|
Hvordan var prosessen ut av et lukket trossamfunn for meg? Den var full av sorg og glede, øyeblikk av galskap, fornuft, skuffelse, og kjærlighet. Slik var det å komme ut av organisasjonen som kalles for Jehovas Vitner. Jeg er en kvinne på 28 år, og jeg kom ut av Jehovas Vitner for litt over et år siden. Jeg vokste stort sett opp som et Jehovas Vitne. Jeg er fjerde generasjonen på min fars side – det vil si at det var oldemor som først «tok sannheten». Min mor ble en del av trossamfunnet i voksen alder. Hun døde av kreft når jeg var seks år gammel. Da begynte indoktrineringen for alvor med at de voksne sa at om jeg skulle se henne igjen i paradis måtte jeg oppføre meg fint. Jeg så for meg at jeg skulle se henne igjen, og det bar meg gjennom livet og alle vanskelighetene som kom. Flere ganger tenkte jeg at jeg ikke var god nok i Gud sine øyne, og hva var poenget da? Jo, for mamma hadde vært så hjerteknust hvis hun ikke så meg når hun eventuelt våknet fra døden. Så jeg pushet meg selv. Fra jeg var 14 var jeg sett på som, og fremhevet som, et godt eksempel for ungdommene i menigheten. Jeg var kronisk flink pike. Jeg studerte bibelen for meg selv, jeg forberedte meg til alle møtene våre, jeg deltok der jeg kunne, og jeg brukte nesten all fritiden min på feltet (forkynnelsesarbeid). Jeg var respektfull og snill, jeg snakket åpent om min tro på skolen, og ikke minst, jeg var genuint interessert og glad i «brødrene og søstrene mine». Men likevel var jeg ikke god nok. Faren min og stemoren min så på meg som en problematisk ungdom – fordi jeg turte å snakke om følelsene mine. Jeg turte å si ifra når jeg følte meg urettferdig behandlet. Det var galt, og kanskje at jeg ikke var så flink til å rydde rommet mitt som de ønsket. Når det ikke var god stemning hjemme (og det var ofte), var det jeg som fikk skylden. Og foreldrene mine var faktisk irritert over at de andre i trossamfunnet så meg i et annet lys.  «De vet ikke hvordan du er bak lukkede dører, men Jehova vet. Han ser alt.» Jeg tvilte alltid på meg selv, og tenkte hvis foreldrene mine, som kjenner meg bedre enn noen andre, tror at jeg er ond, kanskje jeg er det. Kanskje de andre tar feil. Kanskje jeg tar feil. Det var ikke før jeg flyttet ut, når jeg var 18, at jeg klarte å se på meg selv i et mer positiv lys. Men ironisk nok, var dette også en periode der jeg ble dypt deprimert. Jeg hadde ikke energi til å gjøre like mye som før og jeg ble mer og mer skuffet over meg selv. Ungdommene skulle bruke deres ungdom og energi til å tjene Jehova, og det kunne jeg ikke gjøre. Når jeg var 20 år giftet jeg meg. Jeg var fortsatt deprimert, og jeg visste at mannen jeg skulle gifte meg med ikke var mitt livs kjærlighet, men jeg ville ha min egen familie der foreldrene mine ikke kunne blande seg inn. Jeg tenkte at jeg kom ikke til å finne en bedre mann, fordi jeg var ikke god nok selv. Jeg trodde virkelig at Jehova kom til å hjelpe oss så lenge vi stolte på han. Men sånn gikk det ikke. Vi var en dårlig match, vi hadde en haug med økonomiske og psykiske problemer, og vi flyttet mye. Men til tross for alt det, klarte vi til slutt å bli, i det minste, utrolig gode venner. Jeg hadde stor respekt for hans intelligens og «stå på» vilje. Og vi lo mye sammen. Han var ofte helt oppgitt over hvor hard jeg var mot meg selv. Han sa til meg i etterkant «Jeg så hvor hardt du prøvde å gjøre alt riktig, og jeg så at du følte det ikke var godt nok. Og nesten ingen andre enn meg var villige til å si at det var godt nok. De ville at du skulle prøve hardere. Hvordan kunne Gud tillate noe slikt? Du var helt knust over det. Du levde nesten ikke.». Det var min mann som «våknet» først, i desember 2020. Han kom tilfeldigvis over en artikkel om den store rettsaken i Australia angående misbruk av barn i trossamfunnet vårt. Det var en offentlig sak, der man kunne finne mye informasjon som ikke satte Jehovas Vitner i et godt lys. Han ble helt sjokkert, og begynte å undersøke litt nøyere. Og til slutt endte han opp på en YouTube kanal der en ex Jehovas Vitne avkrefter mange av overbevisninger på en veldig saklig måte. Jeg visste ikke hva han holdt på med. Men en dag kom han til meg og sa «Jeg tror ikke at jeg vil være en del av dette trossamfunnet lenger.» Jeg reagerte med sorg og frustrasjon. Dette handlet jo om liv og død. Og var dette nå enda ting til jeg måtte forholde meg til i ekteskapet vårt? Jeg ba noen om hjelp. Det var en eldste i menigheten vår som kunne snakke med han på samme nivå. Han fikk snakke med flere etter hvert. Men ingen kunne svare på spørsmålene hans på en saklig måte. Til slutt prøvde jeg å hjelpe han. For å kunne gjøre dette måtte jeg se på det fordømmende beviset selv. Det ble fort klart for meg at det var jeg som fikk hjelpen i denne situasjonen og ikke det motsatte. Det tok bare et par dager med undersøking før jeg var 100% overbevist over at jeg ikke hadde «sannheten» som jeg hadde trodd. Jeg leste gjennom «eldste boken» som hadde blitt lekket på nettet; jeg leste om alle gangene det hadde vært feil spådommer om Armageddon og hvordan de hadde prøvd å dekke over dem; jeg så bevis mot mange av datoene som er sentrale i trossamfunnets lærdom; jeg så på rettsaken i Australia og så en av «de salvede» - en av de «tro og kloke slavene» - lyve under ed. Og plutselig åpnet øynene mine seg. Det var både skuffende, spennende, en lettelse, og en byrde. Jeg ble både sint og glad. Jeg var sint fordi jeg hadde brukt så mye tid og energi på noe som ikke finnes. Jeg var skuffet over alle falske løftene. Det var utrolig skuffende å høre min far over telefonen anklage meg: «Tar du dop? Det er jo den eneste forklaring for måten du har begynt å tenke på. Det du sier gir ingen mening.» Det var hans siste ord til meg før han la på, og jeg har ikke hørt fra han siden. Jeg opplevde mye sorg over et par nære venner, og lille søstrene mine – de kuttet all kontakt med meg. Når jeg skulle skrive brev til mine nærmeste for å si «farvel», føltes det nesten som om jeg skrev mitt eget selvmordsbrev. Det føltes helt unødvendig. Jeg hadde fortsatt mye kjærlighet og forståelse for alle. Jeg trodde bare ikke lenger. Hvorfor måtte det bli sånn? Det var nesten latterlig. Uansett, jeg bestemte meg for å ta kontroll over situasjonen. Jeg ville ikke bare sitte der og se at alle «vennene» mine skulle unfriende meg på sosiale media – pine meg selv med å se på alt jeg mistet. Så jeg tok dem bort selv. Det var vanskelig å se vennetallene gå ned fra 300+ til omtrent 30. De som var igjen var folk jeg ikke kjente så godt – kanskje gamle kollegaer eller medstudenter fra videregående jeg hadde aldri faktisk hadde snakket med. Og noen få som jeg hadde bare mistet kontakten med. Jeg slettet alle samtalene på SMS og WhatsApp for ikke å bli fristet til å lese gjennom dem når jeg var sårbar. Jeg gjorde alt for å ikke pine meg selv videre.  Meg og min mann måte evaluere forholdet vårt, samt drøfte hva vi følte var rett og galt utenfor den religiøse boblen – men også de sosiale konstruksjoner utenfor trossamfunnet. Inntil nå var det ikke snakk om skilsmisse, det var utenkelig. Og tro meg når jeg sier at hvis det ikke hadde vært for troen vår, hadde vi ikke vært sammen mer enn et år. Vi var gift i 6 år. Men vi hadde bygget et liv sammen, vi hadde blitt gode, støttende venner for hverandre. Vi hadde nettopp flyttet inn i vår drømmeleilighet og funnet ro. Men vi måtte innrømme at dette var ikke noe ekteskap. Vi var to gode venner som bodde sammen. Så hva skulle vi gjøre? Fortsette uten ekte kjærlighet? Skulle vi utforske et polyamorøst alternativ? Eller skulle vi skille oss og få friheten til å finne noe vi begge to fortjente? Det var mange faktorer å ta hensyn til. En av dem var at jeg hadde funnet ut at jeg var bifil. Det var ikke noe jeg hadde mulighet til å utforske innenfor trossamfunnet, jeg hadde ikke engang tenkt tanken. En annen faktor var at jeg ble veldig klar over min dødelighet. Livet er alt for kort til å leve det utilfreds. Og nå som vi hadde kommet ut av et miljø der man satt seg selv sist, var tiden inne for å være litt selvisk. Hva ville jeg egentlig? Jeg begynte å skrive opp et slags «bucket list» - det vil si en liste med ting jeg ønsket å gjøre før jeg dør. Jeg tenkte på hvor jeg ville være når jeg ble gammel og jobbet meg så bakover til å forstå hva som måtte til for at det skulle bli en virkelighet. Hvis jeg ville slå meg til ro i en liten hytte i skogen, med en vinterhage og dyr, måtte jeg først ha hatt et spennende liv. Hvis jeg ville reise verden rundt, måtte jeg ha en fleksibel og godt betalt jobb som jeg liker. Hvis jeg vil ha en godt betalt jobb, må jeg få en god utdanning. Jeg vil hjelpe mennesker, men hvordan er jeg i stand til å gjøre det? Sånn tenkte jeg til jeg kom frem til et klart bilde av hva jeg ville gjøre med mitt liv. Men når det gjaldt meg selv, var spørsmålet egentlig: var jeg i stand til å være selvisk? Jeg hadde enda ikke noe jobb, ikke noe utdanning, ingen støtte noe sted. Hvordan skulle jeg klare meg alene? Jeg slett med depresjon og angst. Jeg hadde vært så avhengig av både familien min, trossamfunnet, Guden jeg trodde på, og min mann. Da sa mannen min noe til meg som har satt seg fast frem til i dag: «Hver gang du ba til Gud om hjelp, og du følte at du fikk den hjelpen, den indre roen, så var det faktisk deg selv som gjorde det. Kan du innse at du har klart deg gjennom hele livet ditt på grunn av din egen indre styrke? Jeg har tro på deg. Du kan klare alt.» Han hadde rett. Jeg var sterkere enn jeg trodde. Og med de ordene, begynte jeg å planlegge. Det var ikke så lett under pandemien, men jeg klarte meg. Jeg begynte å se etter et kollektiv, jeg meldte meg inn på Hey Girl! Oslo på Facebook for å bli kjent med nye mennesker. Jeg tok kontakt med gamle venner fra videregående som jeg hadde mistet kontakt med. Jeg søkte jobb og jeg søkte skoleplass på Universitetet i Oslo. Innen en måned flyttet jeg ut og jeg hadde venner jeg kunne snakke med og treffe. Innen to måneder hadde jeg fått jobb. Innen 3 måneder hadde jeg fått plass på UiO. Slik begynte mitt nye liv. Det var også veldig viktig for meg å utforske seksualiteten min. Det gjorde jeg, og jeg skammer meg ikke over det. Jeg føler meg nå fri. Fri fra skeptisisme, fri fra overhengende undergang, fri til å tenke som jeg vil, fri til å være helt meg selv, og fri fra skam. «I am unapologetically me». Og nå, ett år senere, har jeg nettopp fullført første året av bachelorgraden min i Religionsvitenskap, jeg bor med en annen ex Jehovas Vitne (hun har blitt søsteren min), jeg har flere venner og et godt nettverk, og jeg er i et lykkelig kjærlig forhold. Livet er vakkert, og jeg ser frem til hva fremtiden bringer. Ashley. 
5 Comments
Du er så vant til å ha dem der, naboene dine. Du står i vinduet og observerer nabojenta gå til bussen sammen med din datter. Jenta smiler forsiktig. Ser ned i bakken og tar opp en neve med snø som hun kaster lekent mot jenta di. Hun ser seg tilbake mot huset sitt og et alvor faller over henne. Du har tenkt mye på henne, men førjulstresset opptar hele din tid. Du skal ha klart pakkekalendere, julegaver til hele slekta i tillegg til frister på jobben. Alt dette må gjøres før du kan sette deg ned i godstolen, nyte en kopp gløgg og la julefreden senke seg. Men i dag har du god tid på morgenen, siden du skal ha et møte over nett. Julemusikken spiller i bakgrunnen, og du setter deg ned ved bordet for å pakke inn flere julegaver. Fra vinduet der du sitter kan du se nabohuset, som skiller seg tydelig ut fra de andre husene i gata. Det er ikke en eneste lyslenke å se, ingenting i vinduene heller. Naboene er Jehovas vitner, de feirer ikke jul. Du fortsetter med innpakkingen, og tenker på barna dine som er på skolen, og som skal ha juleverksted i dag. Kanskje vil de sitte sånn som deg, lytte til julemusikk og kjenne på den gode julefølelsen. Du husker hvordan du selv hadde det som barn, hvordan disse dagene var de beste i hele året med klassekalenderen, pyntingen av vinduene i klasserommet, lage julepynt til mamma og skravling med de andre om hva dere ønsket dere til jul. Du ser ut av vinduet igjen, og tenker på jenta i nabohuset. Så trist at hun ikke får oppleve det som de andre får. Hva gjør hun når det er juleverksted på skolen? Hva synes hun om julemusikken de spiller? Hvordan har hun det egentlig? Noen ganger har du sett henne alvorlig og nedstemt, men du legger deg ikke oppi det, det er jo ikke din sak. Uansett, klokken er mye og det er på tide å logge seg inn på møtet. Enda en morgen med flere kilo på skuldrene. Snøen føles ekstra tung, jeg går og går, men føler ikke at jeg kommer meg særlig mye lengre frem. Desember er den verste måneden. Alt dreier seg bare om jul, og alle ser ut til å glede seg. Selv er jeg glad når alt er over, når livet går tilbake til normalen. Det hender at noen spør hva jeg ønsker meg til jul, før de kommer på det, lukker munnen og ser tydelig ubekvemme ut. Det er som at alle unngår meg i den perioden jeg har det vanskeligst. For jeg og min familie feirer ikke jul. Jeg vet grunnen, men det gjør likevel vondt. Det er så ensomt. Jeg skulle ønske at jeg kunne være med på de vanlige aktivitetene på skolen. Jeg skulle ønske at jeg ikke sto utenfor. Jeg skulle ønske at jeg ikke ble behandlet annerledes. Jeg møter Emma utenfor huset hennes. Jeg liker henne. Men vi kan aldri bli nære venner. Hun lever et annet liv enn meg og min familie. Vi kan bare omgås folk i menigheten, omgås vi folk utenfor kan vi bli påvirket av dem, bli fristet til å gjøre noe som er feil, og dermed bli ledet bort fra Jehova. Det er litt rart, egentlig. Jeg forstår det, samtidig som jeg ikke forstår i det hele tatt. Emma er en fin person, snill mot alle. Samtidig er hun farlig, har jeg lært. Hun kan få meg til å skli av veien til Paradiset. Og dit vil jeg jo. Paradiset er belønningen for alle fristelser man står imot. Likevel, nå føler jeg meg alt annet enn lykkelig og motivert til å fortsette. Alt er så tungt. Men jeg kan ikke risikere å miste alt. Jeg må gå videre, jeg må tjene Gud. Jeg skulle ønske at noen kunne se meg, her jeg står og er så liten og alene. Jeg skulle ønske at jeg ble sett, ikke bare som noen som ikke feirer jul, men som meg. Jeg skulle ønske at noen kunne bry seg litt. Jeg skulle ønske at noen så dette som er inni meg, dette som gjør vondt, og som kunne si noe som fikk meg til å føle meg bedre. Av og til tviler jeg. Er det dette jeg vil, er det dette jeg tro på? Men tvil er farlig, jeg rister den av meg og innser at jeg bare er svak. Det eneste som vil hjelpe er at jeg ber mer til Gud og studerer Bibelen mer. Jeg ser tilbake på huset vårt mens jeg går til bussen. Emma gleder seg til juleverkstedet i dag, og snakker bare om alt hun gleder seg til. Hun har ingen bekymringer utover leksene og Emil i klassen som hun liker, men som hun tror liker Anne mer. Jeg forsøker å smile sammen med henne. Om noen uker er vi i januar, og alt er heldigvis over for denne gang. Jeg har skrevet denne teksten i håp om at vi kan løfte blikket litt og se oss rundt.
For jeg har vært denne jenta. Jeg vokste opp i en liten landsbygd der alle visste hvem vi var som familie, men ingen visste hvordan jeg hadde det. Folk snakket, men ingen spurte meg direkte. Og dette førte til at jeg følte meg så usynlig. Men hvis noen hadde stoppet opp, hvis noen hadde spurt meg hvordan jeg egentlig hadde det, så ville jeg kjent på følelsen av å bli sett. Selv om jeg sikkert ikke hadde fortalt så mye der og da. Men jeg tror det ville satt i gang en prosess hos meg. Slik at jeg med tiden ville turt å åpne meg til en annen voksen, og forklart hva som tynget meg. Å bli sett er uvurderlig. Ti minutter av ditt liv og din omtanke kan bety mye mer en du tror. Dyveke "Jehova gud, du som er i himmelen."
Slik begynte noen ganger en bønn i vår menighet. Så kunne man komme med takknemligheter og inderlige anmodninger til deg. Private ønsker skulle man være forsiktig med, og komme frem med i ydmykhet. Helst skulle man be om at din vilje skulle skje. Og man kunne be om din hjelp. For eksempel styrke til å holde ut et vanskelig ekteskap eller mot til å forkynne læren. Jeg ber ikke lenger bønner ut i luften. Jeg tror ikke det er noen som hører dem. Og om det skulle være noen som hørte etter kunne jeg ønske det var en som var raus, inkluderende og kjærlig. De som sier de er dine vitner er som deg: fordømmende, selvopptatte, hevngjerrig, og utilnærmelige. De holder min familie i en «skrustikke» av løgner og forbud. Er du sånn, vil ikke jeg ha noe med deg å gjøre. Jeg velger meg heller et kort liv med enkle gleder, heller det enn et evig liv i Paradis med dem. Og jeg er ikke lenger i et vanskelig ekteskap, det holdt jo på å ta livet av meg. Jeg vil jo leve. Og jeg forsvarer ikke lenger meninger som ikke er mine. Og jeg har selv styrke til å gjøre det jeg må, og ha omsorg for mine kjære. Og jeg er ikke redd lenger. Ikke for «Endetiden», ikke for ikke å være god nok. Ingenting. Jeg har fått troen på fremtiden. Jeg har til og med begynt med pensjonssparing. Jeg har masser av håp, ja unner meg å håpe på både det ene og det andre J Jeg blir hver dag flinkere til å glede meg over øyeblikket Det kommer ikke flere bønner fra meg. Sårene etter en oppvekst og et halvt liv blant dine tjenere er begynt å gro. Men takk kan jeg si – ut i luften – takk for meg. I Jesu navn - Amen Merete
De er ikke i stand til å ta imot sånne som meg, jeg er jo ikke utenomjordisk men det føles ofte sånn. Det er bare det at jeg passer ikke inn i ett skjema, ikke inn i en boks og i den stolen de setter meg i sitter en person over meg som verdens største spørsmålstegn. Det er ikke bare vi som må lære oss verden og samfunnet, vi må også hjelpe de å lære. Kanskje en dag vil de forstå at denne friheten de gir ulike samfunn, er ufrihet for de som forlater de samfunnene. I møte med det store samfunn er verken vi eller samfunnet skikka til å takle det. Jeg er ikke innvandrer men likevel ikke integrert, jeg er en minoritet, så liten at jeg blir ubetydelig og nesten usynlig. "Marianne"
Jeg er fortsatt den lille dattera di, samme person, fortsatt bare lille meg.
Men nå blir jeg behandlet som et avskum, jeg har mista deg. Jeg føler meg død for deg, for dere alle jeg hadde nært. For deg betyr jeg ikke mer enn troen du har. Du velger heller å behage Gud enn å vise at du elsker meg. Hvilken mor kan gi avkall på sitt barn, sin egen kjære datter? Slike valg er umenneskelig, et valg ingen fatter. Hvorfor lar du Gud bety mer enn meg, mamma? Hvordan kan du seg meg i øynene og virke helt kald når vi møtes? Å bli behandlet som død, vet du hvordan det føles? Hvorfor kan jeg ikke komme hjem og bare være meg selv? Føle meg velkommen til mine egne foreldres hjem. I dine øyne er alt dette mitt eget valg, min egoisme. For deg har jeg valgt å dø, bli borte fra alle mine nære. Det er du som plages med mye smerte og stort savn. Men når jeg savner deg er jeg ikke velkommen inn døra engang. Ikke kan jeg ringe bare for å prate med deg, mamma'n min. Kan ikke besøke deg, kan ikke gjøre noen ting. Jeg skal straffes fordi jeg ikke lenger har den samme troen som deg. Måten du behandler meg på er Guds straff til meg. Det er det du tror... Jeg vil bare komme hjem og la alt være normalt. Værsåsnill å forstå, jeg har ikke gjort noe galt. Men jeg vet at du aldri vil forstå eller prøve å komme meg nær. Ikke så lenge jeg befinner meg i verden, holder meg der. Hvordan klarer du å være så fast i troen at du overgir din egen kjære datter? Jeg savner dine gode ord, dine klemmer, din latter. Farvel min kjære mor. Jeg elsker deg mer en du fatter. "Stine" Jeg fyller tredve år førstkommende helg, og som vanlig er jeg tankefull når en bursdag nærmer seg. Kanskje blir det lettere å huske sin egen alder fra nå av. For ofte har jeg glemt hvor gammel jeg var når jeg var i tjueårene. Hvorfor er dette med alder så vanskelig? Jeg forsto det etter vår telefonsamtale forleden, der jeg ønsket å først og fremst informere deg om de gode pensjonsspareordningene jeg kjente til gjennom jobben. Jeg er blitt så flink til å spare, og ville så gjerne dele disse mulighetene med deg. Men i løpet av telefonsamtalen skjønte jeg at du ikke hadde planer om å bli gammel i denne verden, så en pensjonsspareordning var ikke aktuelt for deg. Du har trappet ned og jobber nå bare to dager i uken, og en og annen lørdag. Resten av tiden bruker du på menigheten og på misjonsarbeidet. Det er visst ikke så lenge igjen til dommedag nå, så du føler at du må gjøre riktige prioriteringer. Du har solgt hesten din også, for du har ikke tid til den lenger, for du har jo blitt pioner og forkynner Guds Ord fra 100 til 150 timer i måneden. ”Jeg har ikke tid til noe annet”, mente du, det er møtene og forberedelsene til de, to bibelstudier holder du også, så når skal du få tid til å ta vare på hesten din, som du har hatt siden du var elleve år? Mens du snakket husket jeg plutselig meg selv, 10 år gammel, der jeg tenkte på akkurat samme måte. Ingenting i verden var viktigere for meg enn Gud, og jeg skulle ikke bli voksen i denne verden. Verden skulle snart gå under og alle de grusomme fæle skumle menneskene som ikke vil tro på vår Gud skulle dø med den. Så skole og utdanning ble uviktig, det viktigste var å omgås andre Jehovas vitner. Jeg følte meg alltid så utrygg når jeg ikke hadde andre vitner rundt meg. Verden utenfor var så skummel. Farmor ventet i 70 år på verdens undergang. Og det var ingen krise når hun døde, døden hadde hun sett fram til helt siden hun som 20-åring hadde valge å bli et vitne for Jehova. For hun visste at når hun døde ville hun snart våkne opp igjen i den nye verden, paradiset hun hadde lest så mye om og sett illustrasjoner av i alle disse årene. Men kjære lillesøster. Livet begynner ikke etter døden. Det er nå. Og jeg skjøner at det er vondt å erkjenne at livet er nå, og at det blir med dette livet. Men det er godt å tenke selv, å være befridd fra gamle dogmer. Det er trist at dere stadig er i den boblen. Dere sløser bort livet på en løgn. Jeg skulle så gjerne ønsket at du forsto dette. Men du har fått deg kjæreste nå, en kjekk Jv-gutt uklanderlig kledd med perfekt press i dressbuksen og lovende karriere som menighetstjener, bare 24 år gammel. Dere skal gifte dere i Rikets Sal i september, fortalte du, og det gjøre meg trist. Jo mer etablert du blir og jo mer oppslukt i sekten du blir, jo mindre tenker du selv og jo større vil avstanden mellom oss bli. Du forteller at dere ikke skal ha barn, dere skal vente til etter Harmageddon. Det er vondt å høre. Du snakker ikke til meg som før. For jeg lever ikke lenger som dere, jeg tok en annen vei for mange år siden. I dine øyne skal jeg snart dø. Jeg kommer ikke til å overleve Harmageddon og kommer ikke til å leve sammen med dere i den nye verden. Så dere har sørget på forhånd og begynt å venne dere til at dere vil miste meg snart. Jeg antar at det er derfor jeg kjenner denne kulden når du snakker med meg. Jeg elsker livet. Du forakter det. Du ser ned på alt som gir meg mening, som en jobb og en karriere, hus og hjem, familieliv, ferier og reiser, venner og opplevelser. Du ser ned på alt som jeg har gjort siden jeg trakk meg ut, ting som har gitt meg glede og mening med livet, men som for deg og våre foreldre er bortkastet tid og et bortkastet liv. Ingen av dere har støttet meg og rost meg for å nå mine mål, normale mål, normale ønsker og drømmer til et normalt menneske i denne verden. Dere forstår ikke at noen vil følge sine drømmer som meg. Alt dere vil er å ofre all deres tid til tjenesten. Å leve skal dere gjøre i den nye verden. Noen ganger savner jeg å være i den boblen som du er i. Å se min mors stolthet over meg, som du selv erfarer, å oppleve kjærligheten fra henne, varmen og det å få en ekte god klem. Det er lenge siden nå. Jeg savner å le med deg slik vi brukte å gjøre når vi var mindre. Den tryggheten bare samværet med familie kan gi, for de kjenner deg og de elsker deg uansett. Alt det er borte nå. Dere er i sorg for at jeg blitt villedet av Satan og har valgt å vandre på den brede vei, akkurat som dere alltid har blitt advart mot fra talerstolen og i bladene. Dere sørger, dere forakter, dere holder avstand. Borte er varmen og samholdet. Dere snakker ofte sammen om de andre i menigheten, om hvem som er ”fine”, og da mener dere i hjertet. Om sunne, altoppofrende søstre som dere har i menigheten. Jeg savner å høre at mamma forteller at jeg er fin og flink som hun sier om andre, og om deg. Mitt hjerte er og forblir fint og rent, men dere ser ikke mitt hjerte. Men jeg vet bedre. Jeg vet at på et øyeblikk så kan det storme som verst på den vakreste sommerdag. Regnet kan øse ned, lyn og torden kan få oss til å gå i hi inne under et teppe trygt og alene. Vår far sa alltid at etter sol kommer det regn. Og det er sant. Dine nærmeste venner og familie snur brått ryggen til deg, og på et sekund så er du blitt helt alene i verden. Du er frosset ut, du er glemt, du er gjennomsiktig som luft. Bare fordi du gjorde et lite feiltrinn. Pappa var stadig utstøtt i løpet av sine vel femti år i Jehovas vitners organisasjon. Han var alkoholiker, men var aldri stygg, gjorde aldri noen vondt, men valgte flasken når han livet ble vanskelig. Han syndet ikke, alkoholismen var hans sykdom. Jeg kan huske at jeg satt i trappen som barn og lyttet når han gråtende ba de eldste om tilgivelse. De avviste hans ønske. De mente at han trengte straff. Jeg var bare et barn dengangen, men allerede da reagerte jeg sterkt på behandlingen de alle brått ga han. Alt i meg strittet imot, han var jo bare syk, hvorfor kunne de ikke hjelpe han isteden? Senere fikk han kreft. Blodoverføring ville gi han noen måneder ekstra i beste fall, og han tok i mot. Han ville så gjerne leve litt til. Og så døde han likevel. Utstøtt igjen, og alene. Jeg kan huske hvordan dere snakket om han, om hvor svak dere mente at han hadde vært, og hvor typisk det hadde vært for han, som hadde vært svak for alkoholen hele livet. Bare jeg forsto han. Han hadde bare dette livet, han hadde syndet så mange ganger at ikke ville få noen oppstandelse likevel. Jeg håper han døde i troen på en tilgivende gud. En annen gud enn den vi lærte om. Kjære lillesøster. Jeg vil fortelle deg at det føles som en sensasjon å bli hele tredve år. Å ha blitt befridd, å kunne tenke fritt og å kunne styre sitt eget liv. Det har gått bra tross alt. Jeg har mistet mye på veien hit, jeg har mistet mine besteforeldre, min kjære tante, mamma, og deg lillesøster, som ikke er så liten lenger. Jeg kan huske at du satt på fanget mitt mens jeg leste for deg. Og jeg kan huske at jeg brukte å leie deg på vei til skolen når du gikk i første klasse og var redd for det meste.
Jeg har mistet så mange, men jeg har funnet meg selv. Jeg har gått videre, og ser meg sjelden tilbake. Livet utenfor boblen er normalen, og det er ikke meg det er synd på, for jeg er endelig fri. Venner er den familien man velger selv, og de vennene jeg har nå vil aldri snu ryggen til meg eller fryse meg ut, de er for gode til det. Jeg døpte meg aldri, derfor har det tross alt vært enklere for meg enn mange andre. Det er derfor du og mamma ikke har trengt å behandle meg som en utstøtt. Dere vil gjerne ha kontakt, men ting er annerledes. Det er denne avstanden som ikke var der tidligere, og det samholdet dere har som jeg ikke er en del av lenger. Jeg synes det er vondt og vanskelig. Den gang trodde dere at det var et ungdomsopprør og at jeg snart ville komme tilbake. Jeg antar at dere har forstått at det var mer enn et opprør, nå som jeg har fylt tretti år og i tillegg har samboer. Jeg skal feire dagen min i morgen sammen med min kjære og mine gode venner. Jeg vet at du ikke vil sende meg noen hilsning, men det gjør ikke så mye. Når jeg var liten jente trodde jeg aldri at jeg kom til å bli voksen, for Harmageddon skulle komme lenge før den tid. Nå er jeg tredve, og jeg venter ikke lenger på døden, men lever livet. Kjære lillesøster. Jeg skulle så gjerne ønske at du gjorde som meg, og valgte å leve dette livet isteden for å utsette det til etter døden. Jeg skulle ønske at du kunne se det vakre i verden som jeg gjør. At du kunne leve ut din drømmer og lengsler. Og virkelig kunne nyte livet som du har nå. Jeg savner deg. Og jeg kommer alltid til vente på deg. "Kjersti". Med lett skjelving på hendene holdt hun et fast grep på rattet. Ruth hadde kjørt denne strekningen så lenge hun kunne huske med far og mor, til Rikets sal. Nå kjørte hun alene, i sin egen bil som hun hadde vært eier av siden hun fylte 20 år for tre måneder siden. Det var det beste stedet i verden hadde far fortalt. Det var Guds hus, hvor Guds hellige ånd var mektig tilstede. Hver tirsdag og søndag kjørte de slik til Guds hus og overvar møtene. Hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde skulket et eneste av dem. Kun ved sykdom hadde hun holdt seg hjemme, noen ganger med dårlig samvittighet fordi hun visste at Jehova der oppe på sin herlighets trone, skuet ned på henne og sjekket om fraværet hadde en gyldig grunn. Når universets overherre inviterte til et åndelig festmåltid som møtene var, burde man ha en rimelig god grunn for ikke å være tilstede. I ferien var hun selvsagt borte fra menigheten, men ikke nødvendigvis fra møter. Som barn hadde far vært nøye med å oppsøke lokale Rikets saler på feriestedene de besøkte, slik at de ikke ble åndelig svak. Det var av den største viktighet å ikke bli det, nå i denne endens tid. Ukentlige møtebesøk med åndelig påfyll var livsviktig. Det visste hun godt, for Satan, denne verdens gud, sto alltid parat til å fange dem som var blitt åndelig svak på grunn av møteskulking. Satan tok aldri ferie hadde hun hørt fra barnsben av, og hans metoder for å lure menighetens medlemmer ut i fordervelsen, var snedige. Ruth hadde parkert sin ti år gamle Nissan Primera på sin faste plass utenfor Riket sal. For første gang var hun alene på Guds eget territorium. Det var så fremmed på en måte, noe med stemningen var annerledes, så dunkelt og stille. Det manglet den hektiske aktiviteten fra venner i finklær med sine feltvesker. Her fikk hun alltid velkomsthilsen fra brødre og søstre når hun steg ut av bilen på vei til Rikets sal. Hun holdt fremdeles rundt rattet i ti på to posisjonen og merket at skjelvingen på hendene hadde avtatt. Øynene speidet etter tre eldste som skulle komme og forhøre henne. Kveldslyset hadde avtegnet en skummel silhuett av Rikets sal mot en dempet blågrønn kveldshimmel. Det minnet om en scene fra en Stephen King film. Et kaldt gys forplantet seg nedover ryggen. Ruth hadde vært tidlig ute denne torsdagen for å samle tankene til det som skulle skje. Hun skulle opp til vurdering for sin opprørskhet. Meldingen ble overrakt henne sist tirsdag på en gul lapp hvor det var skrevet med en noe utydelig skrift. ”Du er innkalt til det dømmende utvalg førstkommende torsdag i Rikets sal.” - Vi er bekymret Ruth, var alt som ble sagt, da hun fikk lappen i hånden av en eldste. Han hadde hatt dette velkjente bekymringsuttrykket som tas frem ved helt spesielle anledninger som begravelser, minnehøytiden og utstøtelser. Det gikk alltid et sus av alvor gjennom Rikets sal når de eldste ikledde seg dette uttrykket. Menigheten fikk da en forsmak av guds nærhet. Et bekymringsuttrykk kombinert med et teokratisk åndelig ganglag hadde alltid hatt en skremmende innvirkning på Ruth. Noen ganger kunne hun få mareritt av et slikt scenario. En eldste med bekymringsuttrykket, møteveske og et teokratisk gyngende ganglag hadde stått ved enden av sengen hennes og brølt ut dødsdommen, at hun var utstøtt. Men heldigvis var det bare en drøm. Nå var det alvor. Nå var tiden kommet for inspeksjon av hennes åndelige tilstand. Den skulle under lupen og vurderes av tre modne eldste. Far og mor var i sjokk, men far hadde sagt til mor at hun ville få kjærlig og kyndig hjelp av de eldste til å revurdere sine handlinger og komme til sannhets erkjennelse. Ble hun dømt skyldig og utstøtt fra menigheten, ville hun garantert bli drept i Harmageddon Guds krig, og aldri mer se livet. Det sto i statuttene. Det var i Harmageddon at Gud ville eksekvere dommen over alle sine motstandere ved å knuse skallen deres med meteoritter, svovel eller hagl fra oven, samtidig som de ugudelige var på full fart ned i enorme jordskjelvsprekker sammen med de frafalne. Dette med meteoritter var noe hun hadde funnet på selv, farget av skrekktegningene fra barnebøkene om Harmageddon. Det var illustrasjoner av flammer, svovel og steiner fra oven. Det kunne like gjerne være meteoritter Gud ville ta i bruk, hadde hun tenkt. Gud skulle jo drepe alle, untatt Jehovas vitner og dem med en rett hjertetilstand. Blodbadet krevde effektivitet, så hun så ikke bort fra at Gud ville bruke disse meteorittene, kanskje han hentet dem fra asteroidebeltet. Derimot hvis hun angret og la seg flat for de eldste, ville hun få overleve og komme inn på en renset jord. Der ville hun få muligheten til å glede seg i all evighet under paradisiske forhold. Belønningen var et fullkomment legeme og å få leve i all evighet blant sanne venner av skaperen. De ville så oppfylle jorden og legge den under seg. Utenfor palassene som alle rettferdselskende mennesker hadde bygget seg, ville store flokker med gnu løpe på markene blant tamme løver som beitet sammen i fred og harmoni med kuer, sauer og lamaer. Nå var skjelvingen på hendene tilbake. Hun var også mer andpusten og klam i håndflatene. Det var vanskelig å få ut av tankene hva moren hadde sagt rett før hun reiste hjemmefra. Moren hadde vært helt oppløst i tårer mens hun snakket med far. De hadde ikke hørt henne da hun kom ned fra annen etasje og stilte seg ved døren inn til stuen. - Tror du hun blir utstøtt? spurte mor, mens hun fortsatte å gråte. – Jeg håper hun tar til fornuft og angrer seg, sa far for å trøste. – Vet du, hadde mor sagt med skjelvende stemme, - det hadde faktisk vært bedre om hun hadde dødd, for da hadde hun i det minste fått en oppstandelse etter Harmageddon! - Du må ikke tenke det verste, hadde far igjen trøstet mor. - Hun er en god jente og fortjener ikke å dø. Hun er bare litt opprørsk. De eldste får nok trykket litt fornuft inn i hodet hennes får vi håpe. Fem ord skulle til for å snu opp ned på tilværelsen hennes. Fem ord som skilte mellom liv og død. Det var disse fem ordene hun skulle bli vurdert ut i fra denne kvelden av det dømmende utvalg, som representerte Guds rettferdighet. De skulle avgjøre om hun ville få leve og fortsette å være en del av det åndelige paradis, eller bli utstøtt og bli sendt ut i djevelens verden hvor de frafalne og demonene regjerte. Det var blitt litt mørkere ute mens den første bilen ankom. Ruth skimtet to av de eldste i siluett i kupeen. Den andre bilen kom tett på. Det var bror Gundersen i sin Renualt Laguna. De var ute i god tid. Klokken viste 17.51. Ni minutter igjen til forhøret skulle starte. Hun kjente dem alle sammen godt. De hadde vært en del av hennes åndelige familie så lenge hun kunne huske. Klokken 18.00 presis trykket hun ned dørhåndtaket til Rikets sal, som hun hadde gjort så mange ganger før. De tre eldste som skulle dømme henne, satt allerede klar på podiet med hver sin bibel i fanget. Nedenfor seg hadde de feltveskene sine. - Du får ta plass, Ruth! Hørte hun dem si. Det var bror Knutsen som var ordstyrer for kvelden. Med tunge skritt gikk hun opp midtgangen i Rikets sal med en annerledes følelse enn tidligere. Her hadde hun gått i årevis på vei til podiet for å holde sine elevtaler. Hun satte seg ned og tok frem bibelen hun hadde med. Ruth regnet med at det ville bli opplesning fra den. Møtet ble åpnet med en bønn til Jehova om å få nok styrke til å forta den rette avgjørelsen i denne vanskelige situasjonen, og at Gud måtte være tilstede med sin hellige ånd. Hun møtte blikkene deres etter bønnen. Noe hadde forandret seg. Hun la spesielt merke til bror Gundersens sin måpende stirring. Det nye uttrykket i øynene hans hadde hun sett før, samme blikket. Hun kom fort på det. Det var det samme skremte blikket hun hadde sett i dyreparken i Kristansand, hos en ulv i fangenskap. Det var noe dødt over det, og hadde fravær av det meste. Hun ble uvel. Kjærlighet og empati var byttet ut med blind organisasjonslydighet. Ulveblikket til bror Gundersen fortsatte å utvide seg mens han åpnet munnen og begynte å snakke ekstremt langsomt. - Det bekymrer oss Ruth at du har begynt å anta de frafalnes tanker! Ruth sa ikke noe med det samme. Påstanden føltes som en spydspiss som traff midt i brystet. Det var urettferdig følte hun, å få en slik beskyldning mot seg. Hun tenkte lenge på hvordan hun skulle formidle svaret sitt uten å bære preg av å være bitter eller fornærmet. - Hvem har fortalt dere dette? sa hun så rolig og behersket hun kunne, og så på dem. Tre par glassaktige øyne betraktet henne tilbake. Det var ingen gnist der. Den hadde forlatt lokalet. - Det er uinteressant, Ruth hvem det er, svarte bror Gundersen. - Poenget er at vi vet at du forfekter de frafalnes tanker. På brøkdelen av et sekund kjente hun det. Muren mellom dem, en slags usynlig glassvegg som var umulig å trenge igjennom. Uansett hvordan hun ville forklare seg ville det prelle av på veien til ørene deres. Selv de beste vitenskaplige fakta ville måtte gi tapt for denne glassboblen de befant seg i. Her var det kun en lov som gjaldt, organisasjonens lov. Aldri før hadde hun kjent seg så alene. Inne i seg var det mange følelser i opprør på samme tid. Ville hun klare å formidle neste spørsmål uten å skjelve i stemmen? - Hva slags tanker er dere bekymret over? klarte hun å si rolig og kontrollert. - 1914, Ruth! Det har kommet oss for øret at du ikke lenger tror på 1914 og 607 før Kristus? - Så dere er bekymret over 1914? sa hun nærmest som en refleksreaksjon og fikk lyst til å smile. -Dette vet du godt selv, Ruth. Alle sanne kristne tror på 1914, spørsmålet er om du fremdeles gjør det? - Står det om 1914 i Bibelen? spurte hun og merket hvordan pulsen begynte å stige. Hun var blitt varm i ansiktet. - Ja, indirekte. Dette vet du godt, Ruth, ikke prøv deg! For første gang denne kvelden la hun merke til at de konsekvent unngikk å si søster til henne, sannsynligvis for å markere avstand. Ruth visste inderlig godt at det ikke nyttet å argumentere for sine oppsiktsvekkende oppdagelser hun hadde gjort seg om Jehovas vitners historieforfalskning. Hun hadde prøvd å overse det selv lenge, gjøre som ingenting, men samvittigheten ville ikke gi henne fred. Hun måtte konfrontere dem, koste hva det koste ville. Prisen var høy og umenneskelig hard. Hun ville miste hele sin familie og alle sine venner. Det er en ren gisselsituasjon, hadde hun tenkt ved en anledning. Ruth tok seg sammen, trakk pusten og var klar for sin tredje kommentar. - Jeg trodde det var viktig at sannheten skulle være basert på fakta. Slik er det jo ikke da. For Jerusalem falt ikke for Nebukadneser i 607 f. kr. slik det står i litteraturen. - Når mener du at Jerusalem falt da, Ruth? - De historiske fakta sier 587 f. kr. - Trist å høre at du har falt for de frafalne sine listige argumenter, Ruth! Vi har hatt slike som deg tidligere i menigheten som har gått i mot organisasjonen, slik du nå velger å gjøre. Vi har derfor ikke noe annet valg enn å gjøre kort prosess. Vi ønsker ikke gå inn i en debatt med deg om slike frafalnes argumenter. Ruth fornemmet en hardhet og kulde fra podiet som hun ikke hadde opplevd tidligere. Den harde monotome stemmen til bror Gundersen kvernet videre. - Vi har valgt å tjene Jehova med evigheten for øye, ikke å basere det på et årstall! Ruth merket en antydning til skjelving i stemmen hans. Det stive ulveblikket til bror Gundersen hadde forandret seg igjen, nå til et livløst fiskeblikk, det samme uttrykket hun hadde sett hos nysløyet torsk og sei i fiskedisken på Meny. - Vil det si at det er blitt en samvittighetsak å tro på 1914? Sa hun og rettet blikket sitt mot bror Knutsen, som så ned. - Selvsagt har det betydning, Ruth. Det er selve fundamentet for vår lære. Endens tid begynte da, kom det fra bror Gundersen. - Men utregningen som fører frem til 1914, er jo feil. Utgangspunktet 607 f. kr stemmer ikke med historiske fakta, fortsatte Ruth. - De årstallene betyr ikke noe i det hele tatt. De er bare markører på vår vei mot fullt lys. Viser det seg å være feil, vil Gud ordne opp i det. 1914 utgjør en slags snublestein for de vantro. Når Jehova gjennom sin organisasjon har godkjent dette årstallet, bør vi hans tjenere, gjøre det samme. - Selv om det ikke stemmer med fakta, datt det ut av Ruth. Hun hadde blitt mer frimodig med sine uttaleler og visste at det kunne få dødelige konsekvenser. - Ja! hadde bror Knutsen svart noe kvast og snudde seg mot de to andre eldste og sendte fra seg et lite markant nikk mot dem. De responderte med samme type hodebevegelse. - Vel Ruth! Da har vi et siste spørsmål til deg. Ruth kjente at det knøt seg i magen. Hun visste at de nå var kommet frem til ”punchline”, selve finalen. - Tror du på den tro og kloke tjener, Ruth? Hun hadde mistanke om at nettopp dette spørsmålet ville komme, og var forberdt. - Jeg tror på det Bibelen sier om en tro og klok tjener, ikke den tro og kloke tjener, en liten forskjell der, understreket hun. - Du vet inderlig godt at vi sikter til det styrende råd i Brooklyn som er ledet av Guds hellige ånd. Det er dem som utgjør den tro og kloke tjener i dag. Hva sier du Ruth, du får en siste mulighet, tror du på den tro og kloke tjener? - Nei! Kom det tydelig og klart fra henne. - Synd, hørte han dem si nesten i kor. Bror Knutsen sukket høyt. - Da må du vente utenfor noen minutter til vi har behandlet saken sammen under bønn. Vi gir melding når du kan komme inn igjen. - Ok, sa Ruth og reiste seg fort opp av stolen. Hun visste at løpet var kjørt. Ruth kunne ha argumentert kraftigere og mer intenst, men hun visste at ordene hennes ikke ville trenge gjennom det harde skjoldet de eldste var omgitt av. En halv time senere var hun tilbake i Rikets sal. Det gikk noen øyeblikk med alvorlige miner og teokratisk gange litt frem og tilbake. Det ble hvisket og sendt blikk. Til slutt var de klar. - Da har vi vedtatt i full overensstemmelse med organisasjonsinstruksene og Guds ord, at du er utstøtt fra den kristne menighet. Du har mulighet for å anke, hvis du føler for det. Ruth kjente at det gjorde vondt, men samtidig ble hun overdøvet av en jublende følelse av å være fri. Hun visste også at de eldste måtte begrunne sin utstøtelse med et bibelvers. Nå var tiden inne til å høre hva de hadde valgt. - Hvilket skriftsted er valgt som begrunnelse, var Ruth siste ord til dem. - 2. Johannes 9. Du har gått utover Jesu Kristi lære, Ruth. Gundersen tok frem Bibelen og begynte å lese. Ruth merket hvordan han holdt Bibelen opp foran seg, nærmest demonstrativt, arrogant og noe overlegent. Gundersen hadde slurvet med barberingen denne dagen, det var hårtuster under nesen hans som beveget seg når han leste fra Johannes brev:
”Enhver, som går ut over Kristi lære og ikke blir i den, har ikke Gud; men den, som blir i hans lære, har både Faderen og Sønnen.” Sprøtt, tenkte hun med det samme. Hva har Jesu lære med gamle kronologisk feilvurderinger fra 1880 åren å gjøre? Hun fikk hvisket frem ok, for siste gang og gikk nedover midtgangen i Rikets sal mens hun følte de eldstes blikk i ryggen. I deres øyne var hun nå rensket ut av Guds organisasjon. Der satt de igjen på plattformen og fulgte hennes siste bevegelser på vei ut i verden. Hun lurte på hvordan de måtte føle det? Hadde ingenting av det hun hadde sagt gått inn hos dem? Ruth gikk ut døren til Rikets sal for siste gang. Det var begynt å regne. Regndråpene prikket mot det opphetede ansiktet hennes Hun snudde seg tilbake mens hun gikk ned trappen. Tårene presset på. Det var et smertefullt øyeblikk fylt av vemod og tristhet. To ganger i uken i tyve år hadde hun gått på møtene her. Ruth visste hun måtte bruke tid på å omprogrammere seg. Det første hun ville gjøre var å foreta en nullstilling, men det var ikke helt uten problemer. Hun var nå anse som en levende død i sine foreldres øyne, ingen venner ville hilse på henne mer. Det var prisen å betale for å følge sin samvittighet. Hun kunne angre hadde hun fått beskjed om. Ruth visste godt hva det innebar. Det betydde å legge seg langflat og tro på rubbel og bit av det som Vakttårnet lærte, inkludert alle feiltagelsene og all historieforfalskningen. Da hun låste opp bilen kom følelsen av at hun hadde fått en ny mulighet, en ny start. Livet var plutselig blitt spennede å leve. Hun startet opp bilen og kjente en utfordrende følelse av frihet som strømmet mot henne. Utdrag fra Åge Grønnings kommende bok "Metamorfose"
Da jeg var 11 år slo jeg meg på hånden med en hammer og sa at jeg hadde falt ned fra et tre. Jeg ville ikke på søndagsmøtet. Da jeg var 18 og ville trekke meg, fikk jeg beskjed om at jeg aldri ville få se småsøsknene mine om jeg gjorde det. Da jeg var i begynnelsen av tyveårene og selv var blitt mamma, satt jeg med datteren min i fanget på 1-årsdagen og tenkte: "Dette kan jeg ikke gjøre lenger". Jeg kunne ikke lære henne noe som jeg ikke trodde på. Jeg ville feire bursdagen hennes og lære henne om frihet og egne meninger.
