Religiøs fundamentalisme og indoktrinering

Når vi får barn er det en naturlig konsekvens at vi som foreldre ønsker at våre barn skal arve våre livsanskulser, vår ideologi. Noen foreldre utviser sterk beherskelse i dette ønsket, og mener at ingen foreldre skal påtvinge sine barn deres ideologi. De mener at barnet må selv få gjøre opp en egen mening om hvilken ideologi det ønsker å følge, etter å ha fått presentert ulike synspunkter. Andre igjen vil gå til ytterligheter for å sikre at deres barn arver deres ideologi.

Religiøse fundamentalister hevder at deres tro er den eneste sanne, og at troen blir motarbeidet av onde krefter, krefter de rettroende må motkjempe.

Som gruppe så legger religiøse fundamentalister stor vekt på religion i oppdragelsen av sine barn. Overbevisningen er viktig for dem, og derfor også viktig å overføre til sine barn. Trusselbildet av at eksterne krefter ønsker å motarbeide de rettroende gjør at det blir spesielt viktig for foreldrene å beskytte barna mot ytre påvirkning både ved isolasjon fra omverdenen (sosial kontroll) og ved grundig opplæring i troen slik at de blir i trossamfunnet.

Hvilken metode er det mest sannsynlig at religiøse fundamentalister bruker for å lære opp sine barn i troen?

Undervisning innebærer et fokus på hvordan man tror, framfor hva man tror. Her skal man ikke nå fram til riktige svar alene, man skal finne riktige svar av riktige grunner, man skal veie argumenter for og i mot opp mot hverandre, før man finner det rette svaret. I undervisningssammenhenger ligger det derfor en rasjonell prosess: en begrunnende, dokumenterende og argumenterende kommunikasjon som er rasjonell både i sender og mottagerledd.

Indoktrinering blir ofte brukt i samme setning som hjernevask og propaganda. Før vi går videre og forklarer hva indoktrinering betyr, en kort begrepsavklaring:

Hjernevask innebærer at man systematisk bruker en rekke påvirkningsteknikker (utmattelse, isolasjon etc) der personens verdensforståelse og meninger brytes ned, for så å bli erstattet med nye. Barn blir ikke født med en verdensforståelse, de er blanke ark som skal formes, dermed er det ikke aktuelt å bruke ”hjernevask”-metoder når barn skal formes.

Når vi driver propaganda bruker vi en rekke fargerike symboler for å overbevise et menneske om hvilke meninger og forståelser som er ønskede eller uønskede. Propaganda mangler imidlertid argumentering og bevis for standpunktet som fremheves.
Mens undervisning handler mindre om hva du skal mene, men hvordan man skal komme fram til de rette svarene, så handler indoktrinering om hva man skal mene. Ved indoktrinering blir barn påtvinget en ideologi gjennom en ensidig påvirkning og fravær av motargumenter. Dette kan skje gjennom diskusjon, men da vil argumentasjonen styres mot diskusjonens mål; det ønskede livssynet eller ideologien. Oftest holdes uønskede motargumenter borte fra diskusjonen, men noen ganger kan noen velges ut og presenteres slik at de fungerer trosstyrkende.

I motsetningen til undervisningen, der bevisene avgjør meningen, er hensikten med indoktrinering at meningene skal beholdes selv når man blir møtt med motbevis. I opplæringen av barnet vil den som indoktrinerer gi belønning for rett respons, og straff for gal respons, for slik å trene barnet til å gi en spesiell type respons.

Derfor vil det underviste barnet og det indoktrinerte barnet være forskjellig i måten de fastholder sine meninger på. Det underviste barnet fastholder sin mening som følge av å ha undersøkt og nøye argumentert for og i mot. Det indoktrinerte barnet derimot beholder sin mening uten undersøkelse av argumenter for og i mot. Indoktrinering innebærer dermed en større begrensning av barnets tankemessige frihet.
​
En effektiv indoktrinering krever en sterkere sosial kontroll av barna, da de må forhindres å møte alternative virkelighetsforståelser i for stor grad. Andre virkelighetsforståelser kan i indoktrineringsprosessen, dvs i barndommen, være en trussel mot arbeidet med å få barnet til å adoptere ens ideologi, og dermed være en fare for at barnet faller fra den sanne tro, noe som i fundamentalismens verdensforståelse vil føre til fortapelse for barnet.

Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, dvs fortrinnsvis barn med samme tro og ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende.

Indoktrinering er også særlig effektiv når man snakker om barn. Som art har menneskene overlevd ved å viderebringe erfaringer fra generasjon til generasjon. Det har derfor vært en overlevelsesmessig fordel for barns hjerner å ha en tommelfingerregel som sier: Tro på alt foreldre, etablerte autoriteter og stammen forteller deg uten å settes spørsmålstegn ved validiteten av det de formidler og eller deres autoritet. En konsekvens av denne tommelfingerregelen er at barn er sårbare for indoktrinering, og dette er en sårbarhet som indoktrinatoren bevisst utnytter.

Når indoktrineringen er gjennomført og har lyktes, vil barnet ha en spesiell overbevisning som nå påvirker hvordan barnet forholder seg til omverdenen.

Den som er indoktrinert kjennetegnes av:

• de har en bastant holdning til troen som den eneste rette, uten å ha vurdert bevis for dette.
• de har en sterk lojalitet til troen, som de vil forsvare hvis den blir utsatt for kritikk.
• i forhold til sin tenkning er det tydelig mangel på fleksibilitet, nyansering og kompleksitet, en "sort-hvitt" tankegang.
• de er mindre kritiske til "bevis" som bekrefter deres tro, og kan derfor lettere akseptere invalide "bevis".
• de ønsker fortrinnsvis å omgås mennesker som deler deres overbevisning.
• overbevisningen er akseptert og vil sjelden bli kritisk undersøkt.

Til tross for indoktrining, så velger likevel noen å bryte med foreldrenes religion, de blir apostater. Hvordan dette er mulig og hva som kjennetegner disse apostatene, vil vi snakke mer om i neste blogginnlegg.



Hilde Langvann, 26/11-2013
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge


Kilde:
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.

Les også:
Artikkel: Usunn sosial kontroll
​