Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. En studie på eksludering fra 2011 ved Universitetet i Purdue konluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse."
Hvorfor vender mange tilbake til trossamfunnet Jehovas vitner etter å ha blitt ekskludert? I trossamfunnet selv er det en kollektiv holdning at de fleste ikke finner seg til rette i det sekulære samfunnet, de savner ”Sannheten”, og det å leve i et miljø med moral og nærhet til Gud.
Hjelpekilden Norge yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi har jobbet med utbryter fra Jehovas vitner i mange år, og har gjennom dette arbeidet et mer nyansert bilde av årsaken til at mange går inn og ut av miljøet før de tar en endelig avgjørelse.
Først og fremst er det savnet etter kontakten med familien som er drivende kraft til å vende tilbake. Særlig for ungdommer og unge voksne, er det å ha en mamma og pappa i livet viktig, et behov som ikke minst melder seg når disse unge selv blir foreldre. ”Jeg ville at min datter skulle ha kontakt med sin mormor”, fortalte en.
Jehovas vitner er et av flere trossamfunn som forkynner om en dommedag i nær framtid. På dommedag skal Gud gripe inn og drepe alle som ikke står på hans side, før han oppretter et paradis. For den som har fått denne troen inn med morsmelken, kan angsten for å dø i dommedag være en viktig drivkraft til at mange vender tilbake.
Å vokse opp i et trossamfunn som alltid har advart mot å knytte vennskap i ”verden” skaper ofte en utfordrende situasjon for de som blir ekskludert. De står nå alene i et samfunn de alltid er blitt advart mot, de kjenner ingen her, de kan ikke de sosiale kodene, og har ofte fremdeles en frykt i seg mot de ”verdslige” menneskene. Ensomhet og angst er derfor ofte en årsak til at mange vender tilbake. ”Menneskene i verden er jo styrt av Satan, så jeg kunne jo ikke bli kjent med dem,” fortalte en.
På våre hjemmesider ligger det mange brukerhistorier, der utbrytere forteller om sin vei ut av trossamfunnet. ”May” skrev treffende om sin vei ut og inn av menigheten: ”Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen.” Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd, følte hun seg fortapt og alene. Å dra tilbake til trossamfunnet ville føre til at hun var en del av noe, var hennes argument.
Vi bør ikke undervurdere menneskers behov for tilhørighet og selvfølelse. Å oppleve ekskludering kan gi langvarige emosjonelle skader. Problemer med relasjoner og tillitt er en av dem. Ensomhet og depresjon er dessverre også en naturlig konsekvens når du mister kontakten med alle dine kjære. Da er det kanskje ikke så rart at noen drar tilbake, uansett hvor trangt miljøet opplevdes.
Hilde Langvann
Hjelpekilden Norge, 14/6-18
Lenker:
Fvn 9/6-18 Jeg reagerer med avsky
Fvn 9/6-18 Maktmisbruk i Guds navn
Fvn 12/6-18 Jehovas vitner - hva er egentlig anklagen?
Fvn 14/6-18 Unyansert om ekskludering
Aftenbladet 7/6-18 Medlemmers grove lovbrudd og sexliv håndteres i egne domsutvalg
Aftenbladet 11/6-18: Dette må stoppes, Jehovas Vitner
Aftenbladet 13/6-18: Det Jehovas vitner gjør er langt utover rimelighetens grenser
Fvn 9/6-18 Jeg reagerer med avsky
Fvn 9/6-18 Maktmisbruk i Guds navn
Fvn 12/6-18 Jehovas vitner - hva er egentlig anklagen?
Fvn 14/6-18 Unyansert om ekskludering
Aftenbladet 7/6-18 Medlemmers grove lovbrudd og sexliv håndteres i egne domsutvalg
Aftenbladet 11/6-18: Dette må stoppes, Jehovas Vitner
Aftenbladet 13/6-18: Det Jehovas vitner gjør er langt utover rimelighetens grenser
Hjelpekildens medlemmer og frivillige har hovedsakelig bakgrunn fra kristne miljøer i Norge. Det kan kanskje være vanskelig å forstå at personer som ser norske ut, snakker norsk og har norske navn, likevel kan ha de samme integreringsutfordringene i Norge som personer som har flyttet hit fra en annen verdensdel. Men sånn er det dessverre for mange. De opplever selv å ha vokst opp i en boble, og når bobla sprakk sto de et samfunn de ikke kjente, som de alltid hadde blitt advart mot, og som de nå brått skulle bli en del av.
17. mai er et eksempel på en fremmed feiring for mange. Enkelte religiøse miljøer tar avstand fra en rekke samfunnsintegrerende aktiviteter og høytider, som for eksempel feiringen av grunnlovsdagen i Norge. Når man har vokst opp med å betrakte denne feiringen fra utsiden, er det ikke uproblematisk å ta del i den selv etter at man har fjernet seg fra det religiøse miljøet som nektet deg å delta.
Noen av våre frivillige erindrer:
17. mai er et eksempel på en fremmed feiring for mange. Enkelte religiøse miljøer tar avstand fra en rekke samfunnsintegrerende aktiviteter og høytider, som for eksempel feiringen av grunnlovsdagen i Norge. Når man har vokst opp med å betrakte denne feiringen fra utsiden, er det ikke uproblematisk å ta del i den selv etter at man har fjernet seg fra det religiøse miljøet som nektet deg å delta.
Noen av våre frivillige erindrer:
| Husker jeg snik-kikket på tv på kvelden, for da var det sammendrag av barnetoget landet rundt. Og så misunte jeg de andre barna som fikk nytt tøy til 17. mai. Jeg fikk aldri gå i barnetoget som barn da og har alltid ønsket å være en del av samfunnet, istedenfor "hun rare som ikke fikk lov til å være med på noen ting". |
Vi spurte i gruppa vår:
| Hvordan går det i dag? Feirer du 17. mai, eller blir det en litt fremmed dag du stadig føler deg annerledes i? Kjenner du deg 100% integrert, og vifter med flagget og føler en samhørighet med resten av landet? Og hvordan føles dette med familie som man ikke har kontakt med lenger, er det ekstra vanskelig på en slik dag? Eller har det "gått seg til"? |
Noen fortalte at de stadig følte seg fremmedgjort på 17. Mai, eller ikke hadde noen forhold til dagen.