Jeg og mannen min hadde ekteskapsproblemer. Jeg spurte han om vi kunne prøve å få hjelp, forsøke å jobbe med forholdet. Han svarte at jeg var kjøpt og betalt og at han ikke trengte å gjøre noe for meg. Han bestemte alt for meg. Hvem jeg fikk besøke/ha besøk av og hvor jeg kunne dra. Mannen min tok kontakt med de eldste. De kom på besøk og snakket med oss. Jeg sa at jeg ønsket å flytte, bli separert. De sa at det kunne jeg ikke. Jeg måtte studere. Jeg fant meg leilighet. Pakket og flyttet på EN dag. Jeg var livredd. Jeg turte ikke fortelle noen hvor jeg og datteren min bodde. Jeg sendte melding til mannen min og fortalte at vi hadde flyttet og at datteren vår hadde det bra. Jeg tok kontakt med fastlege og barnevern. Barnevernet ba meg avvente og få en mekling hos familierådgivningen. De var senere til stor støtte og hjalp meg flere ganger senere da han truet med å ikke levere datteren min tilbake. Jeg trakk meg fra JV. Etter et par måneder gikk jeg med på å komme innom mannen min for å snakke. Det endte ikke godt. Han ble sint, grep en øks og løp etter meg med den. Jeg løp inn til en nabo og låste døra. Jeg møtte han ikke alene igjen på et halvt år. Dette er mange år siden. Det tok meg mange år før jeg kom over skuffelsen og mindreverdighetsfølelsen fra ekteskapet. Både pga. måten mannen min og de eldste behandlet meg på. Jeg har det bra nå, men jeg synes det er ironisk at vi har "religionsfrihet" i dette landet... "Åse" Forestill deg å vokse opp i en verden fylt med ekstremer.
Forestill deg at du er et barn som begynner i barnehage eller skole og du vet at du er alene. Du må høre etter hva lærerne sier selv om de ikke forstår hva som er viktig her i livet. Du skal leke sammen med de andre barna, men du må passe på så du ikke blir for gode venner med noen. Du vet at ut av alle de som er i rommet, kanskje på hele skolen, så er du den eneste som holder nøkkelen til deres liv i dine hender - men de er likegyldige. Forestill deg at du vet at alle kommer til at dø en dag. De skal alle dø i Harmageddon. De voksne har kun seg selv å takke - men barna skal dø fordi foreldrene deres ikke vil lytte. Forestill deg at du møter en kjempesnill og grei jente. Du anstrenger deg for ikke å knytte for tette vennskapsbånd til henne, men det er så godt å ha en venninne på skolen. Forestill deg at du vet at hvis du ikke snakker med henne om "sannheten" så kommer hun til at dø i Harmageddon og det vil være din skyld. Forestill deg at du sitter på lekeplassen i skolegården og ser på alle de lekende verdslige barna og spekulerer på når de kommer til å dø. Forestill deg at du forbereder deg på Harmageddon. Du vet at det vil komme en dag hvor du vil bli prøvd. For å få evig liv må du bestå denne prøvelsen. Forestill deg at du blir fortalt at mange jenter sannsynligvis vil bli voldtatt pga sin tro, noen med døden som følge. Forestill deg at du må forberede deg på det. Forestill deg at du besøker bestemoren din. Du klemmer henne, men du kan ikke tillate deg selv å få for varme følelser for henne, for hun skal også dø, og det skal for øvrig dine tanter og kusiner også. Din mor har forsøkt å omvende dem, men de ville ikke lytte. Forestill deg at du går i kirken med din ikke-troende far. Du kan formelig føle Satans tilstedeværelse. Han stirrer ondt på deg gjennom alle de fargede glassvinduene og skulpturene. Forestill deg at du sitter der og ber til Jehova om at han må passe på deg. Forestill deg at du som 8-åring skriver et brev til faren din om at du ikke vil se ham mer fordi han tjener satan. Forestill deg I dag dukket det opp en utfordrende tanke. Hva om pappa eller mamma skulle meldt seg inn hos oss i Hjelpekilden? Hvordan ville jeg reagere? Hva ville min innstilling vært? En periode av livet hatet jeg dem nemlig. Så gikk hatet over i vemmelse over de følelsene og den kjærlighetssorgen de har skapt grobunn for i meg, og som jeg i egen svakhet hadde vannet og latt gro. Etter å ha arbeidet fulltid i ett år med meg selv, i terapi og veiledning fra profesjonelle innen psykiatrien kjenner jeg ikke noen følelser for dem lengre.
I dag føler jeg ikke skuffelse, sorg, vemmelse eller noe. jeg har ikke lengre noen følelser eller noe jeg opplever som usnakket eller usagt. Jeg er død, og ettersom jeg ikke vil etterkomme deres inderlige ønske om at jeg skal forandre meg, så vil jeg være død for dem for alltid. De døde kan ikke føle noe, tenker jeg. De døde sover en drømløs søvn lærer de, foreldrene mine. I restaureringen av meg selv har jeg ikke lengre behov som de kan dekke. Og uten behov vil heller ikke noen følelser finne sin plass. I terapien lærte jeg meg selv å se at det jeg til forveksling kaller mine foreldre, er, har vært og kommer til å bli en illusjon. Fantasi. Foreldre som ikke oppfyller sin eneste og viktigste forpliktelse å vise ubetinget kjærlighet med de ressurser de har tilgjengelig, har jo sviktet og kan ikke defineres som annet enn mor og far. Alle kan være mor eller far biologisk, men å være pappa og mamma, det krever noe. Jeg lurte meg selv til å tro på en illusjon der manipulering og daglig press til å gi avkall på den jeg egentlig er, var en måte de viste omsorg for meg, beskyttet meg på. Dette har fått meg til å forstå at jeg ikke har fått det jeg og alle barn hadde krav på i oppveksten, omsorg og udelt, betingelsesløs kjærlighet. Det er for sent nå. Dessverre. Jeg har lært meg kjærlighet, for jeg er i dag først og fremst ektemann og pappa til fire barn. Min nysgjerrighet på dette fenomenet kjærlighet har etter året med fulltids terapi avslørt min egen oppvekst som kald, kalkulerende og belastende. Det er når man definerer sitt innerste indre, at man finner kimen til hva man vil, og jeg vil elske. Jeg har oppdaget et reservoar inne i meg av kjærlighet, og det bare venter på å få renne ut i livet mitt, skape forbindelser og få det til å gro. Vokse opp friske skudd der jeg lar det dryppe friske klare dråper kjærlighet. Jeg har lært at man kan miste sin kjærlighet, og derfor må verne den. Jeg tror denne kunnskapen skyldes opplevelsen av at noe var galt. Det var noe feil hjemme hos oss når jeg var unge. Vi pratet mye om Guds kjærlighet, men jeg var alltid redd. Jeg tenkte alltid på å beskytte mine tanker og meninger slik at jeg ikke ble stilt til ansvar får å være meg selv. Jeg laget en rustning som så ut som meg. Og denne rustningen gjorde og sa alt de bad meg om å gjøre og si, som en papegøye eller en kråke. Kjærligheten var det jeg beskyttet og vernet om. Jeg gjemte den så dypt i min indre brønn at når jeg fant den igjen, så ble jeg overveldet, redd. Min kilde hadde rent over i mange år, uten at jeg kunne sette fingeren på hva det var som drev meg. Denne kilden var kjærlighet til alt som er fint. I dag var min siste dag i terapi trinn 1. Jeg skal gjennom litt til men det er veien til livskvalitet. Det som har falt på plass er opplevelsen av hvem jeg er. Det er som om jeg ikke har kjent meg selv særlig godt. Visst særlig godt om hva som er kilden til smerten jeg har båret rundt på. Sorgen. Men nå kan jeg liksom se et landskap, og danne meg et slags bilde av hva jeg egentlig har opplevd. Nå oppleves det som om jeg kan forme meg selv og nyte fruktene av arbeidet jeg har gjort for å rendyrke min person, og også forstå bedre hva jeg er. Jeg har ikke så vondt lengre, og knaggen jeg hang dette på er borte. Jeg kan ikke tilgi eller glemme, jeg er jo død. Jeg kan ikke føle eller tenke, min død tok bort alt det der. Men jeg reiste meg selv opp på den tredje dagen. Jeg ble ny. Og alt det gamle var borte med min død. Døden de påla meg dro med seg hele livet mitt, alt jeg hadde opplevd ned i ødeleggelsen, og opp av asken reiste jeg meg, og kunne se at alt dette vonde og unyttige, det var bare en illusjon jeg hadde forholdt meg til som om den var virkelig. Opp av asken reiste jeg meg, og oppdaget at jeg var ny. Så hva ville jeg føle, hva ville jeg si? Hvordan ville jeg forholde meg til dem eller en av dem om kun den ene hadde kommet til å velge sannheten om sannheten, og handle etter sin kunnskap? Som et helt vanlig menneske i min hverdag. Jeg ville ikke gjort forskjell på dem og andre når det gjelder å la min kjærlighet renne over dem jeg tror på og elsker, mine medmennesker. Jeg ville ikke gjort noe mer heller. Alt vi hadde har dødd og sorgen er borte, minnet er ikke lengre noe mer enn en hvit strek, en svakt bleknende linje som forteller at en gang så hadde dette livet et åpent dødelig sår, ja dette individet måtte dø i prosessen for å få beholde livet og kjærligheten. Bare arret er igjen på kroppen som er eneste vitnesbyrd om at jeg en gang var en annen, en som lignet på meg. Jeg kan ikke gå tilbake for døren er lukket, jeg kan ikke redde det som er brent bort, jeg kan bare fortsette å leve resten av det nye livet, nyte dem jeg elsker og gi, og få og så få dø mett, lykkelig etter et liv der kjærligheten overlevde selveste døden. "S" Jeg har skrevet dette brevet for å fortelle litt om hvordan jeg har det. Dere vil nok ikke lese det, det gikk jo ikke så bra sist jeg skrev til dere. Dere hengte dere opp i et ord, et feil uttrykk, og glemte å løfte blikket og se etter hva jeg forsøkte å formidle om mine valg i livet og den vanskelige veien ut fra Jehovas vitner.
Jeg har truffet en mann jeg er glad i, og han er glad i meg. Han liker meg akkurat slik jeg er. Det er en merkelig følelse at noen kan gjøre det. Han er raus, fri og inkluderende, alt det du ikke er, pappa. Men han slipper jo å leve med de belastningene du lever under, de umulige kravene, den eneste sannheten. Jeg skulle så gjerne tatt rundt deg, pappa, og sagt at jeg er glad i deg. Jeg skulle så gjerne tatt hånden din, mamma, og strøket den. Det kan jeg ikke. Jeg er for ond til at dere kan treffe meg. Jeg er så ond at dere ikke kan sette dere ned sammen med meg og dele et måltid. Jeg er styrt av Satan. Fordi jeg ikke tror på det samme som dere. Dere er gamle nå. Dere har ikke så mange år igjen på jorden. Jeg skulle så gjerne delt de årene med dere. Det ville barna også gjerne gjort. De forstår ikke valget deres. De savner besteforeldrene sine. De forstår ikke hvorfor dere er så slemme mot meg.
. Det resulterte i at jeg vokste opp med en følelse av at det var noe feil med meg. Jeg klarte jo ikke å leve opp til denne normen. Dette igjen resulterte i at jeg etter hvert fortrengte tvilen, og fortrengning er noe ganske effektivt. Det er en overlevelsesstrategi. Derfor ble jeg «den flinke», som du stadig har påpekt, mamma: «Du var jo så flink.» Ja, jeg var en stund den flinke, snille, som gjorde alle de riktige tingene for å bli god nok. Det ble jeg aldri, og jeg kunne ikke være meg selv. Jeg reagerte både på den teologiske biten og den menneskelige, moralske siden. Jeg kunne ikke som et forholdsvis oppegående menneske tro bokstavelig på Bibelen. Det gjelder for eksempel vannflommen (som er en umulighet slik den blir beskrevet i Bibelen) og skapelsesberetningen. Det går rett og slett ikke an å tro på dette med den kunnskapen vi har i dag. Jeg reagerte også sterkt på det gudsbildet som ble presentert for meg, en gud jeg oppfattet som liten, hevngjerrig og dømmende, som henger seg opp i enhver liten ting du måtte finne på å gjøre feil. Men man kan jo likevel være i menigheten hvis man mener at det er en fin måte leve på, sånn rent moralsk. Men det kunne jeg heller ikke stå inne for. Jehovas vitners syn på homofili, deres uforsonlige utstøtelsespraksis som ødelegger familier, deres fordømmelse av annerledes tenkende, deres lære om at Gud skal drepe alle utenom dem, alt dette er feil og umoralsk. «Det overlater vi til Jehova,» sier dere. Men det gjør ikke Selskapet Vakttårnet, som sjelden unnlater å minne sine lesere på akkurat dette. «Jehovas vitner er ikke et usunt og lukket trossamfunn,» sier dere. Vel, det å kunne innse at det kan være uheldige tendenser og praksiser i et trossamfunn og så være villig til forandring, er noe som kjennetegner sunne og åpne trossamfunn. Som en representant fra et annet trossamfunn sa: «Hvis vi feier uheldige tendenser innen vår kirke under teppet, så vil de utenfor få vann på mølla som sier at vi bare er ute for å lure folk inn i troen.» Skal man sikre seg at ens trossamfunn er sunt og ikke skadelig for medlemmene, må man jobbe med å avdekke urimeligheter, misbruk av makt og misbruk av gudstro
Jeg har lenge hatt vanskeligheter med å kunne tilgi dere for at dere tok fra meg en normal barndom og ga meg så mye alvor, redsel og angst i oppveksten. Jeg har ment at dere er ansvarlige for deres handlinger, selv om dere er manipulert av en ond sekt. Dere har også hatt muligheten til å tenke selv, stille spørsmål og ta andre valg. Så har jeg fått vite mer om deres egen oppvekst, særlig din, pappa – ikke av deg, selvsagt, men av andre i familien – og jeg forstår bedre hvorfor valgene ble som de ble.
Derfor vil jeg likevel få takke dere for livet. Nå er det godt å leve. Og jeg har funnet mening i det. All motgangen har gjort meg sterk, barndommens opplevelser gjør at jeg har stor evne til å glede meg over små ting. Jeg skulle gjerne delt med dere min glede over livet, energien jeg etter hvert fant inni meg selv, entusiasmen og nysgjerrigheten jeg også oppdaget at jeg har. Det kan jeg ikke, men nå kan jeg tilgi dere alt. Hilsen fra Det opprørske barnet Det er imidlertid en ung gutt som gruer seg til denne dagen og markeringen. Han går i 7. klasse på ungdomsskolen, han er 12-13 år gammel og er et Jehovas vitne. Året må ha vært 1974. Spanias fascistvelde, med den aldrende diktatoren Francisco Franco i spissen, har nettopp henrettet 3 politiske motstandere, muligens baskere eller katalanere. Verden reagerer med avsky, og i Norge skal avstand mot diktaturet og volden markeres med at arbeidet legges ned i 5 minutter i hele landet klokken 12.
Ja, det kan gå.... Nervene er der første halvdel av skoledagen, timen nærmer seg. Det ringer inn til midttimen og nervene til den unge gutten stiger ytterligere. Han går til timen og stålsetter seg, men lærerne har noe ekstra på lur til denne timen, de åpner nemlig skilleveggene mellom klasserommene og samler alle tre 7. klassene, 80 elever. Han sitter i midten. Begge de to andre klassene snur stolene mot den midterste klassen, der står lærerne og underviser. Lærerne er engasjerte, det forklares hva fascisme er og viktigheten av å vise motstand. Den unge gutten får ikke alt med seg, han konsentrerer seg om tiden, for klokken tikker mot 12. Det går sakte. Men han kan ikke spørre om å få gå på toalettet for tidlig, for da må han være borte litt mistenkelig lenge. Han ser på klokken, venter til fem på tolv, er taktisk. "Lærer, jeg må på toalettet". Nedturen kommer brått; "Du får vente til vi er ferdig med dette." Neste nedtur kommer like brått, elevene skal ikke sitte stille i fem minutter klokken 12. Lærerne har en bedre vri, elevene skal reise seg og ha ett minutt stillhet. Klokken blir 12 og 79 elever skyver på stolene og reiser seg – ett minutt stillhet. Men ikke helt stille, for den 80. eleven sitter... han sitter og leter febrilsk etter noe nede i ranselen. Han vet ikke hva han leter etter, men han romsterer og leter, i ett minutt leter han, i ett langt minutt er han fokusert på noe han ikke vet hva er, men han leter. Han leter i ranselen i verdens lengste minutt. Så er minuttet over og 79 elever setter seg ned igjen. Den 80. retter seg opp, uten å ha funnet noe i ranselen. Nå er det bare å vente til timen er over. Tiden går fortere nå. Han ønsker at tiden går sakte, men det går veldig fort. Så er timen slutt, det ringer ut og den unge fascisten gjør seg klar til å møte klassekameratene. "Frank" Jeg har faktisk følelser jeg også. Tro det eller ei. Alle mennesker har følelser, uansett opprinnelse, kultur, oppvekst eller religion. Dette er noe så godt som alle mennesker verden over skjønner og godtar, og som de også viser ovenfor de menneskene de møter, enten de kjenner dem eller ikke.
Mange av disse var mine nære venner, venner som til tider hadde det fryktelig vondt, og som jeg var der for, og hjalp og trøstet da de hadde psykisk vondt i perioder. Jeg var (og er fortsatt) inderlig glad i disse, og de var også glad i meg og støttet meg da jeg hadde det tøft. Disse ba meg huske at de er glad i meg.
Men når jeg treffer på enkelte av disse nå, blir jeg fullstendig oversett. De sier ikke hei, de smiler ikke, de ser ikke på meg engang. Jeg føler meg som luft, som ett spøkelse. Jeg blir nærmest behandlet som om jeg skulle vært en kriminell og farlig person, en som har gjort noe forferdelig grusomt og ulovlig. Vet de at jeg er i nærheten av dem, vil de likevel ikke se direkte på meg, og blikkene deres viser usikkerhet, sorg, sinne eller hat. Jeg har faktisk ikke gjort noe galt. Ingen verdens ting. Det eneste jeg gjorde var å være uenig med enkelte læresetninger, og å stå for det. That´s it. Der har du min “forbrytelse”. I motsetning til mange andre Jehovas Vitner, har jeg IKKE vært utro mot min ektemann, IKKE flørtet med andre menn, eller prøvd å stjele noen andres menn. Jeg har IKKE drukket meg sanseløst drita og gjort alvorlige umoralske ting. Jeg har IKKE løyet, jeg har derimot alltid vært hundre prosent ærlig. Jeg har heller ikke drept noen, mishandlet noen, voldtatt eller plyndret noen, og jeg har ikke tilbedt noen andre guder enn den ene og samme Gud jeg alltid har trodd på. Jeg har til og med klart å holde meg unna røyken, i alle år som ett JV, enda jeg har kjent suuuuget etter den i alle år siden jeg sluttet (glad for dét). Men likevel blir jeg (og min venninne, og MANGE andre eks-JV´s verden over) behandlet VÆRRE, -og mer ukjærlig, enn hvordan mange av disse menneskene med dobbeltmoral blir behandlet. (Jeg sier ikke at ALLE JV´er lever i dobbeltmoral. Mesteparten er helhjertede og gode mennesker, og det er sant at alle mennesker kan gjøre feil. Jeg har også gjort dumme ting.) Mange av de som faktisk har gjort noen av disse umoralske tingene, enda de (i noen tilfeller) gjorde det på de mest utspekulerte og planlagte måtene, blir likevel støttet og oppmuntret, godt mottatt og behandlet høflig og vennlig av alle “innenfor”, -og dette til og med mens det er KJENT at de faktisk gjør noe galt. Det er ikke logisk at slike som meg blir ignorert. Hadde jeg for eksempel vært utro mot mannen min, eller vært voldelig mot noen, og blitt utstøtt og hatet for dét, hadde jeg kunnet vise forståelse. Jeg hadde tatt imot min straff, og sonet den. Men at slike helhjertede, ærlige og oppriktige jenter som min venninne og jeg (høres nesten ut som selvskryt ja) blir oversett og ignorert, selv av egen familie, er IKKE moralsk riktig. Det er ikke logisk, det er IKKE naturlig, og det er veldig, veldig ukjærlig. Det er ikke ubetinget kjærlighet. -Det er maktmisbruk. Se for deg at du har vært uenig med en person om noe, eller at du kanskje av en eller annen grunn fornærmet han/henne på en eller annen måte. Det er ikke sikkert at du i det hele tatt gjorde eller sa noe som helst galt. Hvis denne personen som konsekvens velger å overse deg fullstendig, og ignorere deg helt,- helt til du kommer krypende tilbake og ber om unnskyldning, trass i at du muligens IKKE har gjort noe galt,- da har han/hun brukt maktmisbruk for å presse deg tilbake dit han/hun ville ha deg. (Dette er ikke mine ord, men psykologers og pedagogers ord.) Flere av de som nå overser meg, var (og er) enige i at den slags framgangsmåte er maktmisbruk, og en meget uetisk, ubibelsk og uriktig handle- og væremåte. Men hva er det de selv gjør nå? De gjør akkurat det samme. De utøver maktmisbruk på meg og alle andre “frafalne”, og det (forhåpentligvis) uten å se og skjønne det selv. Det som er enda mere ulogisk er at disse menneskene, som sier de er så glad i meg, men likevel ignorerer meg, også sier at de har en “egen fri vilje”. Men sannheten er at de IKKE har en egen fri vilje. Spør man noen av dem hvorfor de ikke har kontakt med med slike som meg lenger, svarer de at de ikke har noe valg, at det er slik det skal være, og at det er dét organisasjonen krever av dem. Men ingen mennesker velger av egen fri vilje å kutte all kontakt med nære familiemedlemmer eller venner de har kjent lenge eller hele livet, sånn helt uten videre, -uansett hva det skulle måtte gjelde. Disse velger å ignorere meg fordi organisasjonen nekter dem det. De får rett og slett IKKE LOV TIL å ha kontakt med meg lenger. Så hvor er da den frie viljen de selv sier at de har? De sier de respekterer “de verdslige” (alle de som ikke er JV) og at de ikke dømmer dem, for man “må jo få ha en egen fri vilje”, -men de viser det helt motsatte når en person velger å trekke seg ut. Hvor er respekten? Hvor er respekten for den “frie viljen” alle mennesker innehar? Jeg har vært borti tilfeller der enkelte har mistet “privilegiene sine” som følge av at de har vært i samme selskap som en utstøtt, eller en som har trekt seg. I noen av disse tilfellene hadde de ikke engang snakket med den “utstøtte”. Så ikke bare forbyr organisasjonen sine medlemmer å være sammen med “slike”, men de skremmer dem også på plass med (noe bortgjemte) trusler/sanksjoner. Dette er bare enda en måte å bruke maktmisbruk på, spør du meg. Ingen ønsker å bli straffet. Ingen ønsker å gå mot mengden, eller å bli ydmyket som konsekvens at at de har gjort nettopp dét. Ingen ønsker å bli utstøtt og miste alle sine venner og familie. Så de velger den letteste veien, og velger å ignorere den de sier de er “glad i”. Og da med sorg, sinne, eller hat i blikket. Fordi jeg er gla i mange av de som velger å ignorere meg, må jeg bare respektere deres handling og beslutning, men det betyr ikke at jeg syns det er GREIT at min gode venninne, og jeg selv, skal bli behandlet på den måten. Vi har faktisk følelser vi også, og den måten de oppfører seg på er faktisk VELDIG sårende for oss! Vi er fortsatt de samme gode, snille jentene som de var gla i og roste så mye, -vi har ikke forandret oss noe som helst! Vi har bare modig stått for det vi tror på, og vært ærlige om det. Jehovas Vitners organisasjon skryter av at over halvparten av de som trekker seg eller blir ustøtte, kommer tilbake. Men jeg spør, -er det så fryktelig rart? Mange av disse, meg selv inkludert, er oppvokst innefor dette lukkede miljøet, og har dermed som regel ikke omgang med noen andre venner eller familie enn de som er Jehovas Vitner. Grunnen til at man blir anbefalt å omgåes kun trosfeller, er den at alle andre er “dårlig omgang” og kan være farlig for ens moralske og religiøse personlighet (“trosfeller” vil si “kun JV”. Det hjelper ikke om du er kristen og tror på samme Gud, for i deres øyne er ikke din tro gyldig med mindre du tror akkurat det samme som dem selv). Når noen da trekker seg eller blir utstøtt, og plutselig havner på “utsiden”, står de der totalt venneløs, gjerne med familiemedlemmer som unngår dem, overser dem og dømmer de nedenom og hjem. En slik respons/straff blir rett og slett en VOLDSOMT stor psykisk belastning for de fleste. Reaksjonene er mange. Her er noen av de jeg har sett: 1) De freaker ut og begynner å leve ett hardt og utagerende liv, siden de nå tror at de ikke har noe håp lenger og uansett er dødsdømte (for det er jo det de blir fortalt når de melder seg ut. Velger du vekk “Jehovas Organsiasjon”, er du ikke lenger noe verdt for Jehova, -for da har du valgt Satan selv, og vil miste livet i Harmageddon). 2) De sliter vanvittig psykisk resten av livet, med store depresjoner og voldsom dødsangst. Mange går jevnlig til psykologer og psykiatrere for å få hjelp til å leve ett normalt liv. Er de heldige, klarer de å få ett greit liv etterhvert. 3) Noen tar selvmord. (Jeg har lest utallige steder at “selvmordsstatistikken er høyest blant Jehovas Vitner”, men siden jeg ikke har noe konkret å vise til her og nå, skal jeg ikke si at det ER slik. Men jeg tviler ikke ett sekund på at det jeg har lest er sant, og det av mange grunner). Enkelte forsøker også å begå selvmord mens de fortsatt er Jehovas Vitner (jeg kunne fortalt om slike hendelser også..), og noen lykkes (heldigvis ingen jeg har kjent..). 4) De velger å komme tilbake, slik at de kan få være sammen med familien sin igjen, og samtidig få tilbake vennene sine og oppnå den kjærlighet og beundring de en gang hadde. Om den egentlige hensiktet ved å melde seg inn igjen, kun var for å få ha kontakten med sine tidligere relasjoner, så behøver de ikke å være spesielt deltakende, -det viktigste er jo at de ermedlem. Mange av de som da kommer tilbake, mener fortsatt noe annet, men tør ikke å si det, for de vet hva konsekvensene blir, -og sjansen for at de vil takle konsekvensene psykisk, er ganske liten. Den mest sjeldne reaksjonen ser ut til å være: 5) Å lage seg ett nytt liv med nye venner på utsiden, og å klare å leve videre uten altfor store påkjenninger, -forhåpentligvis med så lite bitterhet som mulig. (Jeg føler at jeg hører med i denne kategorien, men jeg jobber stadig med å presse bitterheten litt tilbake. Og er dét så rart da..? Man blir bitter når man blir oversett som om man er en verdiløs dritt.) Selvfølgelig er det også noen som: 6) blir utstøtte fordi de har gjort noe “galt”, og ønsker oppriktig å komme tilbake. Disse kommer tilbake med stor glede og sterk tro. Bra for dem. Det viktigste er jo å følge sin tro og samvittighet, og så lenge de går i DEN retningen, møter de velvilje og støtte fra sine trosfeller. 7) Noen av de som trekker seg ut eller har blitt utstøtte, ender opp med å bli sterke “motstandere” av Jehovas Vitners organisasjon, -og nærmest vier sitt liv til å motarbeide dem. (NEI, jeg har ikke tenkt å bli en av dem, men jeg velger å benytte meg av min ytringsfrihet og snakke om det som plager meg, akkurat nå, i skrivende stund. Skulle noen ønske å kalle meg en “motstander”, kan jeg si meg enig i at jeg iallefall er motstander av maktmisbrukt, og mangel på egen fri vilje.) Det virker som om at de fleste tror at min beslutning om å trekke meg, kun var en en dum og impulsiv, lite gjennomtenkt ADHD-handling som jeg gjorde helt ut av det blå, sånn helt plutselig. Jeg har blitt beskylt for å være forvirret, -og andre tenkende og medtroende personer jeg er glad i, har fått skylden for å skulle ha påvirket eller hjernevasket meg i den retningen jeg nå har gått. For alt jeg vet, får jeg vel også skylden for hva visse andre kan ha valgt å gjøre. Unnskyld meg, men hva er det egentlig disse tror at jeg er? De samme personene som alltid roste meg for å være så gjennomtenkt og reflekterende, så smart, klok og kunnskapsrik, sitter nå å kaller meg for forvirret og dum, blind og uten evne til å tenke selv..? Det er utrolig frekt å insinuere at jeg ikke har egen tankegang! Men det er jo det de er vant til; -man skal helst ikke tenke selv, -man skal bare være føyelig ovenfor organisasjonen og tillitsfullt godta alt de skulle finne på å skrive i bladene de utgir. Såklart jeg da blir “forvirret” og dum i deres øyne, for det er jo livsfarlig å tenke selv, eller å mene noe annet enn det som står skrevet i publikasjonene. Jeg har også blitt beskyldt for å skulle “starte min egen sekt”. Hjelpes… Det finnes da tusenvis av andre trossamfunn der ute, hvorav noen av dem tror på det jeg nå tror på, så hvorfor i all verden skulle jeg ha noe ønske å gjøre noe slikt? Jeg er overrasket over å se at mange andre kristne faktisk har samme tankene og troen som meg selv. Tro det eller ei, men jeg brukte faktisk ett helt år til å tenke gjennom dette her. Og før dét hadde jeg gått en ytterligere stund (kanskje halvannet år eller så) med tanker og følelser om at ting jeg lærte ikke harmonerte med det jeg leste i Bibelen. Det var ofte jeg satt på møtene og reagerte på ting som ble sagt, nye bestemmelser som tredde i kraft (spes. den nye angående blodoverføring), og hvordan ting ble håndtert, -men jeg valgte å “sitte det ut”. År 2009 var for meg det VERSTE ÅRET JEG NOENSINNE HAR MÅTTET GJENNOMLEVE. Jeg har slitt med alvorlige depresjoner. Så og si alle nettene mine var søvnløse, jeg har hatt tendenser til utmattelsessyndromet ME (jeg har vært så psykisk nedbrutt at kroppen sviktet helt over lange tider), jeg har grått til jeg ikke hadde mere tårer igjen, og jeg har hatt en menneskefrykt uten like. Jeg har også vært svimmel og kvalm så og si hver eneste dag i snart ett helt år, og som følge av enkelte situasjoner kunne jeg reagere med å fryse så voldsomt at jeg har hakket tenner, enda jeg i utgangspunktet satt i ett varmt rom og slettes ikke frøs. Jeg hakket tenner og skalv selv under min store dun-dobbeltdyne! Jeg har hatt alvorlig angst, masse hjertebank, og det har hendt beina bare har sviktet under meg. Hvorfor alt dette? Jeg legger ikke all skyld på organisasjonen, for psyken min led under vår dårlige økonomi, og også vonde ting fra fortiden som jeg ennå ikke har klart å bearbeide, -men det verste og mest vanskelige jeg hadde å slite med var at jeg visste at om jeg så mye som nevnte én liten uoverstemmende ting av det jeg hadde oppdaget, omså i all fortrolighet ovenfor en av mine venner, ville en liten “bekymringsmelding” resultert i at jeg ville blitt tuppa på trynet ut av hele samfunnet etter noen advarsler som jeg såklart ikke hadde lystret (så lenge de ikke hadde stemt med Bibelen såklart. Men det hadde de ikke gjort i denne sammenhengen.). Da jeg begynte å innse at det rette ville være å trekke seg, måtte jeg slite med skrekken for å skuffe alle, miste alle, bli sett ned på og dømt av alle, og jeg måtte også bearbeide tankene mine rundt hva alle andre kom til å tenke, føle og tro angående meg. Sansynligheten for at folk ville tro at jeg hadde gjort noe “galt” var (og er) veldig stor, og jeg visse også at det kom til å bli endel “snakk”. Jeg måtte gjenvinne min tro og tillitt, jeg måtte få tilbake livsvilje og livsgnist, jeg måtte bli trygg på at jeg fortsatt hadde ett håp og en mening med livet, og at jeg og mine barn ikke var dømt til døden. Slikt er ikke gjort over natten, og det måtte skje i skjul slik at ingen kunne hindre meg med sine “bekymringer og tilrettevisninger”. Det at prosessen var så “hemmelig” gjorde dessuten at jeg gikk med en sterk skyldfølelse av å “føre folk bak lyset”. Det har vært ett psykisk blodslit uten sidestykke. De dagene jeg endelig hadde det bra for en liten stund, var jeg redd for å vise noen at jeg var glad og hadde en god dag, -for da kunne de raskt trekke slutningen at jeg da var i så god form og hadde så bra psyke at jeg såklart også var i stand til å komme på møtene eller delta på andre måter. (Dette med psyke er blitt mere forstått med tidene, men det kan fortsatt være vanskelig for folk å ha tilitt til at du sliter så sterkt som du sier at du gjør. De kan lett velge å tro at du er lat i stedet.) Da jeg sa “jeg klarer ikke dette stessende livet lenger jeg..” fikk jeg bare høre at “joda, det gjør du, bare vent å se. Du må bare komme igang igjen.”. (Sagt med en helhjertet medfølese såklart.) 20.april 2010 endret det seg drastisk for meg. Fra og med den dagen, da det var blitt opplyst at jeg hadde trukket meg ut av Jehovas Vitners organisasjon, hørte jeg ikke lenger fra noen av mine venner og bekjente. Skulle jeg være lettet eller trist? Det var GODT å få det selve avgjørelsen opplyst, avgjort og gjennomført. Jeg følte meg med ett så FRI, sterk, modig, og lykkelig! Og det gjør jeg fortsatt! Jeg har det faktisk bedre nå enn jeg har hatt det på minst to år! Jeg er ikke lenger svimmel og kvalm (med mindre jeg får en uhyggelig overraskelse i posten da såklart, da kommer mye av de psykiske plagene tilbake), og jeg kjenner at energien er på vei tilbake. Og jeg ER modig, for bare se hva jeg har gjort! Jeg har gått MOT hele mengden, gått MOT alle jeg kjente med full viten om at jeg kom til å skuffe dem. Jeg har stått for det jeg tror på, og åpent og ærlig erklært det. Samtidig har jeg tatt på meg den store sorgen det var å miste alle vennene jeg hadde, og noe familie samtidig. Dét er mere enn hva mange av Vitnene tør, for jeg vet at det er flere som tenker slik som meg (eller noe lignende), -noen av dem har til og med innrømmet det for meg etterhvert som jeg fortalte om mitt valg. Men de erkjenner samtidig at de ville tape så altfor mye om de hadde fortalt folk hva de tenker på. Det er jo slik det er, dessverre. Men jeg forstår de godt og takker for den respekten de har vist meg. Selv om jeg har det utrolig bra etter å ha trukket meg, så må jeg bare si, at de dagene jeg treffer på noen av de jeg hadde som venner da jeg var ett JV, folk som sa de var gla i meg og likte meg “for den jeg var”, -og blir fullstendig ignorert som jeg er en ånd eller bare luft, -da får jeg også vondt. Tro det eller ei. Det er ikke bare de som har det vondt. Men jeg har vel den “fordel” at jeg har sørget meg ferdig, -gjennom ett helt år. Det betyr ikke at jeg ikke savner dem, for det GJØR jeg, men jeg har rett og slett ikke noen tårer igjen, og klarer derfor heller ikke å stå der å vise sorg, skam, og smerte, når jeg nå har det så godt og bra med meg selv. Selv om jeg (som ett tidligere JV) har handlet på akkurat samme måten selv, faktisk mot min egen bror, min egen far, og også en venninne en gang for lenge siden, -og dermed skjønner tankegangen og handlingen til de som velger å behandle meg slik, føles det hele nå så falskt, unaturlig, og skammelig ekkelt. Min naturlige reaksjon når jeg ser en av mine tidligere venner vil være å smile, si hei og gi de en klem, men deres stive og avvisende holdning får meg til å FØLE at de syns jeg burde føle meg som en liten og verdiløs dritt. Jeg tror ikke at det er dét de ønsker at jeg skal føle, men det føles som om at det er dét de ønsker at jeg skal føle. Skjønner? Når de da overser meg slik; -hvor verdifulle blir da ordene “husk at jeg er veldig glad i deg..”…? Når man er glad i noen, venner eller familie, så elsker man den personen UBETINGET. Uansett hva den andre personen tenker, føler eller mener, så er man gla i den personen, og respekterer han/henne som den personen han eller hun er, -akkurat slik Gud selv gjør det. Ifølge Bibelen elsker han oss usle mennesker uansett hvor mye vi til tider skuffer han. (Han VET til og med at vi kommer til å skuffe han, og ofret derfor sin sønn for oss.) Så selv om jeg skuffet mine venner og bekjente ved å velge å tro noe annet, og dermed trekke meg ut, burde de fortsatt respektere og elske meg for den person jeg er. Mens jeg var ett Jehovas Vitne, hadde jeg selv en venninne som var ateist. Jeg hadde også en venninne som valgte å kalle seg selv for “heks” (ingen magi eller spiritisme der i gården, selv om det kan høres slik ut). Det har hendt, og hender fortsatt at vi diskuterer våre trosretninger litt, og vi er helt klart uenige i enkelte ting, -men vi har alltid repektert hverandre for hverandres meninger, og vært like glade i hverandre uansett. Disse, og flere andre “ikketroende”, har alltid vært der for meg, -og det setter jeg så enormt mye pris på! Men nå blir jeg behandlet som om jeg skulle vært DØD, av de som tror på den samme guden som jeg selv tror på. Hvor lite logisk er vel det…? Det er så ulogisk at det ikke kan støttes av Bibelen engang. Jehovas Vitner henviser til 1 Kor 5: 9-11 og 1.kor 6: 9-10 for å vise hvem som skal utstøtes og bli behandlet som utstøtte, men jeg har ikke gjort NOE av det som nevnes her. Det står for den saks skyld heller ikke noe som helst om at man skal utstøte og ignorere de fullstendig slik som det blir gjort i praksis av organisasjonen. (Det nevnes derimot at man ikke skal omgåes med “slike”, og dét er derimot en logisk tankegang for selv “ikketroende”. De fleste ønsker f eks ikke å omgåes, eller spise sammen med en som har vært utro mot en bekjent man er glad i, eller noen som f eks har dolket ens venn i ryggen.) De sier jeg har “valgt Satan” siden jeg valgte vekk “Jehovas organisasjon”, men Bibelen viser helt klart noe HELT annet. (Jeg kunne ha skrevet mange sider om dette, men siden jeg av erfaring er sikker på at nesten ingen av de som er JV kommer til å sjekke mine henvisninger til Bibelen for å se om det stemmer, gidder jeg heller ikke å ta meg bryet med å skrive om det. Skulle det derimot være noe interesse for ett slikt svar, -feel free to ask.) Hvem er DE til å dømme meg? De kan ikke se min hjertetilstand eller granske min tro, og de har ingen rett til å gjøre seg opp noen meninger rundt dette. Det er ikke de som skal dømme meg til syvende og sist, -det er en helt annens oppgave. Men likevel motsier de meg, påstår at jeg lyver, eller sier at jeg bare er forvirret når jeg forklarer at jeg tror på den samme Gud som de selv. Samtidig dømmer de venninna mi og meg nedenom og hjem, med sin sterke overbevisning om at vi nå er blant ”de urettferdige”. De tror rett og slett at vi kommer til å dø i Harmageddon, -og våre barn med oss. (Også temmelig selvmotsigende, i og med at de selv sier at det skal finnes oppstandelse for “både de urettferdige og rettferdige”, og at alle får en ny sjans i “tusenårsriket”). (Det skal nevnes at jeg HAR møtt respekt fra mange forskjellige også, og det er jeg utrolig takknemlig for. Disse har tatt min avgjørelse på en veldig fair og grei måte, og ønsket meg lykke til videre i livet. Men de har fortsatt ingen kontakt med meg, med unntak av ett par personer som har kontaktet meg i all hemmelighet.). Man kan lure på hva slags avslørende hemmeligheter det er jeg har kommet over, siden jeg nå er så farlig at jeg må unngåes for enhver pris av alle og enhver. Man kan også lure på hvor dårlig selvkontroll de må tror at de selv har, siden de tror jeg ville hatt så vanvittig dårlig innflytelse på dem. Selv har jeg vært masse sammen med både “ateisten” og “heksa”, ja til og med “bitcha” (hehe), uten å ha mistet noe som helst av min egen tro og samvittighet, -og jeg har samtidig klart å bevare mine gode holdninger og oppførsel. Man kan også spørre seg selv om hva det er organisasjonen føler at de må skjule, siden de forbyr sine medlemmer i å ha samvær med “frafalne”. Selvfølgelig ønsker de ikke at medlemmene skal få innblikk i historien bak organisasjonen, historien om alle feiltakelsene de har tatt og fortsatt tar (men ikke ønsker å innrømme), deres sporadiske vranglære (som jeg heldigvis har oppdaget), og deres måte å nappe skriftsteder ut av sammenhengen på. Selvfølgelig ønsker de ikke at medlemmene skal miste skylappene de har for øynene, for hadde dét skjedd, hadde de med ett kunnet se helt klart at slike ting som å for eksempel overse sine egne familiemedlemmer eller venner totalt, kun fordi de tror på noe LITT annerledes enn dem selv, er en helt gal handlemåte, både ifølge Bibelen og ifølge menneskers etiske og moralske prinsipper. Det er ukjærlig, dømmende og ukristent. Det er maktmisbruk. Joda, jeg valgte SELV å TREKKE MEG, men husk at jeg trakk meg fra ORGANISASJONEN. Jeg har ikke “valgt vekk” noen av mine venner eller familie selv om de kanskje kan velge å se slik på det. Jeg er fortsatt her, og jeg står med åpne armer og mange klemmer på lur om de skulle finne på å stikke en tur innom. Men jeg holder meg unna fordi de så klart og åpenlyst viser at de ikke lenger ønsker kontakt med meg. Men jeg kan love at om de hadde vært hyggelige mot meg og sagt “hei” tilbake, hadde jeg ikke pushet meg videre til å lage en samtale av respekt for deres valg. Men litt normal høflighet syns jeg at de kan vise. Isteden for å dømme og kritisere meg, burde mine tidligere JV-venner og familie heller stille seg dette spørsmålet: “Hva var det egentlig hun fant ut? Hva er det hun nå tror på?”, også burde de vise tilitt til at jeg taler sant når jeg sier at jeg TROR, -og lese brevet jeg sendte dem. De burde også faktisk undersøke det jeg har skrevet litt mere grundig med en dæsj godvilje. (Tusen takk til dere som gjorde det!) Som mine venner, SKYLDER de meg såpass. Det er alltid flere sider av en sak, og de fleste menneskervet det og ønsker også som regel å ha sjansen til å se de forskjellige sidene av en og samme sak, -nettopp for å danne seg ett helhetsbilde, og en egen mening om det. Men som en “frafallen” har man “mistet sin rett” til å forklare sin side av saken. Veldig få ønsker å lese, høre, eller prøve å forstå. De kan også bli frarådet å gjøre nettopp dét. Men hør meg; de skylder en frafallen venn/familiemedlem såpass. Spesielt når de sier til dem: “husk at jeg er veldig glad i deg.” De burde også tenke: “Det må virkelig ha vært noe veldig viktig, stort, og interessant hun oppdaget, siden hun gjorde noe så vanskelig som å ta FARVEL med alle sine venner og familie. Det må jammen være noe HELT spesielt, siden hun hadde MOTET til å gå mot strømmen.” (Tro meg, det ER interessant det jeg har funnet ut! Jeg prøvde å nevne noe av det for folk, men det var slettes ikke alt.) Merkelig nok har jeg derimot fått høre: “Det er lettere å gå, enn å bli.” Det har også blitt brukt en “lignelse” der jeg er blant de som har “hoppet av på neste stasjon”. Hvis en slik lignelse skal få mening, kan jeg svare: “Javel, jeg hoppet av “toget” dere satt på. Men det er kun fordi jeg ønsket å ta ett lite tog-bytte, -og dermed kjøre mere komfortabelt og raskere fram til samme endestasjonen som dere.” Prøv å gå selv du, om du er ett Jehovas Vitne. Jeg kan love deg at det er det mest vanskelige du noensinne kan få deg til å gjøre! De fleste tør ikke tenke tanken engang, og de tør iallefall ikke å prøve. Det er lettere å BLI innenfor og følge strømmen, enn å bryte ut av den, -når man vet hva konsekvensene blir. Hvis du som nå leser dette her, er ett Jehovas Vitne, -vær så snill å ta til deg disse rådene: 1) Les Bibelen på egenhånd og se på SAMMENHENGEN i det du leser der. Tillat deg selv å reflektere over det du leser, tenk fritt og BE om hjelp til å forstå, og ha TILLITT til at du vil få den hjelpen du trenger, selv om du er alene der og da. 2) UNDERSØK de skriftstedene du får servert, og se de i SAMMENHENG med det kapittelet de står i. Du vil se at mange av skriftstedene er nappet ut av den sammenhengen de opprinnelig ble skrevet i, til fordel for den tanken og de reglene organisasjonen ønsker å presisere/fremme. (Eks: ER det noe grunnlag bak at JV´s ikke får feire fødselsdager? Skal man virkelig ikke ha kontakt med frafalne, trass i at de i noen tilfeller kan være av nær familie? ER det bare 144 000 som skal til himmelen? ER det virkelig slik at det er KUN Jehovas Vitner som har håp om evig liv? ER det virkelig slik at det er kun Jehovas Vitner som er Guds Folk/Guds Barn? Hvorfor bruker ikke andre kristne Guds navn like flittig som Jehovas Vitner? Hvorfor viser andre kristne Jesus så mye oppmerksomhet og ære, og litt “mindre fokus” på Gud?) Ser man på den hele og totale sammenhengen i enhver anledning, vil man bli overrasket over hva man “ser” og forstår mens man leser. For meg har det vært befriende, -tro meg! Jeg er ikke lenger redd for mitt og mine barns liv. Jeg har mere tillitt til andre mennesker (de JV´s velger å kalle “de verdslige”) og jeg har erfart at stort sett alle av disse er superkjærlige og omtenksomme folk. Mange har tatt meg til seg, støttet meg og hjulpet meg, enda de ikke kjente meg engang. Det er faktisk lettere å prate om sitt eget livssyn med folk “utenfor”, for de kommer ikke med innøvde fraser og “har svar på alt” hele tiden. De kan være voldsomt uenige, men de gir ikke utløp for sine uenigheter, og prøver ikke å presse sine meninger på meg. De ser heller ut til å reflektere over det andre sier, og spør mange spørsmål for å finne ut mere om hva det er jeg tror, og hvordan jeg tenker. De kommer med sine tanker og meninger, uten å presisere at “SÅNN er det! Jeg har rett og du tar feil.” Det er en gjensidig respekt, -og dermed også lettere å være åpen ovenfor hverandre om hva man tenker, tror og mener. Jeg behøver ikke lenger å være redd for å “vekke anstøt” hos noen av mine venner, for jeg vet at de vil respektere mine meninger, og fortsatt være der for meg, trass i at de kan være uenige med meg. Sånn sett kan det være “like greit” at man ikke lenger har kontakt med Jehovas Vitnene.. For det er dessverre slik at de fleste Jehovas Vitner man prater med ikke viser denne respekten ovenfor en, -om man er uenig med dem. De kan være tankefulle og spørrende om de kommer på døren til deg, og vise personlig interesse, men likevel forteller de deg “hva som er rett” og hevder at de har “sannheten”. Er du ett døpt vitne og har andre meninger, blir du “tilrettevist”. Velger du å trekke deg, får du høre at du er forvirret, at du har valgt Satans side, at du ikke lenger er ett av Guds Folk, at du kommer til å dø i Harmageddon, -og de nekter å høre på deg om du prøver å forklare deg. Hvor er den frie viljen? Hvor er respekten? Ikke misforstå meg, -jeg hadde det lenge GODT som ett Jehovas Vitne, og mange har det faktisk ganske bra der de er. Men det innebærer at man er en føyelig person, med en fullstendig og urokkelig tilitt til at den lille gruppen ufullkomne mennesker som sitter på “toppen” i Brooklyn´s hovedkontor og styrer hele organisasjonen, -som IKKE er direkte inspirert av Gud (de innrømmer det selv i den digre grønne boken), kan servere deg “mat i rette tid”, som er fullstendig korrekt til enhver tid. Når man viser en slik tilitt til mennesker, er det heller ikke noe problem å glede seg over “den åndelige føde” en får, og det “broderskapet” Jehovas Vitner har verden over. Er man en person med en slik fullstendig tilitt til mennesker, er det også veldig godt å føle den “trygghet” og det “samhold” man har når man er med i ett slikt samfunn. Man har alltid klare retningslinjer å følge, og man mottar sanksjoner og belønninger alt ettersom hvordan man oppfører seg og hvor “bra” man presterer i sin menighet. Er det noe man ikke skjønner, eller noe man trenger ett svar på, kan man bare spørre en av de eldste i menigheten om hjelp, og få ett svar som forhåpentlig viser hvaBibelen sier (dessverre blir svaret som regel ett resultat av det organisasjonen ønsker at du skal tro, uansett…). Men det er ufattelig mange jeg kjenner, som nærmest stresser seg selv ihjel, fordi de “må” på alle møtene, “må” gå så og så mange timer hver måned, “må” forberede seg til alle møtene, og ofre all sin tid i tjenesten, -samtidig som de har fulltidsjobber og kanskje overtid, skolebarn og oppfølging i så måte, osv osv.. Mange tror oppriktig at hvis de ikke gjør alle disse handlingene, er de ikke lenger verdifull i Guds øyne. Så mange Jehovas Vitner sliter med utmattelsessyndromet ME, at sykdommen i Sverige blir kalt “JehovasVitne-syndromet”. Selv led jeg lenge med stressangst så sterk at jeg hadde alvorlige pusteproblemer, fordi jeg hele tiden prøvde å være overalt med mine to små barn på drass, og likevel følte at jeg aldri klarte å gjøre NOK. (Husk igjen at det varflere ting som plaget min psyke, men igjen slet dette mest på meg.) De tror hele tiden at Harmageddon er “rett rundt svingen”, og mesteparten velger derfor å ikke satse på høyere utdanninger og karriere. De blir faktisk frarådet å satse på slikt. Derfor er det utrolig mange som cruiser gjennom livet med ett arbeid de nøvendigvis ikke liker, -både fordi de da mangler utdannelsen de trenger for å få drømmejobben, eller fordi de uansett ikke skal ha den jobben “så lenge”. Min egen far ønsket for eksempel å bli teknisk tegner, men fikk ikke lov til å ta utdannelse, og måtte dermed ta til takke med stillinger som blant annet søppelmann og containersjafør, -noe som endte opp med at han ødela sin egen helse. (Alle regler uten unntak; det er heldigvis vanlig at ungdommen tar utdannelse på videregående skole, men det er fortsatt mere unormalt at noen tar høyere utdannelse deretter.) Det er normalt å “sette livet på vent”, for man har uansett “all evighet” med “evig liv i Paradis” framfor seg, hvor man skal få reise jorden rundt, lære seg å spille instrumentet man liker, danse osv. (Heldigvis er det likevel mange som reiser mye og opplever verden). Jeg har kjent diverse ektepar som til og med har ønsket å la være med å få barn, før i Paradiset. Det er helt forferdelig å se at enkelte folk er villig til å valse gjennom livet uten barn og barnebarn, trass i at de elsker barn.. Jeg kunne aldri tenkt meg ett liv uten. Jeg er så glad for at de fleste får barn! =) Det kan høres rart ut, men jeg syns SYND på de som velger å overse meg. De lever i frykt for sine egne, og sine barns liv. De lar en menneskelagd organisasjon få styre så godt som alt i livet sitt (uten at de skjønner det), og stresser samtidig livet av seg for å oppnå en frelse (gjennom gjerninger) som de allerede har fått gjennom Jesu offer. De går og tror åpent og oppriktig at familiemedlemmer og venner som har valgt å trekke seg, eller blitt utstøtt av en eller annen grunn, ikke har noe håp om evig liv, og at de kommer til å dø i Harmageddon. De sørger over meg som om jeg skulle vært død. De overser meg selv om jeg ennå lever, og må samtidig gå å føle på at det er vanskelig for dem. De vet at det ikke er en normal folkeskikk, og skammer seg kanskje over det. (Jeg har vært en slik selv, så jeg vet hva jeg snakker om.) Hvordan forklarer jeg dette for mine barn? Hvordan forklarer jeg at deres tidligere lekekamerater ikke lenger kommer til å komme på besøk? Hvordan forklarer jeg at folk som tidligere stoppet og pratet med meg/oss, ga klemmer og smilte og var hyggelige, -nå overser meg helt fullstendig og bare går rett forbi uten å unne oss så mye som ett blikk? Man prøver å lære opp sine barn til å godta alle, og å være vennlige mot alle uansett kultur, tro og hudfarge, -men så skal jeg være nødt til å godta at en av mine beste venninner, og jeg selv, ikke blir behandlet slik, og samtidig forklare mine barn at det er “greit”, og at “sånn er det bare”…? Det er skummelt å se hvilken MAKT noen få mennesker på toppen av en organisasjon kan ha over menneskers liv. Bortimot 7 millioner er det vel nå, som føyer seg innunder denne religionen. “Hvordan kan du tro at hele SJU millioner tar feil?” spurte noen meg. Jeg lurer på hvordan den personen kan tro at hele 1/3-del av hele verden tar feil, -og at de skal dø..? “Hensikten” med å overse og ignorere meg fullstendig, er at jeg skal “angre og snu”, og “komme tilbake”. De håper jeg skal “savne deg jeg hadde”. De ser på handlingen som en “kjærlig handling” til mitt eget beste. Det var slik jeg selv så på det da jeg som ett Jehovas Vitne kuttet kontakten med min egen bror. Men jeg kan love deg at den teknikken ikke fungererte slik på ham, -og heller ikke på meg. Og det er ikke fordi vi ikke er ydmyke, eller blindet. Vi er bare mennesker som krever å bli behandlet med respekt. Jeg tiltrekkes mere av helhjertet kjærlighet, høflighet og en gjensidig respekt. Jeg bukker ikke lenger under for dømmende maktmisbruk. Elsk meg for den jeg er! Eller hat meg for min ærlighet. Det er ditt valg som ett menneske med “egen fri vilje”. "Marit" Nå har det gått ca 6 måneder siden jeg og min mann meldte oss ut av Jehovas vitner. Og jeg begynner nå å bli godt vant til vår "nye tilværelse". Livet ble på en måte snudd opp ned. Først mye ned og så mye opp. Jeg og min mann er fremdeles gift, ikke fordi vi må eller ikke har gode nok grunner for å skilles, men rett og slett fordi vi elsker hverandre.
Nå har jeg kommet dit at det er greit at jeg ikke har venner... det vil komme. Jeg er en del alene, men kjeder meg ikke. Jeg har funnet ut at jeg kan være sprø og morsom og dum, men det gjør ikke noe. Jeg har fremdeles temperament, men etter at jeg har rast litt fra meg, trenger jeg ikke å be, lese om åndens frukt og føle meg helt mislykket- jeg kommer langt med et smil og et unnskyld. Jeg drømmer meg bort, leser bøker eller funderer på hvilken viderutdanning jeg skal ta, en vakker dag. Jeg har kjøpt 37 bøker. Jeg kjøper programblad og elsker krim. Jeg har tid til å gå tur i naturen, å kjenne lukten av sjølukt og høre på lydene. Jeg har registrert meg som blodgiver, det skal bli gøy å donere vekk litt. Jeg elsker å kjøre bil, høre på Lana Del Ray på full guffe og tenke at Nå er livet bra. Senest i dag gikk yngste datteren vår gjennom klesskapet for å finne ut hvilken kjole hun skal ha på seg i sin første bursdag. I går overhørte jeg vår eldste datter snakke med sin mormor om hvor mye hun gleder seg til jul. Vi har blitt plan fadder til Brenda i Malawi og nå lærer vi om kulturen deres, noe barna synes er veldig kjekt. Det går lengre og lengre tid mellom hver gang barna griner fordi de savner vennene sine. Jeg hadde min første "sosiale happening" i sommer, jeg og moren til en klassevennine til min datter møttes på stranden sammen med barna, det var avtalt og greier.., jeg satt der og tenkte; yuhoo..! Det gjør fremdeles vondt når jeg treffer "gamle" kjente og venner på gaten, men jeg unngår dem ikke. Jeg ser meg ikke lengre over skulderen hver gang noen kommer inn i butikken jeg står i. Jeg har dager som er tunge som bly, jeg vet ikke helt hvorfor de plutselig kommer, men jeg vet at de forsvinner... Diana. Foreldrene hans er Jehovas Vitner. De trodde, og tror fremdeles, at Harmageddon er rett rundt hjørnet. Da skal Gud gripe inn, fjerne alle de vonde menneskene, som da utgjør de aller fleste av oss, og så opprette et paradis på jorden. De mener at denne verdens gud er Satan, men gjennom Harmageddon vil Gud endelig få styre jorden igjen. Da vil det bli slutt på sult, krig, jordskjelv og alt det negative som er ved vår verden i dag.
Han lærte at snart kommer denne dagen. Hvis han skulle være en av de få som overlevde, var det viktig at han gjorde det som var riktig. At han var på alle møtene de hadde i Rikets Sal, fem møter i uken, at han deltok på familiens bibelstudier, og at han var med de voksne på felttjenesten, der de forkynte det samme budskapet for fremmede mennesker.
Samtidig var det viktig å ikke gjøre det som var galt. Som å få seg venner som ikke var Jehovas Vitner. For de skulle jo snart dø, og siden de var av Satans verden, kunne de påvirke han til å falle for umoral eller falske guder. Og siden Satan var denne verdens gud, måtte man vite at bøker, musikk, film og media generelt, var et nyttig redskap for Satan for å påvirke barn og unge. Derfor ble rommet hans stadig raidet av foreldrene for å finne farlig musikk eller bøker. På talerstolen sa de at det var nok å ønske å gjøre noe galt, så kunne Satan besette dem. "Husk", sa den myndige forstanderen mens han rettet en pekefinger, "vi sover hver natt, men demonene sover aldri". Den lille gutten var fryktelig redd demonene og Satan, som foreldrene og publikasjonene deres stadig snakket om. Og en gang hadde han ønsket å feire 17. mai sammen med de andre barna. Betydde dette at han ville bli besatt av Satan og hans demoner? Kanskje ville de komme mens han sov? Jeg har sett denne metoden før, der man kontrollerer medlemsmassen ved hjelp av å skape angst og redsel, samt isolasjon fra omverdenen. Det er enkelt og effektfullt. Og livsfarlig. Jeg så denne metoden senest da jeg så en barnefilm med min eldste datter for noen uker siden, om Rapunzel, jenta med det lange håret, som bodde oppe i et tårn. Prinsessen ble kidnappet av heksen, siden hun hadde et magisk hår som ga heksen evig ungdom. For å holde jenta i tårnet, ble jenta helt fra hun var liten fortalt at verden utenfor var ond, og at hennes eneste sjanse til å overleve var å forbli i tårnet. Det er lenge siden den lille gutten lik Rapunzel forsto at det hele var en bløff, og at verden utenfor slettes ikke var så farlig som de sa. Vi er ikke besatt av demoner, vi som står utenfor Jehovas Vitner. Rent logisk forstår han at det er feil, rent logisk forstår han at dette er en av mange metoder de bruker for å holde på medlemsmassen, som utgjør en kilde til et behagelig liv for de på toppen. Rent logisk forstår han at alt han ble lært som barn er en løgn. Men han har fremdeles mareritt om demoner om natten. Jeg har sovet ved siden av han i 20 år, og hver eneste natt klynker den store mannen ved min side som et lite barn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ristet i han for å vekke han fra mareritt. Hvor mange av dere andre drømmer om demoner? Hilde Misforstå meg ikke, jeg vet at man som voksen, som mann, som pappa ikke har tid til å grave i fortiden, man skal bearbeide, komme over, tilgi og gå videre i livet. Var det ikke det du pleide å si? "Det er bare kvinner og homser som går og dveler", det var det du sa når jeg ville fortelle deg hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med mitt liv.
Det var en side som omhandlet det å stå imot seksuelle fristelser. Du sa ”Sex er en flott del av det å bli voksen, og jeg forstår at du er fristet av dette, Christian, men vit at gleden og tilfredsstillelsen av å gjøre Guds vilje er mye større” Husker du dette?
