Det er lenge siden jeg satt i klasserommet og tenkte på opprykkelsen. Det er mange år siden jeg valgte bort klassevenner for et aktivt liv i Menigheten. Hele mitt liv har jeg vært lojal. 

​ I dag er Menigheten i en fase med omorganisering, og det er mye ny informasjon som jeg skal forholde meg til. Jeg må velge om jeg vil søke om medlemskap i den nye organisasjonen, og må velge om jeg skal skrive under på at jeg vil fortsette å være med i givertjenesten. 

Hvis jeg velger å bli med i den nye organisasjonen, vil jeg beholde et stort og godt nettverk med familie og venner som jeg har sterke bånd til. Og finne meg i at jeg av og til kan få mareritt etter å ha hørt på taler med mange kraftfulle språklige bilder.

Alternativet er å ikke bli med videre. Da kan jeg disponere tiden min og pengene mine som jeg har lyst til. Men da vil jeg miste kontakten med familie og venner, helt eller delvis.

Så sitter jeg da i tenkeboksen, og lurer på om det er bare meg som er usikker. Er det jeg som er overfølsom som overreagerer på forkynnerstilen, eller er det forkynnerstilen som er usunn og jeg som reagerer sunt?

 
​
Sara

«De vet ikke hvordan du er bak lukkede dører, men Jehova vet. Han ser alt.» Jeg tvilte alltid på meg selv, og tenkte hvis foreldrene mine, som kjenner meg bedre enn noen andre, tror at jeg er ond, kanskje jeg er det. Kanskje de andre tar feil. Kanskje jeg tar feil.

Det var ikke før jeg flyttet ut, når jeg var 18, at jeg klarte å se på meg selv i et mer positiv lys. Men ironisk nok, var dette også en periode der jeg ble dypt deprimert. Jeg hadde ikke energi til å gjøre like mye som før og jeg ble mer og mer skuffet over meg selv. Ungdommene skulle bruke deres ungdom og energi til å tjene Jehova, og det kunne jeg ikke gjøre. Når jeg var 20 år giftet jeg meg. Jeg var fortsatt deprimert, og jeg visste at mannen jeg skulle gifte meg med ikke var mitt livs kjærlighet, men jeg ville ha min egen familie der foreldrene mine ikke kunne blande seg inn. Jeg tenkte at jeg kom ikke til å finne en bedre mann, fordi jeg var ikke god nok selv. Jeg trodde virkelig at Jehova kom til å hjelpe oss så lenge vi stolte på han. Men sånn gikk det ikke. Vi var en dårlig match, vi hadde en haug med økonomiske og psykiske problemer, og vi flyttet mye. Men til tross for alt det, klarte vi til slutt å bli, i det minste, utrolig gode venner. Jeg hadde stor respekt for hans intelligens og «stå på» vilje. Og vi lo mye sammen. Han var ofte helt oppgitt over hvor hard jeg var mot meg selv. Han sa til meg i etterkant «Jeg så hvor hardt du prøvde å gjøre alt riktig, og jeg så at du følte det ikke var godt nok. Og nesten ingen andre enn meg var villige til å si at det var godt nok. De ville at du skulle prøve hardere. Hvordan kunne Gud tillate noe slikt? Du var helt knust over det. Du levde nesten ikke.».

