Seksuelle overgrep og taushetskultur

I flere norske trossamfunn er det en lang tradisjon for å velge intern opprydding framfor juridisk straffeforfølgelse. Dette gjelder blant annet seksuelle overgrep, og er noe som med jevne mellomrom blir satt på dagsorden også i norsk media. 

27. juli i år startet australske Royal Comission into insitutional Responses to Child Abuse sin offentlige høring for å se på trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia. Etterforskning har vist at over 1000 overgripere i trossamfunnet de siste 60 årene aldri har blitt rapportert til myndighetene. Denne taushetskulturen rundt overgrepssaker kjenner vi også fra avsløringene i den katolske kirke, der blant annet en rapport fra 2011 viste at minst 800 prester i Nederland hadde begått seksuelle overgrep i en periode på 40 år.    

Denne internjustisen har i praksis ført til at mange overgrep har kunnet fortsette, og dette er hovedgrunnen til at trossamfunnet siden 2012 på verdensbasis er blitt dømt til å betale til sammen 139 millioner kroner i erstatning til overgrepsofre. Sterkere fokus på overgrepsproblemet til tross, et internt skriv fra 2013, ”Guidelines for Branch Office Service Desks”, gir et bekymringsverdig innblikk i den interne håndteringen av overgrepssaker i trossamfunnet.

I Norge ble avvergingsplikten i straffeloven styrket i 2010 og innebærer blant annet at plikten til å hindre kriminelle handlinger som seksuelle overgrep står over taushetsplikten. Dette betyr at også trossamfunn er forpliktet til å melde til politimyndighetene ved kjennskap om overgrepssaker i menigheten.    

Hjelpekilden er en organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i religiøse bruddprosesser. Av våre brukere, så utgjør utbrytere fra det lille trossamfunnet Guds Menighet den prosentvise største gruppen. I et internt skriv fra 2003, som også tidligere er blitt delt med media, ser vi at menighetens tilsynsmann omtaler seg som en ”etterforsker, forsvarer og dommer” i en overgrepssak i trossamfunnet. Skrivet gir inngående beskrivelse av hvordan en overgrepssak behandles internt i trossamfunnet. Etter at skrivet kom på avveie havnet det senere hos Kripos, noe som tilslutt førte til polititiltale og dom mot overgriperen.

Oppgaven min som 
etterforsker, forsvarer og dommer
 har følelsesmessig vært både krevende og vanskelig 

(Forstander ved Guds Menighet, 2003)

Mens denne saken førte til dom i 2005, kjenner vi til flere saker der overgrepet ble hysjet ned av menigheten. I etterkant av dommen er vi blitt kjent med ytterligere to anmeldte og domfelte saker, den siste fra 2012.  I sum er overgrepshistoriene i et trossamfunn med bare 430 medlemmer  alarmerende mange. Et av de tidligere medlemmene uttalte til oss: ”Jeg er en av de få i min generasjon som ikke er blitt utsatt for overgrep” Men både brødre og venner fra menigheten hadde dessverre blitt misbrukt seksuelt. Når vi ser at en av overgriperne har forgrepet seg på barn i flere generasjoner, så er det tydelig at internjustisen har sine åpenbare svakheter. ”Erkjennelse, anger og tilgivelse” er en tvilsom oppfølging av slike alvorlige saker, og svært mange barn kunne blitt spart dersom trossamfunnet tillot å ta imot kompetanse utenfor trossamfunnet på dette området.

En masteroppgave fra 2012 (Norbakken) ” Når ord mangler” ser nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten. 

Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak. 

Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter for utbrytere fra lukkede religiøse miljøer. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes.


Hilde Langvann, 8/8-2015
Hjelpekilden Norge

Kilder: 
"Når ord mangler. Om seksulle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer" 
Internt brev i Guds Menighet fra 2003
Høringene i Australia
Redd Barna om kompetansesenter i 2005
Dybing om kompetansesenter i 2014


Les også: 
Kristen æreskultur