Den siste døren

Jeg var tilbake i Sannheten igjen. Og jeg var klar for å banke på dører igjen.

Følgende lørdag ble jeg derfor med noen Venner til et område noen mil unna, der det ikke fantes noen menighet. Vi delte oss opp, og jeg begynte å ta dører ved en gate med eneboliger. Ingen hjemme. Ingen hjemme. Ingen hjemme. Ikke interessert. Ingen hjemme. Ikke interessert. Snart hadde jeg tatt en hel gate uten en eneste samtale. På nytt banker jeg på, og nå ble døren åpnet opp av en vennlig dame som gjerne ville ta en prat. Hun ville vite hva vi mente om både det ene og det andre.

Det var fint å endelig få treffe noen som ville snakke, men jeg kjente meg straks ille til mote. Igjen hørte jeg meg selv fortelle ting jeg ikke trodde på. Innlærte fraser og meninger som tidligere hadde kommet ut av ren automatikk måtte jeg nå tvinge ut. Samtidig som jeg sa en ting trodde jeg noe annet. Det var som at alt som ble sagt og alt som ble trodd kjempet mot hverandre inni meg. Jeg fikk sagt alt jeg skulle, men stadig tenkte jeg på noe annet. Som at jeg skrev en historie og korrigerte meg selv underveis.

Igjen dukket den ubehagelige følelsen av å betrakte meg selv utenfra. Jeg kjente meg dobbel. Damen i døren så meg rett inn i øynene. Hun ville vite, hun ville at jeg skulle være oppriktig. Men jeg hadde ikke vært oppriktig med meg selv, jeg var ikke enig med meg selv.

Tanker og følelser raste gjennom meg samtidig som jeg anstrengte meg for å være overbevisende. Kreftene begynte å ta slutt, og det var da noe inn meg snakket til meg. Det var da noe sa stopp. Snakkemaskinen stanset. Hele mitt indre ble en bestemt kraft som sa stopp, akkurat som et fareskilt rett før et stup. På et vis klarte jeg å avslutte samtalen, damen lukket døren og jeg gikk ut på gaten og ut i min egen frihet.

Ved samlingsstedet ventet jeg på mine venner, og i bilen tilbake var de andre i godt humør og snakket om alt mulig. Jeg satt stille i baksetet. Noe hadde brast, jeg var ikke med lengre. Jeg hadde stoppet meg selv før noe fryktelig ville skje. Jeg visste ikke hva dette fryktelige var, og ikke ville jeg vite. Og hva som fantes nedenfor stupet ville jeg ikke vite hva var, jeg ville ikke engang gå nært kanten. Jeg måtte bort. For dette var ikke Sannheten. Det spilte ingen rolle hva Brødrene, Søstrene eller mamma sa, dette var uansett ikke Sannheten. Jeg kunne ikke fortsette.

Det var slutt. Jeg hadde tatt min siste dør.

Igjen skulle jeg bli tvungen til å fortelle noe forferdelig til min mor, hun som hadde blitt så glad for at jeg hadde begynt å tro igjen. Hun hadde nok trodd at jeg bare hadde hatt en kort periode med tvil, og at jeg nå var tilbake på den rette vei. Men nå måtte jeg fortelle henne at det var slutt, at det ikke fantes noe igjen. Når jeg første gang skulle fortelle mamma om min tvil hadde jeg gruet meg i ukesvis for hva jeg skulle si. Denne gang var det enklere, for det fans ingen utvei. 

Samme dag som jeg kom hjem fra min siste dør fortalte jeg alt for min mor. Hun satt på den andre siden av salongbordet og så sa jeg brått:

- Mamma, jeg kan ikke mer. Jeg kan ikke tro. Jeg er lei for det, men sånn er det.

Hun tok et dypt åndedrag og øynene ble sperret opp forskremt, akkurat som jeg hadde fryktet. Men denne gangen var jeg forberedt. Jeg lente meg fram og så henne dypt inn i øynene.

- Jeg kan ikke lure meg selv, mamma. Jeg føler at om jeg fortsetter å lure meg selv, så kommer jeg til å bli syk.

Akkurat dette med å bli syk var ikke noe jeg hadde tenkt på i forveien, det var bare noe som plutselig kom ut når jeg skulle overbevise henne. Likevel, det var nok dette som var stupet jeg helst ville unnvike. Jeg verken ville eller kunne tillate meg selv å bli syk av å kjempe med motstridende viljer. 

Alt jeg nå kunne gjøre var å legge fram min innerste overbevisning overfor det mennesket som sto meg nærmest, min mor. Hun svarte meg umiddelbart, og jeg ble fullstendig overrasket.

- Det er nok bedre at du gjør som du vil. Jeg vil at du skal ha det bra, pluggen.

Dette sa hun raskt og oppriktig. Det kom fra hjertet, og hun hadde brukt mitt kjælenavn, det som bare hun og min far fikk bruke, når hun sa dette. Blikket hennes var fast og varmt, overhode ikke så oppbrakt og trist som jeg hadde fryktet, som om at hennes omtanke for meg hadde overtatt. På et sekund hadde ansiktsuttrykket hennes endret seg fra frykt til kjærlighet.

Hun elsket meg mer enn Sannheten.

Ingenting i hele verden skulle få gjøre meg syk, ikke engang Sannheten. 

Jeg gikk rundt bordet og klemte henne, og slik satt vi lenge. Ingen av oss gråt. Kanskje var vi begge nå lettet over at noe var over. 


"C"