|
Et medlem av Brunstad Christian Church har reflektert over trossamfunnets forhold til storsamfunnet og andre religiøse miljøer, og har sendt denne presentasjonen til Hjelpekilden:                       "Ann"
0 Comments
Det har vært mange diskusjoner rundt NRK Brennpunkts fremstilling av Brunstad Christian Church (Smiths Venner) i den kritiske dokumentaren «Guds utvalde». Det føles ikke godt å bli kritisert, og det er lett å forstå at ledelsen og medlemmene i BCC ønsker å forsvare seg når de føler at kritikken er uberettiget. Men det går an å se på kritikk utenfra som noe annet enn falske anklager og forfølgelse. Det kan jo hende at det har blitt gjort noe som er kritikkverdig, og det kan jo finnes en mulighet for at enkelte ting kan gjøres bedre. En kvinne i BCC har reflektert litt rundt at trossamfunnet hun er en del av hevder at de er forfulgt. Hun har valgt å formulere tankene sine i form av en tegneserie basert på animasjonsfilmen Smallfoot.                                Av "Ann"
I boken «The righteous mind. Why good people are divided by politics and religion» fra 2013 gir sosialpsykologen Jonathan Haidt oss en grundig innføring i banebrytende forskning innen feltet moralpsykologi. Boken utfordrer måten vi tenker på moral og umoral, rett og galt, godt og ondt, religion, politikk, evolusjonsbiologi og gruppedynamikk. Boken gir bilder og begreper som kan være nyttige for de som ønsker å føre en respektfull dialog på tvers av livssyn og religiøs og politisk tilhørighet. Som medlem i en konservativ menighet opplever jeg ofte at mennesker med ulike oppfatninger snakker forbi hverandre. Mangel på forståelse – både av seg selv og av motparten – fører alt for ofte til polarisering og fiendskap. I denne artikkelen gir jeg et uttrekk fra boken «The righteous mind. Why good people are divided by politics and religion» i håp om at mennesker med ulike livssyn kan være uenige på en bedre måte. Det moralske landskapet Hvis vi deler opp det moralske landskapet i 6 dimensjoner, og spør mange mennesker hvor stor vekt vi bør legge på de ulike dimensjonene, får vi et interessant bilde. Radar-diagrammet i Figur 1 viser tall fra spørreundersøkelser som er utført av sosialpsykologen Jonathan Haidt, sammen med flere andre forskere. Figur 1: Radar-diagrammet viser hvor relevant 6 ulike moralske dimensjoner er på en skala fra 0 = ikke relevant til 5 = veldig relevant, for to grupper deltakere i en studie fra 2011. [Referanse 1]  Den blå gruppen i Figur 1 regnet seg selv som politisk konservative. De la omtrent like stor vekt på hver av de 6 dimensjonene: 1 - Rettferdighet/juks 2 - Frihet/undertrykkelse 3 – Omsorg/skade 4 - Lojalitet/svik 5 – Autoritet/frekkhet 6 – Hellighet – Renhet/forfall Den oransje gruppen i Figur 1 regnet seg selv som politisk liberale. De la mer vekt på de 3 dimensjonene som angår omsorg for enkeltpersoner 1 - Rettferdighet/juks 2 - Frihet/undertrykkelse 3 – Omsorg/skade enn på de 3 dimensjonene som angår tilhørighet til fellesskap 4 - Lojalitet/svik 5 – Autoritet/frekkhet, 6 – Hellighet – Renhet/forfall De 6 dimensjonene i det moralske landskapet blir nærmere beskrevet senere i denne artikkelen. I kapittel 12 i boken «The Righteous Mind - Why good people are divided by politics and religion» [Referanse 2] argumenterer Jonathan Haidt for at ulikheten mellom de konservative og de liberale har sin rot i medfødte karaktertrekk. De som regner seg selv som liberale har blant annet mer av karaktertrekket Åpenhet, mens de som regner seg selv som konservative har mer av karaktertrekket Frykt (nevrotisme). Rasjonelle og intuitive tankeprosesser Det er lett å tenke at vi velger våre moralske preferanser selv. Men i mange tilfeller har vi sterke meninger om hva som er rett og galt, godt og ondt, uten at vi kan si hvorfor. Hvor kommer disse moralske tilbøyelighetene fra? Selv om ingen beskrivelser vil bli helt korrekt, kan det være nyttig å bruke ulike innfallsvinkler for å få en bedre forståelse av hvordan det indre moralske kompasset er bygd opp. I kapittel 2 i boken «The righteous mind» beskriver Haidt to ulike typer tankeprosesser. Han bruker metaforen om elefanten og rytteren i menneskesinnet, hvor rytterens oppgave er å tjene elefanten, se Figur 2.  Rytteren representerer logiske og rasjonelle tankeprosesser. Rytteren er unik på den måten at den kan se for seg hva som kan skje i framtiden, lære nye ferdigheter, og legge planer for å oppnå suksess eller unngå fiasko. Elefanten representerer de automatiske tankeprosessene, som inkluderer intuisjon, følelser, vaner, og alt som vi bare skjønner helt av oss selv. Når vi blir utsatt for kritikk, vil den logiske og rasjonelle rytteren prøve å forsvare den intuitive elefanten. Rytteren er god på å finne, eller finne på, historier, argumenter, eller bevis som bekrefter at jeg har rett og motparten har feil. Men rytteren har også en unik evne til å observere seg selv og innrømme, beklage og korrigere sine egne feil. Confirmation bias «Confirmation bias» kan forståes som «tendensen til å tolke nye bevis som bekreftelse på ens eksisterende tro eller teorier». De intuitive tankeprosessene i menneskesinnet går veldig raskt. I en diskusjon vil vi lene mot den oppfatningen som vi intuitiv mener er riktig. Det er elefanten som styrer preferansene våre. Ettersom rytterens oppgave er å tjene elefanten, vil rytteren lett tolke alle argumenter som bekrefter ens egen tro eller teori som sanne, og alle motargumenter som usanne. Dermed vil to parter i en meningsbrytning ofte få bekreftet at jeg selv kjemper for sannheten, mens motparten lyver. Det hjelper ikke så mye å komme med nye fakta dersom man ønsker å få motparten til å endre mening. En vennlig samtale, der man viser forståelse for motpartens syn, kan være en mer effektiv måte å komme fram til en felles forståelse av virkeligheten. Sosiometeret I kapittel 4 beskriver Haidt hvordan selvfølelsen er knyttet opp mot et innebygd sosiometer. Historisk har det vært veldig viktig for mennesker å beholde plassen sin i en flokk, fordi ingen kan overleve alene. Vi er derfor veldig følsomme for hva andre tenker om oss, som illustrert i Figur 3. Den som blir utestengt vil føle seg verdiløs, mens den som blir inkludert vil føle seg verdifull. Figur 3: Selvfølelsen vår henger sammen med vårt innebygde sosiometer.  Elefanten i sinnet holder orden på vår sosiale rang i flokken som vi tilhører, og vårt indre moralske kompass blir sterkt påvirket av sosiometeret. Elefanten velger adferd som minsker risikoen for å bli utestengt fra flokken, og rytteren finner gode argumenter for å forsvare elefantens adferd. Det moralske kompasset kan sammenlignes med en smakssans som kan oppøves, eller som et instrument som kan stemmes Metaforen om den moralske smaks-sansen er hentet fra del 2 av boken «The righteous mind». Haidt sammenligner de 6 moralske dimensjonene med 6 typer smaksløker. Smakssansen er medfødt, men den trenger å oppøves. De 6 moralske dimensjonene kan også sammenlignes med strenger på et instrument, som illustrert i Figur 4. Instrumentet er medfødt, men det trenger å stemmes [Referanse 3]. Hva som er god takt og tone varierer fra kultur til kultur. Instrumentet kan stemmes slik at det viktigste er å ta vare på flokken. Med et slik sosiosentrisk tankesett, er det viktig å ta vare på tradisjoner som styrker fellesskapet. Grunntanken er at siden «individet blomstrer i fellesskapets hage» er det viktig å lage sterke og gode fellesskap hvor individer kan trives og utvikle seg. Enkeltpersoner som tenker mest på seg selv, vil bli sett på som uansvarlige gratispassasjerer som ikke vil bidra til fellesskapets beste. Instrumentet kan alternativt stemmes slik at det viktigste er å ta vare på enkeltindividet. Med et slik individualistisk tankesett, er det viktig å vise omsorg for de svake og solidaritet med de undertrykte. Det individualistiske tankesettet har bredt seg i vestlige, industrialiserte samfunn etter opplysningstiden. Svakheten ved et individualistisk tankesett er at bare noen få av strengene på instrumentet blir benyttet. Dimensjoner som skal til for å skape forpliktende fellesskap kan lett bli oversett eller for lite vektlagt. Figur 4: De 6 moralske dimensjonene kan sammenlignes med strenger på et instrument  En felles forståelse av moral kan binde mennesker sammen, mens ulike oppfatninger av moral kan gjøre oss blinde for de andres verdier. I noen tilfeller kan dype konflikter løses ved at begge parter i konflikten klarer å se verden fra motpartens ståsted. Et felles språk for å beskrive det moralske landskapet kan være første skritt for å skape større forståelse mellom mennesker. De 6 moralske dimensjonene De 6 moralske dimensjonene kan beskrives på ulike måter. Sammenstillingen nedenfor er en forenklet oversikt over et omfattende materiale fra del 2 av boken «The righteous mind». 1 - Rettferdighet/juks Ingen mennesker klarer seg alene, og evnen til å samarbeide med andre utvikles tidlig i barndommen. Rettferdighetssansen hjelper oss til å bedømme hvem vi kan samarbeide med, hvordan innsats bør belønnes, og hvordan brudd på tillitt bør straffes.
2 - Frihet/undertrykkelse Vi har et innebygd behov for autonomi, frihet og selvstendighet. Evnen til å stå opp for seg selv, si nei når det er nødvendig, og vise solidaritet overfor undertrykte sikrer oss mot undertrykkelse og misbruk av makt.
3 – Omsorg/skade Et menneskebarn blir født helt hjelpeløst, og omsorgspersonenes evne til å se barnets behov, føle barnets smerte, gi barnet næring, vise omsorg og skape trygghet er nødvendig for barnets overlevelse og trivsel.
4 - Lojalitet/svik Mennesker er flokkdyr, og vi trives best i en flokk av likesinnede. Vi har en stor evne til spille på lag med andre for å forme et fellesskap. Samholdet i flokken styrkes ved felles handlinger, felles normer, og også ved vi-dem eller innenfor-utenfor retorikk.
5 – Autoritet/frekkhet Mennesker i en flokk har ulik kompetanse og ulike egenskaper, og det vil alltid oppstå formelle og uformelle strukturer i en flokk. For å kunne nyte godt av de felles godene er det nødvendig å ha evnen til å finne sin plass og innordne seg i et hierarki.
6 – Hellighet – Renhet/forfall I naturen finnes det mat som er giftig, og det er viktig å ha evnen til å skille mellom spiselig og uspiselig. Det er også viktig å hindre spredning av smittsomme sykdommer, ved å ha evnen til å skille mellom rent og skittent, friskt og sykt. Ordet «hellig» betyr adskilt. I historiens løp har ulike handlinger blitt regnet som rene eller urene, og nye og fremmede ideer har blitt sett på som like farlige som smittsomme sykdommer. På samme måte som det var viktig å kunne skille mellom spiselig og uspiselig mat, ble det viktig å lage et skille mellom rene og urene handlinger, og rene og urene personer. Urene personer skulle utestenges og isoleres, på samme måte som mennesker med smittsomme sykdommer.
Tilhørighet til et fellesskap er viktig I den tredje delen av boken bruker Haidt metaforen «Vi er 90% sjimpanse og 10% bie» for å beskrive flokk-mentalitet. Ingen mennesker klarer seg alene, og vi trives best når vi er inkludert i et fellesskap. Sport, kultur og religion er eksempel på flokk-aktiviteter. Likhet, slik som felles verdier, felles mål, lik klesdrakt og lik mat styrker gruppefølelsen. Symboler, slik som flagg og merker, gjentagelse av ritualer, sang, synkronisert oppførsel og dans, og regelmessige sammenkomster, styrker også gruppefølelsen. Samtidig som vi trenger tilhørighet til vår egen flokk, kan vi alle ha fordeler av vennlig konkurranse, handel eller samarbeid på tvers av flokk-tilhørighet. Opplevelse av ærefrykt (awe), i naturen, i kulturelle eller religiøse sammenhenger, binder mennesker sammen og gir følelsen av å tilhøre noe større enn meg selv. Det slår på bikube-bryteren, og får oss til å arbeide til det beste for flokken, som illustrert i Figur 5. Figur 5: Opplevelse av ærefrykt slår på bikube-bryteren og får oss til å arbeide til det beste for flokken.  Tilhørighet til et felleskap kan fostre fram det beste i et menneske. Tette sosiale bånd, gjensidig tillitt, omsorg for hverandre og offervilje kan sees på som verdifull sosial kapital. Denne kapitalen tar lang tid å bygge opp, men kan lett rives ned igjen ved uvitenhet om de usynlige strukturene i et menneskelig fellesskap. Man hjelper ikke en bie som har det vanskelig ved å rive ned bikuben. Mange kulturelle og religiøse tradisjoner har som mål å ta vare på og stabilisere strukturer i menneskelige fellesskap. Ritualer rundt livshendelser som fødsel, overgang til voksen, giftemål og dødsfall styrker sosiale bånd. Regelmessige sammenkomster styrker tillitten, omsorgen og offerviljen. Felleskap kan få fram det beste i et menneske, men kan også få fram det verste i et menneske. Hvis flokken vi tilhører blir angrepet av en fiendtligsinnet flokk, kan vi godta adferd som vi ellers ville regne som helt uakseptabel. Drømmen om en idealverden, hvor ingen blir offer for undertrykkelse eller utestenging I sangen ««Imagine there’s no heaven» av John Lennon fra 1971 – tegnes det et bilde av en idealverden uten grenser som skiller oss, ingen religion som stenger andre utenfor, ingen himmel eller helvete, en verden hvor alle er like og lever som ett. Et individualistisk og liberalt tankesett har ført til store framskritt i verden, med framvekst av demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Men individualisme i rendyrket form river ned den sosiale kapitalen i samfunnet. Frie og selvstendige mennesker uten tilhørighet til et fellesskap blir lik ensomme skilpadder som kun har sitt eget skall å beskytte seg med, se Figur 6. Figur 6 Frie og selvstendige mennesker uten tilhørighet til et felleskap blir lik ensomme skilpadder som kun har sitt eget skall til å beskytte seg med.  Prøv å forstå de andre sine historier
I kapittel 12, «Can’t we all disagree more constructively?» forklarer Haidt hvordan våre medfødte karaktertrekk, sammen med våre erfaringer, vil påvirke om vi er mest tilbøyelige til å være liberale eller konservative i politiske og religiøse spørsmål. Disse karaktertrekkene og erfaringene vil også påvirke hvilke narrativer, eller historier, vi benytter for å beskrive oss selv og verden rundt oss. Disse narrativene, eller historiene, er ikke nødvendigvis sanne gjengivelser av historiske hendelser, men heller en moralsk tolkning av virkeligheten. Dersom de ulike politiske partier og religiøse grupper prøver å forstå motpartens historier, og de andres vektlegging av de ulike moralske dimensjonene, kan det være et viktig skritt mot et bedre samfunn. Balanse eller krig? Ideen om balanse mellom yin og yang kommer fra oldtidens Kina. Balanse kan sees på som et gode som man skal streve etter, og ytterpunkter kan sees på som et onde som skal unngås. Dette står i motsetning til enkelte vestlige oldtidskulturer, hvor det gode og det onde ble sett på som motpoler som lå i krig med hverandre. Menneskets natur var i stand til å gjøre både godt og ondt, og krigen mellom det onde og det gode skulle føres både inne i mennesket og i samfunnet. Det var viktig å velge parti med «de gode», og alt samarbeid med «de onde» ble sett på som svik og forræderi. Det er ikke uvanlig at ledere av en flokk overdriver «de andre» sin fiendtlighet for å styrke det indre samholdet i sin egen flokk. I beste fall kan retorikken trigge viljen til å ofre noe av sitt eget for flokkens beste. I verste fall kan retorikken trigge fiendskap mot «de andre» eller «verden utenfor». Vennskap på tvers av tilhørighet til livssyn eller politiske eller religiøse grupper fostrer mellommenneskelig forståelse. Dersom jeg lytter til andre sine historier, og forstår deres verdier, kan jeg se på dem som gode mennesker som jeg kan lære noe av, istedenfor som fiender eller motstandere som skal bekjempes eller utestenges. Respektfull dialog Vi lever i en opplyst og sivilisert kultur, med plass til mennesker med ulike religiøse og politiske oppfatninger. Vi vet at tilhørighet til fellesskap er viktig, og at ulike fellesskap har ulike moralske verdisett. Mennesker med et annet tankesett enn meg selv behøver ikke være umoralske eller uten normer eller verdier. Det kan derimot hende at de indre kompassene er ulikt justert. Jeg slutter meg til Haidts konklusjon, at fiendebilder og fiendtlig retorikk har skapt unødvendig polarisering i samfunnet, og at respektfull dialog er veien å gå for å komme tilbake til gjensidig forståelse mellom mennesker. Fra et medlem i BCC (Smiths venner) -------------------------------- Referanser Referanse 1 Figur 1 er konstruert etter tall fra denne tabellen og fra figur 2.3 i artikkelen «Moral Foundations Theory: The Pragmatic Validity of Moral Pluralism» av Jonathan Haidt og flere, fra 2013. Referanse 2 The Righteous Mind - Why good people are divided by politics and religion, av Jonathan Haidt, 2013 Referanse 3 «Moralpolitiet» Artikkel av Jens Erik Paulsen i Norsk filosofisk tidsskrift, 03/2017 Illustrasjoner: Egne Blir medlemmene i BCC (Smiths Venner) utsatt for negativ sosial kontroll? Fra et medlems perspektiv.14/12/2020 Etter at NRK Brennpunkt sendte serien «Guds Utvalde» i høst, har det pågått en debatt om medlemmene i BCC og andre «lukkede kristne miljøer» blir utsatt for negativ sosial kontroll. Men hva er egentlig negativ sosial kontroll, og er det riktig eller feil å påstå at medlemmer i BCC utsettes for dette?
