Med familien som gissel

Det er lenge siden min datter slettet meg fra vennelisten sin på Facebook (....) For et par dager siden dristet jeg meg til å sende jeg henne en PM, ikke et ord om religion, bare et livstegn og en beskjed om at hun er elsket og savnet. I dag har hun så blokkert meg så jeg heller ikke kan komme i kontakt med henne via dette mediet (...) Men som mor er det bare helt umulig for meg å slippe håpet 
(Rigmor, 44 år)

Det er rart å møte sin søster i en nesten mennesketom butikk og ikke en gang si hei til hverandre :-( (Kjersti, 40 år)

Jeg savner søsknene mine (Lena, 22 år)

Jeg har vært ute av JV i over 17 år og har levd i relativ fred og fordragelighet med min nærmeste familie, men nå er det slutt. (....) Det har kommet mine foreldre for øre at jeg er engasjert i Hjelpekilden (....) og nå har de gitt beskjed om at de ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. 
(Marianne, 49 år)

Jeg savner mine 4 barn hver eneste dag, time,minutt.(....) Min yngste sønn syntes at det var forferdelig å bryte kontakten men tror at hvis han som siste av de 4 også gjøre dette, så vil jeg kanskje komme tilbake til Jv. (Ole-Gunnar, 40 år)

Det er naturlig at kontakten med tidligere trosfeller blir mindre når man forlater en tro. Man har mindre til felles, og mange av aktivitetene man hadde sammen var kanskje i regi av menigheten. Noen kan også oppleve å bli betraktet som "dårlig omgang" som følge av å blitt "vantro", og tidligere trosfeller vil være forsiktige med å snakke om åndelige spørsmål med en som er "åndelig frafallen", for å ikke selv vakle i sin tro.

I noen trossamfunn kan man også oppleve at familiemedlemmer blir distanserte til den som har trukket seg vekk. Noen kan til og med oppleve å bli frosset ut av sin egen familie, noe et av våre medlemmer, "Elin" opplevde. Hun ble kastet ut hjemmefra når hun var 18 år, og har siden aldri vært i kontakt med sin familie. Dette var familiens valg når hun forlot deres tro, og er ikke en handling som trossamfunnet oppfordrer sine medlemmer til.

Jehovas vitner står i en særstilling sammenlignet med andre lukkede trossamfunn når det gjelder forholdet til tidligere medlemmer. Ingen andre lukkede trossamfunn har som policy å fryse ut familiemedlemmer som ikke lenger ønsker å være medlem av menigheten.

Hva sier Jehovas vitners publikasjoner om dette temaet?

Det som ditt kjære familiemedlem egentlig trenger å se, er at du er fast bestemt på å sette Jehova foran alt annet – også familiebåndene. Så sørg for at du tar vare på din egen åndelighet. (.....) Ikke let etter unnskyldninger for å ha kontakt med en i familien som er ekskludert, for eksempel via e-post. (Vakttårnet 15/1-2013)

"Siri" var skilt og mor til to, og etter mange år med tvil bestemte hun seg for å forlate organisasjonen. Hun hadde ofret mye, og nå var hun bestemt på å ta livet sitt tilbake. Etter et år gikk hun likevel tilbake til menigheten, og fulgte med på menighetens møter fra bakerste benk* i Rikets Sal hver uke i 14 måneder, i håp om å bli gjenopptatt som medlem. Hvorfor? 

Når hun forlot menigheten ble barna sterkt oppmuntret til å kutte all kontakt, for å slik få henne tilbake til troen. Alle som har barn kan forstå at en mor er villig til å gå gjennom ild og vann for sine barn, som å sitte på bakerste benk i 14 måneder, bli behandlet som luft, for så å gjennomgå ydmykende avhør hos menighetens eldste.

Til slutt lyktes hun i å bli gjenopptatt som et Jehovas vitne, en begivenhet som sammenfalt med at hun sluttet å overvære møtene i Rikets Sal. Slik oppnådde "Siri" å få kontakt med sine barn igjen.

En som står utenfor vil kanskje mene at "Siri" ikke ble et Jehovas vitne igjen av de "rette" motivene. Burde ikke motivet for å bli med i et trossamfunn være kjærligheten til en gud eller troen på at trossamfunnet har den rette tro? 

Men hva sier Jehovas vitners egne publikasjoner om hva som bør være motivet for at noen blir gjenopptatt som medlem?

I Vakttårnet 2011 15/2, s 32 leser vi:

En søster som ble ekskludert, og som senere ble gjenopptatt, skrev: «Jeg er glad for at Jehova elsker sitt folk så høyt at han bevarer sin organisasjon ren. Det som utenforstående kanskje synes er brutalt, er både nødvendig og kjærlig.» Tror du at hun ville ha blitt hjulpet til å trekke en slik konklusjon hvis noen i menigheten, deriblant familien hennes, hadde fortsatt å ha regelmessig kontakt med henne mens hun var ekskludert? 

I Vakttårnet 2011 15/7 s 32 leser vi:

Mange som tidligere var ekskludert, innrømmer villig at det faste standpunkt som deres venner og slektninger inntok, hjalp dem til å komme til fornuft. Da de eldste i en menighet anbefalte at en ung kvinne ble gjenopptatt, skrev de at hun hadde ordnet opp i livet sitt «blant annet fordi hennes kjødelige bror hadde respektert ordningen med eksklusjon». Hun fortalte at «det at han trofast holdt seg til bibelske prinsipper, var noe av det som gav henne et ønske om å komme tilbake.

Hva sier veiledningen egentlig her? Det kan virke som at den forteller at kjærligheten til familiemedlemmene skal være drivkraften til å ønske å bli gjenopptatt i menigheten. Dette står til kontrast til øvrig veiledning fra Jehovas vitner som forteller hva som bør være motivasjonen for å bli døpt:

Det som bør motivere oss til å ta disse skrittene, bør være kjærlighet til Jehova og et ønske om å tjene ham. Ingen bør bli døpt bare fordi noen sier til dem at de har studert lenge nok, eller fordi vennene deres blir døpt. Men det er naturlig at foreldre og andre modne kristne oppmuntrer en til å vurdere innvielse og dåp. Apostelen Peter sa til dem som lyttet til ham på pinsedagen:  «La dere døpe.»  Vår innvielse er likevel en personlig sak, og ingen andre kan ta den avgjørelsen for oss. Vi må selv velge å gjøre Guds vilje (Vt 2006 1/04 s 27)

Hvordan vil du beskrive hva som er hensikten med dåpen? Noen tror at de ved å bli døpt blir beskyttet mot å gi etter for synd. Andre tenker kanskje at de bør bli døpt fordi vennene deres er blitt døpt. Andre igjen gjør det kanskje for å glede foreldrene sine. Men dåpen er ikke en kontrakt som hindrer deg i å gjøre noe du i all hemmelighet har lyst til; du bør heller ikke bli døpt fordi du føler press fra andre. (Vt 2010 15/11 s 12)

Disse to sitatene forteller oss at motivasjonen for å bli et Jehovas vitne bør være kjærligheten til Gud og ønske om å tilbe ham. Vi ser også at de unge blir advart mot å la seg døpe som Jehovas vitne for å glede foreldrene sine. 

Hvis vi ser på Jehovas vitners tro, så er det også enkelte krav for å kunne overleve Harmageddon. Sitatet under viser at det er viktig å tilbe Jehova. 

Innbitte motstandere av Jehovas overherredømme vil få en ydmykende ende. Guds Ord åpenbarer at de som «ikke adlyder det gode budskap» — og av den grunn blir drept i Harmageddon — vil lide «evig tilintetgjørelse». Det at disse blir tilintetgjort, og at de som tilber Jehova, får overleve, vil være et overbevisende vitnesbyrd om at Jehova er den eneste sanne Gud. (Vt 2008, 15/10 s 16)

Hvorfor er det viktig for Jehovas vitner å bruke familiemedlemmene til å få en tilbake til organisasjonen, når denne personen likevel ikke oppfyller kravene for å overleve Harmageddon?

Jehovas vitner oppmuntrer sine medlemmer til å ikke ha kontakt med ekskluderte familiemedlemmer, for at de som følge av manglende kontakt med familien skal ønske å komme tilbake til trossamfunnet. Dette gjør at man kan bli fristet til å tro at mange som står som medlemmer av Jehovas vitner i dag er der kun for å ha kontakt med sin familie. Hvis regelen om å ikke ha kontakt med ekskluderte familiemedlemmer ble opphevet, hvor mange vil da bli igjen? 

Hjelpekilden har mange medlemmer med bakgrunn fra Jehovas vitner, men overraskende mange av dem er fremdeles medlem, og har ingen planer om å melde seg ut. Hvorfor? En liten uhøytidelig spørreundersøkelse vi hadde blant våre medlemmer viste at samtlige som fremdeles er medlem av trossamfunnet oppga ønsket om å ha kontakt med sin familie som årsak til at de ønsker å forbli medlem, til tross for at de ikke lenger tror.

Hør hva noen av våre medlemmer forteller:

"Hadde det ikke vært for foreldrene mine hadde jeg aldri satt mine ben i Rikets Sal igjen. Jeg kan ikke risikere å miste foreldrene mine" (Sissel, 32 år)

"Hun var utstøtt når jeg traff henne, men nå har hun gått tilbake til dem igjen, og jeg tror det er fordi at hun ville ha kontakt med foreldrene sine og brødrene sine igjen." (Per-Håvar, 35 år.)

Et medlem av Jehovas vitner som har familie i organisasjonen må derfor tenke seg grundig om før han eller hun velger å forlate organisasjonen. 

For en som er 13-14 år og vurderer å la seg døpe som Jehovas vitne, så kan det også være verdt å tenke over denne problemstillingen. Hvis du angrer deg siden, vil du risikerer å miste kontakten med din familie. Tar du ikke dåpen vil du ikke risikere dette. Kan du klare deg uten din familie?


Hilde Langvann, 23/5-2013
Skribent og organisasjonssekretær for Hjelpekilden

Les også: 
Avhoppere forteller: En mors valg
Kreftene bak sosial utfrysning
Informasjon om Jehovas vitner

* regelen fra 1953 om at utstøtte skal sitte på bakerste benk i Rikets Sal er nå frafalt, se VT august 2013