|
Jeg sitter i klasserommet på barneskolen. Læreren står framme ved tavla og forklarer et eller annet, men jeg følger ikke med. Jeg tenker på det som jeg hørte på søndagsmøtet i Menigheten. Vi lever «i den siste tid», og Jesus kommer snart tilbake. Da skal vi som er med i Menigheten rykkes opp for å møte Jesus i skyene. Jeg ser opp i taket og lurer på om det blir hull i taket når jeg blir rykket opp. Og så ser jeg på vennene mine i klasserommet. Hva vil de tenke når de ser at pulten min står tom, og det er hull i taket? For de skal jo ikke rykkes opp. De er «i verden», de fleste av dem. Noen går i kirken eller i andre menigheter. De er i «den religiøse verden». De skal heller ikke rykkes opp når Jesus kommer tilbake. De skal bli igjen i «den store trengsel», når Gud skal straffe alle de ugudelige som lever på jorden. Det ringer ut, og jeg springer ut i skolegården og leker med de andre barna. De er fortsatt vennene mine, men det er blitt en avstand mellom meg og dem. For jeg har bestemt meg for at jeg vil være med i Menigheten og bli med i opprykkelsen. Og da kan jeg ikke ha nære venner utenom Menigheten. Men jeg har det fortsatt bra på skolen. Det er et godt klassemiljø, og klassekameratene mine lar meg være en del av flokken både i timene og i friminuttene.  På fritiden er jeg fullt opptatt med møter og aktiviteter i Menigheten. Jeg får mange gode opplevelser og mange gode venner. Jeg opplever mennesker som virkelig bryr seg om hverandre, som hjelper hverandre og støtter hverandre i medgang og motgang. Og langsomt forstår jeg mer av symbolspråket i de bibelske fortellingene. Møter som før føltes uendelig lange, blir interessante når jeg begynner å forstå de språklige bildene som blir brukt i Bibelen. Det handler om å utvikle dyder og avstå fra laster i det personlige livet, og å utvikle sunne og velfungerende familier og fellesskap. Men en dag hører jeg en tale på et møte om Ananias og Saffira fra Apostlenes gjerninger. De lyver til Apostlene om en pengegave til menigheten, og de faller døde om fordi de har løyet. Jeg er en samvittighetsfull person, og har vært med i frivillig givertjeneste i menigheten i mange år. Så jeg føler meg ikke truffet av talen. Likevel, om natten drømmer jeg om mennesker som faller døde om rundt meg. Jeg snakker med mennesker som jeg kjenner. De sier at talen ikke er bokstavelig ment. Jeg må forstå ånden i det som blir talt. Det er bare ment som en oppfordring til å være gavmild og ærlig.  Det er lenge siden jeg satt i klasserommet og tenkte på opprykkelsen. Det er mange år siden jeg valgte bort klassevenner for et aktivt liv i Menigheten. Hele mitt liv har jeg vært lojal. I dag er Menigheten i en fase med omorganisering, og det er mye ny informasjon som jeg skal forholde meg til. Jeg må velge om jeg vil søke om medlemskap i den nye organisasjonen, og må velge om jeg skal skrive under på at jeg vil fortsette å være med i givertjenesten. Hvis jeg velger å bli med i den nye organisasjonen, vil jeg beholde et stort og godt nettverk med familie og venner som jeg har sterke bånd til. Og finne meg i at jeg av og til kan få mareritt etter å ha hørt på taler med mange kraftfulle språklige bilder. Alternativet er å ikke bli med videre. Da kan jeg disponere tiden min og pengene mine som jeg har lyst til. Men da vil jeg miste kontakten med familie og venner, helt eller delvis. Så sitter jeg da i tenkeboksen, og lurer på om det er bare meg som er usikker. Er det jeg som er overfølsom som overreagerer på forkynnerstilen, eller er det forkynnerstilen som er usunn og jeg som reagerer sunt? Sara 
0 Comments
Hvordan var prosessen ut av et lukket trossamfunn for meg? Den var full av sorg og glede, øyeblikk av galskap, fornuft, skuffelse, og kjærlighet. Slik var det å komme ut av organisasjonen som kalles for Jehovas Vitner. Jeg er en kvinne på 28 år, og jeg kom ut av Jehovas Vitner for litt over et år siden. Jeg vokste stort sett opp som et Jehovas Vitne. Jeg er fjerde generasjonen på min fars side – det vil si at det var oldemor som først «tok sannheten». Min mor ble en del av trossamfunnet i voksen alder. Hun døde av kreft når jeg var seks år gammel. Da begynte indoktrineringen for alvor med at de voksne sa at om jeg skulle se henne igjen i paradis måtte jeg oppføre meg fint. Jeg så for meg at jeg skulle se henne igjen, og det bar meg gjennom livet og alle vanskelighetene som kom. Flere ganger tenkte jeg at jeg ikke var god nok i Gud sine øyne, og hva var poenget da? Jo, for mamma hadde vært så hjerteknust hvis hun ikke så meg når hun eventuelt våknet fra døden. Så jeg pushet meg selv. Fra jeg var 14 var jeg sett på som, og fremhevet som, et godt eksempel for ungdommene i menigheten. Jeg var kronisk flink pike. Jeg studerte bibelen for meg selv, jeg forberedte meg til alle møtene våre, jeg deltok der jeg kunne, og jeg brukte nesten all fritiden min på feltet (forkynnelsesarbeid). Jeg var respektfull og snill, jeg snakket åpent om min tro på skolen, og ikke minst, jeg var genuint interessert og glad i «brødrene og søstrene mine». Men likevel var jeg ikke god nok. Faren min og stemoren min så på meg som en problematisk ungdom – fordi jeg turte å snakke om følelsene mine. Jeg turte å si ifra når jeg følte meg urettferdig behandlet. Det var galt, og kanskje at jeg ikke var så flink til å rydde rommet mitt som de ønsket. Når det ikke var god stemning hjemme (og det var ofte), var det jeg som fikk skylden. Og foreldrene mine var faktisk irritert over at de andre i trossamfunnet så meg i et annet lys.  «De vet ikke hvordan du er bak lukkede dører, men Jehova vet. Han ser alt.» Jeg tvilte alltid på meg selv, og tenkte hvis foreldrene mine, som kjenner meg bedre enn noen andre, tror at jeg er ond, kanskje jeg er det. Kanskje de andre tar feil. Kanskje jeg tar feil. Det var ikke før jeg flyttet ut, når jeg var 18, at jeg klarte å se på meg selv i et mer positiv lys. Men ironisk nok, var dette også en periode der jeg ble dypt deprimert. Jeg hadde ikke energi til å gjøre like mye som før og jeg ble mer og mer skuffet over meg selv. Ungdommene skulle bruke deres ungdom og energi til å tjene Jehova, og det kunne jeg ikke gjøre. Når jeg var 20 år giftet jeg meg. Jeg var fortsatt deprimert, og jeg visste at mannen jeg skulle gifte meg med ikke var mitt livs kjærlighet, men jeg ville ha min egen familie der foreldrene mine ikke kunne blande seg inn. Jeg tenkte at jeg kom ikke til å finne en bedre mann, fordi jeg var ikke god nok selv. Jeg trodde virkelig at Jehova kom til å hjelpe oss så lenge vi stolte på han. Men sånn gikk det ikke. Vi var en dårlig match, vi hadde en haug med økonomiske og psykiske problemer, og vi flyttet mye. Men til tross for alt det, klarte vi til slutt å bli, i det minste, utrolig gode venner. Jeg hadde stor respekt for hans intelligens og «stå på» vilje. Og vi lo mye sammen. Han var ofte helt oppgitt over hvor hard jeg var mot meg selv. Han sa til meg i etterkant «Jeg så hvor hardt du prøvde å gjøre alt riktig, og jeg så at du følte det ikke var godt nok. Og nesten ingen andre enn meg var villige til å si at det var godt nok. De ville at du skulle prøve hardere. Hvordan kunne Gud tillate noe slikt? Du var helt knust over det. Du levde nesten ikke.». Det var min mann som «våknet» først, i desember 2020. Han kom tilfeldigvis over en artikkel om den store rettsaken i Australia angående misbruk av barn i trossamfunnet vårt. Det var en offentlig sak, der man kunne finne mye informasjon som ikke satte Jehovas Vitner i et godt lys. Han ble helt sjokkert, og begynte å undersøke litt nøyere. Og til slutt endte han opp på en YouTube kanal der en ex Jehovas Vitne avkrefter mange av overbevisninger på en veldig saklig måte. Jeg visste ikke hva han holdt på med. Men en dag kom han til meg og sa «Jeg tror ikke at jeg vil være en del av dette trossamfunnet lenger.» Jeg reagerte med sorg og frustrasjon. Dette handlet jo om liv og død. Og var dette nå enda ting til jeg måtte forholde meg til i ekteskapet vårt? Jeg ba noen om hjelp. Det var en eldste i menigheten vår som kunne snakke med han på samme nivå. Han fikk snakke med flere etter hvert. Men ingen kunne svare på spørsmålene hans på en saklig måte. Til slutt prøvde jeg å hjelpe han. For å kunne gjøre dette måtte jeg se på det fordømmende beviset selv. Det ble fort klart for meg at det var jeg som fikk hjelpen i denne situasjonen og ikke det motsatte. Det tok bare et par dager med undersøking før jeg var 100% overbevist over at jeg ikke hadde «sannheten» som jeg hadde trodd. Jeg leste gjennom «eldste boken» som hadde blitt lekket på nettet; jeg leste om alle gangene det hadde vært feil spådommer om Armageddon og hvordan de hadde prøvd å dekke over dem; jeg så bevis mot mange av datoene som er sentrale i trossamfunnets lærdom; jeg så på rettsaken i Australia og så en av «de salvede» - en av de «tro og kloke slavene» - lyve under ed. Og plutselig åpnet øynene mine seg. Det var både skuffende, spennende, en lettelse, og en byrde. Jeg ble både sint og glad. Jeg var sint fordi jeg hadde brukt så mye tid og energi på noe som ikke finnes. Jeg var skuffet over alle falske løftene. Det var utrolig skuffende å høre min far over telefonen anklage meg: «Tar du dop? Det er jo den eneste forklaring for måten du har begynt å tenke på. Det du sier gir ingen mening.» Det var hans siste ord til meg før han la på, og jeg har ikke hørt fra han siden. Jeg opplevde mye sorg over et par nære venner, og lille søstrene mine – de kuttet all kontakt med meg. Når jeg skulle skrive brev til mine nærmeste for å si «farvel», føltes det nesten som om jeg skrev mitt eget selvmordsbrev. Det føltes helt unødvendig. Jeg hadde fortsatt mye kjærlighet og forståelse for alle. Jeg trodde bare ikke lenger. Hvorfor måtte det bli sånn? Det var nesten latterlig. Uansett, jeg bestemte meg for å ta kontroll over situasjonen. Jeg ville ikke bare sitte der og se at alle «vennene» mine skulle unfriende meg på sosiale media – pine meg selv med å se på alt jeg mistet. Så jeg tok dem bort selv. Det var vanskelig å se vennetallene gå ned fra 300+ til omtrent 30. De som var igjen var folk jeg ikke kjente så godt – kanskje gamle kollegaer eller medstudenter fra videregående jeg hadde aldri faktisk hadde snakket med. Og noen få som jeg hadde bare mistet kontakten med. Jeg slettet alle samtalene på SMS og WhatsApp for ikke å bli fristet til å lese gjennom dem når jeg var sårbar. Jeg gjorde alt for å ikke pine meg selv videre.  Meg og min mann måte evaluere forholdet vårt, samt drøfte hva vi følte var rett og galt utenfor den religiøse boblen – men også de sosiale konstruksjoner utenfor trossamfunnet. Inntil nå var det ikke snakk om skilsmisse, det var utenkelig. Og tro meg når jeg sier at hvis det ikke hadde vært for troen vår, hadde vi ikke vært sammen mer enn et år. Vi var gift i 6 år. Men vi hadde bygget et liv sammen, vi hadde blitt gode, støttende venner for hverandre. Vi hadde nettopp flyttet inn i vår drømmeleilighet og funnet ro. Men vi måtte innrømme at dette var ikke noe ekteskap. Vi var to gode venner som bodde sammen. Så hva skulle vi gjøre? Fortsette uten ekte kjærlighet? Skulle vi utforske et polyamorøst alternativ? Eller skulle vi skille oss og få friheten til å finne noe vi begge to fortjente? Det var mange faktorer å ta hensyn til. En av dem var at jeg hadde funnet ut at jeg var bifil. Det var ikke noe jeg hadde mulighet til å utforske innenfor trossamfunnet, jeg hadde ikke engang tenkt tanken. En annen faktor var at jeg ble veldig klar over min dødelighet. Livet er alt for kort til å leve det utilfreds. Og nå som vi hadde kommet ut av et miljø der man satt seg selv sist, var tiden inne for å være litt selvisk. Hva ville jeg egentlig? Jeg begynte å skrive opp et slags «bucket list» - det vil si en liste med ting jeg ønsket å gjøre før jeg dør. Jeg tenkte på hvor jeg ville være når jeg ble gammel og jobbet meg så bakover til å forstå hva som måtte til for at det skulle bli en virkelighet. Hvis jeg ville slå meg til ro i en liten hytte i skogen, med en vinterhage og dyr, måtte jeg først ha hatt et spennende liv. Hvis jeg ville reise verden rundt, måtte jeg ha en fleksibel og godt betalt jobb som jeg liker. Hvis jeg vil ha en godt betalt jobb, må jeg få en god utdanning. Jeg vil hjelpe mennesker, men hvordan er jeg i stand til å gjøre det? Sånn tenkte jeg til jeg kom frem til et klart bilde av hva jeg ville gjøre med mitt liv. Men når det gjaldt meg selv, var spørsmålet egentlig: var jeg i stand til å være selvisk? Jeg hadde enda ikke noe jobb, ikke noe utdanning, ingen støtte noe sted. Hvordan skulle jeg klare meg alene? Jeg slett med depresjon og angst. Jeg hadde vært så avhengig av både familien min, trossamfunnet, Guden jeg trodde på, og min mann. Da sa mannen min noe til meg som har satt seg fast frem til i dag: «Hver gang du ba til Gud om hjelp, og du følte at du fikk den hjelpen, den indre roen, så var det faktisk deg selv som gjorde det. Kan du innse at du har klart deg gjennom hele livet ditt på grunn av din egen indre styrke? Jeg har tro på deg. Du kan klare alt.» Han hadde rett. Jeg var sterkere enn jeg trodde. Og med de ordene, begynte jeg å planlegge. Det var ikke så lett under pandemien, men jeg klarte meg. Jeg begynte å se etter et kollektiv, jeg meldte meg inn på Hey Girl! Oslo på Facebook for å bli kjent med nye mennesker. Jeg tok kontakt med gamle venner fra videregående som jeg hadde mistet kontakt med. Jeg søkte jobb og jeg søkte skoleplass på Universitetet i Oslo. Innen en måned flyttet jeg ut og jeg hadde venner jeg kunne snakke med og treffe. Innen to måneder hadde jeg fått jobb. Innen 3 måneder hadde jeg fått plass på UiO. Slik begynte mitt nye liv. Det var også veldig viktig for meg å utforske seksualiteten min. Det gjorde jeg, og jeg skammer meg ikke over det. Jeg føler meg nå fri. Fri fra skeptisisme, fri fra overhengende undergang, fri til å tenke som jeg vil, fri til å være helt meg selv, og fri fra skam. «I am unapologetically me». Og nå, ett år senere, har jeg nettopp fullført første året av bachelorgraden min i Religionsvitenskap, jeg bor med en annen ex Jehovas Vitne (hun har blitt søsteren min), jeg har flere venner og et godt nettverk, og jeg er i et lykkelig kjærlig forhold. Livet er vakkert, og jeg ser frem til hva fremtiden bringer. Ashley. 
Et medlem av Brunstad Christian Church har reflektert over trossamfunnets forhold til storsamfunnet og andre religiøse miljøer, og har sendt denne presentasjonen til Hjelpekilden:                       "Ann"
Det har vært mange diskusjoner rundt NRK Brennpunkts fremstilling av Brunstad Christian Church (Smiths Venner) i den kritiske dokumentaren «Guds utvalde». Det føles ikke godt å bli kritisert, og det er lett å forstå at ledelsen og medlemmene i BCC ønsker å forsvare seg når de føler at kritikken er uberettiget. Men det går an å se på kritikk utenfra som noe annet enn falske anklager og forfølgelse. Det kan jo hende at det har blitt gjort noe som er kritikkverdig, og det kan jo finnes en mulighet for at enkelte ting kan gjøres bedre. En kvinne i BCC har reflektert litt rundt at trossamfunnet hun er en del av hevder at de er forfulgt. Hun har valgt å formulere tankene sine i form av en tegneserie basert på animasjonsfilmen Smallfoot.                                Av "Ann"
Heisann, det var alltid min intensjon å svare deg, for jeg mente det da jeg sa at jeg så på deg som en av mine nærmeste venner. Du er kanskje uenig med meg i det, og du ser kanskje på relasjonen som ødelagt nå, men det endrer ikke på hvordan jeg opplevde vennskapet vårt og all tilliten og respekten jeg hadde for deg.
Da jeg skrev meldingen i fjor så var det med vilje veldig kort. Jeg var redd for at hvis jeg tok med hvorfor jeg mistet troen så kunne du oppfatte det som et forsøk på å dra deg etter meg. Derfor lot jeg det heller stå åpent også kunne du stille spørsmål. Men om du ikke ville vite mer om tema så var det ok for meg, for som sagt min intensjon var kun at det var viktig for meg at du visste hvorfor. På møtet så ble det jo bare opplyst at jeg ikke er medlem lenger, det kan føre til at folk tror jeg bare har gjort noe dumt og kommer til å bli gjenopptatt om ikke altfor lenge. Jeg ville ikke at du skulle gå og "vente" på den måten, du fortjente bedre. Jeg ville heller ikke at du skulle tro at vennskapet mitt var verdiløst eller at det var en lett avgjørelse for meg, du fortjente bedre. Men vet du hva? At du antar at jeg har vendt meg bort fra hjelpen jeg kunne fått? Du kunne ha spurt meg. Anklage meg for å ikke gitt Jehova en sjanse? Du kunne ha spurt meg. Påstå at jeg har valgt å la være å søke hjelp for å styrke troen min?Du kunne ha spurt meg. Jeg fortjener bedre. Faktum er at man VELGER ikke hva man tror på. Prøv selv, kan du velge å slutte å tro? Hva med andre veien, kan du si til deg selv "fra og med i dag tror jeg på enhjørninger". Ikke? Det samme gjelder for meg. Jeg valgte ikke å slutte å tro, jeg prøvde desperat å redde den. Istedenfor å anta mine valg og hva som skjedde så kan jeg forklare det for deg. Men jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare mine grunner uten å samtidig si ting som enkelte kan påstå er "frafallen propaganda". Du stilte meg flere spørsmål: "Hva gjør jeg dagen jeg blir syk? Får kreft? Mister kjære i døden?" Selv om jeg er ateist så kan jeg fortsatt følge Jesu råd i Matteus 6:27 og ta det som det kommer. Bestefaren min døde i fjor, han var som kjent eldste i menigheten. Jeg snakket til han en siste gang, noen dager før han sovnet inn. Jeg deltok i begravelsen hans over Zoom, jeg synes måten han ble minnet på var fin, selv om jeg ikke deler troen, og selv om jeg savner han dypt så er jeg takknemlig for de gode minnene jeg har med han. "Hva skal du leve for? For dine egne selviske ønsker og begjær?" Igjen, ateisme hindrer meg ikke i å gjøre gode gjerninger. Tvert imot så er tanken på at dette livet er alt jeg har, og jeg vet ikke om jeg kommer til å leve til jeg er 80 eller om jeg dør i en trafikkulykke i morgen, noe som motiverer meg til å bruke hver dag til å gjøre verden til et litt bedre sted, der jeg kan. Hvorfor kaste bort tiden på å være uvenner med noen, spesielt over småting, når du ikke vet hvor lenge du har dem i livet ditt? Livet er dyrebart, og gode venner man får underveis, er uvurderlige. Jeg finner mye glede i det små bildet ved å bruke så mye tid jeg kan på venner og familie, å ha andre å dele livet med gir livet mitt en hensikt i det daglige. Jeg har funnet hva jeg vil leve for og det er bra nok for meg. Også føler jeg at det er først nå jeg kan være genuint uselvisk. Hvordan det? Hvis jeg i dag gjør noe som kun gagner den andre, ja da var det jo faktisk uselvisk. Som JV så hadde jeg alltid det i bakhodet at alle mine handlinger ble konstant overvåket av Gud og var enten noe som blidgjorde eller skuffet han. Hvis man ikke har mulighet til å gjøre gode gjerninger som Gud er 100% nøytral til, hvordan kan man da si at det er uselvisk? Mot slutten sa du "jeg kan personlig love deg at du ikke vil finne lykken der ute". Hvis du sikter til den type "lykke" som dere brukte et 3-dagers stevne på omdefinere til "noe du er, selv om du kanskje ikke føler det, når du er flink JV"? Ja nei, det har jeg ikke funnet "her ute". Men det jeg fant istedenfor det er ganske fantastisk likevel, og gjør at jeg stort sett er glad og føler jeg har det bra. Kall det "lykke", kall det "tilfredshet", det spiller ingen rolle for det trengs ikke 6 helger med videokurs for å oppdage at man har det, for følelsen er ikke til å unngå, og varer mye lenger enn "gleden" du føler av "å sette Rikets interesser på førsteplassen i livet". Jeg håper du også finner det en dag, for det fortjener du. T. I boken «The righteous mind. Why good people are divided by politics and religion» fra 2013 gir sosialpsykologen Jonathan Haidt oss en grundig innføring i banebrytende forskning innen feltet moralpsykologi. Boken utfordrer måten vi tenker på moral og umoral, rett og galt, godt og ondt, religion, politikk, evolusjonsbiologi og gruppedynamikk. Boken gir bilder og begreper som kan være nyttige for de som ønsker å føre en respektfull dialog på tvers av livssyn og religiøs og politisk tilhørighet. Som medlem i en konservativ menighet opplever jeg ofte at mennesker med ulike oppfatninger snakker forbi hverandre. Mangel på forståelse – både av seg selv og av motparten – fører alt for ofte til polarisering og fiendskap. I denne artikkelen gir jeg et uttrekk fra boken «The righteous mind. Why good people are divided by politics and religion» i håp om at mennesker med ulike livssyn kan være uenige på en bedre måte. Det moralske landskapet Hvis vi deler opp det moralske landskapet i 6 dimensjoner, og spør mange mennesker hvor stor vekt vi bør legge på de ulike dimensjonene, får vi et interessant bilde. Radar-diagrammet i Figur 1 viser tall fra spørreundersøkelser som er utført av sosialpsykologen Jonathan Haidt, sammen med flere andre forskere. Figur 1: Radar-diagrammet viser hvor relevant 6 ulike moralske dimensjoner er på en skala fra 0 = ikke relevant til 5 = veldig relevant, for to grupper deltakere i en studie fra 2011. [Referanse 1]  Den blå gruppen i Figur 1 regnet seg selv som politisk konservative. De la omtrent like stor vekt på hver av de 6 dimensjonene: 1 - Rettferdighet/juks 2 - Frihet/undertrykkelse 3 – Omsorg/skade 4 - Lojalitet/svik 5 – Autoritet/frekkhet 6 – Hellighet – Renhet/forfall Den oransje gruppen i Figur 1 regnet seg selv som politisk liberale. De la mer vekt på de 3 dimensjonene som angår omsorg for enkeltpersoner 1 - Rettferdighet/juks 2 - Frihet/undertrykkelse 3 – Omsorg/skade enn på de 3 dimensjonene som angår tilhørighet til fellesskap 4 - Lojalitet/svik 5 – Autoritet/frekkhet, 6 – Hellighet – Renhet/forfall De 6 dimensjonene i det moralske landskapet blir nærmere beskrevet senere i denne artikkelen. I kapittel 12 i boken «The Righteous Mind - Why good people are divided by politics and religion» [Referanse 2] argumenterer Jonathan Haidt for at ulikheten mellom de konservative og de liberale har sin rot i medfødte karaktertrekk. De som regner seg selv som liberale har blant annet mer av karaktertrekket Åpenhet, mens de som regner seg selv som konservative har mer av karaktertrekket Frykt (nevrotisme). Rasjonelle og intuitive tankeprosesser Det er lett å tenke at vi velger våre moralske preferanser selv. Men i mange tilfeller har vi sterke meninger om hva som er rett og galt, godt og ondt, uten at vi kan si hvorfor. Hvor kommer disse moralske tilbøyelighetene fra? Selv om ingen beskrivelser vil bli helt korrekt, kan det være nyttig å bruke ulike innfallsvinkler for å få en bedre forståelse av hvordan det indre moralske kompasset er bygd opp. I kapittel 2 i boken «The righteous mind» beskriver Haidt to ulike typer tankeprosesser. Han bruker metaforen om elefanten og rytteren i menneskesinnet, hvor rytterens oppgave er å tjene elefanten, se Figur 2.  Rytteren representerer logiske og rasjonelle tankeprosesser. Rytteren er unik på den måten at den kan se for seg hva som kan skje i framtiden, lære nye ferdigheter, og legge planer for å oppnå suksess eller unngå fiasko. Elefanten representerer de automatiske tankeprosessene, som inkluderer intuisjon, følelser, vaner, og alt som vi bare skjønner helt av oss selv. Når vi blir utsatt for kritikk, vil den logiske og rasjonelle rytteren prøve å forsvare den intuitive elefanten. Rytteren er god på å finne, eller finne på, historier, argumenter, eller bevis som bekrefter at jeg har rett og motparten har feil. Men rytteren har også en unik evne til å observere seg selv og innrømme, beklage og korrigere sine egne feil. Confirmation bias «Confirmation bias» kan forståes som «tendensen til å tolke nye bevis som bekreftelse på ens eksisterende tro eller teorier». De intuitive tankeprosessene i menneskesinnet går veldig raskt. I en diskusjon vil vi lene mot den oppfatningen som vi intuitiv mener er riktig. Det er elefanten som styrer preferansene våre. Ettersom rytterens oppgave er å tjene elefanten, vil rytteren lett tolke alle argumenter som bekrefter ens egen tro eller teori som sanne, og alle motargumenter som usanne. Dermed vil to parter i en meningsbrytning ofte få bekreftet at jeg selv kjemper for sannheten, mens motparten lyver. Det hjelper ikke så mye å komme med nye fakta dersom man ønsker å få motparten til å endre mening. En vennlig samtale, der man viser forståelse for motpartens syn, kan være en mer effektiv måte å komme fram til en felles forståelse av virkeligheten. Sosiometeret I kapittel 4 beskriver Haidt hvordan selvfølelsen er knyttet opp mot et innebygd sosiometer. Historisk har det vært veldig viktig for mennesker å beholde plassen sin i en flokk, fordi ingen kan overleve alene. Vi er derfor veldig følsomme for hva andre tenker om oss, som illustrert i Figur 3. Den som blir utestengt vil føle seg verdiløs, mens den som blir inkludert vil føle seg verdifull. Figur 3: Selvfølelsen vår henger sammen med vårt innebygde sosiometer.  Elefanten i sinnet holder orden på vår sosiale rang i flokken som vi tilhører, og vårt indre moralske kompass blir sterkt påvirket av sosiometeret. Elefanten velger adferd som minsker risikoen for å bli utestengt fra flokken, og rytteren finner gode argumenter for å forsvare elefantens adferd. Det moralske kompasset kan sammenlignes med en smakssans som kan oppøves, eller som et instrument som kan stemmes Metaforen om den moralske smaks-sansen er hentet fra del 2 av boken «The righteous mind». Haidt sammenligner de 6 moralske dimensjonene med 6 typer smaksløker. Smakssansen er medfødt, men den trenger å oppøves. De 6 moralske dimensjonene kan også sammenlignes med strenger på et instrument, som illustrert i Figur 4. Instrumentet er medfødt, men det trenger å stemmes [Referanse 3]. Hva som er god takt og tone varierer fra kultur til kultur. Instrumentet kan stemmes slik at det viktigste er å ta vare på flokken. Med et slik sosiosentrisk tankesett, er det viktig å ta vare på tradisjoner som styrker fellesskapet. Grunntanken er at siden «individet blomstrer i fellesskapets hage» er det viktig å lage sterke og gode fellesskap hvor individer kan trives og utvikle seg. Enkeltpersoner som tenker mest på seg selv, vil bli sett på som uansvarlige gratispassasjerer som ikke vil bidra til fellesskapets beste. Instrumentet kan alternativt stemmes slik at det viktigste er å ta vare på enkeltindividet. Med et slik individualistisk tankesett, er det viktig å vise omsorg for de svake og solidaritet med de undertrykte. Det individualistiske tankesettet har bredt seg i vestlige, industrialiserte samfunn etter opplysningstiden. Svakheten ved et individualistisk tankesett er at bare noen få av strengene på instrumentet blir benyttet. Dimensjoner som skal til for å skape forpliktende fellesskap kan lett bli oversett eller for lite vektlagt. Figur 4: De 6 moralske dimensjonene kan sammenlignes med strenger på et instrument  En felles forståelse av moral kan binde mennesker sammen, mens ulike oppfatninger av moral kan gjøre oss blinde for de andres verdier. I noen tilfeller kan dype konflikter løses ved at begge parter i konflikten klarer å se verden fra motpartens ståsted. Et felles språk for å beskrive det moralske landskapet kan være første skritt for å skape større forståelse mellom mennesker. De 6 moralske dimensjonene De 6 moralske dimensjonene kan beskrives på ulike måter. Sammenstillingen nedenfor er en forenklet oversikt over et omfattende materiale fra del 2 av boken «The righteous mind». 1 - Rettferdighet/juks Ingen mennesker klarer seg alene, og evnen til å samarbeide med andre utvikles tidlig i barndommen. Rettferdighetssansen hjelper oss til å bedømme hvem vi kan samarbeide med, hvordan innsats bør belønnes, og hvordan brudd på tillitt bør straffes.
2 - Frihet/undertrykkelse Vi har et innebygd behov for autonomi, frihet og selvstendighet. Evnen til å stå opp for seg selv, si nei når det er nødvendig, og vise solidaritet overfor undertrykte sikrer oss mot undertrykkelse og misbruk av makt.
3 – Omsorg/skade Et menneskebarn blir født helt hjelpeløst, og omsorgspersonenes evne til å se barnets behov, føle barnets smerte, gi barnet næring, vise omsorg og skape trygghet er nødvendig for barnets overlevelse og trivsel.
4 - Lojalitet/svik Mennesker er flokkdyr, og vi trives best i en flokk av likesinnede. Vi har en stor evne til spille på lag med andre for å forme et fellesskap. Samholdet i flokken styrkes ved felles handlinger, felles normer, og også ved vi-dem eller innenfor-utenfor retorikk.
5 – Autoritet/frekkhet Mennesker i en flokk har ulik kompetanse og ulike egenskaper, og det vil alltid oppstå formelle og uformelle strukturer i en flokk. For å kunne nyte godt av de felles godene er det nødvendig å ha evnen til å finne sin plass og innordne seg i et hierarki.
6 – Hellighet – Renhet/forfall I naturen finnes det mat som er giftig, og det er viktig å ha evnen til å skille mellom spiselig og uspiselig. Det er også viktig å hindre spredning av smittsomme sykdommer, ved å ha evnen til å skille mellom rent og skittent, friskt og sykt. Ordet «hellig» betyr adskilt. I historiens løp har ulike handlinger blitt regnet som rene eller urene, og nye og fremmede ideer har blitt sett på som like farlige som smittsomme sykdommer. På samme måte som det var viktig å kunne skille mellom spiselig og uspiselig mat, ble det viktig å lage et skille mellom rene og urene handlinger, og rene og urene personer. Urene personer skulle utestenges og isoleres, på samme måte som mennesker med smittsomme sykdommer.
Tilhørighet til et fellesskap er viktig I den tredje delen av boken bruker Haidt metaforen «Vi er 90% sjimpanse og 10% bie» for å beskrive flokk-mentalitet. Ingen mennesker klarer seg alene, og vi trives best når vi er inkludert i et fellesskap. Sport, kultur og religion er eksempel på flokk-aktiviteter. Likhet, slik som felles verdier, felles mål, lik klesdrakt og lik mat styrker gruppefølelsen. Symboler, slik som flagg og merker, gjentagelse av ritualer, sang, synkronisert oppførsel og dans, og regelmessige sammenkomster, styrker også gruppefølelsen. Samtidig som vi trenger tilhørighet til vår egen flokk, kan vi alle ha fordeler av vennlig konkurranse, handel eller samarbeid på tvers av flokk-tilhørighet. Opplevelse av ærefrykt (awe), i naturen, i kulturelle eller religiøse sammenhenger, binder mennesker sammen og gir følelsen av å tilhøre noe større enn meg selv. Det slår på bikube-bryteren, og får oss til å arbeide til det beste for flokken, som illustrert i Figur 5. Figur 5: Opplevelse av ærefrykt slår på bikube-bryteren og får oss til å arbeide til det beste for flokken.  Tilhørighet til et felleskap kan fostre fram det beste i et menneske. Tette sosiale bånd, gjensidig tillitt, omsorg for hverandre og offervilje kan sees på som verdifull sosial kapital. Denne kapitalen tar lang tid å bygge opp, men kan lett rives ned igjen ved uvitenhet om de usynlige strukturene i et menneskelig fellesskap. Man hjelper ikke en bie som har det vanskelig ved å rive ned bikuben. Mange kulturelle og religiøse tradisjoner har som mål å ta vare på og stabilisere strukturer i menneskelige fellesskap. Ritualer rundt livshendelser som fødsel, overgang til voksen, giftemål og dødsfall styrker sosiale bånd. Regelmessige sammenkomster styrker tillitten, omsorgen og offerviljen. Felleskap kan få fram det beste i et menneske, men kan også få fram det verste i et menneske. Hvis flokken vi tilhører blir angrepet av en fiendtligsinnet flokk, kan vi godta adferd som vi ellers ville regne som helt uakseptabel. Drømmen om en idealverden, hvor ingen blir offer for undertrykkelse eller utestenging I sangen ««Imagine there’s no heaven» av John Lennon fra 1971 – tegnes det et bilde av en idealverden uten grenser som skiller oss, ingen religion som stenger andre utenfor, ingen himmel eller helvete, en verden hvor alle er like og lever som ett. Et individualistisk og liberalt tankesett har ført til store framskritt i verden, med framvekst av demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Men individualisme i rendyrket form river ned den sosiale kapitalen i samfunnet. Frie og selvstendige mennesker uten tilhørighet til et fellesskap blir lik ensomme skilpadder som kun har sitt eget skall å beskytte seg med, se Figur 6. Figur 6 Frie og selvstendige mennesker uten tilhørighet til et felleskap blir lik ensomme skilpadder som kun har sitt eget skall til å beskytte seg med.  Prøv å forstå de andre sine historier
I kapittel 12, «Can’t we all disagree more constructively?» forklarer Haidt hvordan våre medfødte karaktertrekk, sammen med våre erfaringer, vil påvirke om vi er mest tilbøyelige til å være liberale eller konservative i politiske og religiøse spørsmål. Disse karaktertrekkene og erfaringene vil også påvirke hvilke narrativer, eller historier, vi benytter for å beskrive oss selv og verden rundt oss. Disse narrativene, eller historiene, er ikke nødvendigvis sanne gjengivelser av historiske hendelser, men heller en moralsk tolkning av virkeligheten. Dersom de ulike politiske partier og religiøse grupper prøver å forstå motpartens historier, og de andres vektlegging av de ulike moralske dimensjonene, kan det være et viktig skritt mot et bedre samfunn. Balanse eller krig? Ideen om balanse mellom yin og yang kommer fra oldtidens Kina. Balanse kan sees på som et gode som man skal streve etter, og ytterpunkter kan sees på som et onde som skal unngås. Dette står i motsetning til enkelte vestlige oldtidskulturer, hvor det gode og det onde ble sett på som motpoler som lå i krig med hverandre. Menneskets natur var i stand til å gjøre både godt og ondt, og krigen mellom det onde og det gode skulle føres både inne i mennesket og i samfunnet. Det var viktig å velge parti med «de gode», og alt samarbeid med «de onde» ble sett på som svik og forræderi. Det er ikke uvanlig at ledere av en flokk overdriver «de andre» sin fiendtlighet for å styrke det indre samholdet i sin egen flokk. I beste fall kan retorikken trigge viljen til å ofre noe av sitt eget for flokkens beste. I verste fall kan retorikken trigge fiendskap mot «de andre» eller «verden utenfor». Vennskap på tvers av tilhørighet til livssyn eller politiske eller religiøse grupper fostrer mellommenneskelig forståelse. Dersom jeg lytter til andre sine historier, og forstår deres verdier, kan jeg se på dem som gode mennesker som jeg kan lære noe av, istedenfor som fiender eller motstandere som skal bekjempes eller utestenges. Respektfull dialog Vi lever i en opplyst og sivilisert kultur, med plass til mennesker med ulike religiøse og politiske oppfatninger. Vi vet at tilhørighet til fellesskap er viktig, og at ulike fellesskap har ulike moralske verdisett. Mennesker med et annet tankesett enn meg selv behøver ikke være umoralske eller uten normer eller verdier. Det kan derimot hende at de indre kompassene er ulikt justert. Jeg slutter meg til Haidts konklusjon, at fiendebilder og fiendtlig retorikk har skapt unødvendig polarisering i samfunnet, og at respektfull dialog er veien å gå for å komme tilbake til gjensidig forståelse mellom mennesker. Fra et medlem i BCC (Smiths venner) -------------------------------- Referanser Referanse 1 Figur 1 er konstruert etter tall fra denne tabellen og fra figur 2.3 i artikkelen «Moral Foundations Theory: The Pragmatic Validity of Moral Pluralism» av Jonathan Haidt og flere, fra 2013. Referanse 2 The Righteous Mind - Why good people are divided by politics and religion, av Jonathan Haidt, 2013 Referanse 3 «Moralpolitiet» Artikkel av Jens Erik Paulsen i Norsk filosofisk tidsskrift, 03/2017 Illustrasjoner: Egne Blir medlemmene i BCC (Smiths Venner) utsatt for negativ sosial kontroll? Fra et medlems perspektiv.14/12/2020 Etter at NRK Brennpunkt sendte serien «Guds Utvalde» i høst, har det pågått en debatt om medlemmene i BCC og andre «lukkede kristne miljøer» blir utsatt for negativ sosial kontroll. Men hva er egentlig negativ sosial kontroll, og er det riktig eller feil å påstå at medlemmer i BCC utsettes for dette?
Begrepet «Negativ sosial kontroll», eller bare «Sosial kontroll» blir ofte brukt uten at vi definerer hva vi mener med begrepene. I følge den norske nasjonale veilederen mot vold og overgrep blir begrepene definert på denne måten: Sosial kontroll «I alle samfunn finnes det normer for akseptabel oppførsel. Sosial kontroll er hvordan fellesskapet regulerer hvordan mennesker skal oppføre seg. Vi kontrollerer hverandre for å opprettholde normer og verdier. Kontrollen kan være formell eller uformell.» Etter denne definisjonen kan vi si at vi alle utøver sosial kontroll overfor hverandre i forskjellig grad. Vi prøver å påvirke venner og familiemedlemmer slik at de passer inn i felleskapets rammer for akseptabel oppførsel. Motivet vårt er at vi ønsker å beskytte våre venner og familiemedlemmer mot de negative reaksjonene som de vil få dersom de går utenfor etablerte normer i fellesskapet. Vi vil jo ikke at de som vi er glade i skal dumme seg ut eller få et dårlig rykte. Negativ sosial kontroll: «Med negativ sosial kontroll menes ulike former for overvåking, press, trusler og tvang som skal sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens verdier og normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er gjentakende og systematisk.» (https://dinutvei.no/negativ-sosial-kontroll/) Først når den sosiale påvirkningen går over i press, trusler eller tvang, kan vi si at det utøves negativ sosial kontroll. Med andre ord kan vi da si at vårt ønske om å beskytte våre venner og familiemedlemmer går over i overbeskyttelse. Og overbeskyttelse kan oppleves veldig vondt, og kan også være skadelig for de som rammes. Forskjellige personligheter har forskjellige behov Et viktig moment for å forstå forskjellen mellom beskyttelse og overbeskyttelse, eller sosial kontroll kontra negativ sosial kontroll, er at mennesker er forskjellige, de har ulike karaktertrekk og ulike behov. Noen er åpne og nysgjerrige av natur, de trenger frihet og rom til å uttrykke seg selv og utforske verden og etablerte sannheter. De kan ha behov for virkelig å forstå hvordan ting henger sammen, hvorfor man gjør slik som man gjør og hvorfor man tror det man tror. Andre verdsetter trygghet, stabilitet og forutsigbarhet høyere enn usikkerhet. De trives best innenfor velkjente og godt definerte rammer. De kan ha lettere for å bare godta det de blir fortalt uten å stille spørsmål. Den kjente forfatteren og professoren i psykologi, Jordan Peterson, mener at medfødte karaktertrekk er med på å bestemme hvor en person vil havne på det politiske eller religiøse spekteret. Det latinske ordet «Liber» betyr «Fri». Det latinske ordet «Conservo» betyr «Bevare». De som er åpne og nysgjerrige av natur, ønsker seg gjerne frihet, og havner som oftest på den liberale siden. De som verdsetter trygghet, stabilitet og forutsigbarhet, ønsker å bevare etablerte strukturer, og havner som oftest på den konservative siden. Det kan hende at personer som heller mest til den konservative siden, ikke føler behov for å bevege seg utenfor de trygge og forutsigbare rammene til samfunnet de tilhører. De som aldri bryter de etablerte normene, vil heller aldri oppleve sanksjoner, eller negativ sosial kontroll, fra gruppen de tilhører. Mange kan dermed leve et helt liv i BCC uten noen gang å bli utsatt for negativ sosial kontroll. Personer som heller mer til den liberale siden, kan ha en helt annen opplevelse. De kan ha behov for å utforske, spørre og teste grenser, og kan lett havne i situasjoner hvor de bryter sosiale normer og regler. Det er ofte disse personene som vil bli utsatt for sanksjoner, eller negativ sosial kontroll, fra gruppen de tilhører. Det er vanskelig å si om det er få eller mange som blir utsatt for negativ sosial kontroll i BCC. Men det er ikke tvil om at det er noen som opplever negativ sosial kontroll, og at dette kan være veldig belastende for de som rammes. Spenningsfeltet mellom Trygghet og Frihet Jordan Peterson kaller det å balansere i spenningsfeltet mellom trygghet og frihet for «å balansere på linjen mellom Orden og Kaos». I film og litteratur blir spenningsfeltet mellom trygghet/stabilitet og frihet ofte dramatisert. Et eksempel er disneyfilmen Vaiana fra 2016. Filmen handler om den 16 år gamle jenta Vaiana som har vokst opp som høvdingedatter på en vakker øy i Stillehavet. Der har hun en omsorgsfull familie, venner og alt hun trenger. Likevel trekkes hun mot friheten utenfor øya. I likhet med mange andre tradisjonelle fortellinger, handler denne fortellingen både om hvordan hovedpersonen utvikler sin egen karakter, og om hvordan hovedpersonens utvikling påvirker et helt samfunn. I denne fortellingen er det et spenningsfelt mellom far og datter. Faren har opplevd at havet kan være farlig. Han har opplevd at hans nærmeste venn druknet på havet, og at han selv var nær ved å drukne. Han ønsker å beskytte datteren sin mot noe som han synes er farlig. Men datteren opplever dette som overbeskyttelse. Hun ønsker ikke bare en trygg havn, hun ønsker seg også frihet. Gjennom bestemorens fortellinger om fortiden, finner Vaiana sin vei ut på det store og frie, men samtidig farlige havet. Det er brukt mye gammel symbolikk i fortellingen. Blant annet skal Vaiana levere en stein med symbolet for makt og skaperkraft tilbake til morgudinnen Te Fiti. Og etter å ha overvunnet mange vanskeligheter, blir hjertet og makten gitt tilbake til morgudinnen. Det er ingen mennesker som skal ha så stor makt som gudene har. Folket på øya, som har vært offer for høvdingens overbeskyttelse og undertrykkelse, blir et fritt folk, som lærer seg å overvinne farene på havet. Nå har de både den trygge havnen på øya og friheten på havet. Menigheten og Verden I BCC har vi sanger og fortellinger hvor menigheten ble framstilt som en trygg sommerøy. På samme måte som faren til Vaiana ville beskytte datteren mot det farlige havet, vil venner, familie og menighetsledere beskytte alle på innsiden i menigheten mot den farlige verden utenfor. Så lenge som menigheten blir definert som den eneste trygge havnen i en farlig og ond verden, kan det føre til overdreven frykt, og skadelig overbeskyttelse og negativ kontroll i menigheten. Fortellinger om hvor dårlig det har gått med personer som har valgt å forlate menigheten kan oppleves som en trussel om hvor dårlig det kommer til å gå med de som velger noe annet enn det trygge livet på innsiden i menigheten. Jeg tenker at BCC kan motvirke negativ sosial kontroll ved å tenke gjennom hvordan de framstiller verden utenfor BCC i forkynnelsen. Istedenfor å advare medlemmene mot den onde eller farlige verden, kan de lære medlemmene hvordan de kan navigere i en åpen og fri verden på best mulig måte. Det finnes både godhet og ondskap i verden, og potensialet til å gjøre både godt og ondt, ligger inni i hver enkelt av oss. Noen ganger velger vi rett, andre ganger tar vi feil. På det grunnlaget blir det feil å lage et skarpt skille mellom de som er «innenfor» og «utenfor» menigheten. Forfatteren og historikeren Aleksandr Solzjenitsyn, som satt mange år i fangeleir for å ha kritisert styret i Russland, skrev mens han satt i fangeleiren: «Linjen som skiller mellom godt og ondt går ikke gjennom stater, heller ikke mellom klasser, og heller ikke mellom de politiske partier, men rett gjennom ethvert menneskes hjerte.» Uansett om vi er «innenfor» eller «utenfor», kan vi selv velge hvordan vi vil oppføre oss, både som enkeltpersoner, og som medlemmer av et fellesskap. Sosial utestenging BCC har en lang tradisjon med sosial utestenging av personer som velger å leve et annet liv enn det som defineres som riktig på innsiden av BCC. For eksempel hadde vi fram til nylig skriftlige regler for hvem som ikke var velkommen ved forskjellige tilstelninger i menighetens regi. I tillegg har vi hatt mange uskreven regler om sosial utestenging. Tanken har vært at menigheten skal holdes ren fra dårlig og verdslig påvirkning. Den sosiale utestengingen foregår slik at den sosiale kontakten brytes helt, eller delvis, med personer som velger å forlate menigheten, stiller besværlige spørsmål eller på andre måter ikke lever helt opp til normene i menigheten. Det er mange mennesker som har lidd unødvendig mye på grunn av denne praksisen. Livet i en streng konservativ menighet passer ikke for alle mennesker, av forskjellige grunner. De som velger å forlate, bør bli akseptert og behandlet med respekt av de som er på innsiden. De som har en trygg tro, behøver ikke være redde for dårlig påvirkning fra venner eller familiemedlemmer som har valgt en annen levemåte. Isteden kan vårt vennskap og gode og robuste familie-relasjoner fungere som en trygg havn for de menneskene som vi har rundt oss, både for de som er på «innsiden» og for de som er på «utsiden» av menigheten. Den gylne regel På den tiden Jesus levde, var Israel delt i to deler. Jødene fulgte den jødiske tradisjonen, og fulgte levereglene fra det gamle testamentet. Samaritanerne hadde laget sine egne regler, og i følge de rett-troende jødene, ba samaritanerne til Gud på feil sted og på feil måte. Jødene og samaritanerne snakket ikke med hverandre. Jesus fortalte lignelsen om en mann som ble slått ned og ranet av røvere. Først gikk en prest forbi uten å hjelpe. Deretter gikk en levitt forbi uten å hjelpe. Så kom mannen fra Samaria, som jødene ikke ville snakke med. Han stoppet opp og hjalp mannen som var i nød. I denne lignelsen svarte Jesus på spørsmålet om hvem som er min neste. Jesus peker på at den gylne regelen også gjelder for de som tilhører en annen gruppe enn meg selv: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.» (Matteus, 7.12) Vi har opplevd mange forbedringer i BCC de siste tiårene. Jeg håper at en større forståelse av hvordan negativ sosial kontroll utøves i vår menighet, kan føre til et bedre og inkluderende miljø, og en bedre relasjon til verden utenfor. "David" Du er så vant til å ha dem der, naboene dine. Du står i vinduet og observerer nabojenta gå til bussen sammen med din datter. Jenta smiler forsiktig. Ser ned i bakken og tar opp en neve med snø som hun kaster lekent mot jenta di. Hun ser seg tilbake mot huset sitt og et alvor faller over henne. Du har tenkt mye på henne, men førjulstresset opptar hele din tid. Du skal ha klart pakkekalendere, julegaver til hele slekta i tillegg til frister på jobben. Alt dette må gjøres før du kan sette deg ned i godstolen, nyte en kopp gløgg og la julefreden senke seg. Men i dag har du god tid på morgenen, siden du skal ha et møte over nett. Julemusikken spiller i bakgrunnen, og du setter deg ned ved bordet for å pakke inn flere julegaver. Fra vinduet der du sitter kan du se nabohuset, som skiller seg tydelig ut fra de andre husene i gata. Det er ikke en eneste lyslenke å se, ingenting i vinduene heller. Naboene er Jehovas vitner, de feirer ikke jul. Du fortsetter med innpakkingen, og tenker på barna dine som er på skolen, og som skal ha juleverksted i dag. Kanskje vil de sitte sånn som deg, lytte til julemusikk og kjenne på den gode julefølelsen. Du husker hvordan du selv hadde det som barn, hvordan disse dagene var de beste i hele året med klassekalenderen, pyntingen av vinduene i klasserommet, lage julepynt til mamma og skravling med de andre om hva dere ønsket dere til jul. Du ser ut av vinduet igjen, og tenker på jenta i nabohuset. Så trist at hun ikke får oppleve det som de andre får. Hva gjør hun når det er juleverksted på skolen? Hva synes hun om julemusikken de spiller? Hvordan har hun det egentlig? Noen ganger har du sett henne alvorlig og nedstemt, men du legger deg ikke oppi det, det er jo ikke din sak. Uansett, klokken er mye og det er på tide å logge seg inn på møtet. Enda en morgen med flere kilo på skuldrene. Snøen føles ekstra tung, jeg går og går, men føler ikke at jeg kommer meg særlig mye lengre frem. Desember er den verste måneden. Alt dreier seg bare om jul, og alle ser ut til å glede seg. Selv er jeg glad når alt er over, når livet går tilbake til normalen. Det hender at noen spør hva jeg ønsker meg til jul, før de kommer på det, lukker munnen og ser tydelig ubekvemme ut. Det er som at alle unngår meg i den perioden jeg har det vanskeligst. For jeg og min familie feirer ikke jul. Jeg vet grunnen, men det gjør likevel vondt. Det er så ensomt. Jeg skulle ønske at jeg kunne være med på de vanlige aktivitetene på skolen. Jeg skulle ønske at jeg ikke sto utenfor. Jeg skulle ønske at jeg ikke ble behandlet annerledes. Jeg møter Emma utenfor huset hennes. Jeg liker henne. Men vi kan aldri bli nære venner. Hun lever et annet liv enn meg og min familie. Vi kan bare omgås folk i menigheten, omgås vi folk utenfor kan vi bli påvirket av dem, bli fristet til å gjøre noe som er feil, og dermed bli ledet bort fra Jehova. Det er litt rart, egentlig. Jeg forstår det, samtidig som jeg ikke forstår i det hele tatt. Emma er en fin person, snill mot alle. Samtidig er hun farlig, har jeg lært. Hun kan få meg til å skli av veien til Paradiset. Og dit vil jeg jo. Paradiset er belønningen for alle fristelser man står imot. Likevel, nå føler jeg meg alt annet enn lykkelig og motivert til å fortsette. Alt er så tungt. Men jeg kan ikke risikere å miste alt. Jeg må gå videre, jeg må tjene Gud. Jeg skulle ønske at noen kunne se meg, her jeg står og er så liten og alene. Jeg skulle ønske at jeg ble sett, ikke bare som noen som ikke feirer jul, men som meg. Jeg skulle ønske at noen kunne bry seg litt. Jeg skulle ønske at noen så dette som er inni meg, dette som gjør vondt, og som kunne si noe som fikk meg til å føle meg bedre. Av og til tviler jeg. Er det dette jeg vil, er det dette jeg tro på? Men tvil er farlig, jeg rister den av meg og innser at jeg bare er svak. Det eneste som vil hjelpe er at jeg ber mer til Gud og studerer Bibelen mer. Jeg ser tilbake på huset vårt mens jeg går til bussen. Emma gleder seg til juleverkstedet i dag, og snakker bare om alt hun gleder seg til. Hun har ingen bekymringer utover leksene og Emil i klassen som hun liker, men som hun tror liker Anne mer. Jeg forsøker å smile sammen med henne. Om noen uker er vi i januar, og alt er heldigvis over for denne gang. Jeg har skrevet denne teksten i håp om at vi kan løfte blikket litt og se oss rundt.
For jeg har vært denne jenta. Jeg vokste opp i en liten landsbygd der alle visste hvem vi var som familie, men ingen visste hvordan jeg hadde det. Folk snakket, men ingen spurte meg direkte. Og dette førte til at jeg følte meg så usynlig. Men hvis noen hadde stoppet opp, hvis noen hadde spurt meg hvordan jeg egentlig hadde det, så ville jeg kjent på følelsen av å bli sett. Selv om jeg sikkert ikke hadde fortalt så mye der og da. Men jeg tror det ville satt i gang en prosess hos meg. Slik at jeg med tiden ville turt å åpne meg til en annen voksen, og forklart hva som tynget meg. Å bli sett er uvurderlig. Ti minutter av ditt liv og din omtanke kan bety mye mer en du tror. Dyveke Kjære BCC-medlem. Bare fordi du ikke har opplevd noen form for negativ sosial kontroll, så betyr ikke det at den ikke eksisterer. Det blir litt som at jeg (som er hvit), skal si at det ikke er rasisme i det norske samfunnet. Jeg opplever den jo ikke, så da må den være ikkeeksisterende? Det kan i alle fall virke som om det er den logikken mange medlemmer av BCC følger. Om det ikke passer med deres egen virkelighetsoppfatning så må det være løgn. Eller fordreid virkelighet på en eller annen måte. I den 80 sider lange presentasjonen BCC har laget går til og med de som har laget presentasjonen ut og knytter opplevelser av manglende ytringsfrihet og negativ sosial kontroll til den påståtte påvirkningsoperasjonen fra PSY-Group. Så BCC’s budskap til den som har opplevd manglende ytringsfrihet og negativ sosial kontroll fra menigheten er altså: ”Du har blitt utsatt for en påvirkningsoperasjon, og den er ledet av PSY-Group”. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive. Det føles som om noen har gitt meg et knyttneveslag i ansiktet. Og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste der ute. Jeg vet om flere som har opplevelser av mangel på ytringsfrihet og negativ sosial kontroll. Å si at påstander om dette er fordreid virkelighet skapt av PSY-group er etter mitt syn å pisse på mange menneskers opplevelser. Det hjelper lite å si at man har medfølelse med de som har dårlige opplevelser og oppfordre til å ta kontakt i det ene øyeblikket når man sparker beina under de samme opplevelsene i det neste øyeblikket. Signalet dere da sender er at dere på ingen måte tar disse opplevelsene på alvor. Dere anerkjenner jo ikke en gang at det eksisterer på noen som helst måte. Ikke LITT en gang. Jeg vet for øvrig om flere personer som har tatt kontakt med ”teamet” i menigheten som har ansvar for å snakke med de som har vonde opplevelser. Det de kan fortelle er at de blir møtte med mye ”beklager at du opplever det slik” holdninger, og det er lite innrømmelser og ekte beklagelser. Det er ikke å vise medfølelse, det er å ignorere de faktiske forhold, og ro unna så godt man kan for å slippe å ta noe av skylden. Selv leser jeg mye. Både det som BCC skriver, og det som kommer fra andre kilder. Jeg gjør meg opp en egen mening. Og jeg skulle gjerne kastet meg ut i debatten, men det tør jeg ikke. Når medlemmer av min egen familie proklamerer i selskap at ”mørke krefter er ute etter å skade menigheten”, så åpner ikke det akkurat opp for å stille kritiske spørsmål. Jeg føler meg nemlig ikke som ”Mørke krefter” og jeg ønsker ei heller at familien min skal se på meg som en del av ”mørke krefter”. Jeg har jo valg. Selvsagt har jeg valg, men alternativene gjør at det ikke føles som noe valg. Alternativ 1: Si min hjertens mening og risikere å miste kontakten med hele min familie, eller at de ser på meg som påvirket av ”mørke krefter”. Alternativ 2: Holde kjeft, og beholde kontakten med familien/unngå at de ser på meg som påvirket av mørke krefter. Så er det sikkert en hel del innenfor som tenker ”slike uttalelser kommer ikke fra BCC, det må stå for den enkeltes regning”. Og slik er det med alt. Jeg er sikker på at BCC har en slags rekord i ansvarsfraskrivelse. Men disse holdningene kommer fra et sted, og intensjonen er å beskytte menigheten. Om menigheten ikke vil stå for slike uttalelser så trengs det en aldri så liten oppvask blant medlemmene. Når dere møter kritikk slik dere gjør, så gjør dere det samtidig veldig vanskelig å være kritisk. Dere kan ikke sitte der og si at det er ytringsfrihet og at dere oppfordrer folk til å bruke den samtidig som dere knytter ALT av kritisk art til PSY-Group. Selv enkeltpersoners opplevelser er tydeligvis del av en påvirkningsoperasjon. Ser dere ikke at dette begrenser folks rom til å ytre seg? Medlemmene linker i vei til ulike sider på bcc.no og ser ut til å tro at alt som står der fører til en slags åpenbaring. Men mye av ”dokumentasjonen” har ullne formuleringer som ”for det meste var dette…” Så hva er det da som IKKE dokumenteres? Hva var unntakstilfellene som ikke dekkes av ”for det meste”. Det er ikke troverdig for fem flate øre når man utelater ting. Da blir det jo tydelig at det som deles er det ledelsen i BCC ØNSKER at verden skal få vite. Og så knytter de flere navngitte personer til en påvirkningsoperasjon med ulne ”bevis” på at det er tilfelle. Bevisene (så langt jeg har sett) er at man eksempelvis stod i et kopifelt på en epost, eller man ble nevnt med ordet ”klient” foran, uten at det stod noe om klient for hva.
En ledende person gjør et poeng av at eposter ikke beviser stort i seg selv, da det kan bli tatt helt ut av kontekst. Jeg er klar over at han blogger for egen regning, men hva gjør BCC da? De tar eposter ut av kontekst og skaper sin helt egne virkelighet som de trer ned over hodet på sine medlemmer. Hva var det kalt igjen? Påvirkningsoperasjon tror jeg det var…. "Anita" Dette er en svært personlig historie som forteller om en sårbar og vond tid av mitt liv. Jeg håper at du som leser kan lese med respekt, og forståelse for at det er nødvendig for meg å dele dette. Jeg mener at ingen mennesker skal måtte gå igjennom det samme som meg i fremtiden uten at de vet at det finnes noen som vet hva de går igjennom, som kan relatere seg til det samme, og som vet hvor uendelig vondt det gjør. Jeg understreker sterkt at denne historien er min historie. Det er min opplevelse, og jeg er veldig klar over at mange har hatt en mye lettere, annerledes, og til og med fin, opplevelse av å gå ut av Bcc, enn det jeg har hatt. Jeg må tilbake til barndom og tidlig ungdom for å forklare. Jeg har alltid vært analytisk av natur. Spørrende. Flere ting med menigheten var vanskelig å forstå for meg. Først var det møtene, jeg synes de var dørgende kjedelig. Jeg likte de ikke. Da var jeg bare 11 år. Så kom vekkelsen og det var ikke tid eller rom for å stille spørsmål, nå var det bare å velge side. Jeg valgte som min far. Jeg så utrolig opp til min far. Det han gjorde, det «visste» jeg var riktig. Jeg var opptatt av å velge riktig. Jeg visste at pappa var stolt av meg, og jeg ville gjøre han glad. Dette er tanker jeg kan huske at jeg hadde. I ungdomsårene var det veldig viktig for meg å passe inn. Jeg ville gjøre det som var rett, og jeg kan huske at jeg var opptatt av hva andre mente om meg. Jeg følte meg aldri god nok. Jeg var aldri helhjertet nok, jeg ba ikke nok, jeg var ikke ren nok, ikke ydmyk nok, osv. Det var et hav av utilstrekkelighet. Jeg trodde mye av tiden at jeg var spesielt uren, at det var spesielt lite håp for meg. Siden jeg hadde så mye tanker som jeg ikke hørte noen andre i min omgangskrets prate om. Da leste jeg mer. Jeg leste mye i bibelen og skriftene. Jeg leste alt jeg kom over som kunne døyve denne følelsen av ikke å være god nok. Da jeg ble 16 begynte jeg å søke etter informasjon på internett. Jeg leste med stor interesse og undring om andre menigheter og hva de forkynte. Dette fascinerte meg på en skremmende måte men også med stor nysgjerrighet. Det var på godt og vondt. Jeg synes det var ufattelig rart at så utrolig mange kunne mene så mye bastant annerledes enn det min menighet gjorde. Hundrevis, flere tusenvis der ute, hadde en ærlig genuin personlig tro. I begynnelsen var jeg bare forundret. Etter hvert begynte også en gnagende tvil å melde seg. Hvorfor hadde Gud utvalgt akkurat meg? Hvorfor var ikke de andre som hadde et oppriktig, ærlig ønske om å bli frelst også utvalgt for evigheten? Sånne tanker skulle jeg ikke ha, det visste jeg godt. Mer skyldfølelse. Jeg kunne ikke prate med noen. Det var tydeligvis ingen som gikk med sånne tvilstanker som meg. Av og til pratet jeg med mamma. Hun lyttet til meg. Helt til hun ble forvirret av alle spørsmålene mine, da påpekte hun alltid at jeg ikke måtte få noe dårlig ånd inn i mitt sinn. Jeg skulle få høre den flere ganger. Senere. Når seminaret var på mitt hjemsted med Harald Kronstad (på den tiden en av menighetens medarbeidere som jobbet med forebygging av bl. a overgrep m.m), begynte tvilen for alvor å ta tak. Han snakket om selvstendighet. Identitet. Hvorfor tenker vi som vi gjør? Hva har formet oss til å bli den vi er? Bare fordi noen har fortalt meg en ting 200 ganger, betyr det da automatisk at det er sant? Dette var et av flere tema på seminaret. Jeg slukte informasjonen. Etter dette ble min personlige tro aldri den samme. Et frø av tvil var for alvor sådd, og jeg begynte seriøst å tenke gjennom ting. Nå begynte jeg også å låne bøker fra biblioteket om andre religioner, gjerne om de som lignet mest på mitt eget trossamfunn. En verden av kunnskap åpnet seg. Det ble ikke lett å holde tvilstankene på avstand. Det gikk opp og ned. Jeg opplevde etter hvert flere ting i menigheten på mitt hjemsted som jeg synes var horribelt. Jeg så maktovergrep fra personer med ansvar, de som var ledende. Dette opplevde jeg også selv. Jeg begynte å legge merke til budskapet. Det var oss mot verden, verden mot menigheten. Eliteforkynnelse kan man også kalle det. Jeg begynte å fundere på om det alltid hadde vært sånn.. Eller var det bare jeg som var begynt å se ting på en ny måte? Det var flere ting. Homofili for eksempel. Jeg klarte ikke tro at man ikke er født homofil. Mennesker som tar sitt eget liv i fortvilelse over sine følelser, fulle i skam og skyldfølelse for noe de ikke kan noe for. Og menigheten min forkynte at dette var en synd. Påførte de stakkars menneskene enda mer fortvilelse. Det gikk ikke opp i hodet mitt. Jeg tok dette opp med mine venninner en sjelden gang. Ekstreme reaksjoner møtte meg. Dette var mennesker Gud hatet. De var fordømt. De drev med det verste av de verste synder og her satt jeg og forsvarte dem? En annen ting som skurret for meg helt fra jeg var veldig ung, var det jeg mener var et absurd, usunt skille mellom gutter og jenter. Man skulle ikke sitte i samme sofa som sitt søskenbarn, man skulle ha tre stoler mellom på møter, osv. Jeg mente veldig tidlig, allerede som 12-13 åring, at det måtte være direkte skadelig å vokse opp sånn. I dag vet jeg at dette stemmer. Tilbake til meg. Sommeren 2003, visste jeg med sikkerhet at menigheten ikke var riktig for meg, det var for mye tvil, for mye som skurret. Bare å sitte å høre noen tale kunne gjøre meg sint. Det meste av det som ble talt trodde jeg ikke på. Jeg er en person som må gjøre det jeg gjør helhjertet, ellers vil jeg ikke gjøre det i det hele tatt.. Jeg tok et oppgjør med meg selv høsten samme år, og fra det så gikk det veldig fort til jeg var på et stadium der jeg egentlig befant meg på utsiden av menigheten. Jeg trodde ikke lenger på det budskapet menigheten forkynte. Like før jul 2003 prøver jeg å fortelle min søster hvordan det står til. På det tidspunktet kunne jeg ikke lenger kalle meg med i menigheten trosmessig sett. Jeg fortalte min søster at jeg slet med troen, «det er verre enn du skjønner» husker jeg at jeg sa. Jeg så at det ikke gikk inn. Hun fattet ikke hva det dreide seg om, det var ikke i hennes fantasi. Og jeg klarte ikke si det som det var. Skillet mellom sånn hun så meg, sånn alle så meg, og sånn jeg egentlig var, var blitt for stort. Det var ikke noen pen måte det kunne gjøres på. Dette at jeg aldri i forkant klarte å formidle hvordan ting var, tror jeg er en viktig årsak til hvorfor mitt brudd med menigheten ble så utrolig vondt som det ble. Like etter jul 2003, sender jeg en mail til min søster og foreller alt. 12.01.04. ( -Datoen som endret alt. Den dag i dag omtaler jeg fortsatt mitt liv som før og etter denne datoen.) Jeg visste det skulle bli tøft, vondt og forferdelig. Men ingen i hele verden kunne forberedt meg på det som kom. Av hensyn til de involverte i min historie vil jeg ikke gå inn på detaljer som kan såre noen. Derfor hopper jeg over en del av det som var av det vondeste for meg. Fortsatt den dag i dag, 17 år senere, kan jeg ikke skrive eller prate om dagene og ukene som fulgte uten å gråte. Jeg unner ikke min verste fiende å gå igjennom noe sånt. Tekstmeldingene haglet når telefonen min var påslått. Natt og dag. Hvordan kunne jeg?? Hvordan våget jeg?? Hadde jeg ikke noen tro igjen?? For noe tull, man kan velge å tro! Jeg var en fallen stjerne, på vei til evig fortapelse. Bibelvers strømmet på, forbønns-meldinger i hopetall. Det var bedre om jeg var dø fikk jeg høre. Da var jeg i det minste i himmelen. Følelsesmessig i denne perioden var jeg totalt nummen. Jeg var iskald innvending. Det var som å holde pusten å vente på at alt det vonde skulle gå over. Som om jeg, eller noen, hadde trykket på knappen «freeze» og livet var satt på vent. Hver morgen i mange, lange, vonde måneder våknet jeg og håpte at det bare var en vond drøm. Uvirkeligheten var grusom. Jeg felte ikke en tåre i denne tiden. Dette var alt for, alt for vondt til at jeg kunne ta det innover meg i sin fulle gru. «Jeg synes du tar lett på dette her», fikk jeg høre. Ingen, ikke et eneste menneske i min omgangskrets, skjønte hvilken lidelse jeg sto i, og hvordan livet mitt aldri skulle bli det samme. Jeg hadde kjempet med min tro i flere år. Jeg hadde til slutt vært ærlig med meg selv, og siden alle andre, om hvordan det var. Og nå var alle imot meg. Sånn opplevde jeg det. Reaksjonen min kom 6 måneder senere. Jeg ble dypt deprimert. Jeg hadde mistet hele min familie, hele min omgangskrets. Ingen så meg med samme øyne. Ting skulle aldri bli som før igjen. Alle så meg som syndig og uren. Venner og familie som før så opp til meg, ba nå for meg og min fortapte sjel. Skammen var uutholdelig. Skyldfølelsen enorm. Jeg hadde sviktet mine søsken, skuffet mine foreldre, forlatt mine venner. Jeg sto tilbake uten noe. En annen ting som også var uutholdelig å forholde seg til, og som jeg ikke skjønte helt hva var før mye senere, var det at jeg visste ikke hvem jeg var uten menigheten. Hvem var jeg egentlig? Hva var viktig for meg? Hva var mine egne holdninger og meninger? Hva var mine verdier? Før hadde det handlet om menigheten. Menigheten var meg. Nå måtte jeg mene noe selv. Min identitet var truet. Jeg opplevde min tilværelse som å være i fritt fall. Livet mitt raste sammen rundt meg. I dag vet jeg at dette er vanlige reaksjonsmønstre når man bryter med trossamfunn som er lukket på denne måten. Og menigheten på den tiden var, etter min personlige mening, definitivt lukket. Jeg vet også at mange mennesker som har gjort det samme som meg, fra enten samme trossamfunn, eller lignende trossamfunn, har opplevd sterke selvmordstanker i perioden etter et brudd. Tomheten, depresjonen jeg kjente på, skulle jo komme, det var jeg blitt fortalt mange ganger etter at jeg gikk ut. Årsaken skulle være at jeg hadde forlatt Gud og sluppet inn satan. I dag vet jeg at det var selve bruddet som gjorde at jeg hadde disse vonde følelsene. Det jeg opplevde i tiden etter bruddet var en psykisk reaksjon på selve bruddet, ikke at Gud tok avstand til meg. Dette er det så viktig at de som forlater får vite om. Det er ikke sånn som du er blitt fortalt, at du blir deprimert, eller føler en enorm tomhet, fordi du har forlatt Gud eller han har forlatt deg. Det er ikke sånn at du er dømt til et ulykkelig liv uten menigheten. Tomheten og tristheten kommer fordi du har mistet noe som var en del av deg selv. Og dess større og mer inngripende troen har vært i ditt liv, dess større blir denne tomheten. Du føler tomhet fordi du mister familie, venner, fellesskap, felles mål og retning med livet. Og ikke minst føler du tomhet fordi du har mistet en stor del av din identitet. Du har mistet en del av den du var. Jeg klandret meg selv mye. Jeg følte en enorm utmattelse i det voldsomme jeg sto i. Jeg var ikke forberedt meg på et liv utenfor menigheten. Ingen hadde sagt at det var ok å velge det som føltes rett for meg. Ingen hadde noen gang sagt at jeg hadde en grunnleggende rett til å velge hva jeg ville tro fra den dagen jeg kom til jorden og at denne retten er nedskrevet i Norges lover. Tvert imot. Menigheten er det eneste rette, var det jeg hadde lært. Du blir ulykkelig uten menigheten. Uten menigheten går det deg fryktelig galt. Ikke bare deg men hele slekten din. Bare vent til det skjer barna dine noe, sa de til meg. Da kommer du tilbake. Angsten når jeg senere gikk gravid med barna mine var enorm. Tenk om Gud skulle straffe meg ved å skade barna mine? Sånne uttalelser skulle jeg ønske ingen mennesker i hele verden fikk høre. Dette er trusler. Trusler om straff om man ikke velger riktig. Dette er overgrep. Man prøver å skremme mennesker til Gud. Å true noen til å tro er et psykisk overgrep. Hvordan kan man si at menigheten var frivillig, når det ble truet og advart om at det går deg fryktelig galt om du forlater?? I dag tror og håper jeg at denne forkynnelsen er tonet ned i menigheten, men for meg er det liten tvil om at den menigheten jeg vokste opp i var sekterisk på dette området. Det var mye forkynnelse om at de (verden) tar feil og vi har rett, sort/hvitt tankegang, lite rom for spørsmål, ikke kritiser lederne, osv. Det er klart at mine søsken, familie og venner hadde ikke følt sorg i den grad de gjorde, om ikke den verden jeg gikk ut i var så svartmalt som den var for oss alle. En verden som er malt nøytral er ikke skummel. Menigheten skal være en hjelp til et godt liv, den skal ikke være noens ALT. Da er det varseltrekant. Gud kan være ditt alt. Gud kan være overalt. Gud er også tilstede utenfor menigheten. Når du tror på denne måten så er det jo ingen sorg at noen forlater. For det kan gå mennesker svært godt uten menigheten. Det finnes ti tusenvis, kanskje millioner av ærlige, oppriktige, sannhetssøkende, gode, lykkelige, ydmyke mennesker utenfor menigheten. Den tanken om at å gå ut av menigheten er en vei til fortapelse er sekterisk. Det er en blindvei. Budskapet er godt nok i seg selv, man trenger ikke skremme med at verden er så svart. Man skal ALDRI true eller skremme noen til å tro. Min familie og omgangskrets opplevde min utgang av menigheten så fatal, så sorgfull, og så utrolig skremmende, nettopp fordi noen hadde malt verden der ute så skremmende og livsfarlig at vi alle trodde jeg kunne falle dø om, om jeg gikk ut dit. Det er sannheten. Og det er menigheten som må bære det ansvaret, ikke meg, og ikke de som tok avstand fra meg. Personer som har fått malt et «fiendebildet« av verden utenfor trossamfunnet som liten har MYE større psykiske utfordringer etter et brudd, enn de som ikke har det. Det er min påstand. Og det er litt å tenke på. Det er altså ikke sånn som jeg var opplært til å tenke, at noen sliter etter et brudd fordi de har forlatt Gud, eller fordi Gud straffer, eller fordi de lever i synd. Først og fremst sliter disse menneskene psykisk fordi de ikke får fred i sine tanker for det trusselbilde som sitter fast i deres bevissthet eller underbevissthet og som de ikke klarer å kvitte seg med. Er du en av disse som har forlatt et trossamfunn og du finner deg ikke til rette i verden utenfor på grunn av det skremmebildet noen har malt for deg fra du var liten? Kanskje du også drives tilbake til trossamfunnet ditt gang på gang på grunn av frykten som henger fast i din underbevissthet? Frykten for Guds vrede, frykten for fortapelsen. Du greier ikke tro mer enn kort stund om gangen, og kanskje du også er dypt fanget i psykiske følger eller sliter med rusproblemer? Til deg vil jeg bare si en ting. Det finnes ingen Gud du skal stå til regnskap for som ikke godkjenner det faktum at du har gjort så godt du har kunnet. Klarer du ikke tro, så klarer du ikke tro. Det finnes millioner av mennesker i denne verden som ikke klarer å tro og det går veldig bra med de fleste. Du går ikke fortapt, du er ikke fordømt til et ulykkelig liv. Du har alle muligheter foran deg. Det går an å bli lykkelig uten menigheten, det har jeg selv erfart. Skuffelse handler om en forventning som ble brutt. Aldri forvent at dine barn skal velge menigheten. Vis barna dine at menigheten kan være en hjelp til å leve et godt liv, la menigheten være nok i seg selv, ikke mal et fiendebilde av verden der ute. Ditt barn kan en dag ha et inderlig ønske om å få velge selv. Da må det få en sjans til å etablere et godt liv på utsiden. Å true noen fører ingen til Gud.
Til slutt vil jeg understreke at jeg overhodet ikke bærer nag mot foreldre, søsken eller venner. Jeg mener at i den grad det har forekommet usunn og trakasserende oppførsel fra de involverte så mener jeg at disse personene er offer for det samme systemet jeg nå har tatt avstand fra og derfor i stor grad er det uforskyldte handlinger. "Karianne" "Jehova gud, du som er i himmelen."
Slik begynte noen ganger en bønn i vår menighet. Så kunne man komme med takknemligheter og inderlige anmodninger til deg. Private ønsker skulle man være forsiktig med, og komme frem med i ydmykhet. Helst skulle man be om at din vilje skulle skje. Og man kunne be om din hjelp. For eksempel styrke til å holde ut et vanskelig ekteskap eller mot til å forkynne læren. Jeg ber ikke lenger bønner ut i luften. Jeg tror ikke det er noen som hører dem. Og om det skulle være noen som hørte etter kunne jeg ønske det var en som var raus, inkluderende og kjærlig. De som sier de er dine vitner er som deg: fordømmende, selvopptatte, hevngjerrig, og utilnærmelige. De holder min familie i en «skrustikke» av løgner og forbud. Er du sånn, vil ikke jeg ha noe med deg å gjøre. Jeg velger meg heller et kort liv med enkle gleder, heller det enn et evig liv i Paradis med dem. Og jeg er ikke lenger i et vanskelig ekteskap, det holdt jo på å ta livet av meg. Jeg vil jo leve. Og jeg forsvarer ikke lenger meninger som ikke er mine. Og jeg har selv styrke til å gjøre det jeg må, og ha omsorg for mine kjære. Og jeg er ikke redd lenger. Ikke for «Endetiden», ikke for ikke å være god nok. Ingenting. Jeg har fått troen på fremtiden. Jeg har til og med begynt med pensjonssparing. Jeg har masser av håp, ja unner meg å håpe på både det ene og det andre J Jeg blir hver dag flinkere til å glede meg over øyeblikket Det kommer ikke flere bønner fra meg. Sårene etter en oppvekst og et halvt liv blant dine tjenere er begynt å gro. Men takk kan jeg si – ut i luften – takk for meg. I Jesu navn - Amen Merete
De er ikke i stand til å ta imot sånne som meg, jeg er jo ikke utenomjordisk men det føles ofte sånn. Det er bare det at jeg passer ikke inn i ett skjema, ikke inn i en boks og i den stolen de setter meg i sitter en person over meg som verdens største spørsmålstegn. Det er ikke bare vi som må lære oss verden og samfunnet, vi må også hjelpe de å lære. Kanskje en dag vil de forstå at denne friheten de gir ulike samfunn, er ufrihet for de som forlater de samfunnene. I møte med det store samfunn er verken vi eller samfunnet skikka til å takle det. Jeg er ikke innvandrer men likevel ikke integrert, jeg er en minoritet, så liten at jeg blir ubetydelig og nesten usynlig. "Marianne"
Men hjelpte alt dette, vart eg noko klokare av dette djupdykket? Vart eg meir meg sjølv? Tja. Eg veit ikkje. Når eg likevel fortel dette, er det jo fordi det for mange er ein del av identiteten: kva ein trur, kvar ein står i fellesskapet av truande. Somme av oss har dette med oss frå barndommen, somme av oss har aldri blitt heilt fortrulege med det vi har fått med oss. For somme av oss har det også vore ei bør. Då eg forstod at eg aldri kan seie heilt klart kva eg trur på, at det går ikkje opp, sleppte noko taket. Det gjorde godt å bli kvitt ei slik indre tvangstrøye, eit absurd krav om å skulle velje side i eit slags ja eller nei til den store Gud. Før var dette så viktig, å ha eit klart svar. Kanskje fann eg ut at å vere seg sjølv er å ikkje måtte svare på spørsmål ut i frå premiss andre har skapt. Om nokon spør meg, vil eg seie at eg veit ikkje heilt kva eg trur på, men eg veit om mange ting eg ikkje trur på. Det mest overraskande for min eigen del er at konklusjonen ikkje lenger er så viktig. Det frigjerande har vore å stole på eigne erfaringar i staden for å leite etter ei stor sanning der ute. Det går an å stå der i den indre stormen og vere på sitt eige parti. Det undrar meg at det tok fleire år å komme fram til dette relativt enkle og tilforlatelege utgangspunktet. Men kanskje er Vårt Land-lesarane blant dei som lettast kan forstå det komplekse og sårbare i dette. No kjennest det som om eg har forlate eit støyande og kaotisk lokale. Det verka så dramatisk der inne. Eg vil hugse dette, så kan eg kanskje forstå andre. Mest sannsynleg vil slike indre drama likne på kvarandre, også om utgangspunktet er annleis. Kva skjer med oss når vi tenker at vår tru er så viktig at ho utløyser ei slags guddommeleg godkjenning eller ikkje, at vi deretter hamnar innanfor eller utanfor i eit kosmisk rekneskap? Å kunne legge bort spørsmålet om kva ein trur på, er ei lette. R. Hei mamma og pappa. Jeg så nyhetssaken om Visjon Norge på lørdag. http://www.tv2.no/a/8938345/ Jeg synes det er et alvorlig overgrep og maktmisbruk mot barn og unge. Jeg tenker tilbake på min tid i menigheten og hvordan dere ukritisk involverte meg og lillesøster i et så usunt trosamfunn. Jeg ble bestukket til å komme på møte i Livets Kilde. Da jeg ble 17 hadde jeg en ubehagelig opplevelse i forbindelse med søvn. Dere var overbevist om at Satan plaget meg og at Gud ville frelse meg. Kunne det vært en annen forklaring? http://forskning.no/sovn-psykologi/2011/11/sovnparalyse-vanlig Jeg tenker at det ville vært mye bedre om dere var mer forsiktig med å trekke meg inn i en sånn menighet. Før jeg ble "frelst" var det mye masing. Masingen fortsatte når jeg ble kristen. Det var detaljstyring ned til hvilken musikk jeg kunne høre på. Jeg utviklet meg ikke i henhold til mitt potensial. Satsing på bibelskole var viktigere enn formell utdanning. Jeg fikk slengt "vik fra meg satan" i trynet når jeg kom med mine egne reflekterte meninger. Etter at jeg sluttet i menigheten og la bort troen tok det meg mange år å bli helt ferdig med bla angsten for Helvete og Dommedag som jeg hadde utviklet i min tid i menigheten. Nå når jeg er far selv synes jeg det er vanskelig å forstå hvor dere var når jeg strevde. Hvorfor var det Gud som skulle få orden på livet mitt? Hvor var dere når jeg tvilte? Jeg mener det er naturlig å akseptere mine barn som de er. Jeg oppmuntrer dem til å tenke selv, velge selv og aksepterer at de har meninger som utfordrer meg. Nå har jeg vanskelig for å slippe dere helt innpå meg. Ikke fordi jeg er redd eller er full av sår, bitterhet osv. Det er rett og slett fordi jeg deler så lite med dere. Mamma, når du er på besøk sitter du og offer deg bare det er bittelitt vold på tv. Og du tåler ikke at jeg kritiserer f. eks Jan Hanvold. Jeg kan ikke være helt meg selv. Pappa, vår relasjon er så skadeskutt og dårlig at jeg ikke ser meg tjent med å ha deg for nær. Jeg velger likevel ikke å bryte noen kontakt. Jeg vil være der når dere er syke, gamle og svake. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har det bra og trives med livet mitt. Fortiden er nettopp det, fortid. Jeg lever med blikket rettet fremover og nyter hver dag. Jeg er lykkelig og hel. Jeg har likevel behov for å få sagt ifra, og det gjør jeg nå. Det å være familiefar har nok lært meg mye, og jeg ser klart hvor usunt jeg har hatt det. Jeg ville ha tenkt meg om en god del ganger før jeg støttet eller så på en Tv kanal som bruker barn slik Visjon Norge gjør. R. Tomt Vakuum Løgnen Sannheten Evnen til å se forskjell. Livet Nåden Synden Ønsket Friheten Tanken Fengselet. Mitt fengsel. Sorgen.. Den dype. Tap Tap av hva? Tap av ansikt? Nei.. tap av meg. Tap av fotfestet. Det umistelige. Det uvurderlige. Det verdifulle. Men hvorfor det? Sjekk speilet. Sjekk sjelen. Sinnet. Hvorfor sorgen? Hvorfor er det et tap? Men det er ønsket. Det er det som skinner - Det våkner Det blunker Så hviler det. Venter. På deg. Venter på at du skal tørre. Tørre å gripe det. Men flukten. Svanen på flukt Med vingene i spenn Og angsten i blikket Det er den som tynger Håpet ligger i den dagen; Den dagen jeg har hatt min siste flukt. Den dagen jeg er trygg. Ingen som hvisker ”Du er utvalgt” Nei. Jeg er trygg. Det er håpet. Det er ønsket. Det fyller tomheten Vakuumet – omsider. Det blir sannheten. Eller er det løgnen? .... Hysj.. M.
Jeg hadde strenge forbud mot å delta i noe som kunne ligne på slik avgudsdyrkelse. Det var ikke lett - for det var overalt. Om jeg deltok var det slett ikke sikkert at vi ville overleve Guds straff over menneskene, Harmageddon, som kom snart. Jeg var 6 år og skulle passe meg for alt dette for å få leve. Den gang trodde de (JV) at enden kom i 1975. Jeg elsket skolen, var flink. Men dette var mer enn noen skulle tåle.
"Deilig er jorden! Glade jul!" For de fleste en vakker sang, en tradisjon, noe helt ufarlig. For Gerd, 6 år – en kamp om liv og død. Dette var bare et hjertesukk fra ei lita jente som er forkledd som en dame på 52. Jeg leser om hva som skal være av arrangementer og sanger på skolen før jul, og tenker mitt.
Menneskesjelene hadde forlatt sine menneskekropper og var nå på vei til Paradiset.
Disse sjelene kom fra alle verdens trossamfunn, og de hadde alle fått høre fra sine profeter at bare deres tro ville føre dem til himmelens rike, Paradiset. På veien opp i universet møtte de hverandre. "Hei, hvor skal dere?" "Vi er på vei til paradiset." "Til paradiset? Å nei, dere kommer ikke dit, dere er jo vantro!" "Å nei, sa den andre, det er dere som er vantro." De ble ganske irritert mens de svevde videre. Igjen møtte de hverandre. "Hei, hvor skal dere?" "Vi er på vei til Paradiset." "Ha! Det gjør dere ikke," sa de andre arrogant , "dere har ikke den sanne tro." "Å jo, det er dere som er de vantro." Nå ble de så irritert at de ville dytte hverandre ut i det ytterste mørke, men de fikk det ikke til for universet hadde andre lover enn på jorden til deres store undring. Mens de svevde videre møtte de også andre sjeler. "Hei, hvor skal dere?" "Vi er på vei til paradiset." "Å nei, der tar dere feil. Det er vi som eier Sannheten og Paradiset, det har vår profet fortalt oss." "Å nei, det stemmer ikke, det er bare vi som kommer inn til paradiset," sa de andre sjelene. Nå ble de så rasende at de ville drepe hverandre, som de alltid har gjort på jorden. For i århundrer har de kriget, trakassert, forfulgt, avvist og drept hverandre ene alene på grunn av at de hadde hørt på sine profeter at de var de eneste som eide sannheten og paradiset. Men nå kunne de ikke drepe hverandre, for universet hadde andre lover enn på jorden, til deres store ergrelse og frustrasjon. En dag var reisen slutt og de sto foran Paradisets port. Igjen kranglet de om hvem som hadde retten til Paradiset, men med ett ble de omhyllet av et mektig lys og fra lyset hørte de en stemme som sa: "Ingen har monopol på Paradiset. Men de som har forstått kjærlighetens vesen og dets mysterie har forstått Paradiset. For kjærligheten er hjertens språk. Den er barmhjertig og grenseløs. Den forfølger ingen med hat. Den dreper ingen. Den aviser ingen. Kjærligheten sier ikke "vi elsker deg så lenge du gjør som vi sier og holder våre lover ellers straffer vi deg". Nei, kjærligheten er ikke straffende men tilgivende. Menneskesjelene ble tause og skamfulle. Her hadde de på jorden med sin tro fra sine profeter forfulgt, kriget, trakassert og drept hverandre til ingen nytte. Her slutter historien om menneskesjelenes vei til paradiset. Hvordan det gikk med sjelene har jeg ikke svar på. K. Min vei inn i ADAKMin mann ble etterhvert godt etablert inne i miljøet i Akademiet med daglig oppfølging av sin veileder. Han deltok i en ukentlig prosessgruppe, brukte mye tid på selvstudie i pågående utdanning, og deltok på møter flere ganger i uken. I tillegg deltok han i helgekurs som ”Krimkurs», «Voksen Barn kurs» og «Gestaltkurs». Mitt inntrykk som utenforstående da var at dette var et miljø der han opplevde å bli sett, fikk mulighet til å utvikle seg, fikk nye venner i tillegg til en veldig sterk tiltro til at de hadde, og at han nå også hadde funnet sannheten om mekanismene som styrer våre liv. Han var grenseløst takknemlig til lederen for at han fikk lov til å være med i miljøet rundt ADAK. Jeg opplevde det som at han hadde blitt «frelst» og fått en ny «familie», men også at han ble mer og mer kritisk til hva jeg og andre i vår familie gjorde, og at vi som familie var veldig syke, at vi som familie hadde en «familiedysfunksjon» som gikk i arv/sykluser gjennom mange generasjoner og at det var hans oppgave med hjelp fra ADAK å bryte denne syklusen og «frelse» familien fra sykdommen. Samme høst stilte han som ultimatum at jeg måtte begynne i terapi hos ADAK. Selv om jeg begynte i terapi var han stadig kritisk til det jeg gjorde og alt jeg gjorde ble veid opp mot om det var «friskt» eller «sykt», som eksempel kunne jeg bli kritisert for å besøke venninner når jeg heller burde jobbe med oppgavene vi hadde i ADAK, og det var uansvarlig av meg og bare gå tur med dem fordi jeg burde gå tur med andre i tilfriskning i ADAK osv. Når vår sønn eller andre skulle komme innom, eller når vi ble spurt om vi ville komme en tur til noen, var det fast rutine at han ringte sin veileder og ba om råd i forhold til hva og hvordan han skulle takle det, og så instruerte han meg i forhold til hva og hvordan, ofte at vi da skulle ha et mål med kontakten og at jeg også måtte ta ansvar for at vi oppnådde målet. Eksempel at vi må ta opp med familiemedlemmene og snakke om «familiedysfunksjonen». Dette utviklet seg så langt at ingen lenger ønsket at vi kom eller ønsket å besøke oss. Vår sønn forsøkte lenge å opprettholde kontakt for barnebarnas skyld, men han stilte etter hvert krav tilbake om at han ikke ville høre mer om ADAK og «familiedysfunksjonen» og at han ville gå igjen om det skjedde. Min mann ble da veldig provosert over at han skulle bestemme hva han kunne snakke om og ikke, og satte allikevel i gang med å snakke om familiesykdommen, at han trengte hjelp og at Akademiet ville hjelpe, hvorpå vår sønn avsluttet besøket. Mine tre første terapitimer hos ADAKI de første tre terapitimene mine i ADAK var jeg alene med to terapeuter i terapirommet, Bjørn (terapeut) og Anne-Mette (som er Alices veileder). I ettertid ser jeg at disse timene hadde et viktig mål, å få meg til å knekke sammen: Terapitime 1: Bjørn tegnet en enkel skisse av prekestolen på en stor veggtavle, på kanten av stupet tegnet han så to figurer og så to streker fra disse i en bue ned i avgrunnen. Så tegnet han en figur inne på platået, og en sti bestående av steiner mellom figuren på platået og figuren på kanten av stupet. Så beskrev han at figuren på kanten av stupet var min «rusavhengige» sønn, at det var jeg som stod inne på platået og at det var jeg som hadde hjulpet han med å legge ut steinene som han hadde brukt å gå på for å komme frem til stupet som han nå skulle hoppe fra. Så henvendte han seg direkte til meg og spurte hvorfor jeg stod inne på platået? - var det ikke naturlig at jeg også stod på kanten og hoppet sammen med ham, for jeg hadde jo hjulpet ham helt dit? Jeg følte at det ble ganske voldsomt, men jeg stengte av følelsene, og sa at jeg ikke klarte å akseptere «denne situasjonen» som reel og virkelig, noe den heller ikke var, men jeg ble allikevel påvirket for jeg hadde forstått at jeg også ved å hjelpe noen ganger hadde bidratt til uansvarlighet. Terapitime 2: ble en kopi av den første med samme utfall, og jeg hørte kommentarer som at jeg ikke hadde empati, ikke evnet å ta inn over meg alvoret og den livstruende virkeligheten min sønn befant seg i på grunn av meg. Terapitime 3: Nå ble jeg plassert i stolen i terapirommet med dempet belysning og den samme tegningen på veggtavla, med beskjed om at det var dukket opp noe, så de skulle komme så snart de var klare. Jeg vil tro at jeg da ble sittende i ca. 20 minutter og se på veggtavlen, tankene ble mer og mer sentrert rundt at jeg hadde feilet og at det var min skyld, til slutt knakk jeg sammen og strigråt. Jeg merker at det gjør vondt fremdeles og jeg klarer ikke å tenke tilbake på denne situasjonen uten å grine. Når jeg så brøt sammen kom de inn og ga meg anerkjennelse og ros for at jeg nå forstod og tok inn over meg, at det jeg hadde holdt på med i livet hadde blitt helt feil, og at det hadde fått veldig alvorlige konsekvenser. Jeg betalte rundt 35 000 kr for terapi de 9 månedene jeg var klient. Ikke lenger stole på seg selv - en strategi?Jeg vet ikke hva min mann eller andre opplever når de ble tatt inn som medlemmer/klienter, men jeg hadde jo merket at han hadde sluttet å stole på seg selv, og han tok ingen egne avgjørelser lenger uten å ringe sin veileder først. Han ringte minst en gang daglig og flere ganger daglig om det skjedde noe. Samtidig var han svært kritisk til at jeg ikke ringte min veileder like ofte. Jeg lurer på om andre som er eller har vært i ADAK har opplevd tilsvarende «inntakssamtaler» og om det er mange som har erfaring med at de som medlemmer/klienter ikke lenger skulle kunne stole på seg selv, men følge ADAK program og veilederens råd? Jeg lurer også på om de som er klienter i ADAK i dag lever i det mønstret, at de enten er veileder, blir veiledet, og ikke stoler på seg selv, men følger programmet og anbefalingene de får osv? Innsamling av sensitiv informasjon - en strategi?Jeg ble også stadig minnet på at selv om jeg nå hadde begynt på veien til «tilfriskning», så var jeg langt fra frisk, kanskje bare 10% frisk, og om jeg ønsket å være i tilfriskning måtte jeg involvere meg i ADAK kurs og grupper, sosiale nettverk, gå på møter sammen med dem, gå ut å spise med dem, gå turer med dem og så videre. Om jeg oppsøkte min «syke familie eller andre syke venner» måtte jeg regne med å falle tilbake i sykdommen igjen og bruke enda mere tid for å bli frisk. Eksempel på veiledning: Når jeg ble bedt i min sønns bursdag fikk jeg servert følgende historie, tenk deg at du er en alkoholiker som akkurat har sluttet å drikke, så tar du deg en tur på byen og besøker gamle kjente på din stambar, hvordan tror du det går? Jeg fikk beskjed om at jeg ikke var frisk nok, og at jeg bare ville skade min familie enda mer, som jeg tidligere hadde gjort, om jeg gikk i bursdagen. Veien videre for meg ble å delta på et «krimkurs» for å bli kjent med min egen «kriminelle legning», lage min egen «krimkurve», i korthet beskrive mitt kriminelle liv. Mange sterke historier fra deltakere ble servert, og en merkelig form for anerkjennelse og respekt kom når deltakere var såkalt «åpne og ærlige» og fortalte om kriminelle handlinger som ville ha medført mange års fengsel, og som opplagt har skadet andre mennesker alvorlig. I ettertid har jeg tenkt på noe min mann sa, at de som var veiledere ukentlig rapporterte hvordan det gikk med de som ble veiledet, hvilke problemer de slet med osv., for at dette skulle kunne brukes av Lederen og lederne i prosessgruppene når de kom dit, og så tenker jeg på likheten med en dokumentar jeg nylig så om scientologene der de brukte en form for «løgndetektor» og at de samlet på sensitiv informasjon om sine medlemmer som de så brukte mot dem om de ville ut av sekten. Jeg har skriftlig bedt ADAK om at alle opplysninger de måtte sitte på om meg skal slettes, og fått skriftlig svar tilbake om at de hverken lagrer eller har noen form for informasjon om noen av sine klienter. Her tenker jeg at de er like troverdig som når de i Dagsrevyen den 22. januar 2015 bedyrer at ADAK aldri har sagt til noen klienter at de ikke kan ha kontakt med familiene sine. Kanskje har de ikke direkte nektet noen heller, bare vært ekstremt tydelige på konsekvensene, hvor sykt det er og at det ikke er forenelig med å være i tilfriskning. Så tenker jeg at det for ADAK burde være viktig å verne om klientenes anonymitet, men jeg opplever at ledere og min mann ikke bare bruker ting jeg har sagt i fortrolighet og som hører til i det private rom, men de kommer også med løgner for å true meg til taushet. Ut av akademietEtterhvert hadde jeg og min mann så godt som ingen normal kontakt med resten av familien. Vi markerte julen alene, vi feiret nyttårsaften med ADAK, jeg var på «juletrefest» med ADAK, vi markerte påske alene, vi møtte uanmeldt opp og tok kontakt med vår sønn og barnebarn i barnetoget på 17. mai der min mann satte i gang og snakke om «familiesykdommen» og det syke han så i påhør av ganske mange tilfeldige mennesker og det ble en ganske amper stemning. Etterpå fikk jeg kjeft for at jeg ikke hadde støttet han når det stod på, og så reiste vi til Oslo for å «feire» 17. mai med «venner i ADAK». Min opplevelse av denne tiden er jo min, og den er preget av at jeg allerede hadde en biologisk familie som jeg var glad i og ønsket å være en del av, og det ble vanskeligere og vanskeligere å tro på at de var en «syk familie». Jeg tenker at mange som finner seg til rette i ADAK og blir der, enten ikke har noen familie å høre til i eller de har akseptert at «familien de hadde er syke» og valgt å kutte kontakten. Min mann tilhører i tilfelle her den siste kategorien, han har en stor familie, den er ikke perfekt, men absolutt til å leve med, og verken mer eller mindre ekstrem enn andre familier. Jeg opplever at han og kanskje flere andre også i ADAK som har en familie utenfor ADAK vil komme inn i en kanskje «livslang fase» som er «selvforsterkende», jo mer familien prøver å få dem ut av ADAK jo mer «syke er de» og omvendt. Når jeg valgte å gå ut av ADAK for et par år siden truet han med at jeg ville gå til grunne og han ga meg ansvaret for at vår familie også ville gå til grunne om jeg gjorde det. Jeg opplevde at han ikke bare truet med dette, han var også overbevist om at det ville skje. Slik jeg ser det har ADAK i bearbeidingen av min mann overbevist han om at familien hans er syk og vil gå til grunne og at det bare er ADAK og etter hvert han, som vil kunne redde dem. Det er et stort ansvar de har lagt på hans skuldre. Han viser hvor alvorlig han tar dette med sin desperasjon når jeg og andre i familien ikke vil høre på han, og han blir oppriktig såret og lei seg når vi isteden blir kritiske til den hjelpen han får i ADAK. Årene som er gått siden han spådde meg og familien ned i avgrunnen har vi, med unntak av min mann, som nå er blitt min eks-mann, som familie kommet ganske bra ut av det, og heldigvis har det ikke skjedd noen katastrofer, men det kan ingen forutsi eller kontrollere, og ingen skal behøve å leve med troen på at de kan se inn i fremtiden og endre den, hvilket liv er det? Lederens ansvarDet forundrer meg dessverre ikke for jeg opplevde aldri at noen motsa Lederen, eller ytret seg på en måte som kunne oppfattes som at de var uenig med ham i noe. Han hadde en autoritet og status som gjorde at uansett hva han sa eller gjorde så var alle enige om at det var lærerikt og nyttig og at det var akkurat det de trengte.
Et eksempel på dette er et kurs jeg deltok på sammen med ca. 15 andre. Lederen startet kurset med å bruke hele formiddagen på kjefte på en deltaker som hadde irritert ham, og så konkluderte han med at den personen nå hadde ødelagt for alle andre som hadde betalt for å være på kurset og som nå ikke ville få det «utbyttet» av kurset de hadde forventet. Og det er jo ganske åpenbart at ingen klager, for hvem vil være neste mann ut til å få kjeft i 3 timer og så skylda for å ødelegge for de andre. Dette er jo en ekstrem form for hersketeknikk, og som det er vanskelig å tro at noen i dag bruker og kan komme unna med å bruke. Jeg har innsett at jeg ikke får gjort så mye med det som har vært eller det som kommer, men ved å ta vare på dagen har jeg de siste årene fått være en del av min familie med tusenvis av store og små opplevelser og noen utfordringer. Den ultimate lykken for meg i dag er når et eller flere av mine barnebarn er på besøk, og vi sitter i sofaen med en bok, og de spontant utbryter «nå koser vi oss farmor!» Det er faktisk opplevelser jeg unner at barnebarna skal få oppleve med sin farfar også, selv om vi er ferdige med hverandre. I min tro på at både jeg, han og familien vår skulle få det bra sammen, har det vist seg at vi ikke fikk noen hjelp i ADAK, og jeg innser at jeg ble forsøkt manipulert til å følge et program som egentlig hadde et stikk motsatt mål, nemlig sikre ADAK klienter og inntekter, og for å hindre frafall får klientene stadig oppgaver der de sliter med å lykkes, som å konfrontere sin biologiske familie på en slik måte at relasjonene brytes og forblir brutt videre. Heller ingen tvil hos meg om at lederen er en sektleder og guru som profiterer økonomisk og følelsesmessig på sine tilhengere, ved å sette dem opp mot sin biologiske familie og samfunnet for så ta seg betalt for å hjelpe dem med problemene de får med familien, det offentlige, arbeidsplassen osv. Min opplevelse av at det ikke fantes noen vei ut av ADAK ser jeg at flere også har delt om på nettet. Kanskje er det så banalt som at du ikke blir frisk før du har mot nok til å stå opp overfor Lederen og komme deg ut av ADAK? Det er i alle fall noe av det friskeste jeg har gjort i mitt liv. Marit Min historie begynner på tidlig 70 tall en gang. Det karismatiske tiår. Mine beste minner fra tiden før, er minner om varme dager med lek, sommer og sol. Ingenting var skremmende den gang, og slik ville det alltid være. Trodde jeg. Men ingenting varer evig. Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer komplisert. Jeg fulgte etter min mor inn i en menighet og en verden med frykt, tristhet og tomhet, der livet var frelse eller fortapelse, en illusjon om et evig liv hvis jeg bare fulgte Jesus. Tiden i de karismatiske menighetene huskes i bruddstykker. Tungetaler, syke mennesker som ble velsignet og demon utdrivelser. Alt dette blandet sammen med gladsang og historier om mennesker som ble frelst. Denne gleden de viste ville jeg også oppnå, hvis jeg bare ble frelst. Trodde jeg. Men angsten for fortapelsen, angsten for evigheten ble isteden til en alvorlig og selvutslettende angst. Årene gikk. Alle rundt meg var syndige. Tenk at de ikke kunne forstå at de var på villspor. Fortapt. Samtidig ble min eldre bror psykisk syk, og behandlingen han fikk var omvendelse. Jeg kan huske to alvorlige menn som førte ham inn i stuen. Bak en låst dør ble demonen drevet ut. Da jeg ble 18 år tok jeg et oppgjør med religion. Trodde jeg. Ble gift, fikk barn og jobb. Men angsten hadde festet seg, marerittene var mørke. Hvis jeg bare prøver å glemme, ville alt bli bra. Trodde jeg. Min bror døde for 12 år siden. Jeg fant han i leiligheten, alene på sofaen. En stripe heroin og medikamenter var det som var igjen. Bibelen stod i hyllen. Han kom til himmelen sa de, og en viss trøst var det i det. Alt har en mening, trodde jeg. Dagen etter var jeg på jobb igjen. Mesterens mester i fortrenging. Livet gikk tilsynelatende sorgfullt videre. Tiden leger alle sår, eller fortiden innhenter deg. Mange minner er visket ut, både glade og triste. Har nok fortrengt det meste. For ett år siden var jeg så utslitt av depresjon og angst at jeg ville avslutte alt. Depresjonen tok samtidig knekken på jobben min. Det ble mørkt. Nå ser jeg at alt blir langsomt lysere. Mine barn ser ikke ut til å være påvirket av mine vekslende humør. De skjønner ikke helt det lille jeg har fortalt dem. Heldigvis. Må vel ha vært igjennom det samme for og forstå det. Diagnose PTSD, påført av religion, er prisen jeg har betalt for en barndom i det "gladkristne" miljøet, et miljø som fremdeles lever i beste velgående. Bare litt mer listig og innpakket nå. Blir fysisk uvel når jeg ser politikere stå med foldede hender i disse menighetene. Dette er mennesker som skal styre dette landet. Religionsfrihet og ytringsfrihet heter det. Samme mennesker som også støtter omskjæring av barn i såkalte trygge omgivelser. Grusomt. I boken de tror på, står det: Det du gjør mot en av mine minste, gjør du også mot meg. Så allerede der slår vel deres lære tilbake. Så nå starter mitt liv. 47 år for sent. Livet er kun et glimt mellom to evigheter sies det. Og dette glimtet vil jeg leve levende. P. Jeg er fortsatt den lille dattera di, samme person, fortsatt bare lille meg.
Men nå blir jeg behandlet som et avskum, jeg har mista deg. Jeg føler meg død for deg, for dere alle jeg hadde nært. For deg betyr jeg ikke mer enn troen du har. Du velger heller å behage Gud enn å vise at du elsker meg. Hvilken mor kan gi avkall på sitt barn, sin egen kjære datter? Slike valg er umenneskelig, et valg ingen fatter. Hvorfor lar du Gud bety mer enn meg, mamma? Hvordan kan du seg meg i øynene og virke helt kald når vi møtes? Å bli behandlet som død, vet du hvordan det føles? Hvorfor kan jeg ikke komme hjem og bare være meg selv? Føle meg velkommen til mine egne foreldres hjem. I dine øyne er alt dette mitt eget valg, min egoisme. For deg har jeg valgt å dø, bli borte fra alle mine nære. Det er du som plages med mye smerte og stort savn. Men når jeg savner deg er jeg ikke velkommen inn døra engang. Ikke kan jeg ringe bare for å prate med deg, mamma'n min. Kan ikke besøke deg, kan ikke gjøre noen ting. Jeg skal straffes fordi jeg ikke lenger har den samme troen som deg. Måten du behandler meg på er Guds straff til meg. Det er det du tror... Jeg vil bare komme hjem og la alt være normalt. Værsåsnill å forstå, jeg har ikke gjort noe galt. Men jeg vet at du aldri vil forstå eller prøve å komme meg nær. Ikke så lenge jeg befinner meg i verden, holder meg der. Hvordan klarer du å være så fast i troen at du overgir din egen kjære datter? Jeg savner dine gode ord, dine klemmer, din latter. Farvel min kjære mor. Jeg elsker deg mer en du fatter. "Stine" Ingenting er helt svart eller helt hvitt. På noen områder har jeg nok fått hjelp i akademiet, men i ettertid ser jeg at det er mange andre steder jeg ville fått den hjelpen. Det jeg skriver om er min opplevelse av Addiktologi akademiet og dets ledelse/filosofi . Slik jeg opplevde akademiet var deres mål først å få kontroll og makt over de som kom inn, ved å manipulere de nye medlemmene til å tro at de er sykere enn de er og smittet av familiesykdommen "dysavhengighet", og at det var viktig å bryte eller holde avstand til familien sin for å kunne bli frisk. Akademiet har etablert en alternativ "familie" for sine medlemmer, som overtar de sosiale funksjoner en familie og venner normalt har feks bursdagsfeiringer og interne feiringer av høytider. Medlemmer som vurderte å besøke sin biologiske familie ble forklart at de i tilfelle valgte den "syke familien" og måtte forvente å få "tilbakefall", men at de ved å velge "akademifamilien" ville forbli i "tilfriskning". For å få fortgang på tilfriskningen anbefales medlemmene å delta på akademiets mange helgekurs (ca. kr. 4000,- pr helg) og medlemmene anbefales også på det sterkeste om å "utdanne" seg i akademiet (sekssifret beløp). Her misbrukes mange fagbegreper som at det er et "universitet" og at man oppnår graden "master i addiktologi" og "gestaltterapaut".. Så kommer en fase der medlemmene manipuleres til å tro at familien er fortapt, at det bare er snakk om tid før familiedysfunksjonen får katastrofale følger, og at de med den hjelp de får i akademiet, og sin "nye kunnskap" er de eneste som kan redde familien fra katastrofen. Nå starter en ny fase med aggressiv kontakt med familien for å overbevise dem om at de er syke, og at eneste redningen vil være å melde seg inn i akademiet, starte i prosessgrupper (kr. 24000,- i året), og at om de ikke gjør det er relasjonen med familiemedlemmet over for godt. Medlemmet er nå så indoktrinert (syk) og manipulert at de tror helt og fullt på at familien er fortapt og at de faktisk er "familiens eneste håp". Om de så klarer å hanke inn noen familiemedlemmer oppnår de anerkjennelse internt, og om de ikke klarer det får de anerkjennelse for at de har kuttet ut familierelasjonen. I ettertid tenker jeg at akademiets egentlige mål med å sende sine indoktrinerte medlemmer hjem til sine biologiske familier, er at de skal mislykkes, og at det som er igjen av medlemmets relasjon til familien kuttes for godt, slik at medlemmet får et enda sterkere avhengighetsforhold til akademiet. Jeg kom inn i akademiet fordi alternativet var samlivsbrudd, min mann hadde fått klar beskjed om at han ikke ville bli frisk så lenge han levde med en syk kone. Når jeg så kom inn fikk vi klar beskjed om at vi ikke ville bli friske så lenge vi hadde omgang med den øvrige familien. Det ble et rart år der vi ekskluderte oss selv fra resten av familien, ikke deltok i familien ved høytider som jul og påske, og ikke bursdager. Som medlem i akademiet gikk jeg også langt i å presse noen av mine familiemedlemmer og truet med å bryte kontakten. Dette må jeg selv ta ansvar for, beklage og lære av. Når jeg forlot akademiet fikk jeg klar beskjed om at jeg var egoistisk og ansvarsløs, at jeg ville ta med meg familien ned i avgrunnen. Jeg var ikke lenger "redd" for fordømmelsen fra akademiet, men jeg var redd for å ha ødelagt forholdet mitt til familien. Men jeg ble ikke møtt med sinne, utestengelse eller krav om unnskyldninger. Jeg ble møtt med forståelse, og enda viktigere, med tid så jeg selv fikk fordøye det jeg hadde opplevd. Som pårørende tenker jeg det er viktig å stole på seg selv og sine egne følelser, og det er lov å sette grenser når noen tråkker over dine grenser. Og når du klarer å la være å ta igjen, har du kommet langt ("Den som er uten feil kan kaste den første steinen"..) Vi gjør jo alle feil og ofte er det lettere å se når andre gjør feil enn når vi selv gjør det. Den største utfordringen i møte med familiemedlemmer som er i akademiet er kanskje at dere ikke har samme virkelighet og at dere begge gjør krav på å ha den virkelige virkeligheten... Da viser ingen av dere respekt for den andre. Jeg tenker at vi kan begynne med oss selv og respektere andre selv om vi ikke er enige med det de står for. Kanskje klarer vi å ha en undrende innstilling til den andre i stede for å kritisere/ krangle. "Marianne" Har du selv vært medlem av Addictologiakademiet, eller er pårørende til noen som er medlem? Ta kontakt med oss, så kan vi formidle informasjon om en støttegruppe på Facebook: hilde(at)hjelpekilden.no Helt siden jeg lærte hva ordet "homo" betydde hadde jeg avskydd det. Hver gang erkjennelsen av min egen legning snek seg innpå meg, forkastet jeg tanken med enda større avsky. Homser var usømmelige, syndige og ugudelige. De representerte hele storsamfunnets moralske forfall og var beviset på hvor galt det kan gå når mennesker følger sine lyster. Homofili var ikke bare én synd blant mange, det var blant de groveste Det var budskapet man satt igjen med etter gudstjenester, ungdomsmøter og ti år med kristen grunnskoleutdanning. I år etter år ble nærmest hver kveld avsluttet med tårevåte bønner til Gud om å fri meg fra prøvelsen. Som sagt gikk jeg ti år på kristen grunnskole. Og da jeg på ungdomsskolen satt i elevrådet, fikk vi tilsendt informasjon fra Skeiv Ungdom om homofili og seksuell legning. Dette ble da tatt opp i elevrådet, og læreren som ledet møtet sa at ”vi er vel alle enige om at vi kaster dette her”. Han syntes det var ”ekkelt” og jeg var jo enig i det. I naturfag mente læreren at homofile var så opptatt av å vise seg fram: Homser pleier nemlig å presentere seg som ”hei, jeg heter Ola og jeg er homofil”. Og så humret hele klassen av de homofile som var så rare. Nei, de er rare de homsene, tenkte jeg. Mens jeg gikk på videregående skulle Stortinget vedta kjønnsnøytral ekteskapslov. Kan du tenke deg?! Så da vi i norsktimen skulle skrive argumenterende tekst, skrev jeg et illsint innlegg om hvor grusom denne nye ekteskapsloven var. Homsene kunne da i det minste holde seg unna ekteskapet, tenkte jeg. Da jeg som 20-åring skulle flytte fra hjemstedet mitt for en kort periode, hadde jeg ingen tanker om å avsløre legningen min for noe menneske i hele verden. Det var en hemmelighet jeg skulle ta med meg i graven. Men slik ble det ikke. For da jeg for første gang fikk en nær venn som var homo og åpen om det, forsto jeg at man som homo ikke nødvendigvis var mer syndig enn andre mennesker eller at man var mer utagerende. Man var jo faktisk bare helt normal, sånn som jeg følte meg. Plutselig, som i en åpenbaring, gikk det opp for meg at jeg kunne velge å leve livet mitt alene og i fortsatt bønn om å bli hetero, eller jeg kunne velge å leve det ene livet jeg har fått på mine egne betingelser. Det fantes plutselig et valg. Og det var mitt valg. Jeg var skrekkslagen og overlykkelig på samme tid. Skulle jeg virkelig våge å leve livet på mine egne premisser? Jeg flyttet tilbake til hjembyen min, men noe var forandret. Det ble aldri det samme. Møtene, gudstjenesten og de gamle vennene mine hadde akkurat som forandret seg. Jeg prøvde å fortelle mine nærmeste venner om legningen min, men det gikk ikke alltid så bra. Noen ville ikke snakke om det, andre sa det gikk greit for siden å vende meg ryggen. Foreldrene mine tok det heller ikke bra. De tok meg med til forstanderen i menigheten. Og snart begynte ryktene å gå i menigheten. At jeg etter hvert brøt med menigheten ble nærmest en mildere traume for familien min og meg selv, etter alt vi hadde gått igjennom i prosessen med å komme ut av skapet. Når man vokser opp i et lukket religiøst miljø er det gjerne vanskelig å se hvor gjennomgripende menighetens lære er på ens forståelse av seg selv og av verden. Selv dedikerte jeg som tenåring store deler av uka til kristne møter, gudstjenester og ungdomsarbeid i menigheten jeg vokste opp i. Derfor var det aldri et alternativ å komme ut av skapet, finne seg en partner eller i det hele tatt identifisere seg som homo, selv da jeg hadde forstått dette om meg selv. Det var på den tiden helt umulig. I stedet brukte jeg stadig mer tid i bibelgruppe, på møter og i ungdomsarbeidet. På den måten ville jeg komme nærmere Gud og på den måten få styrke til å bære korset Gud hadde lagt på meg. I dag er jeg fri. I dag bærer jeg ikke lenger noe kors. Jeg har mistet mange venner og fått et langt mer komplisert forhold til foreldrene mine. Men å akseptere hvem man er og velge å leve livet slik man selv ønsker, gir så utrolig mye. Man får nye venner som aksepterer deg for den du er, ikke den du ”burde” være. Det har kostet mye, men friheten er verd enda mer. "Kristian" Dette er et kort essay om hvordan yoga og meditasjon hjelper meg til å bryte og endre uhensiktsmessig tankegods jeg har tilegnet meg etter å ha oppvokst i en konservativ og lukket menighet, men så forlatt høsten 2014 i en alder av 25 år. For 3,5 år tilbake, midt i bruddprosessen med menigheten, fant yogaen meg. Eller motsatt. Jeg erindres at jeg på tunge dager dro til det lokale yogastudioet, ankom som en skrøpelig og tungsinnet skikkelse, men nitti minutter senere forlot studioet smilende, rakrygget, og bærende av en dyp indre fred som jeg aldri hadde følt på tidligere i livet. Denne halvannen timen av lykksalig transformasjon gjorde grensesprengende sterkt inntrykk på meg. Og siden den gang har jeg hatt stor glede av den 5000 år gamle østlige tradisjonen. I starten av min ”yogareise” fant jeg meg selv i å presse meg inn i avanserte yogapositurer som kroppen ikke var klar for. Etter en stund oppfordret yogainstruktøren meg til å ikke redusere øyeblikket til et middel for å nå et fremtidsmål, men heller leve for og i øyeblikket, med en 100% aksept og tro på at det faktisk er godt nok. Gjennom ukentlig yogapraksis lærte jeg å tillate meg å gi slipp på tanker om krav og forventninger til meg selv, som for eksempel å skulle utføre en avansert yogapositur. Etter hvert innså jeg min egen ”pushing” på yogamatta kanskje var et resultat av noe utenfor yogamatta; en oppvekst i en menighet hvor jeg ble lært opp til at jeg stadig måtte omvende og endre meg for å være god nok (for Gud). Lese mer. Be mer osv. Heldigvis, gjennom yogapraksisen innså jeg gradvis at aksept for det som er var mer hensiktsmessig, ja faktisk en mer riktig tilnærming. Både i yogapraksisen og livet generelt. For mitt vedkommende har det vært, og fortsatt skapes det himmelske øyeblikk på yogamatta. Bokstavlig talt. Det er for eksempel fantastisk å ligge i ”savasana”, hvilestillingen, og bare være til. Å eksistere. Det smaker himmelsk å være ikke-produserende og samtidig vite at det faktisk er OK! Et annet aspekt som hjelper meg i det daglige er det meditative. Gjennom meditativ avspenning har jeg lært meg å ha et nøytralt perspektiv på tanker og følelser, hvor jeg observerer mental aktivitet ”utenfra” uten å skulle endre eller dømme den. Ved å innta en slik posisjon som et taust vitne til egne mental aktivitet skapes det et rom, et frigjørende handlingsrom til agere i verden uten å sørge over, eller henge fast i egen fortid. Denne friheten er en kjærkommen skatt for meg. Jeg opplever nå at færre og færre sekund, minutt og hverdager blir redusert til et middel for å nå et mål. Faktisk, flere og flere øyeblikk leves nå som et mål i seg selv. Jeg kjenner at jeg ”lever”. Med puls og energi. Her og nå. Lykkelig og glad. Og kanskje best av alt, jeg opplever det meningsfullt. Dette narrativ er en historie om egne erfaringer, og trenger ikke å være en one-size-fits-all løsning. Det finnes ulike verktøy som kan hjelpe en til å bryte med miljøer en ikke ønsker å være en del av. Jeg håper du finner dine verktøy som hjelper deg. Du skal vite at jeg gjerne bistår om du skulle ønske det. Anbefalt inspirerende lesning: - Eckhart Tolle: “The Power of Now” - Pema Chödrön: “When Things Falls Apart” - Wayne Dyer: “Change your thoughts, change your life” "Per" Vil du snakke med Per om hvordan Yoga kan hjelpe deg? Ta kontakt med oss via vårt kontaktskjema, så skal vi formidle kontakt. Den gang jeg var i ferd med å gå ut av Jehovas vitner, sa jeg: "Jul skal jeg i alle fall aldri feire, det er skikkelig hedensk og fysj og æsj" Dette var på våren 1983. Når det begynte å nærme seg jul, hadde jeg helt skiftet mening, da ville jeg feier jul fordi det var hedensk og fordi jeg hadde lyst. Ja, så var det det med å finne ut av hvordan en feirer jul da, det kunne jeg jo ikke noe om. Hadde knapt nok våget å se på et juletre litt sånn i sidesynet, og det var vel egentlig det. Da jeg var barn, var ikke alt like strengt, så girlander og flettekurver i glanspapir det hadde jeg faktisk laget. Jeg gikk til et sted de solgte juletrær og kom til at jeg ikke ante noe om hvordan jeg skulle få det til å stå i stua, så det ble et plasttre i "byggesett". Så gikk jeg til en butikk som solgte julepynt, og sa at jeg trengte julepynt til et lite tre og hva som eventuelt ellers var vanlig å pynte med. At jeg ikke ante noe om hva jeg skulle ha. Damen så litt rart på meg, men hun foreslo nå en masse kuler og glitter og dingser og dangser, som jeg kjøpte. Kjøpte også lys til juletreet og en glitterstjerne til toppen. Vel hjemme så var juletreet ganske greit å sette sammen, for der lå det monteringsanvisning i pakken. Men så var det resten, da .... Hmmm.... ringte på hos naboen og fortalte at jeg ville bli veldig glad om hun kunne gi meg noen tips om hvordan en pynter et juletre. Og naboen stillte opp! Så ble det jul i stua! Nå er jo det å feire jul langt mer enn å pynte treet. Fortalte på jobb at jeg skulle feire jul for første gang, og fikk masse tips av dem når det gjaldt mat. Ellers så fant jeg vel ut av saker og ting sånn etterhvert. De første årene hadde jeg helt dilla, og hadde en masse pynt og stort juletre. Etter å ha vært gift endel år med en som helst ville ha juletreet fra 1.des. til påske, har jeg vel fått en skikkelig overdose jul, og gjør ikke lenger så mye ut av det. Min late natur bidrar vel også, det er så mye styr, liksom... Nå gjør jeg akkurat så mye ut av det som passer meg, og som hensynet til andre mennesker som skal være her i julen tilsier. Dvs. henger opp en advensstjerne i kjøkkenvinduet, og kjøper en julegruppe el.l. til salongbordet. God jul allesammen! "Ingunn" |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed