Hva skjer med troen når man forlater trossamfunnet?

Når man bryter med et trossamfunn, er det da automatikk i at man mister troen i samme åndedrag, eller det mange som fremdeles anser seg selv som kristne? Dette er det mange som har lurt på, og vi har samlet noen av svarene her.

Ikke overraskende fortalte mange at de i dag er ateister. Noen ble det etter en prosess, mens andre ble det raskt etter bruddet:
​

Jeg mista troen like fort som jeg forlot (tidligere Jehovas vitne)

Jeg er ateist og humanist. For meg var det enten eller. Det var som et lys gikk opp for meg, som om jeg endelig forsto hvordan ting hang sammen, som om jeg våknet og endelig fikk synet tilbake og kunne se klart. Troen på at der ikke finnes noen gud, himmel eller helvete. (tidligere Læstadianer)
 
Jeg har kommet til den konklusjon at jeg aldri trodde, dvs. at jeg alltid egentlig, innerst inne var den ateisten jeg var født som. Men at jeg i hele oppveksten trodde at jeg trodde, fordi jeg var vokst opp med teisme som en selvfølge. Da jeg forlot JV for over 30 år siden hadde jeg nok en periode hvor jeg vinglet litt innom litt "alternative" greier - aldri veldig seriøst, men dog. Bibelguden hadde jeg da innsett at var en ren myte. Etterhvert landet jeg trygt og godt som ateist. Ateist er jo egentlig er merkelig betegnelse, fordi den sier bare hva jeg IKKE er - jeg er ikke teist. Så hva jeg ER, er humanist. (tidligere Jehovas vitne)
 
Jeg vokste opp som mormoner (Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige). Da jeg fant ut hvor lureri det var gikk jeg langsomt fra å være troende til å bli ateist, som jeg nå er. Jeg vinglet litt innom det alternative en stund, både med aliens og ånder, men er heldigvis kommet til fornuft. Det hjalp kanskje at jeg ikke hadde gått aktivt i kirken på mange år. (tidligere mormoner)

Troen satt allerede ganske løst da jeg forlot menigheten. Troen forsvant før menigheten. Dog, noen år var jeg litt agnostisk. Siden har troen forsvunnet for godt. Nå gir jeg ikke muligheten en tanke en gang. Det er ganske klart at dette er oppfunnet av mennesker. Samt at det mangler bevis. Hele livet har rasjonalitet ligget i bakhodet. Derfor funket ikke religion for meg. Og i flere tilfeller føler jeg litt avsky for tanken om tro. Det er et sted jeg aldri vil tilbake til. For meg er fornuften det viktigste jeg har. Noe som kan være med på å forklare hvorfor jeg etter mange år med involvering i Hedningsamfunnet endte opp som Styremedlem i organisasjonen. (tidligere Smiths venner)
 

Mens andre igjen kalte seg agnostikere, eller en hybrid av disse to:
​

Har forlatt lukket alt oppslukende trosamfunn , jeg ble ateist men etter to år ble jeg agnostiker. Jeg er åpen om det siden jeg var JV hele mitt liv. Siden jeg er agnostiker så utelukker jeg ikke på troen på noe mer , har tro ... Bare ikke på den gud som bibelen beskriver. (Tidligere Jehovas vitne)
 
Jeg føler meg som en hybrid mellom en agnostker og atteist ..Jeg lever i nuet jeg nyter øyeblikkene. Prøver og ikke bekymre meg over ting jeg ikke kan gjøre noe med ...Jeg kan forstå livet baklengs men må leve det forlengs.. (tidligere Jehovas vitne)

Min opplevelse er at det jeg nok en gang hadde av en tro er blitt wipet ut. På en dårlig dag er jeg renspikket hedning og på en god dag er jeg agnostiker. (tidligere Smiths venner)

Andre var ikke så opptatt av spørsmålet om tro lenger:
​

Jeg var brennsikker på at JV hadde SANNHETEN og var lykkelig i den illusjonen, helt til den sprakk. Når jeg siden forsto at ingen religion kan være "sannheten" så fikk det bare være. (tidligere Jehovas vitne)
 
Pleier å si at jeg har forkasta troa. Veide den, og den blei funnet for lett. (JV) Er oppvokst der, så trodde at jeg trodde. Samtidig som jeg aldri fikk følelsen at det var riktig for meg. Forlot først fysisk, så psykisk. Vet ikke helt hva jeg er nå, men synes ikke det er viktig heller. Nyter tankefriheten, uten å ha dårlig samvittighet (tidligere Jehovas vitne)
 
Jeg velger å ikke ville vite...ka man nå kaller det. (tidligere Jehovas vitne)
 
Som JV skulle man ha svar på alt klart, så synes det er deilig å si : vet ikke, tenker ikke på det, spiller ingen rolle.... Har nok tenkt at jeg ikke trodde på ordentlig ( vet egentlig ikke hva den følelsen er) var bare fryktelig redd for at de de forkynte var sant. Så nå sier jeg ;Trenger ingen tro- men er full av håp

​
Svært mange hadde beholdt kristentroen, men i endret form:

​Jeg er fortsatt kristen. Men ikke låst til noen sekt. (tidligere Guds Menighet)
 
Jeg har ikke lagt bort troen. Jeg har tvert i mot tatt kontroll over den selv. Jeg kom til et punkt hvor jeg innså at en mannlig predikant ikke skulle stå i mellom eller definere mitt forhold til den Guden jeg har valgt å tro på. (tidligere Læstadianer)

Ja jeg er kristen fortsatt, ved Guds nåde. Min store oppdagelse var at mitt strev og arbeid for å nå opp til Gud var null verdt, men at han bøyer seg ned til meg. Der går etter min mening det teologiske skillet mellom sunn menighet, kristentro og sekterismen. Sekten sier: Stå på,jobb og strev så skal du få alt. Evangeliet sier :Det er allerede gjort. Lykke til på veien din videre hvor den enn går. (tidigere trosbevegelsen)
 
Eg diggar Jesus !! Han løftet de svake og var kritisk til yppersteprester og ypperstebrødre!! Men jeg har sluttet å tro på Gud og djevel. Jeg tror de er bare symboler på godt på ondt. (tidligere Smiths venner)

Jeg var ett Jehovas Vitne. Beholdt litt av troen, men en del ab den er endre til en litt annen retning.. Nå personlig kristen.

​Og dette er hva noen andre mente:
​

​Kommer fra sv tror ikke på gud i den forstand jeg ble opplært til. Tror på en høyere inteligens, men i oss, etter at jeg i mangen år trøstet meg til at når jeg dør er jeg steindø og har endelig fred. Det var reaksjonen min på å forlate Sv med den strenge guden. (tidligere Smiths venner)

Jeg vet ikke hva jeg tror på, men håper at jeg en dag får tro på meg selv. (tidligere Smiths venner)

​Personlig tror jeg på ett liv etter døden og på reinkarnasjon/Karma, basert på de tusenvis av ND opplevelser og minner fra tidligere liv som er rapportert, og det eneste det gjør i mitt liv er at det får meg til aldri å skade noen eller bevisst gjøre andre vondt.... Vet ikke, men tror jeg er bare realist, ikke ateist.(tidligere Smiths venner)

Oppvokst i sv, og prøvde hardt i mange år å tro og å "elske gud over alt". Men har til slutt funnet ut at jeg egentlig aldri trodde, og føler meg endelig fri til å leve mitt eget liv fyllt med glede istedet for frykt (tidligere Smiths venner)

I sum kan vi si at dette er en fargerik gjeng, og at alle er fornøyd med at de i dag står fritt til å mene, tro og ytre det de ønsker. Noe som er helt i henhold til menneskerettighetene ;-) 
​
​

Hilde Langvann, 26/1-2016
Hjelpekilden Norge