Siden jeg ikke hadde spor etter blod under neglene etter voldtekten, mente de at jeg egentlig ikke hadde kjempet nok for min dyd, og spurte meg om jeg hadde likt å bli voldtatt. (Hanne, 35 år) I lukkede trossamfunn er det et særskilt fokus på seksualitet. Samfunnet utenfor trossamfunnet blir sett på som umoralsk og sexfokusert, og trossamfunnet selv har strenge moralnormer overfor sine medlemmer. Det er ikke tillatt med homoseksuell praksis, onani eller sex før ekteskapet. Seksualiteten er først og fremst for reproduksjonen del, og lysten og begjæret er ofte ansett som negative følelser som skal bekjempes. Menighetens fokus på dette seksualsynet og de kraftige sanksjonene som følger når medlemmer eller barn bryter disse reglene, gjør at mange får et angstfullt forhold til sin egen seksualitet. Lyst og begjær blir forbundet med skam. Og ikke minst vil det å bryte disse moralnormene føre til et ødeleggende forhold til Gud. I førkristen tid var menneskenes seksualitet uten betydning for deres forhold til gudene. Om man hadde sex med en av samme kjønn, om man hadde sex uten å være gift, om man onanerte eller hadde ulike partnere, så var dette likegyldig i forhold til religion. Seksualiteten var adskilt religiøsiteten. Gudene brydde seg ikke om hva vi gjorde på soverommet. Selv om de var mange og ulike, så var de fleste førkristne religionene preget av et positivt forhold til erotikk og fruktbarhet. Omskjæring av kjønnsorganene var ukjent både i europeisk, indisk og kinesisk kultur. Kjønnsorganene skulle ikke mutileres, de skulle dyrkes. Masturbasjon ble ansett som en viktig måte å styrke potensen på, både alene og sammen med noen, og det virket ikke til å eksistere spesielle tabuer knyttet til homoseksualitet. Og i forhold til seksualitet hadde også kvinnene en langt friere stilling enn den som fulgte med kristendommens idealer. I kulturene i førkristen tid sto erotikken sentralt både i religion og kunsten. Vi kjenner til fruktbarhetsriter som ble feiret med pomp og prakt, og store fallossymboler hogd ut i stein. Måten erotikken, som er evnen til begjær og nytelse, frodig ble fremstilt på gjennom malerier og andre kunstverk vitner om et samfunn med et sunnere og langt mer avslappet forhold til seksualitet enn hva vi har i dag. Så hva skjedde? De gamle religionene var ikke statsreligioner, og dermed sårbare for den fremmede religionen Kristendommen, som spredte seg oppover i Europa i årene etter Jesu død. Den erotiske seksuelle uttrykksformen ble derfor gradvis erstattet med den kristne puritanismen. De første fire århundrene etter Jesu fødsel sto folkeerotikken mer sentralt blant de europeiske kristne enn den ble siden. Kristendommen hadde ennå ikke fått innflytelse over folkeerotikken, og kristendommen hadde på denne tiden heller ikke noen filosofisk analyse over seksualiteten. En religiøs bevegelse fra 200-tallet skulle få stor innflytelse på de store statsreligionenes seksualnormer. Dette var Manikeismen, som raskt spredte seg til Europa, Nord-Afrika og Asia. I denne læren var alt det kjødelige syndig. Begjæret og lysten ble ansett som destruktivt for den menneskelige utvikling og forholdet til Gud. Seksualitet skulle være forbeholdt reproduksjonen, og den skulle ikke knyttes til lyst og begjær slik det hadde vært tidligere. På 400-tallet begynner denne læren gradvis å få fotfeste både innen Islam, Jødedommen og Kristendommen, noe som førte det til at begge disse store statsreligionene utviklet et manikeistisk seksualsyn. Fra å først ha et fokus på gudstilbedelsen, utvikler både Islam, Jødedommen og Kristendommen en teologi som også fokuserer sterkt på den troendes seksualitet. Fra nå av skulle seksualiteten være forbeholdt reproduksjonen. Legemets lyster, kroppen og begjæret, representerte synden også i ekteskapet. Den som levde i sølibat var nærmere det guddommelige enn den som henga seg til lystene, selv innen ekteskapet. I motsetning til den greske religionen, som ikke hadde et presteskap med makt i seg selv, ble kristendommen raskt en statsmakt som etterhvert bestemte alle lover og regler for menneskelig omgang. Etter hvert ble det kirkens ledere som i stadig sterkere grad skulle bestemme over vårt forhold til seksualitet, ikke den vanlige mann og kvinne. Fra slutten av 1800-tallet fødes en ny vitenskap, sexologien, som utfordrer det herskende synet på seksualitet. Pionerer innen forskningen hevder at onanien ikke er skadelig, tvert om er det selve skamfølelsen overfor sine lyster som er det skadelige. Det herskende synet på homofili blir også sterkt utfordret. Samfunnet var ikke klar for vitenskapens funn, og teoriene når i liten grad ut i samfunnet. Gjennombruddet kom først på 60- og 70-tallet. På 60-tallet skjer det samtidig et gjennombrudd for kristen humanisme internasjonalt. Demokrati og menneskerettigheter blir anerkjent og betydningen av vitenskap og kritisk tenkning blir fremhevet. På denne måten gjorde humanistiske idealer seg gjeldende i kristendommen. Når de kristne statsstyrene vektlegger demokratiske og humanistiske prinisipper, har de etter hvert måtte tilpasse seg humanismens endrende holdninger til seksualitet. Når samfunnet i dag aksepterer sex før ekteskapet, fri abort, onani og homoseksualitet, har teologer derfor prøvd å tilpasse Bibelen en mer liberal forståelse av seksualitet. Vi har sett at kirken har gått fra å være fordømmende overfor homofili, til å gradvis akseptere både homofilt samliv og ekteskap. Dette står i sterk kontrast til fundamentalistiske religioner. I muslimske land med fundamentalistiske styrer, har verken demokratiske eller humanistiske prinsipper fått slippe til. Dermed er det heller ikke blitt nevneverdig endringer i deres syn på seksualitet. Siden kravet om demokratisering er av moralsk karakter og kommer fra Vesten, frykter mange muslimer at Vesten vi demoralisere deres egen kultur. Dette styrker fundamentalismen og synet på vesten som den store moralske fiende. På lik linje med fundamentalistiske statsreligioner, har humanistiske og demokratiske prinsipper heller ikke fått slippe til i fundamentalistiske trossamfunn eller sektene. Arven fra manikeismen sitter derfor fremdeles sterkt i lukkede trossamfunn. Seksualiteten er forbeholdt reproduksjonen i ekteskapet. Seksualiteten er derfor utelukket fra den som ikke lever i ekteskap, og skam og skyldfølelse er virkemidler for å holde de unge og ugifte til disse moralnormene. Kan fundamentalistiske trossamfunn utvikle en humanistisk holdning til seksualitet?
Seksualitet er en stor og viktig del av en persons identitet og selvforståelse. Fundamentalismen er avhengig av kontroll over individenes totale liv og virkelighetsforståelse. Ved kontroll over en persons seksualitet vil kontrollen gå ut over det rent seksuelle, dette er et skritt i retningen av total kontroll. Det er derfor lite trolig at lukkede trossamfunn vil endre sin holdning til seksualitet. Dette er svært uheldig på flere måter. Når det settes opp leveregler som få er i stand til å oppfylle, så vil overtredelse skape skyld og skam hos individet. Dette blir fulgt av en mindreverdighetsfølelse, eller følelsen av å ikke ha noen verdi. Hver gang individet forfeiler målet blir selvfølelsen mindre, helt til den blir nærmest selvutslettende. Angst, depresjon og suicidalitet kan være noen av konsekvensene ved et slikt selvbilde, og mange bærer med seg et vanskelig forhold til sin egen seksualitet i mange år, selv etter å ha blitt lovformelig gift. Selv om seksualsynet i lukkede trossamfunn står i sterk kontrast til det liberaliserte seksualsynet i storsamfunnet i Vesten, er det likevel interessant å merke seg hvordan det gamle kristne reproduksjonsfokuset på seksualitet likevel henger igjen både i religion og samfunnsliv. Når feks kirken aksepterte bruk av prevensjon utenfor ekteskapet, så har det vært begrunnet med medisinske hensyn (faren for Aids). Lysten og begjæret blir stadig ikke anerkjent som positive dimensjoner i og utenfor ekteskapet, og noen normalisering av seksualitet som ikke er knyttet til reproduksjon blir derfor umuliggjort. Selv om de fleste av oss har et avslappet forhold til seksualitet, så er den offentlige seksualmoral i stor grad fremdeles preget av det samme reproduksjonsfokuset. Dette gjenspeiles i seksualundervisningen, som fortrinnsvis er rettet mot befruktning, abort, prevensjon og kjønnssykdommer, og som unngår å omtale lysten og gleden. De unge lærer lite om hvordan man skal frigjøre seg fra tabuene og skammen. Når vi som voksne snakker med våre barn om seksualitet, er det også reproduksjonen vi forklarer, ikke følelsene. Den seksuelle frigjøring til tross, vi er generasjoner og kanskje århundrer fra å ha det samme forholdet til seksualitet som fantes i Europa og den øvrige verden før de store statsreligionene. Neste innlegg i serien "Sex & sekten" vil se nærmere på hvordan fundamentalismens reproduksjonsfokus på seksualitet vanskeliggjør bekjempelsen av seksuelle overgrep. Hilde Langvann, 31/5-2013 Skribent og organisasjonsssekretær i Hjelpekilden Norge. Kilder: Erotikk og fundamentalisme, Thore Langfeldt, 2005 Les også: Sex & sekten: Onani
0 Comments
Leave a Reply. |
Kategorier
All
Arkiv
September 2024
|