Begrepet «Negativ sosial kontroll», eller bare «Sosial kontroll» blir ofte brukt uten at vi definerer hva vi mener med begrepene. I følge den norske nasjonale veilederen mot vold og overgrep blir begrepene definert på denne måten: Sosial kontroll «I alle samfunn finnes det normer for akseptabel oppførsel. Sosial kontroll er hvordan fellesskapet regulerer hvordan mennesker skal oppføre seg. Vi kontrollerer hverandre for å opprettholde normer og verdier. Kontrollen kan være formell eller uformell.» Etter denne definisjonen kan vi si at vi alle utøver sosial kontroll overfor hverandre i forskjellig grad. Vi prøver å påvirke venner og familiemedlemmer slik at de passer inn i felleskapets rammer for akseptabel oppførsel. Motivet vårt er at vi ønsker å beskytte våre venner og familiemedlemmer mot de negative reaksjonene som de vil få dersom de går utenfor etablerte normer i fellesskapet. Vi vil jo ikke at de som vi er glade i skal dumme seg ut eller få et dårlig rykte. Negativ sosial kontroll: «Med negativ sosial kontroll menes ulike former for overvåking, press, trusler og tvang som skal sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens verdier og normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er gjentakende og systematisk.» (https://dinutvei.no/negativ-sosial-kontroll/) Først når den sosiale påvirkningen går over i press, trusler eller tvang, kan vi si at det utøves negativ sosial kontroll. Med andre ord kan vi da si at vårt ønske om å beskytte våre venner og familiemedlemmer går over i overbeskyttelse. Og overbeskyttelse kan oppleves veldig vondt, og kan også være skadelig for de som rammes. Forskjellige personligheter har forskjellige behov Et viktig moment for å forstå forskjellen mellom beskyttelse og overbeskyttelse, eller sosial kontroll kontra negativ sosial kontroll, er at mennesker er forskjellige, de har ulike karaktertrekk og ulike behov. Noen er åpne og nysgjerrige av natur, de trenger frihet og rom til å uttrykke seg selv og utforske verden og etablerte sannheter. De kan ha behov for virkelig å forstå hvordan ting henger sammen, hvorfor man gjør slik som man gjør og hvorfor man tror det man tror. Andre verdsetter trygghet, stabilitet og forutsigbarhet høyere enn usikkerhet. De trives best innenfor velkjente og godt definerte rammer. De kan ha lettere for å bare godta det de blir fortalt uten å stille spørsmål. Den kjente forfatteren og professoren i psykologi, Jordan Peterson, mener at medfødte karaktertrekk er med på å bestemme hvor en person vil havne på det politiske eller religiøse spekteret. Det latinske ordet «Liber» betyr «Fri». Det latinske ordet «Conservo» betyr «Bevare». De som er åpne og nysgjerrige av natur, ønsker seg gjerne frihet, og havner som oftest på den liberale siden. De som verdsetter trygghet, stabilitet og forutsigbarhet, ønsker å bevare etablerte strukturer, og havner som oftest på den konservative siden. Det kan hende at personer som heller mest til den konservative siden, ikke føler behov for å bevege seg utenfor de trygge og forutsigbare rammene til samfunnet de tilhører. De som aldri bryter de etablerte normene, vil heller aldri oppleve sanksjoner, eller negativ sosial kontroll, fra gruppen de tilhører. Mange kan dermed leve et helt liv i BCC uten noen gang å bli utsatt for negativ sosial kontroll. Personer som heller mer til den liberale siden, kan ha en helt annen opplevelse. De kan ha behov for å utforske, spørre og teste grenser, og kan lett havne i situasjoner hvor de bryter sosiale normer og regler. Det er ofte disse personene som vil bli utsatt for sanksjoner, eller negativ sosial kontroll, fra gruppen de tilhører. Det er vanskelig å si om det er få eller mange som blir utsatt for negativ sosial kontroll i BCC. Men det er ikke tvil om at det er noen som opplever negativ sosial kontroll, og at dette kan være veldig belastende for de som rammes. Spenningsfeltet mellom Trygghet og Frihet Jordan Peterson kaller det å balansere i spenningsfeltet mellom trygghet og frihet for «å balansere på linjen mellom Orden og Kaos». I film og litteratur blir spenningsfeltet mellom trygghet/stabilitet og frihet ofte dramatisert. Et eksempel er disneyfilmen Vaiana fra 2016. Filmen handler om den 16 år gamle jenta Vaiana som har vokst opp som høvdingedatter på en vakker øy i Stillehavet. Der har hun en omsorgsfull familie, venner og alt hun trenger. Likevel trekkes hun mot friheten utenfor øya. I likhet med mange andre tradisjonelle fortellinger, handler denne fortellingen både om hvordan hovedpersonen utvikler sin egen karakter, og om hvordan hovedpersonens utvikling påvirker et helt samfunn. I denne fortellingen er det et spenningsfelt mellom far og datter. Faren har opplevd at havet kan være farlig. Han har opplevd at hans nærmeste venn druknet på havet, og at han selv var nær ved å drukne. Han ønsker å beskytte datteren sin mot noe som han synes er farlig. Men datteren opplever dette som overbeskyttelse. Hun ønsker ikke bare en trygg havn, hun ønsker seg også frihet. Gjennom bestemorens fortellinger om fortiden, finner Vaiana sin vei ut på det store og frie, men samtidig farlige havet. Det er brukt mye gammel symbolikk i fortellingen. Blant annet skal Vaiana levere en stein med symbolet for makt og skaperkraft tilbake til morgudinnen Te Fiti. Og etter å ha overvunnet mange vanskeligheter, blir hjertet og makten gitt tilbake til morgudinnen. Det er ingen mennesker som skal ha så stor makt som gudene har. Folket på øya, som har vært offer for høvdingens overbeskyttelse og undertrykkelse, blir et fritt folk, som lærer seg å overvinne farene på havet. Nå har de både den trygge havnen på øya og friheten på havet. Menigheten og Verden I BCC har vi sanger og fortellinger hvor menigheten ble framstilt som en trygg sommerøy. På samme måte som faren til Vaiana ville beskytte datteren mot det farlige havet, vil venner, familie og menighetsledere beskytte alle på innsiden i menigheten mot den farlige verden utenfor. Så lenge som menigheten blir definert som den eneste trygge havnen i en farlig og ond verden, kan det føre til overdreven frykt, og skadelig overbeskyttelse og negativ kontroll i menigheten. Fortellinger om hvor dårlig det har gått med personer som har valgt å forlate menigheten kan oppleves som en trussel om hvor dårlig det kommer til å gå med de som velger noe annet enn det trygge livet på innsiden i menigheten. Jeg tenker at BCC kan motvirke negativ sosial kontroll ved å tenke gjennom hvordan de framstiller verden utenfor BCC i forkynnelsen. Istedenfor å advare medlemmene mot den onde eller farlige verden, kan de lære medlemmene hvordan de kan navigere i en åpen og fri verden på best mulig måte. Det finnes både godhet og ondskap i verden, og potensialet til å gjøre både godt og ondt, ligger inni i hver enkelt av oss. Noen ganger velger vi rett, andre ganger tar vi feil. På det grunnlaget blir det feil å lage et skarpt skille mellom de som er «innenfor» og «utenfor» menigheten. Forfatteren og historikeren Aleksandr Solzjenitsyn, som satt mange år i fangeleir for å ha kritisert styret i Russland, skrev mens han satt i fangeleiren: «Linjen som skiller mellom godt og ondt går ikke gjennom stater, heller ikke mellom klasser, og heller ikke mellom de politiske partier, men rett gjennom ethvert menneskes hjerte.» Uansett om vi er «innenfor» eller «utenfor», kan vi selv velge hvordan vi vil oppføre oss, både som enkeltpersoner, og som medlemmer av et fellesskap. Sosial utestenging BCC har en lang tradisjon med sosial utestenging av personer som velger å leve et annet liv enn det som defineres som riktig på innsiden av BCC. For eksempel hadde vi fram til nylig skriftlige regler for hvem som ikke var velkommen ved forskjellige tilstelninger i menighetens regi. I tillegg har vi hatt mange uskreven regler om sosial utestenging. Tanken har vært at menigheten skal holdes ren fra dårlig og verdslig påvirkning. Den sosiale utestengingen foregår slik at den sosiale kontakten brytes helt, eller delvis, med personer som velger å forlate menigheten, stiller besværlige spørsmål eller på andre måter ikke lever helt opp til normene i menigheten. Det er mange mennesker som har lidd unødvendig mye på grunn av denne praksisen. Livet i en streng konservativ menighet passer ikke for alle mennesker, av forskjellige grunner. De som velger å forlate, bør bli akseptert og behandlet med respekt av de som er på innsiden. De som har en trygg tro, behøver ikke være redde for dårlig påvirkning fra venner eller familiemedlemmer som har valgt en annen levemåte. Isteden kan vårt vennskap og gode og robuste familie-relasjoner fungere som en trygg havn for de menneskene som vi har rundt oss, både for de som er på «innsiden» og for de som er på «utsiden» av menigheten. Den gylne regel På den tiden Jesus levde, var Israel delt i to deler. Jødene fulgte den jødiske tradisjonen, og fulgte levereglene fra det gamle testamentet. Samaritanerne hadde laget sine egne regler, og i følge de rett-troende jødene, ba samaritanerne til Gud på feil sted og på feil måte. Jødene og samaritanerne snakket ikke med hverandre. Jesus fortalte lignelsen om en mann som ble slått ned og ranet av røvere. Først gikk en prest forbi uten å hjelpe. Deretter gikk en levitt forbi uten å hjelpe. Så kom mannen fra Samaria, som jødene ikke ville snakke med. Han stoppet opp og hjalp mannen som var i nød. I denne lignelsen svarte Jesus på spørsmålet om hvem som er min neste. Jesus peker på at den gylne regelen også gjelder for de som tilhører en annen gruppe enn meg selv: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.» (Matteus, 7.12) Vi har opplevd mange forbedringer i BCC de siste tiårene. Jeg håper at en større forståelse av hvordan negativ sosial kontroll utøves i vår menighet, kan føre til et bedre og inkluderende miljø, og en bedre relasjon til verden utenfor. "David" Kjære BCC-medlem. Bare fordi du ikke har opplevd noen form for negativ sosial kontroll, så betyr ikke det at den ikke eksisterer. Det blir litt som at jeg (som er hvit), skal si at det ikke er rasisme i det norske samfunnet. Jeg opplever den jo ikke, så da må den være ikkeeksisterende? Det kan i alle fall virke som om det er den logikken mange medlemmer av BCC følger. Om det ikke passer med deres egen virkelighetsoppfatning så må det være løgn. Eller fordreid virkelighet på en eller annen måte. I den 80 sider lange presentasjonen BCC har laget går til og med de som har laget presentasjonen ut og knytter opplevelser av manglende ytringsfrihet og negativ sosial kontroll til den påståtte påvirkningsoperasjonen fra PSY-Group. Så BCC’s budskap til den som har opplevd manglende ytringsfrihet og negativ sosial kontroll fra menigheten er altså: ”Du har blitt utsatt for en påvirkningsoperasjon, og den er ledet av PSY-Group”. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive. Det føles som om noen har gitt meg et knyttneveslag i ansiktet. Og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste der ute. Jeg vet om flere som har opplevelser av mangel på ytringsfrihet og negativ sosial kontroll. Å si at påstander om dette er fordreid virkelighet skapt av PSY-group er etter mitt syn å pisse på mange menneskers opplevelser. Det hjelper lite å si at man har medfølelse med de som har dårlige opplevelser og oppfordre til å ta kontakt i det ene øyeblikket når man sparker beina under de samme opplevelsene i det neste øyeblikket. Signalet dere da sender er at dere på ingen måte tar disse opplevelsene på alvor. Dere anerkjenner jo ikke en gang at det eksisterer på noen som helst måte. Ikke LITT en gang. Jeg vet for øvrig om flere personer som har tatt kontakt med ”teamet” i menigheten som har ansvar for å snakke med de som har vonde opplevelser. Det de kan fortelle er at de blir møtte med mye ”beklager at du opplever det slik” holdninger, og det er lite innrømmelser og ekte beklagelser. Det er ikke å vise medfølelse, det er å ignorere de faktiske forhold, og ro unna så godt man kan for å slippe å ta noe av skylden. Selv leser jeg mye. Både det som BCC skriver, og det som kommer fra andre kilder. Jeg gjør meg opp en egen mening. Og jeg skulle gjerne kastet meg ut i debatten, men det tør jeg ikke. Når medlemmer av min egen familie proklamerer i selskap at ”mørke krefter er ute etter å skade menigheten”, så åpner ikke det akkurat opp for å stille kritiske spørsmål. Jeg føler meg nemlig ikke som ”Mørke krefter” og jeg ønsker ei heller at familien min skal se på meg som en del av ”mørke krefter”. Jeg har jo valg. Selvsagt har jeg valg, men alternativene gjør at det ikke føles som noe valg. Alternativ 1: Si min hjertens mening og risikere å miste kontakten med hele min familie, eller at de ser på meg som påvirket av ”mørke krefter”. Alternativ 2: Holde kjeft, og beholde kontakten med familien/unngå at de ser på meg som påvirket av mørke krefter. Så er det sikkert en hel del innenfor som tenker ”slike uttalelser kommer ikke fra BCC, det må stå for den enkeltes regning”. Og slik er det med alt. Jeg er sikker på at BCC har en slags rekord i ansvarsfraskrivelse. Men disse holdningene kommer fra et sted, og intensjonen er å beskytte menigheten. Om menigheten ikke vil stå for slike uttalelser så trengs det en aldri så liten oppvask blant medlemmene. Når dere møter kritikk slik dere gjør, så gjør dere det samtidig veldig vanskelig å være kritisk. Dere kan ikke sitte der og si at det er ytringsfrihet og at dere oppfordrer folk til å bruke den samtidig som dere knytter ALT av kritisk art til PSY-Group. Selv enkeltpersoners opplevelser er tydeligvis del av en påvirkningsoperasjon. Ser dere ikke at dette begrenser folks rom til å ytre seg? Medlemmene linker i vei til ulike sider på bcc.no og ser ut til å tro at alt som står der fører til en slags åpenbaring. Men mye av ”dokumentasjonen” har ullne formuleringer som ”for det meste var dette…” Så hva er det da som IKKE dokumenteres? Hva var unntakstilfellene som ikke dekkes av ”for det meste”. Det er ikke troverdig for fem flate øre når man utelater ting. Da blir det jo tydelig at det som deles er det ledelsen i BCC ØNSKER at verden skal få vite. Og så knytter de flere navngitte personer til en påvirkningsoperasjon med ulne ”bevis” på at det er tilfelle. Bevisene (så langt jeg har sett) er at man eksempelvis stod i et kopifelt på en epost, eller man ble nevnt med ordet ”klient” foran, uten at det stod noe om klient for hva.
En ledende person gjør et poeng av at eposter ikke beviser stort i seg selv, da det kan bli tatt helt ut av kontekst. Jeg er klar over at han blogger for egen regning, men hva gjør BCC da? De tar eposter ut av kontekst og skaper sin helt egne virkelighet som de trer ned over hodet på sine medlemmer. Hva var det kalt igjen? Påvirkningsoperasjon tror jeg det var…. "Anita" Dette er en svært personlig historie som forteller om en sårbar og vond tid av mitt liv. Jeg håper at du som leser kan lese med respekt, og forståelse for at det er nødvendig for meg å dele dette. Jeg mener at ingen mennesker skal måtte gå igjennom det samme som meg i fremtiden uten at de vet at det finnes noen som vet hva de går igjennom, som kan relatere seg til det samme, og som vet hvor uendelig vondt det gjør. Jeg understreker sterkt at denne historien er min historie. Det er min opplevelse, og jeg er veldig klar over at mange har hatt en mye lettere, annerledes, og til og med fin, opplevelse av å gå ut av Bcc, enn det jeg har hatt. Jeg må tilbake til barndom og tidlig ungdom for å forklare. Jeg har alltid vært analytisk av natur. Spørrende. Flere ting med menigheten var vanskelig å forstå for meg. Først var det møtene, jeg synes de var dørgende kjedelig. Jeg likte de ikke. Da var jeg bare 11 år. Så kom vekkelsen og det var ikke tid eller rom for å stille spørsmål, nå var det bare å velge side. Jeg valgte som min far. Jeg så utrolig opp til min far. Det han gjorde, det «visste» jeg var riktig. Jeg var opptatt av å velge riktig. Jeg visste at pappa var stolt av meg, og jeg ville gjøre han glad. Dette er tanker jeg kan huske at jeg hadde. I ungdomsårene var det veldig viktig for meg å passe inn. Jeg ville gjøre det som var rett, og jeg kan huske at jeg var opptatt av hva andre mente om meg. Jeg følte meg aldri god nok. Jeg var aldri helhjertet nok, jeg ba ikke nok, jeg var ikke ren nok, ikke ydmyk nok, osv. Det var et hav av utilstrekkelighet. Jeg trodde mye av tiden at jeg var spesielt uren, at det var spesielt lite håp for meg. Siden jeg hadde så mye tanker som jeg ikke hørte noen andre i min omgangskrets prate om. Da leste jeg mer. Jeg leste mye i bibelen og skriftene. Jeg leste alt jeg kom over som kunne døyve denne følelsen av ikke å være god nok. Da jeg ble 16 begynte jeg å søke etter informasjon på internett. Jeg leste med stor interesse og undring om andre menigheter og hva de forkynte. Dette fascinerte meg på en skremmende måte men også med stor nysgjerrighet. Det var på godt og vondt. Jeg synes det var ufattelig rart at så utrolig mange kunne mene så mye bastant annerledes enn det min menighet gjorde. Hundrevis, flere tusenvis der ute, hadde en ærlig genuin personlig tro. I begynnelsen var jeg bare forundret. Etter hvert begynte også en gnagende tvil å melde seg. Hvorfor hadde Gud utvalgt akkurat meg? Hvorfor var ikke de andre som hadde et oppriktig, ærlig ønske om å bli frelst også utvalgt for evigheten? Sånne tanker skulle jeg ikke ha, det visste jeg godt. Mer skyldfølelse. Jeg kunne ikke prate med noen. Det var tydeligvis ingen som gikk med sånne tvilstanker som meg. Av og til pratet jeg med mamma. Hun lyttet til meg. Helt til hun ble forvirret av alle spørsmålene mine, da påpekte hun alltid at jeg ikke måtte få noe dårlig ånd inn i mitt sinn. Jeg skulle få høre den flere ganger. Senere. Når seminaret var på mitt hjemsted med Harald Kronstad (på den tiden en av menighetens medarbeidere som jobbet med forebygging av bl. a overgrep m.m), begynte tvilen for alvor å ta tak. Han snakket om selvstendighet. Identitet. Hvorfor tenker vi som vi gjør? Hva har formet oss til å bli den vi er? Bare fordi noen har fortalt meg en ting 200 ganger, betyr det da automatisk at det er sant? Dette var et av flere tema på seminaret. Jeg slukte informasjonen. Etter dette ble min personlige tro aldri den samme. Et frø av tvil var for alvor sådd, og jeg begynte seriøst å tenke gjennom ting. Nå begynte jeg også å låne bøker fra biblioteket om andre religioner, gjerne om de som lignet mest på mitt eget trossamfunn. En verden av kunnskap åpnet seg. Det ble ikke lett å holde tvilstankene på avstand. Det gikk opp og ned. Jeg opplevde etter hvert flere ting i menigheten på mitt hjemsted som jeg synes var horribelt. Jeg så maktovergrep fra personer med ansvar, de som var ledende. Dette opplevde jeg også selv. Jeg begynte å legge merke til budskapet. Det var oss mot verden, verden mot menigheten. Eliteforkynnelse kan man også kalle det. Jeg begynte å fundere på om det alltid hadde vært sånn.. Eller var det bare jeg som var begynt å se ting på en ny måte? Det var flere ting. Homofili for eksempel. Jeg klarte ikke tro at man ikke er født homofil. Mennesker som tar sitt eget liv i fortvilelse over sine følelser, fulle i skam og skyldfølelse for noe de ikke kan noe for. Og menigheten min forkynte at dette var en synd. Påførte de stakkars menneskene enda mer fortvilelse. Det gikk ikke opp i hodet mitt. Jeg tok dette opp med mine venninner en sjelden gang. Ekstreme reaksjoner møtte meg. Dette var mennesker Gud hatet. De var fordømt. De drev med det verste av de verste synder og her satt jeg og forsvarte dem? En annen ting som skurret for meg helt fra jeg var veldig ung, var det jeg mener var et absurd, usunt skille mellom gutter og jenter. Man skulle ikke sitte i samme sofa som sitt søskenbarn, man skulle ha tre stoler mellom på møter, osv. Jeg mente veldig tidlig, allerede som 12-13 åring, at det måtte være direkte skadelig å vokse opp sånn. I dag vet jeg at dette stemmer. Tilbake til meg. Sommeren 2003, visste jeg med sikkerhet at menigheten ikke var riktig for meg, det var for mye tvil, for mye som skurret. Bare å sitte å høre noen tale kunne gjøre meg sint. Det meste av det som ble talt trodde jeg ikke på. Jeg er en person som må gjøre det jeg gjør helhjertet, ellers vil jeg ikke gjøre det i det hele tatt.. Jeg tok et oppgjør med meg selv høsten samme år, og fra det så gikk det veldig fort til jeg var på et stadium der jeg egentlig befant meg på utsiden av menigheten. Jeg trodde ikke lenger på det budskapet menigheten forkynte. Like før jul 2003 prøver jeg å fortelle min søster hvordan det står til. På det tidspunktet kunne jeg ikke lenger kalle meg med i menigheten trosmessig sett. Jeg fortalte min søster at jeg slet med troen, «det er verre enn du skjønner» husker jeg at jeg sa. Jeg så at det ikke gikk inn. Hun fattet ikke hva det dreide seg om, det var ikke i hennes fantasi. Og jeg klarte ikke si det som det var. Skillet mellom sånn hun så meg, sånn alle så meg, og sånn jeg egentlig var, var blitt for stort. Det var ikke noen pen måte det kunne gjøres på. Dette at jeg aldri i forkant klarte å formidle hvordan ting var, tror jeg er en viktig årsak til hvorfor mitt brudd med menigheten ble så utrolig vondt som det ble. Like etter jul 2003, sender jeg en mail til min søster og foreller alt. 12.01.04. ( -Datoen som endret alt. Den dag i dag omtaler jeg fortsatt mitt liv som før og etter denne datoen.) Jeg visste det skulle bli tøft, vondt og forferdelig. Men ingen i hele verden kunne forberedt meg på det som kom. Av hensyn til de involverte i min historie vil jeg ikke gå inn på detaljer som kan såre noen. Derfor hopper jeg over en del av det som var av det vondeste for meg. Fortsatt den dag i dag, 17 år senere, kan jeg ikke skrive eller prate om dagene og ukene som fulgte uten å gråte. Jeg unner ikke min verste fiende å gå igjennom noe sånt. Tekstmeldingene haglet når telefonen min var påslått. Natt og dag. Hvordan kunne jeg?? Hvordan våget jeg?? Hadde jeg ikke noen tro igjen?? For noe tull, man kan velge å tro! Jeg var en fallen stjerne, på vei til evig fortapelse. Bibelvers strømmet på, forbønns-meldinger i hopetall. Det var bedre om jeg var dø fikk jeg høre. Da var jeg i det minste i himmelen. Følelsesmessig i denne perioden var jeg totalt nummen. Jeg var iskald innvending. Det var som å holde pusten å vente på at alt det vonde skulle gå over. Som om jeg, eller noen, hadde trykket på knappen «freeze» og livet var satt på vent. Hver morgen i mange, lange, vonde måneder våknet jeg og håpte at det bare var en vond drøm. Uvirkeligheten var grusom. Jeg felte ikke en tåre i denne tiden. Dette var alt for, alt for vondt til at jeg kunne ta det innover meg i sin fulle gru. «Jeg synes du tar lett på dette her», fikk jeg høre. Ingen, ikke et eneste menneske i min omgangskrets, skjønte hvilken lidelse jeg sto i, og hvordan livet mitt aldri skulle bli det samme. Jeg hadde kjempet med min tro i flere år. Jeg hadde til slutt vært ærlig med meg selv, og siden alle andre, om hvordan det var. Og nå var alle imot meg. Sånn opplevde jeg det. Reaksjonen min kom 6 måneder senere. Jeg ble dypt deprimert. Jeg hadde mistet hele min familie, hele min omgangskrets. Ingen så meg med samme øyne. Ting skulle aldri bli som før igjen. Alle så meg som syndig og uren. Venner og familie som før så opp til meg, ba nå for meg og min fortapte sjel. Skammen var uutholdelig. Skyldfølelsen enorm. Jeg hadde sviktet mine søsken, skuffet mine foreldre, forlatt mine venner. Jeg sto tilbake uten noe. En annen ting som også var uutholdelig å forholde seg til, og som jeg ikke skjønte helt hva var før mye senere, var det at jeg visste ikke hvem jeg var uten menigheten. Hvem var jeg egentlig? Hva var viktig for meg? Hva var mine egne holdninger og meninger? Hva var mine verdier? Før hadde det handlet om menigheten. Menigheten var meg. Nå måtte jeg mene noe selv. Min identitet var truet. Jeg opplevde min tilværelse som å være i fritt fall. Livet mitt raste sammen rundt meg. I dag vet jeg at dette er vanlige reaksjonsmønstre når man bryter med trossamfunn som er lukket på denne måten. Og menigheten på den tiden var, etter min personlige mening, definitivt lukket. Jeg vet også at mange mennesker som har gjort det samme som meg, fra enten samme trossamfunn, eller lignende trossamfunn, har opplevd sterke selvmordstanker i perioden etter et brudd. Tomheten, depresjonen jeg kjente på, skulle jo komme, det var jeg blitt fortalt mange ganger etter at jeg gikk ut. Årsaken skulle være at jeg hadde forlatt Gud og sluppet inn satan. I dag vet jeg at det var selve bruddet som gjorde at jeg hadde disse vonde følelsene. Det jeg opplevde i tiden etter bruddet var en psykisk reaksjon på selve bruddet, ikke at Gud tok avstand til meg. Dette er det så viktig at de som forlater får vite om. Det er ikke sånn som du er blitt fortalt, at du blir deprimert, eller føler en enorm tomhet, fordi du har forlatt Gud eller han har forlatt deg. Det er ikke sånn at du er dømt til et ulykkelig liv uten menigheten. Tomheten og tristheten kommer fordi du har mistet noe som var en del av deg selv. Og dess større og mer inngripende troen har vært i ditt liv, dess større blir denne tomheten. Du føler tomhet fordi du mister familie, venner, fellesskap, felles mål og retning med livet. Og ikke minst føler du tomhet fordi du har mistet en stor del av din identitet. Du har mistet en del av den du var. Jeg klandret meg selv mye. Jeg følte en enorm utmattelse i det voldsomme jeg sto i. Jeg var ikke forberedt meg på et liv utenfor menigheten. Ingen hadde sagt at det var ok å velge det som føltes rett for meg. Ingen hadde noen gang sagt at jeg hadde en grunnleggende rett til å velge hva jeg ville tro fra den dagen jeg kom til jorden og at denne retten er nedskrevet i Norges lover. Tvert imot. Menigheten er det eneste rette, var det jeg hadde lært. Du blir ulykkelig uten menigheten. Uten menigheten går det deg fryktelig galt. Ikke bare deg men hele slekten din. Bare vent til det skjer barna dine noe, sa de til meg. Da kommer du tilbake. Angsten når jeg senere gikk gravid med barna mine var enorm. Tenk om Gud skulle straffe meg ved å skade barna mine? Sånne uttalelser skulle jeg ønske ingen mennesker i hele verden fikk høre. Dette er trusler. Trusler om straff om man ikke velger riktig. Dette er overgrep. Man prøver å skremme mennesker til Gud. Å true noen til å tro er et psykisk overgrep. Hvordan kan man si at menigheten var frivillig, når det ble truet og advart om at det går deg fryktelig galt om du forlater?? I dag tror og håper jeg at denne forkynnelsen er tonet ned i menigheten, men for meg er det liten tvil om at den menigheten jeg vokste opp i var sekterisk på dette området. Det var mye forkynnelse om at de (verden) tar feil og vi har rett, sort/hvitt tankegang, lite rom for spørsmål, ikke kritiser lederne, osv. Det er klart at mine søsken, familie og venner hadde ikke følt sorg i den grad de gjorde, om ikke den verden jeg gikk ut i var så svartmalt som den var for oss alle. En verden som er malt nøytral er ikke skummel. Menigheten skal være en hjelp til et godt liv, den skal ikke være noens ALT. Da er det varseltrekant. Gud kan være ditt alt. Gud kan være overalt. Gud er også tilstede utenfor menigheten. Når du tror på denne måten så er det jo ingen sorg at noen forlater. For det kan gå mennesker svært godt uten menigheten. Det finnes ti tusenvis, kanskje millioner av ærlige, oppriktige, sannhetssøkende, gode, lykkelige, ydmyke mennesker utenfor menigheten. Den tanken om at å gå ut av menigheten er en vei til fortapelse er sekterisk. Det er en blindvei. Budskapet er godt nok i seg selv, man trenger ikke skremme med at verden er så svart. Man skal ALDRI true eller skremme noen til å tro. Min familie og omgangskrets opplevde min utgang av menigheten så fatal, så sorgfull, og så utrolig skremmende, nettopp fordi noen hadde malt verden der ute så skremmende og livsfarlig at vi alle trodde jeg kunne falle dø om, om jeg gikk ut dit. Det er sannheten. Og det er menigheten som må bære det ansvaret, ikke meg, og ikke de som tok avstand fra meg. Personer som har fått malt et «fiendebildet« av verden utenfor trossamfunnet som liten har MYE større psykiske utfordringer etter et brudd, enn de som ikke har det. Det er min påstand. Og det er litt å tenke på. Det er altså ikke sånn som jeg var opplært til å tenke, at noen sliter etter et brudd fordi de har forlatt Gud, eller fordi Gud straffer, eller fordi de lever i synd. Først og fremst sliter disse menneskene psykisk fordi de ikke får fred i sine tanker for det trusselbilde som sitter fast i deres bevissthet eller underbevissthet og som de ikke klarer å kvitte seg med. Er du en av disse som har forlatt et trossamfunn og du finner deg ikke til rette i verden utenfor på grunn av det skremmebildet noen har malt for deg fra du var liten? Kanskje du også drives tilbake til trossamfunnet ditt gang på gang på grunn av frykten som henger fast i din underbevissthet? Frykten for Guds vrede, frykten for fortapelsen. Du greier ikke tro mer enn kort stund om gangen, og kanskje du også er dypt fanget i psykiske følger eller sliter med rusproblemer? Til deg vil jeg bare si en ting. Det finnes ingen Gud du skal stå til regnskap for som ikke godkjenner det faktum at du har gjort så godt du har kunnet. Klarer du ikke tro, så klarer du ikke tro. Det finnes millioner av mennesker i denne verden som ikke klarer å tro og det går veldig bra med de fleste. Du går ikke fortapt, du er ikke fordømt til et ulykkelig liv. Du har alle muligheter foran deg. Det går an å bli lykkelig uten menigheten, det har jeg selv erfart. Skuffelse handler om en forventning som ble brutt. Aldri forvent at dine barn skal velge menigheten. Vis barna dine at menigheten kan være en hjelp til å leve et godt liv, la menigheten være nok i seg selv, ikke mal et fiendebilde av verden der ute. Ditt barn kan en dag ha et inderlig ønske om å få velge selv. Da må det få en sjans til å etablere et godt liv på utsiden. Å true noen fører ingen til Gud.
Til slutt vil jeg understreke at jeg overhodet ikke bærer nag mot foreldre, søsken eller venner. Jeg mener at i den grad det har forekommet usunn og trakasserende oppførsel fra de involverte så mener jeg at disse personene er offer for det samme systemet jeg nå har tatt avstand fra og derfor i stor grad er det uforskyldte handlinger. "Karianne" 17. mai. Endelig er denne dagen snart over. Jeg har feiret alene selv om jeg var invitert bort. Jeg tok en hvit løgn og sa jeg skulle reise bort da dattera mi spurte om jeg ville være med å feire med svigerfamilien og hennes bittelille sønn. Jeg har aldri likt 17. mai-feiring, selv ikke etter at jeg ble voksen, og var feig nok til å "skulke" i dag, dessverre. Neste år skal jeg være med som bestemor. Jeg stilte opp på 17. mai mens barna vokste opp, så mye jeg måtte, med et så stort smil jeg fikk til. Barn skal ha det bra. En skal være der for dem. Barnebarn også. Jeg gikk i barnetog som liten, jeg fikk faktisk lov, eller kanskje var det møteplikt i skolens regi. Alene, i alle fall føltes det slik. Foreldrene mine var aldri med. Mamma var i Smiths Venner og gikk aldri ut. Hva skulle hun vel der ute i den verdslige verden å gjøre. Vi unger eller pappa handlet alt vi trengte, klær til henne også. I barnetoget hadde jeg ingen å støtte meg til, for jeg kjente ikke de andre barna i klassen. Det var et sjokk å skulle ut i verden og begynne på skolen, etter å nesten ikke ha sett andre barn enn mine fem søsken. Det var aldri snakk om å få leke med andre etter skolen, og jeg opparbeidet meg ingen sosial kompetanse på samvær. Alt var synd, året rundt. På 17. mai var det alltid en gratis barnefilm på kinoen etter barnetoget. Det var stas. Pappa visste at jeg gikk dit og ga meg penger til is, mamma ikke. En gang hun fikk vite det fikk jeg en lang preken om hvor syndig kino var. Etter det var det ikke noe stas med 17. mai-filmen lenger, bare en angstfylt opplevelse. Jeg var overbevist om at taket skulle ramle i hodet på oss, som en passende straff. Etter hvert som jeg ble eldre ble det mer og mer ensomt å sitte der i mørket alene også, mens de andre hadde venner å skråle med. Vi jentene i familien måtte ha lange fletter og skjørt, selv på skidager. Vi skulle ikke føle oss som en av de andre. Takk, den følelsen sitter veldig dypt i meg ennå, og ikke i positiv betydning. Beskjeden var jeg fra før, og jeg ville helst gå i ett med veggen. Jeg var aldri med de andre og lekte. I sjette klasse var jeg blitt god på blokkfløyte og læreren foreslo at jeg burde begynne i skolekorpset. Ja, det ville jeg! Jeg dro til den første øvelsen i hemmelighet og fikk utdelt et althorn som jeg var veldig stolt av. Det var selvfølgelig synd å spille i skolemusikken, så jeg måtte gjemme hornet i et uthus. Pappa og søsknene mine visste om det. Jeg fikk aldri øvd, for mamma var alltid hjemme. Det ble heller ingen flere spilleøvelser enn den ene. Jeg husker jeg gruet meg i månedsvis til 17. mai det året jeg var innmeldt i korpset, men måtte gå bak i 17. maitoget uten horn. En dag kom klasseforstanderen min og hentet althornet og noteboka. Ingen spurte meg noen gang om hvorfor jeg uteble fra korpset, ingen voksne. Til barna kunne jeg ikke si det som det var. Om jeg skulle bli mobbet for det hadde jeg ingen hjemme å snakke med det om. Det var "ingenting å bry seg om". De verdslige utenfor meningheten var uansett "fiender" og burde overses for ikke å bli påvirket av deres levemåte og tanker. Å være venner med dem ble ansett som verre enn å ikke ha venner. Jeg har fortsatt problemer med å opprette sosiale kontakter. 17. mai er en dag for å kjenne på ensomheten. "Lilli"  Spøkelser i en hall Fullt av levende mennesker Plassert i en glassboks
Paul Omar Lervåg er 25 år, bosatt i Porsgrunn, og har vokst opp i Brunstad Christian Church (Smiths venner). I tillegg til å være en flittig dikter, er han initiativtaker til Hjelpekildens LGBT-gruppe (gruppe for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner). Hvis du vil snakke med Paul eller bli med i gruppa, ta gjerne kontakt via vårtkontaktskjema.
"Jeg forlot Brunstad Christian Church for en tid tilbake, og har skrevet ned noen tanker til menigheten i form at et lite dikt" dere kalte det kjærlighetjeg satt der
men jeg var ikke der jeg hørte hva de brølte jeg prøvde å lukke ørene Du er ikke god nok! Du klarer ikke dette alene! Satan står klar for å ta deg imot! Helvetes dører er åpne for deg! Du er ikke redd viss du tror nok! jeg var redd Du har ikke angst, du er bare sta! jeg hadde angst Ikke bry deg om hva andre tenker om deg! sosial angst er ikke en synd Be mer, og bank på Guds dør! hendene mine er lammet Ta tankene til fange! hjernen min er blitt til suppe Du må seire over frykten! angsten øker vær så snill, gå vekk Jeg er her for å hjelpe deg! dette er ikke hjelp Slapp av, Gud kan helbrede deg! Slipp Jesus inn i hjertet ditt! Aldri synd igjen! Be konstant og vær alltid glad! Onde åndsmakter prøver å ta deg! jeg orker ikke mer jeg må få ro rundt meg jeg må håndtere livet jeg skulle gått for lenge siden det er bare det at det er så vanskelig når hele kroppen er i lenker jeg skulle ha lett mer etter nøkkelen jeg skulle tatt mer ansvar jeg skulle tenkt mer jeg skulle følt mer men jeg var ikke et menneske dere tok fra meg menneskeheten min dere tok meg til fange i et fengsel dere kaller kjærlighet B. Håper alt står bra til med deg og familien. Jeg er fortsatt litt lei meg etter samtalen vi hadde, og føler behov for å få klarhet i hva som fikk deg til å gå på meg så tøft som du gjorde og at du ikke lenger ønsker å ha kontakt med oss. Etter å ha gått grundig i meg selv kan jeg ikke se at jeg har verken sagt eller gjort noe som skulle såre deg. Hvorfor er du så sint? Jeg stiller meg også uforstående når du sier du tar oppgjøret 99% på vegne av mamma og pappa. Rett nok har jeg ved to anledninger det siste året stilt spørsmål om forretningsmessige ting i Smiths venner. Dette har jeg sett har virket ubehagelig for dem, men da har vi byttet tema og det har ikke vært ampert eller ondsinnet. Jeg har ikke hatt noen konfrontasjoner med noen i menigheten inklusive mamma og pappa siden jeg for seks år siden gikk i terapi for å bli kvitt alt det som har vært belastende og vondt for meg med med hensyn til oppveksten i Smiths venner. Alt jeg har gjort er å stille noen spørsmål om det forretningsmessige ved noen av de aktivitetene dere driver med. Disse spørsmålene er det brødre og søstre i din menighet som også stiller. I samtaler med mange medlemmer fremgår det tydlig misnøye med det pengefokus som har vært etter at Kåre tok over ledelsen. Samtidig er de selvsagt glad for mange av de trivselsskapende aktivitetene som skapes bl.a for barna, og ikke minst den “loviske” endringen som Kåre har stått for. Det at man har forskjellig syn på ting er jo positivt i alle forsamlinger, da kan man få nye innspill og dele erfaringer. Det at mange i menigheten er kritisk til pengebruken og fokuset på materielle ting tror jeg du har fått med deg, men det virker for meg som mine spørsmål i samme retning blir håndtert som et angrep. Jeg har aldri kritisert din tro, jeg har aldri prøvd å få deg eller dine øvrige søsken ut fra menigheten, og jeg har alltid vist respekt og hatt et oppriktig godt og nært forhold til deg. Jeg har alltid følt at min kjærlighet til alle mine søsken har vært gjensidig og sterk, og skulle ønske dere var rundt meg mye oftere. Det at du og din mann, som vi også har blitt veldig glad i, kom i jubileumet mitt er noe som gledet meg veldig, og ikke minst det å få være sammen med dere og de herlige barna deres i ferien på Kanariøyene. Jeg synes det hadde vært fantastisk om alle søskene med familier kunne vært sammen på feritur en annen gang. Det at noen diskuterte Smiths venner med deg i mitt selskap kan ikke jeg lastes for, noen trodde kanskje du var gått ut av menighen siden du var med på festen og skålte og drakk som de fleste andre. Når det gjelder våre foreldre og kritikken din av min måte å håndtere dem på har jeg vanskelig for å forstå deg. Mamma lyser opp av glede hver gang hun ser meg, vi klemmer gjerne og tonen oss i mellom har ingen preg av noen motsetninger. Kun ekte og sann kjærlighet oss imellom! Jeg har etterhvert også fått et mer behagelig forhold også til min far. Selv om hans harde hånd har satt sine spor hos de fleste av oss, har jeg tilgitt alt og etterhvert skjønt at det er vranglære i Smiths venner som har ligget bak. Når vi på Lanzerote pratet om de ting vi har vært utsatt for, ba jeg deg pent om å ikke håndtere det som bitterhet eller angrep, men som en oppklarende samtale slik at du bedre kunne forstå hvorfor jeg hadde gått i terapi. Jeg er et følelsesmenneske, og jeg hater urettferdighet. Du sa at veldig mange har hatt store lidelser pga. den håpløse måten ungdommer i sekten ble håndtert på da jeg var ung. Vel, jeg tok skade av det det og oppsøkte hjelp. Og i den sammenheng kan jeg vel si at det var ingen av dere som ga et støttende ord. Alt jeg fikk var kritikk for de jeg ikke klarte ”å legge ting bak meg”, og at jeg var slem mot pappa da han ble inkludert i terapien. Min intensjonsjon var å skape en fremtid der jeg og pappa kan omgås som andre. Jeg var tydlig på at jeg savnet nærhet og naturlig kjærlighet av min far, og at jeg savnet den varmen og kjærligheten som jeg føler er så god når jeg er sammen med mine egne barn. Var jeg en fæl person fordi jeg hadde tatt skade av det man idag ser var vranglære? Skal overgripere beskyttes, og ofre trykkes ned og tvinges til taushet? Skal mennesker som har opplevd overgrep på andre måter behandles på samme vis? Jeg vet at jeg opp gjennom årene har laget litt oppstandelse i heimen, og det har jeg vært oppriktig lei for, og selvsagt bedt om, og fått tilgivelse for. Men husker at det ikke har vært fordi jeg har ønsket noen noe vondt, men fordi jeg har blitt trykket ned og blitt behandlet med en “hard hånd”. Noen av de sakene som har vært mest “betent“ har menigheten idag heldigvis forandret syn på, dvs Vårherre har byttet mening, dere har fått nytt lys osv. Som feks. håndtering av samboere som ble nektet adgang i hjemmet, TV, musikk med trommer og bass, Donald Duck, forbudet mot å bade på samme strand som det annet kjønn, forbudet mot å delta i fritidsaktiviteter, forbudet mot venner utenfor trossamfunnet, forbudet mot klasseturer, forbudt med alkohol, forbudet mot skoledans…. Jeg hadde brukt kortere tid på å nevne det som ikke var forbudt. For meg var det opplevelsen av et fengsel! Her kunne jeg selvsagt hovert litt og sagt at nesten alle de tingene jeg har trampet i gulvet for og kritisert SV for, har jeg hatt rett i. Det er godt mulig at jeg også har rett i min kritiske holdning til det omverden ser på som menighetens “Babylon”, eller som media betegner det: Gullkalven. Mange av dine “brødre” i menigheten tar sterk avstand fra det pengemaset som de opplever, og de antyder at det kan være grunnen til at så mange sliter med dårlig psykisk helse. En jeg snakket med for litt siden sa han hadde problemer med å se Jesu fotspor og tilføyde følgende: Tror du Jesus hadde hatt den største hytten på Brunstad? Tror du Jesus hadde kjørt rundt i bil til 2 millioner? Tror du Jesus hadde benyttet dugnadsungdom til å bygge hytte til seg selv på Hafjell? Dugnad i egne selskaper? Og når det gjelder Hotell og restaurantdrift, tror du Jesus hadde drevet skjenkested og tilbudt ugifte overnatting etterpå? Hadde han med andre ord vært med på å tilrettelegge for “Hor og Fyll”? Har tenkt noen ganger for meg selv at det som var forbudt pga ”renhet i hjemmet”, verdslig musikk, TV, besøkende samboere, alkohol mm er det som har skapt de største fightene for mange. Nå er alt lov, og de bødrene som var såkalt “Nidkjær” og ble opphøyet i sin iver etter å holde hjemme rent, er de som sitter med mest skam idag. I min oppvekst opplevde jeg aldri varme og kjærlighet fra disse brødrene. Det var tydlig at troen og håpet var viktigere enn Kjærligheten for enkelte. Størst av alt er kjærligheten, og mitt råd til deg er at du holder deg til det. Måten du håndterer oss som er “utenfor” på nå tar jeg svært tungt. Vi er det samfunnet kaller “Guds brente barn”. I vår familie har vi mer enn god grunn til å klamholde på hverandre etter at vi mistet lillesøster. Føler du behov for å være ”nidkjær” så finner du sikkert ting hos deg selv du kan kjempe med. Måten du behandler Marianne på er også virkelig vondt å være vitne til. Jeg har lest brevet du sendte til henne. Så hun må forandre sitt syn på negative opplevelse i Smiths venner for at du skal kunne ha kontakt med henne? Prøv med varme og omsorg istedet, hun er et fantastisk godt menneske. Dersom hun uttaler seg negativt om menigheten er det fordi hun oppriktig føler at det ikke er bra alt som skjer, eller har vært praktisert der. Hun har som de fleste andre utbrytere vært igjennom en tøff løsrivelsesprosess, så da kan jo dere vise litt forståelse og medfølelse istedet. Hun har tanker om oppveksten i menigheten som er vonde og det letter på trykket å få luftet noe av frustasjonen, dette må ikke du straffe henne for! Vis heller litt storsinn, det er tross alt du/dere som er avvikere fra ”normal normen” i samfunnet. Dere av søskene som fortsatt er med har også fortalt meg at dere ikke trivdes hjemme med den knallharde tolkningen av budskapet dere opplevde, og jeg vet det var tungt for deg en periode. Kanskje du ville hatt hatt utbytte av litt samtaleterapi du også, jeg unner deg virkelig å bli kvitt dine angstplager. Det har vært vondt for meg å se deg nedtrykket og ydmyket i mange sammenhenger. Det å aldri føle at man er bra nok er veldig usunt over så lang tid. Selv om det jeg opplever fra deg nå er ubehagelig, så har jeg alltid syntes at du er mer enn bra nok.
For min del må jeg si at det beste valget jeg har gjort i mitt liv var å forlate menigheten, men hadde jeg sett og opplevd at man ble et bedre medmenneske, en bedre forelder eller et bedre søsken av å tilhøre menigheten, da hadde jeg selvsagt stormet inn der. Ikke misforstå, jeg har fortsatt noen venner i menigheten, og de er ganske lik de venner jeg har utenfor menigheten. Med alle gode og dårlige sider vi mennesker har, trives jeg med stort sett alle, og kan prate om det meste. Har tenkt litt på en ting til: Dersom det er sånn at dere har sterkt ønske om å få oss med, så er det rart for meg at jeg de femten siste år aldri er blitt forsøkt påvirket av noen av dere. Det eneste jeg har fått servert er detaljer om millionbeløper til ditt og datt, hva alle ting koster og hvor materiell luksus det er på alle menighetstedene deres. En siste liten ting: Den “harde hånd” du har vist Marianne vil såre mamma veldig. Legg vekk den stridsøksen, prøv å gi mer kjærlighet og forståelse. De jeg har pratet med tar sterk avstand, og slik jeg kjenner din mann blir jeg overrasket om han støtter deg her. Lytt til ditt hjerte, så ordner dette seg! Det kommer aldri noe godt ut av hardhet og kontaktbrudd i familier. Jeg håper du har det i tankene når det gjelder dine barn og din mann, da vil du få det godt og bli lykkelig du også. Jaja, nå er alt bra med hensyn til de traumer jeg hadde i forholdet til menigheten, og alle som har fordømt livet mitt og fortalt hvor galt og fælt alt skulle bli dersom jeg “ Gikk UT “ har kommet på skamme. Livet mitt er fullt av glede og kjærlighet og jeg stortrives med en virkelig fantastisk ektefelle, fantastiske barn og ungdommer og ikke minst søsken, svigersøsken, nevøer og nieser. Jeg tar avstand til din håndtering av dine søsken i dette tilfellet, men her er du alltid mer enn velkommen. Jeg er veldig glad i deg og dine. Med vennlig hilsen Familiens sorte får Minstesøstern var såvidt blitt tenåring. Det var årevis siden jeg hadde forlatt menigheten. Jeg hadde ikke noe veldig konfliktfylt forhold til familien. Bodde ikke i samme by, så dem ikke direkte hyppig. På tross av elefantene som tilstadighet vandret ut og inn av rommene og hvor skjørt vi alle visste det hele var, betød de uendeligheter for meg. Men ingen hadde egentlig spurt meg. Før henne. Blåglitrende halvvoksenøyne, innrammet i blondt, velfrisert og lykketrollaktig hår betrakter en over bordet. De spør hvorfor. Så spør de igjen. De sier de ikke forstår. Intensiteten i spørsmålene og emosjonene som strømmer under dem er uskjulbare. Du vil det beste. Og mener du kjenner veien dit. Du mener mye om veien dit. Det frustrerer deg at jeg ikke går den med deg. Jeg kjenner hjertepumpen aktiviserer seg og vet jeg må trå varsomt. Forsøker å leve i din verden. Konsentrerer meg om å si nok, men ikke alt. Ser på oss med øynene som ikke er mine. Som forteller meg at dette er stort, en av sjansene som ikke må forspilles, øyeblikk jeg må leve i. Trekke livskraft fra. Vi er ikke enige om hva nok er. Med gjenstridige spadetak og et beundringsverdig, grensende til dumdristig mot; fortsetter du å grave. Uvørent feier du forsvarsfraser og kompleksitet av veien. Du vil forstå. Og det er jeg som må gi deg ordene til å gjøre det. Du jobber deg gjennom motsetningsspekteret, forkaster og utdyper. Gjentar og reflekterer. Eksemplifiserer. Hvordan kan man forkaste uprøvdhet? Hvordan kan man være så forkantsikker? Hvordan kan hjerteønskene til vesenet DU ikke være mer avgjørende for meg? De spiller en rolle. En betydelig én. Men mine selvfølgeligheter er ikke dine. Din verden er ikke min. Ikke nå. Likevel vet jeg at vi møtes der ute. Fordi du rekker ut hendene. Og fordi du finner mine. Jeg slipper deg aldri. R Barneårene i Smiths venner var en forholdsvis fin, god og trygg tid. Vi hadde mye fritid til å leke med nabounger, kamerater og andre barn fra menigheten
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed