|
Hei mamma og pappa. Jeg så nyhetssaken om Visjon Norge på lørdag. http://www.tv2.no/a/8938345/ Jeg synes det er et alvorlig overgrep og maktmisbruk mot barn og unge. Jeg tenker tilbake på min tid i menigheten og hvordan dere ukritisk involverte meg og lillesøster i et så usunt trosamfunn. Jeg ble bestukket til å komme på møte i Livets Kilde. Da jeg ble 17 hadde jeg en ubehagelig opplevelse i forbindelse med søvn. Dere var overbevist om at Satan plaget meg og at Gud ville frelse meg. Kunne det vært en annen forklaring? http://forskning.no/sovn-psykologi/2011/11/sovnparalyse-vanlig Jeg tenker at det ville vært mye bedre om dere var mer forsiktig med å trekke meg inn i en sånn menighet. Før jeg ble "frelst" var det mye masing. Masingen fortsatte når jeg ble kristen. Det var detaljstyring ned til hvilken musikk jeg kunne høre på. Jeg utviklet meg ikke i henhold til mitt potensial. Satsing på bibelskole var viktigere enn formell utdanning. Jeg fikk slengt "vik fra meg satan" i trynet når jeg kom med mine egne reflekterte meninger. Etter at jeg sluttet i menigheten og la bort troen tok det meg mange år å bli helt ferdig med bla angsten for Helvete og Dommedag som jeg hadde utviklet i min tid i menigheten. Nå når jeg er far selv synes jeg det er vanskelig å forstå hvor dere var når jeg strevde. Hvorfor var det Gud som skulle få orden på livet mitt? Hvor var dere når jeg tvilte? Jeg mener det er naturlig å akseptere mine barn som de er. Jeg oppmuntrer dem til å tenke selv, velge selv og aksepterer at de har meninger som utfordrer meg. Nå har jeg vanskelig for å slippe dere helt innpå meg. Ikke fordi jeg er redd eller er full av sår, bitterhet osv. Det er rett og slett fordi jeg deler så lite med dere. Mamma, når du er på besøk sitter du og offer deg bare det er bittelitt vold på tv. Og du tåler ikke at jeg kritiserer f. eks Jan Hanvold. Jeg kan ikke være helt meg selv. Pappa, vår relasjon er så skadeskutt og dårlig at jeg ikke ser meg tjent med å ha deg for nær. Jeg velger likevel ikke å bryte noen kontakt. Jeg vil være der når dere er syke, gamle og svake. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har det bra og trives med livet mitt. Fortiden er nettopp det, fortid. Jeg lever med blikket rettet fremover og nyter hver dag. Jeg er lykkelig og hel. Jeg har likevel behov for å få sagt ifra, og det gjør jeg nå. Det å være familiefar har nok lært meg mye, og jeg ser klart hvor usunt jeg har hatt det. Jeg ville ha tenkt meg om en god del ganger før jeg støttet eller så på en Tv kanal som bruker barn slik Visjon Norge gjør. R.
1 Comment
Jeg er fortsatt den lille dattera di, samme person, fortsatt bare lille meg.
Men nå blir jeg behandlet som et avskum, jeg har mista deg. Jeg føler meg død for deg, for dere alle jeg hadde nært. For deg betyr jeg ikke mer enn troen du har. Du velger heller å behage Gud enn å vise at du elsker meg. Hvilken mor kan gi avkall på sitt barn, sin egen kjære datter? Slike valg er umenneskelig, et valg ingen fatter. Hvorfor lar du Gud bety mer enn meg, mamma? Hvordan kan du seg meg i øynene og virke helt kald når vi møtes? Å bli behandlet som død, vet du hvordan det føles? Hvorfor kan jeg ikke komme hjem og bare være meg selv? Føle meg velkommen til mine egne foreldres hjem. I dine øyne er alt dette mitt eget valg, min egoisme. For deg har jeg valgt å dø, bli borte fra alle mine nære. Det er du som plages med mye smerte og stort savn. Men når jeg savner deg er jeg ikke velkommen inn døra engang. Ikke kan jeg ringe bare for å prate med deg, mamma'n min. Kan ikke besøke deg, kan ikke gjøre noen ting. Jeg skal straffes fordi jeg ikke lenger har den samme troen som deg. Måten du behandler meg på er Guds straff til meg. Det er det du tror... Jeg vil bare