Fra individ til gruppemedlem

Jeg følte at jeg var et Jv overalt. og det var jeg. På jobb, med familie som ikke er vitner osv.  Jeg het Anne, det var mitt navn, men jeg VAR et Jv. (Anne, 32)

For å bevise min kjærlighet og for å gi plass til Gud, måtte jeg befri meg fra åndelige og kroppslige behov. I Klosteret fikk jeg vite at jeg måtte bryte kontakten med min familie for å komme nærmere Gud (....) All min tid brukte jeg på bønn og å kjempe mot synder, lyster, begjær og indre ondskap. (....) Jeg følte meg hjemme i Broderskapet, jeg ble møtt med så masse kjærlighet og varme fra menneskene der, og de virket så overmåte lykkelige. (Jon, 41 år)

Da jeg var JV var jeg nykonvertert og fanatisk som de fleste. Fulgte regler uten å nøle. var med på sladrementaliteten, holdt ting skjult for å ikke sverte menigheten, var streng på reglene og fulgte dem til punkt og prikke. Og jeg angrer så utrolig på akkurat dette. Medmenneskeligheten forsvinner på denne måten (Gunn, 37)

Det er mye som blir forandret når man blir medlem i et lukket trossamfunn. Fra å være en enkeltperson går man over til å bli en del av en gruppe. Måten man betrakter seg selv endrer seg, det samme gjør verdisynet.

Hva er det egentlig som skjer i møtet mellom individet og menigheten?


Når en gruppe mennesker samspiller med en viss hensikt har vi et eget sosialt system. Dette skjer på flere måter:

Gjentatt samhandling og varighet. I isolerte trossamfunn skjer dette ved fast møtedeltagelse som har faste dager og tider, eller ved å forkynne budskapet sammen.

Det var frammøte ved høyskolen på mandags kveld, det var møte på tirsdag, feltet på onsdag, møte på torsdag, frammøte på lørdags formiddag gjerne med gatetjeneste og møte på søndagene. Ofte hadde vi med noen hjem etter møtet, og på lørdagskveldene var vi alltid på besøk hos noen i menigheten eller holdt selv selskap med personer fra menigheten. Vi var alltid sammen. (Helene, 41 år)

I Jesus Revolution var det viktig å frelse ikke-kristne venner, det var viktig å evangelisere til alle man møtte; på jobb, toget, gaten etc. Vi hadde gatemøter med technomusikk (kristen såklart), dans og brennende taler om helvete og Jesus som setter fri. Vi måtte gå på dører, be flere timer daglig, pugge bibelvers og lese "oppbyggelige" bøker.  (Kari, 29 år)

Felles fokus, samhandlingen omhandler felles interesser. Felles interesser kan være å jobbe for å rekruttere flest mulig, eller at noen går sammen om å hjelpe noen som er "på avveie". 

"Hvis du virkelig skal vokse, så vokser du i menigheten. Du vokser ikke i det verdslige" (Til tross for tro, 2005)

Felles problemforståelse gir bedre samhold innad og skaper klarere grenser mot samfunnet utad. Isolerte trossamfunn viser dette feks gjennom at det er et alvorlig svik å fortelle utenforstående om kritikkverdige forhold i hjemmet eller menigheten. 

"Men de valgte å trekke anmeldelsen, fordi det ville føre til at vi dro Jehovas navn ned i søla" (Børge, 42)

Så viktig er det aldri å heve stemmen i bitter kritikk av Herrens organisasjon eller dens utnevnte representanter.... De som forakter Jehovas undervisning, innbefatter slike som kritiserer og klager over Jehovas organisasjon ... Det er ikke mye som skiller mellom slike og dem som gjør åpent opprør." (Vt 10/84 s.17)

Jeg kan ikke klandre Smiths Venner for alle overgrepene jeg ble utsatt for hjemme, men de gjorde jo sitt for å dekke over. (Eva-Lill, 40 år)

I et sosialt system vil alle medlemmene få en rolle, for noen er det roller som passer en, for andre blir rollene som en tvangstrøye. I isolerte trossamfunn kan medlemmene tildeles en rolle, eller bestrebe seg på å få en ny rolle. 

En rollekonflikt oppstår når et medlem f.eks forelsker seg i en person som ikke tilhører trossamfunnet. Han blir da dratt mellom det å fortsette å utføre den "flinke" rollen slik det er forventet av trossamfunnet, og det å være kjæreste med alt det innebærer, og som jenta/ gutten forventer, noe som gjerne er i konflikt med trossamfunnets normer.

 Jeg måtte ha møte med to eldste fordi en søster hadde tystet på meg fordi jeg hadde sovet hos han. Og de spurte bl.a. om han ville beskytte meg når den store trengsel kom, når jeg hadde gjemt meg for de som ville ta meg fordi jeg var jv....og det da var blitt forbudt.. (Berit, 31 år)

I de sosiale systemene følger man formelle og uformelle regler. I noen menigheter er reglene så uformelle at bare medlemmene seg i mellom klarer å forstå dem. Herunder kommer symboler og internt språk inn, som "de verdslige" og "sannheten". 

Dersom en spurte de eldste til råds, fikk vi ofte vite at "det er et samvittighetsspørsmål". Sett utenfra ser jo det ganske bra ut, det ser ut som om det er opp til personen å avgjøre selv, ut i fra sin egen samvittighet. Men det stemmer ikke. Etthvert JV vil oppfatte det svaret som en advarsel, direkte oversatt "det må du ikke finne på å gjøre". (Maria, 55 år)

Vi trodde vi kom til helvete hvis vi tok bukser på oss. (Marit, 48 år)

Fra ledelsen kommer det føringer for hva i livet som er viktig og uviktig, og det hersker en elitetenkning der de utenfor har heller dårligere utsikter for framtiden, alle sosiale og følelsemessige behov blir dekket av trossamfunnet. Dette kan føre til at medlemmene har liten forståelse og respekt for at andre kan leve et tilfredsstillende liv med en annen religion og kultur. Dette kommer av frykt for dårlig påvirkning dersom man skal respektere "de andres" levesett. Barn som vokser opp med slike holdninger vil stå i fare for ikke å utvikle grunnleggende sosiale holdninger om likeverd og respekt.

 Jeg vokste opp med den forståelsen at det stort sett var synd på alle andre mennesker fordi de ikke hadde fornuft nok til å innse sannheten i at lydighet mot Gud (Mormonkirken) var den eneste vei som førte til frelse. "Gud er intelligens", lærte vi, og derfor var altså folk uintelligente hvis de ikke valgte å la seg døpe og bli lydige. "Lydighet er Himmelens første lov", sa profeten, og ingen annen vei kunne føre til evig lykke. Andre mennesker levde i ulike nyanser av grått og mørkt, og de tilhørte "verden", Satans rike. (Eli, 52 år)

Husker at jeg ble lært at alle andre relgioner var falsk lære, og at Jehovas vitner hadde den sanne religon. Var faktisk redd for at de som trodde på andre ting, ville dø. Men ikke jeg.  (Gunn, 49 år)

Jeg husker jeg hadde skyldfølelse i begynnelsen når jeg fikk ikke-kristne venner som jeg ikke prøvde frelse (Jesus Revolution). (Kari, 29 år)

Vi ser at i motsetning til andre trossamfunn, der troen er noe man har, er det slik i lukkede trossamfunn at troen er noe man er gjennom roller man får utdelt i den sosiale gruppen som menigheten utgjør. Man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, alt annet kommer etter. Gjennom formelle og uformelle regler formes medlemmets verdisyn og selvforståelse.

Når man blir medlem i et lukket trossamfunn går man gjennom store mentale endringsprosesser. Når man siden forlater trossamfunnet, skal man gjennom nye mentale endringsprosesser. Da skal du blant annet gå fra å være et gruppemedlem til å bli et individ igjen. Dette er ingen lett prosess. Vi skal fortelle mer om disse endringsprosessene i neste ukes blogginnlegg.


Hilde Langvann, 8/3-2013
Organisasjonssekretær, Hjelpekilden

Innlegget er basert på en bacheloroppgave fra en sosialfaglig student som ønsker å være anonym.

Kilder:
Garsjø, Olav. 2001. Sosiologisk tenkemåte. En introduksjon for helse- og sosialarbeidere
Redd Barna. 2005. Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn.
Totland, Kjell. 2006. Nyreligiøse bevegelser og mental helse.