Pappa, jeg forlot ikke din patetiske religion for å knulle, jeg knullet lenge før jeg forlot. Jeg forlot deg, jeg forlot din patetiske tro på den bok du følger og de læresetninger du går og repeterer for deg selv hver dag. ”Sannheten” er ikke sannheten, den er oppfunnet av en veldig intelligent gruppe menn som slik tjener gode penger og vedlikeholder sin makt over veldig mange mennesker. Vi snakker om manipulering. Jeg hater deg pappa. Jeg har aldri elsket deg og aldri likt deg. Mine første minner av deg er av en feig jævel som skadet min mamma. Du skadet henne så mye at når jeg en dag kunne klemme henne etter at hun hadde blitt fri fra deg, så var hun ikke der lenger. Hun var et mishandlet ingenting som drakk seg sanseløst hver gang noen bød henne sprit, som røkte ustanselig hver dag selv om hun visste at det ville bli hennes død. Og som vet, ikke tror, men vet at på grunn av hennes valg i livet vil hun snart dø i Harmageddon. Mens vi snakker om knulling, pappa….Du snakket om hvor fint det var med sex. Hvor i Vakttårnet fant du den informasjonen? For dette kan du umulig vite selv. For når min mamma ikke ville, så tvang du henne. Under normale forhold, og i den virkelige verden så kalles dette for voldtekt. Husker du når jeg var rundt syv år? Dere hadde vært gift i åtte år, du og min mamma. Husker du hvor psykisk syk min mamma var, hun klarte ikke lenger å gå ut av huset. Husker du at hun gråt foran speilet hver dag fordi hun var så stygg og utilstrekkelig? Husker du når du kom hjem med en handlepose full av ”sexy undertøy”, husker du at du sa ”Jeg må jo kjøpe det til deg selv når du ute av stand til å gå ut som vanlige mennesker eller å tilfredsstile din mann slik Gud beordret deg til å gjøre” Vet du pappa, jeg hørte deg den natten. Mamma i sitt sexy undertøy. Hun tilfredsstilte deg ikke, hun ble utnyttet og voldtatt av deg. Etter dette har jeg gjennom hele mitt liv kjent en skyld mot kvinner. Som at det å eie en pikk automatisk forplikter meg å verne kvinneligheten i en så stor grad at det nærmer seg sykelig, slik at jeg underkaster meg andres vilje istedenfor å stå opp for min egen del. Igjen pappa, dette er din feil. Om du hadde vært her nå, pappa, om du hadde stått her foran meg og sett på meg med dine usikre små øyne og rykket i kroppen på ditt patetiske sedvanlige vis, da skulle jeg ha slått inn ansiktet på deg samtidig som jeg knekte samtlige ribben på deg. Husker du oss guttene, pappa, jeg som alltid var så hysterisk, jeg som bare var en skrulle. Husker du min bror, han som var tjukk og ble mobbet, han som burde ta seg sammen og skaffe seg noen venner. Husker du min lillebror som bare burde skjerpe seg skikkelig, han som hadde vannhode og hjernesvulst. Du vet, det var derfor han gikk så skjevt. Pappa, du er den minst mannlige mann jeg noen sinne har møtt, du er et avskum og jeg håper du en dag våkner, åpner øynene og innser at du har levd i en løgn, at du aldri var spesiell eller utvalgt. At du har sløst bort det eneste livet du har på å leve etter et ideal uten substans. Jeg håper du gjør det så sent i livet at det virkelig er for sent for deg å oppleve noe ekte. På din dødsseng. Ikke for min del, du er død for meg, du døde den dagen du valgte Gud framfor meg og min brødre. Det var en liten stund etter at vår mamma hadde forlatt oss, i 1990 kanskje. Husker du når min bror, han med aggresjonsproblemer, sa at det var din feil at mamma forlot oss og at han hatet deg. Husker du hva du gjorde, du begynte å gråte, og husker du min bror, han kunne ikke slutte å le. Tro ikke at jeg tenker på deg eller lever mitt liv i skyggen av deg. Ikke i det hele tatt. Det er bare slik at i den siste tiden har jeg begynt å tenke på deg igjen. For jeg har nå selv blitt pappa. Jeg har en liten datter, og det får meg til å føle hvilket ynkelig menneske du er. Tenk hvor hyggelig det hadde vært hvis du hadde vært en ekte far, da ville du fått hilse på henne på sykehuset. Hun var så uendelig vakker. Eller når hun blir litt større, kanskje kunne hun sittet på ditt kne og du kunne forklart at ”akkurat som at Christian er din pappa, så er jeg Christians pappa.” Det hadde vært fint. Pappa, om du hadde vært her nå, skulle jeg sparket inn tennene dine, jeg skulle knyte din motbydelige lille pikk i en fin rosett rundt halsen på deg. Om du satt her og fortalte at du har forstått at du har handlet feil og at du ville be om tilgivelse, så skulle jeg slå…. Nei pappa, det skulle jeg ikke. Hvor mye jeg enn hadde villet si at det er for sent, at du kan dra til helvete eller knekke av deg fingrene, så hadde jeg likevel ikke gjort dette. Vet du hvorfor pappa? Jeg er ikke som deg. Om du hadde vært her nå, og angret for alt du utstatte oss alle for, da hadde jeg gått bort til deg, jeg hadde lagt armene om deg, holdt deg nær meg og hvisket: ”Pappa, det er ok. Vi fikser dette her. Det blir bra. Jeg skal ta vare på deg.” "Kris" Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn.
Det første minnet Jonny har fra sitt liv er knyttet til en gul regnbukse. Han kan huske at den var ny, og han kan huske sin mors gjentatte formaninger mens hun kledde den på han, at han ikke måtte klatre over gjerdet. Gjerdet hun siktet til var gjerdet mot besteforeldrenes hus, det var et typisk nettinggjerde fra den gangen som vi barn lett kunne klarte på, siden våre små sko gikk akkurat inn i hullene. Dette gjerdet hadde ingen jernkant på toppen, av den typen vi gjerne balanserte på, slik at endene på dette gjerdet stakk opp på toppen. Det var med andre ord svært uheldig å klartre over gjerdet, siden klær lett kunne sette seg fast i disse jerntrådene. Den lille gutten hadde kanskje ikke tenkt på dette med gjerdet før hans mor advarte mot det, så dette ga han en god ide, jammen skulle han prøve å klarte over det gjerdet. Slik det gikk det til at det lille barnet gikk til gjerdet, klartret over det, og regnbuksen, som hans mor hadde forutsett, satte seg fast på toppen, revnet og ble så ødelagt. Den var sikkert dyr, den gule regnbuksen. De hadde kanskje lite med penger på den tiden. Kanskje hadde de satt av penger i et par måneder slik at de kunne kjøpe nye regnklær til den aktive lille gutten. Dette var sikkert fortvilende for foreldrene, nå måtte de bruke penger de ikke hadde på ny regnbukse. Men han gjorde det ikke med vilje. Han gjorde motsatt av hva de hadde sagt, ja, men hans intensjoner var ikke å ødelegge regnbuksen, han gjorde det ikke for at de skulle få økte utgifter. Jeg skulle så gjerne fortalt dem det, da. De var nye i "sannheten", som de kalte den nye religionen de hadde funnet ikke så lenge etter at Jonny ble født. De var svært opptatt av å gjøre det som var riktig, de skulle være gode kristne. Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn. Følte de at de ikke hadde noe valg? Valgte de å ha blind lydighet til organisasjonen for å være sikre på at de selv var gode kristne, slik at de selv ville overleve? Og betyr det at de ville gjort hva som helst hvis instruksjonen kom fra det styrende råd? Slik som Abraham? Som var villig til å ofre sin eneste sønn? Eller var det bare ønsket om å ha et lydig barn, og dette var eneste metoden de kjente til? Jonny gikk aldri over det gjerdet igjen, så han lærte, han ble kanskje litt mer lydig. Men det var en liten bieffekt, som jeg gjerne vil fortelle om. På sykehuset sier de at denne hendelsen, der det lille barnet blir lugget, lagt over kneet til sin far og slått så voldsomt at han faktisk tenker at han nå kommer til å dø, alene påførte barnet det som heter posttraumatisk stresslidelse, forkortet heter det PTSD. Det er sånn lidelse gjerne soldater får, som følge av grusomme opplevelser i krigen de har deltatt i. Den behandlingsmetoden soldatene får, kan ikke brukes på Jonny. For Jonnys del var det ikke enkeltepisoder, det var gjentagende barnemishandling fra han knapt kunne gå til han ble 14 år og var blitt så stor at han la sin egen far i bakken. Sykehuset kan fortelle at han ble utsatt for PTSD så mange ganger at dette ikke lenger kan behandles. PTSD har for Jonnys del vært så langvarig og så gjentagende at det har ført til permanent personlighetsforstyrrelse. Man kan faktisk si at dette er en spesiell form for hjerneskade. Dette kan ikke repareres. Den eneste behandlingen vil nå dreie seg om å leve videre med dette. Første gang Jonny fortalte meg denne historien, fortalte han den til meg med et smil om munnen, som om at det var en morsom historie. Men han fortalte den så mange ganger, og jeg forsto snart at hendelsen var langt mer alvorlig enn hva den først virket. Det var ikke bare et lite klaps på baken. Armene til far, som bare skulle være trygghet, som bare skulle holde og trøste, de holdt han fast, og han ble slått så voldsomt at han trodde han skulle dø. Og dette er hans første minne fra livet. K. Jeg var 20 år da jeg traff deg jeg var glad og livlig og litt naiv slik en jente på 20 år gjerne er
Jeg har en søster. Min søster er et Jehovas vitne. Min søster har ingen barn og har aldri hatt noen kjæreste. Min søster er snart femti år. Min søster gikk ett år på videregående. Min søster var heltidsforkynner i over tyve år. Hun bodde hjemme til hun var over førti. Nå bor hun i en ettroms leilighet i en drabantby. Min søster driver med renhold.
Min søster har bare venner som er over sytti år. Min søster var så søt og god da hun var liten. Hun var et vakkert barn. Nå er min søster stram i ansiktet. Sekten har ødelagt min søster. Min søster fikk sin første pc for en måned siden. Min søster er på nettet. Hun tror hun behersker dette mediet. Det gjør hun ikke. Min søster har ikke noe eget liv. Hun bruker tiden på å lese på nettet om sin søsters liv. Min søster går grundig til verks. Hun rapporterer funnene til våre gamle foreldre. Min søster finner en forfatteromtale. Forfatteren er kritisk til Jehovas vitner. Min søster tar bilde av teksten med sin mobiltelefon. Hun presenterer teksten for våre foreldre og sier at den handler om meg. Min søster lyver. Hvorfor gjør hun det? Vil min søster ta hevn over en altfor vellykket søster? Vil min søster ha våre foreldre for seg selv? Forstår hun ikke det mediet hun har tatt i bruk? Tror hun på det hun sier? Vil hun kanskje ha oppmerksomhet? Min søster er et Jehovas vitner. Hun er fylt av kristen nestekjærlighet. Min søster dømmer sin søster til døden. Hun dømmer mine barn til døden. Hun kaller meg frafallen og åndelig død. Min søster er fylt av kristen nestekjærlighet. Jeg har en kusine. Jeg kaller henne søster. Min andre søster har en raus gudstro. Hun er varm, inkluderende, omsorgsfull og snill. Min søster er omgitt av ektemann, barn, barnebarn og hund og har huset fullt av gjester. Min søster og jeg kan være uenige. Det gjør ingenting. Min søster og jeg er ulike. Det gjør ingenting. Min søster har et stort hjerte. Jeg har en søster, og hun er fylt av varme og omsorg. «Kesia» på 10 år var på besøk hos meg og min mann, som hun ofte var i helgene. Hun var vokst opp i Jehovas Vitner, hos mor og stefar. Hun hadde fått en god oppdragelse uten å være fra en fanatisk familie. De var milde og gode foreldre. Men de var tro mot Vattårnet og «den tro og kloke slave».
«Kesias» pappa var utstøtt og hun hadde ingen kontakt med ham. Foreldrene trengte et avlastningshjem, og som vanlig søkte man det blant sine egne. Min mann var handikappet og hadde en elektrisk rullestol «Kesia» syntes var utrolig tøff. Hun kjørte rundt inne på gårdsplassen vår og smilte stort. Da hun parkerer rullestolen snakker vi om hvor fint det skal bli i den nye verden, når ingen trenger rullestoler mer. Så sier hun: «Jeg kommer ikke inn i Den Nye Verden.» Lettere forvirret spør jeg henne hva hun mener med det og hun svarer meg, på den mest naturlige måten i verden: «Fordi jeg ikke vil rekke å døpe meg før Harmageddon.» Det skjærer meg i hjertet å se denne jenta jeg er så glad si noe slikt. Jeg tror vi har en Gud som ser bort i fra slikt. Likevel er jeg lydig nok til å ikke argumentere med det hennes foreldre tydeligvis har lært henne. Men jeg sier til henne at det vil hun nok, og jeg er så sikker på et at vi alt nå kan inngå en avtale. I den nye verden vil ikke min mann trenge sin elektriske rullestol, så den kan hun få overta. Vi lager en gul post-it lapp og skriver på den. «Denne rullestolen er «Kesia» sin i Den Nye Verden». Så legger vi den mellom ryggstøet og ryggputa. Hun virket beroliget av den tanken. Men jeg tror det var min første oppvåkning om hvor skadelig denne menigheten er. "Anne" Jeg var tilbake i Sannheten igjen. Og jeg var klar for å banke på dører igjen.
Det var fint å endelig få treffe noen som ville snakke, men jeg kjente meg straks ille til mote. Igjen hørte jeg meg selv fortelle ting jeg ikke trodde på. Innlærte fraser og meninger som tidligere hadde kommet ut av ren automatikk måtte jeg nå tvinge ut. Samtidig som jeg sa en ting trodde jeg noe annet. Det var som at alt som ble sagt og alt som ble trodd kjempet mot hverandre inni meg. Jeg fikk sagt alt jeg skulle, men stadig tenkte jeg på noe annet. Som at jeg skrev en historie og korrigerte meg selv underveis.
Igjen dukket den ubehagelige følelsen av å betrakte meg selv utenfra. Jeg kjente meg dobbel. Damen i døren så meg rett inn i øynene. Hun ville vite, hun ville at jeg skulle være oppriktig. Men jeg hadde ikke vært oppriktig med meg selv, jeg var ikke enig med meg selv. Tanker og følelser raste gjennom meg samtidig som jeg anstrengte meg for å være overbevisende. Kreftene begynte å ta slutt, og det var da noe inn meg snakket til meg. Det var da noe sa stopp. Snakkemaskinen stanset. Hele mitt indre ble en bestemt kraft som sa stopp, akkurat som et fareskilt rett før et stup. På et vis klarte jeg å avslutte samtalen, damen lukket døren og jeg gikk ut på gaten og ut i min egen frihet. Ved samlingsstedet ventet jeg på mine venner, og i bilen tilbake var de andre i godt humør og snakket om alt mulig. Jeg satt stille i baksetet. Noe hadde brast, jeg var ikke med lengre. Jeg hadde stoppet meg selv før noe fryktelig ville skje. Jeg visste ikke hva dette fryktelige var, og ikke ville jeg vite. Og hva som fantes nedenfor stupet ville jeg ikke vite hva var, jeg ville ikke engang gå nært kanten. Jeg måtte bort. For dette var ikke Sannheten. Det spilte ingen rolle hva Brødrene, Søstrene eller mamma sa, dette var uansett ikke Sannheten. Jeg kunne ikke fortsette. Det var slutt. Jeg hadde tatt min siste dør. Igjen skulle jeg bli tvungen til å fortelle noe forferdelig til min mor, hun som hadde blitt så glad for at jeg hadde begynt å tro igjen. Hun hadde nok trodd at jeg bare hadde hatt en kort periode med tvil, og at jeg nå var tilbake på den rette vei. Men nå måtte jeg fortelle henne at det var slutt, at det ikke fantes noe igjen. Når jeg første gang skulle fortelle mamma om min tvil hadde jeg gruet meg i ukesvis for hva jeg skulle si. Denne gang var det enklere, for det fans ingen utvei. Samme dag som jeg kom hjem fra min siste dør fortalte jeg alt for min mor. Hun satt på den andre siden av salongbordet og så sa jeg brått: - Mamma, jeg kan ikke mer. Jeg kan ikke tro. Jeg er lei for det, men sånn er det. Hun tok et dypt åndedrag og øynene ble sperret opp forskremt, akkurat som jeg hadde fryktet. Men denne gangen var jeg forberedt. Jeg lente meg fram og så henne dypt inn i øynene. - Jeg kan ikke lure meg selv, mamma. Jeg føler at om jeg fortsetter å lure meg selv, så kommer jeg til å bli syk. Akkurat dette med å bli syk var ikke noe jeg hadde tenkt på i forveien, det var bare noe som plutselig kom ut når jeg skulle overbevise henne. Likevel, det var nok dette som var stupet jeg helst ville unnvike. Jeg verken ville eller kunne tillate meg selv å bli syk av å kjempe med motstridende viljer. Alt jeg nå kunne gjøre var å legge fram min innerste overbevisning overfor det mennesket som sto meg nærmest, min mor. Hun svarte meg umiddelbart, og jeg ble fullstendig overrasket. - Det er nok bedre at du gjør som du vil. Jeg vil at du skal ha det bra, pluggen. Dette sa hun raskt og oppriktig. Det kom fra hjertet, og hun hadde brukt mitt kjælenavn, det som bare hun og min far fikk bruke, når hun sa dette. Blikket hennes var fast og varmt, overhode ikke så oppbrakt og trist som jeg hadde fryktet, som om at hennes omtanke for meg hadde overtatt. På et sekund hadde ansiktsuttrykket hennes endret seg fra frykt til kjærlighet. Hun elsket meg mer enn Sannheten. Ingenting i hele verden skulle få gjøre meg syk, ikke engang Sannheten. Jeg gikk rundt bordet og klemte henne, og slik satt vi lenge. Ingen av oss gråt. Kanskje var vi begge nå lettet over at noe var over. "C" |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed