Må man alltid tilgi?

Må vi tilgi for å komme oss videre? Er det mulig å tilgi alt? Og hva er egentlig tilgivelse?

En kvinne henvendte seg Hjelpekilden etter å ha lest en bok om tilgivelse, der det ble understreket viktigheten av å tilgi. Hun skriver: "Jeg klarer ikke å tilgi".

​Vi tok opp temaet i plenum i vår diskusjonsgruppe på FB, og fikk mange reflekterte innspill.

Flere hadde tatt et bevisst valg om tilgivelse for egen del:

Jeg fant ut at tilgivelse er en bevisst handling jeg måtte gjøre for meg selv, for å komme videre. Et valg om å forsone seg med hvordan ting har vært, og ble. 
De en tilgir, behøver ikke vite om det engang.. 
 
Tilgivelse forandrer ikke fortiden ,men den kan forandre fremtiden. Jeg tok et oppgjør med trangsynt oppvekst i lukket trosamfunn for 13 år siden. Siden den gang har frustrasjon gått mer og mer over i å bare synes synd på de som utsatte oss for vranglære og læren om en straffede Gud samt flammer i helvetet .
 
Som du skriver, tror jeg også at for å komme seg videre må man først kunne tilgi seg selv - så tilgi de rundt deg. Hat og hevn-tanker gjør pent lite mot de man er bitter på, men de gjør meget mye med en selv. Om en ikke klarer å tilgi, kan man i hvert fall gjøre det man kan for å ta vare på psyken på den måten at man ikke holder inne det vonde, men er åpen om det, og kan komme inn i en helbredelsesprosess!

​Andre igjen var klare på at de ikke ønsket å tilgi, og hadde gode grunner for det:

​Men jeg har bestemt meg for IKKE å tilgi min mor for de overgrep hun påførte oss barna, og det hun lot andre gjøre mot oss. Jeg har rett og slett bruk for å sette opp en grense, å si til meg selv at det var ikke greit, det skal ikke skje, og må ikke skje. Min far (ikke JV)har vært sorgtung for at han ikke forsto hvordan vi hadde det og har bedt om tilgivelse for at han ikke "grep inn". Jeg har tilgitt ham, og det var ikke vanskelig. Men min Jvmor vil ikke/aldri innse at hun har gjort vonde ting mot oss, hun ville gjort det samme i dag.  Jeg lever godt med tanken, for nå har jeg overtaket.
 
En psykolog jeg var borti sammenlignet oppveksten min med det å ha overlevd en ulykke. Med tiden lærte man å leve med skadene. Men man ble aldri helt ferdig med det. Man ville aldri klare det samme som mange andre. Og jeg har ikke mulighet for å tilgi noen som den dag i dag gjør alt som står i deres makt for å få meg tilbake dit jeg var. Men jeg prøver å ikke klandre meg selv, prøver å komme videre i livet.  
 
Noen ganger tar jeg meg fortsatt i å ønske at foreldrene mine ville anerkjenne meg for den jeg er. Jeg vet veldig godt at det aldri kommer til å skje, at jeg bare må legge det bak meg og komme meg videre. Likevel tror jeg at det for alltid vil være en liten gutt der inne et sted som står med tegningen i hånden og håper på at en eller annen dag får han skryt for den.
​

​Noen understrekte at tilgivelse slettes ikke er nødvendig:

For meg har det ikke nødvendigvis vært nødvendig å tilgi for å gå videre. Man MÅ ikke tilgi. En kan plassere skyld og ferdig med det.
 
Tilgivelse er ikke nødvendig, men å akseptere at ting har skjedd og at det har gjort meg til den jeg er. Være stolt av de sterke sidene mine, og fortsette å jobbe med de svake sidene.

Man trenger ikke gå rundt og være sinna eller bitter selv om man ikke tilgir. Og, det er IKKE sant at man får det bedre med seg selv ved å på død og liv skal tilgi alt mulig. Det er faktisk bare tull spør du meg

Jeg tror med sikkerhet at tilgivelse er ikke det samme som tillit. Når et samfunn har gjort en mye ondt så er det slik, da har man ikke tillit til det og skal ikke ha det!! Man kan dog i sitt indre akseptere at man selv gikk inn der en gang og at de er som de er og man kan la gå hatet, men utover det er det ikke sunt å «tilgi»

​For flere var ordet «tilgivelse» ubehagelig i seg selv, noe vi fant bunnet i hvordan dette ble omtalt i de religiøse miljøene de kom fra. Ordet "tilgivelse" hadde for enkelte blitt synonymt med det å akseptere å bli krenket:
​

Som barn av Jv ble det terpet mye på tilgivelse / snu det andre kinnet til osv.  Man skulle liksom være immun mot krenkelser, for det var aldri personlig det var "sannheten" som var i fare. Så lærer man seg til å ikke la noe gå inn på seg, lærer seg at hva jeg føler ikke har noen betydning. Folk kan nærmest gjøre hva som helst mot deg uten at du skal føle deg krenket eller har behov for oppreisning. Har man da en tilgivende natur i tillegg, blir man en dott av en person uten ordentlige grenser. (Man blir jo et lett offer for overgrep, og man blir i tillegg lært at man skal tilgi sin egen overgriper)

Måtte gå mange runder med meg selv etter at jeg forlot sekten. Øvde meg på å ta plass.  Gi beskjed når noen gjorde overtramp. Lovet meg selv å aldri mer ha dårlig samvittighet for noe (tilgi meg selv)

"Å snu det andre kinnet til" betyr å godta krenkelser, dette har fint lite med tilgivelse å gjøre. Krenkelser er noe som ikke under noen omstendigheter burde godtas. JV har en pervertert forståelse av kjærlighet. De plukker ut definisjoner eller deler av dette for at det skal passe med praksis, som igjen handler om å ha kontroll. Antar vi som har hoppet av har mange ubevisste forståelser av begreper som ikke harmonerer med hva ordene egentlig betyr.

Jeg tror at den der tanken med å absolutt MÅ tilgi for å få det bedre med seg selv er noe som henger fast fra tiden vår i forhold til religion...Det går helt fint an å ha et nydelig liv SELV om man ikke har tilgitt alt.
Jeg har jobbet hardt med dette å godta krenkelser. Da jeg innså at jeg hadde et usunt forhold til dette bestemte jeg meg for å hevde meg selv. Det kan være vanskelig å finne balansen. Men i hverdagen kan det være småting, som f eks at noen sniker i køen. Det krever et visst mot å si fra, men det absolutt verd det. Når man hevder seg selv blir det mindre å tilgi.

​Å bruke andre ord ble løsning for flere, eller å definere tilgivelse på en annen måte enn hva trossamfunnet hadde gjort.

​
 Jeg har brukt mange år av mitt liv på å forsøke å forstå hvorfor ordet tilgivelse og bitterhet gjør meg urolig også sint. Jeg fant at dette hadde med hvordan menigheten brukte de ordene, så for meg har det derfor vært viktig å finne nye ord. Forsoning og gjennopprettelse av det som gikk galt inni meg er bedre ord for meg. Det har tatt meg årevis i terapi og studier. 
 
Jeg har slått meg til ro med å forsone meg med det som er blitt gjort mot meg. Det kjennes lettere enn å tilgi. Jeg vet godt noen tilgir, om det er mest "rett"? Vet ikke, jeg gjør det som er rett for meg.
 
Å tilgi er ikke det samme som å godta, men mer å kvitte seg med vonde plagsomme følelser.
 
Jeg tror på en måte at tilgivelse er en form for selverkjennelse på at man ikke får gjort noe mere med det, selv om man aldri får glemt det. Selverkjennelse gjør at man minsker faren for og utsette seg for psyko somatiske lidelser
 
Å tilgi behøver ikke være en følelsessak. Man kan bestemme seg for å tilgi. Det betyr heller ikke at man har akseptert den uretten som er begått mot en
 
Man kan ikke tving frem tilgivelse. Det hjelper heller ikke å pushe. Man kan heller med fordel ha en intensjon om å en gang kunne tilgi. Tilgivelse er også en gradvis og pågående prosess, og jo mer man øver, jo «flinkere» kan man bli.

For meg personlig har tilgivelse dreid seg om forsoning, fordi "de andre" ikke har bedt om tilgivelse. Derimot har det vært til hjelp for meg å forstå mer av bakgrunnen og forutsetningene til de som har krenket meg og da fått et glimt inn i deres historie, tragedie og begrensninger. For meg har da forsoning også dreid seg om prosesser som har vart over flere år, og disse prosessene tror jeg for min del varer livet ut, samtidig som "byrden" hele tiden gradvis blir lettere, ev. "to skritt fram og ett tilbake", eller "ett skritt fram og to tilbake". I "tunge perioder" kommer depresjonen, men den varer heldigvis ikke lenge. Vi har alle våre ulike historier og ulike livsløp. For øvrig har jeg funnet det mest hensiktsmessig å tilgi enkeltmennesker og ikke bevegelser eller organisasjoner. Da blir det hele for meg mye mer konkret og håndterlig, fordi systemer i seg selv for meg blir noe upersonlig.
 
Hadde tidligere en forestilling om at tilgivelse var en bølge som slo inn over en, og alt ble bra etterpå. Men slik er det dessverre ikke. Jeg klarte heldigvis å snu tankegangen min, og forsone meg. Betyr ikke at jeg glemmer, eller at " alt er bra". Min mamma lot det få grobunn i hat, og ble fryktelig bitter. Og det igjen ødela hennes liv. Jeg ser framover, og tar med meg kunnskapen. På godt og vondt. Slik de fleste mennesker gjør, uansett bakgrunn. Menigheten og trua tok i fra meg ... alt. Men jeg har tatt kontrollen over mitt eget liv tilbake, og er takknemlig for at framtiden er min! Den er for verdifull til å brukes på hat.

Egentlig kan man si det så enkelt at tilgivelse er å la bitterhet og hevn fare, og bli fri selv fra de negative bindingene til det som har vært.

Hilde Langvann, 19/10-2018
​Hjelpekilden Norge