Kan trossamfunnet selv hjelpe?

I en kommentar på debattsidene "Verdidebatt" i diskusjonen om hjelp til religiøse avhoppere, foreslår pastor Jan Åge Torp at trossamfunnet selv kan være til hjelp for den som forlot:

En som hopper av fra Oslokirken, bør ikke tilbys hjelp av Oslokirken. Selvsagt. Men det er bra - håper jeg - om Oslokirken kan møte avhopperen på et eller annet tidspunkt, når avhopperen selv ønsker det, og gjerne sammen med en som har hjulpet avhopperen. Ganske logisk, eller?

På samme måte er det når jeg og vår kirke har fått hjelpe avhoppere gjennom årenes løp: Mormonere, scientologer, katolikker, statskirkefolk, Levende Ord (!), Hare Krishna, muslimer, ja endatil humanistiske ateister! Vi tvinger ikke avhoppere fra disse miljøer til å forholde seg til dem de flyktet fra, men langsomt håper vi å hjelpe begge parter til et gjenopprettet forhold som innebærer kontakt, kommunikasjon, vennskap - og kanskje tilhørighet? Spesielt der hvor familie er involvert.

Her burde de angstbiterske senke skuldrene. La oss snakke sammen.

Kan trossamfunnet du forlot virkelig være til hjelp?

Flere som har vært i en bruddprosess har kanskje erfart at trossamfunnet har ønsket å "hjelpe" dem i den tidligste fasen av bruddet. Men hjelpen ble av trossamfunnet definert som å hjelpe dem tilbake til troen, å hjelpe dem til å forstå hva de hadde gjort feil og hva de selv måtte endre.  I disse tilfellene har trossamfunnet hatt kontrollen, definert problemet, satt rammene for hjelpen, bestemt fokus og begrepsapparat, og fortalt hva som er løsningen. I realiteten er ikke dette den hjelpen avhoppere trenger, dette er tvert imot forsøk på manipulering.

Frykten for å bli manipulert er nok årsaken til at det for de fleste vil være utenkelig å gå i dialog med trossamfunnet de en gang forlot. Trossamfunnets definisjon av å hjelpe er ikke nødvendigvis det samme som å være til hjelp for den som er i en bruddprosess, og mange får assosiasjoner til enkelte trossamfunns ønske om å oppnå forsoning mellom overgrepsoffer og overgriper i menighetens regi.

Men hvis trossamfunnet isteden inntar en mer ydmyk holdning til avhopperen, hvis de er villig til å se at det eksisterer uheldige egenskaper ved trossamfunnet, og at det var disse egenskapene som førte til at noen har valgt å bryte, da er trossamfunnet allerede på vei til å bli sunnere. Hvis trossamfunnet er villig til forandring på uheldig fokus, form, kultur eller lære, så kan dette forebygge skader. For det ulitmate er jo å kunne forebygge, ikke bare reparere.

Noen av våre medlemmer sto fram i media for noen måneder siden med sine historier. En pastor i en karismatisk menighet tok etter reportasjen kontakt med en av de som var portrettert. Han ville vite hva han kunne gjøre annerledes i sin menighet for å hindre at hans medlemmer fikk de samme negative erfaringene. Dette er en flott innstilling fra den religiøse lederen, og det vitner om ydmykhet og et ønske om å forstå samt villighet til forandring.

Men hvis vi stikker fingeren i jorda, hvor mange religiøse ledere har denne ydmyke holdningen? Er villig til å se egne feil, beklage dette og forandre seg? Mange religiøse ledere mener seg nok ledet av Gud og derfor er hevet over enhver kritikk. I de aller fleste situasjonene så handler det om at  DU har gjort noe feil, DU ba ikke nok, DU trodde ikke nok etc. 

For trossamfunn som har vært villig til å gå i dialog, er problemet som mange har erfart at trossamfunnet har holdningen "La nå fortid være fortid, vi har ikke behov for å diskutere om vi tidligere var imøtekommende nok. La oss teste og bevise våre reelle holdninger i dag"

Dette er uheldig, da avhoppere har et behov for å diskutere fortiden som et ledd i sin bearbeiding av sine negative erfaringer fra trossamfunnet. Det er også viktig at trossamfunnet selv har vilje til å sette ord på fortid, og da ikke bare "uheldig praksis", men også grunnleggende ideologi, eventuelt også konkrete ledere med "uheldige" holdninger. 

For å komme seg videre i livet ønsket en av våre brukere et oppgjør med sine foreldre som følge av å ha blitt utsatt for mishandling gjennom hele barndommen. Foreldrene beklaget at han hadde erfart barndommen som vanskelig, og skyldte på at de trodde deres praksis var riktig dengang. Men foreldrene forsto ikke hvorfor han tok opp dette nå, når det var så lenge siden. "La fortid være fortid."

Dette er forståelig nok lite tilfredsstillende for den det gjelder, her kunne foreldrene tatt et bedre oppgjør med "uheldig praksis" i tillegg til å  erkjenne at denne "praksis" hadde påført ham skader. Å beklage at noen har hatt det vondt er ingen reell beklagelse.

La oss dikte opp et trossamfunn, for eksempel Menigheten. Menigheten ønsker å hjelpe mennesker som har forlatt deres trossamfunn. Her følger derfor noen spørsmål som vi vil stille Menigheten:

1. Ser Menigheten det som positivt at representanter fra andre trossamfunn kan hjelpe avhoppere med negative erfaringer fra Menigheten til å få et bedre forhold til Menigheten?
2. Har Menigheten forståelse for at avhoppere kan finne det vanskelig å være i direkte dialog med representanter fra Menigheten, for eksempel pga frykt for manipulering? Og at det da kan være aktuelt med andre former for dialog enn det å møtes ansikt til ansikt?
3. Vil Menigheten se det som en mulig ulempe om den som avhopperen møtte i Menigheten var en person som avhopperen tidligere hadde sett opp til eller hadde hatt et avhengighetsforhold til?
4. Er Menigheten åpen for at Menigheten kan ha uheldige sider (knyttet til fokus/ form/ kultur/ lære) som avhopperen, men ikke Menigheten, har sett, men ikke fått respons på fordi Menigheten kan ha opplevd denne kunnskapen som ubehagelig eller truende? Med andre ord, kan Menigheten tenke seg til at avhopperen kan tilføre Menigheten en ny forståelse? Er de interessert i slike tilbakemeldinger fra avhoppere fra Menigheten, der fokuset utelukkende vil være på det å få slike tilbakemeldinger, eller der det å kunne innrømme slike ting fra Menigheten side faktisk kan bidra til en forsoning?
5. Er Menigheten åpen for at representanter for Menigheten kan ha et habilitetsproblem, i den forstand at deres iver/ ønske om å gi et godt inntrykk utad, miste færrest mulig medlemmer eller de å få flere medlemmer, bevisst eller ubevisst, kan få konsvenser for det å ikke møte en avhopper med den nødvendige respekt?
6. Er Menigheten av den oppfatning at Menigheten kan ha et fokus/ form/ kultur/ lære som tilsier at det kan være medlemmer blant dem som i sin personlige og åndelig utvikling faktisk ville hatt godt av å skifte miljø? Kjenner Menigheten til eksempler på at dette faktisk har skjedd?
7. Er Menigheten villig til å diskutere fortid og sette ord på det som har vært negativt, ikke bare uheldig praksis men også grunnleggende ideologi og eventuelt også konkrete ledere som har hatt uheldige holdninger?

Hvis et trossamfunn kan svare et uforbeholdent JA på spørsmålene over, så er dette absolutt positivt, og kan kanskje være et grunnlag for en avhopper etter en tid kan gå i dialog med trossamfunnet. En slik dialog bør ikke være på tomannshånd, her kan det være greit at avhopperen sikrer seg at han har kontrollen og setter rammene for dialogen. Hjelpekilden kan gjerne være til hjelp i slik prosess.  

Før en slik dialog kan skje, kan det være nyttig å sikre seg at kvaliteten på dialogen samsvarer med avhopperens behov. En av våre brukere har foreslått at dette kan gjøres ved at Hjelpekilden avholder et seminar i forkant, der religiøse ledere i trossamfunn vi har representert avhoppere fra blir innbydt for å sammen drøfte utfordringer hos avhoppere og forebygging av skader, i tillegg til en drøfting av de syv punktene over. Dette er et svært interessant forslag.

En dialog er absolutt interessant for Hjelpekilden, for ingenting er bedre enn muligheten for forebygging.



Hilde Langvann, 5/8-2014
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge