De som ikke lar seg indoktrinere

Hva vi mennesker velger å tro på, er noe som oftest går i arv. Foreldrene spiller den viktigste rollen i å påvirke barnas religiøse holdninger, og foreldre som har en fundamentalistisk tro er de som oftest bruker flest ressurser på å få sine barn til å adoptere sin egen tro gjennom indoktrinering og sterk sosial kontroll. I følge forskere er en effektiv indoktrinering nærmest irreversibel.

Likevel, noen mennesker vil til tross for effektiv indoktrinering velge å ikke adoptere sine foreldres tro, eller de velger å forlate troen, ofte i ungdomsalderen. Som en løvetann bryter de seg gjennom asfalten, selv om alt tilsier at det ikke burde være mulig. Så hvordan er dette mulig?

Alle barn, oppvokst i et religiøst hjem eller ikke, vil i begynnelsen av tenårene begynne å reflektere over spørsmål som meningen med livet, hva skjer når vi dør og andre religiøse spørsmål.

Et barn som har blitt grundig indoktrinert vil i denne reflekterende alderen som regel lete etter kilder som bekrefter dets religiøse overbevisning. Slik unngår de at religiøse spørsmål utvikler seg til tvil og dermed mistillit til foreldrenes religion. Religiøse spørsmål som blir tilfredsstillende svart vil fjerne tvil, og personen vil forbli religiøs. Den grundige indoktrineringen vil altså beskytte barnet fra å miste sin tro når de religiøse spørsmålene vekkes.

Likevel, i noen tilfeller hjelper ikke opplæringen. Noen forlater foreldrenes religion og blir det som på fagspråket heter apostater.

​I en amerikansk undersøkelse av apostater, kom det fram at de i tenårene begynte å stille spørsmålstegn ved Bibelens gyldighet, konflikt mellom vitenskapelige og religiøse forklaringer, samt eksistensen av Gud og religionens holdning til homofili.

Majoriteten følte skyld overfor å ha disse tankene, overfor foreldre, overfor menigheten og overfor Gud. Halvparten valgte å løse problemene på egenhånd, ved å oppsøke kunnskap og engasjere seg i kritiske diskusjoner med venner. Apostatene som hadde søkt hjelp for sin tvil hos en religiøs autoritet eller foreldrene, hadde erfart at svarene de fikk ikke var tilfredsstillende nok.

I autoritært oppbygde trossamfunn er det vanligere å passivt bli diktert hva en skal tenke. Barn og unge som derfor innleder diskusjoner i leten etter sannheten, viser derfor en høyere grad av aktiv mestring.

Bare en fjerdedel av apostatene kunne fortelle at det var kritisk tankegang som hadde ført til deres skepsis. Halvparten av apostatene i undersøkelsen fortalte at tvilen kom før kritisk tankegang, det var religionen som hadde gjort dem skeptiske. De fant det umulig å tro at deres religiøse overbevisninger var sanne, og vendte ryggen til foreldrenes religion fordi de mente at de ikke hadde annet valg. Deres integritet gjorde at de måtte være tro mot seg selv

Vi ser her at det var en streben etter sannhet og personenes integritet som førte til at de valgte å forlate foreldrenes religion. Men hvor kom disse verdiene fra?

Undersøkelsen viste at ironisk nok var det egenskaper ved den religiøse opplæringen som hadde skapt de samme verdiene som hadde vært utslagsgivende for at apostatene hadde valgt å forlate trossamfunnet.

Når man lærer at ens religion er den eneste sanne, at man må følge dens dogmer, lærer man ikke da å hedre overbevisninger fordi de var sanne, og dermed lære seg å verdsette sannhet?

Når man lærer å unngå synd og å være tvers igjennom god, fordi Gud er allvitende, vil ikke dette fremme egenskapen integritet?

Med andre ord kan vi si at foreldrene, med en vellykket religiøs opplæring, la grobunn for religionens fall når religionen senere viste seg å ikke leve opp til de samme verdiene som religionen fremmet. I tilllegg, siden foreldrene insisterte på at religionen var Sannhet, gjorde man religionen mer sårbar. For når man først fant en feil med religionen, så rystet hele trossystemet, og man ble skeptisk til hele religionen.

Med en vellykket religiøs opplæring, kan man derfor si at religionen legger grobunn for eget fall når religionen ikke lever opp til verdiene religionen selv fremmer.

Når religionen blir omtalt som Sannhet, blir religionen mer sårbar. For når man finner én feil ved religionen, kan ikke religionen lengre være Sann.

Men hvordan klarte de å bryte med sine religiøse overbevisninger? 

Undersøkelsen mente at intelligens er årsaken. Som gruppe var apostatene særdeles intelligente. Dogmene overlevde ikke deres kritiske analyse, de fant dem ulogiske og usanne. Funnet støtter en allerede eksisterende forskning som viser at intelligens samvarierer negativt med religiøsitet. 

Som gruppe var de undersøkte apostatene også meget flinke på skolen, og kan tenkes å ha fått gode tilbakemeldinger fra lærere for å vise selvstendig tankegang, og for slik ha funnet de rette svarene. En slik ros vil føre til en økt tillit til egen evne til å finne riktige svar og konklusjoner.

Vi ser at indoktrinering til tross, noen barn har høy motstandskraft og vil snu ryggen til foreldrenes religion etter at de har kommet i den reflekterende og filosoferende alderen.

Årsaken til at noen velger å forlate er mange, men denne undersøkelsen viste at for majoriteten skjer det et samspill mellom barnas spesielle egenskaper og det religiøse miljøet de tilhørte. De hadde en høy intelligens og høy tillit til egen intellektuell kompetanse. Samtidig hadde deres religiøse opplæring ført til at de verdsatte sannhet og integritet i særlig grad. Dette samlet førte til at de valgte å forkaste foreldrenes tro, og ble apostater. 


Hilde Langvann, 12/12-2013
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge


Kilde:
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.

Les også:
Fundamentalisme og indoktrinering