Min vei ut av Jehovas Vitner

Hvordan var prosessen ut av et lukket trossamfunn for meg? Den var full av sorg og glede, øyeblikk av galskap, fornuft, skuffelse, og kjærlighet. Slik var det å komme ut av organisasjonen som kalles for Jehovas Vitner. 

Jeg er en kvinne på 28 år, og jeg kom ut av Jehovas Vitner for litt over et år siden. Jeg vokste stort sett opp som et Jehovas Vitne. Jeg er fjerde generasjonen på min fars side – det vil si at det var oldemor som først «tok sannheten».

Min mor ble en del av trossamfunnet i voksen alder. Hun døde av kreft når jeg var seks år gammel. Da begynte indoktrineringen for alvor med at de voksne sa at om jeg skulle se henne igjen i paradis måtte jeg oppføre meg fint. Jeg så for meg at jeg skulle se henne igjen, og det bar meg gjennom livet og alle vanskelighetene som kom. Flere ganger tenkte jeg at jeg ikke var god nok i Gud sine øyne, og hva var poenget da? Jo, for mamma hadde vært så hjerteknust hvis hun ikke så meg når hun eventuelt våknet fra døden. Så jeg pushet meg selv. Fra jeg var 14 var jeg sett på som, og fremhevet som, et godt eksempel for ungdommene i menigheten. Jeg var kronisk flink pike. Jeg studerte bibelen for meg selv, jeg forberedte meg til alle møtene våre, jeg deltok der jeg kunne, og jeg brukte nesten all fritiden min på feltet (forkynnelsesarbeid). Jeg var respektfull og snill, jeg snakket åpent om min tro på skolen, og ikke minst, jeg var genuint interessert og glad i «brødrene og søstrene mine». Men likevel var jeg ikke god nok. Faren min og stemoren min så på meg som en problematisk ungdom – fordi jeg turte å snakke om følelsene mine. Jeg turte å si ifra når jeg følte meg urettferdig behandlet. Det var galt, og kanskje at jeg ikke var så flink til å rydde rommet mitt som de ønsket. Når det ikke var god stemning hjemme (og det var ofte), var det jeg som fikk skylden. Og foreldrene mine var faktisk irritert over at de andre i trossamfunnet så meg i et annet lys.

«De vet ikke hvordan du er bak lukkede dører, men Jehova vet. Han ser alt.» Jeg tvilte alltid på meg selv, og tenkte hvis foreldrene mine, som kjenner meg bedre enn noen andre, tror at jeg er ond, kanskje jeg er det. Kanskje de andre tar feil. Kanskje jeg tar feil.

Det var ikke før jeg flyttet ut, når jeg var 18, at jeg klarte å se på meg selv i et mer positiv lys. Men ironisk nok, var dette også en periode der jeg ble dypt deprimert. Jeg hadde ikke energi til å gjøre like mye som før og jeg ble mer og mer skuffet over meg selv. Ungdommene skulle bruke deres ungdom og energi til å tjene Jehova, og det kunne jeg ikke gjøre. Når jeg var 20 år giftet jeg meg. Jeg var fortsatt deprimert, og jeg visste at mannen jeg skulle gifte meg med ikke var mitt livs kjærlighet, men jeg ville ha min egen familie der foreldrene mine ikke kunne blande seg inn. Jeg tenkte at jeg kom ikke til å finne en bedre mann, fordi jeg var ikke god nok selv. Jeg trodde virkelig at Jehova kom til å hjelpe oss så lenge vi stolte på han. Men sånn gikk det ikke. Vi var en dårlig match, vi hadde en haug med økonomiske og psykiske problemer, og vi flyttet mye. Men til tross for alt det, klarte vi til slutt å bli, i det minste, utrolig gode venner. Jeg hadde stor respekt for hans intelligens og «stå på» vilje. Og vi lo mye sammen. Han var ofte helt oppgitt over hvor hard jeg var mot meg selv. Han sa til meg i etterkant «Jeg så hvor hardt du prøvde å gjøre alt riktig, og jeg så at du følte det ikke var godt nok. Og nesten ingen andre enn meg var villige til å si at det var godt nok. De ville at du skulle prøve hardere. Hvordan kunne Gud tillate noe slikt? Du var helt knust over det. Du levde nesten ikke.».

Det var min mann som «våknet» først, i desember 2020. Han kom tilfeldigvis over en artikkel om den store rettsaken i Australia angående misbruk av barn i trossamfunnet vårt. Det var en offentlig sak, der man kunne finne mye informasjon som ikke satte Jehovas Vitner i et godt lys. Han ble helt sjokkert, og begynte å undersøke litt nøyere. Og til slutt endte han opp på en YouTube kanal der en ex Jehovas Vitne avkrefter mange av overbevisninger på en veldig saklig måte. Jeg visste ikke hva han holdt på med. Men en dag kom han til meg og sa «Jeg tror ikke at jeg vil være en del av dette trossamfunnet lenger.» Jeg reagerte med sorg og frustrasjon. Dette handlet jo om liv og død. Og var dette nå enda ting til jeg måtte forholde meg til i ekteskapet vårt? Jeg ba noen om hjelp. Det var en eldste i menigheten vår som kunne snakke med han på samme nivå. Han fikk snakke med flere etter hvert. Men ingen kunne svare på spørsmålene hans på en saklig måte. Til slutt prøvde jeg å hjelpe han. For å kunne gjøre dette måtte jeg se på det fordømmende beviset selv. Det ble fort klart for meg at det var jeg som fikk hjelpen i denne situasjonen og ikke det motsatte. Det tok bare et par dager med undersøking før jeg var 100% overbevist over at jeg ikke hadde «sannheten» som jeg hadde trodd. Jeg leste gjennom «eldste boken» som hadde blitt lekket på nettet; jeg leste om alle gangene det hadde vært feil spådommer om Armageddon og hvordan de hadde prøvd å dekke over dem; jeg så bevis mot mange av datoene som er sentrale i trossamfunnets lærdom; jeg så på rettsaken i Australia og så en av «de salvede» - en av de «tro og kloke slavene» - lyve under ed. Og plutselig åpnet øynene mine seg.

Det var både skuffende, spennende, en lettelse, og en byrde. Jeg ble både sint og glad. Jeg var sint fordi jeg hadde brukt så mye tid og energi på noe som ikke finnes. Jeg var skuffet over alle falske løftene. Det var utrolig skuffende å høre min far over telefonen anklage meg: «Tar du dop? Det er jo den eneste forklaring for måten du har begynt å tenke på. Det du sier gir ingen mening.» Det var hans siste ord til meg før han la på, og jeg har ikke hørt fra han siden. Jeg opplevde mye sorg over et par nære venner, og lille søstrene mine – de kuttet all kontakt med meg. Når jeg skulle skrive brev til mine nærmeste for å si «farvel», føltes det nesten som om jeg skrev mitt eget selvmordsbrev. Det føltes helt unødvendig. Jeg hadde fortsatt mye kjærlighet og forståelse for alle. Jeg trodde bare ikke lenger. Hvorfor måtte det bli sånn? Det var nesten latterlig. Uansett, jeg bestemte meg for å ta kontroll over situasjonen. Jeg ville ikke bare sitte der og se at alle «vennene» mine skulle unfriende meg på sosiale media – pine meg selv med å se på alt jeg mistet. Så jeg tok dem bort selv. Det var vanskelig å se vennetallene gå ned fra 300+ til omtrent 30. De som var igjen var folk jeg ikke kjente så godt – kanskje gamle kollegaer eller medstudenter fra videregående jeg hadde aldri faktisk hadde snakket med. Og noen få som jeg hadde bare mistet kontakten med. Jeg slettet alle samtalene på SMS og WhatsApp for ikke å bli fristet til å lese gjennom dem når jeg var sårbar. Jeg gjorde alt for å ikke pine meg selv videre.
​

Meg og min mann måte evaluere forholdet vårt, samt drøfte hva vi følte var rett og galt utenfor den religiøse boblen – men også de sosiale konstruksjoner utenfor trossamfunnet. Inntil nå var det ikke snakk om skilsmisse, det var utenkelig. Og tro meg når jeg sier at hvis det ikke hadde vært for troen vår, hadde vi ikke vært sammen mer enn et år. Vi var gift i 6 år. Men vi hadde bygget et liv sammen, vi hadde blitt gode, støttende venner for hverandre. Vi hadde nettopp flyttet inn i vår drømmeleilighet og funnet ro. Men vi måtte innrømme at dette var ikke noe ekteskap. Vi var to gode venner som bodde sammen. Så hva skulle vi gjøre? Fortsette uten ekte kjærlighet? Skulle vi utforske et polyamorøst alternativ? Eller skulle vi skille oss og få friheten til å finne noe vi begge to fortjente?

Det var mange faktorer å ta hensyn til. En av dem var at jeg hadde funnet ut at jeg var bifil. Det var ikke noe jeg hadde mulighet til å utforske innenfor trossamfunnet, jeg hadde ikke engang tenkt tanken. En annen faktor var at jeg ble veldig klar over min dødelighet. Livet er alt for kort til å leve det utilfreds. Og nå som vi hadde kommet ut av et miljø der man satt seg selv sist, var tiden inne for å være litt selvisk. Hva ville jeg egentlig?

Jeg begynte å skrive opp et slags «bucket list» - det vil si en liste med ting jeg ønsket å gjøre før jeg dør. Jeg tenkte på hvor jeg ville være når jeg ble gammel og jobbet meg så bakover til å forstå hva som måtte til for at det skulle bli en virkelighet. Hvis jeg ville slå meg til ro i en liten hytte i skogen, med en vinterhage og dyr, måtte jeg først ha hatt et spennende liv. Hvis jeg ville reise verden rundt, måtte jeg ha en fleksibel og godt betalt jobb som jeg liker. Hvis jeg vil ha en godt betalt jobb, må jeg få en god utdanning. Jeg vil hjelpe mennesker, men hvordan er jeg i stand til å gjøre det? Sånn tenkte jeg til jeg kom frem til et klart bilde av hva jeg ville gjøre med mitt liv.

Men når det gjaldt meg selv, var spørsmålet egentlig: var jeg i stand til å være selvisk? Jeg hadde enda ikke noe jobb, ikke noe utdanning, ingen støtte noe sted. Hvordan skulle jeg klare meg alene? Jeg slett med depresjon og angst. Jeg hadde vært så avhengig av både familien min, trossamfunnet, Guden jeg trodde på, og min mann. Da sa mannen min noe til meg som har satt seg fast frem til i dag: «Hver gang du ba til Gud om hjelp, og du følte at du fikk den hjelpen, den indre roen, så var det faktisk deg selv som gjorde det. Kan du innse at du har klart deg gjennom hele livet ditt på grunn av din egen indre styrke? Jeg har tro på deg. Du kan klare alt.»

Han hadde rett. Jeg var sterkere enn jeg trodde. Og med de ordene, begynte jeg å planlegge. Det var ikke så lett under pandemien, men jeg klarte meg. Jeg begynte å se etter et kollektiv, jeg meldte meg inn på Hey Girl! Oslo på Facebook for å bli kjent med nye mennesker. Jeg tok kontakt med gamle venner fra videregående som jeg hadde mistet kontakt med. Jeg søkte jobb og jeg søkte skoleplass på Universitetet i Oslo. Innen en måned flyttet jeg ut og jeg hadde venner jeg kunne snakke med og treffe. Innen to måneder hadde jeg fått jobb. Innen 3 måneder hadde jeg fått plass på UiO. Slik begynte mitt nye liv.

Det var også veldig viktig for meg å utforske seksualiteten min. Det gjorde jeg, og jeg skammer meg ikke over det. Jeg føler meg nå fri. Fri fra skeptisisme, fri fra overhengende undergang, fri til å tenke som jeg vil, fri til å være helt meg selv, og fri fra skam. «I am unapologetically me». Og nå, ett år senere, har jeg nettopp fullført første året av bachelorgraden min i Religionsvitenskap, jeg bor med en annen ex Jehovas Vitne (hun har blitt søsteren min), jeg har flere venner og et godt nettverk, og jeg er i et lykkelig kjærlig forhold. Livet er vakkert, og jeg ser frem til hva fremtiden bringer. 

Ashley.