komme hjem og la alt være normalt. Værsåsnill å forstå, jeg har ikke gjort noe galt. Men jeg vet at du aldri vil forstå eller prøve å komme meg nær. Ikke så lenge jeg befinner meg i verden, holder meg der. Hvordan klarer du å være så fast i troen at du overgir din egen kjære datter? Jeg savner dine gode ord, dine klemmer, din latter. Farvel min kjære mor. Jeg elsker deg mer en du fatter. "Stine" Jeg fyller tredve år førstkommende helg, og som vanlig er jeg tankefull når en bursdag nærmer seg. Kanskje blir det lettere å huske sin egen alder fra nå av. For ofte har jeg glemt hvor gammel jeg var når jeg var i tjueårene. Hvorfor er dette med alder så vanskelig? Jeg forsto det etter vår telefonsamtale forleden, der jeg ønsket å først og fremst informere deg om de gode pensjonsspareordningene jeg kjente til gjennom jobben. Jeg er blitt så flink til å spare, og ville så gjerne dele disse mulighetene med deg. Men i løpet av telefonsamtalen skjønte jeg at du ikke hadde planer om å bli gammel i denne verden, så en pensjonsspareordning var ikke aktuelt for deg. Du har trappet ned og jobber nå bare to dager i uken, og en og annen lørdag. Resten av tiden bruker du på menigheten og på misjonsarbeidet. Det er visst ikke så lenge igjen til dommedag nå, så du føler at du må gjøre riktige prioriteringer. Du har solgt hesten din også, for du har ikke tid til den lenger, for du har jo blitt pioner og forkynner Guds Ord fra 100 til 150 timer i måneden. ”Jeg har ikke tid til noe annet”, mente du, det er møtene og forberedelsene til de, to bibelstudier holder du også, så når skal du få tid til å ta vare på hesten din, som du har hatt siden du var elleve år? Mens du snakket husket jeg plutselig meg selv, 10 år gammel, der jeg tenkte på akkurat samme måte. Ingenting i verden var viktigere for meg enn Gud, og jeg skulle ikke bli voksen i denne verden. Verden skulle snart gå under og alle de grusomme fæle skumle menneskene som ikke vil tro på vår Gud skulle dø med den. Så skole og utdanning ble uviktig, det viktigste var å omgås andre Jehovas vitner. Jeg følte meg alltid så utrygg når jeg ikke hadde andre vitner rundt meg. Verden utenfor var så skummel. Farmor ventet i 70 år på verdens undergang. Og det var ingen krise når hun døde, døden hadde hun sett fram til helt siden hun som 20-åring hadde valge å bli et vitne for Jehova. For hun visste at når hun døde ville hun snart våkne opp igjen i den nye verden, paradiset hun hadde lest så mye om og sett illustrasjoner av i alle disse årene. Men kjære lillesøster. Livet begynner ikke etter døden. Det er nå. Og jeg skjøner at det er vondt å erkjenne at livet er nå, og at det blir med dette livet. Men det er godt å tenke selv, å være befridd fra gamle dogmer. Det er trist at dere stadig er i den boblen. Dere sløser bort livet på en løgn. Jeg skulle så gjerne ønsket at du forsto dette. Men du har fått deg kjæreste nå, en kjekk Jv-gutt uklanderlig kledd med perfekt press i dressbuksen og lovende karriere som menighetstjener, bare 24 år gammel. Dere skal gifte dere i Rikets Sal i september, fortalte du, og det gjøre meg trist. Jo mer etablert du blir og jo mer oppslukt i sekten du blir, jo mindre tenker du selv og jo større vil avstanden mellom oss bli. Du forteller at dere ikke skal ha barn, dere skal vente til etter Harmageddon. Det er vondt å høre. Du snakker ikke til meg som før. For jeg lever ikke lenger som dere, jeg tok en annen vei for mange år siden. I dine øyne skal jeg snart dø. Jeg kommer ikke til å overleve Harmageddon og kommer ikke til å leve sammen med dere i den nye verden. Så dere har sørget på forhånd og begynt å venne dere til at dere vil miste meg snart. Jeg antar at det er derfor jeg kjenner denne kulden når du snakker med meg. Jeg elsker livet. Du forakter det. Du ser ned på alt som gir meg mening, som en jobb og en karriere, hus og hjem, familieliv, ferier og reiser, venner og opplevelser. Du ser ned på alt som jeg har gjort siden jeg trakk meg ut, ting som har gitt meg glede og mening med livet, men som for deg og våre foreldre er bortkastet tid og et bortkastet liv. Ingen av dere har støttet meg og rost meg for å nå mine mål, normale mål, normale ønsker og drømmer til et normalt menneske i denne verden. Dere forstår ikke at noen vil følge sine drømmer som meg. Alt dere vil er å ofre all deres tid til tjenesten. Å leve skal dere gjøre i den nye verden. Noen ganger savner jeg å være i den boblen som du er i. Å se min mors stolthet over meg, som du selv erfarer, å oppleve kjærligheten fra henne, varmen og det å få en ekte god klem. Det er lenge siden nå. Jeg savner å le med deg slik vi brukte å gjøre når vi var mindre. Den tryggheten bare samværet med familie kan gi, for de kjenner deg og de elsker deg uansett. Alt det er borte nå. Dere er i sorg for at jeg blitt villedet av Satan og har valgt å vandre på den brede vei, akkurat som dere alltid har blitt advart mot fra talerstolen og i bladene. Dere sørger, dere forakter, dere holder avstand. Borte er varmen og samholdet. Dere snakker ofte sammen om de andre i menigheten, om hvem som er ”fine”, og da mener dere i hjertet. Om sunne, altoppofrende søstre som dere har i menigheten. Jeg savner å høre at mamma forteller at jeg er fin og flink som hun sier om andre, og om deg. Mitt hjerte er og forblir fint og rent, men dere ser ikke mitt hjerte. Men jeg vet bedre. Jeg vet at på et øyeblikk så kan det storme som verst på den vakreste sommerdag. Regnet kan øse ned, lyn og torden kan få oss til å gå i hi inne under et teppe trygt og alene. Vår far sa alltid at etter sol kommer det regn. Og det er sant. Dine nærmeste venner og familie snur brått ryggen til deg, og på et sekund så er du blitt helt alene i verden. Du er frosset ut, du er glemt, du er gjennomsiktig som luft. Bare fordi du gjorde et lite feiltrinn. Pappa var stadig utstøtt i løpet av sine vel femti år i Jehovas vitners organisasjon. Han var alkoholiker, men var aldri stygg, gjorde aldri noen vondt, men valgte flasken når han livet ble vanskelig. Han syndet ikke, alkoholismen var hans sykdom. Jeg kan huske at jeg satt i trappen som barn og lyttet når han gråtende ba de eldste om tilgivelse. De avviste hans ønske. De mente at han trengte straff. Jeg var bare et barn dengangen, men allerede da reagerte jeg sterkt på behandlingen de alle brått ga han. Alt i meg strittet imot, han var jo bare syk, hvorfor kunne de ikke hjelpe han isteden? Senere fikk han kreft. Blodoverføring ville gi han noen måneder ekstra i beste fall, og han tok i mot. Han ville så gjerne leve litt til. Og så døde han likevel. Utstøtt igjen, og alene. Jeg kan huske hvordan dere snakket om han, om hvor svak dere mente at han hadde vært, og hvor typisk det hadde vært for han, som hadde vært svak for alkoholen hele livet. Bare jeg forsto han. Han hadde bare dette livet, han hadde syndet så mange ganger at ikke ville få noen oppstandelse likevel. Jeg håper han døde i troen på en tilgivende gud. En annen gud enn den vi lærte om. Kjære lillesøster. Jeg vil fortelle deg at det føles som en sensasjon å bli hele tredve år. Å ha blitt befridd, å kunne tenke fritt og å kunne styre sitt eget liv. Det har gått bra tross alt. Jeg har mistet mye på veien hit, jeg har mistet mine besteforeldre, min kjære tante, mamma, og deg lillesøster, som ikke er så liten lenger. Jeg kan huske at du satt på fanget mitt mens jeg leste for deg. Og jeg kan huske at jeg brukte å leie deg på vei til skolen når du gikk i første klasse og var redd for det meste.
