Når tro blir usunn - hva sier litteraturen?

Fram til den store Helvetesdebatten på 50-tallet var det få som hadde sett på om religiøs praksis eller religiøse dogmer kunne være skadelig for mennesker. Når svovelpredikant Ole Hallesby skremte halve Norges befolkning med Helvete via sin legendariske radiotale i 1953, svarte biskop Kristian Schjelderup:

Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig.

På samme måte burde prestene slå ned på legpredikanter som skaper angst, fortvilelse og søvnløse nettr hos tallrike svake sjeler.

Som en av mange tilskudd i debatten i årene som fulgte, kom psykiateren Gabriel Langfeldt ut med heftet "Mentalhygiene og kristendom" i 1954. Her gikk han på angrep på de som ved hjelp av forkynning av synd og helvete skremte mennesker til å velge kristendommen. Han mente at dette er skadelig for menneskers helse, og mente også at prestene hadde et ansvar for å ta avstand til denne typen forkynnelse.

Han mente også at helsemyndighetene burde gripe regulerende inn mot den «sjelelige terror i Guds navn» han antok var utbredt i Norge, særlig på landsbygda.

​Langfeldts hefte utløste debatt, men først i 1965 kom det en bok som imøtegikk Langfeldt. Den kristne psykiateren Tallak B. Sirnes mente i at det var klokt å ha en skeptisk innstilling til religion som årsak til sinnslidelser. Likevel kunne han være enig i at religion kunne være uheldig for den mentale helse i mindre, fanatiske sekter.

I 1979 ble Gud satt på tiltalebenken i boken "Gudsforgiftning" av Tillman Moser. Han formidlet noe av fortvilelsen ved å leve med troen som gjorde at han aldri følte seg god nok:

Når det var uråd å nå deg, få svar på bønner eller i det minste få følelsen av å bli hørt, var det min skyld. Dette var selve bakholdsangrepet i forholdet til deg. På overflaten satt det igjen en følelse av å ikke strekke til, og det kunne jeg jo kanskje ha tålt. Den virkelig knugende teologiske dimensjonen var det å være fortapt.

Kan kirken selv være nevroseskapende? I 1987 skrev den danske teologen Kurt Kristensen om begrepet "Ekklesiogene nevroser" i boken Menighedsliv og forkyndelse - en tyngende byrde? Enkelte former for forkynnelse hevder han å ha en nevroseskapende effekt, særlig ved ubalansert forkynnelse. Om ekklesiogene nevroser forklarer han:

Ensrettende menighetsmiljø og en personlighetsmæssigt ensidig predikant kan have neurosefremmende virkning på menighedens medlemmer.

I boken Livssyn og helse. Teoretiske og kliniske perspektiver (1998) forteller Stifoss-Hanssen og Kallenberg om hvordan deltagelse også i lukkede trossamfunn kan ha en positiv effekt på helsen. 

Men i drøftelsen av hva som kan ha en negativ effekt på psykisk helse, viser boken til religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål.

Forfatterne mener at religiøse personer ikke har generelt dårligere mental helse enn andre, men at det avgjørende er hvilken utforming livssynet har. Mennesker med en stabil religiøs overbevisning og med en åpen undrende innstilling har i følge forfatterne en bedre mental helse enn gjennomsnittet. Dette i motsetning til autoritetsavhengig religiøsitet, som er ugunstig for mental helse på alle måter.

I boken "Når jeg ser ditt ansikt. Innføring i kristen sjelesorg" (2002) viser Berit Okkenhaug konsekvensene av ensrettet menighetsliv:

Overraskende mange sjelesorgsamtaler handler om opplevelser av krenkelse og mangel på forståelse og evne til å sette mennesker fri i de kristne miljøene den enkelte kommer fra.

I 2009 ble det pubisert en større undersøkelse om helse i Norge, "Helse på norsk - god helse slik folk ser det" (Fugelli og Ingstad). I undersøkelsen ble det også sett på den helsemessige effekten av religion, og selv om de fleste i undersøkelsen anså religion som positivt for menneskelig helse, ble det også nevnt aspekter som kan føre til dårlig psykisk helse. Negative faktorer var påføring av synd, skyld, frykt, tvang og overvåkning.  

En av de intervjuede kunne fortelle om konsekvensene av en ubalansert forkynnelse, ikke ulikt Hallesbys andakt for mange år siden:

Jeg har hatt de veldig ekstremt kristne i klassen min, som har skremt meg veldig. Dommedag og dette her. Veldig sånn: "Du må bli kristen - hvis ikke så dør du, og dommedag kommer før 1999" liksom. Man tror liksom de kristne er snille, men når de driver med sånn skremsel, så er de ikke snille lenger. 

I "Mors bok" av Margaret Skjelbred (2009) får vi et innblikk i hvordan det var å vokse opp i en haugiansk familie i Vestfold, med strenge leveregler og sterk forkynnelse om synd og fortapelse.  

Men predikantens ord satt fast i oss. Innerst inne visste vi det: Vi er alle onde. Det eneste vi kan gjøre når den tid kommer er å krype til korset og bli tvettet rene i Lammets blod. Trygle om nåde og forlatelse for våre mange synder. Oppnå sannhets erkjennelse. Komma igjennom og få fred med Gud. Vår nådeløs, krevende Gud. 

 Som en oppsummering kan vi si at faglitteratur har nevnt følgende punkter som en pekepinn på usunn tro:

• når det spilles på frykt for å få mennesker til å velge en tro
• når kravene gjør at mennesker aldri føler seg god nok for Gud
• ved ubalansert forkynnelse i et ensrettet menighetsmiljø
• ved en religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål.
• ved autoritetsavhengig religiøsitet
• når medlemmene blir påført synd, skyld, frykt, tvang og overvåkning. 
• når gudsbildet er negativt, med en krevende nådeløs Gud. 

Kilde:  Brith Dybing "Troen som  ble en byrde" (2014)



Hilde Langvann, 15/7-2014

Les også:
Helvetesdebatten før og nå
Sunn eller usunn?