I den andre delrapporten i følgeevalueringen av Handlingsplan mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og alvorlig begrensning i unges frihet, så pekes det blant annet på at fritak fra undervisning kan være en alvorlig begrensning i unges frihet. På side 136 kan vi lese:
Rapporten påpeker altså at barna sjeldent blir spurt i forbindelse med fritak fra undervisning, og at dette dermed kan anses som en alvorlig begrensning i barns frihet. Mange av våre brukere har opplevd å få fritak fra en rekke aktiviteter og undervisning på skolen som følge av foreldrenes trostilhørighet. l Opplæringslovens § 2-3a står det:
Vi ønsker å gjøre oppmerksom på at denne teksten ser ut til å forutsette at barna og foreldrene er av samme religiøse overbevisning. Vi har inntrykk av at foreldrenes religiøse overbevisning tas for mye hensyn til, og det fra skolens side for lett antas at barna ønsker å følge foreldrenes religiøse overbevisning.
Det er viktig å vise at barn sjeldent blir spurt i forbindelse med fritak fra undervisning, men at lærere ofte tar avgjørelser på barnas vegne basert på ønsket om respektere foreldrenes trosoverbevisning. Mange av våre brukere kan fortelle at følelsen av å stå utenfor, å være annerledes, var noe som ble forsterket i det øyeblikket de ble bedt om å forlate undervisningen mens de andre deltok i aktiviteter knyttet til høytidsmarkeringer eller religionsundervisning.
Men hjelper det egentlig å spørre barnet selv hva det ønsker? De fleste av våre brukere ville nok ha sagt at de uansett ville gjort det som foreldrene hadde ønsket for dem. Her er det viktig å huske at de kom fra en kultur preget av lojalitet til gruppen og til foreldrene, der det ikke ble oppfordret til selvstendig tenkning, og der redselen for dommedag hang som et ris bak speilet i de fleste gjøremål. Lojaliteten lå i ryggmargen, og de aller fleste ville ikke brutt foreldrenes eller trossamfunnets ønsker om å ikke delta i noe som de mente var en tilbedelse av falsk religion eller rett og slett vranglære. Vi mener uansett at det å spørre barnet hva det selv ønsker er viktig. Det er viktig å vise både foreldrene og barnet at barns trosfrihet er viktigere enn foreldrenes ønsker. Når barnet kommer fra et miljø der det aldri blir oppfordret til selvstendig tenkning, der avgjørelser alltid tas på dets vegne, og der det ikke har lært å stille kritiske spørsmål, så er det veldig viktig spesielt i møtet med storsamfunnet å oppleve å bli sett, å oppleve at dets ønsker og meninger blir tatt hensyn til. Ønsket om å kontrollere barnas påvirkning på skolen er et ledd i fundamentalismens behov for sterk kontroll av barna. Vi vet at i mange tilfeller kan den sterke sosiale kontrollen som utøves mot barn i lukkede trossamfunn bryte en rekke rettigheter disse barna skal ha. Som trosfrihet, retten til å mene og ytre, retten til å utfolde seg i lek, velge venner selv, og ikke minst retten til en differensiert utvikling, ikke ensrettet. Gjennom å ikke blindt følge foreldrenes krav gir vi et viktig signal om disse rettighetene, og dette kan gjenspeiles i utarbeiding av nasjonale retningslinjer for skolene i forbindelse med retten til fritak fra undervisning. Hilde Langvann, 9/12-2015 Hjelpekilden Norge Lenker: Framgang: Delrapport fra følgeevaluering av regjeringsplanen for tvangsekteskap mm. Vårt Land: Ber om fritak fra undervisning om homofili og surrogati
0 Comments
Leave a Reply. |
Kategorier
All
Arkiv
September 2024
|