Jeg har mistet så mange, men jeg har funnet meg selv. Jeg har gått videre, og ser meg sjelden tilbake. Livet utenfor boblen er normalen, og det er ikke meg det er synd på, for jeg er endelig fri. Venner er den familien man velger selv, og de vennene jeg har nå vil aldri snu ryggen til meg eller fryse meg ut, de er for gode til det. Jeg døpte meg aldri, derfor har det tross alt vært enklere for meg enn mange andre. Det er derfor du og mamma ikke har trengt å behandle meg som en utstøtt. Dere vil gjerne ha kontakt, men ting er annerledes. Det er denne avstanden som ikke var der tidligere, og det samholdet dere har som jeg ikke er en del av lenger. Jeg synes det er vondt og vanskelig. Den gang trodde dere at det var et ungdomsopprør og at jeg snart ville komme tilbake. Jeg antar at dere har forstått at det var mer enn et opprør, nå som jeg har fylt tretti år og i tillegg har samboer. Jeg skal feire dagen min i morgen sammen med min kjære og mine gode venner. Jeg vet at du ikke vil sende meg noen hilsning, men det gjør ikke så mye. Når jeg var liten jente trodde jeg aldri at jeg kom til å bli voksen, for Harmageddon skulle komme lenge før den tid. Nå er jeg tredve, og jeg venter ikke lenger på døden, men lever livet. Kjære lillesøster. Jeg skulle så gjerne ønske at du gjorde som meg, og valgte å leve dette livet isteden for å utsette det til etter døden. Jeg skulle ønske at du kunne se det vakre i verden som jeg gjør. At du kunne leve ut din drømmer og lengsler. Og virkelig kunne nyte livet som du har nå. Jeg savner deg. Og jeg kommer alltid til vente på deg. "Kjersti". Håper alt står bra til med deg og familien. Jeg er fortsatt litt lei meg etter samtalen vi hadde, og føler behov for å få klarhet i hva som fikk deg til å gå på meg så tøft som du gjorde og at du ikke lenger ønsker å ha kontakt med oss. Etter å ha gått grundig i meg selv kan jeg ikke se at jeg har verken sagt eller gjort noe som skulle såre deg. Hvorfor er du så sint? Jeg stiller meg også uforstående når du sier du tar oppgjøret 99% på vegne av mamma og pappa. Rett nok har jeg ved to anledninger det siste året stilt spørsmål om forretningsmessige ting i Smiths venner. Dette har jeg sett har virket ubehagelig for dem, men da har vi byttet tema og det har ikke vært ampert eller ondsinnet. Jeg har ikke hatt noen konfrontasjoner med noen i menigheten inklusive mamma og pappa siden jeg for seks år siden gikk i terapi for å bli kvitt alt det som har vært belastende og vondt for meg med med hensyn til oppveksten i Smiths venner. Alt jeg har gjort er å stille noen spørsmål om det forretningsmessige ved noen av de aktivitetene dere driver med. Disse spørsmålene er det brødre og søstre i din menighet som også stiller. I samtaler med mange medlemmer fremgår det tydlig misnøye med det pengefokus som har vært etter at Kåre tok over ledelsen. Samtidig er de selvsagt glad for mange av de trivselsskapende aktivitetene som skapes bl.a for barna, og ikke minst den “loviske” endringen som Kåre har stått for. Det at man har forskjellig syn på ting er jo positivt i alle forsamlinger, da kan man få nye innspill og dele erfaringer. Det at mange i menigheten er kritisk til pengebruken og fokuset på materielle ting tror jeg du har fått med deg, men det virker for meg som mine spørsmål i samme retning blir håndtert som et angrep. Jeg har aldri kritisert din tro, jeg har aldri prøvd å få deg eller dine øvrige søsken ut fra menigheten, og jeg har alltid vist respekt og hatt et oppriktig godt og nært forhold til deg. Jeg har alltid følt at min kjærlighet til alle mine søsken har vært gjensidig og sterk, og skulle ønske dere var rundt meg mye oftere. Det at du og din mann, som vi også har blitt veldig glad i, kom i jubileumet mitt er noe som gledet meg veldig, og ikke minst det å få være sammen med dere og de herlige barna deres i ferien på Kanariøyene. Jeg synes det hadde vært fantastisk om alle søskene med familier kunne vært sammen på feritur en annen gang. Det at noen diskuterte Smiths venner med deg i mitt selskap kan ikke jeg lastes for, noen trodde kanskje du var gått ut av menighen siden du var med på festen og skålte og drakk som de fleste andre. Når det gjelder våre foreldre og kritikken din av min måte å håndtere dem på har jeg vanskelig for å forstå deg. Mamma lyser opp av glede hver gang hun ser meg, vi klemmer gjerne og tonen oss i mellom har ingen preg av noen motsetninger. Kun ekte og sann kjærlighet oss imellom! Jeg har etterhvert også fått et mer behagelig forhold også til min far. Selv om hans harde hånd har satt sine spor hos de fleste av oss, har jeg tilgitt alt og etterhvert skjønt at det er vranglære i Smiths venner som har ligget bak. Når vi på Lanzerote pratet om de ting vi har vært utsatt for, ba jeg deg pent om å ikke håndtere det som bitterhet eller angrep, men som en oppklarende samtale slik at du bedre kunne forstå hvorfor jeg hadde gått i terapi. Jeg er et følelsesmenneske, og jeg hater urettferdighet. Du sa at veldig mange har hatt store lidelser pga. den håpløse måten ungdommer i sekten ble håndtert på da jeg var ung. Vel, jeg tok skade av det det og oppsøkte hjelp. Og i den sammenheng kan jeg vel si at det var ingen av dere som ga et støttende ord. Alt jeg fikk var kritikk for de jeg ikke klarte ”å legge ting bak meg”, og at jeg var slem mot pappa da han ble inkludert i terapien. Min intensjonsjon var å skape en fremtid der jeg og pappa kan omgås som andre. Jeg var tydlig på at jeg savnet nærhet og naturlig kjærlighet av min far, og at jeg savnet den varmen og kjærligheten som jeg føler er så god når jeg er sammen med mine egne barn. Var jeg en fæl person fordi jeg hadde tatt skade av det man idag ser var vranglære? Skal overgripere beskyttes, og ofre trykkes ned og tvinges til taushet? Skal mennesker som har opplevd overgrep på andre måter behandles på samme vis? Jeg vet at jeg opp gjennom årene har laget litt oppstandelse i heimen, og det har jeg vært oppriktig lei for, og selvsagt bedt om, og fått tilgivelse for. Men husker at det ikke har vært fordi jeg har ønsket noen noe vondt, men fordi jeg har blitt trykket ned og blitt behandlet med en “hard hånd”. Noen av de sakene som har vært mest “betent“ har menigheten idag heldigvis forandret syn på, dvs Vårherre har byttet mening, dere har fått nytt lys osv. Som feks. håndtering av samboere som ble nektet adgang i hjemmet, TV, musikk med trommer og bass, Donald Duck, forbudet mot å bade på samme strand som det annet kjønn, forbudet mot å delta i fritidsaktiviteter, forbudet mot venner utenfor trossamfunnet, forbudet mot klasseturer, forbudt med alkohol, forbudet mot skoledans…. Jeg hadde brukt kortere tid på å nevne det som ikke var forbudt. For meg var det opplevelsen av et fengsel! Her kunne jeg selvsagt hovert litt og sagt at nesten alle de tingene jeg har trampet i gulvet for og kritisert SV for, har jeg hatt rett i. Det er godt mulig at jeg også har rett i min kritiske holdning til det omverden ser på som menighetens “Babylon”, eller som media betegner det: Gullkalven. Mange av dine “brødre” i menigheten tar sterk avstand fra det pengemaset som de opplever, og de antyder at det kan være grunnen til at så mange sliter med dårlig psykisk helse. En jeg snakket med for litt siden sa han hadde problemer med å se Jesu fotspor og tilføyde følgende: Tror du Jesus hadde hatt den største hytten på Brunstad? Tror du Jesus hadde kjørt rundt i bil til 2 millioner? Tror du Jesus hadde benyttet dugnadsungdom til å bygge hytte til seg selv på Hafjell? Dugnad i egne selskaper? Og når det gjelder Hotell og restaurantdrift, tror du Jesus hadde drevet skjenkested og tilbudt ugifte overnatting etterpå? Hadde han med andre ord vært med på å tilrettelegge for “Hor og Fyll”? Har tenkt noen ganger for meg selv at det som var forbudt pga ”renhet i hjemmet”, verdslig musikk, TV, besøkende samboere, alkohol mm er det som har skapt de største fightene for mange. Nå er alt lov, og de bødrene som var såkalt “Nidkjær” og ble opphøyet i sin iver etter å holde hjemme rent, er de som sitter med mest skam idag. I min oppvekst opplevde jeg aldri varme og kjærlighet fra disse brødrene. Det var tydlig at troen og håpet var viktigere enn Kjærligheten for enkelte. Størst av alt er kjærligheten, og mitt råd til deg er at du holder deg til det. Måten du håndterer oss som er “utenfor” på nå tar jeg svært tungt. Vi er det samfunnet kaller “Guds brente barn”. I vår familie har vi mer enn god grunn til å klamholde på hverandre etter at vi mistet lillesøster. Føler du behov for å være ”nidkjær” så finner du sikkert ting hos deg selv du kan kjempe med. Måten du behandler Marianne på er også virkelig vondt å være vitne til. Jeg har lest brevet du sendte til henne. Så hun må forandre sitt syn på negative opplevelse i Smiths venner for at du skal kunne ha kontakt med henne? Prøv med varme og omsorg istedet, hun er et fantastisk godt menneske. Dersom hun uttaler seg negativt om menigheten er det fordi hun oppriktig føler at det ikke er bra alt som skjer, eller har vært praktisert der. Hun har som de fleste andre utbrytere vært igjennom en tøff løsrivelsesprosess, så da kan jo dere vise litt forståelse og medfølelse istedet. Hun har tanker om oppveksten i menigheten som er vonde og det letter på trykket å få luftet noe av frustasjonen, dette må ikke du straffe henne for! Vis heller litt storsinn, det er tross alt du/dere som er avvikere fra ”normal normen” i samfunnet. Dere av søskene som fortsatt er med har også fortalt meg at dere ikke trivdes hjemme med den knallharde tolkningen av budskapet dere opplevde, og jeg vet det var tungt for deg en periode. Kanskje du ville hatt hatt utbytte av litt samtaleterapi du også, jeg unner deg virkelig å bli kvitt dine angstplager. Det har vært vondt for meg å se deg nedtrykket og ydmyket i mange sammenhenger. Det å aldri føle at man er bra nok er veldig usunt over så lang tid. Selv om det jeg opplever fra deg nå er ubehagelig, så har jeg alltid syntes at du er mer enn bra nok.
For min del må jeg si at det beste valget jeg har gjort i mitt liv var å forlate menigheten, men hadde jeg sett og opplevd at man ble et bedre medmenneske, en bedre forelder eller et bedre søsken av å tilhøre menigheten, da hadde jeg selvsagt stormet inn der. Ikke misforstå, jeg har fortsatt noen venner i menigheten, og de er ganske lik de venner jeg har utenfor menigheten. Med alle gode og dårlige sider vi mennesker har, trives jeg med stort sett alle, og kan prate om det meste. Har tenkt litt på en ting til: Dersom det er sånn at dere har sterkt ønske om å få oss med, så er det rart for meg at jeg de femten siste år aldri er blitt forsøkt påvirket av noen av dere. Det eneste jeg har fått servert er detaljer om millionbeløper til ditt og datt, hva alle ting koster og hvor materiell luksus det er på alle menighetstedene deres. En siste liten ting: Den “harde hånd” du har vist Marianne vil såre mamma veldig. Legg vekk den stridsøksen, prøv å gi mer kjærlighet og forståelse. De jeg har pratet med tar sterk avstand, og slik jeg kjenner din mann blir jeg overrasket om han støtter deg her. Lytt til ditt hjerte, så ordner dette seg! Det kommer aldri noe godt ut av hardhet og kontaktbrudd i familier. Jeg håper du har det i tankene når det gjelder dine barn og din mann, da vil du få det godt og bli lykkelig du også. Jaja, nå er alt bra med hensyn til de traumer jeg hadde i forholdet til menigheten, og alle som har fordømt livet mitt og fortalt hvor galt og fælt alt skulle bli dersom jeg “ Gikk UT “ har kommet på skamme. Livet mitt er fullt av glede og kjærlighet og jeg stortrives med en virkelig fantastisk ektefelle, fantastiske barn og ungdommer og ikke minst søsken, svigersøsken, nevøer og nieser. Jeg tar avstand til din håndtering av dine søsken i dette tilfellet, men her er du alltid mer enn velkommen. Jeg er veldig glad i deg og dine. Med vennlig hilsen Familiens sorte får Kjære pappa. Jeg skal tilgi deg for din kalde skulder for din hardhet i stemmen Jeg skal tilgi den urett du viste meg Jeg skal tilgi deg for at du ikke ønsket meg i ditt liv For alt jeg tapte på å bli stående alene for all avvisning mot meg. Jeg skal tilgi deg fordi hjertet mitt har vokst Hvil i fred Pappa M. Jeg har skrevet dette brevet for å fortelle litt om hvordan jeg har det. Dere vil nok ikke lese det, det gikk jo ikke så bra sist jeg skrev til dere. Dere hengte dere opp i et ord, et feil uttrykk, og glemte å løfte blikket og se etter hva jeg forsøkte å formidle om mine valg i livet og den vanskelige veien ut fra Jehovas vitner.
Jeg har truffet en mann jeg er glad i, og han er glad i meg. Han liker meg akkurat slik jeg er. Det er en merkelig følelse at noen kan gjøre det. Han er raus, fri og inkluderende, alt det du ikke er, pappa. Men han slipper jo å leve med de belastningene du lever under, de umulige kravene, den eneste sannheten. Jeg skulle så gjerne tatt rundt deg, pappa, og sagt at jeg er glad i deg. Jeg skulle så gjerne tatt hånden din, mamma, og strøket den. Det kan jeg ikke. Jeg er for ond til at dere kan treffe meg. Jeg er så ond at dere ikke kan sette dere ned sammen med meg og dele et måltid. Jeg er styrt av Satan. Fordi jeg ikke tror på det samme som dere. Dere er gamle nå. Dere har ikke så mange år igjen på jorden. Jeg skulle så gjerne delt de årene med dere. Det ville barna også gjerne gjort. De forstår ikke valget deres. De savner besteforeldrene sine. De forstår ikke hvorfor dere er så slemme mot meg.
. Det resulterte i at jeg vokste opp med en følelse av at det var noe feil med meg. Jeg klarte jo ikke å leve opp til denne normen. Dette igjen resulterte i at jeg etter hvert fortrengte tvilen, og fortrengning er noe ganske effektivt. Det er en overlevelsesstrategi. Derfor ble jeg «den flinke», som du stadig har påpekt, mamma: «Du var jo så flink.» Ja, jeg var en stund den flinke, snille, som gjorde alle de riktige tingene for å bli god nok. Det ble jeg aldri, og jeg kunne ikke være meg selv. Jeg reagerte både på den teologiske biten og den menneskelige, moralske siden. Jeg kunne ikke som et forholdsvis oppegående menneske tro bokstavelig på Bibelen. Det gjelder for eksempel vannflommen (som er en umulighet slik den blir beskrevet i Bibelen) og skapelsesberetningen. Det går rett og slett ikke an å tro på dette med den kunnskapen vi har i dag. Jeg reagerte også sterkt på det gudsbildet som ble presentert for meg, en gud jeg oppfattet som liten, hevngjerrig og dømmende, som henger seg opp i enhver liten ting du måtte finne på å gjøre feil. Men man kan jo likevel være i menigheten hvis man mener at det er en fin måte leve på, sånn rent moralsk. Men det kunne jeg heller ikke stå inne for. Jehovas vitners syn på homofili, deres uforsonlige utstøtelsespraksis som ødelegger familier, deres fordømmelse av annerledes tenkende, deres lære om at Gud skal drepe alle utenom dem, alt dette er feil og umoralsk. «Det overlater vi til Jehova,» sier dere. Men det gjør ikke Selskapet Vakttårnet, som sjelden unnlater å minne sine lesere på akkurat dette. «Jehovas vitner er ikke et usunt og lukket trossamfunn,» sier dere. Vel, det å kunne innse at det kan være uheldige tendenser og praksiser i et trossamfunn og så være villig til forandring, er noe som kjennetegner sunne og åpne trossamfunn. Som en representant fra et annet trossamfunn sa: «Hvis vi feier uheldige tendenser innen vår kirke under teppet, så vil de utenfor få vann på mølla som sier at vi bare er ute for å lure folk inn i troen.» Skal man sikre seg at ens trossamfunn er sunt og ikke skadelig for medlemmene, må man jobbe med å avdekke urimeligheter, misbruk av makt og misbruk av gudstro
Jeg har lenge hatt vanskeligheter med å kunne tilgi dere for at dere tok fra meg en normal barndom og ga meg så mye alvor, redsel og angst i oppveksten. Jeg har ment at dere er ansvarlige for deres handlinger, selv om dere er manipulert av en ond sekt. Dere har også hatt muligheten til å tenke selv, stille spørsmål og ta andre valg. Så har jeg fått vite mer om deres egen oppvekst, særlig din, pappa – ikke av deg, selvsagt, men av andre i familien – og jeg forstår bedre hvorfor valgene ble som de ble.
Derfor vil jeg likevel få takke dere for livet. Nå er det godt å leve. Og jeg har funnet mening i det. All motgangen har gjort meg sterk, barndommens opplevelser gjør at jeg har stor evne til å glede meg over små ting. Jeg skulle gjerne delt med dere min glede over livet, energien jeg etter hvert fant inni meg selv, entusiasmen og nysgjerrigheten jeg også oppdaget at jeg har. Det kan jeg ikke, men nå kan jeg tilgi dere alt. Hilsen fra Det opprørske barnet Misforstå meg ikke, jeg vet at man som voksen, som mann, som pappa ikke har tid til å grave i fortiden, man skal bearbeide, komme over, tilgi og gå videre i livet. Var det ikke det du pleide å si? "Det er bare kvinner og homser som går og dveler", det var det du sa når jeg ville fortelle deg hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med mitt liv.
Det var en side som omhandlet det å stå imot seksuelle fristelser. Du sa ”Sex er en flott del av det å bli voksen, og jeg forstår at du er fristet av dette, Christian, men vit at gleden og tilfredsstillelsen av å gjøre Guds vilje er mye større” Husker du dette?
Pappa, jeg forlot ikke din patetiske religion for å knulle, jeg knullet lenge før jeg forlot. Jeg forlot deg, jeg forlot din patetiske tro på den bok du følger og de læresetninger du går og repeterer for deg selv hver dag. ”Sannheten” er ikke sannheten, den er oppfunnet av en veldig intelligent gruppe menn som slik tjener gode penger og vedlikeholder sin makt over veldig mange mennesker. Vi snakker om manipulering. Jeg hater deg pappa. Jeg har aldri elsket deg og aldri likt deg. Mine første minner av deg er av en feig jævel som skadet min mamma. Du skadet henne så mye at når jeg en dag kunne klemme henne etter at hun hadde blitt fri fra deg, så var hun ikke der lenger. Hun var et mishandlet ingenting som drakk seg sanseløst hver gang noen bød henne sprit, som røkte ustanselig hver dag selv om hun visste at det ville bli hennes død. Og som vet, ikke tror, men vet at på grunn av hennes valg i livet vil hun snart dø i Harmageddon. Mens vi snakker om knulling, pappa….Du snakket om hvor fint det var med sex. Hvor i Vakttårnet fant du den informasjonen? For dette kan du umulig vite selv. For når min mamma ikke ville, så tvang du henne. Under normale forhold, og i den virkelige verden så kalles dette for voldtekt. Husker du når jeg var rundt syv år? Dere hadde vært gift i åtte år, du og min mamma. Husker du hvor psykisk syk min mamma var, hun klarte ikke lenger å gå ut av huset. Husker du at hun gråt foran speilet hver dag fordi hun var så stygg og utilstrekkelig? Husker du når du kom hjem med en handlepose full av ”sexy undertøy”, husker du at du sa ”Jeg må jo kjøpe det til deg selv når du ute av stand til å gå ut som vanlige mennesker eller å tilfredsstile din mann slik Gud beordret deg til å gjøre” Vet du pappa, jeg hørte deg den natten. Mamma i sitt sexy undertøy. Hun tilfredsstilte deg ikke, hun ble utnyttet og voldtatt av deg. Etter dette har jeg gjennom hele mitt liv kjent en skyld mot kvinner. Som at det å eie en pikk automatisk forplikter meg å verne kvinneligheten i en så stor grad at det nærmer seg sykelig, slik at jeg underkaster meg andres vilje istedenfor å stå opp for min egen del. Igjen pappa, dette er din feil. Om du hadde vært her nå, pappa, om du hadde stått her foran meg og sett på meg med dine usikre små øyne og rykket i kroppen på ditt patetiske sedvanlige vis, da skulle jeg ha slått inn ansiktet på deg samtidig som jeg knekte samtlige ribben på deg. Husker du oss guttene, pappa, jeg som alltid var så hysterisk, jeg som bare var en skrulle. Husker du min bror, han som var tjukk og ble mobbet, han som burde ta seg sammen og skaffe seg noen venner. Husker du min lillebror som bare burde skjerpe seg skikkelig, han som hadde vannhode og hjernesvulst. Du vet, det var derfor han gikk så skjevt. Pappa, du er den minst mannlige mann jeg noen sinne har møtt, du er et avskum og jeg håper du en dag våkner, åpner øynene og innser at du har levd i en løgn, at du aldri var spesiell eller utvalgt. At du har sløst bort det eneste livet du har på å leve etter et ideal uten substans. Jeg håper du gjør det så sent i livet at det virkelig er for sent for deg å oppleve noe ekte. På din dødsseng. Ikke for min del, du er død for meg, du døde den dagen du valgte Gud framfor meg og min brødre. Det var en liten stund etter at vår mamma hadde forlatt oss, i 1990 kanskje. Husker du når min bror, han med aggresjonsproblemer, sa at det var din feil at mamma forlot oss og at han hatet deg. Husker du hva du gjorde, du begynte å gråte, og husker du min bror, han kunne ikke slutte å le. Tro ikke at jeg tenker på deg eller lever mitt liv i skyggen av deg. Ikke i det hele tatt. Det er bare slik at i den siste tiden har jeg begynt å tenke på deg igjen. For jeg har nå selv blitt pappa. Jeg har en liten datter, og det får meg til å føle hvilket ynkelig menneske du er. Tenk hvor hyggelig det hadde vært hvis du hadde vært en ekte far, da ville du fått hilse på henne på sykehuset. Hun var så uendelig vakker. Eller når hun blir litt større, kanskje kunne hun sittet på ditt kne og du kunne forklart at ”akkurat som at Christian er din pappa, så er jeg Christians pappa.” Det hadde vært fint. Pappa, om du hadde vært her nå, skulle jeg sparket inn tennene dine, jeg skulle knyte din motbydelige lille pikk i en fin rosett rundt halsen på deg. Om du satt her og fortalte at du har forstått at du har handlet feil og at du ville be om tilgivelse, så skulle jeg slå…. Nei pappa, det skulle jeg ikke. Hvor mye jeg enn hadde villet si at det er for sent, at du kan dra til helvete eller knekke av deg fingrene, så hadde jeg likevel ikke gjort dette. Vet du hvorfor pappa? Jeg er ikke som deg. Om du hadde vært her nå, og angret for alt du utstatte oss alle for, da hadde jeg gått bort til deg, jeg hadde lagt armene om deg, holdt deg nær meg og hvisket: ”Pappa, det er ok. Vi fikser dette her. Det blir bra. Jeg skal ta vare på deg.” "Kris" Om du bare kunne holde om meg, trøste bort denne vonde tunge kalde steinen jeg bærer inne i mitt indre. Om du kunne tørket mine tårer, og nynnet meg til stillhet og deretter trygg søvn i dine armer.
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed