En liten gutt og mange demoner

Foreldrene hans er Jehovas Vitner. De trodde, og tror fremdeles, at Harmageddon er rett rundt hjørnet. Da skal Gud gripe inn, fjerne alle de vonde menneskene, som da utgjør de aller fleste av oss, og så opprette et paradis på jorden. De mener at denne verdens gud er Satan, men gjennom Harmageddon vil Gud endelig få styre jorden igjen. Da vil det bli slutt  på sult, krig, jordskjelv og alt det negative som er ved vår verden i dag.

Jeg har sett tegningene de har laget av paradiset de tror snart skal komme, og det ser jo fint ut, det. Men jeg har også sett tegningene de har i sine publikasjoner av Harmageddon, der det illustreres svært detaljert hvordan de ser for seg at det vil se ut når Gud griper inn. Hvordan mødre med sine barn faller ned i store sprekker i jorden, hvordan mennesker løper for livet fra ildregn og flodbølger, fra den sikre død, ikke ulikt diverse katastrofefilmer jeg har sett de siste årene. Som barn merket han seg skrekken i øynene deres. På talerstolen sa de at denne "Guds den stores dag" skulle være så grusom, at hvis vi i dag visste hvor ille det ville bli, så ville vi kanskje ikke holde ut til enden. Som barn prøvde han da å se for seg dette. Barn gjør gjerne det. De ser for seg det verste de kan tenke seg, og vet at det skal være enda verre.

Han lærte at snart kommer denne dagen. Hvis han skulle være en av de få som overlevde, var det viktig at han gjorde det som var riktig. At han var på alle møtene de hadde i Rikets Sal, fem møter i uken, at han deltok på familiens bibelstudier, og at han var med de voksne på felttjenesten, der de forkynte det samme budskapet for fremmede mennesker.

Samtidig var det viktig å ikke gjøre det som var galt. Som å få seg venner som ikke var Jehovas Vitner. For de skulle jo snart dø, og siden de var av Satans verden, kunne de påvirke han til å falle for umoral eller falske guder. Og siden Satan var denne verdens gud, måtte man vite at bøker, musikk, film og media generelt, var et nyttig redskap for Satan for å påvirke barn og unge. Derfor ble rommet hans stadig raidet av foreldrene for å finne farlig musikk eller bøker.

På talerstolen sa de at det var nok å ønske å gjøre noe galt, så kunne Satan besette dem.

"Husk", sa den myndige forstanderen mens han rettet en pekefinger, "vi sover hver natt, men demonene sover aldri".

Den lille gutten var fryktelig redd demonene og Satan, som foreldrene og publikasjonene deres stadig snakket om. Og en gang hadde han ønsket å feire 17. mai sammen med de andre barna. Betydde dette at han ville bli besatt av Satan og hans demoner? Kanskje ville de komme mens han sov?

Jeg har sett denne metoden før, der man kontrollerer medlemsmassen ved hjelp av å skape angst og redsel, samt isolasjon fra omverdenen. Det er enkelt og effektfullt. Og livsfarlig.

Jeg så denne metoden senest da jeg så en barnefilm med min eldste datter for noen uker siden, om Rapunzel, jenta med det lange håret, som bodde oppe i et tårn. Prinsessen ble kidnappet av heksen, siden hun hadde et magisk hår som ga heksen evig ungdom. For å holde jenta i tårnet, ble jenta helt fra hun var liten fortalt at verden utenfor var ond, og at hennes eneste sjanse til å overleve var å forbli i tårnet. 

Det er lenge siden den lille gutten lik Rapunzel forsto at det hele var en bløff, og at verden utenfor slettes ikke var så farlig som de sa. Vi er ikke besatt av demoner, vi som står utenfor Jehovas Vitner. Rent logisk forstår han at det er feil, rent logisk forstår han at dette er en av mange metoder de bruker for å holde på medlemsmassen, som utgjør en kilde til et behagelig liv for de på toppen. Rent logisk forstår han at alt han ble lært som barn er en løgn. Men han har fremdeles mareritt om demoner om natten. Jeg har sovet ved siden av han i 20 år, og hver eneste natt klynker den store mannen ved min side som et lite barn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ristet i han for å vekke han fra mareritt.

Hvor mange av dere andre drømmer om demoner?


Hilde