Helvetesdebatten før og nå

Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i hvelvete… (O. Hallesby, Nrk Radio 25. januar 1953)

Det var ikke få som satte morgenkaffen i halsen da svovelpredikant Ole Hallesby fremla sitt nådeløse budskap til de uomvendte i en direktesendt radioandakt på en iskald søndags januarmorgen i 1953. Talen står i dag som historisk, da han etter sigende skal ha skremt store deler av det norske folk, og da den satte startskuddet for den store "Helvetesdebatten" som preget 50-tallet. 

Dagen etter Ole Hallesbys tordentale kunne man lese følgende på Dagbladets førsteside: «Norsk Rikskringkasting stilte seg i går ettermiddag til disposisjon for svovelpredikanter av verste slag.» Avisen innhentet kommentarer fra både kringkastingssjef og formann i kringkastingsrådet. Sistnevnte sa at det var ikke opp til NRK å sensurere Kirkens bekjennelsesskrifter: «Har vi en statskirke, må vi ta statskirken som den er.» 

En av de første fra kirken som  motsa Hallesby var den liberale biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, via et leserinnlegg i Aftenposten, 31. januar 1953:

"Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig…” 

Teolog Ole Hallesby

Biskop Kristian Schjelderup

I biskop Schjelderups verden hørte ikke læren om evig helvetesstraff hjemme "i kjærlighetens religion”. 

Schjelderups debattinnlegg ble sterkt kritisert, han ble framstilt som vranglærer og forsøkt frosset ut av sin stilling. Når han ble kritisert for å ha stilt seg utenfor Den norske kirkes bekjennelse, henvendte han seg Kirkedepartementet for å få saken avgjort. Departementet innhentet uttalelser fra de teologiske fakultetene, fra de øvrige biskopene, og dessuten fra den statsrettslærde professor F. Castberg. Da ikke alle uttalelsene gikk i samme retning, konkluderte departementet med at Schjelderup ikke kunne sies å ha satt seg utenfor Den norske kirkes tro. Schjeldrup beholdt dermed sin bispestilling.

I første fase var Helvetesdebatten en ren teologisk diskusjon, en intern strid i kirken mellom fundamentalistiske og liberale bibletolkere. På mange måter representerte debatten en del av brytninger som allerede eksisterte mellom konservative og liberale kristne miljøer siden 20-tallet, også kalt "Kirkestriden". En av fundamentalistenes hovedsynspunkt var at Helvete ikke var Hallesbys oppfinnelse, men en del av den kristne religions trossannheter. Noen reserverte seg mot Hallesbys krasse ordbruk, men mente at han sto på sikker bibelsk grunn, mens andre kristelige ledere ga Hallseby full støtte uten reservasjoner.

Men debatten endret raskt karakter til å dreie seg om hvor romslig kirken skal være. Som Schjelderup treffende uttalte; "Hvis de som ikke trodde på et brennede Helvete ikke skulle høre hjemme i Den norske kirke, da ville det bli god plass i kirken." 

Samtidig aktualiserte Helvetesdebatten spørsmålet om statskirkens stilling. I en serie lederartikler i perioden februar til mars 1953 tok Dabladet orde for at man man måtte se nærmere på dette spørsmålet. Dagbladet konkluderte med at siden «Hallesby og hans hird» nå har makten over Kirken, med sin tro på helvete og andre gamle dogmer, er det ingen rimelighet i at alle de som ikke tror på dette, skal bidra til finansieringen av helveteslærens forkynnelse: «Den læren bør de forkynne på egen bekostning ved at staten skilles fra Kirken». 

En annen konsekvens av Helvetesdebatten var at den ga et viktig løft til krefter i samfunnet som arbeidet for å fremme en moderne, sekulær humanisme. På mange måter ble Hallesby en motvillig fødselshjelper for Human-Etisk Forbund i Norge, som ble etablert tre år senere, i april 1956. Borgelig konfirmasjon hadde vært et tilbud siden 1951, og hvis vi ser på tallene på antall konfirmerte, ser vi tydelig økning av antall deltagere i 1954 med 162 mot 54 personer to år tidligere, og Helvetesdebatten ble oppgitt som en klar årsak til tilstrømningen til borgelig konfirmasjon.

Kristian Horn, etablerer av Human-Etisk Forbund

”På samme måte burde selvsagt prestene slå ned på legpredikanter som skaper angst, fortvilelse og og søvnløse netter hos tallrike svake sjeler .” (Langfeldt, 1954 s. 21)

Som en av flere bidrag i Helvetesdebatten kom psykiateren Gabriel Langfeldt i 1954 ut med heftet "Mentalhygiene og kristendom", der han gikk på angrep på all forkynnelse som brukte synd og forkynnelse om Helvete som skremsel for å påvirke folks valg av tro. Han gikk langt i å både slå fast at dette var skadelig for menneskers psykiske helse, samtidig som han etterlyste at prester tok avstand fra slik forkynnelse.

Hvilke konsekvenser fikk Helvetsstriden for Den norske kirke? På ortodoks hold betydde striden en dogmatisk innstramming av hva det er lov å mene om livet etter døden. Tidligere hadde det eksistert et visst mangfold av oppfatninger også blant konservative teologer. Som følge av Helvetesdebatten ble denne dogmatiske handlefriheten begrenset. Samtidig etterlot striden seg så mye frustrasjon også på konservativt hold at ingen med entusiasme ville begynne å gi Helveteslæren en stor plass i forkynnelsen etter 1953. Helvete ble nærmest et ikke-ord i forkynnelsen, bortsett fra i noen små og større trossamfunn utenfor Den norske kirke. 

Selv om vi skulle likt å tro at Svovelpredikantens ord hører fortiden til, så er den høyst levende i dag, men utenfor Den norske kirke.

En undersøkelse gjort av Norstat og Vårt Land i 2012, viste at 1 av 10 nordmenn tror på Helvete som et konkret fysisk sted der mennesker vil bli utsatt for evig pine. 

Senest i februar i år blusset debatten opp igjen, etter at predikant Tor André Haddeland i Indremisjonsforbundet i radiodokumentaren «Et sant helvete» kom med følgende ytring:

Hvis du visste at det var en bombe som kom til å smelle om en halvtime, så hadde du advart alle.

På samme måte som Ole Hallesby, presiserer han at dette var ment som en tankevekker. Bomben er helvete, skjebnen Gud har tiltenkt alle som ikke tror. 

I et debattinnlegg etter radiodokumentaren skriver Gunn Hild Lem:

Religionskritikere har stilt spørsmål ved flere sider av helvetestroen. Sier virkelig teksten at livet har to utganger, himmel eller helvete? Er det forenlig med en god Gud? Og litt mer prosaisk: Hvordan påvirker det mennesker å tro på dette?

Svært få som sliter med religiøse traumer søker noensinne hjelp. En av grunnene er at det kan være vanskelig å forstå, også for en psykolog, som ikke har vært utsatt for slik forkynnelse selv. En annen grunn er at disse forestillingene blir møtt med så mye latterliggjøring i det sekulære samfunn. Sammen med den skammen mange blir pålagt fra sine kristne fellesskap der depresjon og angst forklares med opprør og manglende tillit – troen sies jo å gjøre deg trygg og glad – blir det enormt krevende å skulle si at man er påført et traume utenfra.

Tar vi en ny runde med debatt, kan vi kanskje spare flere for angst og pine, skrev Lem. Og det fulgte i noen uker en kort og interessant debatt med ulike meningsutvekslinger, men der de konservative trossamfunnene utenfor Den norske kirke har glimret med sitt fravær. 

Hvorfor vil de ikke ta debatten? Hvis de vil sikre seg at deres trossamfunn er sunt og ikke skadelig for medlemmene, må de være åpne for å ta debatten om skadevirkningene som kan følge forkynnelsen av en Gud som er i stand til å straffe mennesker med døden for å ikke ha rett tro eller rett kjærlighet.

En nylig utgitt masteroppgave "Troen som ble en byrde" (B. Dybing, 2014) aktualiserer på ny hvilke konsekvenser som følger av usunn tro. Når det brukes ressurser på å forske på hvilken hjelp mennesker som blant annet er vokst opp med troen på et brennende Helvete trenger, så burde det være et varsku her. Kan vi bare fokusere på reparering, eller kan vi også forebygge?


Hilde Langvann, 1.juli 2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge


Kilder
Pål Repstad: "Mannen som ville åpne kirken" 
Gunn Hild Lem: "I Helvete heller"
Brith Dybing: "Troen som ble en byrde"
NRK Video: Helvetesdebatt
Nrk Radio: Et Sant Helvete