Brev til lillesøster

Jeg fyller tredve år førstkommende helg, og som vanlig er jeg tankefull når en bursdag nærmer seg. Kanskje blir det lettere å huske sin egen alder fra nå av. For ofte har jeg glemt hvor gammel jeg var når jeg var i tjueårene. Hvorfor er dette med alder så vanskelig?

Jeg forsto det etter vår telefonsamtale forleden, der jeg ønsket å først og fremst informere deg om de gode pensjonsspareordningene jeg kjente til gjennom jobben. Jeg er blitt så flink til å spare, og ville så gjerne dele disse mulighetene med deg. Men i løpet av telefonsamtalen skjønte jeg at du ikke hadde planer om å bli gammel i denne verden, så en pensjonsspareordning var ikke aktuelt for deg. Du har trappet ned og jobber nå bare to dager i uken, og en og annen lørdag. Resten av tiden bruker du på menigheten og på misjonsarbeidet. Det er visst ikke så lenge igjen til dommedag nå, så du føler at du må gjøre riktige prioriteringer. Du har solgt hesten din også, for du har ikke tid til den lenger, for du har jo blitt pioner og forkynner Guds Ord fra 100 til 150 timer i måneden. ”Jeg har ikke tid til noe annet”, mente du, det er møtene og forberedelsene til de, to bibelstudier holder du også, så når skal du få tid til å ta vare på hesten din, som du har hatt siden du var elleve år?

Mens du snakket husket jeg plutselig meg selv, 10 år gammel, der jeg tenkte på akkurat samme måte. Ingenting i verden var viktigere for meg enn Gud, og jeg skulle ikke bli voksen i denne verden. Verden skulle snart gå under og alle de grusomme fæle skumle menneskene som ikke vil tro på vår Gud skulle dø med den. Så skole og utdanning ble uviktig, det viktigste var å omgås andre Jehovas vitner. 

Jeg følte meg alltid så utrygg når jeg ikke hadde andre vitner rundt meg. Verden utenfor var så skummel.

Farmor ventet i 70 år på verdens undergang. Og det var ingen krise når hun døde, døden hadde hun sett fram til helt siden hun som 20-åring hadde valge å bli et vitne for Jehova. For hun visste at når hun døde ville hun snart våkne opp igjen i den nye verden, paradiset hun hadde lest så mye om og sett illustrasjoner av i alle disse årene. 

Men kjære lillesøster. Livet begynner ikke etter døden. Det er nå. Og jeg skjøner at det er vondt å erkjenne at livet er nå, og at det blir med dette livet. Men det er godt å tenke selv, å være befridd fra gamle dogmer. Det er trist at dere stadig er i den boblen. Dere sløser bort livet på en løgn. Jeg skulle så gjerne ønsket at du forsto dette.

Men du har fått deg kjæreste nå, en kjekk Jv-gutt uklanderlig kledd med perfekt press i dressbuksen og lovende karriere som menighetstjener, bare 24 år gammel. Dere skal gifte dere i Rikets Sal i september, fortalte du, og det gjøre meg trist.  Jo mer etablert du blir og jo mer oppslukt i sekten du blir, jo mindre tenker du selv og jo større vil avstanden mellom oss bli. 

Du forteller at dere ikke skal ha barn, dere skal vente til etter Harmageddon. Det er vondt å høre.

Du snakker ikke til meg som før. For jeg lever ikke lenger som dere, jeg tok en annen vei for mange år siden. I dine øyne skal jeg snart dø. Jeg kommer ikke til å overleve Harmageddon og kommer ikke til å leve sammen med dere i den nye verden. Så dere har sørget på forhånd og begynt å venne dere til at dere vil miste meg snart. Jeg antar at det er derfor jeg kjenner denne kulden når du snakker med meg.

Jeg elsker livet. Du forakter det. Du ser ned på alt som gir meg mening, som en jobb og en karriere, hus og hjem, familieliv, ferier og reiser, venner og opplevelser. Du ser ned på alt som jeg har gjort siden jeg trakk meg ut, ting som har gitt meg glede og mening med livet, men som for deg og våre foreldre er bortkastet tid og et bortkastet liv. Ingen av dere har støttet meg og rost meg for å nå mine mål, normale mål, normale ønsker og drømmer til et normalt menneske i denne verden. Dere forstår ikke at noen vil følge sine drømmer som meg. Alt dere vil er å ofre all deres tid til tjenesten. Å leve skal dere gjøre i den nye verden.

Noen ganger savner jeg å være i den boblen som du er i. Å se min mors stolthet over meg, som du selv erfarer, å oppleve kjærligheten fra henne, varmen og det å få en ekte god klem. Det er lenge siden nå. Jeg savner å le med deg slik vi brukte å gjøre når vi var mindre. Den tryggheten bare samværet med familie kan gi, for de kjenner deg og de elsker deg uansett.

Alt det er borte nå. Dere er i sorg for at jeg blitt villedet av Satan og har valgt å vandre på den brede vei, akkurat som dere alltid har blitt advart mot fra talerstolen og i bladene. Dere sørger, dere forakter, dere holder avstand. Borte er varmen og samholdet.

Dere snakker ofte sammen om de andre i menigheten, om hvem som er ”fine”, og da mener dere i hjertet. Om  sunne, altoppofrende søstre som dere har i menigheten. Jeg savner å høre at mamma forteller at jeg er fin og flink som hun sier om andre, og om deg. 

Mitt hjerte er og forblir fint og rent, men dere ser ikke mitt hjerte. 

Men jeg vet bedre. Jeg vet at på et øyeblikk så kan det storme som verst på den vakreste sommerdag. Regnet kan øse ned, lyn og torden kan få oss til å gå i hi inne under et teppe trygt og alene. Vår far sa alltid at etter sol kommer det regn. Og det er sant. Dine nærmeste venner og familie snur brått ryggen til deg, og på et sekund så er du blitt helt alene i verden. Du er frosset ut, du er glemt, du er gjennomsiktig som luft. Bare fordi du gjorde et lite feiltrinn.  

Pappa var stadig utstøtt i løpet av sine vel femti år i Jehovas vitners organisasjon. Han var alkoholiker, men var aldri stygg, gjorde aldri noen vondt, men valgte flasken når han livet ble vanskelig. Han syndet ikke, alkoholismen var hans sykdom. Jeg kan huske at jeg satt i trappen som barn og lyttet når han gråtende ba de eldste om tilgivelse. De avviste hans ønske. De mente at han trengte straff. 

Jeg var bare et barn dengangen, men allerede da reagerte jeg sterkt på behandlingen de alle brått ga han. Alt i meg strittet imot, han var jo bare syk, hvorfor kunne de ikke hjelpe han isteden? 

Senere fikk han kreft. Blodoverføring ville gi han noen måneder ekstra i beste fall, og han tok i mot. Han ville så gjerne leve litt til. Og så døde han likevel. Utstøtt igjen, og alene. 

Jeg kan huske hvordan dere snakket om han, om hvor svak dere mente at han hadde vært, og hvor typisk det hadde vært for han, som hadde vært svak for alkoholen hele livet. Bare jeg forsto han. Han hadde bare dette livet, han hadde syndet så mange ganger at ikke ville få noen oppstandelse likevel. Jeg håper han døde i troen på en tilgivende gud. En annen gud enn den vi lærte om. 

Kjære lillesøster. Jeg vil fortelle deg at det føles som en sensasjon å bli hele tredve år. Å ha blitt befridd, å kunne tenke fritt og å kunne styre sitt eget liv. Det har gått bra tross alt. Jeg har mistet mye på veien hit, jeg har mistet mine besteforeldre, min kjære tante, mamma, og deg lillesøster, som ikke er så liten lenger. Jeg kan huske at du satt på fanget mitt mens jeg leste for deg. Og jeg kan huske at jeg brukte å leie deg på vei til skolen når du gikk i første klasse og var redd for det meste. 

Jeg har mistet så mange, men jeg har funnet meg selv. Jeg har gått videre, og ser meg sjelden tilbake. Livet utenfor boblen er normalen, og det er ikke meg det er synd på, for jeg er endelig fri. Venner er den familien man velger selv, og de vennene jeg har nå vil aldri snu ryggen til meg eller fryse meg ut, de er for gode til det. 

Jeg døpte meg aldri, derfor har det tross alt vært enklere for meg enn mange andre. Det er derfor du og mamma ikke har trengt å behandle meg som en utstøtt. Dere vil gjerne ha kontakt, men ting er annerledes. Det er denne avstanden som ikke var der tidligere, og det samholdet dere har som jeg ikke er en del av lenger. Jeg synes det er vondt og vanskelig. 

Den gang trodde dere at det var et ungdomsopprør og at jeg snart ville komme tilbake. Jeg antar at dere har forstått at det var mer enn et opprør, nå som jeg har fylt tretti år og i tillegg har samboer.

Jeg skal feire dagen min i morgen sammen med min kjære og mine gode venner. Jeg vet at du ikke vil sende meg noen hilsning, men det gjør ikke så mye. Når jeg var liten jente trodde jeg aldri at jeg kom til å bli voksen, for Harmageddon skulle komme lenge før den tid. Nå er jeg tredve, og jeg venter ikke lenger på døden, men lever livet.

Kjære lillesøster. Jeg skulle så gjerne ønske at du gjorde som meg, og valgte å leve dette livet isteden for å utsette det til etter døden. Jeg skulle ønske at du kunne se det vakre i verden som jeg gjør. At du kunne leve ut din drømmer og lengsler. Og virkelig kunne nyte livet som du har nå. 

Jeg savner deg. Og jeg kommer alltid til vente på deg.


"Kjersti".