"Uttafor"

Ser norsk ut, snakker norsk, men er likevel ikke norsk i det hele tatt. Slik omtaler mange religiøse utbrytere seg selv.

​Hvordan er dette mulig? Hvordan kan noen som er født og oppvokst i norsk kultur kjenne seg fremmedgjort fra storsamfunnet?

Årsaken ligger i enkelte trossamfunns fiendebilde av storsamfunnet. Når man ser på samfunnet utenfor som styrt av onde krefter, og at trygghet bare kan oppnås ved å holde seg nær menigheten, vil dette gå ut over integreringen. Så lenge man holder seg i trossamfunnet vil dette oppleves som et sterkt indre samhold. I det øyeblikket man står utenfor miljøet oppstår utfordringene.
 
Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet, og noen har brukt lang tid på å bli integrert i samfunnet.

Det var litt av en jobb for meg å integrere meg i det norske samfunnet når jeg gikk ut av trossamfunnet. Selv om jeg gikk på en vanlig skole, så følte jeg meg fremmedkulturell når jeg gikk ut. 

Det er snart 20 år siden jeg valgte å forlate trossamfunnet. I mange år følte jeg meg som en outsider, hverken en del av et trossamfunn som jeg en gang var, eller finne min plass i samfunnet. Jeg var midt i mellom, hverken frelst eller en av verden. 

Selv om jeg gikk ut i veldig tidlig alder så har det tidlige utenforskapet fulgt meg resten av livet.

​Det at jeg ikke hadde feiret noen høytider eller bursdager eller deltok på sosiale arrangementer med jevnaldrende utenfor menigheten har gjort at jeg stadig, etter ett halvt liv på utsiden, fortsatt ikke kan høytidssanger, tradisjoner og sosial etikette rundt disse markeringene. Jeg er stadig uttafor.

Jeg tror aldri man kan bli fullintegrert. Hvertfall ikke hvis man er oppvokst som jv.

Det er 30 år siden jeg fadet ut av jv. Følelsen av utenforskap var nok sterkest de første årene, men jeg vil ikke si at jeg er fullt integrert i dag heller.

Når man har vokst opp som JV så tror jeg det er vanskelig å føle seg tilpass i samfunnet. Man blir så preget av å være annerledes som barn, i allefall for min del. Jeg syns det vanskeligste er feiringer, som jul og 17.mai. Jeg føler meg så annerledes, selv om jeg blir invitert med på andres tradisjoner, men det blir liksom ikke «sin egen».

Tror ikke jeg noen gang vil føle meg fullintegrert i samfunnet etter å ha vokst opp i JV. Selv etter 18 år utenfor har jeg aldri klart å kjenne på "julestemning" eller gleden av å ha bursdag. Det er vanskelig å snu helt om når man har fått JV læren inn med morsmelken og så ukentlige doser med "gift" injisert i sinnet år etter år. Jeg tror aldri sinnet mitt vil bli 100% fri og det er vel bare noe de fleste tidligere JV-barn må leve med. 

Jeg tror dessverre ikke at det er noen mirakel oppskrift på dette, men mye jobbing med seg selv for å endre tanker og holdninger man har lært i trossamfunnet. Holdningene jeg lærte i trossamfunnet var jo at de som ikke var frelst var styrt av det onde. Jeg måtte tørre å bli godt kjent med og få tillit til folk utenfor trossamfunnet. 

Det er kanskje ingen lett løsning på disse utfordringene mange kan oppleve. Så lenge et trossamfunn skaper en barriere mellom medlemmet og storsamfunnet, og ser på integrering som en onde, vil det alltid være utfordrende når man plutselig står utenfor trossamfunnet. Men det hjelper mye at samfunnet utenfor forstår at man kan ha utfordringer med å føle seg integrert, selv om man ser norsk ut og snakker norsk. Og for oss andre kan det kanskje hjelpe at andre også føler ensomhet og mangel på et sosialt nettverk, som denne personen satte fingeren på.
​

Litt av utfordringen med å forlate ett så tett miljø som JV er at man har litt for store forventninger til hva det vil si å være «integrert» i det normale samfunnet. Fakta er at veldig mange nordmenn uansett bakgrunn sliter med følelser av ensomhet og mangel på gode sosiale nettverk. Når man er med i en liten gruppe mennesker som er så annerledes som JV så vil man føle et tettere samhold innenfor den gruppen en det som er normalt ellers.
​

Kanskje er det greieste å ikke kjempe for å bli integrert, men å akseptere seg selv som litt annerledes?

Må man egentlig bli integrert? Kan man ikke bare være seg selv? Jeg kjenner på at “presset” om å bli integrert vel så mye kan bli et problem i seg selv.

​Det er ikke alt jeg har fått dreisen på nå heller, men jeg har for lengst akseptert meg selv som litt «rar». ​

​Mitt største ønske var å være som alle andre, når jeg var barn av JV. Når jeg dro derifra i tidlig tenårene var jeg fullstendig fri til å bli som alle andre men oppdaget fort at det ikke var mulig. Jeg var ikke skikka til å være "normal", hadde ingen forutsetninger for det. Samfunnet fortsatte å påpeke at jeg ikke passet inn, straffet meg for det på alle mulige kreative, bestialske og sadistiske måter. Jeg prøvde å finne plassen min blant de forskjellige utenforskapene i samfunnet, sortkledde metallere, narkomane, blodige frikere, sirkusfolk, hjemløse skitne pønkere. Jeg kunne godt få være med i gjengen men da måtte jeg være som de, jeg prøvde men fant fort ut at jeg passet tilogmed ikke inn med de som står på ytterkantene av samfunnet. Føkk it, tenkte jeg, det er det som har grepet på de som er religiøse også, trangen til å høre til, jeg er ikke noen sau lenger, jeg ser spillet og jeg er ikke med på det. Det uendelige jaget, hvem er det som tror at jeg er så dum, jeg er ikke med på det. Jeg kom frem til at det er greit å leve ett liv andre ikke forstår, jeg lever for å tilfredsstille meg selv og oppfylle mine egne drømmer, ikke noen andre sine forventninger til meg. Koste hva det koste vil, sa jeg som 14-åring når jeg forlot hjem, familie, venner og alle bekjente. Jeg skal ha friheten min! Jeg fikk den men det var dyrt, ubehagelig, trist, ensomt, og kjipt. Det kosta ett hav av tårer, litervis av blod, hundrevis av arr, sinnet mitt, sindigheten min, troen på menneskeheten, tilliten til noen, min egen verdi. Jeg vet ikke hvor mange broer jeg har brent men jeg har brent dem flittig for å lyse opp veien min. Men visst faen var det verdt det, jeg er fri ♡

Hilde Langvann
Hjelpekilden Norge, 10/12-2019