Seksuelle overgrep - ansvar og ansvarsfraskrivelse

​I VG-helg 11. juni kunne vi lese rystende beretninger om seksuelle overgrep i Tysfjord kommune. Sentralt står det læstadianske miljøet i kommunen, og reportasjen forteller at overgrepsofrene har hatt større tillitt til menigheten enn til politiet. Menigheten på sin side har gjort lite for å støtte de som har rapportert om overgrep.

Overgrep - bibelsk synd eller kriminell handling?
Talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttaler i reportasjen at det ikke er sjelesørgerens oppgave å anmelde, og at de snakker med overgriperen om synden han har begått. "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse".

I 2012 ga Ellen Norbakken ut masteravhandlingen "Når ord mangler - om seksuelle overgrep i Luthersk-Læstadianske miljøer" Her så hun nærmere på årsaken til hvorfor overgrepssaker ikke blir juridisk straffeforfulgt. Hun fant at noe av forklaringen lå i at miljøene manglet tradisjon for å snakke om seksualitet og skille dette fra seksuelle overgrep. Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som ikke gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig.

Dette betyr at når det har skjedd et seksuelt overgrep i en menighet, så er det da den bibelske synden som er i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Forstandere i menigheten uttalte i Norbakkens avhandling:

”Det finnes tilgivelse for alt, også for seksuelle overgrep”

Når forsoning er oppnådd, er synden ute av verden, og man skal gå videre. Det blir vist til bibelske prinsipper knyttet til plikt til å tilgi og legge saken bak seg. En av kildene uttalte:
​

” I god ånd, hvis man er et bra menneske, tar man i mot spørsmålet om tilgivelse, og så skal det være ferdig.”

Når man ser seksuelt misbruk kun i bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd, og setter bibelsk håndtering av handlingen over juridisk håndtering, har man da tilstrekkelig nok kunnskap om seksuelle overgrep? Når man framholder tilgivelse som løsningen, er lederne da i stand til å se seksuelle overgrep i et maktperspektiv? Klarer man å se de menneskelige sidene ved spørsmålet om tilgivelse?
 
Flere av informantene i Norbakkens masteroppgave mente at de overgrepsutsatte presses til tilgivelse og forventes å legge saken bak seg, og at ordninga i praksis dermed forhindrer at en overgrepssak blir brakt inn for retten. Praksisen med intern opprydding viser forsamlingsmiljøenes manglende forståelse for hva seksuelle overgrep dreier seg om.
 
Lojalitetsfølelsen skaper taushet
VGs reportasje ”Den mørke hemmeligheten” viser også at lojaliteten til gruppen har vært en faktor som har bidratt til å skape taushet om overgrep.

I Norbakkens masteravhandling kunne vi lese at lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen var svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenhenger. 
 
En  av informantene uttalte:

”Plikten er veldig sterk, og det å sette fokus på overgrep, spesielt hvis det angår predikanter eller ledere, blir ofte tolket som et angrep på omdømmet. Omdømmet er svært viktig, og når det kommer til et problem, er folk opptatt av ’hva skal folk tro om oss’.”
 

I sum ser vi en beskrivelse av en kristen æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep.
 
Ikke enestående
Det læstadianske miljøet er ikke enestående i norsk sammenheng når det gjelder å ha en kultur for intern håndtering av overgrepssaker. Andre mennesker med bakgrunn fra trossamfunn preget av kollektivistiske verdier, der hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet, kan fortelle om en lignende lojalitetsfølelse til trossamfunnet som årsak til at overgrepssaken aldri nådde politiet. 
 
Noen av våre brukere har fortalt at foreldrene eller menighetens tilsynsmenn har advart mot anmeldelse av overgrepssaken, da de da vil bringe trossamfunnets navn i vanry. Andre har forklart at de selv har ønsket å ta opp saken internt, av samme årsak. Deres lojalitet til trossamfunnet og ønske om å beskytte trossamfunnets ry har dermed vært avgjørende for å holde saken internt.
 
Når selv pårørende til et overgrepsoffer velger å tie om et overgrep, så er ikke intensjonen å beskytte overgriperen. Intensjonen er å beskytte gruppen, å bevare æren. Men konsekvensene har ofte vært at overgriper i praksis har kunnet fortsette sine overgrep, med fatale konsekvenser for de overgrepsutsatte. Å kjenne til disse mekanismene er avgjørende for å jobbe videre med forebygging og beredskapsplaner for seksuelle overgrep.

Denne våren har vi sett en lenge etterlengtet debatt om usunn religiøsitet i norske medier. Hjelpekilden mener det nå er på høy tid at den interne behandlingen av overgrepssaker blir debattert, og hvordan lojaliteten til menigheten skaper en ukultur som lager grobunn for flere overgrep. Vil trossamfunn preget av kollektivistiske verdier delta i denne debatten, eller vil de illustrere sin taushetskultur?
 
 
Hilde Langvann, 12. juni 2016
Daglig leder, Hjelpekilden Norge