Hva førte til bruddet?

- Noen snubler ut, andre faller ut, og noen kastes ut.  ("Troen som ble en byrde", B. Dybing 2014)

I Hjelpekilden har vi med jevne mellomrom gjort interne undersøkelser for å høre hva som førte til at noen brøt med trossamfunnet, men hva sier egentlig forskning om dette?

Sosiolog Pål Repstad gjorde så tidlig som i 1984 en undersøkelse om hva som førte til at aktivt religiøse etter hvert ble passive. Han fant at mange kom i konflikt med trossamfunnets asketiske livsstilkrav i tenårene, og en gradvis utvikling førte ofte til brudd.

Når medlemmet brøt trossamfunnet moralnormer for første gang, ble det ofte sett på som en engangshendelser, de angret, ba om tilgivelse og lovet at det ikke skulle gjenta seg. Likevel, for mange ville bruddet gjenta seg, og ble en del av livstilsmønsteret for vedkommende. Dette gjorde det etter hvert vanskelig å tilhøre menigheten, de fordømte egen livsstil uten å makte å endre den, noe som førte til at de i praksis levde et dobbeltliv. Noen valgte å endre miljø, fra et kristentkonservativt til et liberalt religiøst miljø.

Andre igjen fant at egen livsstil var uforenelig med normene i det kristne miljøet, og trakk seg derfor helt ut. 

Det som egentlig ble ansett som synd av trossamfunnet, ble i egne øyne godtatt, men innenfor annen referanseramme, privatkristen eller ikke-kristen.

Repstads informanter var kritiske til mangelen på åpenhet i de religiøse miljøene, moralisering og dømmesyke. Særlig påpekes det som uheldig at miljøene var pinlig nøye til bagateller/ uvesentligheter, men ligegyldige i forhold normer som omsorg, åpenhet og generøsitet.

Når det gjelder tvil til læresetninger, så var dette oppgitt som årsak mer for de over 20 år. Og da handlet det som regel om tvil til overleverte forestillinger om helvete og fortapelse. I Repstads undersøkelse så det ut til at personlige livserfaringer hadde større betydning for den religiøse utviklingen enn teoretiske studier. 

I 1993 kom Fosheim og Aarne med undersøkelsen ”Stener for brød. En kartleggende studie av avhoppere fra fremgangsteologiske menigheter i Norge og Sverige”. Informantene hadde bakgrunn fra karismatiske trossamfunn, og her viste de at bruddene hadde kommet som følge av en tanke og følselsemessig prosess. I bruddprosessen hadde informantene følt at noe er galt og de hadde opplevd sevbebreidelse og følelse av utilstrekkelighet.

En større undersøkelse ble gjort i Tyskland og Usa av Heinz Streib i ”Deconversion. Qualitative and quantitative research in Germany and USA” (2009). Streib fant fem kjennetegn:

1. Tap av religiøse opplevelser

2. Intellektuell tvil, fornektelse eller uenighet i      trosspørsmål

3. Moralsk kritikk

4. Følelsesmessig ubehag

5. Utmeldelse av fellessskapet



Streib deler de som har gått ut av de ulike religiøse miljøene inn i fire forskjellige typer:

1.     Pursuit of autonomy: De som er vokst opp i religiøst miljø, og som blir stadig mer kritisk til miljøet. De hadde en kritisk holdning til verdisystemet i menigheten, og reagerte på at liv og lære ikke hang sammen. 

2.     Debarred from Paradise: Mennesker med positive erfaringer fra den religiøse gruppen, sterk tro på gud og opplevde livet i miljøet som meningsfullt og trygt. Gikk ut etter lengre perioder med tvil og følelsesmessig ubehag, og mange trengte her terapeutisk hjelp i ettertid

3.     Finding a New Frame of Referance: Personer som gikk fra en religiøs tilhørighet til en annen. Har til felles at de søker etter sterkere veiledning og struktur i et religiøst liv.

4.     Life Long Quests – Late revisions: Personer som en eller flere ganger har forlatt en religiøs gruppe til fordel for en annen, da de opplevde at behov og forventninger ikke ble møtt, men som fortsatt er søkende.

Som en oppsummering kan vi at forskningen har oppgitt følgende som årsaker til brudd:

1. Livstilspietisme/ Strenge leveregler som medlemmet ikke klarer å leve etter. Gjentatte regelbrudd fører til eskludering eller at man selv velger å forlate
2. Trosproblemer, tvil til læresetninger, spesielt forestillinger om dommedag, helvete og fortapelse.
3. Miljøkritikk/ kritiske til dobbeltmoral, liv og lære henger ikke sammen. Menigheten henger seg opp i bagateller men glemmer de store tingene som omsorg, åpenhet og generøsitet.
4. Følelsesmessig ubehag, følelsen av at noe er galt, som å oppleve selvbebreidelse, følelsen av å være utilstrekkelig, sliten av å leve et dobbeltliv eller som følge av negative hendelser.
5. Tap av religiøse opplevelser.
6. Søkende som ikke følte at forventninger og behov ble møtt i trossamfunnet, og derfor forlot og lette etter nytt trossamfunn.

I masteroppgaven "Troen som ble en byrde" (2014) intervjuer Brith Dybing mennesker som har forlatt ulike trossamfunn, og undersøker årsakene til bruddet målt opp mot punktene nevnt ovenfor. Hun finner at intervjuobjektenes årsaker til brudd samsvarer med mange av punktene;  strenge leveregler (livstilspietisme), liv og lære hang ikke sammen (miljøkritikk), og de fikk ikke teologien til å henge sammen (trosproblemer). Hun fant ikke at noen hadde opplevd tap av religiøse opplevelser som årsak, men derimot gjaldt det for flere følelsen av at noe var galt som følge av negative opplevelser (følelsesmessig ubehag).

Når det gjelder Streibs inndeling av ulike typer som bryter med trossamfunnet, fant hun at de fleste av intervjuobjektene passet i den første gruppen; "pursiut of anatomy". Det som kjennetegnet denne gruppen var at de hade vokst opp i en religiøs sammenheng som de var blitt stadig mer kritisk til, spesielt på grunn av verdisystemet i menigheten og at liv og lære ikke hang sammen. 

Kilde: Brith Dybing "Troen som ble en byrde" (2014)


Hilde Langvann, 17/7-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge