Hei pappa, jeg hater deg

Misforstå meg ikke, jeg vet at man som voksen, som mann, som pappa ikke har tid til å grave i fortiden, man skal bearbeide, komme over, tilgi og gå videre i livet. Var det ikke det du pleide å si? "Det er bare kvinner og homser som går og dveler", det var det du sa når jeg ville fortelle deg hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med mitt liv.

Du satt der i for store klær, som vanlig, du satt der i stuen med et lass av Jehovas vitners flotteste litteratur, alle oppslått på sider som skulle styrke deg og vise meg at det var nå, nå i dag at jeg valgte bort et evig liv. I dag valgte jeg å tvinge min familie å støte meg bort som avfall, og jeg ville senere aldri kunne bli ansett som like verdig som deg. 

Husker du "De Unge Spør", pappa, husker du hvilken side du hadde oppslått den dagen da jeg kom hjem for siste gang?

Det var en side som omhandlet det å stå imot seksuelle fristelser. Du sa ”Sex er en flott del av det å bli voksen, og jeg forstår at du er fristet av dette, Christian, men vit at gleden og tilfredsstillelsen av å gjøre Guds vilje er mye større” Husker du dette?

Pappa, jeg forlot ikke din patetiske religion for å knulle, jeg knullet lenge før jeg forlot. Jeg forlot deg, jeg forlot din patetiske tro på den bok du følger og de læresetninger du går og repeterer for deg selv hver dag. ”Sannheten” er ikke sannheten, den er oppfunnet av en veldig intelligent gruppe menn som slik tjener gode penger og vedlikeholder sin makt over veldig mange mennesker. Vi snakker om manipulering.

Jeg hater deg pappa. Jeg har aldri elsket deg og aldri likt deg. Mine første minner av deg er av en feig jævel som skadet min mamma. Du skadet henne så mye at når jeg en dag kunne klemme henne etter at hun hadde blitt fri fra deg, så var hun ikke der lenger. Hun var et mishandlet ingenting som drakk seg sanseløst hver gang noen bød henne sprit, som røkte ustanselig hver dag selv om hun visste at det ville bli hennes død. Og som vet, ikke tror, men vet at på grunn av hennes valg i livet vil hun snart dø i Harmageddon.

Mens vi snakker om knulling, pappa….Du snakket om hvor fint det var med sex. Hvor i Vakttårnet fant du den informasjonen? For dette kan du umulig vite selv.

For når min mamma ikke ville, så tvang du henne. Under normale forhold, og i den virkelige verden så kalles dette for voldtekt. 

Husker du når jeg var rundt syv år? Dere hadde vært gift i åtte år, du og min mamma. Husker du hvor psykisk syk min mamma var, hun klarte ikke lenger å gå ut av huset. Husker du at hun gråt foran speilet hver dag fordi hun var så stygg og utilstrekkelig? Husker du når du kom hjem med en handlepose full av ”sexy undertøy”, husker du at du sa ”Jeg må jo kjøpe det til deg selv når du ute av stand til å gå ut som vanlige mennesker eller å tilfredsstile din mann slik Gud beordret deg til å gjøre”

Vet du pappa, jeg hørte deg den natten. Mamma i sitt sexy undertøy. Hun tilfredsstilte deg ikke, hun ble utnyttet og voldtatt av deg.

Etter dette har jeg gjennom hele mitt liv kjent en skyld mot kvinner. Som at det å eie en pikk automatisk forplikter meg å verne kvinneligheten i en så stor grad at det nærmer seg sykelig, slik at jeg underkaster meg andres vilje istedenfor å stå opp for min egen del. Igjen pappa, dette er din feil. 

Om du hadde vært her nå, pappa, om du hadde stått her foran meg og sett på meg med dine usikre små øyne og rykket i kroppen på ditt patetiske sedvanlige vis, da skulle jeg ha slått inn ansiktet på deg samtidig som jeg knekte samtlige ribben på deg.

Husker du oss guttene, pappa, jeg som alltid var så hysterisk, jeg som bare var en skrulle.

Husker du min bror, han som var tjukk og ble mobbet, han som burde ta seg sammen og skaffe seg noen venner.

Husker du min lillebror som bare burde skjerpe seg skikkelig, han som hadde vannhode og hjernesvulst. Du vet, det var derfor han gikk så skjevt.

Pappa, du er den minst mannlige mann jeg noen sinne har møtt, du er et avskum og jeg håper du en dag våkner, åpner øynene og innser at du har levd i en løgn, at du aldri var spesiell eller utvalgt. At du har sløst bort det eneste livet du har på å leve etter et ideal uten substans. Jeg håper du gjør det så sent i livet at det virkelig er for sent for deg å oppleve noe ekte. På din dødsseng.

Ikke for min del, du er død for meg, du døde den dagen du valgte Gud framfor meg og min brødre. Det var en liten stund etter at vår mamma hadde forlatt oss, i 1990 kanskje. 

Husker du når min bror, han med aggresjonsproblemer, sa at det var din feil at mamma forlot oss og at han hatet deg. Husker du hva du gjorde, du begynte å gråte, og husker du min bror, han kunne ikke slutte å le.

Tro ikke at jeg tenker på deg eller lever mitt liv i skyggen av deg. Ikke i det hele tatt. Det er bare slik at i den siste tiden har jeg begynt å tenke på deg igjen.

For jeg har nå selv blitt pappa. Jeg har en liten datter, og det får meg til å føle hvilket ynkelig menneske du er. Tenk hvor hyggelig det hadde vært hvis du hadde vært en ekte far, da ville du fått hilse på henne på sykehuset. Hun var så uendelig vakker. Eller når hun blir litt større, kanskje kunne hun sittet på ditt kne og du kunne forklart at ”akkurat som at Christian er din pappa, så er jeg Christians pappa.” Det hadde vært fint.

Pappa, om du hadde vært her nå, skulle jeg sparket inn tennene dine, jeg skulle knyte din motbydelige lille pikk i en fin rosett rundt halsen på deg. Om du satt her og fortalte at du har forstått at du har handlet feil og at du ville be om tilgivelse, så skulle jeg slå….

Nei pappa, det skulle jeg ikke.

Hvor mye jeg enn hadde villet si at det er for sent, at du kan dra til helvete eller knekke av deg fingrene, så hadde jeg likevel ikke gjort dette. 

Vet du hvorfor pappa?

Jeg er ikke som deg.

Om du hadde vært her nå, og angret for alt du utstatte oss alle for, da hadde jeg gått bort til deg, jeg hadde lagt armene om deg, holdt deg nær meg og hvisket: ”Pappa, det er ok. Vi fikser dette her. Det blir bra. Jeg skal ta vare på deg.” 


"Kris"