| Det blir Sverige-tur på 17 mai, har aldri hatt noe forhold til 17. mai. Som relativt nyintegrert i det norske samfunn er det en utfordring med høytidsdager. To som jeg aldri får helt taket på er påske og 17. mai. Føler meg stadig uttafor og weird på 17.mai. Har ikke fått til denne dagen fordi jeg egentlig ikke bryr meg så veldig, føler ikke noen tilhørighet eller stolthet. Den dagen skal liksom finstasen på og jeg trives ikke i penklær lenger pga at vi fikk det tvingt på oss tre dager i uka som unger. Jeg synes det er litt interessant hvordan forskjellige folk, som har gått ut har gjort det i forhold til feiringer. Noen er "all in", andre henger seg på en kjæreste som allerede feirer alle tingene, og andre er litt mer likegyldig. Jeg er litt i den siste kategorien. Nå har jeg heller ikke egen familie og barn, og mye av dette er vel mest pga barna, er det ikke? 17.mai var jeg egentlig alltid glad for å slippe. Jeg likte ikke musikken, og jeg syntes at togene bare var i veien (bokstavelig talt). Har ikke endret mye mening på dette feltet igrunn, men det er alltids deilig med en fridag. Jeg følte meg fremmed i over 15 år etter at jeg gikk ut. Men kjemper fortsatt hvert bidige år med å holde tårene tilbake når jeg har gått i/ ser på togene Jeg synes egentlig 17. mai er mer utfordrende enn jul av en eller annen grunn. Kanskje fordi det blir så synlig? |
Andre kunne fortelle om sin kronglete tilnærming til dagen, parallelt med sin gradvise integrering i storsamfunnet:
| Har vært vanskelig å føle seg "normal" på denne dagen, har gått med konstant vondt i magen og har vært glad når det er over (etter nyttårsaften så har 17.mai vært den verste for meg). Men jeg har gått på med krum hals, og i år skal vi til og med gå i tog :) og jeg gleder meg ! Jo, jeg feirer 17. mai. Det var den første "verdslige" ting jeg feiret, ganske enkelt fordi den kom først etter min utstøtelse :-) Fikk ikke helt dreisen på det da, med hadde nå i alle fall tatt på meg litt pent tøy og gikk på torget og så på toget. Forsto ikke helt greia... Litt senere kom en kamerat av min bror innom. "Jeg tenkte du trengte litt besøk i dag" sa han, og det hadde han helt rett i. Siden har det vært litt opp og ned, men jeg har gått i tog og greier. Nå pleier jeg å starte dagen med sjampanjefrokost, se litt på TV og gå til sentrum og se litt på toget, så skal det spises softis og så treffer jeg kanskje noen venner og går et sted og spiser eller noe. Eller går på Vålerenga Vertshus for en ekte etnisk opplevelse Jeg synes 17.mai er utfordrende. Det er en dag hvor mange går ut i fellesskap og ser på tog, er på skolen med barna eller til byen. Det er en egen stemning, alle prater med hverandre. Og de er ute som familie eller venner. Heldigvis har jeg barnebarn nå og skal være et par timer med dem ute. Men den er generelt vanskelig da det er en sosial dag... Og med svært lite nettverk merkes det. Det er også en dag knyttet til tradisjoner, hvem en er i lag med og hva en gjør. "Jeg synes 17.mai er utfordrende. Det er en dag hvor mange går ut i feva en gjør."‹ Kjære vene som jeg gruet meg til å vise meg offentlig i storgata! Her hadde jeg gått på feltet i 20 år, og forkynt at å feire nasjonaldagen var en vederstyggelighet- så "plutselig" skulle jeg gjøre det selv?! Jeg broderte og sydde stakk til både meg og jentungen, for da ville jeg iallefall ikke skille meg så ut. Fikk mange undrende blikk, men det gikk ganske bra. Den følelsen av å ikke vite "hvordan ting skal være", den som er selvsagt for alle som har feiret siden de var barn mangler jeg også. I går kjøpte jeg mitt første flagg som skal svaie ute foran leiligheten, det var en deilig og litt "rar" følelse. Føler meg litt normal og som alle andre...litt skummelt men utrolig godt å kjenne på den følelsen. Det er også en dag knyttet til tradisjoner, hvem er er i lag med og hva en gjør." |
Kanskje føler du deg litt som en fremmed fugl i eget land, ihvertfall i begynnelsen. Men viktigst av alt er at du er en fri fulg, fri til å tenke som du vil og mene som du vil. Og fri til å gjøre på 17. mai akkurat som du vil.
| Men man må bare finne sin egen vei og lage sine egne tradisjoner, når man ikke har det med seg hjemmefra. Også kan det jo hende også at man ikke synes det er noe gøy med tog og hele den pakken, så da har man lov å feire vår frihet og uavhengighet på andre måter |
Hilde Langvann, 16. mai 2018
Hjelpekilden Norge
Hjelpekilden Norge
”Ifølge Bibelen er seksuelle overgrep en alvorlig synd, noe avskyelig.”
Dette uttaler en representant for Jehovas Vitner i reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april i år, som en kommentar til hvordan trossamfunnet håndterer overgrepssaker internt.
Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling.
Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse".
Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer". Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt.
Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig, konkluderte forskeren.
Felles for mange lukkede religiøse miljøer som har vært knyttet til overgrepssaker, er at den bibelske synden har vært i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Som en av forstanderne i Norbakkens oppgave uttalte:
”Det finnes tilgivelse for alt, også for seksuelle overgrep”
Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling.
Seksuelle overgrep er mer enn en bibelsk synd, det er en juridisk straffbar handling. Skal man håndtere overgrepssaker krever det kompetanse, blant annet kunnskapen om gjentagelsesfaren. Når en sak avsluttes i menigheten med prinsippene anger og tilgivelse, vurderes ikke behovet for avverging av nye overgrep.
En lovvendring som fører til at man er pliktig å melde fra om også avsluttede straffbare forhold vil være viktig for forebygging av overgrep. Hvis i tillegg alle religiøse miljøer utarbeider en egen strategiplan mot vold og overgrep, og årlig sender inn til myndighetene en redegjørelse for hvordan de jobber med problematikken, vil det religiøse miljøet reflektere rundt utfordringene og forhåpentligvis åpne for kompetanse om seksuelle overgrep utenfra.
Skal vi bidra til å beskytte barna, må vi hjelpe det lukkede å åpne seg opp, i hvert fall litt.
Hilde Langvann, 19/4-18
Hjelpekilden Norge
(Dette er et innlegg som ble publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 18. april 2018)
Dette uttaler en representant for Jehovas Vitner i reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april i år, som en kommentar til hvordan trossamfunnet håndterer overgrepssaker internt.
Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling.
Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse".
Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer". Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt.
Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig, konkluderte forskeren.
Felles for mange lukkede religiøse miljøer som har vært knyttet til overgrepssaker, er at den bibelske synden har vært i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Som en av forstanderne i Norbakkens oppgave uttalte:
”Det finnes tilgivelse for alt, også for seksuelle overgrep”
Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling.
Seksuelle overgrep er mer enn en bibelsk synd, det er en juridisk straffbar handling. Skal man håndtere overgrepssaker krever det kompetanse, blant annet kunnskapen om gjentagelsesfaren. Når en sak avsluttes i menigheten med prinsippene anger og tilgivelse, vurderes ikke behovet for avverging av nye overgrep.
En lovvendring som fører til at man er pliktig å melde fra om også avsluttede straffbare forhold vil være viktig for forebygging av overgrep. Hvis i tillegg alle religiøse miljøer utarbeider en egen strategiplan mot vold og overgrep, og årlig sender inn til myndighetene en redegjørelse for hvordan de jobber med problematikken, vil det religiøse miljøet reflektere rundt utfordringene og forhåpentligvis åpne for kompetanse om seksuelle overgrep utenfra.
Skal vi bidra til å beskytte barna, må vi hjelpe det lukkede å åpne seg opp, i hvert fall litt.
Hilde Langvann, 19/4-18
Hjelpekilden Norge
(Dette er et innlegg som ble publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 18. april 2018)
Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som gjennom likepersonarbeid yter hjelp og støtte til brukere. Våre hjelpetilbud er gjennom samtalegrupper, fadderordning, chat, vakttelefon og foreldrenettverket. I disse arenaene vil frivillige i kraft av sin bakgrunn, gi hjelp og støtte innenfor de rammer Hjelpekilden opererer.
Hjelpekilden kan ikke og skal ikke yte profesjonell hjelp gjennom behandling og terapi. I de tilfeller der brukere trenger hjelp utover likepersonarbeid, skal den frivillige henvise brukeren til profesjonell hjelp via fastlege og fagpersoner.
Ved noen tilfeller har enkeltpersoner hatt ønsker om at vi skal tilby tjenester utenfor vårt virkeområde. Det er derfor viktig for oss å videreutvikle gode retningslinjer for våre frivillige. Vi vil ha jevnlig fokus på hva som faller utenfor vårt kompetanseområde, være tydelige overfor våre frivillige at de ikke har ansvar for en brukers helse, men at helsevesenet har dette ansvaret. I tillegg vil vi understreke viktigheten av å henvise til profesjonell hjelp når det er nødvendig.
Hjelpekilden Norge, 14.10.17
Hjelpekilden kan ikke og skal ikke yte profesjonell hjelp gjennom behandling og terapi. I de tilfeller der brukere trenger hjelp utover likepersonarbeid, skal den frivillige henvise brukeren til profesjonell hjelp via fastlege og fagpersoner.
Ved noen tilfeller har enkeltpersoner hatt ønsker om at vi skal tilby tjenester utenfor vårt virkeområde. Det er derfor viktig for oss å videreutvikle gode retningslinjer for våre frivillige. Vi vil ha jevnlig fokus på hva som faller utenfor vårt kompetanseområde, være tydelige overfor våre frivillige at de ikke har ansvar for en brukers helse, men at helsevesenet har dette ansvaret. I tillegg vil vi understreke viktigheten av å henvise til profesjonell hjelp når det er nødvendig.
Hjelpekilden Norge, 14.10.17
Foto: Hjelpekilden
I Regjeringens forslag til ny tros- og livssynslov, så foreslås det at trossamfunn som organiserer eller oppmuntrer til oppvekstvilkår for barn som er klart skadelige, skal nektes tilskudd.
En presisering av hva man tenker om hva som kan være skadelig gjennom eksempler kan gi trossamfunn en viktig pekepinn på hva som kan kreves av dem.
Hjelpekilden har gjennom et snitt på 400 årlige henvendelser etter hvert fått god innsikt i hvordan det går med barn som har opplevd et skadelig oppvekstmiljø i religiøs sammenheng. Gjennom samtalegrupper tilbys unge voksne å bearbeide traumer fra sin barndom, og med basis i temaer som tas opp kan vi med sikkerthet fastslå hva som kan være skadelig for barn i enkelte trossamfunn.
Ekskludering av barn: Mange av våre brukere kan fortelle at deres medlemskap i ung alder ikke ble gjort av fri vilje, men som følge av frykt for å dø gjennom straff fra Gud. Medlemskapet innebærer i mange tilfeller at man forplikter seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold til en religiøs organisasjon, med alvorlige konsekvenser knyttet til uttreden. En av konsekvensene ved regelbrudd i enkelte religiøse miljøer er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører helt eller delvis isolasjon fra familie og venner, en isolasjon som kan tenkes å få store ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse.
En teologi som setter sammenheng mellom tro og sykdom: Enkelte religiøse miljøer anser fysiske og psykiske sykdommer som et tegn på at man ikke tror nok, at man har syndet eller har et dårlig forhold til Gud. Dette har gjort at ungdommer vi kjenner til har motsatt seg medisinsk behandling, i den tro på at kun forholdet til Gud kan gjøre dem friske igjen. For barn med kroniske lidelser har denne teologien vært svært belastende og ikke minst angstskapende.
Endetidsperspektivet: Mange strengt religiøse miljøer har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv eller død. Barndomsskildringene til oss forteller om foreldre som oppriktig har trodd at deres barn vil lide en alvorlig skjebne i nær framtid hvis de ikke er godkjent av Gud. Foreldre er blitt oppmuntret av menighetens ledelse å gjøre de nødvendige grep for å sikre at barnet blir godkjent av Gud, noe som kan innbefatte metoder som trusler, vold og isolasjon.
Negative gudsbilder: De fleste av våre brukere har bakgrunn fra religiøse miljøer som forholder seg til en streng og straffende Gud. Barndomshistoriene forteller at hvis de ikke trodde nok, gjorde nok eller hadde riktig adferd i henhold til trossamfunnets normer, ble det forkynt at de ville bli straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å miste Guds gunst, ved å dø i en dommedag der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt. En stor andel av våre brukere har hatt behov bearbeiding av traumer relatert til et negativt gudsbilde, og svært mange har også utviklet langvarig eller kortvarig arbeidsuførhet som følge av disse etterreaksjoner.
Vi forstår at det kan være utfordrende å endre på en teologi som vi mener er preget av en ubalansert forkynnelse, men barna trenger ikke nødvendigvis å bli utsatt for denne.
Trossamfunn som mottar statlig finansiering bør videre tilrettelegge for et sunt oppvekstmiljø for barn gjennom forebyggende tiltak og gjennom å forplikte seg til å følge Barnekonvensjonen.
Regjeringens forslag handler ikke om å forby det vi ikke liker med majoritetsbriller, og det er heller ikke et angrep på trosfriheten. Det handler om å ta vare på det viktigste vi har, barna. Så lenge det er etterspørsel etter samtalegrupper og profesjonell hjelp for mennesker som har brutt ut enkelte religiøse miljøer, så er det innlysende at noe har vært skadelig i disse miljøene.
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
En presisering av hva man tenker om hva som kan være skadelig gjennom eksempler kan gi trossamfunn en viktig pekepinn på hva som kan kreves av dem.
Hjelpekilden har gjennom et snitt på 400 årlige henvendelser etter hvert fått god innsikt i hvordan det går med barn som har opplevd et skadelig oppvekstmiljø i religiøs sammenheng. Gjennom samtalegrupper tilbys unge voksne å bearbeide traumer fra sin barndom, og med basis i temaer som tas opp kan vi med sikkerthet fastslå hva som kan være skadelig for barn i enkelte trossamfunn.
Ekskludering av barn: Mange av våre brukere kan fortelle at deres medlemskap i ung alder ikke ble gjort av fri vilje, men som følge av frykt for å dø gjennom straff fra Gud. Medlemskapet innebærer i mange tilfeller at man forplikter seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold til en religiøs organisasjon, med alvorlige konsekvenser knyttet til uttreden. En av konsekvensene ved regelbrudd i enkelte religiøse miljøer er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører helt eller delvis isolasjon fra familie og venner, en isolasjon som kan tenkes å få store ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse.
En teologi som setter sammenheng mellom tro og sykdom: Enkelte religiøse miljøer anser fysiske og psykiske sykdommer som et tegn på at man ikke tror nok, at man har syndet eller har et dårlig forhold til Gud. Dette har gjort at ungdommer vi kjenner til har motsatt seg medisinsk behandling, i den tro på at kun forholdet til Gud kan gjøre dem friske igjen. For barn med kroniske lidelser har denne teologien vært svært belastende og ikke minst angstskapende.
Endetidsperspektivet: Mange strengt religiøse miljøer har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv eller død. Barndomsskildringene til oss forteller om foreldre som oppriktig har trodd at deres barn vil lide en alvorlig skjebne i nær framtid hvis de ikke er godkjent av Gud. Foreldre er blitt oppmuntret av menighetens ledelse å gjøre de nødvendige grep for å sikre at barnet blir godkjent av Gud, noe som kan innbefatte metoder som trusler, vold og isolasjon.
Negative gudsbilder: De fleste av våre brukere har bakgrunn fra religiøse miljøer som forholder seg til en streng og straffende Gud. Barndomshistoriene forteller at hvis de ikke trodde nok, gjorde nok eller hadde riktig adferd i henhold til trossamfunnets normer, ble det forkynt at de ville bli straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å miste Guds gunst, ved å dø i en dommedag der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt. En stor andel av våre brukere har hatt behov bearbeiding av traumer relatert til et negativt gudsbilde, og svært mange har også utviklet langvarig eller kortvarig arbeidsuførhet som følge av disse etterreaksjoner.
Vi forstår at det kan være utfordrende å endre på en teologi som vi mener er preget av en ubalansert forkynnelse, men barna trenger ikke nødvendigvis å bli utsatt for denne.
Trossamfunn som mottar statlig finansiering bør videre tilrettelegge for et sunt oppvekstmiljø for barn gjennom forebyggende tiltak og gjennom å forplikte seg til å følge Barnekonvensjonen.
Regjeringens forslag handler ikke om å forby det vi ikke liker med majoritetsbriller, og det er heller ikke et angrep på trosfriheten. Det handler om å ta vare på det viktigste vi har, barna. Så lenge det er etterspørsel etter samtalegrupper og profesjonell hjelp for mennesker som har brutt ut enkelte religiøse miljøer, så er det innlysende at noe har vært skadelig i disse miljøene.
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
| Foto: Hilde Langvann |
Human-Etisk forbund avd Moss arrangerte 28.09.17 en paneldebatt om barns religionsfrihet, "Barn og religionsfrihet, hvem bestemmer hva barn skal tro?". I panelet satt HEF, Hjelpekilden og representanter fra ulike trossamfunn. Her er innlegget som holdt fra Hjelpekilden:
| Jeg vil først og fremst takke HEF for intiativ til denne modige paneldebatten. Jeg sier modig, for i samfunnet for øvrig så virker det som at det er en viss berøringsangst når det gjelder religion og barn. Vår respekt for andres rett til å utøve den tro de måtte ønske, gjør at vi ofte glemmer barna. Når vi snakker om religionsfrihet, så er det som ofte foreldrenes frihet vi snakker om. Videre glemmer vi ofte at trosfrihet også handler om å kunne velge å ikke tro. Jeg jobber i en frivillig organisasjon som heter Hjelpekilden. Vi gir gjennom likemannsarbeid hjelp og støtte til mennesker som har brutt med et religiøst miljø som det var utfordrende å bryte med. Noen miljøer er lukka, andre dels lukka, andre er strenge, pietistiske, andre er ytterliggående. Felles for miljøene er ofte at troen ikke er noen man har, men noe man er, noe som styrer alle aspekter av livet, så mye at det noen ganger blir for trangt for å være menneske. For å si det kort så jobber vi med reperasjonsarbeid. Der barns rettigheter er blitt krenket i forhold til religion, der kommer vi inn og hjelper med å reparere. Unge mennesker som sliter med skamfølelse, redsel for helvete, å bli besatt av demoner, angst for å ha såret Gud ved å ikke være flink nok, som står uten nettverk etter å ha brutt med et strengt religiøst miljø. Når vi får barn er det en naturlig konsekvens at vi som foreldre ønsker at våre barn skal arve våre livsanskulser, vår ideologi. Noen foreldre utviser sterk beherskelse i dette ønsket, og mener at ingen foreldre skal påtvinge sine barn deres ideologi. De mener at barnet må selv få gjøre opp en egen mening om hvilken ideologi det ønsker å følge, etter å ha fått presentert ulike synspunkter. Andre igjen vil gå til ytterligheter for å sikre at deres barn arver deres ideologi. Det hele handler om hvilken metode man bruker for å få barnet til arve ens livsanskuelser. Vi arrangerte i fjor en rettighetsworkshop sammen med ungdommer mellom 15 og 25 år, som hadde vokst opp i strenge religiøse miljøer. Samtlige kunne fortelle at de aldri hadde blitt fortalt at de hadde rett til å velge sin tro når de vokste opp. De kjente ikke til at de hadde religionsfrihet før de ble voksne. Flere fortalte også at første gangen de hadde hørt om barnekonvensjonen, var gjennom Hjelpekilden. Jeg tror at alle trossamfunn vil hevde at de respekterer barns religionsfrihet. Men er det reell trosfrihet? Når du som barn eller ungdom får høre følgende setning: ”Selvsagt har du rett til å bestemme om du vil overleve dommedag eller ei. Selvsagt skal ingen tvinge deg inn i evigheten eller inn i paradiset. Du har fri vilje!” Ingen av våre brukere har opplevd at de hadde noe valg når det gjaldt religion. De ble fra de var en neve stor forsøkt knytta til menigheten gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, som gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. For å forstå hvorfor, så må vi se nærmere på enkelte trossamfunns virkelighetsforståelse. Når et trossamfunn tror at bare innafor menigheta kan man oppleve sann lykke, trygghet, kjærlighet og Guds beskyttelse, mens utenfor menigheten hersker onde krefter, så er det naturlig at foreldre og menigheten ønsker å beskytte barna mot det de oppfatter som farlig, som kan lede til moralsk eller åndelig fortapelse, eller den sikre død i et ragnarokk. Vi snakker altså om et sort/ hvitt verdensbilde. I et slikt religiøst miljø vil foreldre og menighet fra barna er født ha som mål å knytte barna til miljøet. Når det for noen handler om liv eller død, så vil friheten til å velge selv religion være absurd. Noen religiøse miljøer har egne barnebøker, der det gjennom eksempler fra Bibelen vises hvordan det gikk mot de som var svake i troen og forlot den sanne tro. Slike eksempler brukes også flittig i undervisningen i menigheten. Ei jente kunne fortelle oss at allerede før hun begynte på skolen var hun for vettskremt til å kunne ha noen egen vilje, gjennom de historiene hun lærte om hvordan det gikk med de som var ulydig eller ikke faste i troen. Som barn og ungdom er det derfor vanskelig å oppleve at en har fri vilje. Særlig hvis hele familien er i menigheten. Fra barnsben av har de hørt massiv forkynnelse, ofte fra personer en har stor tillit til. I tillegg er barnet ofte isolert fra personer med annen tro, siden de fortrinnsvis omgås menighetens medlemmer og kanskje har fritidsaktiviteter og ungdomsklubb også innenfor menigheten. Da kan det å finne sin egen tro ta veldig lang tid… Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud. Det handler om å hindre foreldrene å skremme barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har. Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter. Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt. Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse. Hilde Langvann, 280917 Hjelpekilden Norge |
Foto: Hjelpekilden
Skjermdump av e-post 17. august.
”Hvorfor motarbeider dere Gud”, skrev en til oss for noen uker siden. ”Dere vet at dere vil bli straffet av Gud for det dere gjør, ” skrev en annen for en tid tilbake. En annen gang fikk vi inn et svært malerisk bilde av hvordan vi ville brenne i Helvete når den dagen kommer.
Brukerhistoriene på våre sider der problematiske sider ved usunne miljøer i noen tilfeller blir adressert, kan av noen tolkes som et angrep på noens tro, noens gud eller på dem selv. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi i går mottok trusler fra et av de omtalte miljøenes ledelse om juridisk forfølgelse pga to brukerhistorier på våre sider.
Et av mange fellestrekk for miljøene som er representert hos oss, er dessverre holdningen til kritikk. Å kritisere en religiøs leder kan i noen miljøer forstås som kritikk av Gud selv. Noen miljøer viser til hva slangen sa i Edens hage: ”Har Gud virkelig sagt at dere ikke kan spise av noe tre i hagen”, og tolker det slik at kritikk betyr at man har en satanisk ånd. Vi kan derfor si at vi kan ha kulturelle ulikheter når det gjelder holdningen til kritikk, og at denne ulikhetene blir tydelig når noen reagerer på våre brukerhistorier.
Hjelpekilden jobber ikke med kritikk av religiøse miljøer, men har fortrinnsvis fokus på mennesker som har hatt utfordringer etter å ha brutt med et strengt, ytterliggående eller lukket miljø. Samtidig er det viktig for oss å snakke våre brukeres sak, ved å adressere det som kan være usunne trekk i enkelte religiøse miljøer, som feks negativ sosial kontroll, isolasjon og fremmedgjøring fra storsamfunnet. Hjelpekilden har ingen agenda mot tro, trossamfunn eller spesifikke miljøer, men er opptatt av mennesker.
På våre hjemmesider har vi en egen side for brukernes egne historier, som vi har kalt "Livshistorier - stemmer fra en annen virkelighet" der de forteller om sin vei ut av et miljø, sine utfordringer etter å ha brutt, et brev til en mor eller søster som er igjen i trossamfunnet eller om sine vanskelige opplevelser i trossamfunnet. Noen av historiene er triste, noen er sinte, enkelte er ubehagelig å lese, men de fleste er optimistiske og forteller om en beundringsverdig styrke en tydelig livsglede etter å ha fått det livet de ønsker seg.
Å skrive har en enorm terapeutisk effekt. Å sette ord på dine opplevelser, erfaringer og følelser kan hjelpe deg å få en formell avslutning på et kapittel i ditt liv, og dermed bidra til å hjelpe deg videre. Samtidig kan det du skriver få en stor betydning for andre. Ved å bli publisert på våre hjemmesider, vil omverdenen få et unikt innblikk i en fremmed kultur i Norge, og dermed også økt forståelse for de spesielle utfordringene både for de som vokser opp i og de som velger å bryte med slike miljøer. I tillegg kan din historie gi mot og håp til mennesker som selv er i en bruddprosess.
For noen innebærer en terapeutisk skriveprosess også å ta et kraftig oppgjør med det miljøet de forlot. Særlig for de som lærte at det var en synd å kritisere, at de skulle alltid forbli lojal mot sin organisasjon. Og også for de som lærte at sinne er en negativ og syndig egenskap som alltid skulle undertrykkes. Som vi har skrevet om i et tidligere innlegg, så er sinne en sunn og naturlig reaksjon. For mange er det viktig å adressere det som har vært skadelig for dem i deres liv, og bare etter dette oppgjøret kan de komme seg videre, leve et liv uten sinne, uten bitterhet, leve et liv uten å lenger være påvirket av sine negative erfaringer.
En kvinne skrev en gang inn til oss og ville gjerne rette på en av historiene. Hun mente at forfatterens opplevelse av trossamfunnet var feil siden hun hadde en helt annen opplevelse. Men vi ønsker ikke å sensurere menneskers livshistorier, selv om andre har andre opplevelser fra det samme miljøet. En livshistorie kan aldri være objektiv, den er en personlig beretning. Og selv om andre opplevde det annerledes, så eier du din egen historie, og den kan ingen ta fra deg.
Vi vil gjerne oppmuntre folk til å fortsette å skrive og fortsette å sende inn sine historier til oss. Dette fordi det vil hjelpe deg i en viktig terapeutisk prosess, og fordi det vil hjelpe andre som står midt i en lignende prosess. La deg ikke påvirke av de som mener at skribentene er ute etter hevn, som mener det er illojalt å skrive om miljøet du tilhørte, eller som kommer med trusler eller mindre hyggelige kommentarer under noen av historiene. Vi lever i et demokrati, ytringsfriheten er viktig hos oss, og kritikk er en naturlig del av ytringsfriheten.
Hilde Langvann, 01.09.17
Hjelpekilden Norge
Brukerhistoriene på våre sider der problematiske sider ved usunne miljøer i noen tilfeller blir adressert, kan av noen tolkes som et angrep på noens tro, noens gud eller på dem selv. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi i går mottok trusler fra et av de omtalte miljøenes ledelse om juridisk forfølgelse pga to brukerhistorier på våre sider.
Et av mange fellestrekk for miljøene som er representert hos oss, er dessverre holdningen til kritikk. Å kritisere en religiøs leder kan i noen miljøer forstås som kritikk av Gud selv. Noen miljøer viser til hva slangen sa i Edens hage: ”Har Gud virkelig sagt at dere ikke kan spise av noe tre i hagen”, og tolker det slik at kritikk betyr at man har en satanisk ånd. Vi kan derfor si at vi kan ha kulturelle ulikheter når det gjelder holdningen til kritikk, og at denne ulikhetene blir tydelig når noen reagerer på våre brukerhistorier.
Hjelpekilden jobber ikke med kritikk av religiøse miljøer, men har fortrinnsvis fokus på mennesker som har hatt utfordringer etter å ha brutt med et strengt, ytterliggående eller lukket miljø. Samtidig er det viktig for oss å snakke våre brukeres sak, ved å adressere det som kan være usunne trekk i enkelte religiøse miljøer, som feks negativ sosial kontroll, isolasjon og fremmedgjøring fra storsamfunnet. Hjelpekilden har ingen agenda mot tro, trossamfunn eller spesifikke miljøer, men er opptatt av mennesker.
På våre hjemmesider har vi en egen side for brukernes egne historier, som vi har kalt "Livshistorier - stemmer fra en annen virkelighet" der de forteller om sin vei ut av et miljø, sine utfordringer etter å ha brutt, et brev til en mor eller søster som er igjen i trossamfunnet eller om sine vanskelige opplevelser i trossamfunnet. Noen av historiene er triste, noen er sinte, enkelte er ubehagelig å lese, men de fleste er optimistiske og forteller om en beundringsverdig styrke en tydelig livsglede etter å ha fått det livet de ønsker seg.
Å skrive har en enorm terapeutisk effekt. Å sette ord på dine opplevelser, erfaringer og følelser kan hjelpe deg å få en formell avslutning på et kapittel i ditt liv, og dermed bidra til å hjelpe deg videre. Samtidig kan det du skriver få en stor betydning for andre. Ved å bli publisert på våre hjemmesider, vil omverdenen få et unikt innblikk i en fremmed kultur i Norge, og dermed også økt forståelse for de spesielle utfordringene både for de som vokser opp i og de som velger å bryte med slike miljøer. I tillegg kan din historie gi mot og håp til mennesker som selv er i en bruddprosess.
For noen innebærer en terapeutisk skriveprosess også å ta et kraftig oppgjør med det miljøet de forlot. Særlig for de som lærte at det var en synd å kritisere, at de skulle alltid forbli lojal mot sin organisasjon. Og også for de som lærte at sinne er en negativ og syndig egenskap som alltid skulle undertrykkes. Som vi har skrevet om i et tidligere innlegg, så er sinne en sunn og naturlig reaksjon. For mange er det viktig å adressere det som har vært skadelig for dem i deres liv, og bare etter dette oppgjøret kan de komme seg videre, leve et liv uten sinne, uten bitterhet, leve et liv uten å lenger være påvirket av sine negative erfaringer.
En kvinne skrev en gang inn til oss og ville gjerne rette på en av historiene. Hun mente at forfatterens opplevelse av trossamfunnet var feil siden hun hadde en helt annen opplevelse. Men vi ønsker ikke å sensurere menneskers livshistorier, selv om andre har andre opplevelser fra det samme miljøet. En livshistorie kan aldri være objektiv, den er en personlig beretning. Og selv om andre opplevde det annerledes, så eier du din egen historie, og den kan ingen ta fra deg.
Vi vil gjerne oppmuntre folk til å fortsette å skrive og fortsette å sende inn sine historier til oss. Dette fordi det vil hjelpe deg i en viktig terapeutisk prosess, og fordi det vil hjelpe andre som står midt i en lignende prosess. La deg ikke påvirke av de som mener at skribentene er ute etter hevn, som mener det er illojalt å skrive om miljøet du tilhørte, eller som kommer med trusler eller mindre hyggelige kommentarer under noen av historiene. Vi lever i et demokrati, ytringsfriheten er viktig hos oss, og kritikk er en naturlig del av ytringsfriheten.
Hilde Langvann, 01.09.17
Hjelpekilden Norge
På Hjelpekildens sommertreff i Oslo ble jeg sittende å snakke med "Julie", en av våre frivillige, og vi fant ut at vi begge hadde feriert på samme sted på solkysten i Spania. Min mor eier en leilighet der, og jeg fortalte litt om hvor fint det var å bo hos henne, om hvor viktig pustepause de turene hadde vært for meg og barna når livet ellers hadde vært slitsomt. Noe som ledet samtalen over til hvor viktig det var å ha en mamma når livet buttet seg, noe jeg selv hadde mange eksempler på. Jeg snakket og snakket, og kvinnen nikket og smilte, men sa ingenting. Før hun sa dette:
”Det må være fint å ha en sånn mamma.”
”Det må være fint å ha en sånn mamma.”
Noe brast litt inni meg, for jeg hadde ikke tenkt på hvor sårt dette med familie er for mange av våre medlemmer. Jeg har ikke selv vokst opp i et trossamfunn lik våre frivillige og våre brukere, så jeg har aldri følt på kroppen å miste familiemedlemmer eller andre nære mennesker på samme måte.
Hun jeg snakket med var nybakt mor, og hadde selv en mamma, men ikke på samme måte. Etter at hun hadde valgt å bryte med menigheten, så forsvant det nære forholdet de hadde hatt. De hadde av og til kontakt, hun hadde sett barnebarnet sitt, men morens sorg over datterens valg skapte en avstand i samtalene og forholdet. Samtidig følte datteren en sorg over å ikke ha en mamma i livet sitt som hun kunne dele motgang og medgang med, særlig nå som hun selv hadde blitt mamma.
Jeg så rundt på de andre deltagerne som snakket livlig sammen denne småkjølige men hyggelige fredagskvelden i Frognerparken. Jeg kjenner de fleste, og det slo meg at nesten alle hadde det samme vanskelige forholdet til sin mor. Jeg husker at ”Knut” fortalte at moren hadde sagt til han for noen år siden, ”forlater du menigheten, kommer du aldri mer til å treffe meg”. Og jeg husker at ”Katrine” fortalte meg i fjor at hun nettopp hadde mistet kontakten med foreldrene sine. ”Det er litt som å være foreldreløs, selv om de lever og jeg tross alt er førtitre år”, hadde hun sagt. Og jeg husker at ”Marits” mor hadde funnet ut at hun var aktiv som frivillig i Hjelpekilden, noe som hadde satt sluttstreken på det skjøre forholdet de hadde hatt. Og ”Ingunn” hadde fortalt at alle samtalene med moren var egentlig dårlig skjult forkynnelse, en mors desperate håp om å få datteren tilbake til menigheten. Alle hadde mistet noen. Men det er noe spesielt med det å miste en mamma som fremdeles lever.
For en mamma er ikke bare viktig fram til du er voksen. En mamma kan gi deg gode råd når du er skikkelig skikkelig dårlig til å styre din egen økonomi etter å ha flyttet hjemmefra for første gang. Og når du gjør dårlige valg i kjærligheten i tjueårene eller trettiårene, så dømmer hun ikke, men står tålmodig ved din side. Og en telefon fra mamma kan være alt som skal til for å få rett perspektiv på tingene igjen, når alt i livet er kaos.