Det var min mann som «våknet» først, i desember 2020. Han kom tilfeldigvis over en artikkel om den store rettsaken i Australia angående misbruk av barn i trossamfunnet vårt. Det var en offentlig sak, der man kunne finne mye informasjon som ikke satte Jehovas Vitner i et godt lys. Han ble helt sjokkert, og begynte å undersøke litt nøyere. Og til slutt endte han opp på en YouTube kanal der en ex Jehovas Vitne avkrefter mange av overbevisninger på en veldig saklig måte. Jeg visste ikke hva han holdt på med. Men en dag kom han til meg og sa «Jeg tror ikke at jeg vil være en del av dette trossamfunnet lenger.» Jeg reagerte med sorg og frustrasjon. Dette handlet jo om liv og død. Og var dette nå enda ting til jeg måtte forholde meg til i ekteskapet vårt? Jeg ba noen om hjelp. Det var en eldste i menigheten vår som kunne snakke med han på samme nivå. Han fikk snakke med flere etter hvert. Men ingen kunne svare på spørsmålene hans på en saklig måte. Til slutt prøvde jeg å hjelpe han. For å kunne gjøre dette måtte jeg se på det fordømmende beviset selv. Det ble fort klart for meg at det var jeg som fikk hjelpen i denne situasjonen og ikke det motsatte. Det tok bare et par dager med undersøking før jeg var 100% overbevist over at jeg ikke hadde «sannheten» som jeg hadde trodd. Jeg leste gjennom «eldste boken» som hadde blitt lekket på nettet; jeg leste om alle gangene det hadde vært feil spådommer om Armageddon og hvordan de hadde prøvd å dekke over dem; jeg så bevis mot mange av datoene som er sentrale i trossamfunnets lærdom; jeg så på rettsaken i Australia og så en av «de salvede» - en av de «tro og kloke slavene» - lyve under ed. Og plutselig åpnet øynene mine seg.

Det var både skuffende, spennende, en lettelse, og en byrde. Jeg ble både sint og glad. Jeg var sint fordi jeg hadde brukt så mye tid og energi på noe som ikke finnes. Jeg var skuffet over alle falske løftene. Det var utrolig skuffende å høre min far over telefonen anklage meg: «Tar du dop? Det er jo den eneste forklaring for måten du har begynt å tenke på. Det du sier gir ingen mening.» Det var hans siste ord til meg før han la på, og jeg har ikke hørt fra han siden. Jeg opplevde mye sorg over et par nære venner, og lille søstrene mine – de kuttet all kontakt med meg. Når jeg skulle skrive brev til mine nærmeste for å si «farvel», føltes det nesten som om jeg skrev mitt eget selvmordsbrev. Det føltes helt unødvendig. Jeg hadde fortsatt mye kjærlighet og forståelse for alle. Jeg trodde bare ikke lenger. Hvorfor måtte det bli sånn? Det var nesten latterlig. Uansett, jeg bestemte meg for å ta kontroll over situasjonen. Jeg ville ikke bare sitte der og se at alle «vennene» mine skulle unfriende meg på sosiale media – pine meg selv med å se på alt jeg mistet. Så jeg tok dem bort selv. Det var vanskelig å se vennetallene gå ned fra 300+ til omtrent 30. De som var igjen var folk jeg ikke kjente så godt – kanskje gamle kollegaer eller medstudenter fra videregående jeg hadde aldri faktisk hadde snakket med. Og noen få som jeg hadde bare mistet kontakten med. Jeg slettet alle samtalene på SMS og WhatsApp for ikke å bli fristet til å lese gjennom dem når jeg var sårbar. Jeg gjorde alt for å ikke pine meg selv videre.
​

"Ann"

​Av "Ann"

Det moralske landskapet 
Hvis vi deler opp det moralske landskapet i 6 dimensjoner, og spør mange mennesker hvor stor vekt vi bør legge på de ulike dimensjonene, får vi et interessant bilde. 

Radar-diagrammet i Figur 1 viser tall fra spørreundersøkelser som er utført av sosialpsykologen Jonathan Haidt, sammen med flere andre forskere.

​Den blå gruppen i Figur 1 regnet seg selv som politisk konservative. De la omtrent like stor vekt på hver av de 6 dimensjonene:
1 - Rettferdighet/juks 
2 - Frihet/undertrykkelse
3 – Omsorg/skade 
4 - Lojalitet/svik 
5 – Autoritet/frekkhet 
6 – Hellighet – Renhet/forfall

Den oransje gruppen i Figur 1 regnet seg selv som politisk liberale. De la mer vekt på de 3 dimensjonene som angår omsorg for enkeltpersoner
1 - Rettferdighet/juks
2 - Frihet/undertrykkelse
3 – Omsorg/skade
enn på de 3 dimensjonene som angår tilhørighet til fellesskap
4 - Lojalitet/svik
5 – Autoritet/frekkhet,
6 – Hellighet – Renhet/forfall

De 6 dimensjonene i det moralske landskapet blir nærmere beskrevet senere i denne artikkelen.
​
I kapittel 12 i boken «The Righteous Mind - Why good people are divided by politics and religion» [Referanse 2] argumenterer Jonathan Haidt for at ulikheten mellom de konservative og de liberale har sin rot i medfødte karaktertrekk. De som regner seg selv som liberale har blant annet mer av karaktertrekket Åpenhet, mens de som regner seg selv som konservative har mer av karaktertrekket Frykt (nevrotisme). 
​

Rasjonelle og intuitive tankeprosesser
​Det er lett å tenke at vi velger våre moralske preferanser selv. Men i mange tilfeller har vi sterke meninger om hva som er rett og galt, godt og ondt, uten at vi kan si hvorfor. Hvor kommer disse moralske tilbøyelighetene fra? Selv om ingen beskrivelser vil bli helt korrekt, kan det være nyttig å bruke ulike innfallsvinkler for å få en bedre forståelse av hvordan det indre moralske kompasset er bygd opp.
​
I kapittel 2 i boken «The righteous mind» beskriver Haidt to ulike typer tankeprosesser. Han bruker metaforen om elefanten og rytteren i menneskesinnet, hvor rytterens oppgave er å tjene elefanten, se Figur 2.

​Rytteren representerer logiske og rasjonelle tankeprosesser. Rytteren er unik på den måten at den kan se for seg hva som kan skje i framtiden, lære nye ferdigheter, og legge planer for å oppnå suksess eller unngå fiasko.

Elefanten representerer de automatiske tankeprosessene, som inkluderer intuisjon, følelser, vaner, og alt som vi bare skjønner helt av oss selv.
 
Når vi blir utsatt for kritikk, vil den logiske og rasjonelle rytteren prøve å forsvare den intuitive elefanten. Rytteren er god på å finne, eller finne på, historier, argumenter, eller bevis som bekrefter at jeg har rett og motparten har feil.

Men rytteren har også en unik evne til å observere seg selv og innrømme, beklage og korrigere sine egne feil.
​

​Confirmation bias
​«Confirmation bias» kan forståes som «tendensen til å tolke nye bevis som bekreftelse på ens eksisterende tro eller teorier».

De intuitive tankeprosessene i menneskesinnet går veldig raskt. I en diskusjon vil vi lene mot den oppfatningen som vi intuitiv mener er riktig. Det er elefanten som styrer preferansene våre.

Ettersom rytterens oppgave er å tjene elefanten, vil rytteren lett tolke alle argumenter som bekrefter ens egen tro eller teori som sanne, og alle motargumenter som usanne. Dermed vil to parter i en meningsbrytning ofte få bekreftet at jeg selv kjemper for sannheten, mens motparten lyver.

Det hjelper ikke så mye å komme med nye fakta dersom man ønsker å få motparten til å endre mening. En vennlig samtale, der man viser forståelse for motpartens syn, kan være en mer effektiv måte å komme fram til en felles forståelse av virkeligheten. 
​

Sosiometeret
I kapittel 4 beskriver Haidt hvordan selvfølelsen er knyttet opp mot et innebygd sosiometer. Historisk har det vært veldig viktig for mennesker å beholde plassen sin i en flokk, fordi ingen kan overleve alene. Vi er derfor veldig følsomme for hva andre tenker om oss, som illustrert i Figur 3. Den som blir utestengt vil føle seg verdiløs, mens den som blir inkludert vil føle seg verdifull.

​Elefanten i sinnet holder orden på vår sosiale rang i flokken som vi tilhører, og vårt indre moralske kompass blir sterkt påvirket av sosiometeret.
​
Elefanten velger adferd som minsker risikoen for å bli utestengt fra flokken, og rytteren finner gode argumenter for å forsvare elefantens adferd. 
​

​Det moralske kompasset kan sammenlignes med en smakssans som kan oppøves, eller som et instrument som kan stemmes 
Metaforen om den moralske smaks-sansen er hentet fra del 2 av boken «The righteous mind». Haidt sammenligner de 6 moralske dimensjonene med 6 typer smaksløker. Smakssansen er medfødt, men den trenger å oppøves. 

De 6 moralske dimensjonene kan også sammenlignes med strenger på et instrument, som illustrert i Figur 4. Instrumentet er medfødt, men det trenger å stemmes [Referanse 3]. Hva som er god takt og tone varierer fra kultur til kultur. 

Instrumentet kan stemmes slik at det viktigste er å ta vare på flokken. Med et slik sosiosentrisk tankesett, er det viktig å ta vare på tradisjoner som styrker fellesskapet. Grunntanken er at siden «individet blomstrer i fellesskapets hage» er det viktig å lage sterke og gode fellesskap hvor individer kan trives og utvikle seg. Enkeltpersoner som tenker mest på seg selv, vil bli sett på som uansvarlige gratispassasjerer som ikke vil bidra til fellesskapets beste.
​
Instrumentet kan alternativt stemmes slik at det viktigste er å ta vare på enkeltindividet. Med et slik individualistisk tankesett, er det viktig å vise omsorg for de svake og solidaritet med de undertrykte. Det individualistiske tankesettet har bredt seg i vestlige, industrialiserte samfunn etter opplysningstiden. Svakheten ved et individualistisk tankesett er at bare noen få av strengene på instrumentet blir benyttet. Dimensjoner som skal til for å skape forpliktende fellesskap kan lett bli oversett eller for lite vektlagt.

En felles forståelse av moral kan binde mennesker sammen, mens ulike oppfatninger av moral kan gjøre oss blinde for de andres verdier. I noen tilfeller kan dype konflikter løses ved at begge parter i konflikten klarer å se verden fra motpartens ståsted. Et felles språk for å beskrive det moralske landskapet kan være første skritt for å skape større forståelse mellom mennesker. ​
​

De 6 moralske dimensjonene
​De 6 moralske dimensjonene kan beskrives på ulike måter. Sammenstillingen nedenfor er en forenklet oversikt over et omfattende materiale fra del 2 av boken «The righteous mind».

1 - Rettferdighet/juks 
Ingen mennesker klarer seg alene, og evnen til å samarbeide med andre utvikles tidlig i barndommen. Rettferdighetssansen hjelper oss til å bedømme hvem vi kan samarbeide med, hvordan innsats bør belønnes, og hvordan brudd på tillitt bør straffes.

1. En rettferdig adferd kan beskrives om ærlig, rimelig, samarbeidsvillig og tillitsvekkende.
2. Overdrivelse av rettferdighet kan vise seg som utøvelse eller aksept av urimelig og overdreven kontroll.
3. Mangel på rettferdighet kan vise seg som utøvelse eller aksept av løgn, overdrivelser, bortforklaringer, lureri, juks og bedrageri.

​2 - Frihet/undertrykkelse 
Vi har et innebygd behov for autonomi, frihet og selvstendighet. Evnen til å stå opp for seg selv, si nei når det er nødvendig, og vise solidaritet overfor undertrykte sikrer oss mot undertrykkelse og misbruk av makt.

1. En autonom adferd kan beskrives som uavhengig, selvstendig og ansvarlig.
2. Overdrivelse av personlig frihet kan vise seg som utøvelse eller aksept av uansvarlighet, og i ytterste konsekvens anarki, lovløshet og alles kamp mot alle. 
3. Mangel på personlig frihet kan vise seg som utøvelse eller aksept av underdanighet, selvutslettende adferd, undertrykkelse og frihetsberøvelse. 

3 – Omsorg/skade
Et menneskebarn blir født helt hjelpeløst, og omsorgspersonenes evne til å se barnets behov, føle barnets smerte, gi barnet næring, vise omsorg og skape trygghet er nødvendig for barnets overlevelse og trivsel. 

1. En omsorgsfull adferd kan beskrives som medfølende, hjelpsom, vennlig, mild og nærende. 
2. Overdrivelse av omsorg kan vise seg som utøvelse eller aksept av overbeskyttelse og kontroll.
3. Mangel på omsorg kan vise seg som utøvelse eller aksept av krenkelser, trusler, vold, tvang, og utøvelse eller aksept av handlinger - eller mangel på handlinger - som påfører andre smerte, lidelser eller skade. 

4 - Lojalitet/svik 
Mennesker er flokkdyr, og vi trives best i en flokk av likesinnede. Vi har en stor evne til spille på lag med andre for å forme et fellesskap. Samholdet i flokken styrkes ved felles handlinger, felles normer, og også ved vi-dem eller innenfor-utenfor retorikk. 

1. En lojal adferd kan beskrives som samlende, støttende, en god lagspiller med villighet til å ta parti for flokken, og også villighet til å ofre noe av sitt eget til fordel for fellesskapet.
2. Overdrivelse av lojalitet kan vise seg som utøvelse eller aksept av rigid, hard, stiv, ubøyelig adferd, og utøvelse eller aksept av urimelige krav om underdanighet, lydighet og troskap. 
   
   Hvis innenfor-utenfor retorikken forsterkes med et fiendebilde, hvor «Vi» er de «gode» og «de andre» er de «onde», kan det oppleves som svik hvis noen velger å samarbeide med «de andre» eller noen forlater sin egen flokk
   
   
3. Mangel på lojalitet kan vise seg som utøvelse eller aksept av svikefull adferd, utroskap, angiveri, forræderi og opprør.
   
   En av grunnene til at det er så vanskelig å varsle om kritikkverdige forhold i et fellesskap som man selv er en del av, er at varslingen i seg selv kan oppfattes som en illojal handling eller forræderi.

5 – Autoritet/frekkhet 
Mennesker i en flokk har ulik kompetanse og ulike egenskaper, og det vil alltid oppstå formelle og uformelle strukturer i en flokk. For å kunne nyte godt av de felles godene er det nødvendig å ha evnen til å finne sin plass og innordne seg i et hierarki.

1. En adferd som anerkjenner autoriteter, kan beskrives som pliktoppfyllende, høflig og respektfull.
2. Overdrivelse av respekt for autoriteter kan vise seg som utøvelse eller aksept av maktmisbruk, og i ytterste konsekvens tyranni og diktatur. 
3. Mangle på respekt for autoriteter kan vise seg som utøvelse eller aksept av frekkhet, oppsetsighet og undergravende adferd.

​
6 – Hellighet – Renhet/forfall
I naturen finnes det mat som er giftig, og det er viktig å ha evnen til å skille mellom spiselig og uspiselig. Det er også viktig å hindre spredning av smittsomme sykdommer, ved å ha evnen til å skille mellom rent og skittent, friskt og sykt.

Ordet «hellig» betyr adskilt. I historiens løp har ulike handlinger blitt regnet som rene eller urene, og nye og fremmede ideer har blitt sett på som like farlige som smittsomme sykdommer. På samme måte som det var viktig å kunne skille mellom spiselig og uspiselig mat, ble det viktig å lage et skille mellom rene og urene handlinger, og rene og urene personer. Urene personer skulle utestenges og isoleres, på samme måte som mennesker med smittsomme sykdommer.

1. En hellig eller ren adferd, kan beskrives som adskillelse fra forurenset mat, avhold fra umoralske aktiviteter, respekt for tradisjoner, og sysselsetting med edle og gode aktiviteter.
2. Overdrivelse av egen hellighet og renhet kan vise seg som utøvelse eller aksept av forakt, degradering, baksnakking, demonisering av andre personer eller grupper, eller i ytterste konsekvens utøvelse eller aksept av folkemord.
   
   Et eksempel på degradering av andre personer eller grupper av personer, er å bruke navn på urene dyr, slik som rotte, gris eller insekt, som kallenavn
   
   
3. Mangel på adskillelse, eller en vanhellig eller uren adferd, kan vise seg som utøvelse eller aksept av sammenblanding av rent og urent, rett og galt, lys og mørke, og beskjeftigelse med aller aksept av umoralske og avskyelige handlinger, eller nedbryting av respekt for tradisjoner.​
   ​
   

Tilhørighet til et fellesskap er viktig
​I den tredje delen av boken bruker Haidt metaforen «Vi er 90% sjimpanse og 10% bie» for å beskrive flokk-mentalitet. Ingen mennesker klarer seg alene, og vi trives best når vi er inkludert i et fellesskap.

Sport, kultur og religion er eksempel på flokk-aktiviteter. Likhet, slik som felles verdier, felles mål, lik klesdrakt og lik mat styrker gruppefølelsen. Symboler, slik som flagg og merker, gjentagelse av ritualer, sang, synkronisert oppførsel og dans, og regelmessige sammenkomster, styrker også gruppefølelsen. Samtidig som vi trenger tilhørighet til vår egen flokk, kan vi alle ha fordeler av vennlig konkurranse, handel eller samarbeid på tvers av flokk-tilhørighet.
​
Opplevelse av ærefrykt (awe), i naturen, i kulturelle eller religiøse sammenhenger, binder mennesker sammen og gir følelsen av å tilhøre noe større enn meg selv. Det slår på bikube-bryteren, og får oss til å arbeide til det beste for flokken, som illustrert i Figur 5.

​Tilhørighet til et felleskap kan fostre fram det beste i et menneske. Tette sosiale bånd, gjensidig tillitt, omsorg for hverandre og offervilje kan sees på som verdifull sosial kapital. Denne kapitalen tar lang tid å bygge opp, men kan lett rives ned igjen ved uvitenhet om de usynlige strukturene i et menneskelig fellesskap. Man hjelper ikke en bie som har det vanskelig ved å rive ned bikuben.

Mange kulturelle og religiøse tradisjoner har som mål å ta vare på og stabilisere strukturer i menneskelige fellesskap. Ritualer rundt livshendelser som fødsel, overgang til voksen, giftemål og dødsfall styrker sosiale bånd. Regelmessige sammenkomster styrker tillitten, omsorgen og offerviljen.

Felleskap kan få fram det beste i et menneske, men kan også få fram det verste i et menneske. Hvis flokken vi tilhører blir angrepet av en fiendtligsinnet flokk, kan vi godta adferd som vi ellers ville regne som helt uakseptabel.
​

Drømmen om en idealverden, hvor ingen blir offer for undertrykkelse eller utestenging
I sangen ««Imagine there’s no heaven» av John Lennon fra 1971 – tegnes det et bilde av en idealverden uten grenser som skiller oss, ingen religion som stenger andre utenfor, ingen himmel eller helvete, en verden hvor alle er like og lever som ett.

​Et individualistisk og liberalt tankesett har ført til store framskritt i verden, med framvekst av demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Men individualisme i rendyrket form river ned den sosiale kapitalen i samfunnet. Frie og selvstendige mennesker uten tilhørighet til et fellesskap blir lik ensomme skilpadder som kun har sitt eget skall å beskytte seg med, se Figur 6.

Prøv å forstå de andre sine historier
I kapittel 12, «Can’t we all disagree more constructively?» forklarer Haidt hvordan våre medfødte karaktertrekk, sammen med våre erfaringer, vil påvirke om vi er mest tilbøyelige til å være liberale eller konservative i politiske og religiøse spørsmål. Disse karaktertrekkene og erfaringene vil også påvirke hvilke narrativer, eller historier, vi benytter for å beskrive oss selv og verden rundt oss. 

Disse narrativene, eller historiene, er ikke nødvendigvis sanne gjengivelser av historiske hendelser, men heller en moralsk tolkning av virkeligheten. Dersom de ulike politiske partier og religiøse grupper prøver å forstå motpartens historier, og de andres vektlegging av de ulike moralske dimensjonene, kan det være et viktig skritt mot et bedre samfunn.
​
Balanse eller krig?
Ideen om balanse mellom yin og yang kommer fra oldtidens Kina. Balanse kan sees på som et gode som man skal streve etter, og ytterpunkter kan sees på som et onde som skal unngås.

Dette står i motsetning til enkelte vestlige oldtidskulturer, hvor det gode og det onde ble sett på som motpoler som lå i krig med hverandre. Menneskets natur var i stand til å gjøre både godt og ondt, og krigen mellom det onde og det gode skulle føres både inne i mennesket og i samfunnet. Det var viktig å velge parti med «de gode», og alt samarbeid med «de onde» ble sett på som svik og forræderi. 

Det er ikke uvanlig at ledere av en flokk overdriver «de andre» sin fiendtlighet for å styrke det indre samholdet i sin egen flokk. I beste fall kan retorikken trigge viljen til å ofre noe av sitt eget for flokkens beste. I verste fall kan retorikken trigge fiendskap mot «de andre» eller «verden utenfor».

Vennskap på tvers av tilhørighet til livssyn eller politiske eller religiøse grupper fostrer mellommenneskelig forståelse. Dersom jeg lytter til andre sine historier, og forstår deres verdier, kan jeg se på dem som gode mennesker som jeg kan lære noe av, istedenfor som fiender eller motstandere som skal bekjempes eller utestenges.

Respektfull dialog
Vi lever i en opplyst og sivilisert kultur, med plass til mennesker med ulike religiøse og politiske oppfatninger. Vi vet at tilhørighet til fellesskap er viktig, og at ulike fellesskap har ulike moralske verdisett.  Mennesker med et annet tankesett enn meg selv behøver ikke være umoralske eller uten normer eller verdier. Det kan derimot hende at de indre kompassene er ulikt justert.

Jeg slutter meg til Haidts konklusjon, at fiendebilder og fiendtlig retorikk har skapt unødvendig polarisering i samfunnet, og at respektfull dialog er veien å gå for å komme tilbake til gjensidig forståelse mellom mennesker.
 
Fra et medlem i BCC (Smiths venner)
--------------------------------
Referanser
Referanse 1
Figur 1 er konstruert etter tall fra denne tabellen og fra figur 2.3 i artikkelen «Moral Foundations Theory: The Pragmatic Validity of Moral Pluralism» av Jonathan Haidt og flere, fra 2013. 
Referanse 2
The Righteous Mind - Why good people are divided by politics and religion, av Jonathan Haidt, 2013
Referanse 3
«Moralpolitiet» Artikkel av Jens Erik Paulsen i Norsk filosofisk tidsskrift, 03/2017 
 
Illustrasjoner: Egne
​

Enda en morgen med flere kilo på skuldrene. Snøen føles ekstra tung, jeg går og går, men føler ikke at jeg kommer meg særlig mye lengre frem.
Desember er den verste måneden. Alt dreier seg bare om jul, og alle ser ut til å glede seg. Selv er jeg glad når alt er over, når livet går tilbake til normalen. Det hender at noen spør hva jeg ønsker meg til jul, før de kommer på det, lukker munnen og ser tydelig ubekvemme ut. Det er som at alle unngår meg i den perioden jeg har det vanskeligst.
 
For jeg og min familie feirer ikke jul. Jeg vet grunnen, men det gjør likevel vondt. Det er så ensomt. Jeg skulle ønske at jeg kunne være med på de vanlige aktivitetene på skolen. Jeg skulle ønske at jeg ikke sto utenfor. Jeg skulle ønske at jeg ikke ble behandlet annerledes.
 
Jeg møter Emma utenfor huset hennes. Jeg liker henne. Men vi kan aldri bli nære venner. Hun lever et annet liv enn meg og min familie. Vi kan bare omgås folk i menigheten, omgås vi folk utenfor kan vi bli påvirket av dem, bli fristet til å gjøre noe som er feil, og dermed bli ledet bort fra Jehova.
 
Det er litt rart, egentlig. Jeg forstår det, samtidig som jeg ikke forstår i det hele tatt. Emma er en fin person, snill mot alle. Samtidig er hun farlig, har jeg lært. Hun kan få meg til å skli av veien til Paradiset. Og dit vil jeg jo. Paradiset er belønningen for alle fristelser man står imot.
 
Likevel, nå føler jeg meg alt annet enn lykkelig og motivert til å fortsette. Alt er så tungt. Men jeg kan ikke risikere å miste alt. Jeg må gå videre, jeg må tjene Gud.
 
Jeg skulle ønske at noen kunne se meg, her jeg står og er så liten og alene.
 
Jeg skulle ønske at jeg ble sett, ikke bare som noen som ikke feirer jul, men som meg. Jeg skulle ønske at noen kunne bry seg litt. Jeg skulle ønske at noen så dette som er inni meg, dette som gjør vondt, og som kunne si noe som fikk meg til å føle meg bedre.
 
Av og til tviler jeg. Er det dette jeg vil, er det dette jeg tro på? Men tvil er farlig, jeg rister den av meg og innser at jeg bare er svak. Det eneste som vil hjelpe er at jeg ber mer til Gud og studerer Bibelen mer.
 
Jeg ser tilbake på huset vårt mens jeg går til bussen. Emma gleder seg til juleverkstedet i dag, og snakker bare om alt hun gleder seg til. Hun har ingen bekymringer utover leksene og Emil i klassen som hun liker, men som hun tror liker Anne mer. Jeg forsøker å smile sammen med henne. Om noen uker er vi i januar, og alt er heldigvis over for denne gang.

Jeg har skrevet denne teksten i håp om at vi kan løfte blikket litt og se oss rundt.

For jeg har vært denne jenta.
 
Jeg vokste opp i en liten landsbygd der alle visste hvem vi var som familie, men ingen visste hvordan jeg hadde det. Folk snakket, men ingen spurte meg direkte. Og dette førte til at jeg følte meg så usynlig. Men hvis noen hadde stoppet opp, hvis noen hadde spurt meg hvordan jeg egentlig hadde det, så ville jeg kjent på følelsen av å bli sett. Selv om jeg sikkert ikke hadde fortalt så mye der og da. Men jeg tror det ville satt i gang en prosess hos meg. Slik at jeg med tiden ville turt å åpne meg til en annen voksen, og forklart hva som tynget meg. Å bli sett er uvurderlig.

Ti minutter av ditt liv og din omtanke kan bety mye mer en du tror. 


Dyveke

Så er det sikkert en hel del innenfor som tenker ”slike uttalelser kommer ikke fra BCC, det må stå for den enkeltes regning”. Og slik er det med alt. Jeg er sikker på at BCC har en slags rekord i ansvarsfraskrivelse. Men disse holdningene kommer fra et sted, og intensjonen er å beskytte menigheten. Om menigheten ikke vil stå for slike uttalelser så trengs det en aldri så liten oppvask blant medlemmene.
 
Når dere møter kritikk slik dere gjør, så gjør dere det samtidig veldig vanskelig å være kritisk. Dere kan ikke sitte der og si at det er ytringsfrihet og at dere oppfordrer folk til å bruke den samtidig som dere knytter ALT av kritisk art til PSY-Group. Selv enkeltpersoners opplevelser er tydeligvis del av en påvirkningsoperasjon. Ser dere ikke at dette begrenser folks rom til å ytre seg?

​Medlemmene linker i vei til ulike sider på bcc.no og ser ut til å tro at alt som står der fører til en slags åpenbaring. Men mye av ”dokumentasjonen” har ullne formuleringer som ”for det meste var dette…” Så hva er det da som IKKE dokumenteres? Hva var unntakstilfellene som ikke dekkes av ”for det meste”. Det er ikke troverdig for fem flate øre når man utelater ting. Da blir det jo tydelig at det som deles er det ledelsen i BCC ØNSKER at verden skal få vite. Og så knytter de flere navngitte personer til en påvirkningsoperasjon med ulne ”bevis” på at det er tilfelle. Bevisene (så langt jeg har sett) er at man eksempelvis stod i et kopifelt på en epost, eller man ble nevnt med ordet ”klient” foran, uten at det stod noe om klient for hva.
 
En ledende person gjør et poeng av at eposter ikke beviser stort i seg selv, da det kan bli tatt helt ut av kontekst. Jeg er klar over at han blogger for egen regning, men hva gjør BCC da? De tar eposter ut av kontekst og skaper sin helt egne virkelighet som de trer ned over hodet på sine medlemmer. Hva var det kalt igjen? Påvirkningsoperasjon tror jeg det var….

"Anita"

"Marianne"