Rapunzel i tårnet

Rapunzel.

Så lenge du kan huske har du bodd i dette tårnet langt inne i skogen. Du har sittet ved vinduet hver morgen og hver kveld, og du har sett ut mot horisonten der du kan skimte konturene av en by. Men det er dette som er ditt hjem, og du kan aldri aldri forlate.

Verden utenfor er mørk, egoistisk og ond. Hvis  den finner en solstråle blir den ødelagt. Dette har din mor fortalt deg, og du har ingen grunn til å tro at hun skulle fortelle deg noe annet enn noe som er Sant. Hun har fortalt deg at tårnet er din trygghet, for her kan ingen finne deg, her kan ingen skade deg.  Likevel. Hver dag sitter du ved vinduet. Og ser ut.

Så en dag har du bestemt deg for å ta dine første steg utenfor tårnet. Selv om verden er farlig, vil du likevel ha en litt nærmere titt enn den du får fra vinduet. Den dårlige samvittigheten tærer på deg, for du vet at du har gjort noe galt, din mor vil bli både skuffet og redd. Skuffet for at du har valgt å sette til side alt hun har lært deg hele ditt liv. Redd for at noe forferdelig skal skje med deg, der ute i verden.  For verden er mørk, egoistisk og ond.

Og angsten for at noe skal skje, er hele tiden tilstede. Den er der når du går inn i byen, og den er der når du snakker med fremmede. Selv når du ser alt det vakre rundt deg, så er angsten ved din side, forteller deg at du burde dratt tilbake til tårnet.

Hva velger du, Rapunzel? Vil du reise hjem igjen, til tårnet ditt, og kjenne på tryggheten når angsten har sluppet taket, og samtidig gjøre din mor lykkelig? Tør du virkelig å bli i den store verden som uansett hvor vakker den er, er farlig og kan ødelegge deg helt? Eller er det mulig at du gradvis kan erfare at de onde menneskene i verden kanskje ikke er så onde, og kanskje vil angsten gradvis slippe taket. Tør du dette?

Og hvis du våger, hvis du tar sats og erfarer verden for deg selv, og forstår at du er løyet for hele ditt liv, hva da? Hvordan takler du dette? Når du forstår at du hele livet har gjemt deg for det farlige der ute i verden, når det egentlig var den som påsto at hun var din mor som du burde ha gjemt deg for. Hun løy. Hun skremte deg for å holde deg inne i tårnet, for hun trengte deg. For det er du som holder henne i live, bare du. Hvordan håndterer man en slik kunnskap?

Rapunzel, du er ikke alene.

Maria vet hvordan du har det. Maria fikk aldri se på fjernsyn, og hun fikk ikke leke med de andre barna i gaten. Hun gikk på en vanlig skole, men hun kunne aldri snakke med de andre mer enn høyst nødvendig, bare være med sine egne. For verden var mørk, egoistisk og ond. Bare i menigheten ville hun være trygg, ingen kunne skade henne der.

Ørjan vet hvordan du har det. Når internett kom, lærte han at dette var farlig for Guds sanne tjenere, de måtte holde seg unna dette nye verktøyet Satan hadde laget for å fjerne menneskene fra Gud. Men nysgjerrigheten var større enn frykten, og gjennom verdensveven fikk han se en verden som var langt fra slik han hadde lært.

Marianne vet hvordan du har det. Hun vet hvordan det er å være redd hele tiden, redd for mennesker som hun hadde lært ville skade henne, som ville føre henne vekk fra Gud. Men ingen av de hun ble kjent med var voldelige, brukte narkotika, misbrukte alkohol eller ville ha henne med på orgier. De var snille mennesker, som henne selv. Gradvis slapp angsten. Hun vil gjerne fortelle deg at det blir bedre.

Morten vet hvordan du har det. Hans dårlige samvittighet og ønsket om trygghet førte han stadig tilbake til det han kjente best, så gang på gang gikk han tilbake til menigheten og låste seg på sitt vis inn i tårnet igjen og igjen. For han gikk det mange år før han turde å forlate helt. Han har likevel stadig litt dårlig samvittighet, han bærer barndommens lærdom tett med seg ennå.

Karen vet hvordan du har det. Når hun forsto at alt hun hadde lært hadde vært en løgn, ble hun først sint. Først hatet hun, hun hatet tårnet de hadde holdt henne fanget i, hun hatet de som hadde skremt henne fra å ville nyte livet og verden. Hun var forbitret over årene hun hadde mistet. Men siden slapp sinnet, og hun tok i mot gleden. Gleden over å vite hva som er sant, gleden av å kunne få nyte livet istedenfor å alltid være redd.

Susanne vet også hvordan du har det. Hun vet at det kan være vanskelig å starte et nytt liv i en verden du ikke kjenner, når du hele tiden har bodd i et tårn langt inne i skogen. Derfor vil hun og de andre gjerne hjelpe deg, slik at overgangen blir lettere.

Vi vet hvordan du har det. Det er bare å ta kontakt.



Hilde Langvann, 30/1-2015
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge


Lenker:
Få hjelp
Kontaktskjema

---