For en mamma er ikke bare viktig fram til du er voksen. En mamma kan gi deg gode råd når du er skikkelig skikkelig dårlig til å styre din egen økonomi etter å ha flyttet hjemmefra for første gang. Og når du gjør dårlige valg i kjærligheten i tjueårene eller trettiårene, så dømmer hun ikke, men står tålmodig ved din side. Og en telefon fra mamma kan være alt som skal til for å få rett perspektiv på tingene igjen, når alt i livet er kaos.
Når du har fått knallkarakterer på eksamen, kommet inn på skolen du har søkt på eller fått deg en ny jobb, da vil du aller først ringe og fortelle det til mamma. Når hun er glad på dine vegne da, så gjør ordene hennes like godt som den gang du kom hjem fra skolen med et tvilsomt sløydprosjekt. Hun synes alltid at du er så flink.
En mamma har livserfaring og visdom i bøtter og spann, men dytter den ikke på deg for å styre deg i ønsket retning. Hun lar deg gå de små stiene du har funnet ut er rett for deg selv, og er like tålmodig og støttende som når du var tenåring, og tenkte at selvkomponerte haremsbukser eller hullete jeans var tingen. Og når du senere går tilbake til start og velger en helt annen sti, så sier hun ikke "hva var det jeg sa", hun fortsetter å gå ved din side. Uansett hvilken sti du velger, så vil hun alltid, alltid gå ved din side, din mamma.
En mamma er uvurderlig når du venter barn for første gang, for du har så mange spørsmål, du er så redd og usikker, og mammaen din vet akkurat hvordan du har det. En mamma er uunnværlig når du selv er blitt mamma, for hun hjelper deg og støtter deg når de er skjønne nyfødte små, når de er trassige store eller utfordrende tenåringer som gir deg grå hår.
En mamma er den du moter deg opp til å fortelle at ekteskapet ikke går så bra, og at du kjenner at du ikke holder det ut lenger. En mamma støtter deg da, hun har gått gjennom det selv, og sier akkurat det du trenger for å holde deg sterk og oppreist gjennom stormen som kommer. Hun hjelper deg med de praktiske utfordringene du har, og nøler ikke et sekund når du sier at du trenger hjelp til å ta førerkortet, nå som du blir alene med barna.
En mamma har livserfaring og visdom i bøtter og spann, men dytter den ikke på deg for å styre deg i ønsket retning. Hun lar deg gå de små stiene du har funnet ut er rett for deg selv, og er like tålmodig og støttende som når du var tenåring, og tenkte at selvkomponerte haremsbukser eller hullete jeans var tingen. Og når du senere går tilbake til start og velger en helt annen sti, så sier hun ikke "hva var det jeg sa", hun fortsetter å gå ved din side. Uansett hvilken sti du velger, så vil hun alltid, alltid gå ved din side, din mamma.
En mamma er uvurderlig når du venter barn for første gang, for du har så mange spørsmål, du er så redd og usikker, og mammaen din vet akkurat hvordan du har det. En mamma er uunnværlig når du selv er blitt mamma, for hun hjelper deg og støtter deg når de er skjønne nyfødte små, når de er trassige store eller utfordrende tenåringer som gir deg grå hår.
En mamma er den du moter deg opp til å fortelle at ekteskapet ikke går så bra, og at du kjenner at du ikke holder det ut lenger. En mamma støtter deg da, hun har gått gjennom det selv, og sier akkurat det du trenger for å holde deg sterk og oppreist gjennom stormen som kommer. Hun hjelper deg med de praktiske utfordringene du har, og nøler ikke et sekund når du sier at du trenger hjelp til å ta førerkortet, nå som du blir alene med barna.
En mamma er bekymret for deg når du er syk, hun ringer og sjekker hvordan det går, selv om du er over førti. Hun ringer igjen dagen etterpå for å høre om du nå har gjort som du fikk beskjed om, kommet deg til legen og fått medisinene du trenger. Og nåde deg om du ikke har gjort som hun har sagt!
En mamma sparker deg bak når du har gått inn i en synkemyr av tunge tanker når ting er vanskelig, og sier som hennes mor sa til henne, at ”Tar du den, så tar du den også”, og ”Reis deg nå, du har unger å ta vare på, selvsagt klarer du dette.”
En mamma titter bekymret i kjøleskapet når hun er på besøk, og passer på å fylle det opp hvis du har litt dårlig råd. Og vippser over noen hundrelapper når hun vet at du har det litt trangt en måned. Selv om du er voksen og egentlig burde klare deg selv. For en mamma slutter aldri å være mammaen din. Selv om du har gjort dårlige valg.
Derfor er det så uforståelig og bunnløst trist at noen mammaer slutter å være mamma når du ikke lenger ønsker å dele hennes tro. Du har egentlig ikke gjort noe dårlig valg, men et godt valg for deg selv. Men for henne har du gjort feil valg. Kanskje sier menighetens veiledning at ved å bryte all kontakt kan man lykkes å få barna tilbake til menigheten igjen, så kanskje er det dette hun håper vil skje ved å snu ryggen til deg? Kanskje tror hun at du vil dø når endetiden snart kommer, og derfor har valgt å gjøre smerten mindre ved å sørge allerede nå? Kanskje snakker menigheten om at man vil miste sin kjødelige familie, men vil få en åndelig familie isteden, gjennom menighetens medlemmer? Kanskje er det akkurat sånn det henger sammen, akkurat dette som gjør at hun kan leve med sitt valg?
Jeg chattet med "Julie" fra sommertreffet et par dager senere, og hun skrev blant annet følgende, som jeg fikk lov å gjengi i dette innlegget:
En mamma sparker deg bak når du har gått inn i en synkemyr av tunge tanker når ting er vanskelig, og sier som hennes mor sa til henne, at ”Tar du den, så tar du den også”, og ”Reis deg nå, du har unger å ta vare på, selvsagt klarer du dette.”
En mamma titter bekymret i kjøleskapet når hun er på besøk, og passer på å fylle det opp hvis du har litt dårlig råd. Og vippser over noen hundrelapper når hun vet at du har det litt trangt en måned. Selv om du er voksen og egentlig burde klare deg selv. For en mamma slutter aldri å være mammaen din. Selv om du har gjort dårlige valg.
Derfor er det så uforståelig og bunnløst trist at noen mammaer slutter å være mamma når du ikke lenger ønsker å dele hennes tro. Du har egentlig ikke gjort noe dårlig valg, men et godt valg for deg selv. Men for henne har du gjort feil valg. Kanskje sier menighetens veiledning at ved å bryte all kontakt kan man lykkes å få barna tilbake til menigheten igjen, så kanskje er det dette hun håper vil skje ved å snu ryggen til deg? Kanskje tror hun at du vil dø når endetiden snart kommer, og derfor har valgt å gjøre smerten mindre ved å sørge allerede nå? Kanskje snakker menigheten om at man vil miste sin kjødelige familie, men vil få en åndelig familie isteden, gjennom menighetens medlemmer? Kanskje er det akkurat sånn det henger sammen, akkurat dette som gjør at hun kan leve med sitt valg?
Jeg chattet med "Julie" fra sommertreffet et par dager senere, og hun skrev blant annet følgende, som jeg fikk lov å gjengi i dette innlegget:
| Det er sånn jeg tenker med min mamma, det er ingen mellomting, det er enten svart eller hvitt, og man blir aldri møtt på midtveien. Man får aldri kommet seg videre, man står bare stille og kjenner på et evig åpent sår som aldri gror. Det er en verkebyll som aldri blir mindre. Den har bare stanset å vokse og det er aldri håp om bedring. Hver gang når man tror man har oppnådd noe håp om litt nærhet til mamma så er det akkurat tre skritt tilbake. Jeg sørger like mye som om hun skulle være død, til tross for at hun lever i beste velgående. Hun velger bevisst å gå glipp av alt det en mor og bestemor burde ta del i. Noen ganger så tenker man at hadde mor vært død så hadde man i det minste en grav å gå til. Man får en avslutning og man får kommet seg videre i livet. |
Vi snakket også om dette på gruppa vår, og her er noen lignende refleksjoner:
| Vondt å leve med en "levende død" mamma. Uansett hvor mye en prøver å være smidig, forståelsesfull og respektere hennes valg, er det utrolig sårt og bittert å bli avvist slik. "Jeg kan ikke ha kontakt med deg hvis du ikke kommer tilbake til sannheten, og det vet du." ...og samtidig legge skylden over på meg... DU gikk ut, DU visste hva du gjorde, DU må angre og komme tilbake... "Jeg følger bare Bibelen." En mors kjærlighet skal være ubetinget og ekte. Men hvor ekte er en morsfølesen når den er betinget at du må tro det samme? Jeg føler at hadde jeg hatt en grav og gå til hadde sorgen vært lettere. Jeg velger å tenke at det er litt synd på mammaene også. De som tror de gjør rett og ikke skjønner hva de går glipp av. Det i seg selv er også trist. Og for meg en måte å takle sorgen på. At de lever hele sitt liv nå uten ungene sine, selvvalgt. I håp om et liv siden. Det er uendelig trist. Og selvsagt. Jeg hadde gjort mye for å ha mamma igjen. Men ikke gått inn igjen. Smerten over at mamma avviser er vondest - det kommer jeg aldri over. |
På Hjelpekildens sommertreff 7. juli i år forsto jeg plutselig hvor utrolig heldig jeg er som har en mamma i livet mitt, og kommer aldri mer til å ta hennes støtte for gitt.
| ”Jeg har aldri tidligere følt at det har vært aktuelt for meg å ta kontakt med Hjelpekilden siden jeg ikke kommer fra noen ekstrem religiøs gruppe.” |
Siden vi startet opp Hjelpekilden har vi av og til fått henvendelser fra mennesker som kommer fra konservative kristne miljøer, og som lurer på om Hjelpekilden kan være noe for dem, eller om det bare er fra folk som kommer fra ”sekter”. Mange bagatelliserer sin egen bakgrunn og sier at:
| ”Jeg har bare vokst opp med konservativ kristendom. Kanskje jeg bare var litt for følsom for ord og ordenes betydning? For jeg ser at mine søsken har ikke slitt slik som meg” |
Andre har gjort denne observasjonen:
| ”Jeg opplever nesten at fordi det ikke er så sekterisk, så blir det nesten vanskeligere å bryte ut. For hva skal du bryte ut av?” |
For når du kommer fra et religiøst miljø som arrangerer store stevner som kjente politikere deltar på, da har miljøet på mange vis et godkjentstempel som gjør at man kan tvile på sine egne negative erfaringer. Miljøet er jo slettes ikke lukket, så hva er det jeg egentlig bryter ut av? Kanskje er det meg selv det er noe feil med?
Og når du har lest kjente religiøse lederes respons på kritikk, som sier noe sånt som: ”Ingen av våre 400 medlemmer har klaget. Bare denne ene,” så er du kanskje i enda større grad overbevist om at det må være noe feil med deg selv.
For en følelse av å være annerledes kan sikkert ofte tolkes som at man har en feil eller mangel ved seg selv. Men er det slik?
Og når du har lest kjente religiøse lederes respons på kritikk, som sier noe sånt som: ”Ingen av våre 400 medlemmer har klaget. Bare denne ene,” så er du kanskje i enda større grad overbevist om at det må være noe feil med deg selv.
For en følelse av å være annerledes kan sikkert ofte tolkes som at man har en feil eller mangel ved seg selv. Men er det slik?
Ensomhet er et svært dårlig utgangspunkt hvis man skal gå gjennom en bruddprosess, og i tillegg sliter med negative tanker om seg selv, livet og fremtiden.
Felles for henvendelsene til oss er ønsket om å snakke med noen som forstår. Som en kvinne skrev:
| ”Å bryte med den konservative kristendommen jeg vokste opp med har kostet meg dyrt. Det var som å miste seg selv. Jeg har følt meg ensom sammen med kristne og ensom sammen med de som ikke forstår problemet med det å bryte med miljøet” |
Noen vil kalle det religiøse miljøet de tilhørte for lukket, andre vil kalle det radikalt eller ytterliggående, andre igjen vil mene at de kom fra et strengt konservativt kristent miljø. For oss er det ikke så nøye hva du kommer fra, men at du har opplevd bruddprosessen som vanskelig, og trenger noen å snakke med i en overgangsfase.
For vi mennesker er forskjellige. Det som den ene opplever som et berikende og trygt miljø, kan andre oppleve som begrensende for seg selv. Mens noen synes det er uproblematisk å bryte med et miljø, kan andre føle at de trenger hjelp og støtte i en periode der de skal bygge en ny identitet utenfor miljøet.
For vi er først og fremst opptatt av mennesket, ikke trossamfunnet.
Vi er opptatt av deg som står her, og som oppfatter din situasjon etter å ha brutt med miljøet litt som å stå på en øde øy.
Nå mangler du kanskje nettverk og venner, og du skal orientere deg i en verden du ikke kjenner, samtidig som har mistet ditt ståsted i tilværelsen, fremtidshåp og kanskje også selve meningen med livet. Du skal bygge opp et selvbilde og en identitet på ny, samtidig som du kanskje sliter med angst for å skuffet både din gud og din familie. Kanskje bærer du også med deg angst for dommedag eller helvete. Med en slik situasjon så kan veien til storsamfunnet fra den øde øya du befinner deg på virke umulig.
Det er her vi kommer inn. Hjelpekilden ønsker å være en bro som gjør overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet enklere.
Uavhengig av hvilket trossamfunn du kommer fra.
Denne broa består av mange frivillige som gjerne vil bruke av sin tid og sine erfaringer til å være en støtte for andre. Gjennom samtalegrupper, vakttelefon, chat, nettfora og som kontaktperson på tomannshånd.
Ønsker du noen å snakke med? Ta kontakt med Hjelpekilden via vårt kontaktskjema:
Denne broa består av mange frivillige som gjerne vil bruke av sin tid og sine erfaringer til å være en støtte for andre. Gjennom samtalegrupper, vakttelefon, chat, nettfora og som kontaktperson på tomannshånd.
Ønsker du noen å snakke med? Ta kontakt med Hjelpekilden via vårt kontaktskjema:
Hilde Langvann, 6/7-2017
Hjelpekilden Norge
| Straffelovens §196 omhandler avvergeplikten, som betyr at alle er forpliktet til å: «avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått.” |
Avvergeplikten gjelder også fagpersoner, og går foran taushetplikten.
Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet:
- det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge
- det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt
- i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren.
I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.
Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet:
- det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge
- det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt
- i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren.
I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.
| Mange andre organisasjoner har pekt på svakheten ved loven om Avvergeplikten i dag, og i NOU 2017:12, Barnevoldsutvalgets rapport ”Svikt og svik”, som ble lansert 22. juni i år, har utvalget viet Avvergeplikten et eget kapittel (s.144-145). Utvalget foreslår at det bør utredes å gjøre endringer i bestemmelsen om avvergeplikt for å bidra til at vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn avverges i større grad. Utvalget foreslår følgende tiltak for å nå dette målet: - Det bør tydeliggjøres hvordan man skal handle for å avverge, gjennom både lovendring og retningslinjer. |  |
- Innføre en egen bestemmelse om avvergeplikt for situasjoner som gjelder vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy.
- Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold.
Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep.
Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy.
- Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold.
Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep.
Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg.
For noen uker siden var det premiere på bandet Scatterbrainds musikkvideo "The Voice of God", som vi i Hjelpekilden var så heldig å se allerede i april på et av våre seminarer for frivillige. Det var få som var uberørt av filmens budskap, og mange kunne tydelig kjenne seg igjen.
I filmen ser vi en rekke ungdommer som er sendt til en kristen boot-camp, der en lite sympatisk ungdomsleder forsøker å frelse ungdommene fra deres syndige levevis. Alle er ikledd hvert sitt skilt som forteller hva de har gjort "galt", som feks: "sodomist", "rebel", "forniactor" og "troublemaker". Filmens høydepunkt er når en av jentene krysser over merkelappen og isteden skriver "Human" på skiltet.
I filmen ser vi en rekke ungdommer som er sendt til en kristen boot-camp, der en lite sympatisk ungdomsleder forsøker å frelse ungdommene fra deres syndige levevis. Alle er ikledd hvert sitt skilt som forteller hva de har gjort "galt", som feks: "sodomist", "rebel", "forniactor" og "troublemaker". Filmens høydepunkt er når en av jentene krysser over merkelappen og isteden skriver "Human" på skiltet.
Mange av oss har opplevd å få merkelapper fra det religiøse miljøet vi gikk i. Både når vi slet med å følge reglene, vaklet i troen, eller etter å ha forlatt miljøet. Vi ble blant annet kalt: frafalne, verdslige, syndige, onde, syke, djevelens barn og svake. Den som hadde stilt mange kritiske spørsmål, den som hadde forelsket seg i noen utenfor menigheten, den som elsket noen av samme kjønn, den som hadde valgt å bryte et ekteskap, den som hadde gått utenfor malen når det gjelder musikk, klær, venner og interesser, hadde fått vite at de hadde en feil, en slags defekt ved seg selv.
Dette fokuset på at det er noe feil med deg når du ikke klarer å følge reglene, kan gjøre at mange sliter med selvfølelsen etter å ha brutt med miljøet. "Hadde jeg bare bedt mer. Hadde jeg bare vært flinkere. Hadde jeg bare vært litt annerledes." Tenker mange.
Det er først når vi innser at alle disse forestillingene vi har bært med oss om "defekter" ved oss selv, egentlig handler om ulike aspekter ved det å være menneske, at vi kan gi slipp på skam og skyldfølelse. Vi er ikke "syndige", vi er rett og slett menneskelige.
Det tar tid å endre denne tankegangen. For noen har det skjedd ved en plutselig aha-opplevelse, for andre har det gått gradvis, uansett har dette ført til et kvalitativt bedre liv for alle. Og da varmer det å lese slike kommentarer i våre nettfora:
| I Hjelpekilden var fyrste gongen eg møtte begrepet menneskeleg om det som eg før var lærd opp til å sjå på som syndig. For meg var det starten på ein prosess for å akseptera heile meg! |
Hilde Langvann, 26/6-2017
Hjelpekilden Norge
I en samværstvistsak omtalt i The Telegraph 11. Juni i år, har retten dømt at faren, som er et Jehovas vitne, ikke kan vise sin sønn trossamfunnets tegnefilmer eller ta med barnet til trossamfunnets arrangementer utover søndagsmøtene, siden dette kan føre til ”emosjonelle skader”.
| Gutten hadde allerede sett tre av tegnefilmene, ”Vær lydig mot Jehova”, ”Følg med på møtene” og ”Én mann og én kvinne”. I filmen ”Vær lydig mot Jehova” lærer barnet om det syndige ved å ha et leketøy av en tegneseriefigur med magiske krefter, en leke barnet måtte kaste i søpla. |
Dommeren uttalte at i en familie der begge foreldrene er Jehovas vitner, vil en slik film gi mening for barnet. Men for et barn med en fot i mors verden og en større verden, der magiske figuerer eksisterer i bøker, tv, film og på internett, og med en fot i fars verden der disse figuerene er syndige, så vil denne tegnefilmen gi forvirrende signaler til barnet.
Moren hevdet at formålet med trossamfunnets tegnefilmer rettet mot barn, er å indoktrinere barn i Jehovas vitners tro gjennom metoder som frykt, manipulasjon og strenge grenser mellom akseptabel og ikke-akseptabel adferd.
I dette tilfellet bodde barnet hos sin mor, som ikke praktiserte noen religionsutøvelse. Faren, som hadde blitt et av Jehovas vitner et år før seperasjonen, hadde et ønske om at sønnen skulle ha del i farens tro. Moren hadde blitt bekymret for hvordan dette påvirket barnet negativt, og fortalte dommeren at barnet ved et tilfelle hadde fortalt henne at ”Gud er god, og du er ond”.
Pga barnets alder og hvor lett påvirkelig han er, mente dommeren at det er det stor fare for at han vil bli påvirket og risikere emosjonell skade som følge av ulike og forvirrende signaler fra de to verdenene han vokste opp i. I sum fant dommeren det derfor viktig å forby far å ta med sønnen til Jehovas vitners øvrige arrangementer utover søndagsmøtene.
Faren hadde videre akseptert å ikke ta med sin sønn på ”felttjenesten”, (misjonering fra dør til dør), lese Bibel-historier for ham, eller vise religiøs preget media, inkludert tegnefilmer.
Oversatt av
Hilde Langvann, 14/6-2017
Les originalsaken her
Se Jehovas vitners barnefilmer her
Moren hevdet at formålet med trossamfunnets tegnefilmer rettet mot barn, er å indoktrinere barn i Jehovas vitners tro gjennom metoder som frykt, manipulasjon og strenge grenser mellom akseptabel og ikke-akseptabel adferd.
I dette tilfellet bodde barnet hos sin mor, som ikke praktiserte noen religionsutøvelse. Faren, som hadde blitt et av Jehovas vitner et år før seperasjonen, hadde et ønske om at sønnen skulle ha del i farens tro. Moren hadde blitt bekymret for hvordan dette påvirket barnet negativt, og fortalte dommeren at barnet ved et tilfelle hadde fortalt henne at ”Gud er god, og du er ond”.
Pga barnets alder og hvor lett påvirkelig han er, mente dommeren at det er det stor fare for at han vil bli påvirket og risikere emosjonell skade som følge av ulike og forvirrende signaler fra de to verdenene han vokste opp i. I sum fant dommeren det derfor viktig å forby far å ta med sønnen til Jehovas vitners øvrige arrangementer utover søndagsmøtene.
Faren hadde videre akseptert å ikke ta med sin sønn på ”felttjenesten”, (misjonering fra dør til dør), lese Bibel-historier for ham, eller vise religiøs preget media, inkludert tegnefilmer.
Oversatt av
Hilde Langvann, 14/6-2017
Les originalsaken her
Se Jehovas vitners barnefilmer her
| Ikke alle kristne miljøer i Norge er som søndagsskolen du og jeg gikk på som barn, noen miljøer innebærer både skamkultur, streng sosial kontroll, risikoen for sosial utstøtelse og at noen føler seg tvunget til å leve et dobbeltliv |
I Aftenpostens serie om ”Skam og Ære”, har vi blant annet lest historien om ”Maria”, som opplever foreldrenes kontroll som et fengsel. Det er lett å tro at æreskultur og negativ sosial kontroll er forbeholdt ikke-vestlige innvandrede miljøer i Norge. Men de samme mekanismene finnes også i en rekke kristne miljøer i Norge.
Felles for miljøene som beskrives er at vi snakker om miljøer preget av kollektivistiske verdier. Her er hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.
Våre brukere forteller at skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten. Redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse av barnet som hadde valgt å bryte med miljøet.
”Ruth” skriver:
"Min prosess med å forlate menigheten var lang, med mye "skjult" trussel underveis. Som at min far, som var og er eldste, kom til å få begrensninger for sitt verv. At jeg var et dårlig forbilde for min lillesøster, at jeg kom til å miste alle og bli det mest ensomme menneske i hele verden. Ja og ikke minst, og verst av alt - jeg er nå en dødsdømt!"
Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende.
En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor menigheten. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En etnisk norsk kvinne på 30 år.
I noen kristne miljøer så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnets moralnormer, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Med opphør av medlemskapet forsvinner ofte det sosiale nettverket. I noen miljøer betyr det også at familien må bryte alle bånd med deg. Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv.
Likevel, noen klarer å bryte til tross for dette trusselbildet. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det:
"Egentlig har jeg alltid levd et dobbeltliv, helt til jeg gikk ut og fikk kjenne hvor fantastisk det er å være hel og fri. Det er godt å slippe å føle at man har noe å skjule, at man alltid må passe på hva man sier og godt å endelig være den man er på alle måter hvor som helst og når som helst. Følelsen av at det du tenker, mener og tror er helt riktig - for meg. Alltid."
Står du selv overfor et slikt valg? Da skal du vite at du trenger ikke å gå gjennom dette alene. Vi har en liste med over 140 personer som kan stille som kontaktpersoner, personer som selv har gått gjennom det samme, og som kan lytte og gi gode råd gjennom hele prosessen.
| Foto: Hjelpekilden |
Hilde Langvann, 13. juni 2017
Hjelpekilden Norge
Hjelpekildens kontaktskjema
Les de relaterte sakene i Aftenposten:
Marias historie
Hva er sosial kontroll
Skolens rolle
En mors historie