"Svært ødeleggende for integreringen"

I forrige uke gikk imam Abdikadir Mahamed Yussuf ut i Fædrelandsvennen og sa at muslimske barn ikke bør gratulere noen med dagen, gå i bursdagsselskap eller si «god jul». Uttalelsene førte til skarpe reaksjoner både fra muslimer selv, offentlig ansatte som jobber med integrering, politikere i Kristiansand lokalt og fra stortingspolitikere, i tillegg til en kaktus fra Hedningssamfunnet og debatter i sosiale media. Enden på visa ble at Yussuf trakk seg fra sin stilling.

I responsen som haglet var det hensynet til integreringen som ble påpekt. Rektor ved mottaktsskolen i Kristiansand hevdet at en slik holdning er svært ødeleggende for integreringen, det samme hevdet den profilerte imamen  Akmal Ali fra Kristiansand til Nettavisen, og Kadra Yusuf kalte imamen liksågodt for en integrasjonshemmende bremsekloss.

Stortingspolitiker Abid Raja var en av mange som så rødt av uttalelsene, og vektla sameksistens i sin argumentasjon:

---

Verdikampen i Norge handler om hvordan vi skal eksistere sammen og ha fellesskapsnormer og felles arenaer. Barn som spiser, leker og feirer sammen på bursdag skaper ikke bare mye glede men er også god integrering i praksis, vi legger grunnlaget for god integrering fra barndommen av - og derfor må bakstreverske meninger ikke få vinne frem.

​Den samme debatten har fått mange religiøse utbrytere til å se rødt - av litt andre grunner. Mirjam Kehlin, som selv er vokst opp i menigheten Jehovas vitner,  skrev følgende innlegg på Facebook:

For det er nettopp isolasjon og manglende integrering i det norske samfunnet som har vært et av de store problemstillingene for mange av våre brukere, som alle har til felles at de har brutt ut av kristne religiøse miljøer. Mange har brukt ord som fremmedkulturell og flyktning for å beskrive seg selv i tiden etter at de brøt med trossamfunnet. Og nekting av å delta i bursdagsselskaper har ikke vært det eneste som har hindret integrering:
​

Jeg opplevde mange begrensinger og påbud og forbud i Smiths Venner når jeg vokste opp. Men ingen brydde seg om det. Vi ble ertet pga skjørt og fletter. Men ingen satte spørsmålstegn eller turde å si imot sekten jeg gikk i. Fikk ikke være med på idrettsarrangementer, skoleturer osv. Vi ble ertet av de andre barna for dette. Bare de sterkeste tør å bryte ut. Men når det skjer tilsvarende ting i lukkede muslimske miljøer da skriker de over seg. Skjønner ikke helt dette jeg. Jeg har ofte følt meg som innvandrer fra en annen kultur. Det er noe bare en som er vokst opp i en lukket sekt kan forstå.

Vi opplever den samme manglende forståelsen for hemmende integrering i kristne miljøer i debatten om privatskoler. I fjor kom det inn to søknader for å starte private muslimske grunnskoler i Oslo, noe som utløste en ny debatt om integrering. Og når byrådet i Oslo sa nei til etablering av muslimsk skole i høst, så var dette av integreringshensyn.

Men sjeldent hører vi de samme innsigelsene når kristne trossamfunn får starte opp egne privatskoler. Er det rett og slett vanskelig for folk utenfor å forstå at norske barn kan bli forhindret å bli integrert i det norske samfunnet? Ser man seg blind på hudfarge og ikke-vestlig religionstilhørighet?

Vi vet at enkelte kristne trossamfunn oppmuntrer indirekte (via egne aktiviteter) og direkte (via forkynnelse) til en isolering av barna fra andre barn utenfor trossamfunnet og samfunnet forøvrig. For barn som er vokst opp i slike trossamfunn har den offentlige skolen fungert som et fristed fra sterk sosial kontroll, indoktrinering fra både hjem og menighet, samt fra den sterke isoleringen fra verden utenfor. Skolen har gitt barna de nødvendige verktøy til å kunne bli inkludert i samfunnet utenfor, og ikke minst til kritisk tenkning. Når barna i disse religiøse miljøene blir utsatt for en ytterligere isolering gjennom egne religiøse privatskoler, hvorfor er det da ingen som reagerer? Er det ingen som ser faren ved at barna kan få en hemmet utvikling som følge av en manglende kunnskap om livet i storsamfunnet utenfor trossamfunnet, og ikke minst en fremmedgjøring fra andre mennesker utenfor trossamfunnet?

Stortingspolitiker Abid Raja påpekte at "verdikampen i Norge handler om hvordan vi skal eksistere sammen og ha fellesskapsnormer og felles arenaer." Det er vårt ønske at dette prinsippet ikke bare anvendes ved vurderingen av ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. Politikerne må få opp øynene for at også barn som ser norske ut og snakker norsk kan føle seg som fremmed i eget land som følge av at deres foreldres kristne trossamfunn har en ikke-integrerende agenda. En agenda som ingen har turt å røre ved. Sålangt.

Hilde Langvann, 19/1-2016
​Hjelpekilden Norge