Seksuelle overgrep: En kriminell handling eller bibelsk synd?

I en masteravhandling fra 2012, "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer" ser Ellen Norbakken nærmere på årsaken til hvorfor overgrepssaker ikke blir juridisk straffeforfulgt. Hun fant at noe av forklaringen lå i at miljøene manglet tradisjon for å snakke om seksualitet og skille dette fra seksuelle overgrep. Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som ikke gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig.

Dette betyr at når det har skjedd et seksuelt overgrep i en menighet, så er det da den bibelske synden som er i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Forstandere i menigheten uttalte i Norbakkens avhandling:

Det finnes tilgivelse for alt, også for seksuelle overgrep. 

Når forsoning er oppnådd, er synden ute av verden, og man skal gå videre. Det blir vist til bibelske prinsipper knyttet til plikt til å tilgi og legge saken bak seg. En av kildene uttalte:

I god ånd, hvis man er et bra menneske, tar man i mot spørsmålet om tilgivelse, og så skal det være ferdig.

Det kan derfor virke som at spørsmålene om det juridiske blir underordnet det å legge bak seg etter intern opprydding og tilgivelse. Man har tross alt snakket ut om saken og ryddet opp. Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling. 

Vi kan se nærmere på en overgrepssak i Guds Menighet i Lofoten i lys av disse funnene. I et internt skriv adressert til medlemmene, får vi et grundig innblikk i både synet på og behandling av seksuelle overgrep.

Utgangspunktet for forstanderens oppgave som "etterforsker, forsvarer og dommer" i en spesifikk overgrepssak i menigheten, var at løsningen var gjennom erkjennelse, anger og tilgivelse. Konklusjonen i hans saksbehandling var at det hos den anklagde bestefaren forelå en tendens til uvanlig stort ønske om nærkontakt med unge av det annet kjønn. Denne tilbøyeligheten hadde ført til at det i denne kontkrete saken hadde foregått episoder av usømmelig og skadelig karakter. Videre, i forbindelse med prosessen erkjennelse, anger og tilgivelse, uttrykker forstanderen seg fornøyd med resultatet. Han skriver:

Vi har vært gjennom et alvorlig oppgjør med ydmyk innrømmelse og bønn som resultat. Bestefaren har nå sterkt beklaget det hans opptreden har forvoldt av lidelser (...) Jeg har hatt et forsonende møte med alle parter samlet, og vi er nå alle enige om å legge dette bak oss.  

I sluttkommentarene i brevet omtales overgrepet som en overtredelse av Guds lover,  et alvorlig lovbrudd i Bibelsk kontekst.

Vi må vokte våre legninger, tilbøyeligheter og dragninger på det kjønnsmessige området, slik at vi for framtiden kan unngå usømmelighet, skader og kanskje ødelagte liv på grunn av slike ting. (...) Det er vi som voksne som bærer hele ansvaret for upassende episoder.

Vi ser her et eksempel på at at en straffbar handling ble ansett som usømmelighet, upassende, overtredelse av Guds lover og dermed en synd i bibelsk kontekst. Formålet for saksbehandlingen har vært erkjennelse, anger og tilgivelse, og etter et forsonende møte har alle parter blitt enige om å legge saken bak seg.

Sett ut ifra funnene i "Når ord mangler", så kan vi her stille spørsmål om fokuset på handlingen som en synd og ikke en kriminell handling, er årsaken til at også fornærmede parter lot saken ligge etter at et forsonende møte hadde funnet sted. Ble de virkelige enige, eller følte kvinnene at de pliktet å legge saken bak seg, i lys av forstanderen som myndighetsperson og tilgivelsen som en viktig kristen handling?

Når man ser seksuelt misbruk kun i bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd, og setter bibelsk håndtering av handlingen over juridisk håndtering, har man da tilstrekkelig nok kunnskap om seksuelle overgrep? Når man framholder tilgivelse som løsningen, er lederne da i stand til å se seksuelle overgrep i et maktperspektiv? Klarer man å se de menneskelige sidene ved spørsmålet om tilgivelse?

Flere av informantene i Norbakkens masteroppgave mente at de overgrepsutsatte presses til tilgivelse og forventes å legge saken bak seg, og at ordninga i praksis dermed forhindrer at en overgrepssak blir brakt inn for retten. Praksisen med intern opprydding viser forsamlingsmiljøenes manglende forståelse for hva seksuelle overgrep dreier seg om. Som en av kildene i Norbakkens avhandling sier: 

Her er det naturlig å stille spørsmål om hva lederskapet i slike forsamlinger tenker når de tar på seg ansvaret for slike håndteringer, om de reflekterer over om handlingene er straffbar etter norsk lov, og at de kanskje stiller seg over loven. 

Hilde Langvann, 13/8-2015
Hjelpekilden Norge

Les også:
Seksuelle overgrep og kristen æreskultur del 1
Seksuelle overgrep og kristen æreskultur del 2
Når trossamfunnet skal ordne opp internt
Seksuelle overgrep: Trossamfunnene må selv ta ansvar

Kilde:
Når Ord Mangler - Masteroppgave i Diakoni