Det er ikke oss, det er deg

Når religiøse utbrytere står fram med sin historie for å fronte mangelen på et profesjonelt hjelpetilbud eller for å adressere negativ sosial kontroll i religiøse miljøer, kommer gjerne følgende reaksjoner:
 

1. Historiene oppleves som et angrep på kristne trossamfunn. Media kritiseres for å bidra til stigmatisering. Noen hevder seg forfulgt. Det reageres på at deres trossamfunn er nevnt i samme setning som et trossamfunn de selv mener er en sekt. 
2. Historiene fra utbryterne avvises siden de ikke er representative pga: a) Trossamfunnene de kommer fra er egentlig ikke kristne. b) Miljøet de kommer fra et lite og spesielt c) Utbryternes utfordringer skyldes umodne foreldre, ikke trossamfunnet d) Hendelsene ligger langt bak i tid
3. Historiene er fortalt av misfornøyde eks-medlemmer som gis en talerstol de ikke burde hatt. Det hevdes at kristne miljøer tiltrekker seg folk med psykiske problemer, og at slike sårbare mennesker lett misforstår. Det vises til at alle de andre medlemmene er lykkelige og fornøyde med sitt medlemskap, og de stiller seg uforstående til fortellingene fra tidligere medlemmer. De forteller implisitt at «det er ikke oss, det er deg»
4. Whataboutism. Hvorfor snakker dere ikke heller om (sett inn det som passer). 

Vi så mange eksempler på slike reaksjoner etter premieren på den kritikerroste filmen Disco, og nå sist i desember etter tredje episode av Tv2s Norge Bak Fasaden: I Guds navn.

Og det er den kristne dagspressen som leder an, som Vebjørn Selbekk i avisen Dagen illustrerer i sin leder fra 16/12-19: "Litt mer research, Tv2". Vårt Land følger opp med overskrifter som 1-0 til Smiths venner. 

Et godt eksempel på det samme kan vi høre i en paneldebatt om Disco, som ligger tilgjengelig på Vårt Lands Podcast. «Det miljøet du tilhørte er et ekstremt marginalt lite miljø, Christine, det er få som har opplevd det du har opplevd,» sier Vårt Lands religionsredaktør «Dette er en generalisering og en stigmatisering av frikirkeligheten som ikke stemmer», sier en pastor etterpå. Det er tydelig at ingen av disse to har forstått filmens budskap om det å miste sin stemme i et kontrollerende miljø, og hvordan veien blir kort til radikalisering. Det viktigste her er likevel de ubehagelige teknikkene som brukes for å avvise debatten.

Jeg tenker det er nok nå. Jeg er lei av å høre fra religiøse som går i offerrollen, og jeg er lei av en kristen dagspresse som kveler en viktig debatt i fødselen. Jeg er lei av manglende empati, unnvikende svar, bagatellisering og likegyldighet.

Denne gangen ønsker jeg at vi adresserer det som er kjernen her: Menneskene som har det vanskelig. Et trossamfunn må gjerne lage fine videoer om hvor fint de har det, men når en 16-åring fra det samme trossamfunnet tar kontakt med oss samme uke og forteller at hun ikke lenger har lyst til å leve pga det presset hun blir utsatt for, så er det noe som er feil. Hva med å fokusere på dette? Hva kan vi forandre på i vår kultur som gjør at 16-åringer ikke ønsker å ta sitt eget liv?

Jeg vil at alle trossamfunn som mottar statlig støtte i Norge skal ha en egen strategiplan om negativ sosial kontroll. Jeg vil at alle trossamfunn skal reflektere over tematikken, ha kunnskap om hva denne kontrollen er og hvorfor den er skadelig, og jeg vil at de skal motarbeide slike tendenser i sitt eget miljø.

Jeg vil at myndighetene skal følge opp arbeidet de startet for 12 år siden, da det var en helsepolitisk målsetting at det ordinære hjelpeapparatet skulle få økt kunnskap om denne tematikken. Jeg vil ikke se flere avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har nok kunnskap om tematikken for å kunne hjelpe.

 Jeg vil at noe skal gjøres. Jeg vil ikke høre mer om tenåringer som sier at selvmord er deres eneste vei ut. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som blir uføre av psykiske grunner etter å ha gjennomgått en religiøs bruddprosess. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som har hatt det vondt hele livet. Jeg vil at det skal finnes et godt hjelpeapparat som har kunnskap og kompetanse.

Kan vi snakke om dette denne gangen? Ellers skal vi nok en gang snakke om hvor urettferdig behandlet et trossamfunn er?


(Fra innlegg i VL 18/12-19)

Hilde Langvann, Hjelpekilden 
​30/12-2019