|
Ingenting er helt svart eller helt hvitt. På noen områder har jeg nok fått hjelp i akademiet, men i ettertid ser jeg at det er mange andre steder jeg ville fått den hjelpen. Det jeg skriver om er min opplevelse av Addiktologi akademiet og dets ledelse/filosofi . Slik jeg opplevde akademiet var deres mål først å få kontroll og makt over de som kom inn, ved å manipulere de nye medlemmene til å tro at de er sykere enn de er og smittet av familiesykdommen "dysavhengighet", og at det var viktig å bryte eller holde avstand til familien sin for å kunne bli frisk. Akademiet har etablert en alternativ "familie" for sine medlemmer, som overtar de sosiale funksjoner en familie og venner normalt har feks bursdagsfeiringer og interne feiringer av høytider. Medlemmer som vurderte å besøke sin biologiske familie ble forklart at de i tilfelle valgte den "syke familien" og måtte forvente å få "tilbakefall", men at de ved å velge "akademifamilien" ville forbli i "tilfriskning". For å få fortgang på tilfriskningen anbefales medlemmene å delta på akademiets mange helgekurs (ca. kr. 4000,- pr helg) og medlemmene anbefales også på det sterkeste om å "utdanne" seg i akademiet (sekssifret beløp). Her misbrukes mange fagbegreper som at det er et "universitet" og at man oppnår graden "master i addiktologi" og "gestaltterapaut".. Så kommer en fase der medlemmene manipuleres til å tro at familien er fortapt, at det bare er snakk om tid før familiedysfunksjonen får katastrofale følger, og at de med den hjelp de får i akademiet, og sin "nye kunnskap" er de eneste som kan redde familien fra katastrofen. Nå starter en ny fase med aggressiv kontakt med familien for å overbevise dem om at de er syke, og at eneste redningen vil være å melde seg inn i akademiet, starte i prosessgrupper (kr. 24000,- i året), og at om de ikke gjør det er relasjonen med familiemedlemmet over for godt. Medlemmet er nå så indoktrinert (syk) og manipulert at de tror helt og fullt på at familien er fortapt og at de faktisk er "familiens eneste håp". Om de så klarer å hanke inn noen familiemedlemmer oppnår de anerkjennelse internt, og om de ikke klarer det får de anerkjennelse for at de har kuttet ut familierelasjonen. I ettertid tenker jeg at akademiets egentlige mål med å sende sine indoktrinerte medlemmer hjem til sine biologiske familier, er at de skal mislykkes, og at det som er igjen av medlemmets relasjon til familien kuttes for godt, slik at medlemmet får et enda sterkere avhengighetsforhold til akademiet. Jeg kom inn i akademiet fordi alternativet var samlivsbrudd, min mann hadde fått klar beskjed om at han ikke ville bli frisk så lenge han levde med en syk kone. Når jeg så kom inn fikk vi klar beskjed om at vi ikke ville bli friske så lenge vi hadde omgang med den øvrige familien. Det ble et rart år der vi ekskluderte oss selv fra resten av familien, ikke deltok i familien ved høytider som jul og påske, og ikke bursdager. Som medlem i akademiet gikk jeg også langt i å presse noen av mine familiemedlemmer og truet med å bryte kontakten. Dette må jeg selv ta ansvar for, beklage og lære av. Når jeg forlot akademiet fikk jeg klar beskjed om at jeg var egoistisk og ansvarsløs, at jeg ville ta med meg familien ned i avgrunnen. Jeg var ikke lenger "redd" for fordømmelsen fra akademiet, men jeg var redd for å ha ødelagt forholdet mitt til familien. Men jeg ble ikke møtt med sinne, utestengelse eller krav om unnskyldninger. Jeg ble møtt med forståelse, og enda viktigere, med tid så jeg selv fikk fordøye det jeg hadde opplevd. Som pårørende tenker jeg det er viktig å stole på seg selv og sine egne følelser, og det er lov å sette grenser når noen tråkker over dine grenser. Og når du klarer å la være å ta igjen, har du kommet langt ("Den som er uten feil kan kaste den første steinen"..) Vi gjør jo alle feil og ofte er det lettere å se når andre gjør feil enn når vi selv gjør det. Den største utfordringen i møte med familiemedlemmer som er i akademiet er kanskje at dere ikke har samme virkelighet og at dere begge gjør krav på å ha den virkelige virkeligheten... Da viser ingen av dere respekt for den andre. Jeg tenker at vi kan begynne med oss selv og respektere andre selv om vi ikke er enige med det de står for. Kanskje klarer vi å ha en undrende innstilling til den andre i stede for å kritisere/ krangle. "Marianne" Har du selv vært medlem av Addictologiakademiet, eller er pårørende til noen som er medlem? Ta kontakt med oss, så kan vi formidle informasjon om en støttegruppe på Facebook: hilde(at)hjelpekilden.no
118 Comments
Det er en netting, kald netting. En netting består av mange hull, store hull. Et slim, et hardt men mykt, som smygende gele, vil trenge seg gjennom nettingen. Nettingen skiller deg og geleen. Du vil ha geleen, du drar litt i den, men du lar den velge selv.
