Når kulturer kolliderer: Lukkede trossamfunn vs skolen

På 50-tallet utførte sosiologen Edward Banfield en rekke studier i et lite landbrukssamfunn i det sørlige Italia. Her fant Banfield et samfunn der forestillingen om et «felles beste» ikke rakte ut over familien, der sosiale bånd, personlig lojalitet og moralske forpliktelser var sterkt knyttet til familien, men ikke til samfunnet utenfor.

Ut fra disse studiene utviklet Banfield uttrykket «amoralsk familisme», et familiesystem med sterk indre lojalitet og tilsvarende liten lojalitet til samfunnet utenfor. Adferdsnormer som er vanlige i storsamfunnet blir derfor ikke tilpasset familien. Med manglende sosiale bånd til samfunnet utenfor familien, mangler også deltagelsen i samfunnet gjennom frivillige organisasjoner, som er basert på en gjensidighet uten at man nødvendigvis har slektsrelasjoner. Dermed blir også ansvarsfølelsen overfor andre større grupper og institusjoner i samfunnet fraværende. Forskere er enige i at amoralsk familisme er uheldig og kan true storsamfunnet på flere områder.

På mange måter kan man dra likhetstrekk mellom «amoralsk familisme» og lukkede trossamfunn. I lukkede miljøer har man en sterk lojalitetsfølelse til menigheten og trossamfunnets ledelse, og en skepsis til samfunnet utenfor. De gjeldende normene for storsamfunnet blir ikke tilpasset trossamfunnet, og det mangler en interesse for institusjoner og grupper utenfor eget miljø.

For å slippe å være en del av samfunnet kan disse trossamfunnene etablere egne aktiviteter kun for sine medlemmer, i tillegg til egne bøker for ulike deler av medlemmenes liv, som barnebøker, sangbøker, selvhjelpsbøker mfl. Noen praktiserer derfor av samme grunn hjemmeundervisning eller har etablert egne skoler for menighetens barn

For de familiene som ikke har mulighet til å sende sine barn på en skole tilknyttet trossamfunnet, og som ikke kan praktisere hjemmeundervisning, er den offentlige skolen det vanligste alternativet. Skolen er en institusjon utenfor trossamfunnet, hvordan blir samarbeidet mellom familien fra det lukkede trossamfunnet med en institusjon fra storsamfunnet?

Å være medlem av et lukket trossamfunn kan på mange sammenlignes med å være fra en annen kultur. Barn fra slike samfunn kan derfor erfare at de blir tvunget til å forholde seg til to kulturer, som er vidt forskjellige med ulike sett av normer og verdier. Dette kan være en vanskelig balansegang for barnet, og kan føre til at det havner i en rollekonflikt med elever og lærere, der det som er uakseptabelt i trossamfunnet kan anses som høyt verdsatt i skolemiljøet. Barnet skal gjøre det som er forventet av en som er medlem i trossamfunnet, samtidig så skal de følge kravene om å følge de riktige normene i skolemiljøet. Dette kan skape et dobbeltrolle som noen barn kan beherske lett, men som andre barn kan oppleve som problematisk. Blant annet kan det å ta til seg skolens verdier og holdninger føre til negative sanksjoner fra trossamfunnet, ved å bli straffet for en «verdslig» tankegang eller handling, noe som kan føre til skam for barnet og føre til at barnet blir usikker i møte med andre.

I tillegg kan barna ha med seg fordommer mot medelever, da de kommer fra et trossamfunn som betrakter mennesker utenfor trossamfunent som truende. I et ønske om å gjøre det riktige i forhold til familien og trossamfunnet, kan de derfor velge å isolere seg fra medelever.

I vårt flerkulturelle samfunn er ansatte på skolene blitt nødt til å sette seg inn i ulike kulturer og religioner. Lærerne ønsker å møte barn og familier på deres premisser, og de ønsker å forstå deres behov. Mens det hersker en generelt økende innsikt og forståelse i barn fra fremmedkulturelle reliogoner, så er det mindre kunnskap blant lærere om barn fra lukkede trossamfunn i Norge, som også kan anses som en minoritet i det norske samfunnet.

Å være i et lukket trossamfunn betyr å stå på siden av samfunnet. Her blir derfor skolen en viktig motvekt for isoleringen av barnet, da barnet på skolen møter en arena der de får sin eneste mulighet til å bli inkludert i samfunnet så godt det lar seg gjøre.

Hvordan møter skolen det utsatte barnet?

Et samarbeid behøver ikke alltid til å føre til et gode for eleven. Ofte ønsker skolen å møte foreldrenes behov, på bekostning av barnets behov.

«Det gode samarbeidet med skolen resulterte det i at alle reglene ble fulgt til punkt og prikke. Lærerne var livredde for at vi Jehovas vitne-barna skulle gjøre noe vi ikke fikk lov til, så de passet nøye på. Dvs gå ut av timen når de skulle ha juleforberedelser eller andre høytidsforberedelser. Jeg skulle ønske læreren spurte meg hva jeg ville. Men de var nok redde for å gå imot foreldrene. Jeg ble også ertet fordi jeg var annerledes pga religion, men det ble aldri tatt tak i.» 

I dette eksempelet ser vi hvor viktig det er at skolen ser barnet og forstår hvilken kultur det kommer fra.

«Jeg syns det er viktig at læreren spør eleven, hvis han får vite at han/hun er i ett lukket samfunn, om hvordan hun har det, for da kan læreren få vite litt om hvordan barnet har det hjemme og hvordan barnet opplever situasjonen på skolen. Alle i min klasse så at vi gikk med skjørt og visste at vi ikke hadde TV, men læreren spurte meg aldri. Jeg tror at det hadde vært lettere for meg hvis læreren hadde spurt meg litt og gjerne tatt inn foreldrene og snakket med dem også, så kan de få ett innblikk i hvordan barnet har det.» 

Ideelt vil et samarbeid både skape forståelse og lete etter riktige løsninger for barnet. Men som vi har sett kan foreldrenes skepsis til samfunnet utenfor trossamfunnet vanskeliggjøre et samarbeid. Lojaliteten til trossamfunnet og dets ledelse er sterkere enn lojaliteten til skolen, og dermed kan skadelige forhold for barnet bli holdt skjult, selv om foreldrene ellers opptrer som redelige og ærlige mennesker med gode hensikter. I noen tilfeller kan derfor de tiltak og forslag som skolen kommer med kan gå i strid med de normer og verdier familien har og familien kan føle at andre blander seg inn i deres måte å leve på. 

Et samarbeid mellom skolen og foreldrene er likevel viktig for at skolen skal kunne forstå hvor sentral rolle religionen har i familiens liv. Skolen må ha kunnskap og forståelse om lukkede trossamfunn, slik at de på en best mulig måte kan tilrettelegge for at barna blir inkludert i det sosiale miljøet på skolen og i samfunnet senere i livet. I samarbeidet er det også viktigere å ikke sette foreldrenes behov foran barnets behov, skolen må tørre å imøtegå foreldrenes krav når dette fører til økt isolering av barnet. Religionen er foreldrenes valg, ikke nødvendigvis barnets valg.


Hilde Langvann, 19/8-2013
Skribent og organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge


Oppgaven er basert på en studentoppgave skrevet av en sosialfaglig student som ønsker å være anonym.


Kilder:
Andersen, R. (2001) In Good Faith. Empirical conference on children growing up in isolated religious communities. 
McGuire, M. B. (2002) Religion. The social contex.
Stamsø M. (red.) (2009) Velferdsstaten i endring 
Sveinall, A. T.(2000) Troende til litt av hvert. 
Totland, K. (2010) Om barns oppvekst i HDG. 

Les også:
Barns rettigheter i lukkede trossamfunn
Religiøs lavalder for barn i usunne trossamfunn