Sosial utfrysning - hvorfor reagerer man forskjellig?

Dette innlegget er et sammendrag av kapittel 2.1.2 i masteravhandlingen «A loving provision?» av Julia Gutgsell. Alle kilder til forskningen som det er referert til i dette innlegget finnes på denne lenken, fra side 15, og i denne oversettelsen.


I følge sosiologiske teorier går man gjennom tre faser etter å ha opplevd sosial utfrysning. Dette innlegget skal handle om fase 2, reaksjonsfasen. I denne fasen skal man reflektere over hendelsen, årsaker og konsekvenser, og man går gjennom ulike mestringsstrategier.

Hvilke mestringsstrategier vi velger etter å ha blitt utfryst, avhenger av hvilke av de fire grunnleggende behovene våre som er blitt mest påvirket, og av individuelle forskjeller
 
Dette er de fire grunnleggende behovene vi har, og som kan bli utfordret etter å ha blitt sosialt utfryst:

• Behovet for å høre til
• Behovet for kontroll
• Behovet for selvtillit
• Behovet for en meningsfull tilværelse

 
De vanligste mestringsstrategiene er

• Prososial adferd
• Antisosial adferd
• Sosial unngåelse

 
 
Prososial adferd
De som har kjent på at behovet for å høre til og behovet for selvtillit er det som har blitt mest påvirket av utfrysningen, har større sannsynlighet for å svare med en prososial adferd. De vil ønske å reparere forholdet og å bli gjennopptatt gruppen som har fryst de ut.  Personer som følte at kostandene ved å miste en relasjon er større en fordelene, vil være tilbøyelig for å reparere relasjonen.

​De som vurderte sannsynligheten for å bli gjenopptatt i gruppen var stor, ville med større sannsynlighet velge en prososial adferd.


Antisosial adferd
De som har opplevd at behovene for kontroll og en meningsfull tilværelse er blitt skadet av utfrysningen, kan ha en tendens til å vise antisosial oppførsel overfor de som sto bak utfrysningen. Dette tolkes som et middel for å gjenopprette og styrke sin følelse av kontroll. 
 
Antisosial respons vil med større sannsynlighet oppstå hvis individet vurderte utfrysningen som urettferdig, eller hvis forholdet til den som utstøtte ikke var viktig.
 
De som vurderer at de ikke kommer til å bli gjenopptatt i gruppen, var mer tilbøyelige til å svare på en antisosial måte enn individer som trodde at de ville bli med i gruppen igjen i framtiden.
 
En form for antisosial adferd kan være forventingen om å bli avvist i fremtiden. De kan ha en egen følsomhet for avvisning, noe som igjen øker risikoen for fremtidig avvisning.


Sosial tilbaketrekning/ sosialt unngående oppførsel
Denne responsen kan være

1. Fysisk:  man trekker seg fysisk fra sosiale møter
2. Psykologisk: man er fysisk tilstede men er psykisk fjern og unngår å inngå meningsfulle forhold med andre.

De som oftest tyr til denne mestringsmekanismen er menensker som frykter smerten ved fremtidig avvisning, og føler seg usikre på hvordan andre mennesker vil verdsette dem eller akseptere dem. De kan ha følt skyld for utfrysningen, følt at de har gjort noe feil, eller ha opplevd det som førte til utfrysningen som pinlig eller skammelig.

 
Andre faktorer som påvirker hvordan man takler utfrysningen
Forskning fant at opplevelsen av utfrysning kan være påvirket av individuelle forskjeller som alder, kjønn, sosial angst, ensomhet og selvtillit.

• Høy alder: Større sjanse til å takle avvisningen bedre. Folk kan bli mer vant til å oppleve utstøtelse over tid, og som et resultat ble de mindre følsomme for det. 

 

• Kjønn: Kvinner jobbet hadere og satset mer på sosiale oppgaver enn menn.

 

• Ensomme: ensomme og sosialt engstelige individer kan komme seg saktere etter utstøtelse enn individer som viste normale nivåer av sosial angst og ensomhet. 

 

• Selvtillit: Tilsvarende ble deltakere som målte lav selvtillit mer negativt påvirket av utstøtelse, enn deltakere som hadde høy selvtillit.

 
 


Hilde Langvann, Hjelpekilden
31/3-2020

Kilde:
A loving provision? Julia Gutgsell, 2017
Oversatt kapittel 2.1 A MODEL OF OSTRACISM