Slimet kommer seg gjennom nettingen, den tiltrekkes av deg når den er i nærheten av deg. Du kjenner dens varme og mykhet, den får deg til å smelte inn i den. Men den er fortsatt bak nettingen. Noen ganger vil du kjenne den kalde nettingen gjennom slimet, andre ganger er den nesten umerkelig, andre ganger igjen, vil du kun kjenne nettingen når du prøver å berøre slimet. For slimet har trekt seg tilbake. Det er ting som får slimet til å trekke seg tilbake. Det er nettingen. Nettingen får den til å tenke. For nettingen gjør vondt når den trenger seg gjennom til deg. Den gjør så vondt at slimet noen ganger må trekke seg tilbake. Da vil du merke kaldheten, du vil også kjenne litt av smerten, siden det er du som må prøve å komme gjennom den. Bak nettingen ser den deg. Den er lykkelig bak nettingen. Den er lykkelig så lenge den ikke berører nettingen. Den er lykkelig de sekundene den kjenner varmen din også, de sekundene den glemmer sannheten og virkeligheten. For virkeligheten er at nettingen skjærer og stikker, sannheten er på dens side. Når den glir sakte tilbake igjen, kjenner den smerten av sårene den forårsaket, den kjenner igjen gleden av å være uten nettingen presset inn i seg. Men den skulle så gjerne ønske at du var på den andre siden av nettingen, så det ikke hadde gjort så vondt. Men når du er litt lengre borte. Du blir aldri glemt, men når du er litt lengre bort. Når slimet ikke kan se deg. Da kjenner den et behov. Den kjenner lengsel. Så søker den sin sides lykke og kjenner den. Den varmer. Den gjør godt. Ekte godt. Smilende godt. Levende godt. Den får alt annet til å virke uviktig. Den får slimet til å leve. Den får sårene til å brenne. De brennende sårene får plaster. De renses og gror. Slimet kan igjen leve lykkelig glad og føle at hver bevegelse gjør godt. Det er ingen skammelig lykke. Den lykken lyser. Ingen falsk lykke. Du blir som en liten lykke i livet. Men ikke livets lykke. Den vil dele sin lykke med deg, men du føler den bare kald. Nettingen vil ALLTID være der. Ikke nødvendigvis. Men så lenge du står på den siden, vil den være der. Du kan klatre over den, men først må du se at der henger et tau du kan bruke. Men dine øyne ser ikke tauet. Slimet ser det. Du ser kun piggtråder på toppen av gjerdet. Du må nok over dem. Du må kjenne piggene inni deg for å komme over nettingen. Så husk dette neste gang du berører slimet. Det elsker varmen din. Elsker din kjærlighet. Men den gir slimet smerte. En smerte som gjør dagene tunge. Sår som er vanskelig å tette. Det gjør den vanskeligere å åpne seg uten at det svir. Den blir mer inneslutta for den klarer ikke bevege seg pga det gjør vondt, og tar ikke sjansen på å åpne munnen i frykt for at sårene skal brenne. Men dette vonde blir glemt når den får komme inn i varmen din. Når den igjen får strekke seg gjennom nettingen. Som igjen vedlikeholder sårene. De sårene må renses. Men den glemmer sårene og nettingen. Den er i sin egen lille verden da. Men des nærmere du kommer, des mer vil du kjenne nettingen som er kald. Du vil kjenne kulden fra den kalde nettingen des nærmere du presser deg imot. Men det du ikke vet, er at der er en netting, du ser den ikke heller. Du bare føler den mot slimets kropp. Så når slimet er ekstra kaldt, er det bare nettingen du kjenner. Da prøver slimet å stabilisere seg. Den må bestemme seg. Den kan ikke komme gjennom nettingen. Den vil ikke. For det som gjør den lykkelig er på den siden av nettingen der den er. Over nettingen vil den rifte seg opp, sår som aldri gror. Den vil måtte leve med disse vonde sårene, og glemme renheten og lykken, og bare nyte varmen din og leve av din glede. Men hva om du blir borte? Hvems glede skal den da leve av? Den tar ikke sjansen på å forlate siden sin. Når lykken er nær den, er nettingen kald mot deg. Når lykken er glemt, er varmen hos den nær deg. Den har en ekte lykke. Du er dens falske lykke. Slimet er meg. Nettingen er det som skiller meg og deg. Min tro er på min side. Ditt liv er på din side. Mens isrealittene vandret førti år i ørkenen på jakt etter det hellige land, møtte de mange utfordringer. En av dem var et møte med kvinnene fra den midianittiske stamme, som ble brukt i et taktisk spill av kongen av Moab for å korrumpere isrealittene fra innsiden. Ved å forføre de isrealittiske mennene, klarte kvinnene å få mange til å vende seg bort fra sin gud, og isteden tilbe Baal, en konkurrerende gud på den tiden. Gud befalte så at isrealittene skulle hevne seg for dette, tolv tusen rustet seg til krig, de plyndret Midians byer, brente de ned, drepte menn, guttebarn og alle kvinner som hadde hatt omgang med menn.
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed