​"Av og til kunne jeg ønske at jeg hadde en hijab å skylde på, eller noe som gjør meg synlig"

I mai ble det publisert en masteravhandling ved institutt for sosiologi, Universitetet i Agder. Oppgaven er en institusjonell etnografisk studie av sosial kontroll, og er skrevet av Minela Kosuta. 

Hun intervjuet sju mennesker som har erfaring med for mye sosial kontroll i ungdomstiden. Tre av disse hadde opplevd dette i kristne menigheter, tre av dem fra folk med samme landbakgrunn i innvandrede miljøer i Norge,  i tillegg til en mor som hadde fått vite at hun hadde utøvd for mye sosial kontroll mot sitt barn.
 

Hvem blir sett av hjelpeapparatet?

Når hun sammenlignet informantene, fant hun interessante forskjeller:
 
Mine informanter som har etnisk norsk bakgrunn og kommer fra kristne menigheter forteller at de ikke har blitt sett eller fått hjelp fra det offentlige velferdsapparatet. En informant ble for eksempel fortalt at hun så «ulykkelig» ut, men ingen grep inn. For noen måtte det et selvmordsforsøk til før hjelpeapparatet grep inn. Andre søkte hjelp, men opplevde ikke å bli forstått. 
 
Mine informanter med innvandrerbakgrunn har blitt sett av hjelpeapparatet i mye større grad enn de informantene som har vært en del av kristne menigheter, selv om disse har vært utsatt for mye sterkere og mer alvorlig «kontroll» enn informantene med innvandrerbakgrunn. 
 
Hun fant at hvordan vi snakker og skriver om negativ sosial kontroll i offentlige debatter og politiske dokumenter, gjenspeiler seg tydelig i hvem som blir sett, og hvem som får hjelp ut av for mye kontroll. Når samfunnet lenge har hatt fokus på innvandrerjenter som eksempler på negativ sosial kontroll, så blir det denne gruppen som lettest blir sett.


Forestillingen om sosial kontroll som "de andres praksis"

Selv om konservative holdninger kunne ligne på hverandre i de kristne miljøene og innvandrermiljøene hun så på, så ble ikke holdningene i de kristne mijøene problematisert på samme måte. Hun fant at forestillinger om sosial kontroll var at dette var «de andres» praksis, noe som gjorde at ungdommer fra kristne miljøer opplevde at deres problemer ikke ble sett nettopp fordi de ikke var utenlandske og muslimer.  

​Forklaringen fant forskeren lå i hvilken sosial kontroll som fikk plass i offentligheten. I offentlige debatter og politiske debatter, var det som oftest tema som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og såkalt æreskultur som ble omtalt. Dette er tema som utelukkende blir knyttet til innvandrerbefolkningen. Når den sosiale kontrollen som  debatteres hovedsakelig er den mest synlige kontrollen, og som mest forbindes med innvandrermiljøer, så former dette hjelpeapparatets forståelse av hvem sosial kontroll rammer, og hva sosial kontroll består av.  Det blir derfor vanskelig hjelpeapparatet og velferdsapparatet mer generelt å få øye på og forstå «for mye» sosial kontroll i andre miljøer enn innvandrermiljøer.

​Dette er bakgrunnen for en av informantene, som hadde bakgrunn fra et kristent lukket miljø, sa følgende:

Det som jeg synes er vanskelig er mangel på forståelse for at hvite, utad privilegerte mennesker som har fighta for å komme ut og som har vokst opp under ekstremt regime, vært under psykisk og fysisk press ... Av og til kunne jeg ønske jeg hadde en hijab å skyldepå eller noe som gjør meg synlig.

Informanten pekte her på et gap mellom kontroll som ses og anerkjennes som sosial kontroll i samfunnet hun er i, og den kontrollen hun selv har levd med. Hun peker også på at et klesplagg som hadde identifisert henne som muslim, kanskje hadde minsket dette gapet.



Synliggjøre den usynlige kontrollen
Forskeren ønsket derfor i denne oppgaven å synliggjøre sosial kontroll som kommer i skyggen av dominerende måter å forstå sosial kontroll på, i offentlige dokumenter, offentlig debatt og foreliggende sosiologiske studier og annen forskning. Hun valgte derfor å organisere den ene delen av sin analyse etter graden av synlighet. 
 
Sosial kontroll ble i denne undersøkelsen delt opp i 
1. Fysisk kontroll
2. Mental og emosjonell kontroll

Den fysiske kontrollen er ofte den kontrollen som er mest synlig for omverdenen. Dette er kontroll som styrer deres kropper, bevegelsesrom, deres sosiale relasjoner og hva som skjer med disse relasjonene. Eksempler på dette er vold, å gå på skole med barn fra samme menighet, valg av kjæreste og livspartner, valg av utdannelse, fysisk samlokalisering i hverdag og ferier, kontroll av tid og krefter og føringer for utseende. 

Den mentale og emosjonelle kontrollen skal sikre at du tenker og handler riktig, og at du ikke blir påvirket av tankegods utenfra. Eksempler på dette er kontroll av kunnskap og kompetanse folk har og ikke har, som kan føre til at man kan mangle kulturell kompetanse utenfor menigheten. Andre eksempler er å aldri eller sjeldent få ta egne valg, skam, konfrontasjoner, å ikke gi kjærlighet der noen er vant til å motta kjærlighet, samt det å skape et liv innenfor som de ikke får utenfor.


Konklusjon

Forskeren avslutter med følgende viktige oppfordring:

Det er viktig med kunnskap om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æreskultur. I møte med mennesker er det imidlertid viktig å lytte til hvordan de selv definerer sine utfordringer og hva de trenger av hjelp fremfor å putte dem i kategorier som de ikke kjenner seg igjen i.

Også «praktikere», og ikke bare forskere, må altså prøve å sette til side det de vet eller tror de vet når de skal forstå menneskers liv.

Hvis ikke kan de risikere å definere noen mennesker inn i kategorier hvor de ikke hører hjemme, mens andre mennesker, som egentlig hører hjemme i kategorien, opplever å utdefineres fra denne og at deres erfaringer «normaliseres». 

Forhåpentligvis vil denne masteroppgaven bidra til en mer nyansert debatt om hva negativ sosial kontroll er og hvem som utsettes for dette. Forhåpentligvis vil den også bidra til at vi kan snakke om felles mekanismer som skjer når man utøver sosial kontroll, tegn til bekymring og hvordan vi kan være med å tilby likeverdige tjenstetilbud for mennesker som opplever for mye sosial kontroll, slik de selv forstår det.


Kilde: Košuta, Minela, «Av og til kunne jeg ønske jeg hadde en hijab å skylde på eller noe som gjør meg synlig»: En institusjonell etnografisk studie av sosial kontroll (2018), Universitetet i Agder 


Hilde Langvann, 14/11-2018
​Hjelpekilden Norge