Den gule regnbuksen

Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn. 

Det første minnet jeg har fra livet er knyttet til en blomsterkrakk av bambus, den passet perfekt som egen stol for meg som kanskje var to år den gangen. Under et besøk fra familien hadde et av mine søskenbarn satt seg på krakken, med det resultat at den knakk. Jeg kan huske at jeg var svært fortvilet over dette, og prøvde å forklare min mor hva som hadde skjedd, men jeg antar at jeg ikke hadde lært meg å snakke tydelig ennå.

Det første minnet Jonny har fra sitt liv er knyttet til en gul regnbukse. Han kan huske at den var ny, og han kan huske sin mors gjentatte formaninger mens hun kledde den på han, at han ikke måtte klatre over gjerdet.

Gjerdet hun siktet til var gjerdet mot besteforeldrenes hus, det var et typisk nettinggjerde fra den gangen som vi barn lett kunne klarte på, siden våre små sko gikk akkurat inn i hullene. Dette gjerdet hadde ingen jernkant på toppen, av den typen vi gjerne balanserte på, slik at endene på dette gjerdet stakk opp på toppen. Det var med andre ord svært uheldig å klartre over gjerdet, siden klær lett kunne sette seg fast i disse jerntrådene.

Den lille gutten hadde kanskje ikke tenkt på dette med gjerdet før hans mor advarte mot det, så dette ga han en god ide, jammen skulle han prøve å klarte over det gjerdet. Slik det gikk det til at det lille barnet gikk til gjerdet, klartret over det, og regnbuksen, som hans mor hadde forutsett, satte seg fast på toppen, revnet og ble så ødelagt.

Den var sikkert dyr, den gule regnbuksen. De hadde kanskje lite med penger på den tiden. Kanskje hadde de satt av penger i et par måneder slik at de kunne kjøpe nye regnklær til den aktive lille gutten. Dette var sikkert fortvilende for foreldrene, nå måtte de bruke penger de ikke hadde på ny regnbukse. Men han gjorde det ikke med vilje. Han gjorde motsatt av hva de hadde sagt, ja, men hans intensjoner var ikke å ødelegge regnbuksen, han gjorde det ikke for at de skulle få økte utgifter. Jeg skulle så gjerne fortalt dem det, da.

De var nye i "sannheten", som de kalte den nye religionen de hadde funnet ikke så lenge etter at Jonny ble født. De var svært opptatt av å gjøre det som var riktig, de skulle være gode kristne. Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn. 

Følte de at de ikke hadde noe valg? Valgte de å ha blind lydighet til organisasjonen for å være sikre på at de selv var gode kristne, slik at de selv ville overleve? Og betyr det at de ville gjort hva som helst hvis instruksjonen kom fra det styrende råd? Slik som Abraham? Som var villig til å ofre sin eneste sønn? Eller var det bare ønsket om å ha et lydig barn, og dette var eneste metoden de kjente til?

Jonny gikk aldri over det gjerdet igjen, så han lærte, han ble kanskje litt mer lydig. Men det var en liten bieffekt, som jeg gjerne vil fortelle om.

På sykehuset sier de at denne hendelsen, der det lille barnet blir lugget, lagt over kneet til sin far og slått så voldsomt at han faktisk tenker at han nå kommer til å dø, alene påførte barnet det som heter posttraumatisk stresslidelse, forkortet heter det PTSD. Det er sånn lidelse gjerne soldater får, som følge av grusomme opplevelser i krigen de har deltatt i. Den behandlingsmetoden soldatene får, kan ikke brukes på Jonny. For Jonnys del var det ikke enkeltepisoder, det var gjentagende barnemishandling fra han knapt kunne gå til han ble 14 år og var blitt så stor at han la sin egen far i bakken.

Sykehuset kan fortelle at han ble utsatt for PTSD så mange ganger at dette ikke lenger kan behandles. PTSD har for Jonnys del vært så langvarig og så gjentagende at det har ført til permanent personlighetsforstyrrelse. Man kan faktisk si at dette er en spesiell form for hjerneskade. Dette kan ikke repareres. Den eneste behandlingen vil nå dreie seg om å leve videre med dette.

Første gang Jonny fortalte meg denne historien, fortalte han den til meg med et smil om munnen, som om at det var en morsom historie. Men han fortalte den så mange ganger, og jeg forsto snart at hendelsen var langt mer alvorlig enn hva den først virket. Det var ikke bare et lite klaps på baken. Armene til far, som bare skulle være trygghet, som bare skulle holde og trøste, de holdt han fast, og han ble slått så voldsomt at han trodde han skulle dø. Og dette er hans første minne fra livet.


K.