|
Min historie begynner på tidlig 70 tall en gang. Det karismatiske tiår. Mine beste minner fra tiden før, er minner om varme dager med lek, sommer og sol. Ingenting var skremmende den gang, og slik ville det alltid være. Trodde jeg. Men ingenting varer evig. Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer komplisert. Jeg fulgte etter min mor inn i en menighet og en verden med frykt, tristhet og tomhet, der livet var frelse eller fortapelse, en illusjon om et evig liv hvis jeg bare fulgte Jesus. Tiden i de karismatiske menighetene huskes i bruddstykker. Tungetaler, syke mennesker som ble velsignet og demon utdrivelser. Alt dette blandet sammen med gladsang og historier om mennesker som ble frelst. Denne gleden de viste ville jeg også oppnå, hvis jeg bare ble frelst. Trodde jeg. Men angsten for fortapelsen, angsten for evigheten ble isteden til en alvorlig og selvutslettende angst. Årene gikk. Alle rundt meg var syndige. Tenk at de ikke kunne forstå at de var på villspor. Fortapt. Samtidig ble min eldre bror psykisk syk, og behandlingen han fikk var omvendelse. Jeg kan huske to alvorlige menn som førte ham inn i stuen. Bak en låst dør ble demonen drevet ut. Da jeg ble 18 år tok jeg et oppgjør med religion. Trodde jeg. Ble gift, fikk barn og jobb. Men angsten hadde festet seg, marerittene var mørke. Hvis jeg bare prøver å glemme, ville alt bli bra. Trodde jeg. Min bror døde for 12 år siden. Jeg fant han i leiligheten, alene på sofaen. En stripe heroin og medikamenter var det som var igjen. Bibelen stod i hyllen. Han kom til himmelen sa de, og en viss trøst var det i det. Alt har en mening, trodde jeg. Dagen etter var jeg på jobb igjen. Mesterens mester i fortrenging. Livet gikk tilsynelatende sorgfullt videre. Tiden leger alle sår, eller fortiden innhenter deg. Mange minner er visket ut, både glade og triste. Har nok fortrengt det meste. For ett år siden var jeg så utslitt av depresjon og angst at jeg ville avslutte alt. Depresjonen tok samtidig knekken på jobben min. Det ble mørkt. Nå ser jeg at alt blir langsomt lysere. Mine barn ser ikke ut til å være påvirket av mine vekslende humør. De skjønner ikke helt det lille jeg har fortalt dem. Heldigvis. Må vel ha vært igjennom det samme for og forstå det. Diagnose PTSD, påført av religion, er prisen jeg har betalt for en barndom i det "gladkristne" miljøet, et miljø som fremdeles lever i beste velgående. Bare litt mer listig og innpakket nå. Blir fysisk uvel når jeg ser politikere stå med foldede hender i disse menighetene. Dette er mennesker som skal styre dette landet. Religionsfrihet og ytringsfrihet heter det. Samme mennesker som også støtter omskjæring av barn i såkalte trygge omgivelser. Grusomt. I boken de tror på, står det: Det du gjør mot en av mine minste, gjør du også mot meg. Så allerede der slår vel deres lære tilbake. Så nå starter mitt liv. 47 år for sent. Livet er kun et glimt mellom to evigheter sies det. Og dette glimtet vil jeg leve levende. P.
1 Comment
Jeg var 20 år da jeg traff deg jeg var glad og livlig og litt naiv slik en jente på 20 år gjerne er
Året var 2002 og jeg gikk gjennom byen jeg var sendt til for å starte menighet og så inn i stuene til folk. Det var mennesker som bodde i varme stuer der de slappet av foran TV’en eller rundt spisebordet. Jeg lengtet etter å kunne gjøre det samme.
Noen år tidligere var jeg kommet med i en kristen karismatisk menighet i byen jeg bodde. Hjemme var det mye krangling og uforutsigbart i forhold til hva som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg var midt i de usikre tenårene og det karismatiske livet tiltalte meg. Her ble jeg fortalt at jeg var spesiell, verdifull og at Gud kunne bruke meg. Om jeg gjorde som de sa ble jeg akseptert, ja, ikke bare akseptert, men løftet opp, dratt fram og pekt på som et eksempel. Oppmerksomheten var god og så sårt ønsket. Jeg ble mer og mer ekstrem. Dro på alle bønnemøter, brydde meg mindre om skolearbeidet, prøvde å frelse alle rundt meg. Alle CD’ene mine med musikken jeg elsket, ble kastet. Det var verdslig musikk og kunne ha dårlig påvirkning. Jeg sluttet å lese bøker av verdslige forfattere, noe jeg elsket tidligere. Jeg leste heller om hvordan jeg kunne bli en radikal etterfølger av Jesus, hvordan jeg kunne se mirakler rundt meg og hvordan jeg kunne evangelisere mer effektivt. Etter videregående dro jeg videre for å tjene Herren på fulltid i Jesus Revolution. Dagene var fulle fra morgen til kveld. Vi skulle be, lese Bibelen, pugge bibelvers, synge lovsanger, høre undervisning, evangelisere, lære dans og drama som vi senere kunne bruke på gata til å fortelle om Jesus. Vi ble delt opp i team og sendt ut i byer i Europa hvor vi skulle starte menigheter. Vi var unge, vi var lidenskapelige, vi var ekstreme. På bønnemøter fikk vi tilsnakk om vi ikke var lidenskapelige nok, her skulle det ropes i tunger, her skulle det synges og profeteres. Hver uke skulle vi rapportere hvor mange vi hadde vitnet for, hvor mange syke vi hadde bedt for, hvor mange som hadde blitt omvendt og hvor mange vi disippelgjorde. Etter noen ble frelst skulle vi nemlig lære de opp til å bli radikale kristne som oss, disipler av Jesus. Vi dro på gatene, på skoler, på dører, ja, overalt hvor det fantes folk. Med oss hadde vi traktater, aviser produsert av Jesus Revolution, Bibelen og en iver etter å vinne nye mennesker. Vi ba for syke og ropte ut budskapet om himmel og helvete på gatene. Vi ba om at demonene og djevelens grep måtte slippe byen. Da ubehaget over å skulle ut på gaten satte inn lærte jeg meg på et punkt å skru av meg selv. Det var for tøft å skulle føle på ubehaget, frykten og presset. Jeg gjorde meg om til en maskin, eller robot. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Etter alt ubehaget med kjeft og uforutsigbare sinneutbrudd i oppveksten skydde jeg som pesten å få tilsnakk. Da var det lettere å heller gjøre som de sa og glemme meg selv. Fra skolen i Oslo runget ennå indoktrineringen vi fikk der i hodet mitt; ”I no longer live for myself, I am dead, crucified!” Dette hadde vi noen måneder tidligere ropt ut i unisont kor i undervisningssalen, som et mantra. Da jeg ble syk bestemte lederen seg for at sykdommen ikke skulle få oppmerksomhet da den ikke var fra Gud. Jeg måtte klare meg selv. Da jeg senere ble sykere etter en allergisk reaksjon mot medisiner jeg fikk utskrevet fikk jeg høre av en av hovedlederne at sånn går det når man ikke går til legenes lege (Gud) først. Stilte jeg spørsmål eller følte meg nedfor kunne jeg i verste fall oppleve at det ble bedt om at demonene skulle forlate meg. En gang lå en av hovedlederne oppå meg og skrek at demonene skulle forlate meg. Jeg ble redd for at noen så og skulle lure på hva som var galt med meg. Gud sa mye i tiden jeg var i Jesus Revolution. I det ene øyeblikket sa han vi skulle dra til mange byer i helgene for å evangelisere. Da det etter en stund ikke gikk så bra ble det avsluttet og lagt på is. Hadde Gud ombestemt seg? Gud sa også vi skulle få en ny fin leilighet i byen teamet mitt var sendt til. Leiligheten ble oppsagt uten at en ny var i boks. Da sa plutselig Gud til lederen som hadde fått for seg flyttingen, at vedkommende skulle dra til en annen by. Igjen stod vi andre med koffertene og madrassene våre uten et sted å bo. Ifølge Gud var psykologer farlige, høyere utdanning unødvendig, muslimer ugudelige og farlige, statskirkekristne lunkne og Norge på vei bort fra han. En av lederne mente standhaftig at sosialisme var fra djevelen. Jeg ble irettesatt kraftig da jeg stilte spørsmål ved dette. Jeg gjemte unna krimbøkene jeg fikk til jul, jeg kunne ikke se TV, ikke ha kjæreste (dette måtte jeg vente til jeg hadde vært med i noen år før det var lov), ikke ha sex utenfor ekteskap, helst ikke kysse før ekteskap, ikke høre på verdslig musikk og listen kan fortsette i det uendelige. Etter noen år begynte migrenen å komme oftere og oftere. Kroppen ble mer og mer sliten. En dag sa det stopp. Jeg våknet opp og kunne ikke stå på beina. Hele rommet svirret rundt og jeg var kvalm. Dette var min begynnelse på et liv i frihet. Nå snart ti år senere kommer jeg hjem til en varm stue. Jeg og kjæresten min lager god middag og slapper av med en TV-serie på kvelden. Jeg har fått meg en god utdannelse og en jobb jeg trives i. Jeg kjempet meg gjennom utdanningen min med migreneanfall og sosial angst. Jeg kom ut i en verden jeg ikke hadde kjent ordentlig siden jeg var 15 – 16 år. Jeg måtte finne meg selv på ny, lære hva som var meg, sette egne grenser, finne ut av egne verdier og tro. Det var skummelt til å begynne med. Så skummelt at noen dager klarte jeg bare være hjemme og gråte. Sakte, men sikkert har det gått bedre og bedre. Ennå kommer migrenen, ennå er jeg mer sliten enn andre på min aldre på grunn av alle påkjenninger dette har påført meg. Tross dette er livet fint. Jeg kan lese krimboken jeg fikk til jul, se TV-serien som alle snakker om, høre på favorittmusikken min uten dårlig samvittighet, stemme sosialistisk, være meg med alle følelser og meninger. Det beste er at livet i Jesus Revolution føles fjernere og fjernere, jeg er endelig fri. "Berit" |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed