|
Min historie begynner på tidlig 70 tall en gang. Det karismatiske tiår. Mine beste minner fra tiden før, er minner om varme dager med lek, sommer og sol. Ingenting var skremmende den gang, og slik ville det alltid være. Trodde jeg. Men ingenting varer evig. Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer komplisert. Jeg fulgte etter min mor inn i en menighet og en verden med frykt, tristhet og tomhet, der livet var frelse eller fortapelse, en illusjon om et evig liv hvis jeg bare fulgte Jesus. Tiden i de karismatiske menighetene huskes i bruddstykker. Tungetaler, syke mennesker som ble velsignet og demon utdrivelser. Alt dette blandet sammen med gladsang og historier om mennesker som ble frelst. Denne gleden de viste ville jeg også oppnå, hvis jeg bare ble frelst. Trodde jeg. Men angsten for fortapelsen, angsten for evigheten ble isteden til en alvorlig og selvutslettende angst. Årene gikk. Alle rundt meg var syndige. Tenk at de ikke kunne forstå at de var på villspor. Fortapt. Samtidig ble min eldre bror psykisk syk, og behandlingen han fikk var omvendelse. Jeg kan huske to alvorlige menn som førte ham inn i stuen. Bak en låst dør ble demonen drevet ut. Da jeg ble 18 år tok jeg et oppgjør med religion. Trodde jeg. Ble gift, fikk barn og jobb. Men angsten hadde festet seg, marerittene var mørke. Hvis jeg bare prøver å glemme, ville alt bli bra. Trodde jeg. Min bror døde for 12 år siden. Jeg fant han i leiligheten, alene på sofaen. En stripe heroin og medikamenter var det som var igjen. Bibelen stod i hyllen. Han kom til himmelen sa de, og en viss trøst var det i det. Alt har en mening, trodde jeg. Dagen etter var jeg på jobb igjen. Mesterens mester i fortrenging. Livet gikk tilsynelatende sorgfullt videre. Tiden leger alle sår, eller fortiden innhenter deg. Mange minner er visket ut, både glade og triste. Har nok fortrengt det meste. For ett år siden var jeg så utslitt av depresjon og angst at jeg ville avslutte alt. Depresjonen tok samtidig knekken på jobben min. Det ble mørkt. Nå ser jeg at alt blir langsomt lysere. Mine barn ser ikke ut til å være påvirket av mine vekslende humør. De skjønner ikke helt det lille jeg har fortalt dem. Heldigvis. Må vel ha vært igjennom det samme for og forstå det. Diagnose PTSD, påført av religion, er prisen jeg har betalt for en barndom i det "gladkristne" miljøet, et miljø som fremdeles lever i beste velgående. Bare litt mer listig og innpakket nå. Blir fysisk uvel når jeg ser politikere stå med foldede hender i disse menighetene. Dette er mennesker som skal styre dette landet. Religionsfrihet og ytringsfrihet heter det. Samme mennesker som også støtter omskjæring av barn i såkalte trygge omgivelser. Grusomt. I boken de tror på, står det: Det du gjør mot en av mine minste, gjør du også mot meg. Så allerede der slår vel deres lære tilbake. Så nå starter mitt liv. 47 år for sent. Livet er kun et glimt mellom to evigheter sies det. Og dette glimtet vil jeg leve levende. P.
1 Comment
Jeg var 20 år da jeg traff deg jeg var glad og livlig og litt naiv slik en jente på 20 år gjerne er
Året var 2002 og jeg gikk gjennom byen jeg var sendt til for å starte menighet og så inn i stuene til folk. Det var mennesker som bodde i varme stuer der de slappet av foran TV’en eller rundt spisebordet. Jeg lengtet etter å kunne gjøre det samme.
Noen år tidligere var jeg kommet med i en kristen karismatisk menighet i byen jeg bodde. Hjemme var det mye krangling og uforutsigbart i forhold til hva som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg var midt i de usikre tenårene og det karismatiske livet tiltalte meg. Her ble jeg fortalt at jeg var spesiell, verdifull og at Gud kunne bruke meg. Om jeg gjorde som de sa ble jeg akseptert, ja, ikke bare akseptert, men løftet opp, dratt fram og pekt på som et eksempel. Oppmerksomheten var god og så sårt ønsket. Jeg ble mer og mer ekstrem. Dro på alle bønnemøter, brydde meg mindre om skolearbeidet, prøvde å frelse alle rundt meg. Alle CD’ene mine med musikken jeg elsket, ble kastet. Det var verdslig musikk og kunne ha dårlig påvirkning. Jeg sluttet å lese bøker av verdslige forfattere, noe jeg elsket tidligere. Jeg leste heller om hvordan jeg kunne bli en radikal etterfølger av Jesus, hvordan jeg kunne se mirakler rundt meg og hvordan jeg kunne evangelisere mer effektivt. Etter videregående dro jeg videre for å tjene Herren på fulltid i Jesus Revolution. Dagene var fulle fra morgen til kveld. Vi skulle be, lese Bibelen, pugge bibelvers, synge lovsanger, høre undervisning, evangelisere, lære dans og drama som vi senere kunne bruke på gata til å fortelle om Jesus. Vi ble delt opp i team og sendt ut i byer i Europa hvor vi skulle starte menigheter. Vi var unge, vi var lidenskapelige, vi var ekstreme. På bønnemøter fikk vi tilsnakk om vi ikke var lidenskapelige nok, her skulle det ropes i tunger, her skulle det synges og profeteres. Hver uke skulle vi rapportere hvor mange vi hadde vitnet for, hvor mange syke vi hadde bedt for, hvor mange som hadde blitt omvendt og hvor mange vi disippelgjorde. Etter noen ble frelst skulle vi nemlig lære de opp til å bli radikale kristne som oss, disipler av Jesus. Vi dro på gatene, på skoler, på dører, ja, overalt hvor det fantes folk. Med oss hadde vi traktater, aviser produsert av Jesus Revolution, Bibelen og en iver etter å vinne nye mennesker. Vi ba for syke og ropte ut budskapet om himmel og helvete på gatene. Vi ba om at demonene og djevelens grep måtte slippe byen. Da ubehaget over å skulle ut på gaten satte inn lærte jeg meg på et punkt å skru av meg selv. Det var for tøft å skulle føle på ubehaget, frykten og presset. Jeg gjorde meg om til en maskin, eller robot. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Etter alt ubehaget med kjeft og uforutsigbare sinneutbrudd i oppveksten skydde jeg som pesten å få tilsnakk. Da var det lettere å heller gjøre som de sa og glemme meg selv. Fra skolen i Oslo runget ennå indoktrineringen vi fikk der i hodet mitt; ”I no longer live for myself, I am dead, crucified!” Dette hadde vi noen måneder tidligere ropt ut i unisont kor i undervisningssalen, som et mantra. Da jeg ble syk bestemte lederen seg for at sykdommen ikke skulle få oppmerksomhet da den ikke var fra Gud. Jeg måtte klare meg selv. Da jeg senere ble sykere etter en allergisk reaksjon mot medisiner jeg fikk utskrevet fikk jeg høre av en av hovedlederne at sånn går det når man ikke går til legenes lege (Gud) først. Stilte jeg spørsmål eller følte meg nedfor kunne jeg i verste fall oppleve at det ble bedt om at demonene skulle forlate meg. En gang lå en av hovedlederne oppå meg og skrek at demonene skulle forlate meg. Jeg ble redd for at noen så og skulle lure på hva som var galt med meg. Gud sa mye i tiden jeg var i Jesus Revolution. I det ene øyeblikket sa han vi skulle dra til mange byer i helgene for å evangelisere. Da det etter en stund ikke gikk så bra ble det avsluttet og lagt på is. Hadde Gud ombestemt seg? Gud sa også vi skulle få en ny fin leilighet i byen teamet mitt var sendt til. Leiligheten ble oppsagt uten at en ny var i boks. Da sa plutselig Gud til lederen som hadde fått for seg flyttingen, at vedkommende skulle dra til en annen by. Igjen stod vi andre med koffertene og madrassene våre uten et sted å bo. Ifølge Gud var psykologer farlige, høyere utdanning unødvendig, muslimer ugudelige og farlige, statskirkekristne lunkne og Norge på vei bort fra han. En av lederne mente standhaftig at sosialisme var fra djevelen. Jeg ble irettesatt kraftig da jeg stilte spørsmål ved dette. Jeg gjemte unna krimbøkene jeg fikk til jul, jeg kunne ikke se TV, ikke ha kjæreste (dette måtte jeg vente til jeg hadde vært med i noen år før det var lov), ikke ha sex utenfor ekteskap, helst ikke kysse før ekteskap, ikke høre på verdslig musikk og listen kan fortsette i det uendelige. Etter noen år begynte migrenen å komme oftere og oftere. Kroppen ble mer og mer sliten. En dag sa det stopp. Jeg våknet opp og kunne ikke stå på beina. Hele rommet svirret rundt og jeg var kvalm. Dette var min begynnelse på et liv i frihet. Nå snart ti år senere kommer jeg hjem til en varm stue. Jeg og kjæresten min lager god middag og slapper av med en TV-serie på kvelden. Jeg har fått meg en god utdannelse og en jobb jeg trives i. Jeg kjempet meg gjennom utdanningen min med migreneanfall og sosial angst. Jeg kom ut i en verden jeg ikke hadde kjent ordentlig siden jeg var 15 – 16 år. Jeg måtte finne meg selv på ny, lære hva som var meg, sette egne grenser, finne ut av egne verdier og tro. Det var skummelt til å begynne med. Så skummelt at noen dager klarte jeg bare være hjemme og gråte. Sakte, men sikkert har det gått bedre og bedre. Ennå kommer migrenen, ennå er jeg mer sliten enn andre på min aldre på grunn av alle påkjenninger dette har påført meg. Tross dette er livet fint. Jeg kan lese krimboken jeg fikk til jul, se TV-serien som alle snakker om, høre på favorittmusikken min uten dårlig samvittighet, stemme sosialistisk, være meg med alle følelser og meninger. Det beste er at livet i Jesus Revolution føles fjernere og fjernere, jeg er endelig fri. "Berit" - Derfor, enhver som bekjenner at han er forent med meg, ovenfor menneskene, ham vil også jeg bekjenne at jeg er forent med ovenfor min Far, som er i himlene; men hver den som fornekter meg ovenfor menneskene, ham vil også jeg fornekte ovenfor min Far, som er i himlene. Tenk ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden; jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. For jeg er kommet for å skape splittelse - en mann mot sin far og en datter mot sin mor og en ung hustru mot sin svigermor. Ja, en manns fiender vil være personer i hans egen husstand. Den som nærer større hengivenhet for far eller mor enn for meg, er meg ikke verd; og den som nærer større hengivenhet for sønn eller datter enn for meg, er meg ikke verd. Og enhver som ikke tar sin torturpæl og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sin sjel, skal miste den, og den som mister sin sjel for min skyld, skal finne den. (Matteus 10;32-39)
Begge mine foreldre var på det tidspunktet utstøtt, min mor har riktignok hele tiden trodd på læren og er i dag igjen et Jehovas Vitne, pappa på sin side ble utstøtt i 1996 og tror ikke på læren.
På det tidspunktet jeg tok dåpen hadde jeg nylig flyttet inn hos min far, og hadde fått streng beskjed om ikke å ta dåpen om jeg skulle få lov å reise på sommerstevnet, det samme stevnet jeg tok dåpen på. Samtalen jeg hadde med ekteparet dagen før jeg tok dåpen var nok helt avgjørende for at jeg gjennomførte dåpen dagen etterpå. Om en ser på hvem jeg var et år tidligere så var det vel lite som tydet på at jeg kom til å døpe meg. Jeg var sjeldent på møtene, og de gangene jeg var der, satt jeg ofte og duppet av. Det som ble en helomvending for meg var da min mor ble utstøtt og sluttet å gå på møtene. På det tidspunktet hadde jeg ingen familie igjen som knyttet meg til Jehovas Vitner, men jeg hadde stort sett alle vennene mine i Jehovas Vitner, og sant og si ikke et veldig godt forhold til hverken mor eller far. En kan vel si at jeg vokste opp i et noe ustabilt hjem. Jeg må jo innrømme at jeg hadde noe tro, men jeg var også noe kritisk til en del av læren. Jeg innså da min mor ble utstøtt at for å bevare omgangskretsen min måtte jeg satse på Jehovas Vitner på egen hånd for å ha noe håp om å forbli i miljøet. De siste månedene før jeg flyttet inn hos min far bodde jeg hos familien til en eldste i menigheten, og i denne tiden ble jeg sterkere og sterkere i troen. Jeg må vel si at dette var ikke bare pga. den religiøse påvirkningen jeg hadde da jeg bodde der, men mye pga. at jeg opplevde tiden da jeg bodde hos de som veldig god, og opplevde en stabilitet i hjemmet som ikke var meg vant. -Tiden i Jehovas vitner har gjort meg utrustet til å tørre å stå for mine meninger Så den 8 Juni 2006, bare 4 dager etter å ha fylt 16 tok jeg dåpen som et Jehovas Vitne. Det å skulle være Jehovas Vitne imens jeg bodde hjemme hos min far var på mange måter en utfordring. Jeg kan vel ikke akkurat si at valget jeg hadde tatt var noe godt for forholdet vårt heller, jeg levde vel et liv mer eller mindre adskilt ifra familien selv om jeg bodde hjemme. Selv om jeg var akseptert i det gode selskap som Jehovas Vitne var jo fremdeles min far utstøtt, noe som gjorde det vanskelig for meg å kunne ha besøk av venner. Jeg husker enkelte ikke fikk lov å besøke meg, eller hadde ikke samvittighet til å besøke meg fordi de kunne havne i en situasjon hvor de måtte snakke med pappa. Dette var jo også med å gjøre meg ganske adskilt ifra familien, da de aldri kunne bli noe særlig involvert i mitt sosiale liv. Det var mange utfordringer med å skulle være et Jehovas Vitne uten at noen i familien var med lengre. På mange måter var det en noe ensom tilværelse, i tillegg til at jeg måtte leve med forventningen om at de alle kom til å bli drept under dommedag, Harmageddon. Jeg husker jeg spesielt tenkte på lillesøsteren min som da var 4 år. Selv om det var en del utfordringer, så var det jo også en del ting som holdt meg innenfor annet enn bare troen, hovedsaklig det store sosiale nettverket jeg hadde, men også fordi jeg fikk mye oppmerksomhet og pris fordi at jeg sto imot de utfordringene jeg møtte. Jeg hørte mange priste meg som flink, og et godt eksempel. En tid etter jeg hadde tatt dåpen ble jeg også intervjuet som det gode eksempelet jeg var på et stevne for Jehovas Vitner foran et par tusen tilskuere. Som barn var jeg veldig ensom, og ble en del mobbet på skolen, så all bekreftelsen jeg fikk da jeg var Jehovas Vitne var på mange måter sårt trengt. En kan selvsagt argumentere at det ikke hadde vært sikkert at jeg hadde vært i en situasjon hvor jeg hadde behøvd denne bekreftelsen om jeg ikke hadde vokst opp i sekten. Kanskje hadde jeg utviklet meg mye bedre sosialt om jeghadde fått deltatt på bursdager, og ikke skilt meg ut i like stor grad i skolesammenheng når de andre elevene hadde juleverksted å lignende. Men i og med at jeg hadde en del andre problemer på hjemmebane opp igjennom oppveksten, så må jeg ærlig innrømme at jeg er usikker på om jeg hadde stilt så mye bedre sosialt uansett. Sånn sett vil jeg faktisk våge å påstå at tiden som Jehovas Vitne også har gjort meg mer selvsikker, og gjort meg utrustet til å tørre stå for mine meninger, selv med tøff motgang ifra mine nærmeste, riktignok mye pga. at jeg ikke hadde noen i familien som var med i Jehovas Vitner en god stund. Ironisk nok var det til slutt denne selvsikkerheten som til slutt gjorde at jeg klarte å bryte ut på den måten jeg gjorde. Emil Fra bloggen "Opposjonist.blogg.no" gjengitt med tillatelse fra forfatteren. |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed